Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker på en måte at det er bra å tenke på no’ annet enn bare dette koronaviruset, jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Jeg tenker lissom litt på disse kirkebrannene… kirken i Dombås som ble satt i brann, og kirken i Sel som ble påtent. Jeg tenker at det er han dærre fæle satanisten Varg Veum som har begynt å brenne kirker igjen. Han sitter i fengsel nå og har innrømmet alt. Han burde bli hardt straffet, kanskje lovens strengeste straff, tenker jeg.
– Ehh… du mener Varg Vikernes, tenker jeg… men det er ikke han som har gjort det.
– Det er visst en muslim i 20-årene.
– Ååå.. er det det? Kanskje han kjedet seg litt på asylmottaket og ikke hadde noe å gjøre. Det er myndighetenes feil, de gidder jo ikke gjøre noe for våre nye landsmenn, ikke no’ fritidsklubber, ikke no’ av noe… ikke rart at man kan komme til å tenne på en kirke på en måte… og er det så farlig… vi har jo så mange kirker, tenker jeg og mange av dem står tomme.
– Han sier til politiet at han tente på kirkene som hevn for at noen brant Koranen i Kristiansand i fjor.
– Ja, men det skjønner jeg godt. Det er jo religionsfrihet her i landet og man skal ikke krenke andres tro, spesielt ikke muslimenes… de er veldig sårbare, tenker jeg. Dessuten er jo islam fredens religion på en måte, det vet alle.
– Når jeg tenker meg nøye om, tenker jeg også det.
JA, SÆRLIG…
Kinesiske myndigheter rapporter om full kontroll på koronaviruset og ingen nye smittede. Men de frykter at tilreisende fra andre land skal bringe inn viruset og smitte kinesere.
Man kan aldri stole på kommunister, sa min grandonkel Albert når han hadde lyst til å si det, og alle vet at kommunistpartiet i Kina har diktatorisk makt over alt og alle, forbyr helt vanlig journalistikk, setter meningsmotstandere i fengsel og ljuger så det ljomer fjellimellom når det anses hensiktsmessig.
I tillegg vet man at kinesere, bortsett fra de tre små på Højbro plass, er barnslig besatt av respekt og frykt for å tape ansikt. De vil gjerne opprettholde et så positivt inntrykk som mulig – også lenge etter at resten av verden har forstått hvordan det egentlig står til.
I Kina bor 1,4 milliarder på 9,6 millioner kvadratkilometer. Hvor sannsynlig er det at kineserne har funnet og isolert alle koronasmittede? Hva om det om noen uker viser seg at kinesere dør i hopetall av korona? Det har nok kommunistpartiet allerede tenkt på:
Tilreisende utlendinger får skylda, især amerikanere, som blir satt i treukers isolat og må betale skyhøye bøter og tollsatser for innførsel av Covid-19…
DØDEN SYKLER I NATTEN
Tirsdag kveld ble jeg vettskremt av Debatten med programleder Fredrik Solvang og hans gjest, lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg, som spådde massedød forårsaket av koronaviruset. Straks etter programmet forskanset jeg meg bak alle husets vegger og ladet morfars gamle revolver – i tilfelle noen smittebærere skulle ringe på, kanskje noen fra Jehovas vitner, eller en selger fra Get.
Flere enn jeg ble skremt, hundretusenvis av TV-seere ble etterlatt i sjokkstilstand. Men i går ville Solvang gjøre det godt igjen, programmet var ment som “reaksjon på reaksjoner fra programmet i går.”
Brillefint, tenkte jeg og skrudde på fjernsynet. Fire gjester i studio. Men hva faen… Oslo-biskop Kari Veiteberg står i full bispemundur og er klar for en begravelse hvilket sekund som helst, eller hun har nettopp kommet fra en.
Hun snakker salvesesfullt om de som skal dø hvilket øyeblikk som helst og: Det kan vera godt å høyra ein song og tenna eit ljos, tegn eit korstegn, skal eg be for deg?, eg sei som engelen, frykt ikkje…
Forøvrig var disse ordene hyppig brukt i programmet: Ensomhet, død, dødelighet, overdødelighet, skrøpelighet, isolasjon, angst, livets slutt, redd for døden, bekymra, respiratormangel, verdig død, bisettelse, pårørende, verdige rom for avskjed…
Takkskarrufaenmegha, Fredrik Solvang. Jeg følte meg så mye bedre. Din kødd!
Jeg besluttet å videreføre isolasjonen, men ensomheten tar på. Fraværet av menneskelig kontakt gjør noe med en, og jeg har begynt å snakke med meg selv. Jeg har ikke hamstret, ikke annet i kjøleskapet enn øl. Magen er tom, men jeg går ikke i butikken, våger ikke.
Begynner å bli sulten, henimot midnatt i går hallusinerte jeg; jeg kikket ut vinduet og så en skikkelse iført mørk kappe sykle bortover veien med en langljå festet til bagasjebrettet, eller hallusinerte jeg ikke… vet ikke.
Jeg har sluttet å vaske meg, pusser ikke tenner, barberer meg ikke, går i de samme klærne og har ikke skiftet underbukse på en stund.
I dag tidlig ringte jeg nærmeste begravelsesbyrå og ba om billigst mulig anbud på min egen begravelse – uten prest og med enkleste sort kiste… den klassiske, hvitmalte sponplatevarianten. Alt i alt, med 4,5 prosents honnørrabatt: 18 520 kroner.
Jeg sleper meg omkring i mitt eget hjem og undres på om dette kunne vært unngått. Ikke utenkelig… hvis Fredrik Solvang hadde hatt litt mer empati og omsorg og kanskje hadde rundet av disse fæle programmene sine med en Donald Duck- film, eller en munter sketsj med Leif Juster…
ALDRI MER 9. APRIL
I går kveld satte jeg meg til foran fjernsynet med en kopp kaffe med fløte, fyrstekake og kamferdrops. Jeg var i godt humør og lys til sinns. Jeg ville se Debatten, med Fredrik Solvang.
Etter programmet ble jeg sittende, helt paralysert. Solvangs gjest, lege og forsker Gunhild Alvik Nyborg, skremte vettet av meg. Hun sammenlignet Covid-19 med tyskernes invasjon 9. april 1940. Jeg levde ikke da, men det gjorde faren og moren min, og de syntes ikke det var no’ særlig hyggelig å ha 350 000 tyskere rekende omkring overalt.
Nazistene avviklet ytrings- og informasjonsfriheten. De henrettet gode nordmenn og torturerte på det groveste hvem det skulle være.
Fy faen, tenkte jeg… på tide å ta noen grep. Først spente jeg opp en tråd tvers over oppkjørselen, hektet på noen gamle fiskebollebokser. Jeg la ut pappspiker på utetrappa og i en fart monterte jeg på ytterveggen en bevegelsesaktivert 1000 watts lyskaster.
Jeg hentet ned fra loftet min fars gamle vadmelsnikkers, sixpence og beksømstøvler. Jeg dempet belysningen i hele huset til minimum. Fra nattbordskuffen plukket jeg opp morfars gamle Webley-revolver. Jeg matet tønna med seks røffe patroner.
Aldri mer 9. april, tenkte jeg og var innstilt på å lage et svært hull i pannen til førstemann til å ringe på…
KULTURMINNEKVELD PÅ TØYEN TORG
I disse tider holder nordmenn seg stort sett hjemme, og når vi går ut, unnlater vi å samle oss i svære heseblesende klynger i ugjennomsiktig tåke mettet av dråpesmitte. Mange hengir seg til klassiske innendørsaktiviteter som Monopol, Scrabble og familievold, men det sier seg selv at dette kan bli kjedelig i lengden… spille de samme spillene og slå på de samme menneskene dag ut og dag inn.
Det var nok slik noen på Tøyen i Oslo resonnerte sist mandag kveld. De ville bryte monotonien, komme seg ut i frisk luft.. nei, de ga seg ikke til å spasere rundt Sognsvann, de gikk ikke på ski i marka, rasket ikke over tilfrossede skogstjern på nyslipte skøyter… nei, de tok med seg kniver og møttes til slåsskamp på Tøyen Torg.
Cirka 20 menn og gutter i alderen 15 til 30 år gikk løs på hverandre i møljeslagsmål. Det gikk unna så fillene føk, og noen ble knivstukket. Politiet var på pletten etterhvert og gjenkjente noen av de involverte friskusene, som sikkert hadde vært ute en vårkveld før. Tre ble pågrepet, én ble bragt til Ullevål sykehus, en annen sendt til legevakta.
Jeg vet ikke hvem disse mennene er, man er henvist til gjetninger, men alle vet at det er flere hundre år siden det var vanlig blant nordmenn å gå løs på hverandre med kniv og forsett om å drepe.
Man kan ikke annet enn undres på hvem disse slåsskjempene er og hvorfor de ville kverke hverandre, men det kan ikke utelukkes at de er interessert i folkelige tradisjoner fra forgangne tider og ville slå et slag for gamle, norske kulturuttrykk, og at denne slåsskampen er å anse som et kulturminnearrangement.
Når jeg tenker meg grundig om, og det gjorde jeg nettopp, er det den mest sannsynlige forklaringen…
EN HELT FABELAKTIG DAG
Dag Herbjørnsrud er idéhistoriker og samfunnsanalytiker. Det betyr ikke at han har mange gode ideer, og hans samfunnsanalyser er… tja, hva skal man si… ikke alltid spekket med fakta, etterrettelighet og frapperende stringens.
Han skriver som om det gjaldt livet, og tastaturet hans ser ingen utvei. Glitrende skribent? Njææ, han har en egen evne til å skrive laaangt om smått i et språk så dødt at det er helt fascinerende, slik han gjorde 14. mars i den flerkulturelle avisen Utrop, under tittelen: Høyreekstrem smitte øker faren for koronavirus
Hæææ??? Hva mener han… at mange nomstunder bryter enmetersgrensen og menger seg med nazister, blir smittet av tysk nasjonalsosialisme anno 1935, pådrar seg stokkstiv høyrearm, skaffer seg korona og straks etter med forsett gir seg til nyse, hoste og harke på alle som kommer i deres vei.. og kanskje forsøker å kline og tafse litt attpå?
Kanskje ikke, men han mener at Oslo universitetssykehus trakk tilbake en appell om hilsing på muslimdamemanér i en overgangsperiode etter påtrykk fra høyreekstreme elementer. Hertil må anføres at det ikke finnes mange høyreekstreme her til lands og at de neppe utgjør en pressgruppe; i en PST-rapport fra mars fjor er antallet anslått til 109.
Mange gjetter kanskje på at Herbjørnsrud er generell motstander av håndtrykk. Det er etter alt å dømme helt korrekt, og man kan lett tro at han slår et slag for endelig avvikling av denne hilsepraksisen: “Men i tillegg har den utbredte håndhilsningen i Norge ikke akkurat dempet smittespredningen her i landet.”
I Norge er håndhilsing ikke bare utbredt, det er standard, og vi har vi håndtrykket i flere hundre år, men Herbjørnrsud mener altså at denne hilseskikken er no’ ordentlig dritt, også i konkret forstand; han henviser til forskning både hist og her, som fastslår at E.colibakterier smitter ved håndtrykk – men det visste alle fra før, også SFO-barn.
Men så kommer konfekten i Herbjørnsruds tekst:
Han viser til at “sentrale norske politikere” (FrP, min anm.) i fjor høst – etter at noen muslimske damer ikke ville håndhilse på kronprinsen – i anledning valgkampen minnet velgerne på at “I Norge håndhilser vi på hverandre”. Herbjørnsrud kaller det en “kampanje”.
Han påpeker at initiativtagerne bak denne ondsinnede håndtrykkskampanjen har fått med seg flere andre partiers politikere, og at hele denne gjengen er ellevilt ansvarsløse ettersom “ingen av de aktive politikerne bak håndhilsekampanjen har de siste ukene gått ut og avlyst den i lys av korona-epidemien.”
Jeg orker ikke lese hele Herbjørnsruds tekst intensivt, dertil er den altfor lang, dum og kjedelig, men la meg avslutningsvis parafrasere den hyppig anvendte andetesten:
Hvis noen skriver som en raddis, snakker som en raddis og ser ut som en raddis… ja, så er det sannsynligvis tale om Dag Herbjørnsrud.
FAKTISK FICTION
Faktisk.no (heretter bare Faktisk) har tatt på seg aktverdig samfunnsansvar formulert slik: Faktisk.no AS er en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Nåvel, kanskje ikke heeelt uavhengig; Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media som hver bidrar med én million kroner i årlig driftsstøtte: 6 millioner kroner.
Vel anvendte penger? Jeg skal ikke skrive skråsikkert om det, men faktum er at alarmen gikk i Faktisks redaksjon her om dagen. Kanskje var det Faktisks ansvarlige redaktør, Kristoffer Egeberg, som kom under vær med noe muffens og øyeblikkelig etter henvendte seg til faktasjekker Morten Langfeldt Dahlback:
Som tegningen antyder, var det ikke tilløp til nei i Dahlbacks munn. Han ryddet kanskje alle andre sysler unna og gikk løs på en twittermelding publisert 16. februar av Nick Hinton:
A Dean Koontz novel written in 1981 predicted the outbreak of the coronavirus!
Ingen tid å miste, best å gyve løs, få sannheten på bordet for å hindre at halvparten av alle nordmenn faller inn i en bekmørk, dobbeltsidig og irreversibel konspirasjonspsykose, som lett kan utarte, spre seg som et virus fjord- og elvelangs, gjennom dype daler og over alle hauger, langs kyst og over vidder… og kanskje utløse en gampesvær tsunami av selvmord overalt i hele landet, inkludert de trangeste viker, ytterste nes og der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Dahlback følte nok et ansvar.
For ordens skyld må nevnes at Dean Ray Koontz ikke er dokumentarforfatter, han skriver spenningsromaner og science fiction.
Nåvel, Dean R. Koontz’ roman The eyes of darkness (norsk oversettelse: Danny er ikke død) handler om et skikkelig fælt virus tilvirket av onde vitenskapsfolk og ugreie laboranter. Så dødelig er dette viruset at det nesten ikke går an.
Dahlback skriver en tekst ikke paginert, men den er 120 centimeter lang, målt med tommestokk på min laptop. Den starter slik og er datert 12. mars:
“Det fiktive viruset ‘Wuhan-400’ som beskrives i ‘The Eyes of Darkness’ av Dean Koontz, har bare overfladiske likheter med koronaviruset som har forårsaket covid-19-epidemien. I originalutgaven av ‘The Eyes of Darkness’ stammet dessuten det fiktive viruset fra Russland og het ‘Gorki-400’».
Dahlback trekker også inn i sin tekst den amerikanske spåkonen Sylvia Browne (1936-2013), som angivelig skal ha spådd utbredelse av en alvorlig lungesykdom i 2020, og at denne ville ha opprinnelse i Wuhan, Kina.
Bare visvas og lirumlarum, selvsagt… men Dahlback behersker den subtile ironis kunst og taster:
“Det er svært få grunner til å tro at Browne hadde evne til å spå fremtidige epidemier.”
Dahlbacks konklusjon fremgår allerede i hans folkeopplysende rapports tittel: Nei, thriller fra 1981 forutså ikke koronaviruset.
Min konklusjon: Når Faktisk faktasjekker 40 år gamle science fiction-romaner, kan de jo øke aktualitetsnivået og faktasjekke denne karen litt:
MANNEN SOM IKKE KAN DØ
Alle lands helsemyndigheter overvåker nøye utbredelsen av coronaviruset. De vil jo helst forhindre at folk dør som fluer, som under Spanskesyken i perioden 1918-20. Man opererer med ulike farenivåer, tilsvarende beredskap og behandlingskapasitet.
Ingen vil innrømme det, men alle viruseksperter og smittevernsleger i hele verden følger godt med på alle bevegelser rundt én bestemt adresse i Weston, Connecticut – eiendommen til Keith Richards.
Hvis alt er rolig rundt huset hans, kan man slappe av… men hvis en ambulanse kjører tett opp til husets inngang, er det grunn til bekymring.
Alle leger kloden om er enige om én ting: Hvis Richards blir syk av corona, er det virkelig fare på ferde. Hvis han dør, er det krise… da kan alle dø.
Men det skjer ikke. Keith Richards overlever alt, selv om han er en av verdens mest usunne menn, tynn som et pinnedyr og Gud er kanskje den eneste som vet hvor mange tonn ulovlige stoffer han har puttet i seg i årenes løp, for ikke å snakke om all whiskyen.
Keith Richards er udødelig, sånn er det bare… og hvis han dør av corona, får ingen vite det, for da har alle vi andre vært døde en god stund…
BORKMANS BIDRAG
Jeg har aldri hamstret dagligvarer, jeg har aldri fulgt nevneverdig med på hvor mye dopapir jeg til enhver tid har i kåken. I forgårs kveld oppdaget jeg at det bare var et par flak igjen på min siste dorull. Heldigvis hadde jeg noen servietter igjen fra julaften – med nisser og reinsdyr på.
Jeg har flere servietter, men det er fine, sirlig broderte linservietter tilvirket av min mormor til hennes eget bryllup i 1930. Jeg lot dem ligge i fred da jeg måtte på do et par timer senere. Jeg rotet omkring i papirkurven min og rev forsiden av siste Morgenbladet. Det fungerte greit, men jeg tenkte at jeg måtte komme i butikken i løpet av dagen etter, som var i går.
Jeg gikk i butikken, men fånyttes. Ikke en eneste dassrull. Ikke tørkerull, heller. For å dempe følelsen av bomtur, kjøpte jeg en sixpack pils.
Det samme i neste butikk. Ikke doruller, ikke tørkeruller, men de hadde øl. Likeens i den tredje butikken.
Jeg dro hjem med 18 bokser øl. Jeg åpnet en av dem og ga meg til å tenke alternativt.
Jeg kom i tanker om påsken 1979, da jeg var på hyttetur med gutta, men ingen hadde husket dopapir til utedoen. Typisk gutter, men vi løste det ganske greit; ekornbestanden i området var ganske høy, og småtrollene var tillitsfulle, eller kanskje bare jævlig sultne. De spiste cashewnøtter av hendene våre.
De luktet ikke så godt etterpå, disse ekornene… og de ble litt sure og grinete, men slik er livet på landet noen ganger.
Jeg bor i tettbygd strøk og ekorn reker ikke rett som det er rundt i nabolaget mitt, men det gjør katter. Jeg hadde naboens katt i tankene, en ung hannkatt ved navn Borkman… jada, oppkalt etter Ibsens J. G. Borkman.
Jeg er gla’ i katter og treffer Borkman rett som det er, og hver gang bøyer jeg meg ned, klør ham i og rundt ørene og sier noen vennlige ord. Han maler som en kaffekvern.
Borkman vet hvor jeg bor. Undertiden stikker han innom og lurer på om det er en fiskebolle å få, eller litt kokt torsk. Det hender.
Klokken var ikke så mange, tidlig på kvelden, men jeg visste at tarmene var i full sving med prosessering av middagen, nedbrytning til en brun, sigarformet tingest som før eller siden ville bane seg vei ut og stupe ned i dovann.
Verdt et forsøk, tenkte jeg og gikk ut av huset. Jeg satte meg på en stol i carporten, åpnet en boks tunfisk og plystret høyt. Etter et snaut minutt rundet Borkman hushjørnet stille som en ånd. Han nærmet seg på kvikke poter. Jeg lot ham lukte litt på fisken og gikk mot inngangsdøren. Borkman fulgte etter.
Han fikk hele boksen pent anrettet på en tallerken fra Porsgrunn. Han jafset i seg alt på et blunk og slikket seg leeenge om munnen.
Etterpå la han seg i sofakroken og kattevasket seg litt. Han sovnet. Etter en time måtte jeg på do. Jeg skal ikke gå i detaljer, men Borkmans myke pels gjorde susen.
Det skal nevnes at Borkman ikke lot til å trives så godt som erstatning for Lambi toalettpapir. Litt muggen, var han… og han har luktet bedre. Men Norge er i unntakstilstand, og da må alle være solidariske, alle må bidra med sitt – det har statsministeren sagt.
GØY MED KLIMA
Klimadebatt er svært underholdende, og jeg prøver å følge med så godt jeg kan, men det var først for noen dager siden jeg registrerte at Greta Thunberg har fått et motstykke: Naomi Seibt, 19 år og fra Münster i Tyskland. Hun kaller seg klimarealist og tar avstand fra Greta Thunbergs spådommer om jordens snarlige totalkollaps.
Seibt, av noen kalt anti-Greta, mener Thunberg er altfor lite opptatt av fakta og savner mer nøkternhet og vitenskapelighet i klimadebatten, som er jo er blitt ganske støyforurensende og dessuten henger nøye sammen med et annet og meget delikat politikkområde, nemlig innvandring og integrering; for det råder gjengs oppfatning blant klimaaktivister om at innpå alle klimaskeptikere i hele verden er rasister, fascister, nazister og islamhatere. Miriam Einangshaug i MDG er en av dem.
Seibt må regne med å bli overhøljet med skjells- og tabuord i tiden som kommer, og noen vil bruke hennes tyske genmasse for alt den er verdt og hevde at hun er durkdreven nazist med gener fra oldefar som trolig var SS-soldat i Ukraina høsten 1941 og nakkeskjøt flere jøder enn epler på et epletre medio september… og en bestefar som var überallesgruppenführer i Hitlerjugend og etter skoletid hygget seg med å plage katter og fange fluer og nappe vingene ut med pinsett. Altså: En genetisk forklaring på Seibsts villfarenhet i klimaspørsmål.
Anyway, artig med disse to jentene… kanskje de møtes til debatt, Greta versus Naomi… den absolutt usjarmerende og humørløse svenska flickan från Stockholm mot den oversminkede og litt blidere kleine Mädchen von Münster. Gleder meg.
