Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

I går kveld ringte min gode venninne Gitte. Jeg hadde nettopp drukket kvelds og løftet telefonen:

– Hei, Gitte.. verdens søteste og deiligste. Hyggelig.
– Slutt med det der.. orker ikke!
– Såså… noe galt?
– Jeg gidder snart ikke være kvinne mer?
– Saft suse.. hva du vil være, da?
– Jeg er så lei kvinner, spyr av det feministfjaset deres. Jeg har trukket meg tilbake, pleier si jeg er syk, eller opptatt med noe veeeldig viktig når venninnene mine ringer og spør om jeg vil være med en tur ut på byen, eller no’… orker ikke.
– Men kjære vene, da…
– Jeg har til og med løyet på meg et par drøye metoohistorier for å være en av jentutten. Jeg er så trøtt av det. 
– Men du har jo mange sånne historier..
– Ja, men jeg har aldri brydd meg døyten, det har bare vært gøygøygøy… men jeg har måttet finne på noe skikkelig grisete. Bare fri fantasi, men det er sånn man skaffer seg status blant kvinner nåtildags. Milde Moses, jeg har til og med løyet på meg en voldtekt, på interrail i 1984… fy faen, jeg blir kvalm, skammer meg dypt og inderlig.
– Såså, kan du ikke bare bli hjemme, sammen med.. ehh.. hva heter han… Trond?
– Trym.
Gitte lo sin vanlige skurrende latter. Hun la stemmen en oktav ned:
– Den jævlige fjotten. Jeg er så drittlei. Vi har bodd sammen snart tre måneder, og nå orker jeg ikke mer.
– Men han er en snill mann?
– Hypersnill. Han gjør ikke annet enn påse at jeg har det bra hele tiden. Han er aldri uenig i noe, han gjør masse husarbeid… vasker opp, tørker støv, raker løv, rydder, vasker gulv, steller og stuller, men han skifter ikke hjul på bilen.
– Men du pleier skifte hjul selv…
– Seffeleff, men han kjørte bare avsted til et bilgummiverksted. Han ville ikke at jeg skulle gjøre det. Jeg kunne skade meg, sa han.
– Hmmm…
– Og han har aldri egne meninger. Han har ikke én selvstendig mening, bortsett fra at han synes Ole Torp er en god journalist.
– Du slette tid..
– Akkurat… og da sa jeg at Ole Torp er den slappeste journalisten vest for Glomma og sør for Varangerfjorden.
– Ja?
– Da tenkte han seg om snaut to sekunder og sa seg enig. Vet du hva han presterte å si for noen uker siden?
– Jeg lytter..
-… at han er feminist. Det går jo ikke an. Menn er ikke feminister… sånn er det bare.
– Hva med.. ja, du vet?
– Sexlivet? Han er så opptatt av at jeg skal få orgasme hele tiden. Så opptatt er han av det, at jeg aldri får det… aldri. 
– Underlig, det har da aldri vært ditt problem.
– Nettopp, det vet jo du. Sist lørdag vartet han opp med nybakt eplekake med vaniljeis, pyntet med marokkansk mynte… og Aftenposten – på senga.
– Leselysten kakemons?
– Jeg var kåt, for faen. Kliss naken og søkkvåt. Trym satt fullt påkledd på sengekanten og leste en kronikk. Etterpå spurte han hva jeg syntes om et dønn kjedelig emne jeg allerede har glemt.. han er jo samfunnsforsker. Gudbedre, kan han ikke bare kjøpe seg en motorsykkel, eller no’, ta jegerprøven, være litt uflidd, hva som helst… i det minste banne fra tid til annen, drikke litt øl…  og feie over meg og gi faen i tanker om mine seksuelle behov. Jeg har forsøkt å snakke med ham uendelig mange ganger, men han vil ikke høre. Han bare smiler, og dagen etter kommer han med blomster.        
– Og nå vil du slå opp?
– Ja, men jeg gruer meg, utsetter det… han kommer til å begynne å grine?
– Hæææ…??
– Han er ikke det grann bedre enn venninnene mine, han er verre… men så er han da også oppvokst med en sosionomalenemor med tre katter og abonnement på Klassekampen. Faren hans stakk av før han kunne spise fast føde…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Telefonen klemtet. Ettersom jeg hadde drukket frokost og ikke hadde noe presserende gjøremål, løsnet jeg fasttelefonen. Det var min venn Ralf:

– Jeg er sjokkert. Lest VG?
– Du sikter til kommunepolitikerne i Tolga, var det ikke noe med lettjente penger?
– Jepp, Stein Halvorsen er en ganske kreativ kar, han er dessuten rådmann i kommunen. Tolga har dårlig råd, og Halvorsen har funnet en ny måte å skaffe penger på. Det har seg nemlig slik at kommuner får statlige tilskudd for sine psykisk utviklingshemmede.
– Slik som bønder får tilskudd for villsauer?
– Ikke helt slik.  
– Men de utviklingshemmede får et bedre liv, kanskje støtte til drosje etter å drukket seg drita fulle på den lokale puben?
– Villsauer får en høyball tid om annen. De utviklingshemmede i Tolga ser ikke snurten av overførte penger.  
– Dårlig gjort.
– Nettopp, men det synes ikke kommunen. Da kommunens ledere skjønte hvor lønnsomt det er å ha psykisk utviklingshemmede i kommunen, begynte de å lete..
– Kødderu?
– Nix, de lette alt de orket og fant noen som ikke er så kjappe av seg, men du vet hvordan det er, lett å få blod på tann – og penger er penger.
– Ja…
– Saken i VG handler om tre brødre, som plutselig er blitt psykisk utviklingshemmede. Det synes de er underlig, ettersom de aldri har vært det før.
– Et team av leger, psykiatere og sosionomer kom hjem til dem og kartla IQ og generelt funksjonsnivå?
– Nix, de gutta fikk ikke vite en dritt om det nye økonomiprosjektet i Tolga kommune hvori det finnes leger som også synes kommuneøkonomien er skral – deriblant kommunelege Karen Prytz.
– Fjerndiagnoser?
– Tolga er drøyt 1100 kvadratkilometer stort.
– Halvannen mill rett i kommunekassa?
– Ja, pluss de andre kasusene. Tilsammen er det visst tale om ti personer. Det er fem millioner kroner. 
– Men faen, det er jo gennnialt?
– Hæææ??
– Tenk deg alle tullebukkene her i byen, vi er nesten 70 000 i vår kommune.
– Jo, ja…
– Ærru helt dust? Kan du ikke regne, sa jeg og ba om et minutts pause, som jeg halverte:
– Ralf, jeg har regnet litt. I Tolga er ca. 0,625 prosent av innbyggerne psykisk utviklingshemmede. Hvis vi legger til grunn samme prosentandel i vår kommune, snakker vi over 215 millioner kroner.
– Ja…
– Men ser du ikke potensialet?          
– Ehhh….
– 215 mill er bra, men denne byen er jo full av kjøtthuer, det vet du som er lærer. Jeg kjenner mange hist og her, og noen av dem virker ganske åndssvake – når sant skal sies. Noen ganger er jeg litt usikker på deg, også. Jeg synes kommunen skal gå i gang med kartlegging. Kanskje det er mulig å doble overføringene…
– Slik at vi kan få rehabilitert gymsalen på skolen min?
– Nettopp…
– Skolebiblioteket er heller ikke så bra..
– Der ser du…
– Ny asfalt i gata her jeg bor?
– Skulle tro det.
– Du mener at dumskap lønner seg?
– Seff, det er gammelt nytt…  det er påny dokumentert av Tolga kommune og kommunelege Karen Prytz..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg hadde sluppet opp for whisky, tok jeg bryet med å løfte telefonen:

– Hei, Ralf.
– Øydis snakker om skilsmisse.
– Hæææ???
Ralf var ganske molefonken. Hans kjære Øydis, ektefelle i 29 år, truer med å gå fra ham. Lyn fra skyfri himmel, etter at Øydis hadde vært i symøte hvori en av damene, Astrid, plutselig begynte å snakke om russetiden.   
– Jeg husker Astrid. Hun var jo russ sammen med oss, Ralf. Hun var fast leser av Sirene. Etter hva jeg erfarer, har hun utviklet seg til en durkdreven gammelfeminist.
– Jeg ante ikke at Øydis går i symøte med Astrid. Husker henne såvidt,  
– Ikke si at hun snakket med Øydis om russefester og sånn?
– Jo… 
– Ikke den festen?
– Jo.
– 16. mai?  
– Jo.
– Aj aj aj aj…
– Problemet er at jeg ikke husker så mye fra den festen, gjør du?
– Jeg var litt mindre full enn deg, Ralf. Svaret er ja.
– Var det ille?
– Ikke så bra. Jeg skjønte aldri hvorfor du stakk venstrehånda di oppunder skjørtet til venninna til Astrid der i sofaen?
– Hæææ… hvem var det?
– Husker ikke navnet hennes… ingen av oss gutta skjønte interessen din.. uansett, hun klabbet til deg midt i trynet.
– Men det var.. jeg har aldri….jeg har aldri tafset på andre enn Øydis.
– Ikke røkt hasj, heller?
– Hææ??
– Henrik hadde med seg en tjall. Du hadde jo aldri prøvd det der før, men du ville røyke. Dere delte den, og du spydde i vaskemaskinen – den hadde toppmating.
– Du kødder?
– Nix, det ble dårlig lukt og litt uggen stemning etterhvert. Løpet var kjørt. Jeg bestille drosje. Det var jeg som fikk deg hjem og i seng. Siden har jeg aldri nevnt den festen for deg. Ikke de andre gutta heller. Omerta, vet du. Tenkte det var best. Ikke alt er minneverdig. 
– Takk, Ralf.. men nå har fortiden innhentet meg. Øydis kaller meg en forpult, mannsjåvinistisk grisepikk.
– Har du innrømmet de faktiske forhold?
– Kan ikke innrømme noe jeg ikke husker. Jeg husker ikke en dritt fra den festen. Det er jo 38 år siden, men hun tror meg ikke.
– Og nå vil hun skilles?  
– Hun sier hun ikke kan være gift med en sånn som jeg, at jeg ikke har hennes tillit, at jeg har dårlig moral… jeg som aldri har sett på andre enn Øydis. 
– Jesusmariagonzales… du er et prakteksemplar av en ektemann. Bedre enn deg finnes ikke. Alltid trofast, alltid blid, høflig, snill, hjelpsom… du gjør alt for henne. Dessuten er du verdens beste far for dine to prektige barn…
– Hun vil forhøre seg omkring, sier hun… kontakte andre som var på den festen. Kan tenkes at hun ringer deg. Hva sier du du da?
– At det var meg. Vi var jo ganske like på den tiden, omtrent samme sveis og vi gikk nokså likt kledd. Herregud, det er hundre år siden. Hvem skal kunne imøtegå den versjonen? Dessuten vil den historien være mer troverdig, og jeg hadde også spydd av hasjen til Henrik….
– Hva om ikke hun ikke tror deg? 
– Det vil hun, jeg kjører offerrollen… det er noe kvinner forstår. Jeg fremstiller deg som et offer, en sakesløs kaffelars utsatt for en slem, bitter kvinne ute av kurs, uten mann og barn, men med dårlig hukommelse… jeg vet tilfeldigvis at Astrid er barnløs og singel.  
– Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Aner ikke, Ralf.. aner ikke…. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ralf ringte nettopp. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet mitt, tok jeg telefonen:

– Hei, Ralf… står til?
– Jolly good, jeg er glad for fredsprisen. Nobelkomiteen har gjort et godt valg. 
– Enig. Uten Thorbjørn Jagland går alt så mye bedre.
– Vi har TV på lærerværelset. Storefri starter 11.00. Samtidig gikk Berit Reiss-Andersen frem på podiet i Nobelinstituttet. Vi var alle spente. Da hun fortalte hele verden at prisen går til Nadia Murad og Denis Mukwege, ble mange stille. Ingen hadde hadde hørt no’ særlig om de to.
– Hæææ??
– De er ikke så godt orientert, når sant skal sies. Det siste året har de stort sett bare snakket om hæschtag metoo, men nokså lokalt, for å si det sånn. En klassiker er tafsing på julebord. En av damene kan aldri glemme en lett beruset undervisningsinspektør nær pensjonsalder som i anledning en juletilstelning i 1993 kom i skade for å tafse henne litt på låret mens de spiste ribbe og surkål. Hun er ennå preget av episoden…
– Huffeluff.
– Mange av damene på skolen har fått veldig god hukommelse det siste året. En av dem kan aldri glemme at en mannlig lærer i lidderlig alder stirret litt for lenge ned i utringingen hennes en kveld på Brennabu leirskole i 2002. Hun mener at han prøvde å få henne med opp på rommet og på lakenet. Hun klaget til rektor. Det ble baluba. Fyren orket ikke mer og flyttet til Bergen.  
– Mmmm… og hun med Sigrun Berg-skjerfet, Bodil?
– Hun kan aldri glemme gamlerektoren vår, en artig skøyerfant, som i 1997 klapset henne litt på rumpa før et møte om den nye lærerplanen.
– Men det ble altså stille?
– Litt mumling.. etterhvert ble det helt stille, etter at alle hadde fått med seg hva Nadia Murad opplevde som i IS-fange, og hva Mukwege driver med til daglig i Kongo. Han lapper sammen opprevne, ødelagte kvinnelige underliv. Han har operert over 30 000 voldtektsofre de siste 15 årene… noen av pasientene er ikke mer enn to-tre år gamle…

Ralf ringte sent i går kveld. Ettersom jeg var mellom to glass calvados, tok jeg bryet med å løfte telefonen:

– God aften, Ralf. Gøy at du ringer. Hva står på?
– Klær, jeg vil snakke om klær.
– Blitt homo, Ralf?
– Ennå hetero, men jeg er interessert i politikk, det vet du. Særlig ekstremvariantene, kommunister og nazister og sånn…
– Jeg lytter…
– Hvordan de kler seg.
– Ja, de er ikke så flinke til knytte slips, har jeg hørt… mange strikkvarianter.
– Nettopp. Har du noen gang sett en raddis med et slips fra Marwood, eller Drake’s?
– Nei, men jeg husker Erling Folkvord, som stilte opp TV2 i sommer og sjokkerte hele Norge, ikledd en grå singlet og shorts. Ubarbert. Jeg mistet munn, mæle og matlysten.
– Jeg så det, også… fikk ikke med ett ord av hva han sa. Straks etter ringte moren min og ville prate om det… hun var oppskjørtet. En nesten naken kommunist, sa hun. 
– Gud velsigne henne, hun burde vært forskånet for sånt.. og i hennes alder..
– Nettopp. Jeg synes ekstremistene på begge sider bør skjerpe seg. Se på disse nazistene, det er jo ikke så mange av dem og de er helt ute av kurs, men de kunne i det minste forsøke å kle seg ordentlig. Hitler, Göring, Heydrich og den gjengen er forbildene deres, veldig slemme gutter, men de kunne kle seg. De skjønte at klær betyr noe. Hitler og karene hans tok kontakt med Hugo Boss. Han var en driftig kar og snart hadde han laget uniformer til SS, SA og Hitler-Jugend. Prima kvalitet og raffe snitt. Rett og slett fashion. Og jeg har hørt at Boss brukte stoffer som absorberte blod og hjernemasse på en helt frapperende måte… slik at man kunne gå rett fra skyting av flere hundre jøder til stabsmøte uten å sjenere noen.
– Sant?
– Jada, Hugo Boss hadde ikke vært det det er i dag uten Hitler. Har du hørt om Øvre Eiker Naziparti?
– Hæææ? Finnes det???
– Aner ikke. Men la oss si at det gjør det.. og i Øvre Eiker holder Hells Angels til. De slo leir der for over ti år siden og har et svært klubbhus…
-.. ehhh… og poenget?
– Hells Angels-karer går omkring og ser ikke ut i måneskinn. De skifter T-skjorte like ofte som vanlige folk skifter lyspære…
…. jeg lytter ennå…
– I over ti år har Øvre Eiker kommune forsøkt å få Hells Angels ut av kommunen. Disse gutta er ikke så godt likt. Øvre Eiker Naziparti burde se sitt snitt.
– Bokstavelig talt?
– Jepp. De fleste mener at klær skaper folk, men det er bare visvas, ren folketro, men alle tror det. Medlemmene i Øvre Eiker Naziparti er sikkert like upopulære som Hells Angels, men det skal ikke så mye til for å sminke inntrykket litt. Press i buksa, skopuss, hvit skjorte, slipset i dobbel windsor og sånn. Da rykker de opp, et hakk over HA. Og hvis de slutter å gå gatelangs med molotowcocktails, kommer de kanskje inn i kommunestyret – i Øvre Eiker kan alt skje.
– Kommunistene, da… ikke velkledde de heller…
– De er verst. Ingen kler seg verre enn kommunister. Se bare på Stalin og gjengen hans, gamle slitte uniformer og partitunikaer…. udannede fillefranser. Mao, Pol Pot og Castro… samme ulla.
– Men partiformann Bjørnar Moxnes, da…
– Han er ikke så verst, han har lært av historien. Han går aldri med slips, men han har skjønt at det ikke går an å stille opp i TV-debatter og se ut som en uteligger. Slik glemmer folk at han egentlig er blodtørstig bolsjevik. Rødt gjør det godt på meningsmålingene.
– Men Tjen Folket, da… de mest rabiate venstreekstremistene?
– De brenner NATO-flagg i gatene, slåss med nazistene, går inn for væpnet revolusjon og massedrap. De kler seg litt bedre enn Stalin og Mao, idolene sine…  men et slips kunne rettet opp noe av inntrykket. Eller en sløyfe.  
– Hva med ekstreme muslimer?
– Muslimer går i lange vide kjortler, eller pyjamaslignende bukser… eldre muslimske menn liker å supplere med en gammel dressjakke med diffust snitt… men muslimene viser kontinuitet og tradisjon… ikke noe tull og vankelmodighet. Vi snakker selvtillit. Det er bra. Muslimene har sett likeens ut i 1400 år…
– Ralf.
-Ja.
– Må si jeg er imponert… øksekvass analyse.  

Ralf ringte nettopp. Jeg svarte:

– God dag, min aller beste venn.
– Du har bare én venn.
– Nå er du pirkete, Ralf.
– Sorry… men jeg har en historie. Den er litt trist, men mest morsom.
– Jeg lytter.
– Øydis har iverksatt no-platforming, utestengelse..
– Sexnekt?
– Det har pågått en stund..
– Jeg lytter.
Ralf fortalte at Øydis, ungene og han hadde vært hos fotograf og tatt familiebilder. Da bildene var ferdige, var ikke Øydis helt fornøyd med hvordan hun tok seg ut. Hun syntes huden virket litt uren, puppene var for små, grønnfargen i øynene hennes var ikke kommet til sin rett og kjolestoffet lå stramt over noen magevalker.
– Hun spurte om hva jeg syntes om bildene. Jeg svarte at de var flotte og verdt hver krone… og at jeg gledet meg til å få dem innrammet og opphengt på veggen.
– Ja…
– Hun spurte om jeg synes hun er feit. Jeg svarte at hun er helt passe. Så ville hun vite om jeg synes hun burde ta av noen kilo. Jeg svarte at det ikke er nødvendig.
– Ups..
– Nettopp. Jeg skulle ikke sagt “nødvendig”, for i det ordet ligger at noe kan være en fordel, men altså ikke nødvendig…
– Uggen stemning?
– Hun beskyldte meg for å mene at hun er bælfeit. Ja, hun brukte det ordet. Jeg avviste det og sa at hun er akkurat passe.
– Det er jo sant. Hun er flott.
– Da sa hun at “akkurat passe” er uttrykket foreldre bruker når barn spør om de er tjukke…
– Hehehehe…
– Men hun er jo akkurat passe. Hun er helt fortryllende…
– Sant.
– Jeg tok rundt henne og klemte henne…
– Fint..
– Ikke helt. Hun sa at jeg klemte henne for hardt, at det skyldtes at hun hadde blitt feitere.. at armene mine ikke nådde helt rundt henne.
– Men du har en…
-.. en stiv skulder, ja… det var på den sommerfesten…
– Husker det, alkoholskade… du tryna litt i den trappa.
– Ja, skulderen er litt vond ennå, greier ikke strekke helt ut, men det tror ikke Øydis noe på.
– Jeg tror deg, jeg så fallet… 
– Hun tror jeg synes kroppen hennes er feit og ekkel.
– Hun opprettholder sexnekt?
– Jepp. Men jeg tror det løser seg. Hun har tatt av minst fem kilo rundt magen.
– Så fort??
– Jepp, hun ringte fotografen. Retusjering tar ikke lang tid. Valkene er borte og øynene hennes er grønnere…
– Hun er fornøyd?
– Veldig… puppene er også litt større… jeg gleder meg til i kveld.. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Min venn Ralf ringte nettopp. Uten innledning spurte han: 

– Lest VG?
– Tror jeg vet hva du tenker på.
– Middelaldrende, norske kvinner som reker omkring på asylmottak og ser etter unge asylsøkere å tre seg nedpå. Sjokkerende. De benytter seg av sine posisjoner og presser unge, traumerammede menn til sex.
– Så så, de får jo noe igjen for det, da.
– Klær, lommepenger, restaurantbesøk og sånt?
– Ja, og disse kvinnene tar seg av økonomien deres, lærer dem norsk, sender søknader for dem og ordner opp. Noen av dem har kanskje aldri spist med kniv og gaffel, det lærer man på restaurant. Disse damene driver med integreringsarbeid. De er idealistiske og svært inkluderende. Ingenting er vel mer inkluderende enn å slippe noen inn i seg. Når Øydis åpner seg nedentil og trekker deg inntil seg… da føler du deg ganske velkommen, gjør du ikke?
– Mmm… har ikke tenkt slik på det.
– Venstresiden, især kvinnene der, sier jo hele tiden at integrering av innvandrere går bra, at tiltakene virker og sånn. Karin Andersen i SV synes det er så bra at hun gjerne vil ha flere innvandrere til landet.
– Du tror ikke at hun…?
– Det har jeg ingen formening om, men det synes ganske opplagt at noe av integreringsarbeidet i Norge er skjult, drevet av idealistiske kvinner hjemmehørende på venstresiden.
– Javel…
– Og de gjør det uten å ta seg betalt. Tvertimot, de tar med seg disse stakkars unge mennene med seg hjem, gir dem mat og trøster dem…
– Vel..
– Jeg skjønner godt at venstresiden ikke vil ha fokus på denne delen av integreringsarbeidet. Ingen har lyst til å stille opp i Dagsnytt 18 og forsvare disse tiltakene. Folk har jo en tendens til å misforstå, dømme…
– Tror du disse kvinnene er politikere?
– Har du hørt om kvinnenettverket til Arbeiderpartiet?
– Såvidt.
– Det nettverket er landsomspennende og Anniken Huitfeldt leder det. De damene er overalt… og asylmottakene er jo også spredt vidt omkring. Men dette er bare spekulasjoner…
– Men det kunne vel holdt med en god klem og vennlige ord?
– Hehehe… du er søt, Ralf. Det er ikke det de gutta trenger. De kommer fra land der alle jentene går med hijab, niqab og heldekkende klær… der mennene vokter kvinnenes kjønnsorganer som det var gullbeholdningen i Fort Knox. Men sånn er det ikke i Norge.
– Sant.
– Her i landet er vi liberale, jentene kler seg som gatetøser og går ikke av veien for et og annet one night stand… noen av dem har til og med sex på TV. Hva mer er: Hvor mange land i verden har en kulturminister som har gått i bresjen for kornåkersex med tenåringsgutter? Sex er en viktig del av livet… følgelig også en viktig del av integreringsarbeidet. Disse unge asylgutta må lære seg at her i Norge gjør vi ting annerledes. Vi snakker norske verdier.
– Jo, ja..
– Hørt om Maslows behovspyramide?
– Såvidt.
– I den er sex blant det mest grunnleggende, som mat og drikke og sånn. Klart det er viktig å dekke de mest  basale behovene når man kommer til et helt fremmed land.
– Joa…
– Kvinner er kloke, især de middelaldrende. De er mer sosiale enn menn, har mer empati og de vet hvordan man sprer varme og vennlighet, slik at folk føler seg sett og ivaretatt på en god måte. Disse kvinnene er uselviske og gjør en sabla god innsats til beste for landet 
– Hva tror du Sylvi Listhaug sier om denne integreringspolitikken?
– Hun er en surpomp og blir sikkert veldig sjokkert og indignert, men dette er et konsept som funker, og det er jo sånne ting FrP etterlyser hele tiden… pragmatisk handlekraft.
– Du mener at man må knuse noen egg for å lage omelett?
– Nei, treretters på restaurant og etterpå kler man av seg og spriker med beina…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min venn Ralf ringte i går kveld. Som oftest pleier han ringe om noe viktig, men han åpnet slik:
– Du har skrevet om en venn du har. Ramzi. Trodde ikke du hadde venner, jeg – bortsett fra meg. Hvordan ble du venn med en muslim?

– Vel, jeg var ung og naiv den gangen, sju-åtte år siden. Det var noe Antirasistisk Senter satte igang, Tea Time, kalte de det… hyret inn prinsesse Mette Marit og dronning Sonja som frontfigurer. Meningen var å drikke te med muslimer og bli bedre kjent… fjerne fordommer og sånn. Jeg var hjemme hos Ramzi, kona og de åtte ungene deres. Jeg liker ikke te, men de hadde kaffe.
– Artig. Ble du kvitt fordommene?
– Som dugg for solen. De ble erstattet av visshet. Men du ringer vel ikke for å snakke om Ramzi?
– Nei, jeg er fortvilet. Trøbbel på jobben.
– Ugreie på lærerværelset, igjen?
– Ja, alle er opptatt av neste års Melodi Grand Prix, det skal arrangeres i Tel Aviv.
– Å??
– Ja, jeg visste ikke det, jeg bryr meg ikke døyten, det er jo hovedsaklig kvinner og homofile som er opptatt av Melodi Grand Prix.
– Hehehe.. og alle på lærerværelset er..
– … nettopp, og alle var skikkelig grinete… ja, du vet.. Israel og Palestina. De mente at  Norge bør boikotte arrangementet…
– Kinkig konflikt de har der nede.
– De ville vite hvordan jeg ser på dette.. hvor jeg står i konflikten mellom arabere og jøder… 
– Uffda.. ikke si at du var ærlig igjen?
– Jeg fortalte at jeg er oppvokst i pinsemenigheten og ble mildt indoktrinert av faren min.
– Du lærer visst aldri.
– Jeg sa at det ikke stikker så dypt og at jeg egentlig ikke er så interessert. Jeg forsøkte å forklare det med nordmenns forhold til britisk fotball.
– Jeg lytter.
– Det er jo sånn at mange unge gutter velger seg et favorittlag i England, la oss si Crystal Palace… ja, så bytter de aldri lag…og da mener jeg aldri.
– Jeg har vært Millwall-fan siden 4. klasse. Lenge siden jeg visste hvilken serie de spiller i, men jeg er Millwall-fan… til jeg dør.
– Nettopp. Slik er det med Israel/Palestina-konflikten, også. Selv om jeg driter i hvordan Crystal Palace gjør det, er jeg allikevel fan. Bare er sånn. 
– Skjønte jentene allegorien?
– Niks, de ble sure og plutselig svært fiendtlige, spesielt Bodil, hun med Sigrun Berg-skjerfet, vet du. Hun er medlem av Palestina-komiteen og trolig i overgangsalderen.
– Ups…
– Av og til har jeg med en avocado, som appendix til nistepakka.
– Ja?
– Bodil kastet seg over den og hevdet at den er produsert i Israel. Det var nytt for meg, men det har seg slik at Palestina-komiteen boikotter alle varer fra Israel, vet du…
– Aj aj aj.. hvordan gikk det? Kom du deg ut av knipen?
– Jeg prøvde… jeg sa at jeg gjerne vil kjøpe palestinske avocadoer, eller andre importvarer fra Palestina, men da ble hun enda surere…
– Hehehe… vel, palestinerne eksporter jo henimot ingenting.
– Det ble ganske uggen stemning, og jeg var glad da det ringte inn til mattetime…
– Og nå vil du ha råd om hvordan komme deg ut av uføret?
– Om du har noen…
– Vel, du kan selvsagt si at du har satt deg grundig inn i konflikten, både historisk og nåtidig… og at du har skiftet side… blitt Palestina-fan. Be om godt vær, men så horete er du kanskje ikke?
– Om jeg kan unngå det…
Jeg tenkte meg om drøyt tre sekunder og sa:
-Jeg har det. En litt mer offensiv variant. Du forteller kollegene dine at du har satt deg inn konflikten, kommet på andre tanker og gjerne vil ha skolen til å arrangere en palestinsk uke, med palestinsk mat og arabisk kultur og hele sulamitten… du sier at du allerede har ringt noen lokaljournalister som synes dette er meget interessant og gjerne vil intervjue skolens ledelse og vinkle det opp mot Operasjon Dagsverk og Palestina-komiteen og de dumme ungfrepperne som vil boikotte OD fordi de mener hele innsamlingen er antisemittisk, eller noe i den duren..
– Javel?
– Viktig at du bruker ordet antisemittisk, da får kollegene dine kuldegysninger. Selv Bodil med Sigrun Berg-skjerfet vil nok kvie seg, og alle de andre vil begynne å fumle med mobiltelefonene sine, eller gå på do.
– Og??
– Det blir ikke no’ Palestina-uke, men du er plutselig den fremste Palestina-vennen i flokken. De andre vil skjemmes og aldri mer bry seg med at du spiser avocado fra Israel.
– Du er gennnial, Torjus. Aner ikke hva jeg skulle gjort uten deg.
– Ikke jeg heller…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Telefonen klemtet. Min muslimske venn – Ramzi. Jeg lot telefonen ligge. Hadde ikke så lyst til å snakke med ham. Jeg begynner sant å si bli litt lei jødesnakket hans. Jeg tror han overdriver litt, er ikke så sikker på om all ondskapen i verden er jødenes verk. Begynner å tvile.
Litt usikker på dette om Jo Benkow, også… at han lever og driver et hemmelig jødekontor i Stortingets kjeller. Jeg heller nok mer mot det som står i wikipedia… at han døde i 2013.
Det ringte igjen. Ramzi. Jeg lot det ringe. Da han ringte for tredje gang, svarte jeg. Han hørtes gretten ut. 
– Hvorfor tar du ikke telefonen, satt du på do… diaré?
– Ehh.. jeg var ute i hagen en tur, plukket epler.
– Du må ta med deg telefonen når du går ut. Alle gjør det.
Jeg svarte ikke. Taushet. Den ble påtrengende, og jeg brøt den med forsøk på å så tvil om sannhetsinnholdet i hans historie om Benkow og hans jødekontor.
– Du er så naiv, Torjus. Du aner ikke hva som foregår. Jerry Seinfeld og Steven Spielberg er observert sammen med Benkow. Det er ganske opplagt at de planlegger å kuppe Norsk filminstitutt, sa Ramzi og redegjorde videre for Benkows siktemål om å bli administrerende overfotografmesterdirektør for alle norske spillefilmer. Han henviste til Benkows fotografutdannelse.
– Olof Palme er også regulær gjest hos Benkow.
– Hææ… Palme har vært død i 32 år.
– Hehehehe.. jeg må le. Du er så godtroende, Torjus. Palme er jøde. Han ble ikke skutt og drept. Det hele var fingert og arrangert. En time etterpå satt han på et El Al-fly på vei til Tel Aviv.
– Nei, nå må du..
– Hvem har sett liket av Palme? Har du sett noen obduksjonsrapport? Hvorfor tror du tullebukken Hans Holmér ble innsatt som etterforskningsleder… hææ? Fordi man ville oppnå og opprettholde absolutt kaos og følgelig intet resultat. Det lyktes.
– Ehh….     
– Palme er sionistenes yppersteprest, og han er statsminister i Israel. Benjamin Netanyahu er bare en marionett.
– Men Palme var jo sosialdemokrat, fredsforkjemper, Palestina-venn og kompisen til Yassir Arafat. Og hva med blodet på fortauet i Sveavägen?
– Jeg må le igjen, du vet ingenting. Jøder er skitne hunder som seiler under falskt flagg, og blodet i Sveavägen var fra et lam slaktet på jødisk manér. Palme er hardkokt sionist, det var han som beordret drapet på Yitzhak Rabin i 1995. Palme hater arabere og ville ikke ha noen fredsavtale.
– Ramzi! Palme var ikke jøde.
– Har du sett bilder av Palme, nesa hans og det slu slangeblikket? Han fulle navn er Sven Olof Joachim Palme. Noe skurrer, ikke sant. Joachim er et hebraisk navn. Mora hans var fra Latvia, der fantes nesten ikke annet enn jøder. Du må lære deg å legge sammen to og to.
Jeg begynte å bli litt matt i pannelappen og sa jeg måtte runde av samtalen… at jeg ventet telefon fra min grandtante Tutta.
– Vil du ikke vite hvorfor jeg ringte?
– Ok.

Ramzi fortalte at han etter en dusj forleden hadde steget ut på badegulvet og sklidd, slått bakhodet i guvflisene og besvimt. Kraftig hjernerystelse og sykehusinnleggelse.
– Uffda, Ramzi.. det var leit, men du er kommet til hektene?
– Noenlunde. Legen sa jeg hadde flaks, det kunne gått verre. Jeg kunne dødd.
– Det var vått på gulvet, da? 
– Flisene er produsert i Israel – for eksport.
– Hæææ…
– Eneste forklaring. Flisene er høyst sannsynlig overflatebehandlet med avansert nanoteknologi, som med tiden endrer flisenes optiske egenskaper, slik at man feilbedømmer avstander og trår feil..
– Nei, nå må…
– Benekter du fakta?
– Litt fuktig på gulvet?
– Hør her… da jeg ramlet og slo bakhodet, så jeg stjerner…
– Javel, det er kanskje ikke uvanlig, ihvertfall ikke i tegneserier.
– Hva sa du?
– Stjerneserier.. mange stjerner etter hverandre.   
– Jepp, og det var jødestjerner…
– Ehhh… javel, sikker på at det ikke var vanlige stjerner, da.. femtakkede, som man har på juletreet?
– Vi bruker ikke juletre! Tror du ikke jeg kan telle? Nei, det var jødestjerner, noen av dem var blå på hvit bunn.
– Okei..
– Trenger du flere bevis? Hvem er tjent med å lage et slikt nifst produkt, og hvem har muligheten til å lage det. Vent litt..
Jeg ventet og hørte stemmen til Ramzi bygge seg opp, decibel for decibel. Jeg hørte noe som falt i gulvet og noen som gråt. Lyden av et dørblad som smalt igjen. Stillhet. Etter en stund var Ramzi tilbake:
– Hvor var jeg?   
– Ehhh… det var disse flisene…
– Ja, nettopp. Svaret på begge spørsmålene er jødene. De gjør jo alt de kan for å plage alle andre, og de er glupe… farlig intelligente.
– Jo, men…
– Hørt om askenasijøder?
– Ja.
– De mest intelligente jødene. Einstein var askenasi, trenger jeg si mer…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Verdens Gang er en svært viktig avis, derfor ikke til å undres over at redaksjonsledelsen slipper til skribent Guri Idsø Viken. Hun er en råtass med tastaturet, er opptatt av viktige ting og skriver mer enn forstandig om tidligere håndballspiller Frank Løke, som sist lørdag i TV2-programmet Skal vi danse iført ikke mer enn et Borat-kostyme gikk på parkettgulvet med dansepartner Tone Jacobsen.

I sitt debattinnlegg er Viken spot on, både stilistisk og innholdsmessig med “seksuell trakassering i beste familieunderholdningssendetid, da håndballspiller Frank Løke pressa den så godt som nakne kroppen sin mot sin forsvarsløse og hardtarbeidende dansepartner Tone Jacobsen.”
Ja, Tone Jacobsen var et forsvarsløst offer, det kunne alle se… og hun jobber nok altfor mye, også..  til bare å være 32 år.. og det er selvsagt skremmende å danse med en mann som er seks år eldre og bare iført Borat-drakt.  
Dette forstår Viken og skriver:
“Jeg skulle ønske at vi, etter en lang og viktig #metoo-periode, var ferdig med den tida da det var kvinner som ble utsatt for trakassering, som fikk tilbudet om krisehjelp og sluttpakke.”
Meget bra, Viken.. og nådeløst korrekt.  Etter dansen med Frank Løke gikk Tone Jacobsen i krisesamtaler med TV2, og hun fikk tilbud om sluttpakke.
Jeg synes Viken er spesielt god og innsiktsfull når hun skriver:
“Det er stort sett alltid et tegn på udugelighet når menn kler av seg, og vi bør ignorere dem i all sin uinteressanhet.”
Bortsett fra et litt kreativt ordpåfunn, endatil feilstavet, er dette meget godt. Man kan jo selvsagt lure på hvordan Viken ble mor til sønnen sin… var det via et glory hole, eller pleier ikke faren til sønnen hennes gidde kle av seg når han skal.. nåvel, dette er bare barnslig pirk. Jeg tar det tilbake.   
Men altså: Meget godt, Viken. Alt i alt synes jeg Guri Idsø Viken skriver heidundrende godt og øksekvasst om et samfunnsproblem vi ikke skal kimse av: Harry menn som driter seg ut på TV.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå