Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Griseflaks at politiet var tilstede da Lars Thorsen tente på Koranen i Kristiansand forrige helg. Ellers kunne det gått slik:

Ble ganske mye baluba av den brannen, som varte i ca. 10 sekunder. Alle de 1,4 milliarder muslimene i verden er skikkelig krenket og fornærmet, og vi må være glade for at ingen har satt fyr på Norges ambassader og konsulater rundtforbi nede i Midt-Østen.
Norges ambassadør i Pakistan, Kjell-Gunnar Eriksen, måtte i sakens anledning inn “på teppet” i Pakistans utenriksministerium for en prat med utenriksminister Shah Mehmood Qureshi.
Mange tror kanskje at Eriksen fikk masse kjeft av Qureshi som snakker norsk ganske godt, men jeg har kontakter i diplomatiet og har således innsideinfo. Møtet skal ha foregått omtrent slik:
– Hei, Kjell-Gunnar… hyggelig.
– Like måte, bra med familien?
– Helt fint… sett deg ned. En drink?
– Er paven katolikk, sa Eriksen og Qureshi hentet fra en skrivebordsskuff en halvfull flaske Talisker single malt. Han helte raust i to glass.

– Ja, det var denne brenningen av Koranen oppe hos dere. Vi må nesten late som om vi reagerer sterkt, og du må gå litt rundt på teppet der, slik at vi kan si at du har vært innkalt på teppet, sa Qureshi og pekte på et teppe liggende foran en bokhylle fire-fem meter fra de to, foran en bokhylle.
Ambassadør Eriksen hadde ikke lagt merke til det. Han reiste seg og stabbet bort til teppet, betraktet det og ble helt betatt.
– Gå litt på det, sa Qureshi.
Eriksen gjorde det og brøt regelen om aldri innlede tilløp til teppehandel i embedet:
– Flott, nydelig. Hvor er det fra?
– Ehh… Afshar. Iran.
– Enestående. Nomade?
– Jepp, og antikt.
– Utsøkt, jeg elsker geometriske mønstre.

– Ja, det er fint.
– Vil du selge?
– Er du gal, Kjell-Gunnar.. det er statens eiendom.`
– Jeg gir deg 10 000 norske.
– Hahahaha.. spøkefugl, ingen hadde solgt det teppet der for mindre enn 40 lapper.
– Jeg kan strekke meg til 14 000.
– Typisk vantro, en ekte muslim hadde gitt 35 000 uten videre snikksnakk.
– Vel, jeg er jo ganske godt integrert her i landet, og jeg respekterer profeten.
– Hahahha.. vel, vi sier det, men jeg skal være grei… vi kan si 30 000. Det er siste ord i den saken.
– Synd, jeg hadde kunnet gi 16 000 kroner, men men… det finnes jo andre tepper..
– Ikke som dette, det er unikt og over 100 år gammelt. Det skal ha tilhørt Abdülhamit 2 og ble gjenfunnet i Istanbul i 1922, etter å ha vært på avveie i mange år.
– Den nådeløse sultanen?
– I det osmanske riket, ja. Det var bønneteppet hans
– Du tuller ikke med meg nå, Shah?
– Stoler du ikke på meg?? Han ba sjelden, teppet er som nytt.
– Hehehehehe…
– Jeg skal være grei. Du får det for 25 000.
– Hmmm… 20 000, rett i klypa her og nå.
– Du er knallhard, Kjell-Gunnar. Du får det for 23 000, ikke et øre mindre.
– Tja, tuklete tall det der. Jeg tror vi sier femogtjue, min venn. Rett i labben og ferdig med det.
– Du er en mann etter mitt hjerte, Kjell-Gunnar.
– Gidder du ta det med deg i kveld, for du kommer vel i den mottagelsen? Det blir gøy, mye mat og alt du vil drikke.
– Klart jeg kommer. Kona gleder seg, hun har kjøpt ny kjole for anledningen.
– Ypperlig, da ses vi..
– Men Kjell-Gunnar… diskresjon. Dette må aldri komme ut. Tenk deg avistitlene… ambassadør kjøper teppet han ble innkalt på…
– Hahahahha… nei sånn vil vi ikke ha det. Min munn er låst til evig tid.
– Utmerket, Kjell-Gunnar.. da ses vi i kveld. Gleder meg..

I går kveld ringte en nær slektning av meg. Ettersom jeg nettopp hadde spist en raus porsjon sprengt oksebryst med spisskål og fleinsoppstuing, gadd jeg løfte telefonen.

Jeg rakk ikke si noe før:
– Du må skjerpe deg, pappa.
– Ååå..?
– Si meg en ting, er det noe og noen du ikke hater?
– Høøøh?
– Du hater tyskere, muslimer, svensker, arabere, det danske språket, islam, de fleste franskmenn, kikerter, elbiler, SV, rødbeter, menn med hestehale, grønn te…
Jeg la fra meg telefonen og oppsøkte kjøleskapet hvorfra jeg plukket en boks pils produsert av Norges eldste bryggeri. Jeg tenkte en Lucky, tok noen dype drag, tilvirket et par overdådige røykringer og drakk et par drøye slurker. Jeg rapte og gikk jeg inn i stuen igjen, oppsøkte min eneste lenestol og løftet telefonen.
– … kvinner i overgangsalderen, de fleste rogalendinger, feminister, apekatten Julius, kommunister, Greta Thunberg, hakkespetter, Ole Torp, alkoholfritt øl, Fredrik Græsvik, ketchup, messenger, Jonas Gahr Støre, Dagbladet, småbarnsmødre med barnevogn…
Jeg kjente at en ganske lubben bæsj var i kjømda, som man sier hist og her på landet. Jeg la fra meg telefonen igjen, oppsøkte toalettet og satte meg ned. Alltid hyggelig med en problemfri forløsning. En riktig flott og fjong lort, brun og fin på størrelse med en aubergine. Jeg kunne ikke la være å beundre den før jeg sa morna og dyttet på cisterneknappen.

Jeg vasket meg på hendene med såpe produsert ved en såpefabrikk, tørket lankene, heiste buksa på plass og strammet beltet. Jeg flanerte ut i stuen igjen. Halvveis til lenestolen og telefonen, registrerte jeg at jeg hadde glemt ølet på do. Jeg gikk tilbake og hentet ølboksen. Jeg tok en slurk, tasset avsted til lenestolen og grep telefonen.
– … aspik, sosiologer med rødt hår, Finn Bjelke, tomatsuppe, prinsesse Märtha, sjamanen, Bjørnar Moxnes, Trine Skei Grande, Dyrevernalliansen, Jägermeister, Islamsk råd, Eivind Trædal…
Jeg hørte en lyd utenfor, ble nysgjerrig og gikk til vinduet. En gammel Ford pick up-truck rullet avsted på lavt turtall. Jeg lyttet til V8-motorens røffe sang og fantaserte om å bo landlig til i Texas og spise hamburger og pommes frites hver kveld på nærmeste roadhouse.

Jeg betraktet den tøffe bilen helt til den forsvant og ble borte bak svingen i vest. Jeg dumpet ned i stolen igjen og grep telefonen.
– … lutefisk, Tour de France, krimbøkene til Hans Olav Lahlum, fartsgrenser, skjegget til Rune Berglund Steen, samtidskunst, MDG, makrell i tomat, Noregs Mållag, surdeig, sylteagurker, hunder, veggismat, Sigrid Bonde Tusvik, kvinner i alminnelighet… eh..  er du der?
– Jada, vennen.
– Men du pappa, jeg lurer litt på om du kan gjøre meg en liten tjeneste?
– Seff, hva vil du ha gjort?

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt svæært intensivt på det siden i går kveld, da han i anledning en partitilstelning overhørte denne samtalen mellom to partifeller:
– Jeg tenker at det er så mye fært i verden på en måte.
– Det tenker jeg, også… du tenker kanskje på det kinesiske politiets vold mot studentene i Konghong?

– Tenker du på den den fæle brannen i Kristiansund, da?
– Ja, Koranen, ja… rett og slett fryktelig, at det går an. Men Siam, er ikke det det gamle navnet til Thailand, eller Burma?
– Nei, STIAN.. det var de som brente Koranen. De er visst nazister og fascister og rasister og sånn, det har jeg hørt av en venninne som har en halvsøster som i forfjor jobbet deltid i resepsjonen i FAFO.
– Jeg tenker at vi må leve i fred med hverandre og ikke brenne hverandres bøker. Jeg hadde ikke blitt så veldig glad om noen hadde brent en av Camilla Läckberg-bøkene mine.
– Nei, jeg føler at noen bare må ødelegge for alle andre, og jeg synes synd på han palestinske kokken som ville forvare Koranen og profeten sin på en måte.

– Han som var en av dem som angrep og prøvde å sparke ned han som brente Koranen? Er ikke han fra Syria?
– Ja, kanskje han er syrer.. men jeg føler ikke at han angrep akkurat, det var mer en markering, tenker jeg. Han tenkte nok på at ytringsfriheten har grenser, og det har den jo på en måte.
– Uansett må man respektere andres kulturer. Alt må ses i kontekst, det er skikkelig viktig. Han syriske kokken har jo ikke vært så lenge i Norge, og han er vant til kulturen der han kommer fra, og der er det kultur for å markere sine meninger på en tydelig måte på en måte. Det må alle nordmenn forstå, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også..

Jeg er i noen grad bekymret for språkutviklingen her til lands. Jeg har i tankene primært unge muslimer som holder sin profet høyt hevet over alt, inkludert Norges lover.
Etter den mye omtalte brenningen av en Koranen-kopi i Kristiansand nylig, har mange muslimer ytret seg nokså fritt og kanskje litt uvørent på sosiale medier… og man kan lett få inntrykk av at noen av dem ikke har bestått sinnemestringskurs.
Nåvel, vanligvis bryr jeg meg ikke med hvordan folk skriver, men jeg gjør et lite unntak og håper mange unge musser følger med nå og kanskje noterer litt med nykvessede blyanter.
Et begrep som går igjen og later til å være et normativt standardsubstantiv for unge muslimer, er tiltaleformen morapuler… som noen også staver slik: Morrapuler, moraknuller eller morraknuller.
Uansett… man må anta at det ikke dreier seg om en person som foretrekker sex før hanegal, men en mann som liker å ha sex med moren sin.
La oss ta et eksempel: Morraknuller wallah skal knekke nesa di javlige morrapuller.
Her er litt å ta tak i. Hvis vedkommende mener en person som har sex med moren sin, burde det stått moraknuller, og det er uansett nok med én l i morrapuler… og hvis man tar vekk en r, blir det trolig slik vedkommende mener.
Wallah (jeg lover, el. jeg sverger ved Allah, kilde: slanguttrykk.com) virker litt malplassert. Jeg ville plassert det bakerst i setningen, etter et komma… og javlige bør rettes til jævlige.
Fåkk de jwlig pussy ass og er heller ingen stilistisk perle, jeg ser ikke umiddelbart meningsinnholdet.
Likeledes er Waste kar får kose seg når han skal brenne i helvete uendelig ganger værre ikke helt optimal hva meningsinnhold angår, og verre skrives… ja, det skrives slik jeg gjorde for tre sekunder siden..
Jævla moraknuller håper du brenner i helvette med moren og faren din som har reservert plass til deg der vip, skal pisse på gravet ditt med glede og voldta døden til moren din.
Her er noen skrivefeil og tegnsettingen er ikke helt prima, jeg vet ikke hvorfor vip er en del av setningen og leseren etterlates i villrede om hva som skal voldtas.
Oppsummering:
Unge muslimer bosatt i Norge kan bli bedre i norsk skriftlig. Det er tale om rettskrivning, tegnsetting og justeringer i setningsoppbygging. Avsett mer tid til skriveprosessen, slik at setningsskader unngås. En dobbelttime i semantikk er aldri bortkastet og utvidelse av vokabular er også noe tenke på, slik at man ikke gjentar seg selv og andre hele tiden i en uendelig loop som starter og ender med det samme, en mannsperson som har samleie med moren sin.
Henstilling:
Ettersom vi har hatt nok språkstrid i dette landet, håper jeg inderlig de ulike formene av morapuler ikke bærer i seg kimen til språkstrid blant unge muslimer, slik som forsøksvis illustrert her:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gårsdagens publiserte tekst om nynorsk utledet ikke mange reaksjoner, men én av dem var ganske kraftig. Telefonen klemtet. Jeg løftet den, men før jeg rakk svare:
– Er du Torjus Dølo?
Jeg pleier ikke unndra navn og opphav. Jeg svarte bekreftende.
Jeg forsto raskt at mannen i den andre enden av den imaginære telefontråden, var sidemålmann… og han var ganske oppbragt.. nei, det er galt uttrykt. Han var fly forbanna.
Han presenterte seg og økte stemmevolumet eksponentielt. Han målbandt meg og ga meg en overhaling jeg ikke har fått siden guttedagene. Jeg måtte flytte telefonen noen centimetre ut fra øret, og jeg kunne ikke annet enn le.
Da ble han enda sintere og ville vite om jeg var motstander av norsk kultur, og hva faen mente jeg med å fremstille lederen av Noregs Mållag som nazist?
Jeg forsøkte å komme til orde, men ble avbrutt av en harang inneholdende mange ord jeg nødig vil nedtaste her – jeg kan jo ikke se bort fra at en og annen sart sjel leser dette.
Det lyktes meg etterhvert å forklare at teksten er ment om en morsomhet, ikke som et faglig innspill i språkdebatten som tid om annen hjemsøker vårt land. Dette formildet ikke sidemålmannen i nevneverdig grad, og jeg tenkte at han – i likhet med resten av målrørsla – har like mye humor som en sinnsformørket gjesteimam invitert av Islam Net.
Jeg hadde lyst til å nevne dette for ham og utdype det, men lot det være. Jeg turte simpelthen ikke, man vet jo at mange målfolk er ganske gæærne og holder seg med skarpe slirekniver og spisse høygafler – og min adresse er ikke unndratt offentligheten.
Jeg forsøkte å roe ned mannen og sa at noen ungdommer i sentrale strøk ikke er så glade i sidemålsettinger, men at jeg personlig ikke har noe imot nynorsk.. tvertimot, jeg hedrer  Aasmund Olavsson Vinjes minne rett som det er og fortalte at eg somtir talar ein græmleg gild dialekt frå ein av Vest- Telemarks mest burtgjæmde plassar miom ufsar og nutar og fjødd, der kvændine heldt stidde og bryggjar øl og karane æ karar og sauine æ rædde og spring for livi…
Han ble bittelittegrann mildere i målet, såvidt målbart. Da jeg sa at jeg ville tilvirke en ny tegning av Noregs Mållags leder, Magne Aasbrenn – uten epåletter, armbind og bistert blikk –  la han bare på og etterlot seg blott en summetone…
Men jeg holder mitt løfte:

Født med a i enden under en harsk sauefell, oppvokst i et av landets trangeste dalførerer og fra første stund fôret med vassgraut og lokale dativendelser. Dernest avsted til en by med rektorutdannelse, straks etterfulgt av et helt yrkesliv som nynorskmisjonær i urbant strøk.
Dette er et ganske vanlig levnetsløp for de fleste nynorsklærere, en yrkesgruppe påny aktualisert ved regjeringens forslag om bortfall av halvårsvurdering av sidemål på 8.og 9. trinn i grunnskolen.
Lederen i Noregs Mållag, Magne Aasbrenn, mener dette forslaget vil destabilisere nynorsken og senke dens status. Han har nok allerede innkalt sine kadre til hemmelige strategimøter med sikte på målrettet motstand og gjeninnføring av innledningsvis nevnte halvårsvurderinger.

Det er velkjent at Noregs Mållag i 1906 ble etablert i en suggestiv blodtåke av stivsinn, uggent humør og retthaveri… og således ligner mye på nazisme, kommunisme og islam.. og man skal ikke se bort fra at mållaget i disse dager planlegger ganske røffe aksjoner under denne gamle fanen, som i uttrykk ligner propagandamateriell produsert for Nasjonal Samling før og under krigen.

Noregs Mållags endelige løsning er utryddelse av både riks- og bokmål, slik at et uplettet og rent nynorsk kan tre frem og samle alle nordmenn – inkludert de som bor på Bygdøy og Skillebekk – til en ny norsk tid. Middelet er registrering av alle innbyggeres språkvaner med sikte på omskolering ledet av fylkesvise institutter for målhygiene og ordeugenikk.
Mållaget er selvsagt på det rene med at noen hist og her vil vegre seg, nekte å underkaste seg den nye tid og igangsette målrettet sabotasje, alle husker vel hvordan man i ungdomsskoleårene redigerte tittelen til Alf Helleviks nynorskordliste.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg erindrer nynorsklæreren i parallellklassen min, som nesten fikk hjerneslag av denne tillempningen, og en annen ble sykmeldt og måtte på tre ukers rehabilitering ved Kysthospitalet, etter at en av klassekameratene mine høyt i nynorsktimen kalte Ivar Aasen for Vidaråsen. Legene som undersøkte læreren, utelukket hjerteproblemer… ettersom han ikke hadde hjerte. Legene oppdaget også en annen eiendommelighet ved denne mannen, da de ville ta en blodprøve. Han hadde ikke blod i arteriene, men sagmugg.
70-tallet var nynorsklærernes glansperiode og denne læreren kom tilbake, mer totalitær og utspekulert enn noen gang. Alltid med brun skjorte flekket av ekspanderende armhulesvette. Han plaget elever med sidemålsformer alt han orket i drøyt 20 år før han endelig gikk av med pensjon. Mange elever pustet lettet ut og begynte å se lysere på livet.
Men da pensjonisten skrev navnet sitt på sin gamle skoles vikarliste og sa til rektor Eg vil så inderleg gjerne vere vikar i sidemål, eg... og rektor sa ja, var det mange elever som simpelthen bukket under og aldri kom til hektene igjen.
Mange av dem er psykotiske og hensleper nå sine dager på psykiatriske anstalter og tigger og ber dagstøtt om elektrosjokkbehandling. Noen ble tunge blandingsmisbrukere, andre henfalt til sterk drikk, nettpoker og horeri og de mest ulykksalige ble fra rennesteinen plukket opp av Riksmålsforbundets uteseksjon. De fleste – og heldigste – ligger under seks fot mold, eller er anbragt i en urne.
Skal ikke se bort fra at denne nynorsklæreren lever ennå. Han tilhører de mest ondartede blant mennesker, og de er faen meg uutryddelige. De spiser vestlandsskifer til frokost, løser kryssmålord med ljåblad dyppet i blodet til nyslaktede høner, breker knirkende belærende om palatalisering og jamvekstregel for sakesløse barn og barnebarn så ofte de ser sitt snitt… trygg i forvissning om at de vil overleve en atomkrig, sammen med kakerlakker og Keith Richards.

Politiet i Kristiansand mener nok at Koranen er omfattet av Brann- og eksplosjonsvernlovens paragraf 13, omhandlende særskilte brannobjekter, som er av slik beskaffenhet at de ved påtenning kan utvikle brann som kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier.
Da Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) i går ettermiddag satte fyr på Koranen på Torvet i Kristiansand – i anledning lovlig appell mot islam – grep politiet inn og slukket bokbrannen før den utviklet seg.
Men politiet tillot en av SIAMs representanter å pælme et par kopier av Koranen oppi en for anledningen ditbragt kommunal avfallsdunk. Da ble det baluba, de fremmøtte motdemonstrantene reagerte med vrede og noen av dem gikk amok og måtte omhåndtas av røffe politibetjenter.

Politiet tillot altså pælming av Koranen, men jeg har tenkt litt:
Koranen ble kastet og da gjelder Lov om vern mot forurensninger og om avfall, som har til formål å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning.
Ettersom Koranen ikke er nevneverdig bedre enn Hitlers Mein Kampf og Maos Lille røde, kommer en ikke utenom paragraf 27a:
Med spesialavfall menes avfall som ikke hensiktsmessig kan behandles sammen med annet husholdningsavfall eller næringsavfall på grunn av sin størrelse eller fordi det kan medføre alvorlig forurensning eller fare for skade på mennesker eller dyr.

La oss si at en av disse Koranen-kopiene kommer på avveie i avfallshåndteringen, slik at den ramler av søppelbilen i en skarp sving og blir liggende på gaten.
Ikke gitt noen å forutsi hvem som oppdager boken først, bøyer seg ned og plukker den opp… kanskje en ikke så lite mistilpasset tenåringsgutt som de siste siste to årene har lett høyt og lavt etter mening med livet, uten å finne noe som helst.
Så begynner han å lese i boken. Han leser og leser og leser og blir overbevist om at Allah er best og størst i hele verden og at alle snøggast råd bør bli muslimer, enten de vil eller ei.

Dessuten er han glad i vold og blir veldig oppglødd når han forstår at han har funnet legitimitet for utøvelse av grov brutalitet – i bokform. Han leser videre, til han sovner. Hele natten drømmer han om at han er blitt muslim som reiser vidt omkring og skjærer hodet av vantro, kaster homofile grisebønder ut fra høye bygninger og halalslakter bikkja til naboen.
Neste morgen våkner han som et nytt menneske, omskapt i Allahs bilde. Han som aldri har hatt noen venner, oppsøker en moské og sier han vil konvertere til islam. Det er gjort på fem minutter, og plutselig er han en del av noe uendelig mye større enn seg selv..
Han skaffer seg absurd stygge klær, høyvannsposebukser inkludert… lar skjegget gro til han nesten snubler i det, mister det lille han har av humoristisk sans og vil reise til steder der han kan utøve så mye vold han vil uten at noen bryr seg – det vil si i Midt-Østen et sted. Men først kan han jo rane noen hvite smågutter i østlige Oslo og stikke dem med kniv både hist og her.
Denne muligheten tenkte ikke Kristiansand-politiet på, det hadde nok vært tryggest å bare la Koranen brenne… tror nesten det.

I dag tidlig våknet jeg og følte meg dum. Utilstrekkelig. Jeg ble liggende og stirre i takplatene. Jeg tenkte at jeg er dummest i verden, hvertfall i byen der jeg bor – det er ille nok.
Ingen god følelse, men jeg vet hvordan jeg kommer meg ut av den… jeg har nemlig et triks, som aldri slår feil. Nei, det trikset er ikke uttrekkbart fra lommen, eller skjorteermet, det er ikke oppbevart i en låsbar skuff, ikke under hodeputa, ei heller under trappa ned til kjelleren.. niks, i laptopen min.
Jeg slår den på og guugler Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK). En stund siden jeg har vært innom, men gudbedre… etter bare å ha sett listen over emneord, føler  jeg meg mye bedre, men det er best å passe seg; nettsiden til STK er omtrent som pulver i nesa. Har man først fått smaken på det, vil man ha mer. Mye mer.
Men jeg besinner meg. Jeg frykter overdose. Dessuten skal man ikke spise opp alt godteriet med en gang, det kommer en dag i morgen, også… som min forlengst henfarne grandonkel Albert om livets goder pleide formane, men aldri selv overholdt i nevneverdig grad.
Nåvel, skal vi se.. hvor skal vi begynne? Tilknyttet STK er 29 personer, hvorav tre menn som trolig ikke kjører motorsykkel, eller går på elgjakt.
Skal jeg rett og slett gå inn på Wencke Mühleisen og se hva hun sysler med? Jeg faller for fristelsen, jeg gjør det. Mühleisen er jo dama som i helt unge år sluttet seg til en østerriksk sekt der alle hadde sex med alle, og til slutt visste ingen hvem som var fedrene til alle barna som etterhvert pluppet ut på gulvet i kollektivets fellesareal.
Siden ble hun performancekunster, som spradet naken omkring og helte rødmaling over sin allerede røde dott og illuderte samleiebevegelser.

Njææ.. skal vi se. Hun er oppført med fem faglige interesser hvorav kritiske seksualitetsstudier og queer teori. Mmm… artig. Jeg guugler litt og kan ikke annet enn le litt, jeg skjønner  straks at oppførte teori trolig ikke vil slå gjennom og få betydning i det brede lag av befolkningen.
Nei, jeg gidder ikke lese om hva Mühleisen sysler med. Jeg leter videre. STK er full av pene damer, ihvertfall på bildene. Ettersom jeg er svak for kvinner med leppestift, stopper jeg ved Vilde Andrea Pettersen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blondine, meget søt og hun skjeler akkurat passe mye. Jeg tar en titt på hennes faglige interesser, seks i tallet hvorav Emma Goldman.
Emma Goldman?? Hvem i heite helvete gidder bry seg om Goldman, den gamle, schtøgge røya som lignet en mann mer enn kvinne og som døde for snart 80 år siden…
Stipendiat Pettersen gidder. Hun er i gang med et prosjekt om Goldman, det fremkommer ikke på STKs sider nøyaktig hva prosjektet skal avlede og hva man kan bruke resultatet til.

Prosjektets tittel:
Emma Goldmans anarkisme og feminisme i skandinavisk kontekst
Undertittel:
Hvordan blir idéer om feminisme og beskrivelser av kvinners rolle i samfunnet skildret i skandinavisk litteratur, mottatt og formidlet av anarkisten Emma Goldman (1869-1940)?
Så følger en 13-linjers utredning om prosjektet, som jeg synes er ganske morsom, men av plasshensyn ikke er hitbragt.
Tilslutt er prosjektets mål formulert slik:
En undersøkelse av forbindelsen mellom Goldmans teori og skandinavisk tenkning og litteratur vil forhåpentligvis kunne bidra med nye perspektiver på Goldmans anarkisme og feminisme, resepsjonshistorien til utvalgt skandinavisk litteratur, og på utviklingen av feminisme og kvinnekamp i Skandinavia. Avhandlingsprosjektet vil også sette skandinavisk feminisme og kvinnekamp i et internasjonalt perspektiv.
Gud i himmelen, milde Moses, Jesus og Maria og mer til. Jeg er et nytt menneske. Sjelden har jeg følt meg bedre og så struttende opplagt. Følelsen av dumhet er forsvunnet, som is og pølser i et barneselskap. Nå kan jeg ta fatt på denne dagen, full av selvtillit… og alle dere rundt om der ute som synes STK bare er feminisme på roterommet, tull og tøys og bare virkelighetsfjernt rør uten minste betydning for vanlige folk: Skjerp dere!!!

Noen vil hevde at jeg bor i byen hvori Norges fineste teater. Jeg skal dit i kveld. Husker i farten ikke hva forestillingen heter, men jeg har en avtale med en kvinne jeg kjenner, hun holder rede på slikt. Hun vil at vi skal spise litt før vi går i teatret – på restaurant.
Sant å si er jeg litt gæærn etter henne, selv om hun aldri bruker leppestift… og hver gang jeg ser henne får jeg lyst til å tafse litt, både hist og her – puppene inkludert. En og annen humørløs feminist vil nok kalle en slik tilbøyelighet adferdsavvik, men det gir jeg blanke faen med fett på.
Ideen om restaurant er hennes. Hun vil ikke møtes på privat parkett med en dobbelseng ikke langt fra. Nei, hun vil ikke det. Til sitt forsvar anfører hun alltid at hun har fast følge med en annen mann, og at det da ikke er så bra å ligge med andre. Ganske irriterende.
Hun er ikke særlig løsningsorientert av seg, det har jeg med tydelig diksjon påpekt mange ganger. Slik gikk det sist gang vi samtalte om dette:
– Men kjære, vakre vene… du trenger da ikke ligge. Du kan bare bøye deg over spisebordet hjemme hos meg, løfte litt på kjolen og vippe tilside trusekanten.
– Jamen, du er fem centimeter lavere enn jeg, sa hun.
– Jeg kan stå på en ølkasse, sa jeg.

Vi snakket om Hannah Arendt. Jeg husker ikke nøyaktig når vi ble kjent, det er lenge siden, men vi ble kjent. Ikke godt kjent, det kan jeg ikke si. Hun var ikke et slikt menneske man lett blir kjent med. La oss kalle henne L.
Det var pauser som bragte oss sammen… og sigarettene. Ganglaget hennes var som en vadefugls, og hun var mager… så mager at jeg flere ganger var redd sigaretten hennes ville forrykke tyngdepunket så mye at hun skulle tippe over og ramle i bakken.
Hun var blond. Håret var skilt midt på hodet, falt hver sin vei, hang fritt nedover kinnene, som scenetepper. Jeg var fascinert av hvorledes hun snakket, alle de overflødige munnbevegelsene. Hun hadde en vane med tidvis å snurpe munnen til et snufs, som for utenforstående kunne tolkes som en diskré mishagsytring. L var pen på en rar måte. Vakker, på en enda rarere måte.
Litt klønete formulert, dette. Til mitt forsvar kan jeg bare anføre at lang tid er passert og minnene om henne er oppstykket og fragmentert.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om L. Hun er jo bare en diffus reminisens, hun fantes nesten ikke… men vi snakket om Hannah Arendt. Hun kunne mye om henne, mye mer enn jeg, men jeg kunne stille noenlunde gode spørsmål. Jeg tror hun likte det, og jeg fortalte henne noe hun ikke visste… at det siste Arendt gjorde var å falle død om straks etter at noen middagsgjester hadde forlatt hennes leilighet i Upper West Side.
L og jeg ble venner. Ved en anledning var hun iført en vinflaskegrønn fløyelskjole, som satt så stramt over hele henne at jeg nesten trodde hun var født i den, og at den i årenes løp hadde ekspandert og utvidet seg i takt med henne selv. Noen timer senere lå den forlatt og helt tom, på slitte gulvplanker… fargeløs i svakt juninattlys via et korsvindu på gløtt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris