Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Fæl sak med den 20 år gamle muslimen som ble skutt og drept i London her om dagen.
– Ehhh… ja, det er så mye fært nå for ti’a, tenker jeg. Får i det minste håpe de får skikkelig straff, de som skjøt. Jeg tenker at sånne rasister som skyter, får altfor lite straff.
– Det var visst politiet som skjøt. Gutten hadde vært litt uvøren med kniven sin, kom borti noen med den, på en måte. Fort gjort, det… men politiet skjøt ham ned.
– Ja, den stakkars gutten hadde nettopp kommet ut av fengselet etter halve tiden. Han sonet en terrordom.
– Ååja, han… han var jo på sånn skole inne i fengselet. Han skulle lære seg å ikke være sånn ekstremist, og de skulle få’n til å slutte med å ville drepe og sånn. Så da virket ikke det undervisningsopplegget så veldig godt, tenker jeg.
– Nettopp. Det er noe med det engelske utdanningssystemet, tenker jeg. Antagelig for mange elever i forhold til lærere på en måte, og det er sikkert mange vikarer der, som er ufaglærte og ikke har den rette kompetansen, tenker jeg…
– Mangel på tolker, kanskje også… noen av elevene snakker kanskje bare arabisk.
– Det tenker jeg, også… og det er ikke sikkert at de har noe opplegg for leksehjelp på en måte.
– Og hva med klassens time, der elevene får snakke litt om løst og fast og diskutere og sånn. Tipper at de ikke har det, tenker jeg.
– De har sikkert heller ikke noe antimobbeprogram, tenker jeg. Kanskje rektor på skolen er rasist, og gutten ble nok mobbet i friminuttene, ikke rart at han ble litt ute av seg på en måte.
– Det tenker jeg også, og på den skolen i fengselet har de sikkert ikke fruktordning og tilbud om varm mat til lunsj… da blir man ukonsentrert og får ikke med seg det læreren sier, nemlig at man ikke skal drepe så veldig mye – selv om man er muslim.
– Det tenker jeg, også.
– Men hvorfor ble han sluppet ut før tiden, tror du?
– Tja, kanskje fordi foreldrene hans søkte om å ta over… hjemmeskole, lissom.
– Sikkert. Det er jo ansvarsfraskrivelse. Skolen i fengselet overlater til andre å gjøre jobben deres. Jeg tenker at det engelske skolesystemet må ta skylda for den knivstikkingen og skuddene som drepte den unge muslimen, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også…
DEN UENDELIG LISTIGE HILDA M
Telefonen ringte her forleden. På dispayet: HILDA M. Jeg kom straks i tanker om puppene hennes, runde og fyldige og med mykhet lik mulen til et tre dager gammelt kashmirføll, hvorpå vorter søte som bringebær.
Vel, jeg sveipet tommelen og mottok samtalen. Hun var meget blid og hyggelig og bablet i vei om et eller annet, noe om en profil av no’ slag.
– Er det greit?
Hun pratet videre og jeg hørte ikke så godt etter, men det var noe med en lukket gruppe… anbefaling.. kvinner og kvinner, og menn… facebook… anbefale…bilder, tekst, menn til andre kvinner… jeg bet meg merke i ordet anbefaling.
– Anbefale… hvordan anbefale?
– Du hører aldri etter når jeg snakker. Jeg lager en profil med en tekst og noen bilder og…
Jeg mistet konsentrasjonen igjen og hørte ikke etter.
– Hører du??
Jeg ga blaffen og sa:
– Absolutt.
– Er det greit?
– Hva da?
– At jeg gjør det..
– Gjør hva?
Hun ble stille, jeg hørte henne puste tungt. Jeg brøt stillheten:
– Eehh… jaja, kjør på. Gjør som du vil.
– Fint, din tullebukk, sa hun og la på.
Jeg gikk tilbake til mine sysler og tenkte ikke mer på Hilda M og snakket hennes, men noen dager senere ble jeg nysgjerrig og tenkte på denne samtalen. Jeg googlet litt og bragte på det rene hva jeg hadde begitt meg inn på: Date min dude, som går ut på at kvinner anbefaler menn for andre kvinner, med tanke på fast følge, som det het før i tiden.
Reine ord for penga: En helt ny og snedig metode for omplassering uønskede menn, trolig etter mønster av Foreningen for omplassering av dyr. Jeg forsto plutselig Hilda Ms motiv, hun ville bli kvitt meg for evig og alltid.
Vel, jeg skal ikke holde det mot henne… hadde jeg vært henne, hadde jeg også vraket meg.
CREEPY ALMIGHTY
Jeg vedder en sixpack pils på at du – ja, du som leser – ikke aner hvem Olav Fykse Tveit er. Jeg vedder en halv sixpack pils på at mange ikke vet hva en preses er. Første gang jeg så det ordet, trodde jeg det var presens skrevet galt.
Olav Fykse Tveit er i lukket bispemøte valgt til preses i den norske kirke. Det betyr at han er biskopenes boss – ekvivalent til en gudfar i mafiaen.
Jeg så ham på TV her forleden. Creepy. Jævlig skummel fyr. Det er noe med øynene og munnen hans. Jeg tenkte at dette er ikke en kar jeg hadde bedt sitte barnevakt for ungene mine, og som liten gutt hadde jeg gått omveier forbi ham og fått panikk om jeg hadde blitt overlatt til ham alene i et rom med bare én utgangsdør.
Skumlere er at nesten ingen vet hvem han er; han er gitt carte blanche… han kan holde på uten at noen registrerer det. Norge er så avkristnet at ingen bryr seg døyten, bortsett fra biskopene som vil ha ham som sjef og en og annen sogneprest, som når det kommer til stykket egentlig gir faen og gleder seg til søndag ettermiddag.
Tveit er en tidsriktig kar og mye mer opptatt av alle andre trosretninger enn kristendommen, herunder vår hjemlige evangelisk-lutherske… mer presist: Islam – en heidundrende primitiv sand- og steinreligion, som ikke er annet enn et gampesvært og overmåte stygt imperativ.
Hvis man ikke følger påbudene… ja, da er det gjort, plutselig sitter man der uten hode, for det har nettopp ramlet av og ruller bortover en parkeringsplass i Mekka, eller nedover en steinrøys på landbygda i Afghanistan.
Tveit er betatt av islam, derav rimelig å utlede at han synes det er greit med hodeavskjæring, kverking av homofile, konebanking, jødedrap, tvangsgifte, filetering av kvinnelige kjønnsorganer og datterdrap – for det er jo mye bedre å være ærefull muslim i fengsel, enn skamfull muslim i frihet… men det aller beste er å bli martyr, sprenge seg selv og et dusin tilfeldig tilstedeværende langt faenivold opp luften; for i islam er døden selve livet, og alle vet at i den muslimske himmelen finnes til enhver tid 72 jomfruer som ligger klare og er rede til å utføre saker og ting de mest durkdrevne prostituerte i Manila aldri ville gått med på.
Tveit er muslimenes beste venn, men er han realitetsorientert? I sin tid som leder i Kirken Verdensråd ytret han seg ikke uofte. I 2011 sa han noe jeg tror tangerer verdensrekord i sanseløshet, han hevdet at hele den arabiske verden har reist seg for frihet og verdighet og for å etablere demokratiske samfunn… hvilket er omtrent på nivå med å si at profeten Muhammed var en jovvvial hedersmann som aldri tenkte tanken om ha sex med småjenter og at islam er fredens religion.
Anyway, god søndag… insha’ Allah.
DET SVÆRT IRRITERENDE SOGNEBARN
Sist søndag var jeg i kirken. Flott kirkebygg. Fabelaktig akustikk. Overmåte moderne ved innvielsen i 1967. Den gangen trodde mange at arkitektene var hardkokte satanister som ved hjelp av teglstein og mørtel så sitt snitt til å vanære den hellige treenighet til evig tid, men snart var alle enige om denne kirkens fortrinnlighet. Henimot enestående, egnet til både nattverd og speidersysler.
Nåvel, jeg strever med barnetroen, blir ikke kvitt den. Derfor entret jeg kirken 10.59 og satte meg på nest bakerste benk. Som leilighetsvis kirkegjenger er man ikke forvent med teologisk raffinement fremført med eleganse og ornamental retorikk, men jeg håpet på noen oppbyggelige gudsord, noe å tenke og tygge på utover ettermiddagen – henimot Dagsrevyen.
Jeg ble skuffet og ganske overrasket da sognepresten opplyste:
Dette er en klimagudstjeneste.
Hæææ, sa jeg høyt innvortes til meg selv. Klimagudstjeneste… du store allstyrelse. Salmer og sang og liturgi, jada… sånt hører jo med, men klimagudstjeneste.
Det forholder seg slik: Det pågående evenementet Klimafestivalen 112 brer om seg og 112 er ikke bare et nødnummer, men også en paragraf i Grunnloven, inspirert av menneskerettighetene, som hevder alles “rett til eit helsesamt miljø og ein natur der produksjonsevna og mangfaldet blir haldne ved lag” og at “naturressursane skal disponerast ut frå ein langsiktig og allsidig synsmåte som tryggjer denne retten òg for kommande slekter.”
Sognepresten leste opp hele paragrafen, og ingen kan si at den strider mot det flestemannsaksepterte ønsket om bevaring av Skaperverket… men hvorfor, er det ikke nok klimasnakk ellers, overalt utenfor kirken? Hvorfor må sognepresten stå der oppe og gjenta det klimaktivister kloden om snakker om dagstadig?
Hele menigheten hadde endatil fått i sine lanker et papirark hvorpå trykket en klimasalme over tre vers. Tittel: Skal vi av alle slekter
Så sang menigheten. Første vers er slik:
Skal vi av alle slekter som var på jorden før, bli den som bærer skylden hvis livets mangfold dør.
Ja, skal vi bli de siste som står i soloppgang i kjølig bris fra havet og priser Deg med sang?
Milde Maria… en apokalypse, i realiteten en dommedagssalme, som Greta Thunberg kunne ha skrevet – i et anfall av nyreligiøsitet.
Nåvel, etter nattverd og siste orgeltone var det kirkekaffe og søte saker. Sognepresten deltok i slabberaset. Jeg hadde aldri snakket med ham før, men jeg prikket ham på skulderen og hørte meg selv spørre:
– Hva med en antiislam-messe neste søndag?
Sognepresten sperret gluggene opp… som om han sanset en demon. Han ble meget forferdet, henimot aggressiv og jeg utelukket ikke at han kanskje er av den sorten som rett som det er tar en spøk for noe annet.
Noen husker kanskje hvordan det var å åpne en pose puffet ris på forkjært vis… vel, sognepresten opplot sin røst og sa at mitt forslag aldri ville komme på tale her i kirken i hans tjenestetid, og at han kjente mange hyggelige muslimer, og det er dialog mellom ulike religiøse grupper som gjelder og dessuten hadde han bodd i et muslimsk land og det var fint som bare det.
Jeg tenkte at det var rent svinehell at han kom fra det oppholdet uten å miste hodet, men jeg sa det ikke – han er jo sognepresten – men jeg nevnte at statsminister Neville Chamberlain en rekke ganger i årene 1938 og -39 prøvde å snakke fornuft med Adolf Hitler… fånyttes.
Sognepresten kvitterte med å ramse opp ulike norske medier og nettsteder som etter hans mening ikke gjør annet enn å overspyle hele Norge med mørk brun propaganda og minnet dertil om Tyskland i 30-årene, hvortil jeg bemerket at den sammenligningen skurrer litt og at nevnte medier ikke forholder seg løsere til sannheten enn VG og Aftenposten.
Vel vel, sognepresten og jeg ble ikke enige om så mye, men han roet seg ned og vi ble ikke uvenner. Imidlertid er jeg usikker på om han unte meg sjokoladekakestykket jeg jafset i meg. Jeg tok ett til.
Mmm… snadder, jeg kan ikke motstå sjokoladekake, og jeg glemte rent at jeg vurderer å melde meg ut av Den norske kirke.
DEN UUTHOLDELIG DUMME APPEN
Jonas Gahr Støre er tatt for sniking på T-banen. Det skjedde i dag formiddag, han skulle rekke et møte på Stortinget. Uflaks for Støre at Dagens Næringsliv var i nærheten. Støre hevdet at han hadde til hensikt å betale, men appen virket ikke, gitt. Han trykket på knappen, men “appen låste seg”.
Ergerlig. 950 kroner i gebyr.
La oss si at en erfaren kriminalkommissær av den durkdrevne sorten med hatt og frakk hadde tatt en titt på dette. Ikke sikkert han hadde tatt Støres forklaring for god fisk, sånn helt uten videre. Han hadde nok stilt seg spørsmålet: Har denne karen løyet før, er det en vane? En gjenganger? Dernest hadde han nok sett litt på “tidligere forhold”.
Da hadde han funnet youtube-klippet fra 2011, der utenriksminister Støre ljuger så det lyser når han svarer “nei” på TV2-journalist Pål T. Jørgensens spørsmål om han har hatt samtaler med Hamas-leder Khaled Mishaal.
Støre ble grepet i løgn for åpent kamera da han i 2015 hevdet at han og Trine Skei Grande i et privat “vaffelmøte” ikke hadde samtalt om asylbarnsaken.
Den erfarne kriminalkommissæren ville nok tenkt at når en mann ljuger så glatt, kan det ikke utelukkes at man har å gjøre med en notorisk lystløgner.
Kommissæren hadde nok også merket seg utenriksminister Støres holdningsløshet i karikaturstriden i 2005 og -06, og det nesten obskøne knefallet for Det kinesiske kommunistparti etter Kinas boikott av Norge, forårsaket av Nobelkomiteens beslutning om å tildele Liu Xiaobo fredsprisen for 2010.
Den skarpe kommissæren hadde nok “sett et mønster”, slik erfarne politietterforskere ofte gjør, han hadde nok det… men på den annen side: Sånne apper er no’ jævlig dritt og hvem har aldri sneket på buss og bane…
KINESERE, ASS…
Kinesere er rare og barnslige, og de er omtrent like lettkrenkelige som muslimer. Nå handler det om flagget deres, det blodrøde tøyflaket med én stor stjerne og fire mindre, som noen mener symboliserer landets befolkningsgrupper: Han-kinesere (stor stjerne), mongoler, mansjuer, tibetanere og uighurer.
Jyllandsposten har nemlig publisert en tegning av dette flagget, med en liten vri: Stjernene er erstattet med coronavirus. Dette anses helt uhørt i Kina, og kineserne er så grinete at de forlanger en unnskyldning fra Jyllandsposten, som kineserne mener mangler empati.
Om Kina hadde vært et hyggelig, demokratisk land med sukker på og over mange år forrentet humanitær egenkapital som sørger for frihet og velstand for sine innbyggere og ikke gjør tåpelige forsøk på å begrense utlendingers ytringsfrihet, kunne man kanskje hatt litt forståelse for dette empatiargumentet, men slik er det jo ikke – Kina er et jævlig diktatur som siden 1949 har tatt livet av flere millioner landsmenn enn de greier å holde rede på.
Alle vet at skrekk- og gruregimet i Kina er uendelig mye farligere enn coronaviruset og hadde kineserne fått valget mellom dette viruset og Det kinesiske kommunistpartiet, tror jeg nok mange av dem hadde valgt seg corona… kanskje også byllepest, rabies, syfilis, flass, fotsopp og tåfis attpå…
HEIL TYSKLAND
Av en undersøkelse i anledning holocaustdagen og 75 år siden frigjøringen, fremgår at 20 prosent av den tyske befolkningen synes holocaust får for mye oppmerksomhet.
Noen mener at dette tallet er skandaløst høyt, men om man ser det retrospektivt, kan tallet tolkes som en positiv nyhet, for i tiden 1941-45 var det tallet myyye høyere, kanskje 99,9999… den gangen var det ikke mange tyskere som var opptatt av jøders vel og ve, og den jevne tysker tenkte ikke noe særlig på hvor det ble av alle jødene… de tenkte nok at Heinrich Himmler, Reinhardt Heydrich og Adolf Eichmann var kloke og forstandige menn som best visste hva man skulle gjøre med jøder.
Til sommeren kommer tyskere hopevis til Norge i bobiler. Vi vet foruroligende lite om disse tyskerne, men alle vet at Heinrich Himmler var stormforelsket i Norge og kom hit så ofte han kunne under krigen. Dette vet også Norges omlag 1300 jøder.
Det betyr at til sommeren må alle gode nordmenn være beredt og årvåkne. Hvis man hører støveltramp, høylytt skrål og lyden av skudd, må man rykke ut og identifisere uroelementene: Hvis noen ser ut som en nazist, går som en nazist og låter som en nazist… ja, så er det mest sannsynlig en bobiltysker…
DE GÅTEFULLE SPORENE
Ikke uofte tar jeg meg en tur på landet. Jeg har en liten plett beliggende nokså avsides i Vest-Telemark. En søndag morgen tidligere i vinter var så vemodig vakker at jeg bare måtte ut av huset. Jeg gikk meg en tur på bygdeveien. Etter noen hundre meter så jeg dette i veikanten:
Jeg har alltid vært flink til å identifisere spor i snøen og ser alltid forskjell på elg- og harespor, men etter nøyere granskning forsto jeg at det her ikke var tale om dyr, med mindre noen skjemtegauker av noen grevlinger, eller rådyr hadde rappet noen sko utenfor et hus for å tøyse og tulle litt og leke mennesker.
Jeg tenkte nøye over dette og konkluderte med at… nei, det måtte være spor satt av mennesker, men jeg fikk ingenting til å rime. Fotavtrykkene mer enn antydet to mennesker etter hverandre, men jeg forsto ikke noe av håndavtrykkene. Hvorfor var de der?
Jeg tenkte mye på dette, først utpå ettermiddagen fant jeg den sannsynlige forklaringen:
Et kjærestepar var på fest et eller annet sted i bygda kvelden før, og på hjemveien ramlet damen og tok for seg med hendene i bakken, samtidig som kjæresten hennes var årvåken og handlekraftig nok til ta tak rundt livet hennes og holde henne oppe og således forhindre mageplask og kanskje blodig nese.
Ja, sånn var det helt sikkert. Jeg tror jeg vet hvem det var. Hyggelige mennesker. Neste gang jeg treffer dem, skal jeg anbefale dem å kjøpe brodder, eller slike piggsko som er så moderne nuomstunder. Ja, det skal jeg…
JENTENE SINE, DET…
Det lille, norske korpset av politiske kommentatorer har nå grundig gjennomdrøftet sammensettingen av vår nye regjering. De har resonnert og analysert og repetert. Hvorfor både Raya og Rotevatn, hva tenker statsminister Solberg om Knut Arild Hareides inntreden i regjeringen? Tenker hun langsiktig og strategisk, mot valget neste år?
Hvorfor ditt, hvorfor datt? Vil Abid Raya drite seg ut før eller siden, og hva med forholdet mellom ham og partileder Trine Skei Grande, men ingen av kommentatorene har sagt, eller skrevet et eneste ord om denne regjeringens utseende. Har Lars Nehru Sand, Hanne Skartveit, Magnus Takvam og Tone Sofie Aglen forsømt seg?
Det er bare overfladiske mennesker som ikke dømmer etter utseendet, sa Oscar Wilde. Hvis det er riktig, bør man sammenholde statsrådenes utseende med jobbinstruksen.
Ingen bryr seg om hvordan mennene ser ut, det er damene som gjelder. Jo flere damer i en regjering, desto penere er den. Einar Gerhardsens samlingsregjering av 1945 illustrerer dette poenget overmåte godt. Kirsten Hansteen var sosialminister og Norges første statsråd. Hun var ikke stygg, men ikke pen nok til å utligne forsvarsminister Oscar Torps nokså rufsete fremtoning. Og resten av gjengen? Gamle menn med hatt og frakk.
I dagens regjering er åtte kvinner. La oss ta en titt på dem:
Ine Eriksen Søreide (H) er utenriksminister og hun har hatt den samme sveisen siden hun ble født. Det tyder på selvtillit, kontinuitet og godartet konservatisme.
Enkelte tullebukker hist og her vil nok gjøre seg morsomme ved å påpeke at Søreides sveis er en feminin Hitler-variant, men det er barnslig pirk. Som utenriksminister er det bra å ha utseendet med seg, og det har Søreide.
Hun er slank og alle ser at hun har pene legger når hun går med skjørt, eller kjole. Alt i alt er hun en øyenslyst med et skøyeraktig smil, og det er fordel når en skal ut av landet og representere Norge, og det sier seg selv at andre lands utenriksministre – hovedsaklig menn – ikke går av veien for en liten uformell utenriksprat med Søreide på en bar rundt hjørnet for FN-bygningen henimot midnatt.
Olaug Bollestad (KrF) er kanskje ikke filmstjernevakker, men hun er blid og hyggelig og smiler så ofte hun ser sitt snitt. Her har Solberg tenkt riktig; en landbruksministers viktigste gjøremål er å besøke fjøs rundt om i landet og hilse på kuer, sauer, griser, geiter og høner… og ingen av disse dyra bryr seg katten om hvem som kommer på besøk, bare de får litt ekstra kraftfor og noen klaps på nakken. Bollestad er gla’ i dyr, hun er simpelthen rett kvinne på rett plass.
Ikke alle vil si at kunnskaps- og integreringsminister Trine Skei Grande er et fruktfat og noen vil også nesevist antyde at det er litt for mye av henne, men den røde luggen trekker opp, og hun er stort sett blid når hun ikke er fly forbanna og skjeller ut partifeller bak lukkede dører.
Hun er utdannet lærer og passer således som kunnskapsminister, men det er i integreringsbransjen hun er best. Ingen skal si at Grande ikke er åpen og inkluderende… det vet han som var 17 år i 2008 og gjest i et bondebryllup, hvorfra han meget bestemt ble bragt til en kornåker i nærheten og grundig inkludert og vel så det.
Tina Bru (H) er olje og energiminister. Hun er pen og ikke minst: Blond. Jeg tror Bru er ei gla’jente som kan løfte oljebransjen, som nå er litt nedvurdert og mistenkeliggjort. Oljebransjen er jo grunnleggende sexy, med mye penger, glæm, russisk kaviar, trøfler og fulle stettglass.
Jeg tror Bru passer inn her. Riktignok er hun ikke oppvokst i Texas, men hun er innvalgt på Stortinget fra Rogaland og kan helt sikkert legge om til Stavanger-dialekt, som jo er oljespråket i Norge.
Distrikts- og digitaliseringsminster Linda Hofstad Helleland (H) er søt, pen, ungpikelig og hun snakker trøndersk. Statsminister Solberg har nok tenkt at Hellelands joviale vesen passer bra når hun skal reise rundt og hilse på ordførere og rådmenn og således binde landet sammen, slik NRK gjorde i gamle dager da kong Olav var konge seks dager i uken og Erik Bye var det hver lørdag.
Ingen er upåvirket av Hellelands sødme, og ingen bonde i grissgrendt strøk vil vegre seg når Helleland ringer på og vil presentere et helt nytt programvarekonsept for mer effektiv styring av melkemaskiner. For når pene piker ringer på døra, åpner man… sånn er det bare.
Noen vil si at næringsminister Iselin Nybø (V) er regjeringens peneste, og alle vet at alle tiltrekkes av pene kvinner. Med diskré sminke og raffe klær vil Nybø bli en suksess i næringslivskretser, og mannlige journalister – kanskje også noen kvinnelige – i bladet Kapital vil kives om å portrettintervjue henne… og når hun sier at alle i næringslivet – fra resepsjonsdamer til administrerende direktører – jobber overtid hver dag med realisering av det grønne skiftet, vil alle tro det fordi ingen vil tro at en slik pen og gild dame kan si noe som ikke er sant.
Monica Mæland (H) er justis- og beredskapsminister og må ta tak i kriminaliteten her til lands, og alle vet at innvandrere fra land vi ugjerne sammenligner oss med, er godt representert på krimstatistikkene. Det betyr at hun må snakke litt hardt til dem, hvilket kan avlede fryktelig sinne som ikke blir mildere av Mælands blå glugger og sørlandske blondhet… så provosert kan de bli at de mister siste rest av integreringslyst og sprenger seg selv og et dusin uskyldige forbipasserende langt opp i løse luften en vakker dag i mai, når kastanjene blomstrer i Bygdøy Allé.
Sånn sett kan Mæland være feilplassert, men de fleste liker jo røffe blondiner som har vært ute en sommernatt før og minner middelaldrende menn om Malin fra Vi på Saltkråkan.
Hva med sjefen sjøl, Erna Solberg? Vel, hun er kanskje ikke modellvakker og kler nok ikke lårkorte kjoler så godt, men hun er etter alt å dømme ekte blondine og innerst inne er hun litt rampete av seg, tror jeg… og man kommer lett i tanker om den kjente tenkeren Rod Stewart som sa: Blondes have more fun.
Norges aller søteste politiker, Une Bastholm, er ikke med… hun tilhører galt parti, men alt i alt:
Norge har Europas peneste regjering og har alle forutsetninger for å lykkes… og hvis de rødgrønne vinner stortingsvalget neste år, er det ikke fordi denne regjeringen ikke har tatt seg godt ut…
PITBULL MED DOBBEL WINDSOR
Journalist Fredrik Solvang er en jævlig kødd, og det er fint. Gode journalister er ofte noen jævler. Solvang er simpelthen bra, og jeg håper NRK tar godt vare på ham og lar ham få det spillerommet han trenger og vil ha, gjerne på bekostning av Ole Torp, som med sine programmer trolig slår best an hos demente sykehjemspasienter som hver uke tror Torp er et kliss nytt TV-fjes og selvsagt ikke husker hvor inni granskauen søvndyssende uaktuell og sløv han var sist uke og ukene før.
Fredrik Solvang er frekk og freidig og forberedt… akkurat passe nesevis og pågående, men sjarmerende nok til at studiogjester tar de fleste spørsmål som komplimenter, unntatt Jan Tore Sanner som her om dagen ble forhørt om omstendighetene rundt hitbringelse av det “antatt syke barnet”, hans lillesøster og terrorsiktede mor.
Solvang er ikke glimtvis. Han er er stabil og leverer gang på gang på gang, og han kan knyte et slips – eller kjenner noen som kan.
Alle mine helter er døde, eller så gamle at de kan dø hvilket øyeblikk som helst: Winston Churchill, Leonardo de Vinci, Johan Cruijff, David Bowie, Johan Edvard Tallaksen, Bart Simpson, Arnulf Øverland, Eleanor Roosevelt og krigsseilerne… på tide med en levende en – jeg velger meg Fredrik Solvang.
