I morra skal jeg til Vest-Telemark. Jeg har en liten plett der, miom ufsir og fjødd. Jeg pleier dra alene dit, sjelden noen gidder bli med. Det er grei skuring, men nå er det høst – og et og annet skal gjøres.
Et uthus skal males ferdig, gress skal klippes, noen trær skal felles og hogges opp til ved som skal stables i fine, rette stabler.. kirsebær plukker seg ikke sjæl og noen må koke fårikål og tilvirke eplepai med vaniljeeis på.
Ja, jeg har en dame i tankene og denne teksten må forstås som en stillingsannonse, en sterk henstilling til kvinner i passende alder om å slippe alt de har i klypene og pakke to kofferter.
Den ene må inneholde tekstiler egnet til utebruk og manuelt arbeid. Temperaturene er ikke som i juli og det er ikke setevarme i traktoren, som bør kunne håndteres etter fem minutters opplæring.
Den andre: Ikke stringtruse, ikke strømpebukse, ikke nesespray, men to kjoler med raus utringning, to par sko hvorav ett med høye hæler, raft undertøy inkludert stay ups, sminkepung inneholdende grunnutrustning hvori inkludert rød leppestift.
Hun må ha gode sosiale ferdigheter, slik at hun forstår når jeg trenger en cowboystrekk på divanen, er stille mens jeg sover og henter øl og fenalår til meg når jeg våkner.
Vedkommende må ha gode allmennkunnskaper og må kunne konversere på et godt nivå, og hun må bli meeeget imponert når jeg drivende full henimot midnatt i full fart avgir en skarpsindig samfunnsanalyse, eller deklamerer et dikt av Arnulf Øverland, eller Nils Ferlin – med raffrøff røst mens jeg raper og fiser ut fårikålavgasser fra kvelden før.
Til frokost liker jeg glimt i øyet, positivt smil og nybakte scones med jordbærsyltetøy på og et glass portvin. Dernest liv og latter og løyer utover dagen og natten attpå.
Damer i alle aldre kan henvende seg, også blondiner med store pupper og tungt soveromsblikk.
Sant å si påregner jeg telefonstorm straks etter publisering av denne teksten. Ved opptattsignal, legg igjen navn, alder og forslag til oppmøtested før avreise.
En av mine venner er medlem av SV. Han har lenge sagt at han vil melde seg ut, men han er treg, og i går kveld var han på lokallagsmøte i anledning valgresultatet.
Etter møtet satt to partikolleger ved et bord og bladde i Klassekampen. Begge var opptatt av en sak der to unge kvinnelige studenter med hijab, født omtrent ved årtusenskiftet, kritiserte en ny lærebok i ex. phil, Tanke og handling – filosofi, vitenskap og samfunn, hvori kildelisten består av 66 menn og seks kvinner.
En av de to unge kvinnene heter Salma Hassan. Hun uttalte til avisen:
“Det er ikke greit at fordelingen er så skeiv som den er”.
Min kompis kunne ikke la være å lytte til samtalen mellom sine partifeller i høstlig årsklasse.
– Jeg tenker at jeg er helt enig med de jentene. Helt uhørt.
– Det tenker jeg også. 66 mannlige filosofer og seks kvinnelige. Fytterakkærnsin.
– Ja, og hvem har skrevet denne læreboka… jo, tre menn. Jeg tenker på en måte at de er noen fæle mannsjåvinistiske råner som fantaserer om å gjengvoldta unge, kvinnelige studenter.
– Det tenker jeg, også… men det finnes vel ikke så mange kvinnelige filosofer?
– Det kan godt tenkes, men det er fordi kvinnene ble undertrykket og fastmontert til kjøkkenbenken, dobbeltsenga og bleieskiftbordet.
– Så sant, så sant.
– Jeg tenker at vi må ha likestilling. Her har vi kjempet i 50 år for kvinners rettigheter, og så får vi en slik ufyselig, kjønnsdiskriminerende bok.
– Du tenker at det må kjønnskvoteres?
– Ja, jeg tenker på en måte at det må kvotering til, ja. Seks kvinnelige filosofer og seks mannlige. Det bli tolv tilsammen. Boka blir litt tynnere på en måte, men jeg tenker at det blir kjønnsbalanse og mer tidsriktig. Det er tross alt det viktigste, tenker jeg..
– Det tenker jeg, også.
– Jeg gikk jo selv på ex. phil, men sluttet etter at foreleseren på en måte prøvde å forklare Platons hulelignelse. Jeg skjønte ingenting, men etter forelesningen forsto jeg så altfor godt!
– Ååå???
– Hule, lissom.. hæchh. Hulen er kvinnens vagina. Platon var en gris som ikke kunne la være å gjøre sine ekle fantasier til pensum i filosofi. Det er hardporno kamuflert som filosofi, det er så ekkelt at det nesten ikke går an.
– Uffda… så fært, og dette har vært pensum… hvor lenge?
– Ehh.. jeg tenker at Platon døde for lenge siden, sikkert flere hundre år siden, kanskje så langt tilbake som i dansketiden…
Det er ikke hilseplikt i norske rettssaler. Philip Manshaus ser annerledes på det. Han hilser som bare det, med flathånd i enden av en stiv høyrearm – rett ut i løse luften. “Deutscher Gruß”, kalte man det i gamle nazi-Tyskland. Vanligvis kaller man det bare Hiter-hilsen, eller nazihilsen.
Underlig skue… en ung mann, som ser ut som en pubertal gutt uten hår på tissen, står i en norsk rettssal og hilser som en hardkokt gammelnazist.
Philip Manshaus er en anakronisme, litt for sent ute, cirka 80 år.. men han hadde passet som hånd i hanske i enkelte miljøer i Norge den gangen, eksempelvis på Nasjonal Samlings partisamlinger, gatelangs med pøblene i Hirden… eller kanskje i kjelleren på Victoria Terrasse.
Sååå… hva i aller mørkeste granskauen er det med Manshaus? Hvordan går det an?
Fraværende foreldre som aldri registrerte at sønnen deres sank ned i nazi-Tyskands aller mørkeste idégjørme?
Kan det være skolen? Man vet jo at grunnskolen og videregående skole her til lands ikke er som før i tiden, og det kan jo tenkes at Manshaus ikke har lært noe særlig om nyere verdenshistorie og hva som foregikk i Norge i tiden 1940 -45.
Har han lest for få bøker, eller har han bare lest litt alternative bøker, eksempelvis Mein Kampf ? Sannsynligvis har han ikke lest den, ei heller andre bøker, men det kan tenkes at han har skumlest noen snutter hist og her på den mørkeste delen av internett – med laptopen under dyna.
Uansett: En 22 år gammel norsk mann, ryktesvis intelligent, hengir seg til noe så inni granskauen bortenfor bakenfor som nazisme – hva enten det er tale om den gamle sorten, eller den nye… og dreper stesøster’n sin. Gudbedre..
Det er ikke forbudt å være nazist i Norge, det er ei heller ulovlig å være kommunist. Men gi nå faen i drepe familiemedlemmer og la farlige skytevåpen være innelåst i våpenskapet hjemme.
Det burde han forstått forlengst, Philip Manshaus – fra et møblert hjem i Bærum…
Jeg leser i Nettavisen at stortingsrepresentant og frepper Bård Hoksrud er svært bekymret for alle bikkjene som dævver nå om dagen, kort tid etter blodig sprutdiaré og styrtoppkast.
Men han er også bekymret for hundeeiernes økonomi, for det koster skjorta å ha ei sjuk bikkje.
Veterinærer jobber ikke gratis, og noen persiske tepper må på rens og det er heller ikke gratis. Ei heller billig å fjerne en halvkilo bløt blodbæsj og oppkast fra baksetet i en bil. Hoksrud sier at behandling av ei sjuk bikkje kan beløpe seg til 10 000 kroner i døgnet… og når bikkja er dævv, koster det pæng å bli kvitt den – for man pælmer jo nødig bikkjer i restavfallsdunken.
Hoksrud er en grei kar og vil lette hundeeiernes økonomisk byrde. Han foreslår at de skal slippe utgiftene medgått til behandling av de kranke bikkjene. Han foreslår at staten tar hele regningen.
Tilfeldig at Hoksrud kommer med dette utspillet på selve valgdagen? Vel, det finnes henimot en halv million bikkjer her til lands. De har ikke stemmerett, men det har hundeeierne…
Kronprinsesse Mette-Marit er glad i landet vårt. Hun liker det norske. Hun sier det uten å være flau. Derfor slo hun seg sammen med forlagsredaktør Geir Gulliksen – om et bokprosjekt. Tolv utvalgte norske forfattere ble invitert til å skrive en tekst utledet av spørsmålet: Hva vil det si å være norsk i dag?
En helt grei stiloppgave. Noen vil sikkert innvende og si at i mørke skygger bakenfor oppgaveteksten foreligger en konspirasjon av en slags blond nasjonalromantisk blod- og bunadsideologi med grelle likhetstrekk med Nasjonal Samlings nazikjør på -30 og -40-tallet.
Men ingen vil kalle kronprinsessen nazirasist, selv om noen sikkert har god lyst. Andre vil mene at oppgaveteksten er helt ålreit, til og med interessant; for hvem gidder skrive om hva det vil si å være belgisk. Belgia er jo ikke noe land, bare et avgrenset geografisk område hvori flanderne i nord og vallonere i sør ikke tåler trynet på hverandre. Jeg synes jeg ser Dag Solstad – en av de andre inviterte forfatterne – klø issen til blods og ytterligere håravfall i forsøk på å taste ned noe substansielt om Belgia
En av de inviterte forfatterne syntes skriveoppgaven var svært problematisk og overhåndtagende provoserende, Marco D. Vitanza:
“Ja, jeg synes det er problematisk å skulle diskutere det norske i 2019, i alle fall i denne konteksten.”
“Det vil alltid være en skyggeside når man snakker om å definere det norske.”
“Det kan leses som et narsissistisk prosjekt. Det er ikke tekstene eller Mette-Marit det er noe galt med, det er hennes jobb. Men det er noe i prosjektets natur som jeg har problemer med. Jeg mener Norge som nasjon er veldig selvopptatt, og skulle heller hevet blikket. Heldigvis gjør mange av forfatterne det.”
Ikke gjort i en fei å fastslå det nøyaktige meningsinnholdet i disse ytringene, men det kan tenkes at han synes nordmenn er skikkelig dumme og mener at kronprinsesse Mette-Marit er blitt en såkalt neonarsissist.
Noen bikkjer er blitt syke. Sju er dævve. Fire er obdusert. Veterinærinstituttet holdt i går pressekonferanse om disse bikkjene. Den varte i over 26 minutter. Journalistene spurte og gravde om absolutt alt.
Bikkjene var en av toppsakene i Dagsrevyen. Landbruks- og matminister og hundeeier Olaug Bollestad følger saken fra minutt til neste. Nils Kristen Sandtrøen er landbrukspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet og vil vite om regjeringen har en plan for å gripe an situasjonen – hvis den utarter.
Bikkjeiere landet rundt er fortvilet og vet ikke sin arme råd, og mange gråter nok når de ser blodig diaré tyte ut bak og oppkast fosse ut foran.
Veterinærmyndighetene tar dette alvorlig. Det er bra, men gudhjelpe… la patologene, veterinærene og forskerne få jobbe i fred for å finne ut hva som gjør disse dyra syke. Hvis de vil jobbe overtid i helgen, er det fint… men om de vil på hytta, er det også greit. Uansett er det ikke verdens undergang at noen bikkjer dævver. Bikkjer er bikkjer.
Jeg vet hva faren min hadde gjort med ei sånn bikkje. Han hadde tatt den med bak låven og gitt den et barmhjertig nakkeskudd…
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp all rødvinen som rundt omkring i huset hadde hopet seg opp i årenes løp og som jeg ikke har giddet å drikke før, var jeg i ganske godt humør og gadd løfte telefonen. Før jeg fikk sagt noe som helst:
– Har du hørt om det helt fabelaktige, arabiske trikset?
– Etter hva jeg har hørt, feter arabiske menn opp konene sine såpass at ingen andre menn skal føle ansats til rykninger i kjeppen, som man sier i Lillestrøm og omegn.
– Nå tuller du!
– Skulle ønske jeg hadde tenkt på det i god tid før Øydis ble oppvartet av han der kollegaen hennes for noen år siden. Husker du?
– Hun ga nesten etter?
– På nære nippet. I sin sjel er hun jo ei tøyte.
– Men du elsker henne?
– Får ikke nok av henne.
– Det forstår jeg.
– Men jeg er altså imponert. Disse arabiske mennene er jo geniale når det gjelder kvinner. Ikke nok med at de feter opp damene sine til tønneform, de nekter dem å håndhilse på menn og påtvinger dem tekstiler som dekker absolutt alt, slik at ingen uvedkommende mann skal få det minste hint om hvordan de ser ut under alle plaggene.
– Hvorfor ringer du, Ralf? Har du noe poeng?
– Jepp, slik kroppsemballasje kan ha motsatt effekt og et svært uventet utfall.
– Jeg lytter.
– Skoleåret er i gang, og jeg har fått en ny kollega. Ung, pen arabisk dame. Muslim. Ugift. Altså ingen mann som propper henne full av kalorier.
– Hun går ikke med miniskjørt?
– Nix, hun går med hijab og svære gevanter som dekker absolutt alt. Ingen anelse om hvordan hun ser ut under, jeg greier ikke danne meg et bilde av kroppsfasongen hennes. Det er nettopp det. Jeg er nysgjerrig, svært nysgjerrig. Pirrende…
– Jøye meg.
– Jeg får sånn… ja, sånn du vet.
– Tror jeg vet det.
– En stund visste jeg ikke min arme råd. Det gikk ut over konsentrasjonen, og elevene mine lurte litt på hvor jeg var, selv om jeg var der. Rektor fikk noen telefoner, og jeg ble kalt inn på hennes teppe, som forøvrig er håndknyttet persisk. Hun ville vite hvorfor jeg var så distré, tankespredt og bortenfor.
– Da sa du?
– Alt.
– Du mener ikke absolutt alt?
– Jepp, og hun ville gjerne hjelpe meg litt. Hun foreslo møte på hennes kontor ved behov. Hun låste døren og begynte med en gang.
– Du store allstyrende…
– Rektor er levende opptatt av godt og inkluderende arbeidsmiljø og at læreplanen blir fulgt. Hun vil at alle lærerne hennes fungerer og er fornøyde. Kul dame.. og svært håndfast.
Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet i huset – og brennevinet attpå – var jeg i så godt humør at jeg gadd løfte telefonen. Jeg fikk ikke sagt no’ før hun:
– Åååå??
– Føler meg fremmedgjort.
– Uffda, Gitte. Noe jeg kan gjøre?
– Du kunne selvsagt kommet over en tur og feid over meg, men det vil bare være som å blåse på beinbrudd. En kortvarig distraksjon. Et knappenålslite lyspunkt i altomfattende, tjæresvart mørke.
– Si ikke det.
– Jeg føler meg gammel.
– Du?? Den peneste dama i Nord-Europa… så vakker at alle rosene og orkideene i hagen din martres av sjalusi og kanskje visner når du spankulerer over plenen og minner dem om hvor yndefull det går an å bli uten vann, sol og naturgjødsel.
– Tøysekopp!
– Hva er i veien, jenta mi?
– Jeg forstår ikke tiden vi lever i, og i disse valgtider blir det verre.
– Åååå…
– Jeg er så lei klimabablet at jeg nesten kaster opp. Jeg orker ikke høre ett ord mer om temperaturøkning, klimamål, ekstremvær, bærekraft, flyskam, MDG, kjøttskam, bilskam, drittjenta Greta Thunberg, dumme ungers klimarop… jeg blir trassig, jeg har sluttet å kildesortere, jeg spiser kjøtt så ofte jeg kan og faren min lurer på hvorfor jeg vil låne bilen hans stadig vekk.
– Hvorfor vil du det?
– Fordi han har en svær amerikansk pickup-truck med V-8 motor. Den har dobbelt så mange sylindre som min egen bil og spyr sikkert ut dobbelt så mye karbondioksyd.
– Jøye meg.
– Trasshandlingene gjør meg godt, man bare til et punkt… dernest bli jeg deprimert og skulle ønske jeg var født i 1920, eller deromkring. Da hadde jeg vært motstandskvinne under krigen og hadde feiret så grundig våren -45 at jeg hadde født et barn året etter… med vage anelser om farens identitet.
– Da hadde du vært en veldig gammel, men meget søt dame i dag.
– Jeg hadde vært dævv… og hadde sluppet alt snakket om muslimer, terror, integrering, islam, håndhilsing, båtflyktninger i Middelhavet, hijaber, rasisme, islamhat…
– Jaja.
– … og feministene, som bare fjaser og nekter plent å befatte seg med selvinnlysende faktaopplysninger. Jeg blir nedfor når jeg hører, eller leser noe fra Hanne Bjurstrøm, Anniken Huitfeldt og Sigrid Bonde Tusvik.
– Hva med Marie Simonsen?
– Trøste og bære.
– Jeg må le litt. Er det greit?
– Jeg unner deg alt, men vi lever i en normløs tid, ønsket virkelighet trumfer virkeligheten, og jeg tror jaggu den gode smak i enkelte kretser også er på vei ut… se bare på bunaden til prinsesse Ingrid Alexandra…
– Jeg skal guuugle.
– Jeg savner 90-tallet.
– Javel?
– Det var enklere den gangen, og folk var hovedsaklig opptatt av bare ett spørsmål.
– Ååå.. hvilket?
– Hvem drepte Laura Palmer…
Gitte – min eneste venninne i hele verden – ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet jeg hadde i huset, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen. Jeg fikk ikke sagt noe før hun:
– Ååå?
– Jeg kan ikke la være å legge merke til hvor inni svarteste urskauen schtøggt de kler seg, både menn og kvinner. Det er de mest absurde kombinasjoner av plagg og farger. Helt jævlig.
– Men kjære Gitte…
– Mennene tasser omkring i uformelige høyvannsposebukser og en slags kjortel som rekker ned til knærne, trolig for å skjule eventuelle upassende ereksjoner, kanskje midt under fredagsbønnen, eller når de får besøk av kusiner…
– Men Gitte…
– … og de stygge dressjakkene de trer på seg, de ligner de faren min gikk med på 60-tallet, som han hadde arvet fra faren sin.
– Så så, klærne er vel ikke det verste..
– Og damene, gudbedre… at de finner seg i det, men de har jo ikke noe valg. Mennene deres er sykelig besatt av sex og tror alle menn i flere kilometers avstand blir fordreid av kåtskap om de ser en arabisk dame uten hijab, eller hennes utildekkede tær. Jeg vet forresten ikke om en eneste etnisk norsk mann som tenner på burka og bart.
– Så så…
– De tror nok at vanlig skjørt og bluse øyeblikkelig og uten opphold fører rett inn i heldagsbeskjeftigelse som gateprostituert…
– Ehh…
– .. det hadde hjulpet litt på integreringen om de hadde kledd seg litt ordentlig – og barbert seg med jevne mellomrom.
– Men klærne er vel ikke så viktig, viktigere er vel…
– Selv om de er ekstreme og gjerne vil drepe folk omkring seg, kan de jo kle seg skikkelig. Ta nazistene i Tyskland på 30- og 40-tallet. Speilblanke skaftestøvler i det fineste lær, flotte uniformer med raft snitt og bajonettskarp press i buksa, ikke én krøll på hvite uniformsskjorter.
– Gitte, hør her…
– … nazistene hadde i det minste litt stil, de sendte uniformene sine til rens hvis de fikk den minste lille flekk av blod, eller hjernemasse på jakka, slik at de dagen etter en massehenrettelse i full mundur kunne gå på en Richard Wagner-opera uten å sjenere noen.
– Joa…
– Muslimene er jo i samme bransje, og i likhet med med nazistene vil de gjerne avlive alle jøder i hele verden. Men de glemmer formen, estetikken… de må ta seg sammen og få på seg skikkelige klær.
– Du er opptatt av mote, Gitte, men…
– De burde gjøre som nazistene, ta kontakt med Hugo Boss, skredderfirmaet som gjorde braksuksess med produksjon av uniformer til SS, SA, Hitlerjugend og Wehrmacht.
– Bare du er du, Gitte.
– Hugo Boss er ennå i bransjen.. det finnes en butikk i 2. etasje på Steen og Strøm..
Jeg skal på date i kveld. Stedet er en kafé i byen der jeg bor. Tidspunktet er 19.00. Jeg kjenner ikke damens navn, men la oss kalle henne Birthe. Jeg vet imidlertid at hun er blond med raff sideskill og rufset lugg hvorigjennom hun kanskje siler inntrykkene og forrykker virkeligheten litt.
Jeg synes det er artig å utarbeide prognoser, begynte allerede som barn. I 6. klasse på barneskolen lagde jeg en prognose om hvor godt en ny vikarlærer ville like meg på slutten av dagen. Jeg fikk helt rett – han likte meg ikke i det hele tatt.
Den 8. november 1989 utarbeidet jeg en prognose om Berlin-muren. Jeg forutså dens fall, før eller siden. Jeg fikk rett.
Siden har jeg laget mange prognoser om ulike saker og ting. Lenge siden sist, men jeg føler at jeg ennå har grepet, og jeg går ikke av veien for å lage enda en prognose – om kveldens date.
Etter innledende håndtrykk og litt forskjelligartet småprat om mindre enn lite, har jeg grunn til å tro at dialogen fortsetter omtrent slik:
– Jamen er du kjekk, Torjus.
– Vel, sant å si har jeg hørt det en rekke ganger før, men jeg har aldri lagt nevneverdig vekt på det.
– Det burde du gjøre.
– Ålreit, jeg saksbehandler alle imperative innspill så grundig jeg kan. Jeg lover å komme tilbake til saken ved senere anledning.
– Jo før, desto bedre. Det beste jeg vet er analytiske menn som har rede på hva de prater om og ikke prater om det de ikke har greie på. Det betyr vel at du prater ganske mye?
– Vel, ja… jeg prater litt.
– Det skjønner jeg godt. Skal vi dele en flaske rødvin? Eller skal vi simpelthen bestille halvlitere? To hver, så har vi en stund?
– Prima idé.
– Det med rødvin var forresten en spøk. Skikkelige mannfolk drikker ikke rødvin, ikke jeg heller, sa hun og hentet opp fra håndveska en rød leppestift som hun rutinert feide over leppene.
Jeg kunne ikke la være å like smilet hennes som var så bredt at det nesten delte ansiktet i to.
– Hva synes du forresten om rumpa mi? Jeg så at du smugtittet på den i sted.
– Vel, Birthe… jeg kan ikke huske det. Det må ha vært et såkalt strøblikk.
– Strøblikk?
– Ubevisst øyebevegelse utløst av ingenting, eller av iøynefallende objekt i rørsle.
– Det du mener å si, er at du liker rumpa mi?
– La meg si det slik.. jeg ikke noe imot den…
Nei, faen.. klokka er 18.38. Jeg rekker ikke ferdigstille min prognose. Jeg må bare løpe avsted. Kan jo ikke komme for sent. Det tar seg ikke ut. Go’ kveld, forresten…
