Journalist Fredrik Solvang er en jævlig kødd, og det er fint. Gode journalister er ofte noen jævler. Solvang er simpelthen bra, og jeg håper NRK tar godt vare på ham og lar ham få det spillerommet han trenger og vil ha, gjerne på bekostning av Ole Torp, som med sine programmer trolig slår best an hos demente sykehjemspasienter som hver uke tror Torp er et kliss nytt TV-fjes og selvsagt ikke husker hvor inni granskauen søvndyssende uaktuell og sløv han var sist uke og ukene før.
Fredrik Solvang er frekk og freidig og forberedt… akkurat passe nesevis og pågående, men sjarmerende nok til at studiogjester tar de fleste spørsmål som komplimenter, unntatt Jan Tore Sanner som her om dagen ble forhørt om omstendighetene rundt hitbringelse av det “antatt syke barnet”, hans lillesøster og terrorsiktede mor.
Solvang er ikke glimtvis. Han er er stabil og leverer gang på gang på gang, og han kan knyte et slips – eller kjenner noen som kan.
Alle mine helter er døde, eller så gamle at de kan dø hvilket øyeblikk som helst: Winston Churchill, Leonardo de Vinci, Johan Cruijff, David Bowie, Johan Edvard Tallaksen, Bart Simpson, Arnulf Øverland, Eleanor Roosevelt og krigsseilerne… på tide med en levende en – jeg velger meg Fredrik Solvang.
