For drøyt en uke siden skrev jeg – under tittelen Den mosaiske støvbelgen – litt om problemer tilknyttet reparasjon av bremsen foran på høyre siden av bilen min. Jeg overhalte bremsekaliperen i full fart, men fikk ikke festet støvbelgen ordentlig, den gled av. Ettersom det er helt vanlig å gi jødene skylda for alle problemer i verden, gjorde jeg det; jeg mente at støvbelgen måtte ha vært produsert og solgt av jøder – med profitt og sabotasje som uhellig siktemål. Jeg snakket også med min muslimske venn, Ramzi – som var mer enn enig. Men etterhvert brukte jeg hodet litt og monterte belgen og stempelet i riktig rekkefølge, belgen først. Litt makt. Da satt den, gitt. Jeg ble ganske flau og syntes jeg måtte ringe min venn Ramzi::
– Ramzi, det var ikke jødenes feil. Støvbelgen passer perfekt. – Kanskje i dag, kanskje også i morgen.. men hva med neste uke, neste måned.. jødene er smarte, svært listige..de skjuler sporene sine hele tiden. – Men Ramzi, jeg tror kanskje du tar litt hardt i. Tror du ikke jødene urettmessig blir mistenkeliggjort, forfulgt og plaget… i dag leste jeg et sted at antisemittismen blant muslimer i Europa øker, og at mange jøder har pakket kofferten, slik de gjorde på 30-tallet. – Det er mye du ikke forstår, Torjus. Vi muslimer hegner om tradisjoner, og jødehatet har gått i arv i flere tusen år. For oss muslimer er antisemittisme viktig, det er som luft og kebab. Vi bare mååå ha det.. – Mener du at dere muslimer egentlig vil ha jøder rundt omkring? – Ikke for mange selvsagt, men ja.. det er som imamen min sier… hat er viktig, og muslimer mååå hate vantro, og jøder er de mest vantro av alle. – Men Ramzi… du sa til meg at det finnes over 700 000 jøder i Norge, det er vel å ta i litt hardt? – Sa jeg det.. tja, men det er ihvertfall en halv million av dem her i landet. Det sier imamen min. – Jaja, men jeg ser aldri noen jøder, jeg ser derimot mange muslimer overalt.. bortsett fra damemuslimer, da. – Vi holder den hjemme, for å skåne dem for alle jødene som reker omkring. – Nei, nå må du gi deg, Ramzi… Jeg hørte en skarp, høy og hard stemme med mange hakkete konsonanter.. – Hva sa du? – Det var bare Fayza, kona mi. Hun har mensen og prøvde å gå ut av rommet sitt.. – Ehhh.. nettopp.. – Hvor var vi… jøder, ja.. vet du at i kjelleren på Stortinget finnes et lite kontor som nesten ingen vet om.. et jødekontor. Hvem er kontorsjef? Det er Jo Benkow, den gamle jøden i Høyre… der smir han renker og intriger, koker sammensvergelser, klekker ut listige planer og driver lobbyvirksomhet… alt med tanke på den nye jødiske verdensorden… – Nei, nå… -… han bruker selvsagt ikke hovedinngangen. Han bruker en kjellerdør . En svart Mercedes henter og bringer. Etter hva jeg har hørt, er bilen registrert på Det Mosaiske Trossamfunn. – Ramzi! Benkow er død. Han har vært død i flere år. – Jeg må le. Du er så naiv, min venn. Søtt, men farlig. Det er farlig å være godtroende. Benkow lever i beste velgående og er nifsere enn noensinne. 94 år. Tenk på hvilken innflytelse han har. Han var jo stortingsrepresentant i nesten 30 år. Stortingspresident, også. Begravelsen var iscenesatt bløff, og kista var fylt med bedervet koshermat. Ikke engang kona kjente til opplegget. Hun sørget. – Har du sett ham ankomme og forlate Stortinget? – Nei, men mange har sett det. Han sniker seg ut og inn av bilen, prøver å skjule ansiktet, men han lykkes ikke alltid. En gang glemte han å ta av seg kippaen sin…
I dag våknet jeg tidlig, meget tidlig. Når jeg gjør det, gidder jeg ikke forsøke å sovne igjen. Jeg hadde såvidt rukket frokost – en boks pils – da telefonen ringte. Jeg så på klokka – 06.35. Jeg rapte og hadde selvsagt ikke tatt telefonen var det ikke for at mobildisplayet lyste RALF. – Du er tidlig på’n, min venn… regner med at det er viktig. – Jeg har et problem. – Jeg lytter. – Jeg er offer for no-platforming.. – Hæææ… sparetiltak i NSB? – Nytt begrep for meg, gammelt innhold. Fingre i ørene. Utestengelse. Isfront. Kalde skuldre. Jeg har nesten ikke sovet i natt…
Noen husker kanskje at Ralf er lærer i ungdomsskolen og har norsk og matte som undervisningsfag. Han er meget glad i fagene sine, især norsk. Han trives, men påpeker tidvis kjønnssammensetningen i kollegiet, bare damer og en mann som spiser cæsarsalat, drikker grønn te, sykler med hjelm og liker å pusle med Den kulturelle skolesekken.
– Javel, er det damene på lærerværelset som er slemme? Tafset på noen av dem? – Gudbedre nei… har du hørt om Sumaya Jirde Ali? – Er ikke det hun som føler seg krenket det meste av tiden? Som er så sinna på alle som er lyse i huden? Fra Kongo, eller no’? – Somalia. Hun er blitt et slags moralsk fyrtårn for venstresiden her til lands i alle spørsmål som har med innvandring, integrering, diskriminering og sånn. Hun har fått utgitt noen diktsamlinger, og skolen hadde kjøpt et klassesett av en av dem, Kvinner som hater menn. Tenkt brukt i samfunnsfagtimene. – Hvorfor ikke Terje Tvedt? – Hahaha… særlig. Vel, vi satt på lærerværelset og bladde i boken. Det var storefri. Noen hadde bakt eplekake. Fredag, vet du. Ganske hyggelig. Jeg er glad i eplekake. Med vaniljeis. Jeg var ikke så veldig engasjert, men jeg bladde litt i boka, leste litt hist og her… – Hva syntes du? – Jeg var ikke imponert, la den fra meg på bordet og konsentrerte meg om kaffe, kake og is og henga meg til tanker om de nyeste overgangene i fransk fotball. Stemmene omkring meg var bare en fjern lydkulisse. – La meg gjette.. du ante fred og ingen fare? – Korrekt. Langsomt gikk det opp for meg at alle stemmene var forstummet. Noen sa navnet mitt. Jeg kravlet ut av meg selv og alle så på meg. De ville vite hva jeg syntes om diktene, ettersom jeg har hovedfag i norsk og mellomfag i litteraturhistiorie. De satt ytterst på pinnestolene sine og var fulle av eplekake og forventning. – Uffda… du buste ut? – Ja… det bare kom. Glemte meg helt og ga utrykk for mine inntrykk av det jeg hadde lest… -… og det var ikke bare positivt? – Jeg var ærlig. – Ærlighet lønner seg sjelden Ralf… på tide å bli voksen. – Damene satt ikke lenger ytterst på stolene sine, de satt bakpå og kikket på hverandre. Håndarbeidslæreren – som er kraftlesbe og aldri tar av seg Sigrun Berg-skjerfet sitt – doblet pannerynkene sine og ba om nærmere begrunnelse. Hun virket nokså aggressiv. Tror hun er i overgangsalderen. – Greit at jeg ler litt? – For all del… vel, jeg utdypet kritikken. Jeg har jo litt peiling på lyrikk. Antar at jeg ble litt revet med og sa at å kalle Ali for poet er sammenlignbart med å forveksle en bilmekaniker med en hjernekirurg. Avslutningsvis sa jeg at hun nok aldri hadde blitt utgitt var det ikke for hennes perfeksjon av offerrollen og den politiske korrektheten som hjemsøker vårt land. – Du slette tid. Ble det bråk? – Det ble stille, så stille at man kunne høre en flue fise. Resten av dagen var jeg nitrogen, oksygen og argon… – Gruer deg til mandag? – Jeg trenger gode råd. – I farten ser jeg to alternativer. Det første er langsiktig, passivt og ganske behagelig. Du bruker fantasien din og får fjorten dagers sykemeldingmelding. Når du er tilbake, er det meste glemt. – Det andre. – Kortsiktig og aktivt. I dag skaffer du deg Alis samlede verker og rabler ned en ganske positiv anmeldelse med snev av faglighet. I storefri mandag serverer du den med ydmyk etterpåklokskap og sjokoladekake pyntet med søte seigdamer. – Du mener at jeg skal ljuge så det renner av meg? – Selvsagt. Det er det som funker. Det er slik du lager god stemning…
Ingenting varer evig, ei heller den høyre bremsekaliperen foran på bilen min. Stempelet hadde sluttet å trekke seg tilbake etter nedbremsing slik at bremseskiva ble temmelig varm og jeg ikke trengte bremse foran lyskryss. Vel, en bremsekaliper er teknisk like avansert som en klesklype. Den er lett å demontere, bare to skruer og en bremseslange. Stempelet får man ikke ut uten videre, men naboen har luftkompressor. Etter en snau halvtime var kaliperen demontert. Stempelet var blankt og fint, bare litt ubetydelig gravrust ytterst. Noen tror at selve stempelet er helt avgjørende for en kalipers funksjon, andre tror ingenting og en og annen vet at det er pakningen som sitter i et spor i sylinderen som gjør susen. Den forhindrer lekkasje, og den reduserer stempeltrykket på bremseklossen når bremsepedalen er deaktivert. Jeg dro til en bildeleforhandler og kjøpte et reparasjonsett: Pakning, støvbelg og lufteskrue med støvhette. Hjem igjen. Pusset sylinderen med slipepapir 1200…bare noen strøk. Stempelet var så lekkert at jeg ikke hadde hjerte til annet en å kjærtegne det med en bomullsfille. Jeg dyppet den nye pakningen i bremsevæske og plasserte den i sporet sitt. Jeg fant frem støvbelgen og ble øyeblikkelig betenkt. Hvordan i heiteste glohaugen skulle den kunne monteres slik at den ville holde seg på plass og ikke skli og dermed eksponere stempelets blanke stål for vann, luft, salt og sluttelig rust? Kaliperen hadde ikke noe spor hvori gummibelgen kunne festes. Vel, jeg tredde støvbelgen på så godt jeg kunne og monterte kaliperen. Kanskje bremsestempelets dynamikk og belggummiens elastikk tilsammen ville utgjøre en høyere enhet, slik at det ville fungere? Jeg fikk tak i nabodamen, plasserte henne bak rattet og ba henne bremse når jeg sa “ja” og slippe opp når jeg sa “slipp”. Jeg luftet bremsene. De funket, men så var det bare det at støvbelgen slapp taket og fulgte med sylinderen. Altså: Bremsen ville fungere ganske greit et par dager, men så ville det danne seg rust og stempelet ville bli like ubevegelig som et stilleben av Henri Matisse. Nå ble jeg ganske grinete. Hvordan er det mulig å produsere noe så prosaisk som en rund gummidings som ikke er mulig å feste slik den er ment? Jeg tenkte mye på dette. Jeg tenkte meg mange muligheter, uten å finne en forklaring. Jeg tenkte mer og resonnerte litt omkring hvem som har for vane å stikke kjepper i hjulene for folk flest. Etter masse tankearbeid fant jeg tilslutt svaret, det eneste sannsynlige, det fikk alt til å gå opp, som en perfekt kabal: Jødene. Selvsagt.
Det er bare jøder som kan klekke ut en slik ond plan: Lage reservedeler som ser tilforlatelige ut, men som ikke fungerer når de blir montert. Masse arbeid bortkastet, og penger ut av vinduet. Alle vet jo at jøder over hele verden samarbeider om å gjøre livet surt og uutholdelig for alle oss andre. Bare spør araberne. Man kan si mye rart om arabere, men de er minsanten skarpsindige hva jøder angår, og de kjenner igjen en jødisk konspirasjon når de ser en… det er både sikkert og visst.. og Sions vises protokoller er ennå fast inventar i araberes bokhyller. De er noen smartinger, araberne.. de lar seg ikke lure av at protokollene ble ansett som falsum i 1921. Jeg spurte meg selv: Inngår så små ting som sabotasje av bremsedeler i den store jødiske sammensvergelsen som hjemsøker hele den vide verden, fra Los Angeles til Vladivostok. Tja, hvorfor ikke.. mange bekker gjør en står å… det vet alle som har opplevd flom i april. I forrige uke slet jeg fryktelig med å åpne en boks sardiner. Den lille åpningsringen brakk av, og jeg måtte til med en Leatherman-kniv. Jeg fikk opp lokket, men ikke uten å skjære meg til blods og søle til skjorta mi med olivenolje. Vet dere, kjære lesere, hvor vanskelig det er å fjerne olivenolje fra en hvit skjorte?? Kanskje ikke, men hva med jødene? Jeg er glad i sardiner, og det er Bjelland som produserer dem. Jeg guuugla litt og fant at det opprinnelige siddisforetaket Bjelland allerede i 1902 åpnet kontor i New York. New York! Ved en tilfeldighet kom jeg til å se nærmere på støvbelgen til kaliperen. Den var merket med bokstaver og nummer. Serienummeret sluttet med 8491 og første, tredje og femte bokstav – J R W. Man skal være ganske tett i pappen for å ikke skjønne hva det betyr: Jews Rule the World.. og 8491 baklengs er 1948, året da nasjonen Israel ble proklamert. Case closed. For å være helt sikker ringte jeg en muslim jeg kjenner godt. Han heter Ramzi og anser seg som en kapasitet i jødespørsmål. Han fjernet all tvil: – Typisk jødisk. Slik har jødene holdt på i flere tusen år. Ikke glem at de drepte Jesus, og i alle år siden har de jaktet på kristenmannsblod. Heldigvis er jeg muslim, men alle vet at jødene opp gjennom historien har fanget små, kristne barn, drept dem, laget hull i dem og slurpet i seg blodet deres med sugerør. Kristenblod innbakt i usyrnet brød er forresten en jødisk spesialitet. Du har sikkert hørt om alle barna som ikke dukket opp i klasserommene ved skolestart i år. Hvor tror du de har tatt veien? Jeg synes politiet burde ta en prat med Ervin Kohn i Det Mosaiske Trossamfund i Oslo. Du vet vel at kristenmannsblod er obligatorisk ingrediens i jødenes påskemåltid? – Men det er ikke påske nå. – Har du hørt om frysere? Er det noen jeg stoler på, er det muslimer. De har alltid vært klarsynte og konsekvente i jødespørsmål, også da de sluttet seg til Hitlers jødepolitikk og ikledde seg SS-uniformer og jobbet lange dager med sikte på å fjerne alle verdens jøder fra jordens overflate. Man må stole på Martin Luther, også. Han var teologiprofessor, tok et oppgjør med pavekirkens avlatspraksis og etablerte den luthersk-evangeliske kirke. En klok og lærd mann. Alle vet at menn blir klokere med alderen, og når de blir veeeldig gamle, er de så kloke at det nesten ikke går an. Luther var en moden mann da han sa: “Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslager som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.” Noen vil spørre: Hva er en ekte jøde? Svaret er selvinnlysende. En ekte jøde er falsk. Falskhet er jødens kjennetegn.. og ettersom alle jøder er falske, finnes ingen uekte jøder. Det har jeg hvertall lest et sted. Jøder er jøder. De kan aldri bli noe annet. Men så kom jeg til å tenke på at i Norge ikke finnes mer enn cirka 2000 jøder. Hvordan kan 0,037 prosent av befolkningen lage så mye krøll? Jeg ringte min venn Ramzi, jødeeksperten. – Jeg må le, sa han og lo. Videre fortalte han at tallet 2000 bare er ondsinnet sionistpropaganda utpønsket av MIFF i samarbeid med Det Mosaiske Trossamfund og israelske myndigheter herunder også Mossad. – Du må multiplisere det tallet med et kjempestort tall, det er flere jøder i Norge enn muslimer, jeg vil anta ca. 700 000. Jødene har jo tre tusen års erfaring med å snike seg omkring og skjule seg. Bare tenk på hvordan jødene gjemte seg bort under krigen. Anne Frank og hennes familie gjemte seg i en bygård i Amsterdam flere år før tyskerne oppdaget dem. Sannsynligvis har du jødiske naboer, men de later som om de er helt vanlige mennesker. Jeg håper ikke du har brønn, jødene er jo kjent for å forgifte brønner, det har de syslet med lenge før Muhammed ble født. Forresten… hva slags nese hadde han som solgte deg bremsedelene? – Ehhh… – Lang og krum, og nestippen på nivå med underleppa? – Ehh.. vel… – Ja, der ser du… den evige jøde. Du skal se at virksomheten hans snart opphører. Jødene beveger seg hele tiden, vet du…. snart her, snart der.. hvileløst reker de omkring i ly av mørket… krumneser, dårlig ånde og slappe ryggrader… selger ubrukelige produkter til blodpriser.. evig jakt på profitt og fortjeneste. Ågerkarler og rentenister. De er verdens aller mest ondartede kreftsvulster, de er som bakterier, kakerlakker og rotter… – Men jeg bør vel dra tilbake og reklamere? – Ligger butikken litt sånn for seg selv i lite trafikkert område? Luktet det vondt i butikken? Løk stekt i olje? – Njæææ… – Der ser du. Du bør la det være. Du risikerer å bli drept og årelatet… du vet, kristenmannsblod. Vel, nå må jeg nesten runde av… må rekke fredagsbønnen. Men ikke glem å bidra til Operasjon Dagsverk, da – pengene går til en god sak…
Så deilig. Så godt. Jeg velter meg i skadefryd. Tyskland er slått ut av VM. Jeg vil ikke si at jeg hater tyskere, men jeg vil ikke si at ikke gjør det, heller. Jeg opplevde ikke krigen, men jeg har hørt og lest en og annen ekkel historie fra tiden 1933 – 1945. Ingen har fått i stand så mye faenskap på så kort tid som tyskerne… og nå er de altså slått ut av noen småtasser fra fjerne østen. Fett!
Tyskerne har vunnet VM fire ganger. Det får faen meg holde. De fikk ikke være med i 1950, ikke så underlig; de hadde nettopp kverka 6 millioner jøder. Men de fikk være med i 1954, bare ni år etter å ha fullført århundrets forbrytelse og ikke fullt åtte år etter Nürnberg-prosessen. Jaggu gikk de ikke til finalen… joda, og de slo verdens beste landslag på den tiden, Ungarn… med Ferenc Puskás i troppen. Taktikken var omtrent slik som da de invaderte Polen i 1939. I 1974 vant de igjen, slo verdens beste lag i finalen. Gerd Müller scoret et av sine vanlige drittmål. Dørgende kjedelig fotballkamp. Tyskerne brukte taktikk og strategi utarbeidet av Wehrmacht 35 år tidligere. I 1990 vant de igjen, slo et annet drittlag i finalen, Argentina… i tidenes kjedeligste VM. Jeg gadd ikke se den kampen, men jeg så kvartfinalen mellom Vest-Tyskland og Nederland, der Frank Rijkaard samlet sammen ei klyse og sendte den i trynet på nevemagneten Rudi Völler. Ikke pent gjort, men det var ikke mer enn 45 år etter krigen, og Rijkaard lurte kanskje på hva bestefaren til Völler hadde drevet med under krigen. Var han med og herjet i Amsterdams gater? Var han i Prinsengracht og raidet leiligheten hvori familien Frank gjemte seg? Var det han som brutalt tok tak i Anne Frank, som straks etter ble sendt til Auschwitz? I VM 2006 spilte tyskerne underholdende fotball under ledelse av Jürgen Klinsmann,og i 2014 vant de. De slo tidenes dårligste brasilianske landslag 7-1. For en gangs skyld spilte tyskerne god fotball, og de hadde en trener som underholdt verden på sitt vis: Han spiste kortreist mat under kampene – sine egne buser- og luktet med jevne mellomrom på egen armhule- og rumpesvette. Nå er tyskerne ute av VM, og det er bra. Jævlig bra. Det er tross alt ikke mer enn 73 år siden krigen…
Jeg er glad i fotball og vil nok se en og annen VM-kamp, men jeg følger ikke så godt med som før. Fotball-VM blir nok aldri slik det var i 1974. Det er mitt VM. Jeg husker mangt og mer enn meget fra den gangen, deriblant verdens beste lag som tapte mot Vest-Tyskland i finalen. Jeg husker at jeg ikke grein da dommer Jack Taylor blåste av kampen, men jeg kunne ha gjort det. For noen minutter siden satt jeg på do og tenkte retro.. på hva jeg husker aller best fra VM-historien. Jeg husker semifinalen Frankrike-Brasil i 1986. Det var en slik kamp man ønsker aldri vil ta slutt. Frankrike vant, etter straffekonkurranse. Jeg husker Brasils magikere fra VM 1982, anført av tidenes nest kuleste fotballspiller: Socrates. Jeg husker semifinalen mellom Frankrike og Vest-Tyskland fra samme VM. Kampen ble spilt i Sevilla. To gamle erkefiender.. den fransk-tyske krigen, 1. verdenkrig og 2. verdenskrig. Men nå: Fotball. Begge lag vil til finalen. Frankrike er artistene, en aparte gjeng med spillere som synes fotball skal være lekkert, elegant og vakkert. Vest-Tyskland er som vanlig.. en velsmurt maskin – slik Wehrmacht var under Hitlers kommando. Noen ganger er livet urettferdig. Noen ganger er tilværelsen uutholdelig. Noen ganger er det ikke til å holde ut å se det stygge og grimme vinne over det vakre og yndefulle. 1-1 til etter ordinær tid. I ekstraomgangene scoret Tresor og Giresse. 3-1 til Frankrike. Det meste av verden gledet seg til å se dette laget i finalen. Men så skjer det.. det man fryktet: 3-3. Rummenigge og Fischer. Det franske landslaget på den tiden var nesten som poesi.. av og til litt myke og pusete. Franskmennene greide ikke å holde på tomålsledelsen. Det ble straffekonkurranse. Frankrike tapte. Men det jeg husker aller best fra kampen, er Harald Anton Schumacher. 28 år gammel og meget aggressiv. Han passet på Vest-Tysklands mål. Han passet veldig godt på det. I annen omgang sendte Michel Platini en genial pasning i retning Patrick Battiston. Franskmannen løp. Han ville score mål, men han ante ikke at han skulle bli henrettet.
Schumacher hadde ikke maskinpistol, men hadde seg selv. Han tok fart og løp. Han siktet seg ikke inn på ballen, han ga faen i den. Han siktet inn Battiston. I full fart hoppet han på franskmannen og traff Battistons hode med høyre hofte. Battiston gikk rett ned. Ble liggende. Bevisstløs. Platini trodde han var død. Schumacher ble ikke utvist, han fikk ikke rødt kort, ei eller gult. Han var helt uberørt og ventet på at dommeren skulle blåse kampen videre. Battiston var komatøs. Han ble kjørt til sykehuset. Et par utslåtte tenner, tre brukne ribbein og brukket kjeve.
Vest-Tyskland tapte finalen. Fire år senere tapte de finalen igjen, og Harald Schumacher ble aldri verdensmester i fotball. Jeg så kampen sammen med faren min. Da Patrick Battiston ble utsatt for den grove og overlagte volden sa han: “Man kan ikke vente stort annet av disse tyskere. Slikt som det der ligger til dem. Jeg ble født i 1924 og husker krigen.”
Pride 2018 nærmer seg med skritt. Den store dagen er 22. juni. Da starter homodagene. Alle som vil kan gå i tog og parader og vifte med flagg med mange farger på, spjåke seg ut med nesten ingen klær, men med lakk og lær og pisk og dildoer og andre raffinementer.. og kaste kondomer og glidekrem opp i løse juniluften. Jeg gleder meg. Men barnehagene har tjuvstartet. For det er nemlig slik at barnehagepedagoger her i landet synes Pride er så viktig at det mååå markeres skikkelig. To- og treåringer får et regnbueflagg i klypa og beskjed om å gå i tog og markere at det er flott å være homo, at det er nesten aller best at barn har foreldre med samme kjønn og at det biologiske opphavet er litt komplisert. Vebjørn Selbekk ække helt enig. Han er redaktør i den kristne avisen Dagen og er litt av en gledesdreper. Han mener det er upassende at toåringer skal delta i politiske markeringer. Han mener også at toåringer ikke trenger introduksjon til alle deler av voksenverdenen; han tenker kanskje på hvordan eksempelvis to menn har sex og sånn, eller hva to damer kan finne på å gjøre med hverandre under dundyna.
Selbekk er skikkelig dum, jeg tror han er en sånn heidundrende konservativ kristenfundamentalist som vil sabotere alt som er spas og moro. Dessuten tror jeg han undervurderer toåringer litt. Jeg husker da jeg selv var to år. Jeg var ute i gata en sommerkveld, og en av de store jentene i nabolaget kom bort til meg og sa: – Vet du hvordan du kom til? – Ja, storken landet på taket og heiste meg forsiktig nedigjennom pipa med en blå silkesnor. Der nede ved peisen sto mamma og pappa og storebror og tok imot meg… og de var veldig glade. Jenta, som vi kan kalle Birgit – som også heter Birgit – lo så hun nesten besvimte. – Du skjønner visst ingenting. Mora og faren din pulte, sa hun og redegjorde ganske grundig og detaljert om hvordan slikt gikk for seg. Jeg begynte å grine; jeg syntes det der med puling var så grisete og inni gamperæva stygt at jeg vegret meg lenge for å dra hjem den kvelden og spise kveldsmat hos de fæle foreldrene mine. Birgit flirte rått og ondskapsfullt. Hun hadde hendene i hoftefeste og brune legger stukket oppunder et gult plisséskjørt. Jeg grein enda mer, men etterhvert skjerpet jeg meg og tørket tårene. Selv om jeg bare var to år, var jeg en ganske fornuftig og opplyst liten tass med stor apettitt på ny viten. Jeg kunne knyte en dobbel Windsor i blinde, hadde allerede lært å derivere en vektor og jeg var i full sving med å lese Arthur Schopenhauers Über die Grundlage der Moral… og jeg brukte Michel de Montaignes essays som dolektyre. Birgit sto bredbent foran meg og flirte, men ikke lenge. Jeg hadde nemlig også begynt å smile, men mitt smil var rent og introvert.. jeg utstrålte elevert ro, oversikt og kunnskap. Opplysningene jeg nettopp hadde absorbert var sjokkerende, men etter noen sekunders kjølig og sindig resonnement, tenkte jeg at Birgits fremstilling trolig var korrekt, og jeg hadde den siste tiden tvilt litt på den storkestoryen… jeg hadde det. I ettertid har jeg takket Birgit for at hun opplyste mitt formørkede sinn og fortalte sannheten om alt griseriet som må til for at barn skal bli født. Det var drøy kost, men kunnskap er kunnskap.. og det har man aldri vondt av. Derfor må jeg si meg hjertens enig med tidligere AUF-leder Eskil Pedersen. Det var han som var så lett på foten 22. juli 2011 og kom seg vekk fra Utøya i en fykomfei. Men han er også hardkokt homo, og da han hørte hva redaktør Selbekk hadde ytret om Pride og barnehageunger, ble han skikkelig sinna og sa kanskje “ohhhmaaaaaigådd”.. han twitret ihvertfall: “Give me a break”. Spot on. Helt på sin plass. Pedersen er en formidabel folkeopplyser – helt i Henrik Wergelands ånd – og mener at Selbekk er helt ute av kurs og at toåringer må lære seg hva homoseksualitet er og at det er en grunnleggende menneskerettighet å lære slikt i tidlig alder. Han tar avstand fra Selbekks uttalelse om homoseksualitet som et anliggende forbeholdt voksne mennesker. Jeg kunne ikke vært mer enig, dessuten er jo toåringer svært interessert i seksualitet. Det er bare propaganda det der med at de liker å klatre i trær, spille fotball, leke med småbiler i sandkasser, leke med dukker, hoppe strikk og høre pappa og mamma lese fra Lotta på Bråkmakargatan, eller Folk og røvere i Kardemomme by. Nei, for faen… vi snakker real folkeopplysning… jeg er enig med Pedersen… disse toåringene må da for svingende lære seg hva en ståpikk er og hva ei fitte er for noe rart… og hvordan sånne greier kommer til anvendelse…
Det dumme med Liv er at jeg føler meg så dum… hver gang vi møtes. Nåvel, nok om det foreløpig. Jeg tror hun helst vil være anonym, derfor tenkte jeg at jeg kan vel bare bruke første ord i forrige innleggs tittel – liv. Bare gjøre l til L.. og vipps.. så har man et egennavn. Liv. Gennialt. Vel, ja… mange har lurt på hvordan det gikk i går kveld… om det ble noe tafsing og sånn.. og kanskje litt mer. Hva skal jeg si? Jeg er en ærlig mann og må innrømme at det ble det ikke. Vi dro først til et sted oppkalt etter en spansk maler. Vi satte oss ned i bakgården der, bestilte pils og snakket om løst og ikke så mye fast, men ettersom hun har en viktig stilling i offentlig sektor der hun bor, spurte jeg litt om ytringsfrihet og sånn… for alle vet jo at det ikke er så lett å ytre seg når man jobber i stat og kommune her til lands. Hun snakket om “økonomisme”, som jeg forsto at er en slags ytterliggående form for økonomisk tenkning hvis iskalde kalkyler er det hele og fulle beslutningsgrunnlaget for politiske vedtak. Med andre ord: Offentlig hjerteløshet.
Hun bestilte en hamburger og strakte seg etter håndvesken hvori leppestift… og jeg er ganske sikkert på en av brystvortene hennes et lite øyeblikk genererte relieff i det blå, silkeaktige blusestoffet, og jeg tror BH-stroppen var tilnærmet hudfarget. Jeg drakk en drøy slurk øl, tente en sigarett og forsøkte å følge med på det hun sa. Hun snakket om NPM, og jeg spurte hva det var. Da sa hun New Public Management og at det var noe greier vi i Norge importerte fra USA på 80-tallet, med sikte på å styre offentlig sektor. Hun sa ikke at det er no’ dritt, men jeg tror det var det hun mente. Hun pratet videre om offentlig sektor generelt og tilhørende ytringskår spesielt, og jeg var mest opptatt av hennes helt private sektor oppeholdt og regulert av en hudfarget BH og en blå bluse… sant å si fikk jeg ikke med meg hele foredraget, men jeg ble litt klokere, jeg synes det… klokere enn hva man forventer å bli en helt vanlig onsdag kveld i juni. Vel, vi bestilte mer øl, og Liv syntes hamburgeren var god. Men nå lå den i magen hennes, og ølet var helt borte. Vi betalte og gikk. Dro bort til torget og satte oss ved en uterestaurant. En gammel klassekamerat dukket opp. Jeg hadde ikke sett ham siden ungdomsskolen, og jeg sa til ham det jeg ikke turte si til ham den gangen.. at han lignet Erik Bye, og at han nå på en prikk ligner Erik Bye i sine glansdager, den gangen han var konge i Norge hver lørdag. Jeg tror han tok det som en kompliment, og det var ment slik. Liv var flink til å drikke øl og de aller siste restene av kveldssolstrålene traff øynene hennes og fremkalte grønnfarge.Jeg tenkte at det er helt forbløffende hva lys kan gjøre. Vet ikke hvordan vi kom til å snakke om religion, men det gjorde vi.. hun snakket om paven og katolisisme. Hun redegjorde for sine meninger om katolske presters seksuelle preferanser og praksis på en slik måte at jeg rødmet litt, men jeg måtte le. Jeg går ikke av veien for litt grovsnakk, men dette var sterk kost… men så er hun da sosiolog. Jeg lo mer og bestilte mer øl til oss begge. Slik gikk junikvelden og Liv så på sitt armbåndsur og sa hun måtte rekke toget. Jeg fulgte henne over brua. Vi ble stående på perrongen og evaluere kvelden. Hun syntes det hadde vært meget hyggelig. Jeg sa meg enig, men anførte også at i evalueringsprosesser bør man vært ærlig, benytte seg av grunnlovsfestet ytringsfrihet, hvortil hun var helt enig. Jeg sa jeg at jeg savnet litt tafsing. Da lo hun masse og begynte å snakke om firefeltstabeller, som jeg aldri hadde hørt om før. Hun forklarte at firefeltstabeller er meget nyttige, og ingenting i livet er så komplisert at det ikke kan innsettes i en firefeltstabell. Javel, sa jeg og så på puppene hennes. Hun lo og sa at der kommer jamen toget, og det gjorde det…
Jeg har en date i kveld… eller det er kanskje ikke helt korrekt. Nei, det er ikke det; intensjonen er ikke å bli kjærester. Tror ikke det. Vi er bare venner og har avtalt å møtes for å drikke litt øl, i byen der jeg bor. Hun kommer med toget, sørfra. Jeg gleder meg. Hun er søt, smiler ofte og sier mye som er verdt å lytte til. Viktigst: Hun er morsom og får meg til å le. Sant å si ikke ofte jeg treffer kvinner. Jeg er kommet litt ut av tralten, husker ikke lenger hvordan jeg forholder meg til dem. Jeg har aldri egentlig forstått meg på kvinner, de er litt som William Shakespeares En midtsommernattsdrøm – forunderlig forblommet. Men jeg har tenkt at det er greit, til og med bra… man må ikke forstå alt. Noe skal bare være sånn. Det er lenge siden jeg resonnerte slik, veldig lenge siden.
Jeg tror det blir hyggelig. Hun er ikke typen til å sitte og sutte på et glass rødvin. Nei, hun drikker øl, og det synes jeg alle kvinner burde gjøre. Men jeg må passe meg. Jeg drikker sjelden, men det hender jeg drikker for mye når jeg først drikker, og det er ikke så bra… man har lett for å bli en annen, eller kanskje seg selv. Jeg vet at øl undertiden får meg til å tenke litt alternativt, ytre meg annerledes… jeg må passe meg litt. Ja, jeg har tafsing i tankene. Som antydet er det inni granskauen lenge siden jeg har tafset nevneverdig på en kvinne. Før var jeg nokså utadvendt av meg, for å si det sånn, men nå vet jeg nesten ikke hvordan man gjør det. Har glemt det helt, men det kan være som med sykling… at har man først lært det, glemmer man det aldri. Jeg vet ikke. Det er jo ikke selve tafsingen som er vanskelig, det er tankearbeidet i forkant. Man må vurdere, resonnere, analysere, kalkulere, reflektere, spekulere… og konkludere – anslå sannsynlighetene for ulike utfall. Det er ikke så lett, især ikke når man har drukket mye øl. Fort gjort å regne feil.. og få seg en på trynet. Jeg vet at hun har store pupper, og jeg har aldri vært motstander av store pupper… og det bekymrer meg litt. Tenk om hun har dyp utringing og jeg i løpet av kvelden hopper over innledende kognitiv virksomhet og bare tafser, kanskje mens hun står ved bardisken, venter på pils og aner fred og ingen jeg. Tør ikke tenke på det… nei, jeg gjør ikke det, men nå er klokka blitt mange. Rekker ikke skrive mer. Hun er på toget, og det stopper snart på stasjonen i byen der jeg bor. Jeg har lovet å møte henne der… må få opp farten…
Som nevnt ved tidligere anledning, er det artig å følge litt med på norsk samfunnsdebatt. Synd å si at alle bidrag og ytringer er substansielle. Men det er morsomt, da. Attiq A. Sohail er i en klasse for seg, Eivind Trædal også.. men stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt (Ap) ække helt borte vekk, hun heller.
Her forleden ble hun meget provosert etter å ha lest et innlegg på facebook-siden til stortingsrepresentant Jon Helgheim fra FrP. Her påpekte han at det er forskjell på kvinner og menn. Han mener at kvinner ikke liker å jobbe like mye som menn, og at dette er kjønnsbetinget. Huitfeldt er hardkokt feminist og ble fly forbanna på Helgheim. På twitter skrev hun: “Det er ikke innvandrere, men FrP som utgjør en trussel mot norske likestillingsverdier”. Sitatet er etterfulgt av et norsk flagg, en gul biceps og ei dansende blond jente i rød kjole. Hun sier altså at freppere er dårligere i likestilling enn innvandrere. Hun presiserer ikke hvilke innvandrere det er tale om. De kommer jo fra flere land, også vestlige.. men veldig mange kommer fra land der likestilling kjønnene imellom ikke kan sies å være høyt prioritert… Pakistan, Somalia, Eritrea, Syria, India og noen østeuropeiske land. Således kan man ikke annet enn utlede at Huitfeldt mener at somaliere og pakistanere ligger foran FrPere hva likestilling angår. Det er morsomt å lese sånt, og jeg lurer litt på hvor mange som mener det samme som Huitfeldt. Jeg tror ikke det er mange. Jeg tror ikke engang at hun tror på seg selv, men det passer så godt å mene det, fordi man vil jo gjerne tro, eller gi inntrykk av å tro på noe bra… og det er så riktig, lissom… og når mange nok tror på det samme, blir det sant.. på et vis. Om jeg forstår Huitfeldt og andre feminister rett, handler likestilling om respekt for kvinner og like muligheter for begge kjønn.. og her er altså FrPere angivelig litt på hæla i forhold til innvandrere fra land vi ikke uten videre sammenligner oss med og som overvåker døtrene sine, skjærer vekk klitorisene deres, sender dem til torturskoler i Somalia, drapstruer dem, tvangsgifter dem bort til en fjern fetter og alle puster lettet ut… bortsett fra den tvangsgiftede unge damen, som kan se mørkt på fremtiden med en mann oppvokst i grissgrendt strøk i Pakistan, opplært i muslimsk stålkontroll på kvinner og deres seksualitet, klesvaner, ute- og innetid, utdannelse, jobb eller ei…. og slik hensleper dagene til hun kanskje selv får en datter som alle etterhånden mener må få redigert kjønnsorganet sitt ganske grundig og kontrolleres sent og tidlig og senere hen tvangsgiftes med en slektning få har hørt om, som bor i Pakistan et sted… og slekt skal følge slekters gang… Jajaja… noen ganger bør en skille mellom virkelighet og ønsket virkelighet. Tidvis også viktig å kalle en spade en spade og ikke ferrolegert avlang innretning tilvirket med tanke på forflytning av masse fra et sted til annet og kanskje tilbake igjen hvis formålstjenlig på kort, eller mellomlang sikt.
I pinsen dro jeg til min nesten helt hemmelige plett i Vest-Telemark. Jeg kaller den Bortenfor bakenfor, fordi den er så bortenfor at det nesten ikke går an, men det gjør det altså. Det har vært liv der drøyt 200 år, og de fleste ungene ble unnfanget på låven, eller ute på jordene. Når man kommer frem, er man så svimmel av svinger og bakker at man straks må åpne to ølbokser og finne frem en fluktstol. Neste er å legge armbåndsuret innerst i et skap. Dernest stillheten, som er så intens at det nesten gjør vondt. Men det går over, og man henrykkes av svalene som flyr høyt, eller lavt over tunet. Sviiiissjjj – sviisssj. De flyr som MIGer og erstatter værmeldinger. Fint å ligge i hengekøya og lese en god bok, men jeg hadde ingen god bok jeg ikke har lest; jeg drakk øl i stedet og kjørte omkring på traktor. Men det kan bli ensomt her, og da er det ikke til å unngå at man fantaserer litt.. om søte og morsomme kvinner. Problemet er at her i egnen er søte, morsomme og løsaktige kvinner sjeldne som kashmirorkideer. Pinseaften ettermiddag sto jeg og pisset oppetter tuntreeet. Jeg hørte en bil kjøre opp mot gården. Jeg smekket igjen og så en liten, blå bil stanse på låvetrappa. Ut steg en dame, hun hadde ikke annet på enn fregner, stramtsittende shorts og en trang topp, hvorunder puppene tøyt litt ut på sidene. Blondt hår, omtrent på min alder, litt i overkant fyldig. Ansats til tønnefasong. Leggene lignet bowlingkjegler snudd opp ned. Ikke desto mindre smilte jeg så pent jeg kunne og sa: – Go’ daien.. Hun svarte bekreftende. Eg æ ikkje så verst i dialektar og forsto raskt at hun var vestfra. Jeg tippet Sogn og Fjordane. Hun snakket litt til, og jeg tippet Sunnfjord. Hun sa jeg hadde rett. Florø, for å være helt nøyaktig.
Hun var blid, presenterte seg og forklarte at hun nok hadde kjørt seg litt bort. Hun nevnte et stedsnavn. Jeg forklarte i grove riss og spurte om hun ikke ville ta en pause i varmen – før videre ferdsel. Dele en mugge iste? Det ville hun, og jeg tenkte at med litt griseflaks kunne jeg kanskje få testet potensialet i den helt nye dobbeltsenga i 2. etasje. Jeg gjorde en galant bevegelse i retning fluktstolene under tuntreet. Hun slo seg ned og bablet i vei. Ord og setninger rant ut av henne. Hun snakket som om jeg hadde kjent henne hele livet og visste om alle i hennes omgangskrets. Hun snakket og snakket, skravlet om strikking og hekling, toving av sokker og sitteunderlag og sin alkoholiserte sønn som hun ikke visste hva hun skulle gjøre med, og det visste ikke jeg heller. Jeg mumlet bare “ja”, “akkurat”, “nettopp”og andre små ord – mer var det ikke plass til. Sant å si var jeg mest opptatt av puppene hennes, som var holdt oppe av en svart BH. Jeg skjenket henne den siste resten av iste og hentet ikke mer. Solen gikk sin gang, strålene hakket meg i pannen. Selv om jeg er svak for målvariantene i Sogn og Fjordane, begynte jeg å bli lei. Etter en altfor lang stund spurte hun hva klokka var. Jeg sjekket mobilen. 16.05. Jeg svarte: – Jøss.. den nærmer seg fem, gitt. Da svarte hun at tiden flyr i godt selskap. Jeg sa at det gjør den sannelig. Jeg reiste meg fra fluktstolen. Jeg så bilen hennes forsvinne bak svingen på nedsiden av gården. Stillhet. Jeg hentet øl fra kjøleskapet og tørket svetten. Et snaut dusin sauer tasset beitende omkring på jordet nedenfor veien. Jeg knep hjernen min i å tenke: Med litt leppestift og mascara kan en av dem bli en riktig lekkerbisken.
