Da jeg gikk i 1. klasse på gymnaset, var jeg litt av en lømmel. Ignorant og dum. I norsk hadde vi en gammel mann med hvitt hår på avveie og tuster i ørene. Lektor Karsten Dynge.
Jeg husker ham som en mild mann som snakket sakte, smilte langsomt og ikke mer enn han ville. Gammel dress, litt for stor. Alltid hvit skjorte. Slips. Dynge likte svensk diktning. Han likte Pär Lagerkvist og Gustav Fröding. Han likte også Nils Ferlin.
En dag sa han at han skulle lese et dikt. Han ba oss lytte:
Du har tappat ditt ord och din papperslapp,
du barfotabarn i livet.
Så sitter du åter på handlarns trapp
och gråter så övergivet.
Vad var det för ord – var det långt eller kort,
var det väl eller illa skrivet?
Tänk efter nu – förrn vi föser dej bort,
du barfotabarn i livet.
Jeg lyttet ikke, ga faen… mer opptatt av puppene til jentene i klassen og tekstene på Rollings Stones’ siste album, Love you live. Dessuten satt jeg på vindusrekka og hadde utsyn til oktober. Men noen av ordene festet seg, “papperslapp” og “trapp”, “väl eller illa”… og Dynges perfekt fraserte svensk og innlevelse, men før dagen var omme hadde jeg glemt alt sammen.
Først mange år senere kom jeg i tanker om Dynge og hans diktopplesning. Jeg fant frem diktet igjen, skammet meg og lengtet tilbake til 1. klasse på gymnaset.
(Sniff, pass a tissue)
PS: Lektor Dynge var blant de mange lærerne som under krigen ikke ville la seg nazifisere. Han ble arrestert av tyskerne i mars 1942.
