Senterpartiets generalsekretær Knut M. Olsen drakk mange whiskyskvetter lørdag kveld, etter telefonsamtalen med tidligere partileder Aslaug Haga.
Den helvetes fitta, tenkte han påny og igjen… som et mantra. Han drakk til han sovnet. Han våknet tidlig søndag morgen, påkledd på sofaen. Han var tørst. Han hadde ikke mer whisky, men han hadde vodka. Han blandet halvt om halvt med appelsinjuice. Fæl blanding, han skuttet seg, men det gikk ned. Han ville drikke seg full igjen; han visste at tidvis er børst den rette medisinen. Han drakk til han sovnet.
Han våknet ved gudstjenestetid og hadde ikke mer vodka, bare to bokser pils i kjøleskapet. Han nappet dem til seg, åpnet begge samtidig. Den ene på styrten, den andre hygget han seg med i fem minutter. Han følte seg bedre. Saker og ting ble klarere.
Han hadde sluttet å røyke for drøyt 25 år siden. Han åpnet en skrivebordskuff og fant en sigar som hadde ligget der siden årtusenskiftet. Han tente den, hostet og harket. Han inhalerte og hostet mer. Han satte seg i favorittlenestolen sin og ble helt borte i en røyksky. Han tenkte. Han røkte halvparten av sigaren og stumpet den. Han kavet seg frem fra skodden. Han hadde bestemt seg.
Tidlig mandag morgen var generalsekretær Olsen på jobb. Han var ubarbert, hadde ikke giddet dusje før han dro, slik han pleide. Han luktet av forbrent alkohol og ba om et møte med partileder Vedum hvis sekretær sa at partilederen satt i en viktig telefon, og at han snart skulle over til Stortinget.
Knut M. Olsen ignorerte henne, han gikk i en bue og tok seg inn på Vedums kontor. Partilederen satt på sin kontorstol, gnagde på en baguett og leste Donald Duck. Han abonnerte – bestemor Duck var hans favoritt.
Vedum strammet seg opp, skjøv vekk Donald-bladet og baguetten med skinke, ost og paprika. Han skulle til å si noe, men Olsen kom ham i forkjøpet:
– Jeg gidder ikke mer.
– Hæææ…
– Du hørte meg. Jeg sier opp, jeg gidder ikke late som om jeg jakter på han som sendte den fittemeldingen. Jeg gidder ikke være generalsekretær for en organisasjon som setter alt til side for å tilfredsstille en 59 år gammel dames finere fornemmelser. Herregud, Trygve.. hadde det enda vært snakk om en ung dame, som hadde blitt voldtatt, eller grovt seksuelt trakassert, men dette… hun burde tåle en sånn melding. Hun er snart 60 og tørr bak øra.
Trygve Slagsvold Vedum ble sittende. Han dreide hodet til venstre og så ut i morgenluften via vindusglasset..
– Hun er nok tørr andre steder, også. Nei, du blir. Senterpartiet trenger deg. Hvis du blir borte, erstattes du kanskje av en dame. Gud forby. Jeg tar ikke imot oppsigelsen din. Hva faen skal du gjøre for no’? Dra hjem til Jølster og begynne med høner?
– Jeg finner nok på no’.
– Knut, du lukter fyll. Ro deg ned. Dette går over. Ingen av de ti kommer til å si noe, selvsagt ikke… ingen vil jo sladre. Vi anmelder i morra. Enten blir saken henlagt straks, eller den blir henlagt etter kort tid fordi de ikke kommer noen vei. I begge tilfeller får politifolkene seg en god latter. Poenget med anmeldelse er jo å gi et signal om at vi tar dette svæært alvorlig, og Liv Signe blir fornøyd… hun får følelsen av at vi tar dette seriøst. Hun er krenket og får et slags plaster på såret. Hun skjønner jo innerst inne at vi gir faen. Dette er et skuespill, og alle må spille rollene sine. Det handler om rolleforståelse, Knut.
– Du lo godt første gangen du hørte om den meldingen.
– Jeg husker det godt, men hvem kunne ane at det skulle utvikle seg slik det er gjort. Et kvinnelig kjønnsorgan har skjøvet vekk alt politisk arbeid i landets tredje største politiske parti, eller er vi på fjerdeplass? Anyway… dette er en skandale, hele landet ler av oss. Stortingskollegene flirer. Jeg traff Carl I. Hagen i vandrehallen her om dagen. Han er jo stadig innom. Han sa ingenting, men jeg har sjelden sett ham glise bredere. Jeg frykter neste meningsmåling.
– Aslaug Haga ringte meg i helgen og var frekk. Hun ba meg skjerpe meg og ta i et tak, finne ut hvem som sendte meldingen.
– Drit i det. Jeg har snakket med henne. Du hører ikke mer fra den kanten.
Telefonen til Trygve Slagsvold Vedum vibrerte så kraftig at den nesten ramlet over skrivebordkanten. Han plukket den opp.
– Ja, det er Trygve..
Samtalen var kort. Partilederen sa “ja”, “javel”, “ok” og “ha det bra så lenge”.
Vedum la fra seg telefonen, sank bakover i stolen og sa:
– Ola har suspendert seg selv. For ei suppe. Faen!
– Hellige høysvans.. hva betyr det?
– Jeg skjønner ham, han begrunner det godt. Han er blant de ti tause, kan ikke gjøre jobben slik situasjonen er nå.
– Hvem tror du det er?
– Aner ikke, sant å si gir jeg faen. Jeg vil bare bli ferdig med denne saken. Triste greier, og Liv Signe skjønner ikke at hun ynkeliggjør seg selv, gjør seg til stusslig offer.
– Hva gjør vi?
– På kort sikt går du og barberer deg, pusser tennene dine, bruk mye tannkrem. Etterpå setter du deg på kontoret og later som om vi er opptatt av annet enn musa til Liv Signe. Når journalistene ringer, sier du bare at vi ikke har noe nytt å melde… og hvis de vil ha tak i meg, er jeg opptatt i møter – hele dagen…
