Leste en gla’nyhet i går. Greta Thunberg tar en en pause fra sin daglige dont. Deilig. Men kan det ligge mer bak denne pausen enn bare behov for en pust i bakken? Man kan ikke annet en spekulere litt. Kan det tenkes at hormonspeilet hennes er i signifikant endring… at blodet hennes er stuvende fullt av østrogen, puppene eser ut, livmoren slipper en halvliter, kjønnshårene vokser ellevilt og hun ser slik ut:
Kanskje hun i denne stund er i ferd med kjøpe masse sminke og raffe klær. Kanhende er hun daglig innom bloggen til Sophie Elise og plukker opp tips om botox, restylane og silikon. Er hun er blitt guttegærn og planlegger å ha tung og helt uforpiktende sex med to nabogutter på jenterommet sitt 2. juledag mens hennes alternative foreldre sitter nede i stuen og puffer tryllerøykringer og aner bare rev og ingen hare? Kanskje mister hun helt “intressen för klimatet” og begynner å røyke og drikke og kle seg som en gatetøs… bøtter nedpå sjampis og sniffer pulver på Stureplan hver fredag. Det ene har det med å ta det andre og før hun aner det, er hun gravid og helt i villrede om hvem faren er. For å gjøre det litt enkelt for seg selv, tar hun sikkert abort og leier en leilighet på nedre Manhattan og kaster seg ut i berg- og dalbaneartet skjørlevnet som etter tre år sender henne rett på rehab i Canada, der hun forelsker seg i en bartender fra Winnipeg, som har sååå lyst til å reise til Alaska og slå seg ned i villeste villmarka, bygge hytte og begynne å lete etter seg selv. Dette synes Grete høres ut som en veldig bærekraftig idé. Hun sier “tjolahei-tjolahopp” og blir med. Uendelig trist, egentlig… for det er en kjent sak at de fleste som drar til Alaska uten en plan, aldri dukker opp igjen.
En pubertal og kronisk grinete jente med tindrende klare totalitære trekk er av Time Magazine kåret til Årets person, Oslo kommune er langt på vei styrt av autoritære plantespisere og hovedstadens varaordfører blir fly forbanna av faktaopplysninger om innvandring og integrering. En kronprinsesse og en dømt pedo. En prinsesse velger seg en fyr så livsfjern at han at får Aune Sand til å fremstå nøktern som en haugiansk seniorbyråkrat i Mat- og landbruksdepartementet. Vegard Vinge får millioner av kroner fra staten hvert år slik at han kan kjøpe blåmaling, presse det inn i rævva for dernest drite det ut igjen på hvitt papir.
En kvinnelig stortingsrepresentant i bondebryllup drar med seg en 17 år gammel gutt og feier over ham i nærmeste kornåker, og en statsminister synes den sortens seksuell aktivitet er grei skuring og vil ha henne i jobben som kulturminister.
Politikere og myndighetspersoner hist og her hevder at islam er fredens, kjærlighetens og nådens religion, og skoleledelser Norge rundt vil avskaffe jula fordi de har noen muslimske elever som kan bli krenket av glitrende juletrær og småpludder om Josef, Maria og Jesus-barnet… og barnehagepedagoger arrangerer Pride-tog for to-treåringer og tilbakeviser forstillingen om at det finnes bare to kjønn… og Unge Venstre vil avskaffe skolegudstjenester, men legalisere hasj og weed. Jeg føler meg akterutseilt og gammel. Ensom. Jeg er i utakt med tiden og sekunders tikktakk. Ekstremisme er blitt normativt. Hva med meg, som aldri har stemt fløypartiene ved noe valg og alltid har vært skeptisk til ytterliggående tanker og ideer? Men jeg vet råd. Jeg er nemlig svært opptatt av å passe inn og bli akseptert, og jeg er endringsvillig. Etter flere sekunders intensiv kognitiv virksomhet, hadde jeg tre alternativer: Islam Nazisme Kommunisme Vet ikke hva som er verst av disse tre alternativene. Valgets martrende kval. Islam er selvsagt fristende, som muslim kan kan man si og gjøre nesten hva som helst, og ingen tør mukke. Man bli heiet frem og alle synes det er gjevt at muslimer babler usammenhengende om seg og sitt, og noen av dem havner på Stortinget. Islam er uangripelig. Et unntaksanliggende, som staten finansierer i stor stil. Men det finnes skjær i sjøen for en hvit nordmann som vil bli muslim. Det nærmer seg jul, og jeg vil spise svineribbe så fettet renner nedover haken. Jeg vil drikke akevitt på julaften og bli halvfull. Jeg er ikke så betatt av muslimers klesstil, og jeg gidder ikke regne ut himmelretningen til Mekka og be fem ganger om dagen til en tullegud. Nei, jeg gidder ikke bli muslim. For mye pes og lirumlarum. Dessuten liker jeg ikke så godt muslimens iver etter å drepe alle som ikke tror på Allah på den helt rette måten… og jeg har ikke lyst til å gifte meg med en 12 år gammel pike.
Nazist? Nja, nazister er ekstreme og således tidsriktige, men det hefter en del negative saker og ting ved nazismen, slikt som jødehat, gasskamre og massegraver. Jeg kunne selvsagt gått inn for en slags nazisme light, marsjert litt rundt omkring i nabolaget, men tatt sterk avstand fra antisemittisme og igangsettelse av kriger og sånn… og heller lagt vekt på nazistenes klesstil, for den var det ikke noe å si på. Hitler sørget for å kle sine soldater og offiserer med skreddersøm fra Hugo Boss. Jeg ble oppglødd og ringte 96 09 78 38, telefonnummeret til Hugo Boss’ herreavdeling på Steen & Strøm i Oslo. Jeg spurte om de hadde liggende på lager noen gamle kolleksjoner fra perioden 1939-45, helst svarte Gestapo-uniformer med raft tilbehør inkludert bandolær og lue påsydd dødningehode. Mannen i den andre enden av telefontråden ble helt stille en stund før han bare la på. Ergerlig. Jeg tolket ham dithen at alt var utsolgt. Jeg droppet tanken om å bli nazze.
Kommunist? Vel, Rødt har 6 prosents oppslutning på siste meningsmåling og er representert på Stortinget. Kommunisme er som bukser fra Levi’s, går aldri av moten… trass i at kommunismen har tatt livet av så mange millioner mennesker at ingen regnemaskin i hele verden kan kalkulere det samlede antall døde. Kommunisme er ekstremt som bare faen, men med godkjentstempel. Det er helt utrolig, men gennnialt. Kommunisme muliggjør rå ekstremisme med sosial aksept. Men det er ulemper. Kommunister kler seg omtrent like schtøggt som muslimer og hvem vil gå til frisøren og be om Mao-sveis? Ikke jeg. I tillegg er det jo slik fatt med kommunister at de vil forby alt som er gøy, og hvem har noengang påtruffet en morsom kommunist? Ikke jeg. Nei, jeg vil ikke bli kommunist.
Man blir nedfor. Hverken islam, nazisme eller kommunisme passer meg. Hva er det da igjen? Jeg grublet litt. Dyrevern? Kanskje det. Alle vet at mange dyrevernere er ekstreme. De sidestiller mus, mygg, måker og makreller med mennesket. Dyr har samme verdi som mennesker, sier dyrevernerne og mener at dyr har størst verdi. Det er ganske ekstremt.
Herav følger at dyrevernere er hardkokte veganere. De spiser kun plantekost… og når de skal kose seg, drikker de hjemmelaget mjødurtsaft uten tilsatt sukker. Jeg tror jeg har funnet løsningen. Jeg vil bli dyreverner og veggis. Det er jævlig ekstremt og samtidig meget høyt ansett, flesteparten i MDG spiser jo bare veggisfôr, koser med kattene sine og har kaniner i bur som lever til de dør av kreft. Jeg kødder, selvsagt vil jeg ikke bli dyrevernsaksjonist og veggis. Jeg skal bare late som, men jeg melder meg inn i en ytterliggående dyrevernsorganisasjon, slik at jeg kan dokumentere tilhørighet. Jeg kjøper inn litt veggismat, putter det i kjøkkenskapet og lar det stå urørt. Dette gir meg carte blanche, jeg forteller alle at jeg er helstøpt dyreverner og veganer og alle kommer til å heie på meg, og jeg får mange nye venner som synes jeg er en grepa kar, og hvis jeg dukker opp i Pride-toget i Oslo til sommeren… ja, da er nok lykken gjort. God helg, forresten.
Jeg var på pub i sted og kunne ikke la være å overhøre en samtale mellom to middelaldrende menn ved nabobordet: – Kona mi har fått bollemus. – Du hørte meg. – Jeg kan ha hørt feil. – Du gjorde ikke det. – Men faen, bollemus er ikke bare noe man får… sånn helt uten videre. – Vel, hun har bollemus. – Når oppdaget du det? – I går kveld. – Jøye meg, har hun fått bollemus i en fykomfei? – Njæ… – Det er ganske spesielt. – Hvorfor er du så interessert i kjønnsorganet til kona mi? – Nei, altså… det var… – .. noen… eh… en stund siden sist jeg så den. – Så hva? – Det vi snakker om. – Åååja… jajo, sånt skjer. – Hva da? – At man ikke.. ja, du skjønner.. – Nei. – Men hun har jo lagt seg ut. – Hva?? – Hun tar seg godt ut. (PAUSE – DE TO DRIKKER I TAUSHET OG SER HVER SIN VEI) – Med eller uten rosiner? – Hææ?? – Ingenting… – Jeg hørte deg. – Sorry, bare kødda. – Du kan drite i å komme til førstedagsfrokost. – Hææ?? – Du hørte meg.
Slottet vil ikke si noe særlig om kronprinsesse Mette-Marits møter med Jeffrey Epstein i tidsrommet 2011-2013, flere år etter at hele verden registrerte at han var dømt for seksuelle overgrep mot mindreårige. Kronprinsessen vil heller ikke si noe. NRK-journalist Jon Gelius traff kronprinsen på gata i Arendal i forrige uke. Anledningen var et frivillighetsarrangement. Gelius spurte kronpen om hvordan det kunne ha seg at kronprinsessen traff overgrepsdømte Epstein så mange ganger, hvortil kronprinsen svarte omtrent slik:
Kronprins Haakon gir ikke inntrykk av at innavl i familien ikke i noen grad har påvirket hans intellektuelle utvikling, men Slottet har mange ansatte hvorav noen sysler med informasjonsarbeid, som kunne ha ryddet opp litt og sagt det som det var, eller slik det nesten var. Dagbladet har funnet ut at Kronprinsparets fond este ut i tiden etter 2011, det året kronprinsessen traff Epstein for første gang… og alle vet at Epstein brukte en bråte penger på å gjøre seg til venn med de rike og glamorøse – og ingen er mer glamorøs enn en prinsesse. En handel, rett og slett… Mette-Marit fikk pæng og Epstein fikk glæm? Vi vet at Mette-Marit treff Epstein én gang i Oslo, flere ganger i New York. For trolig å avkrefte seksuell forbindelse mellom de to, har Slottet strukket seg til å si at flere var tilstede ved disse møtene. Hvilke personer som er “flere”, er ikke kjent, men hvis det var prins Andrew og Epsteins partner in crime, Ghislaine Maxwell, kan man ikke helt utelukke at møtet utartet…
Regjeringspartiene Høyre, FrP og Venstre har varslet Stortinget om igangsettelse av utredning med sikte på forbud mot konverteringsterapi, eller homoterapi som noen kaller det. Kristelig Folkeparti reserverer seg. Jeg forstår KrFs innsigelser. Ikke godt å si hvor omseggripende denne homokonverteringsbransjen er i dag, men et forbud kan medføre at denne virksomheten går under jorda, som det heter… eller mer presist: Flytter ut i grissgrendte strøk, langt unna nærmeste lensmannskontor. Man kan lett tenke seg et hemmelig, landsomfattende nettverk av homojegere med svært godt utviklede homoradarer som tråler by og land, fjorder og daler på jakt etter klienter… unge, sårbare homofile menn, ikke helt fortrolige med egen seksualitet. Spesialutdannede konverteringsagenter forespeiler klientene et streit liv med kone, unger, Volvo stasjonsvogn, grilling i hagen, taco på fredager og et realt knull henimot midnatt – når ungene sover. Mange unge homofile vil nok være tiltrukket av et slikt trygt liv. Man kan videre tenke seg at flere dusin homofile menn blir fraktet i svære, lukkede lastebiler til homokonverteringsleire beliggende langt utenfor tettbygd strøk, kanskje til en nedlagt bondegård med traktor på låven. La oss si at en av klientene ser slik ut:
Det første de må gjøre ved ankomst, er å strippe av seg alle fjolleklærne, inkludert rosa boxere og for små T-skjorter med dyp V-utringing. Dernest utlevering av skikkelige mannfolkklær, heri inkludert rutete tømmerhoggerskjorter og vernestøvler. Det pedagogiske opplegget er basert på en miks av erfaringslæring (learning by doing) og eksponeringsterapi. Man kan tenke seg en vanlig dag slik: 05.30: Revelje 06.00: Frokost – tre speilegg og en neve bacon, tomatbønner og et kjøkkenglass bourbon. 06.30: Klasserom – grunnleggende mannsteori – hvordan oppføre seg som et skikkelig mannfolk. Avsluttes med utdrag fra Clint Eastwoods Sudden Impact. 07.00: Oppstilling. Sjekk av antrekk. Detektering av spor etter deodorant, hudkremer og nesespray. 07.15: Alle drikker to bokser bayerøl på styrten. 07.16: Praktisk opplæring i motorsagbruk. 07.17: Trefelling og kløyving. Stabling av ved. 12.00: Lunsj – trippel cheeseburger, masse pommes frites og to bokser pils. 12.30: Klasserom – praktisk mannstilnærming ved eksempelbruk … Trond-Viggo Torgersen versus Espen Lie, Erlend Elias versus Børge Ousland. Avsluttes med utvalgte snutter fra Terminator II. 13.00: Opplæring i traktorkjøring i både edru og beruset tilstand. 13.15: Norskopplæring i klasserom. Terping på røff språkbruk og tøffe banneord. 13.30: Samlingsstund på tunet. Alle gutta drekker øl, spikker fenalår og røyker sterke sigaretter. Blondinevitser og grovsnakk. 14.30: Arrangerte slåsskamper uten hansker. Utslagningsprinsipp. Vinneren får en halv flaske hjemmebrent og ekstra sigarettrasjon. 16.00: Middag – tilberedes etter slakting av gris. Flesk og duppe og poteter. Ikke grønnsaker. Øl og akevitt. 17.30: Middagshvil. 17.32: Klasserom med tavle – hvordan sjekke damer i en fei og feie over dem uten å bruke bakluka. 18.30: Motorsykkelkjøring uten førerkort på svingete landevei. 19.30: Hard eksponeringsterapi. Et snes innleide horer nesten uten klær sprader omkring og dytter godsakene sine opp i trynet på gutta. Ereksjon belønnes med ekstra sigaretter. 21.30: Kveldsmat. Pytt i panne, speilegg, kokte griselabber og whisky uten is. 22.00: Hard pengepoker. All-in. 23.00: Kosestund med øl, potetgull og film – Quentin Tarantinos Reservoir Dogs. 00.39: Øl, potetgull og evaluering av filmen. 01.00 Natta… Etter tre uker i denne tralten ser kanskje ovennevnte klient slik ut:
Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp den calvadosflasken jeg hadde tenkt å gi bort som julegave, var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen. Før jeg rakk si noe: – Åååå.. – Jeg begynner å lure på om jeg har mistet det. – Mistet hva? – Draget på menn. Det er så lenge siden jeg er blitt utsatt for deilig, bekreftende og egobyggende seksuell oppmerksomhet, eller uønsket seksuell oppmerksomhet som noen damer kaller det. – Ååå.. – Jævlig deprimerende, og det er over et halvt år siden jeg sist fikk et dickpic. Savner det. Tror du jeg begynner å bli gammel? – Gitte, du er trolig den peneste og lekreste blondinen i hele byen her og store omegn… og du er i din beste alder. Du er helt perfekt. – Men hvorfor er det da aldri noen som prøver seg, tafser og sånn, sender ståpikken sin på Insta? – Kanskje du går for utfordrende kledd? – Hæææ??? – At du har for mye klær på deg slik at det blir vanskelig for menn å klå, ingen menn gidder jobbe seg gjennom lag på lag med ull og fandens bomull. Du vet åssen det er. Vi lever i en hektisk tid, folk vil ha ferdigmat fra Fjordland, lettkokte havregryn og robotklipper. – Men det er jo vinter, jeg kan ikke gå med lårkorte skjørt og dype utringinger hele tiden. – Hva med treningssenteret du går på, der er det vel muligheter for påtafsing? – Gikk på. Husker du ikke at jeg ble nektet der… jeg hadde for lite klær på meg, og det var visst støtende, fikk jeg vite. Men jeg mottok ingen klager fra mennene som trente der, tvertom. Jeg høstet mange lystne blikk. En og annen kom også med uanstendige forslag. Jeg elsket det. – Skal ikke du på julebord, der er det vel noen sleske menn som ikke går av veien for en liten flørt. – Pøøøcchhh… slappfisker. De er noen jævla pyser. Politisk korrekte tusseladder. De drikker nesten ikke engang. De er livredde. – Åååå??? – Metoo, for faen. De jævlig sutrete feministene har ødelagt julebordsmoroa for mange år fremover. Dagens menn er vettskremte. Eier ikke initiativ. Sky som røyskatter. Kanskje det er håp for de gutta som går i SFO, men faen… når de er voksne, er jeg pensjonist med hengepupper og grått hår på musa.
Kan ikke si annet enn at jeg tid om annen undres på hvem som står for mesteparten av volden i norsk fotball. Avisene har skrevet og skrevet og skrevet om dette temaet… spaltekilometre om grov vold på fotballbanene her og der, men ikke én bisetning om hvem voldsutøverne er. Jeg vet ikke hvem de er, jeg har ikke vært på fotballkamp siden Godset slo Vålerenga 2-1 i 2008, men det er fort gjort å henfalle til spekulasjoner og gjetninger, basert på noen faktaopplysninger. I 2018 var omlag 70 prosent av de voldsdømte i Oslo mennesker med innvandrerbakgrunn. Denne gruppen utgjorde i angjeldende tidsrom 33 prosent av hovedstadens befolkning. Jeg spilte fotball som gutt. Kampene gikk pent for seg. En og annen røff takling, jepp… men dommerne var påpasselige og hvis noen en svært sjelden gang fikk rødt kort, forløp det udramatisk. Den utviste spilleren eksploderte ikke i raseri og forbrøt seg på Straffelovens paragraf 274, omhandlende grov kroppsskade. Nei, han gikk bare av banen og inn i dusjen. Men dette er lenge siden, den gangen var innvandrere med brun hud nesten like sjeldent å se som datoutgåtte ølbokser i kjøleskapet mitt. Volden i norsk fotball er blitt så omseggripende og grov at Norges Fotballforbund ikke vet sin arme råd, fotballedere er reddharer og tør ikke informere allmennheten om hvem som utøver denne volden. Det råder nok frykt for å bli titulert nazifascistrasist.
Feigt? Jepp, men de holder også tilbake viktig informasjon, som er sentral i Straffelovens paragraf 139: “Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater å anmelde til politiet eller på annen måte å søke å avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen vil bli eller er begått.” Dårlig formulert, men det er loven.. og med den i ryggen bør det være lett for fotballledere å tilskrive foreldre som sender ungene sine avsted til fotballtrening og kamper: Kjære foreldre. Mange lag i serien din sønn spiller i, har innslag av utøvere fra andre kulturer med svææært lav terskel for utøvelse av grov vold og deres sønn risikerer i verste fall sykehusinnleggelse med store skader, opptrening på Sunnås, kanskje livsvarig uførhet med sterke, kroniske smerter og tidlig død. Jeg ber dere vurdere denne informasjonen nøye og gi tilbakemelding 24 timer før neste kamp – lørdag klokken 14.00, Voldsløkka.
Malmö-politiet vil så inderlig gjerne at innvandrerungdommene i Malmö skal bli snille og slutte å kverke hverandre i stor stil. I fjor satte de igang et prosjekt de kalte Sluta skjut, et meget vennligsinnet initiativ. Politiet inviterte de aller verste gærningene til hyggestund med koseprat og pizzaspising. Tanken var å overtale disse unge muslimene til å slutte å skyte på hverandre og skjære opp tilfeldig passerende med kniv og macheter. Gutta var sikkert sultne, deriblant en av de aller verste. Jeg vet ikke hva han heter, la oss kalle ham Muhammed. Han er 23 år. Man får tro at Muhammed gaflet innpå, sulten som han var etter kanskje å ha reket omkring i byen, slått et halv snes mennesker helseløse og solgt to kilo kokain. Men pizza og politiets forsøk på tilrettesnakking hjalp ikke. For fire dager siden skjøt Muhammed en 25 år gammel mann.
Underlig. Sist noen spanderte pizza på meg, ble jeg veldig glad og takknemlig og jeg kom ikke i tanker om å drepe noen, eller selge kilovis av narkotika. Men denne karen gjorde seg altså til drapsmann. Kan det ha vært noe med den pizzaen, som gjorde ham aggressiv og uggen til sinns? Kanskje han litt for sent oppdaget at det var baconbiter i pizzaen og ble fly forbanna. Eller ananas. Det er jo en kjent sak at mange hater ananas på pizzaen, noen hater det mer enn svigermoren sin og alle vet at muslimer har lett for å la seg rive med av eget sinne. Det kan jo tenkes at Muhammed etter pizzaspisingen guuglet lit om ananas på boks og fant at den inneholdt E-stoffer, som er haram og strengt forbudt i henhold til islam, og at han da følte seg så krenket av politiet at han bare måtte få utløp for aggresjonen på et vis, eller annet, og så seg omkring etter noen å kverke. Ja, så gjorde han det, da… skjøt en 25 år gammel mann som ikke mye senere døde av skuddskadene. Hva kan Malmö-politiet lære av dette? At unge muslimer er svært sensitive og må håndteres med silkehansker og: Drit i å legge ananas på pizzaen!
Gitte ringte i sted, og jeg ikke den som unnlater å løfte telefonen når hun ringer. Før jeg rakk si noe: – Nix. – Fy faen, de er slemme mot statsråd Anniken Hauglie. – Hææ?? – Arbeiderpartiet, SV og Rødt. Hauglie hadde bare lagt et brev i en skuff og glemt det. Big deal, liksom… – Vel, det var et ganske viktig brev. Mye av denne NAV-skandalen kunne vært unngått hvis hun hadde lest brevet og svart innen rimelig tid – om jeg har forstått det rett. – Næmen, det er da ganske vanlig og svært menneskelig å putte saker og ting i en skuff og glemme det. – Joda, men man bør ikke ha roteskuff på et statsrådkontor. – Saklig. Har du noen anelse om hvor mye forskjellig stæsj vi kvinner trenger, og vi kan ikke ha det liggende og slenge på skrivebordet og overalt ellers. Det skjønner du vel.. – Ja jo, men allikevel. – Husker du da jeg solgte den forrige leiligheten min? – Ja. – Gjett hva jeg glemte i nattbordsskuffen. – Ehhh… var det den… – .. ja, det var det… med helt nye batterier.
Som tidligere en gang såvidt antydet, liker jeg tidvis å sjekke aktiviteten til det gåtfulla folket, eller mer formelt: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK). Jeg gjør det når jeg trenger litt adspredelse. STKs nettside er grei og oversiktlig, og det er fort gjort å konstatere hvem av de 29 involverte – hvorav tre menn – som driver med hvilken forskning. Jeg liker å begynne bakerst i alfabetet og fester meg ved Anna Young. Hun er stipendiat, er opptatt av vold utført av fiktive bøllefrø og sysler med et forskningsprosjekt med denne tittelen: Bad Seeds: Children, Gender, and Violence in the British and American Novel, 1954-2003. Young utreder: Prosjektet har som mål å analysere kjønn og barnekarakterer i et utvalg britiske og amerikanske romaner fra 1950-tallet og frem til begynnelsen av 2000-tallet. Romanene har til felles at de skildrer barn og ungdom som begår voldelige handlinger. Spennende. Vold er jo artig. Hva skulle Quentin Tarantino og Jim Thompson gjort uten? Videre om prosjektet skriver Young: Sentrale temaer for prosjektet er hvordan vold fremstilles som en kjønnet handling i disse bøkene og i hvilken grad hovedpersonenes motivasjoner knyttes til kjønnsidentitet og familiestrukturer. Ettersom romanene spenner over fem tiår, ønsker jeg å se på hvordan holdninger til barn, vold, kjønn, familie og identitet endrer seg over tid. Avslutningsvis utreder Young: Prosjektet vil kombinere kjønnsteori, narrativ teori og etiske perspektiver på litteratur. Vel og bra, men jeg kan ikke la være å tenke at dette er litt smalt og at bedre og mer aktuelt forskningsprosjekt ville vært å kartlegge voldsbruk i dag, eksempelvis blant ungdom i Norge med ikkevestlig opprinnelse, med sikte på å finne ut hva som utleder råskapen. Er det kultur, religion, eller finnes en biologisk forklaring… og hva kan man gjøre for å redusere voldskriminalitet blant unge muslimer? Men dette er pirk, jeg innser det. Ingen kan utelukke at Youngs forskningsrapport slår bredt an fra Mandal, via alle landets fjorder og dalfører og helt opp til Kirkenes. Jeg skal ihvertfall lese Youngs forskningsrapport… det er helt sikkert.
