Hadde Philip Marlowe hatt hånd om Palme-drapet fra første stund, ville nok drapsmannen vært anholdt, siktet, tiltalt og dømt før utløpet av 1986. Han hadde lang erfaring med å løse kompliserte kriminalmysterier i Los Angeles og omegn, men privatdetektiv Marlowe døde lenge før Olof Palme og var således forhindret fra å si ja til engasjementstilling i det svenske politiet.
Men Krister Petersson, som har ledet Palme-gruppen de siste tre årene, har arbeidet hardt med å finne ut hvem som kvelden 28. februar i 1986 skjøt og drepte Olof Palme på åpen gate i Stockholm sentrum.
Han mener å vite hva som skjedde, hvorfor og hvem drapsmannen er, men er ikke klar for offentliggjøring av etterforskningsresultatet før utpå våren, men helst før sommeren. Til SVT har han snakket litt forblommet om sitt etterforskningsarbeid, men han ser frem til å presentere en “vettig løsning”.
Jepp, han sa det og det lover ikke godt. Petersson sier ikke at han har identifisert Palmes drapsmann. “Vettig” kan oversettes til fornuftig, eller rimelig. Altså: Petersson vil servere en fornuftig, og/eller rimelig løsning på Palme-drapet. En slags konseptuell konsensus, formodentlig frembragt ved knapp stemmeovervekt i Palme-gruppen.
Trolig var det et lignende enighetskonsept som lå til grunn for anholdelse av Christer Petterson i 1988. Ettersom man i haugen av teorier ikke fant en mer verdig drapsmann med storpolitisk motiv, fikk Petterson duge. Alt i alt en sannsynlig drapsmann… alkis, narkis og dagdriver som han var. Ganske passe, noe Sverige kunne slå seg til ro med.
Petterson ble i Tingsrätten dømt til livsvarig i 1989, men frikjent senere samme år i Hovrätten. Det syntes noen var veldig dumt og prøvde seg igjen, men Högsta domstolen avviste saken og begrunnet det med dårlige beviser. Rettsvesenet i Sverige fungerte, men ikke politiet.
Det begynte med at Hans Holmér fikk etterforskningsansvaret, men han gjorde så dårlig jobb at han ble sparket etter ett år. Etterfølger Ulf Karlsson forsøkte å rydde opp i rotet etter Holmér, men lyktes ikke nevneverdig og overlot etter et år jobben til Hans Ölvebro, som hadde det øverste politiansvaret til 1997, da Stig Edqvist overtok og i dag tror altså etterforskningsleder Krister Petersson han har svaret på det alle svensker lurer på.
Kanskje kommer Petersson trekkende med Stig Engström, eller Skandiamannen som noen kaller ham. Engström er en veldig passende drapsmann, særlig fordi han ha vært død i 20 år; man slipper rettssak og mye styr og man kan legge vekk hele saken og alle vil være glade.
Man kan si hva man vil om Olof Palme. Mange gjør det, mange gjorde det og noen mente at han var hardkokt kommunist på grensen til landssviker, men å kverke en demokratisk valgt regjeringssjef… det er en særskilt forbrytelse, et anslag mot en hel nasjon.
Så hva gjorde svensk politi? Jo, de stelte i stand et rot så inni granskauen kaotisk at ingen før har sett maken. Etterforskningen var preget av begrepene tro, håp, passende, forhåpentlig, sannsynlig, sannsynlighet, kanskje, formodentlig… teoriene var flere enn antallet hvite mark i et ukegammelt vannlik… noen mener at Palme-etterforskningen ligner svensk innvandrings- og integreringspolitkk og statsminister Stefan Löfvens totale tap av virkelighetsforståelse.
Ganske spennende er den drapsteorien som bygger på det omseggripende Palme-hatet som gjorde seg gjeldende da Palme levde, og at drapsmannen er å finne blant nazister og halvnazister i politiet, Säpo (Säkerhetspolisen) og i den svenske marinen.. men hvem har lyst til å etterforske kolleger og venner?
Denne teorien er ække ueffen, svensker er jo svake for nazikjør, det vet alle som kjenner svensk historie i perioden 1939-45… hvilket minner meg om faren min, som var født i 1924 og hva barneoppdragelse angikk, trodde på enkle og lettfattelige læresetninger:
– Pass deg for tyskere!
– Javel, pappa… andre jeg skal passe meg for?
– Svensker, selvsagt… det er samme ulla, men det har jeg nevnt for deg før. Er du tungnem, gutt?
