.. på norsk samfunnsdebatt, som tidvis ikke er samfunnsdebatt, men bare tøys og tull og barnsligheter, slik som reaksjonene på at CharterSvein sist lørdag brente munnbindet sitt utenfor Stortinget. Mange ble sjokkert av denne ildspåsettelsen. Hans gode venninne og “Charterfeber”-kollega CharterHilde har nå tatt laaaang avstand fra CharterSvein, og det spørs om vennskapet står til å redde. CharterSveins facebook-venner er også i harnisk, som noen sier når noen er fryktelig sinte og opprørte. Flere av dem har strøket ham fra vennelisten. De vil ikke kjennes ved ham. CharterSveins munnbindbrann er blitt et riksanliggende, folk både hist og her og alle andre mulige små og enda mindre steder er fylt til randen av indignasjon og bestyrtelse. Noen er bent frem aggressive. De tåler ikke så inderlig vel at noen trer ut av rekkene, bruker sin ytringsfrihet og tindrende klare rett til å brenne noe de eier, men ikke liker – slik jeg selv en sommerdag for noen år siden utøvde litteraturkritikk ved å legge en krimbok av Anne Holt på grillen, etter bare noen få siders lesning. Det er blitt trangt i det lille landet vårt. Ikke mye skal til for å miste venner. Hertil må Fredrik Græsvik nevnes, TV2-reporteren som mange mener burde vært no’ annet enn journalist. Han var venn med CharterSvein, men vennskapet tok slutt straks etter munnbindbrannen. Græsvik offentliggjorde bruddet, på twitter – som om det skulle ha allmenn interesse: “Det du gjorde i dag er det dummeste jeg har sett. Og med det avsluttes vårt vennskap.”
Charter-Svein virker som en ganske fornuftig fyr, og han gjør godt rede for sin skepsis til rådende koronapolitikk. Han greier seg bra. Trenger han en venn som Græsvik? Neppe.
Det er virustid. Sirkus Arnardo reiser ikke omkring og lager ablegøyer og folkelig moro. Trist. Mange savner nok atletiske artister i utenkelige trapesnumre, klovners gjøglerier og artige dyr som gjør mange ting ingen trodde var mulig.
Men vi har organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge, best kjent ved akronymet SIAN … som ikke er en sirkustrupp, men de reiser omkring og overalt der de dukker opp, blir det liv og røre. Sist lørdag var de i byen der jeg bor. Jeg var ikke der, fordi jeg ikke er så gla’ i vold, slag og spark og skrik og skrål og hoing og sånne greier. Sjenerende. Ikke så hyggelig. For det er jo sånn … at der muslimer samles, utarter det ikke uofte til ubehageligheter som grov vold og drap, og noen ganger smeller en bombe og et par dusin mennesker blir sprengt i blodstenkte fillebiter, eller noen er uheldige og mister hodet sitt, som triller avsted og kanskje straks etter blir brukt som ball for fotballglade muslimer som vil skru’n som Beckham. Nåvel, riktig så hardt gikk det ikke for seg sist lørdag i byen der jeg bor, men det var nok fordi politiet var der, utstyrt med hjelmer, skjold, køller, tåregass, pansrede biler og tunge metallsperringer. Det trengtes, det skal jeg hilse å si. Ellers kunne det gått slik for seg:
Da jeg var liten gutt og gikk på barneskolen, lærte vi sangen som starter slik: Noen barn er brune som et nystekt brød/ Noen barn er gule og noen barn er rød/Noen barn er hvite – noen nesten blå/ Meget er forskjellig men det er utenpå. Jeg tok det for god fisk, men alt man lærte på barneskolen tåler ikke tidens tann. Teksten er imidlertid koselig, den – virkelig … skrevet med godvilje og evnen til å late som ingenting. Det om skjedde på et av torgene i byen der jeg bor sist lørdag, konkretiserer at ulikheter finnes: SIANs islamkritikk er kanskje ikke frappant, hverken i form eller innhold. Ikke barberbladkvasse resonnementer, ikke raff retorikk … men det trengs ikke. Noen ganger behøver man ikke ta seg bryet med å kalle en spade ferrolegert innretning påtenkt små inngrep i jordens aller ytterste jordlag. SIAN brukte sine ord, de var gode nok. De brukte ikke vold, oppfordret ikke til vold. Ord, bare ord. Det rare og høyst underlige særtrekk ved muslimer, er at de er så lite glade i ord, de liker dem ikke … de hater korte og noen ganger lengre kjeder av bokstaver. De blir rasende og får veldig lyst til å bruke masse vold, helst så mye at noen dør av det. Veldig rart. Absolutt besynderlig. Ovennenvte barnesang skurrer som bare faen. Vi er forskjellige, ikke bare utenpå. Jeg synes ikke det er lett å forstå hvorfor noen får lyst til å drepe av å høre ord og setninger. Veldig rart…
Bortsett fra det hyggelige faktum at telemarksjæntune æ dei venaste i landet, er telemarkinger solide og trauste. De teller sauene sine, melker kuer, røkter høner, vedlikeholder traktor’n, passer sine egne saker og finner ikke på så mye kødd at det gjør no’. De liker rosemaling, felespill og går ikke av veien for å lafte seg et hus eller to. De smir sine egne knivblad, spiser fenalår, drikker hjemmebrygget øl og jakter elg fra slutten av september til lille julaften. Telemarkingene er staute og stolte, især de som holder til i vest. Men nå har begrepet telemarking … tja, hva skal man si … fått seg en liten bulk, blitt litt utskjemt, kan man kanskje si. En 24 år gammel mann fra Skien er tiltalt for forsøk på medvirkning til terrorhandlinger i Danmark og London. Tiltalen gjelder også tilknytning til IS. Rettsak er berammet 18. mai – 15. juni i Oslo tingrett og: Han benevnes telemarking. Aner ikke hvordan han ser ut. Mediene holder ham anonym, men la oss si at han ser omtrent slik ut:
Ingen tradisjonell telemarking, dette. Hans skriftlighet støtter denne antagelsen, ikke spor av hverken nynorsk, eller dialekt: «Jeg sier til deg Jhenna firdaws er har kommet ned til Danmark og kaller på folk» «Gutta wallahi ikke la kuffar slippe unna uten konsekvenser» «Brenn hus og bygninger» «Vi vil at Danmark skal bli det nye Frankrike» «Ta alle dere kan» «Danskene har gått over alle grenser» «Dere klarer lett 20+» «Heller dø enn og leve som en som blir ydmyket av skitne kuffar» Blodtørstig type. Røff språkbruk. Som alle ser, er det litt av hvert her. Hovedinntrykket er kebabnorsk og man undres litt på hvorfor 24-åringen ikke har inkludert termen morapuler, som jo er stamord og bærende element i kebabnorsk. Nåvel, dette er ytringer ikke vanlige å høre i Telemark, ihvertfall ikke nordvest i Telemark. Da mormoren min kalte på sauene sine, lød det slik: “Sauen bæææ … sauen bæææ, tikka-tikka-tikka…” Morfar sa ikke så mye, han hadde ikke tid til det, men tidvis samtalte han lavmælt med hesten sin og likte å synge Fola fola Blakken for den.
Hver påske sender jeg varme tanker i retning Judas Iskariot. Uten ham hadde det ikke blitt noe påske … ikke no’ påskemarsipan, ingen lammesteik, ikke appelsiner og Kvikk Lunsj, rødklister og etter lang skitur kanskje et akkurat passe dovent samleie på to sauefeller foran langsomtbrennende ask i peisen … og hva skulle Røde Kors tatt seg til uten brukne bein og snøras på fjellet?
Dagen i dag er dagen da Jesus visste at han ville bli forrådt. Han var også kjent med forræderens identitet. Om aftenen spiste han brød og drakk vin med sine tolv disipler – for siste gang. Intet annet kveldsmåltid i verdenshistorien er mer kjent. Tretten til bords. De bryter brød og dypper i vin. Trykket stemning. Jesus taler til sine tolv, han nevner ikke navn, men det er ikke nødvendig. Judas går sin vei. Han føler seg nok ikke helt vel. 30 sølvpenger. Fariseerne vet hvor de kan finne Jesus. De gir sine soldater instrukser. Senere samme aften: Getsemane hage. Dødskysset. Da Judas forstår dybden i sin handling, angrer han bittert, men det er for sent. Sviket er irreversibelt. Han skjønner det og orker ikke mer. Ifølge Matteusevangeliet går han og henger seg. I enden av et rep … svikeren, forræderen, den tarveligste av de tarvelige. All time low. Jeg tenker på Judas hver påske, historien om ham er er uendelig trist. Han påkaller medynk, sympati, forståelse … og undring: Hvorfor gjorde han som han gjorde? Handlet han i tråd med instrukser gitt av Satan? Men hvordan kunne Jesus vite at Judas var forræderen? Hmm… hvis man forutsetter den hellige treenighet, må man nesten tro at noen snakket sammen. Satte Gud det hele i scene, plukket ut Judas som den store skurken og meddelte sin sønn i detalj tidenes plott? Var Judas viljeløs, overstyrt av Gud ? Hvor ble det av Judas? Himmel, eller helvete? Jeg kan ikke tro annet enn at Gud hentet ham til seg, noe annet ville vært hjerteløst. Han må ha gjort det. Jeg tror Han gjorde det i samme sekund som Judas’ istykkerrevne sjel unnfløy hans dinglende legeme. Jeg synes det virker rimelig, jeg synes det. Jeg tror Judas var mer enn vi tror. For det skjer jo tid om annen … at ikke alt er som man tror – eller blir fortalt.
Bacteria is life on Mars, but a heartbeat isn’t life on Earth? Weird. Tekstlinjen er fra en av Tom MacDonalds sanger. Jeg synes den passer fint som kommentar til Miljøpartiet De Grønnes forslag til sterkt utvidet rett til selvbestemt abort, vedtatt på landsmøtet sist lørdag. I bresjen: Josefine Gjerde, som såvidt er kjønnsmoden og kanskje ikke ennå har vent seg til bruk av sanitetsbind.
MDG er partiet som i større grad enn alle andre partier vil verne om absolutt alt liv på livet på jorda, men de gjør ett unntak: Gjerde og MDG vil avlive menneskefostre opptil 18 uker gamle, som nesten er halvveis i et svangerskap. Kjapt søk på google – babyverden.no, gjennomsnittstall for 18 uker gammelt foster: Vekt – 220 gram, lengde – 18 cm, lengde isse til sete – 13.5 cm. Allerede ved 22 dager etter befruktningen slår embryoets hjerte sine første slag (NHI). I tillegg til utvidelsen av abortloven vil MDG avvikle kvinnekrenkende nemder og annen utidig innblanding. Altså: Carte blanche … abort hvis fødsel ikke passer med planlagt sommerferie, eller hvis fosteret ved ultralyd viser minste tegn til avvik. Ved landsmøtet fremkom også at MDG støtter tanken om aktiv dødshjelp. Partiet vil altså avlive mennesker før de er født og mennesker som har levd en stund. MDG vil ikke verne det ufødte menneskeliv, men mange MDGere vil verne sjøpattedyrene i havet og vil forby fangst, til tross for at bestandene av sel og hval er store og tåler beskatning. De vil også halvere kjøttforbruket i Norge og forby reklame for kjøtt. MDG’ere hater fossilt brennstoff og vil avvikle olje- og gassnæringen – helst før lunsj i morra, alle skal sykle og gå hele tiden og spise “biff” tilvirket av moste poteter, rødbeter, soyabønner og byggryn. I det helt tatt er er MDG mer opptatt av dyrs velferd enn menneskers, og de vil forby henimot alt som er gøy. Alt i alt galt å hevde at MDG er et livsbejaende parti. Kanskje ikke en regulær dødskult, men det er et parti for ekstremister, eksempelvis Lan Marie Berg, som minner litt om Maos ubehagelige rødegardister. Hun vil rive det meste av det bestående, inkludert gamle og fine trær i hovedstaden, for å gi plass til syklister.
Blir spennende å se hvordan det går med MDG ved tilstundende stortingsvalg – over eller under sperregrensen? Trolig under … hval, seler, høner, kyllinger, sauer, kuer, geiter og griser har jo ikke stemmerett.
Prester i Den norske kirke liker ikke siste tidens hyttesnakk. De har samtalt i fortrolighet og er kommet til enighet, publisert i nrk.no: De er oppgitt og skuffet over nordmenn som er mer opptatt av hyttene sine enn påskebudskapet, mer opptatt av å få med seg nok øl og børst til hytta og når skiheisen åpner om morran … enn fordypning i den siste nattverd, Judas Iskariots svik og påfølgende selvmord, korsfestelsen, Jesu lidelse og oppstandelse. Men gudbedre, alle vet at norske nordmenn er grundig avkristnet og har vært det leeenge. De fleste bryr seg ikke døyten om Jesus og korset og påskemorgen og alt dertil. Hjemmepåske ville trolig ikke endre dette nevneverdig – tvert om, vil noen sikkert hevde. Så hva mener egentlig disse prestene? Vel, de er litt forblommede, som prester tidvis er, man er således henvist til gjetninger, men jeg tror Hilde Marie Øgreid Movafagh, rektor ved Metodistkirkens teologiske seminar, er i nærheten: “Det verkar som om alle har hytte, og at hytte er det viktigaste i verda. Kor er fokuset på store familiar i små leilegheiter som skal ha påskeferie heime?” Formodentlig har hun i tankene muslimer bosatt i østlige strøk av Oslo, hvilket er helt i tråd med en av Den norske kirkes fremste deviser: Dialog med muslimer. Kirkens preses, Olav Fykse Tveit, er fremtredende eksponent hertil. Denne arkivtegningen antyder det:
Forøvrig er norske prester litt av noen slappfisker. I stedet for å preke protestantisk kristendom, hengir de seg dagstadig til dialog med muslimer og vil møte islam med overvennlig velvilje og nevner ikke med et ord denne religionens død- og pineteologi, rabiate voldsforherligelse, absolutte livsfiendtlighet, muslimenes lengsel etter døden og 72 dryppende kåte jomfruer i Jannah, som himmelen deres heter. En av disse prestene er Fred Henry Berg, domprost i Agder og Telemark. Etter brenning av Koranen i Kristiansand høsten 2019, gikk han i veldig hyggelig dialog med imam og ytringsfrihetsmotstander Akmal Ali og uttalte: “Vi står for de samme verdier og prinsipper, og vi står sammen.” En norsk domprost omfavner altså islams verdier og prinsipper. Jeg har tilfeldigvis en arkivtegning av ham, også – sammen med nevnte imam Ali:
Konklusjon: Dra på hytta i påsken, kos dere, gå på ski og drekk dere fra sans og samling – om dere vil … man blir trolig ikke mindre kristen av det. Muslimene på Oslo øst? Vel, de som ikke koronasyke, skal visst reise til Pakistan, har jeg hørt. Anyway … god påske!
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i dag tidlig: – Har du lest Nettavisen. Der står det at muslimer i Norge føler seg uttrygge. – Ja, de er plaget av kulturell arroganse. Nordmenn ser ned på muslimene, sier Qasim Ali. Han er samfunnsdebattant og skribent og sikkert veldig klok og godt orientert. Jeg tenker at han vet hva han snakker om. – Det tenker jeg, også. Det er så typisk norsk, dette … å tro at vi er så mye bedre enn andre folk.. – Jeg tenker at det er sånn at muslimene har en litt annen måte å si og gjøre ting på, på en måte. De er kanskje litt utagerende og uttrykker seg litt mer direkte, men hva er galt med det … det er snakk om kulturforskjeller, men alle kulturer er like mye verdt, tenker jeg. – Det tenker jeg, også… det er jo egentlig rasisme av aller verste sort, dette. – Nettopp… Qasim Ali nevner et fært eksempel. Han forteller om en tekstmelding han fikk fra en kvinne, der står det: Jeg liker ikke hvordan barna blir behandlet av lærere pga. hijab og spørsmål de stiller. – Hææ… helt utrolig at en lærer kan holde på med sånn rasisme og i tillegg drive med spørsmål og sånne ting, tenker jeg. – Det tenker jeg, også. Mange muslimer med norsk statsborgerskap vurderer hijra. – Hææ? – Flytte til muslimske land, for å få fred fra arrogante og rasistiske nordmenn. 395 norske muslimer orket ikke mer og emigrerte til muslimske land i 2015. – Åååå … det er det verste jeg har hørt, tenker jeg. Tenk at vi nordmenn er blitt så onde at noen må flykte landet. – Muslimene har det like ille som jødene under krigen, tenker jeg. – Det tenker jeg, også..
Jeg har en kompis som sliter med kjønnsidentitet. Han tror han har sluttet å være mann. I korte riss er det slik fatt: Han har stor mage og har ikke sett tissen sin på en stund – mange år. Han argumenterer med at en grønn vegg ikke kan sies å være grønn i et stummende mørkt rom. Han har dessuten ikke hatt sex med sin kone siden nyttårsaften 2016. “Jeg er blitt noe annet enn mann”, sier han til meg. Jeg har forsøkt flere ganger å snakke ham til rette, men han synker stadig lenger ned i det mørke og bunnløse identitetshullet, som har slimete og glatte vegger. Jeg vet ikke om han er til å redde. Kanskje er han blitt transperson. Sånt hadde ikke skjedd i gamle da’r, men jeg vet ikke … jeg har mistanke om koketteri: Han har alltid vært svært tidsriktig, både hva gjelder ytre staffasje og meninger. Han er og blir en moteriktig meningsjåle med slipset knyttet i dobbel windsor, en utspjåket dandy i alle samfunnsspørsmål, men nå har han gått for langt. Jeg synes det. Nåvel, det er noe med tidsånden. Det store spørsmålet nuomstunder er: Hvem er jeg, eller om man taler vesttelemarkdialekt: Kven æ eg? Det siste er mindre sannsynlig; identitetskjøret foregår for det meste i tettbygd strøk med mange hippe cafeer og et universitet, eller en høyskole ikke langt unna. Som oftest er det tale om intellektuelle av den nominelle sorten, som har funnet seg til rette i en gruppe individer som føler seg som ofre, eller vanligere og vanligere: På andres vegne annammer en utsatt gruppes utfordringer, eksempelvis de som er mer eller mindre melaninrike blant oss og har genmasse fra steder der solen av og til står i senit, eller nesten. Kritiske hvithetsstudier har jo slått fast at alle hvite mennesker er rasister, uansett om de vet det eller ei. Et hyppig anvendt begrep er systemisk rasisme, som – etter sigende – finnes overalt i Norge og er institusjonalisert. Problemet er bare at ingen har funnet den. Hverdagsrasisme finnes kanskje, kanhende også søndagsrasisme og rasisme på bevegelige helligdager, men her trengs forskning, som de sier – de som sysler med samfunnsforskning. Identitet er morsomt. Kanskje kan det gå slik til: Man blir fascinert av flettene til Greta Thunberg og anretter håret likedan, ikler seg usexy herreskjorter og begynner å lese masse om klima og og sånn, plutselig vil du bare spise nøtter og rotfrukter, du hater alle som ferdes i motorkjøretøyer, er kjøtthater og fra vegantilværelsen ække den smale stien lang til totalitære dyrevernere som i sinn og skinn minner om Maos rødegardister, og rett rundt hjørnet er partiet Rødt hvori hardbarka mannshatere og durkdrevne feminister som overtaler deg til å melde deg inn i Kvinnegruppa Ottar, og da er det bare et slapt rødvinskast til lesbeliv med ti katter, et snes høner og et dusin kreftsyke kaniner i bur. Nei, faen… nå gidder jeg ikke skrive mer. Tror jeg runder av nå, setter meg på motorsykkelen min, hvilket minner meg om at første motorsykkeltur hvert år adderer noe til min identitet.
Straks jeg setter meg overskrevs på sykkærn og vrir gass, merker jeg kimen til mentalitetsendring. Noe i emning. Det er no’ med motorsykler, som om de grove stemplene under meg taler til meg: Vær slem, vær uskikkelig, bryt loven og gjør det grundig. Jeg blir sjokkert hvert år, men ikke overrasket. Det gjelder imidlertid å holde ens identitet i tømme, man vil jo helst ikke bli serieøksemorder før St. Hans…
Da Qatar ble tildelt fotball-VM for ti år siden, så mange seg omkring etter en bøtte å kaste opp i. Den eneste grunnen til at den lille og ganske ekle araberstaten fikk VM, var korrupsjon av alle groveste sort. Som alle andre araberstater gir Qatar faen i menneskerettigheter, og det går ganske hardt for seg i landets byggebransje. HMS er ikke fokusområde. Oppføring av stadioner og annet VM-stæsj har – foruten penger – kostet over 6500 menneskeliv. Dødsfallene skyldes i betydelig monn dårlige arbeids- og boforhold. Det dreier seg om fremmedarbeidere fra India, Pakistan, Sri Lanka, Nepal, Bangladesh, Kenya og Filippinene. De får dårlig betalt, mindre enn avtalt. De er slaver. Så hva gjør man? Boikott? Ledelsen i Norges Fotballforbund vil ikke boikotte, den går inn for Støre-metoden, som Jonas Gahr Støre kaller dialog, men som andre benevner horetilnærmingen, jfr. hans utenriksministertid og den ynkelige opptredenen i karikaturstriden av 2005-06. Fotballforbundet vil snakke med Qatars myndigheter om menneskerettigheter mens VM pågår, forsøke å påvirke, slik at Qatars myndigheter går i seg selv, erkjenner alle gale gjerninger, ber om tilgivelse og blir skikkelig snille. Selvsagt tror ingen i fotballforbundet på dette, det handler om penger og det er jo så gildt å være med i VM. Norge har bare deltatt i to fotball-VM, sist i 1998. Dessuten: Spist er spist og døde mennesker er døde. Flere norske eliteklubber vil boikotte Qatar-VM, men de kan ikke vedta boikott. Hvem kan det? Spillerne våre. Hvis spillerne sier at de ikke vil spille ball i Qatar, er Norges Fotballforbund sjakk matt. Hvem er kaptein på laget? Det er Martin Ødegaard, men han er heller ikke innstilt på boikott, han er tilhenger av Støre-metoden. Jeg tror ikke at han tror på den selv, men det er jo så gøy å spille VM, og det kreves mot og linjalrett rygg for å tre ut av rekkene.
Ødegaard er fra samme by som jeg. Alle i byen er stolte av ham. Tenk om han hadde satt seg på bakbeina og nektet å spille i Qatar? Det hadde vært no’, men det gjør han nok ikke. Jeg elsker fotball, men jeg ønsker Norge all mulig uflaks og ingen poeng i kvalifiseringsspillet. Håvard Melnæs, redaktør i fotballbladet Josimar, sa i et radioprogram i går: Nå er vi der at fotballspillerne faktisk må ta stilling til om de vil spille et VM på en gravplass, om fotballedere vil sende sine landslag til å spille fotball-VM på en gravplass og om det store TV-publikum ønsker å se en fotballfest bygget av moderne slaver i en apartheidstat..
Jeg var i kirken sist søndag. 14 sjeler tilstede. Gjennomsnittsalder nærmere 80 enn 50. Hvorfor bare gamliser, tenkte jeg. Fordi de er i livets aften og håper at noenlunde regelmessig kirkegjengeri vil telle i deres favør når de trekker sitt aller siste åndedrag og skal møte Gud for oppsummering av sluttregnskapet: Evig fred i himmelen, eller evig pine i den gloheiteste og på alle måter verste avdelingen i helvete? Eller er det bare slik fatt at Den norske kirke er så utflytende og konturløs at ingen lenger ser den og går rakt forbi? Vel, det starter som det pleier og fortsetter som det alltid har gjort. Greit, det … orgelspill og kyrie eleison er kjente og kjære størrelser og beroligende som dobbel whisky uten is multiplisert med 2. Dagens liturg er uklanderlig kledd i hvitt og vårgrønt. La oss kalle ham Dag. Han starter sin preken med å si at han er veldig glad for å se sin menighet igjen, men at han er “litt rusten”. Jeg stusser og synes det er rart. En prest og en mann av Gud, rusten … fordi et virus har forhindret ham å tale til en forsamling på en stund? Men han er da teolog, for svingende … en tenkende mann som i luther lediggang må ha lastet seg topptung av tanker og resonnementer om sin tro og den hellige treenighet. Han gjør det lett for seg selv. Han gjør som VG, NRK, Dagbladet og hvilket som helst annen medieforetak: Mer om korona. Han gjør det på sitt vis og inngangen er 2. korinterbrev. Han snakker om krypdyr, nærmere bestemt Slangen. Han sammenligner slangen med koronaviruset, uttrykker bekymring for at det på samme måte som slangen skal forpurre nærheten og troskapen til Gud.
Gudbedre … fjerner koronaviruset folk fra Gud? Ser Dag for seg at et gudfryktig syskjenbån på Gjøvik blir mindre kristent av disse virusvariantene og kanskje gir seg hen til tøylesløs satanisme hvori inkludert regelmessige ofringer av nyfødte babyer bortført fra den lokale fødeavdelingen? Sognepresten kan si nesten hva han vil. Han risikerer ingenting. Det vet han. Jeg og de tretten andre fikk ikke noe særlig å tenke på, bare noe å glemme. Dag kunne ha levert noen faktaopplysninger, han kunne sagt som sant er, at nesten ingen dør av sesonginfluensa og at forekomsten av slemme kjønnssykdommer og andre smittsomme ekkelheter er all time low, men det hadde jo tatt brodden av slangesnakket hans. Nåvel… når alt kom til alt, var nok søndagsmiddagen det alle tenkte på og så frem til – kanskje også sognepresten. Selv spiste jeg kjøttkaker med ertestuing, semulepudding og rød saus til dessert. Snadder … så godt at jeg rent glemte at jeg vurderer å melde meg ut av Den norske kirke.
