Ikke uofte sier, eller skriver noen noe om hva som er spesifikt norsk… hvilke verdier som kan anses typisk norske. Noen vil si at det er typisk norsk å være opptatt av hva som er typisk norsk, noen vil hevde at det er typisk norsk å bli fly forbanna av SAS’ påstander om Skandinavia som et tomt landområde der ingenting er oppstått og utviklet, men importert og brukt som det er. Filosof Knut Jørgen Vie hadde forleden på trykk en kronikk i Dagbladet. Tittel: UT MED NORDMANNEN. Han avslutter teksten med: “… – ut med nordmannen.” Selvsagt skrev han noe imellom, men ikke no’ jeg synes er så klokt og originalt at jeg gidder sitere ham.
Men det er et vanskelig tema, dette… for hva faen er egentlig norsk… har vi nordmenn noe som ikke finnes i andre land? Vel, vi har arven etter Hans Nielsen Hauge, vesttelemarkbunader på 17. mai og Kviteseidsmør i butikkene. Men jeg skal ikke trette ut mine drøyt 100 000 lesere med enerverende forsøk på definisjon av norskhet. Jeg vil forsøke en annen metode. Hva med å stille spørsmålet: Hva er typisk unorsk? Det er kanskje slik Philip Marlowe ville angrepet denne problemstillingen. Som alle vet, var Marlowe selvstendig næringsdrivende i Los Angeles på 30-, 40- og 50-tallet. Han opererte som privatdetektiv, drakk mye whiskey og transporterte seg selv omkring i en Plymouth De Luxe fra 1938.
Som private eye var nok Marlowe kjent med hypotetisk-deduktiv metode, og han ville nok innledningsvis i jakten på det norske utelukket hva som ikke er norsk. Sant å si ikke ofte jeg leker Philip Marlowe, men jeg vil ikke la anledningen gå fra meg. Tillat meg å spørre: Hva er typisk unorsk? Det er ganske unorsk å frykte for livet sitt når man går ut av huset hvilken som helst tid på døgnet for å lufte seg selv og ens tanker, eller bikkja. Man trenger ikke frykte for puls og blodomløp, portemoné og mobiltelefon – hvis man da ikke bor i enkelte strøk av Oslo og er uheldig å påtreffe melaninrike ungdommer med kniver, macheter og skarpladde håndvåpen. I Norge kan man gå i et sommerbryllup uten frykt for at noen fra den lokale bapistmenigheten skal utløse en selvmordsbombe straks etter forretten, slik at brudeparet, forloverne og halvparten av bryllupsgjestene blir sprengt langt faenivold opp i luften og returnerer som rød, lokal nedbør. Det er unorsk å være innbitt motstander av frihet og demokrati. Det er unorsk å hate ytringsfrihet så mye og inderlig at man gjerne vil drepe for å slippe ytringer man ikke liker så godt. Det er også unorsk å kverke homofile fordi de er homofile, det er unorsk å steine kvinner til døde hvis de opptrer usømmelig, det er heller ikke norsk tradisjon å skjære småpikers kjønnsorganer i stumper og stykker, sy igjen skjedeåpningen og senere hen gifte dem bort til rare fettere fra de mest grissgrendte strøk av Punjab. Det er unorsk å bli halshugget fordi man tøyser og tuller litt med Jesus og Gud, likeledes blir man ikke – uten ankemuligheter – dømt til døden for å antyde ønske om utmelding fra Den norske kirke. Det er unorsk at skjeggete og uflidde fillefranser med AK47 reker gatelangs og passer på at folk oppfører seg ordentlig, nærmere presisert: At kvinner ikke viser mer hud enn det som trengs for ikke å snuble i fortauskanter for øyeblikkelig etter gå på snørra i asfalten. Det er unorsk å være så inni heiteste glohaugen opptatt av ære og respekt at man foretrekker slektningers og kjentes anerkjennelse fremfor lykkelige døtre i levende live. Det er også ganske unorsk å være så korka at man tror at 72 avsindig kåte jomfruer i himmelen ikke kan vente med å kaste seg over dauinger av Gud innvilget evig ståpikk… Slik kunne en holdt på, nesten i det uendelige, men jeg gidder ikke mer… runder av nå og konkluderer: Det er unorsk å være muslim.
Gitte, min eneste venninne i hele verden, ringte meg i går kveld… og når hun ringer, løfter jeg alltid telefonen og er forberedt på de underligste spørsmål: – Hva synes du om hvite shortser? – Følger du ikke med… masse baluba og hurlumhei nedi Lillesand, småjentene der vil ikke spille fotball med hvit shorts fordi hvitt stoff er så gjennomsiktig når det blir vått av svette. – Åjavelja… – Disse jentene har fått viljen sin, når får de spille med mørke shortser. – Jaja… – Jeg må le. De skjønner jo ingenting. Det laget jeg spilte på som ung jente, brukte hvit shorts… og vi utnyttet hele dens potensial. – Ååå??
– Ja, så trange som mulig og etter ti minutters spill var vi svette og fine. Shortsen klistret seg fast både her og der, vi gjorde ikke mye for å skjule go’sakene. En av jentene hadde bollemus, og den ble ganske kursivert under en svettevåt shorts, for å si det sånn. – Saft suse. – Nettopp. Vi var elendige fotballspillere, tapte for det meste, men vi hadde et trofast publikum. – Hmmm… – Jeg spilte back og pleide legge inn noen saftige sklitaklinger. Da ble det litt knall og fall, og jeg pleide alltid skreve litt ekstra når jeg ble liggende på gresset. – Men du har jo alltid vært ei tøyte, Gitte. – Ikke bare jeg, men det funket. Alle gutta på skolen sto helt inntil sidelinjen og fulgte nøye med. Vi var svært populære og førstevalget når gutta inviterte til hjemmealenefester…
… og ble tissetrengt, som det heter, pleide jeg oppsøke toalettet vi hadde hjemme. Jeg siktet så godt jeg kunne, men jeg var en distré gutt og undertiden kom noen dråper på avveie. Jeg simpelthen bommet. En slik praksis passerer ikke ubemerket i det uendelige, ikke så lenge det er mødre i huset… som reker omkring med støvkluter og vaskebøtter.
Moren min påpekte med velklingende vesttelemarkdialekt viktigheten av å styre strålen slik at alt det gule ramlet ned omtrent midt i doen. Da vi var på skolen og følte at vi måtte tisse, gikk vi på toalettet. Etterpå dyttet vi på cisterneknappen og vasket hendene. Deler av skoleveien min var skog. Hvis skolekameratene og jeg måtte tisse, gikk vi bare noen meter ut fra stien og tisset bak en furu, eller bjørk, eller en hassel… jeg likte spesielt godt et av hasseltrærne. I dag er det et stort og stolt tre. Men det var før, i en annen tid. I enkelte kretser er det visst ikke å nøye hvor man tisser… i Sverige er det ikke helt uvanlig blant noen ungdommer å tisse i andres munn. Dette skjer gjerne etter at den som eier munnen er blitt ranet, banket opp og ligger på bakken. En norsk publikasjon som med jevne mellomrom beskyldes for dagstadig utøvelse av hyperrasisme, nazisme, fascisme og en hel haug andre ekle ismer, har en sak hvori denne nye vannlatningspraksisen er beskrevet, eksemplifisert ved disse to guttene:
Prince Georgio Stanley Kadjo og Montasjer Mahmoud Edris. Disse to 16 år gamle guttene er litt uvørne av seg, de er visst litt beryktet i Sverige, men nå er de stilt for retten og dømt. De ranet en etnisk svensk gutt, tisset i munnen hans og kalte ham “svennejävel”, som oversatt til norsk er noenlunde ekvivalent til svenskefaen. Den ene gutten er født i Sverige, den andre er fra Eritrea og har vært i Sverige i fire år. Retten dømte de to til ungdomsomsorg, ifølge Resett. Mild dom? Vel, man må ta hensyn til de to unge mennenes bakgrunn. Det gjorde retten. Etterforskning og samtaler med guttene bragte på det rene at her er tale om ulykkelige gutter, og Prince Georgio Stanley Kadjo er kategorisert som barn med særlig behov for støtte. Det poengteres og presiseres at hans foreldre ble separert da han var sju år gammel. Jeg har aldri ranet noen, eller tisset i noen andres munn, men jeg har hatt griseflaks… mine foreldre giftet seg St. Hansaften 1954 og var gift i 52 år før faren min trådte ut av ekteskapet, eller døde – for å være helt nøyaktig.
Det stunder til sommer og tvangsgifte. Unge muslimske jenter i Norge gruer seg som bare faen. Sommer er nemlig tvangsgiftetid og bare foreldrene – og Allah, selvsagt – vet hvem som er påtenkt ektemann. Trolig er det tale om en fetter… om å gjøre å holde sex og forplantning innenfor slekten og således opprettholde tradisjonen med innavl. Regjeringen har varslet intensivering av kampen mot sosial kontroll, vold, tilløp til drap og tvangsekteskap i muslimske familier i Norge. Kunnskaps- og integreringsminister Trine Skei Grande går i bresjen i denne kampen, som egentlig ikke er kamp… men departemental møtevirksomhet som skal utlede en rapport og en handlingsplan mot alt det fæle muslimer driver med innenfor familien. Grande er ikke så veldig handlingsorientert, bortsett fra når hun får brålyst på sex i et bondebryllup. Derfor bør hun skjerpe seg og lytte til dem det gjelder: Unge muslimske jenter, som gruer seg til sommerferie i opprinnelseslandet, for de frykter å bli koner med store mager før de aner ordet av det. Disse jentene er ikke interessert i ørkesløse, departementale diskusjoner og rapporter skrevet i kansellispråk. De vil ha handling, og de vet hva som funker: Skje i trusa.
Ja, det er helt gennnialt. Man putter en skje ned i trusa, som ligger pent over venusberget. Skjeer er tilvirket i metall, og alle vet at metall blir registrert i sikkerhetskontrollen på Oslo lufthavn. Så er det rett inn på et rom for kroppsvisitering. Jenta får anledning til forklare sin kinkige situasjon, og man får tro at tilstedeværende vektere, eller politibetjenter tar hintet og holder piken tilbake og således forhindrer en kriminell handling. Men tilgang på skjeer kan være et problem. Ikke bare de muslimske pikebarna som er kjent med skjetrikset; skjeer har det med å forsvinne fra muslimske hjem når det nærmer seg sommer. Det er her Trine Skei Grande bør sette inn et målrettet tiltak, som er både billig og bærekraftig. Gjør en avtale med Ikea, som kan levere skjeer i svære kvanta på kort varsel. Siden er det bare å distribuere skjeene rundt omkring på skoler med høy innvandrertetthet hvori unge jenter som ikke har lyst til å gifte seg med fetter’n sin. Ikea har flere billige varianter av skjeer i rustfritt stål hvorav Förnuft, som koster 35 kroner for et sett à 4 stykk. En muslimsk pike i nød trenger bare én skje. 8 kroner og 75 øre for å unngå tvangsekteskap med en tullebukk fra landsbygda i Pakistan… det er faen meg billig.
Fryktelig, dette coronaviruset. Over 66 000 kinesere er smittet, og noen er borte. Tragisk, la oss lyse fred over de døde. Men ingenting er så ille at det ikke er godt for noe, sier mange som leter etter lyspunkter… det stunder til sommer, og dette slemme viruset bevirker kanhende redusert antall kinesiske turister i Norge. Mine tanker går til turistnæringen, som hvert år stilles overfor et dilemma: Kineserne strør om seg med penger, og det er bra… men de oppfører seg som om de eier hoteller, restauranter, fjorder og fjell og alle turistattraksjoner mellom Lindesnes og Kirkenes. Veier penga opp for dårlig oppførsel? Kineserne har ikke dannelse, de kan ikke oppføre seg… og når de drar hjem, puster alle guider, kokker, servitører og stuepiker fjordlangs og i alle dalfører lettet ut. Man må undres over hvorfra denne oppførselen kommer. Turistnæringens forklaring er todelt: 1. Mange kinesiske turister i Norge har aldri vært utenfor eget hjemlands grenser og aner ikke hvordan man skal te seg, altså en kulturkollisjon. 2. Kinesere er mange, de bor i et stort land, har lang historie og de tror de et slags herrefolk, især etter Kinas økonomiske vekst de siste tiårene. Kulturkrasj, jada… men det går an å skjerpe seg, prøve å ta rede på hva slags oppførsel som er vanlig her til lands. Burde ikke være så vanskelig, kineserne er jo durkdrevne kopister. Men Kina er et rått og brutalt kommunistdiktatur, og kinesere blir fornærmet for det minste, de har ingen respekt for Vestens tradisjoner og tåler ikke at eksempelvis Nobel-komiteen gjør jobben sin, eller at Etterretningstjenesten offentliggjør bekymring for spionasje i kinesisk regi For noen år siden satt jeg på verandaen til et av Norges fineste trehoteller sentralt beliggende i Sør-Norge. Jeg satt der med en dame jeg kjenner godt, Gitte. Vi drakk kaffe og spiste eplekake med is. Solblank ettermiddag i juli. Vi ante fred og ingen fare, bare fuglesang, aspeløv i vinden og to ekorn som rasket over gressplenen. Plutselig trampet en hel haug kinesere ut på verandaen. De bablet og ropte og snakket i munnen på hverandre. De koblet sammen to runde bord, noe stoler veltet og en fet, ekkel unge sutret og grein og ville sikkert ha et stort stykke bløtkake – for ytterligere øke sin vekt i fett. Gitte løftet øyebrynene innpå 15 millimeter, og jeg kunne ikke annet enn le litt. Vi hadde hørt om orienteksessen før og kineseres adferd, men nå fikk vi syn for sagn. Aldri hørt og sett maken noen gang. Aldri. Kineserne ble nok litt fornærmet over at servitrisen ikke kunne kinesisk. Så var det smatting, slurping, raping og en fjert nå og da… snikksnakk med mat i munnen, hei og hå og hurlumhei. De oppførte seg som… nei, ikke ville dyr, men kinesere. – Vi går, sa Gitte… og det gjorde vi.
Skal på date i dag, den tredje med samme dame. Det har ikke så mye med Valentin å gjøre. La meg forklare: I fjor høst avtalte vi en date i Asker. La oss kalle henne J. Vi gikk rundt et vann, og det tok tid; hun ga uttrykk for at vannet var i største laget. Etterpå hørte jeg ikke mer fra henne. For noen uker siden ringte jeg henne og spurte om hun ville treffe meg igjen. – Absolutt ikke, svarte J med utropstegn. – Å, kom igjen ‘a.. – Nei, Torjus… glem det. – Ååå… kom igjen ‘a. – Du er dum, og vi passer ikke sammen – Hvordan vet du? – Det var såvidt du fant det vannet i Asker. Har du glemt at vi kjørte rundt i den rare, gamle bilen din en evighet før vi fant det hersens vannet? – Men vi fant det. – Jeg fant det, fordi jeg hadde mobiltelefon – med google map. – Kom igjen ‘a! – Nix. – Men du er jo så absurd søt, cirka som marsipan med sukker på. – Det kan så være, men nei.. – Også har du en sånn fin latter.. – Ikke smisk! Slik gikk samtalen helt til hun sa: – Greit… hvis du lover å la meg være i fred etterpå. Så møttes vi i Asker igjen, på en café med god kaffe og ferske croissanter overstrødd med knuste mandler, eller var det nøtter… uansett, jeg ble imponert av stilen hennes… røff, svart skinnjakke og bukse uten overflødig stoff. Vi snakket om løst og fast, det vil si… hun gjorde det, og jeg prøvde å smette et og annet blikk i retning utringingen hennes Etterpå sa hun: – Det var hyggelig. Ha det bra, Torjus… lykke til med alt. Jeg ringte henne i forgårs: – Hva sier du, jenta mi… ny date? – Hææææ… – Det er jo Valentinsdag på fredag.. – Gudbedre… kan du ikke finne en annen?? – Det er bare deg for meg, vet du. Hun svarte ikke, men jeg hørte at hun var der. Jeg lot mitt gamle sveitserur hakke ut noen sekunder… – Skal vi si 19.00 bak Nationaltheatret, ved Wenche Foss- statuen? Hun svarte ikke. – Eller Per Aabel som Jean de France ørlite lenger sørvest? – Milde Moses… – Avtale? – Okååådaaaa… Wenche Foss.
Hva tenkte SAS-ledelsen før lansering av reklamefilmen hvori budskap om Skandinavia som et tomt landområde uten særegenhet? Jeg har grublet noen minutter på dette, og jeg tror jeg vet svaret, men først litt bakgrunn: Norge solgte sine SAS-aksjer i 2018. Sverige er den største statlige eieren i SAS. Selskapets hovedkontor ligger i Solna i Sverige. Topplederen er svensk og heter Rickard Gustafson. SAS har helt siden starten i 1946 vært dominert av svensker. Norge har såvidt vært innom toppledelsen i SAS. Jan Reinås var toppsjef ett år og Gunnar Reitan var konstituert toppsjef siste halvdel av 2006. Altså: SAS var og er et svenskdominert selskap. Forøvrig er det vel kjent at Sverige er et land uten fasong og konturer. Svenskene har ingen nasjonalfølelse, og hvert år glemmer de at de har en slags nasjonaldag – fordi den ikke betyr noe for dem. Sverige er litt som Belgia, bare et landområde. Sverige er en plett på jorden, østenfor Norge og vestenfor Finland, der innbyggerne spiser smörgåssar, sitter i Ikea-møbler og drikker seg drita fulle blant vildrosor och blåklockor och lindblommor och kamomill på midtsommarfest sammen med med farbror Melker, faster, morbror Franz, lilla gumman, lille gubben, Fredrik Åkare, gamla moster’n, Krösa-Maja, polaren Pär, Tok-Jokke og noen tilreisende fra änglamarken eller himlajorden om du vil… Det fleste vet jo også at Sveriges statsminister Per Albin Hansson ved krigsutbruddet i 1939 samlet Sverige – til å gjøre alt for å blidgjøre nazistene og vedlikeholde jernbanen til Kiruna og Gällivare, hvorfra tyskerne hentet så mye svensk jernmalm at våpenfabrikkene i Tyskland kunne gå døgnkontinuerlig og produsere alt som trengtes for å opprettholde faenskapen.
Men da det begynte å gå dårlig med Tyskland i 1943-44, helomvendte svenskene. De skjønte at det ikke ble noe av tusenårsriket Hitler hadde fablet om og snudde kappen etter vinden, tøffet seg bittelitegrann og lot som om de ikke var noen feiginger. Nå har svenskene en statsminister som noen tror er tilbakestående. Stefan Löfven forstår ikke, eller orker ikke erkjenne at Sverige er et land i oppløsning, med voldsmonopolet (politi og forsvar) langt på vei oppgitt og overdratt innvandrere fra land vi helst ikke sammenligner oss med, og det beror på ren griseflaks om man tar seg til fots gjennom en svensk by etter 21.00 uten å bli ranet og straks etter få seg tildelt et knivblad inn mellom ribbeina.
Sverige er trolig det første landet i verdenshistorien som ser nytteverdi i storimport av grov vold, voldtekter og drap. Konklusjon: Toppledelsen i SAS er “svenska medborgare” og de har forstått at de er dumme, holdningsløse og bor på et innholdsløst stykke jord. Det synes de er så fortærende kjipt og ensomt at de vil innlemme Norge og Danmark i denne tristessen. Så lagde de reklamefilm…
Koranen brant i Kristiansand 16. november i fjor, slik som antydet her:
Et par muslimske unge menn, deriblant en kokk fra Syria uten nevneverdig kjennskap til Grunnlovens paragraf 100, gikk amok – slik muslimer har for vane – og var det ikke for politiets tilstedeværelse, hadde nok ildspåsetteren blitt drept på stedet. Akmal Ali Malik, imam og leder for Muslimsk Union i Agder, er heller ikke så godt kjent med norsk ytringsfrihet. Han anmeldte SIAN og begrunnet det slik: “De har kommet med verbale overgrep mot muslimer og ulovlig satt fyr på Koranen.” Kristne og muslimske ledere sto skulder ved skulder denne novemberlørdagen og domprost Fred Henry Berg uttalte: “Vi står for de samme verdier og prinsipper, og vi står sammen.” Hæææ??? En prest i Den norske kirke står for de samme verdiene som råder blant muslimer. Det er ganske oppsiktsvekkende, med tanke på hva muslimer av og til finner på av rare sysler, slik som å skjære huet av folk, kverke sine døtre og sprenge seg selv og andre flere hundre meter til værs. Fred Henry Berg har ikke betenkt seg, ikke endret verdisett… sist lørdag stilte han opp i et mangfoldsarrangement iført prestekjole og lot seg fotografere sammen med imam Akmal Ali, som fett smilende og henimot homoerotisk holder høyrearmen om presten Freds skulder… så falskt at fløten skjærer seg? Jeg mistenker det og har rablet sammen min egen versjon av de to sammen:
Jeg driver ikke med bokanmeldelser, har ikke nødvendig kompetanse, men nå kan jeg simpelthen ikke la være. Angjeldende bok er rystende lesning, en vederstyggelig trykksak med tittelen: FITTER Ja, du leste rett. Tittelen er direkte oversatt fra originalspråket, som er spansk. Spansk er også forfatteren, Juan Manuel de Prada. En sjofel og tarvelig fyr, han må jo være helt pervo og man må undres over hvor syk det går an bli. I forsøk på å mildne denne svinaktigheten, så si intellektualisere den, studerte han jus mens han skrev boken i 1995, men alle vet at det over tid er henimot ulaseggjørlig å tilsløre altoppslukende og manisk interesse for kvinnens vulva og alt dertil. Uttrykt på en annen måte: En gris er en gris. Boken består av henimot 160 sider hvorpå trykket 54 små historier som i dannelsens navn ikke er til å nevne; hva skal man si om titler som Søvngjengerskens fitte, Linedanserinnens fitte, Oberstinnens fitte og Fitter i likhuset… Man blir helt forferdet. Dette er en advarsel mer enn bokkritikk, men heldigvis er denne boken så gammel at den ikke lenger er hyllevare hos bokhandlerne. Ettersom mobiltelefonen min ikke virket etter at den ramlet i dass, måtte jeg til fots oppsøke nærmeste bokhandel som er 5.5 kilometer unna, tilbringe tid i lang kø, men omsider fikk jeg snakket med en ekspeditør som måtte rote litt i datamaskinen sin og ta noen telefoner før han bragte på det rene at boken kunne skaffes, i norsk utgave fra Spartacus Forlag – med leveringstid tre dager. En påkjenning å lese denne motbydelige boken, men man kan jo ikke advare mot litteratur man ikke har lest… det skulle tatt seg ut.
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde ført i meg en halv flaske calvados, løftet jeg telefonen… men jeg ble sant å si litt overrasket av åpningen hans: – Hater du jøder? – Hæææ… ehh, nei. – Ikke jeg heller, og jeg kjenner ingen som gjør det. Men om du skal gjette, hvem tror du hater jøder mest? – Tja… det må vel være muslimene, det. Sions vises protokoller er ennå bestselger blant arabere, og i de palestinske områdene er jødehat obligatorisk fag i skolen alt fra 1. klasse, har jeg hørt. – Vel, jeg leste en VG-kronikk i går, omhandlende holocaust… hvor farlig antisemittisme er og hvordan motvirke den. – Jeg lytter. – Et stykke ned i teksten henviser kronikkforfatteren til idéhistoriker Dag Herbjørnsrud og hans tolkning av en undersøkelse gjort av HL-senteret i 2017, som blant annet har undersøkt muslimers holdninger til jøder. Herbjørnsrud leser av undersøkelsen at norske muslimer ikke er mer antisemittiske enn etnisk norske nordmenn. – Åja… Dag Herbjørnsrud… hehhehe. Han må tas med en klype salt, det er no’ alle vet… inkludert SFO-barn. – Jeg syntes også dette virket underlig. Jeg ble nysgjerrig og søkte litt på nettet og fant at de tre bak denne undersøkelsen samlet imøtegår Herbjørnsruds fremstilling. De mener at han leser undersøkelsen på sin helt private måte.
– Jeg er lutter øre. – De tre… skal vi se… Guri Hjeltnes, Christard Hoffman og Vibeke Moe… de skriver at Herbjørnsrud fusker og fjasker med HL-senterets funn. De repeterer litt… ja, la meg lese litt for deg. – Så hyggelig. – Resultatene viser tydelig at fordommer mot jøder er mer utbredt i det muslimske utvalget enn i befolkningen generelt. Over tre ganger så mange i det muslimske utvalget som i befolkningen generelt hadde utpregede fordommer (29 vs. 8 prosent), skriver de. – Overraskende at tallet for muslimers jødefordommer ikke er høyere, men muslimer står jo fritt til å ljuge så det ljomer fjellimellom… hvis det gagner Muhammeds og islams omdømme. – Så sant, så sant… og hvorfor skulle nordmenn hate jøder, hvorfor hate noe som nesten ikke finnes? Det er jo ikke flere enn 1300-1400 jøder her til lands, ovenikjøpet gjør de alt for ikke å synes og høres. – Vel, hva skal man si? – Kanskje at fra et statistisk perspektiv er det mer sannsynlig at man hater muslimer, som det finnes cirka 250 000 av i Norge.. og de synes og høres meget godt. – Du kan få sagt det. – Takk for det.
