HEI OG HÅ OG HOMO

Pride 2018 nærmer seg med skritt. Den store dagen er 22. juni. Da starter homodagene. Alle som vil kan gå i tog og parader og vifte med flagg med mange farger på, spjåke seg ut med nesten ingen klær, men med lakk og lær og pisk og dildoer og andre raffinementer.. og kaste kondomer og glidekrem opp i løse juniluften. Jeg gleder meg.
Men barnehagene har tjuvstartet. For det er nemlig slik at barnehagepedagoger her i landet synes Pride er så viktig at det mååå markeres skikkelig. To- og treåringer får et regnbueflagg i klypa og beskjed om å gå i tog og markere at det er flott å være homo, at det er nesten aller best at barn har foreldre med samme kjønn og at det biologiske opphavet er litt komplisert.
Vebjørn Selbekk ække helt enig. Han er redaktør i den kristne avisen Dagen og er litt av en gledesdreper. Han mener det er upassende at toåringer skal delta i politiske markeringer. Han mener også at toåringer ikke trenger introduksjon til alle deler av voksenverdenen; han tenker kanskje på hvordan eksempelvis to menn har sex og sånn, eller hva to damer kan finne på å gjøre med hverandre under dundyna.

Selbekk er skikkelig dum, jeg tror han er en sånn heidundrende konservativ kristenfundamentalist som vil sabotere alt som er spas og moro. Dessuten tror jeg han undervurderer toåringer litt.
Jeg husker da jeg selv var to år. Jeg var ute i gata en sommerkveld, og en av de store jentene i nabolaget kom bort til meg og sa:
– Vet du hvordan du kom til?
– Ja, storken landet på taket og heiste meg forsiktig nedigjennom pipa med en blå silkesnor. Der nede ved peisen sto mamma og pappa og storebror og tok imot meg… og de var veldig glade.
Jenta, som vi kan kalle Birgit – som også heter Birgit – lo så hun nesten besvimte.
– Du skjønner visst ingenting. Mora og faren din pulte, sa hun og redegjorde ganske grundig og detaljert om hvordan slikt gikk for seg.
Jeg begynte å grine; jeg syntes det der med puling var så grisete og inni gamperæva stygt at jeg vegret meg lenge for å dra hjem den kvelden og spise kveldsmat hos de fæle foreldrene mine.
Birgit flirte rått og ondskapsfullt. Hun hadde hendene i hoftefeste og brune legger stukket oppunder et gult plisséskjørt. Jeg grein enda mer, men etterhvert skjerpet jeg meg og tørket tårene.
Selv om jeg bare var to år, var jeg en ganske fornuftig og opplyst liten tass med stor apettitt på ny viten. Jeg kunne knyte en dobbel Windsor i blinde, hadde allerede lært å derivere en vektor og jeg var i full sving med å lese Arthur Schopenhauers Über die Grundlage der Moral… og jeg brukte Michel de Montaignes essays som dolektyre.
Birgit sto bredbent foran meg og flirte, men ikke lenge. Jeg hadde nemlig også begynt å smile, men mitt smil var rent og introvert.. jeg utstrålte elevert ro, oversikt og kunnskap.
Opplysningene jeg nettopp hadde absorbert var sjokkerende, men etter noen sekunders kjølig og sindig resonnement, tenkte jeg at Birgits fremstilling trolig var korrekt, og jeg hadde den siste tiden tvilt litt på den storkestoryen… jeg hadde det.
I ettertid har jeg takket Birgit for at hun opplyste mitt formørkede sinn og fortalte sannheten om alt griseriet som må til for at barn skal bli født. Det var drøy kost, men kunnskap er kunnskap.. og det har man aldri vondt av.
Derfor må jeg si meg hjertens enig med tidligere AUF-leder Eskil Pedersen. Det var han som var så lett på foten 22. juli 2011 og kom seg vekk fra Utøya i en fykomfei. Men han er også hardkokt homo, og da han hørte hva redaktør Selbekk hadde ytret om Pride og barnehageunger, ble han skikkelig sinna og sa kanskje “ohhhmaaaaaigådd”.. han twitret ihvertfall: “Give me a break”.
Spot on. Helt på sin plass. Pedersen er en formidabel folkeopplyser – helt i Henrik Wergelands ånd – og mener at Selbekk er helt ute av kurs og at toåringer må lære seg hva homoseksualitet er og at det er en grunnleggende menneskerettighet å lære slikt i tidlig alder. Han tar avstand fra Selbekks uttalelse om homoseksualitet som et anliggende forbeholdt voksne mennesker.
Jeg kunne ikke vært mer enig, dessuten er jo toåringer svært interessert i seksualitet. Det er bare propaganda det der med at de liker å klatre i trær, spille fotball, leke med småbiler i sandkasser, leke med dukker, hoppe strikk og høre pappa og mamma lese fra Lotta på Bråkmakargatan, eller Folk og røvere i Kardemomme by.
Nei, for faen… vi snakker real folkeopplysning… jeg er enig med Pedersen… disse toåringene må da for svingende lære seg hva en ståpikk er og hva ei fitte er for noe rart… og hvordan sånne greier kommer til anvendelse…

FIREFELTSTABELL OG SÅNN

Det dumme med Liv er at jeg føler meg så dum… hver gang vi møtes. Nåvel, nok om det foreløpig. Jeg tror hun helst vil være anonym, derfor tenkte jeg at jeg kan vel bare bruke første ord i forrige innleggs tittel – liv. Bare gjøre l til L.. og vipps.. så har man et egennavn. Liv. Gennialt.
Vel, ja… mange har lurt på hvordan det gikk i går kveld… om det ble noe tafsing og sånn.. og kanskje litt mer. Hva skal jeg si? Jeg er en ærlig mann og må innrømme at det ble det ikke.
Vi dro først til et sted oppkalt etter en spansk maler. Vi satte oss ned i bakgården der, bestilte pils og snakket om løst og ikke så mye fast, men ettersom hun har en viktig stilling i offentlig sektor der hun bor, spurte jeg litt om ytringsfrihet og sånn… for alle vet jo at det ikke er så lett å ytre seg når man jobber i stat og kommune her til lands. Hun snakket om “økonomisme”, som jeg forsto at er en slags ytterliggående form for økonomisk tenkning hvis iskalde kalkyler er det hele og fulle beslutningsgrunnlaget for politiske vedtak. Med andre ord: Offentlig hjerteløshet.

Hun bestilte en hamburger og strakte seg etter håndvesken hvori leppestift… og jeg er ganske sikkert på en av brystvortene hennes et lite øyeblikk genererte relieff i det blå, silkeaktige blusestoffet, og jeg tror BH-stroppen var tilnærmet hudfarget.
Jeg drakk en drøy slurk øl, tente en sigarett og forsøkte å følge med på det hun sa. Hun snakket om NPM, og jeg spurte hva det var. Da sa hun New Public Management og at det var noe greier vi i Norge importerte fra USA på 80-tallet, med sikte på å styre offentlig sektor. Hun sa ikke at det er no’ dritt, men jeg tror det var det hun mente.
Hun pratet videre om offentlig sektor generelt og tilhørende ytringskår spesielt, og jeg var mest opptatt av hennes helt private sektor oppeholdt og regulert av en hudfarget BH og en blå bluse… sant å si fikk jeg ikke med meg hele foredraget, men jeg ble litt klokere, jeg synes det… klokere enn hva man forventer å bli en helt vanlig onsdag kveld i juni.
Vel, vi bestilte mer øl, og Liv syntes hamburgeren var god. Men nå lå den i magen hennes, og ølet var helt borte. Vi betalte og gikk. Dro bort til torget og satte oss ved en uterestaurant. En gammel klassekamerat dukket opp. Jeg hadde ikke sett ham siden ungdomsskolen, og jeg sa til ham det jeg ikke turte si til ham den gangen.. at han lignet Erik Bye, og at han nå på en prikk ligner Erik Bye i sine glansdager, den gangen han var konge i Norge hver lørdag. Jeg tror han tok det som en kompliment, og det var ment slik.
Liv var flink til å drikke øl og de aller siste restene av kveldssolstrålene traff øynene hennes og fremkalte grønnfarge.Jeg tenkte at det er helt forbløffende hva lys kan gjøre. Vet ikke hvordan vi kom til å snakke om religion, men det gjorde vi.. hun snakket om paven og katolisisme. Hun redegjorde for sine meninger om katolske presters seksuelle preferanser og praksis på en slik måte at jeg rødmet litt, men jeg måtte le. Jeg går ikke av veien for litt grovsnakk, men dette var sterk kost… men så er hun da sosiolog. Jeg lo mer og bestilte mer øl til oss begge.
Slik gikk junikvelden og Liv så på sitt armbåndsur og sa hun måtte rekke toget. Jeg fulgte henne over brua. Vi ble stående på perrongen og evaluere kvelden. Hun syntes det hadde vært meget hyggelig. Jeg sa meg enig, men anførte også at i evalueringsprosesser bør man vært ærlig, benytte seg av grunnlovsfestet ytringsfrihet, hvortil hun var helt enig.
Jeg sa jeg at jeg savnet litt tafsing. Da lo hun masse og begynte å snakke om firefeltstabeller, som jeg aldri hadde hørt om før. Hun forklarte at firefeltstabeller er meget nyttige, og ingenting i livet er så komplisert at det ikke kan innsettes i en firefeltstabell.
Javel, sa jeg og så på puppene hennes. Hun lo og sa at der kommer jamen toget, og det gjorde det…   
 

LIV OG LYST OG SÅNN

Jeg har en date i kveld… eller det er kanskje ikke helt korrekt. Nei, det er ikke det; intensjonen er ikke å bli kjærester. Tror ikke det. Vi er bare venner og har avtalt å møtes for å drikke litt øl, i byen der jeg bor. Hun kommer med toget, sørfra. Jeg gleder meg. Hun er søt, smiler ofte og sier mye som er verdt å lytte til. Viktigst: Hun er morsom og får meg til å le. 
Sant å si ikke ofte jeg treffer kvinner. Jeg er kommet litt ut av tralten, husker ikke lenger hvordan jeg forholder meg til dem. Jeg har aldri egentlig forstått meg på kvinner, de er litt som William Shakespeares  En midtsommernattsdrøm –  forunderlig forblommet. Men jeg har tenkt at det er greit, til og med bra… man må ikke forstå alt. Noe skal bare være sånn. Det er lenge siden jeg resonnerte slik, veldig lenge siden.

Jeg tror det blir hyggelig. Hun er ikke typen til å sitte og sutte på et glass rødvin. Nei, hun drikker øl, og det synes jeg alle kvinner burde gjøre. Men jeg må passe meg. Jeg drikker sjelden, men det hender jeg drikker for mye når jeg først drikker, og det er ikke så bra… man har lett for å bli en annen, eller kanskje seg selv. Jeg vet at øl undertiden får meg til å tenke litt alternativt, ytre meg annerledes… jeg må passe meg litt.
Ja, jeg har tafsing i tankene. Som antydet er det inni granskauen lenge siden jeg har tafset nevneverdig på en kvinne. Før var jeg nokså utadvendt av meg, for å si det sånn, men nå vet jeg nesten ikke hvordan man gjør det. Har glemt det helt, men det kan være som med sykling… at har man først lært det, glemmer man det aldri. Jeg vet ikke.
Det er jo ikke selve tafsingen som er vanskelig, det er tankearbeidet i forkant. Man må vurdere, resonnere, analysere, kalkulere, reflektere, spekulere… og konkludere –  anslå sannsynlighetene for ulike utfall. Det er ikke så lett, især ikke når man har drukket mye øl. Fort gjort å regne feil.. og få seg en på trynet.    Jeg vet at hun har store pupper, og jeg har aldri vært motstander av store pupper… og det bekymrer meg litt. Tenk om hun har dyp utringing og jeg i løpet av kvelden hopper over innledende kognitiv virksomhet og bare tafser, kanskje mens hun står ved bardisken, venter på pils og aner fred og ingen jeg.
Tør ikke tenke på det… nei, jeg gjør ikke det, men nå er klokka blitt mange. Rekker ikke skrive mer. Hun er på toget, og det stopper snart på stasjonen i byen der jeg bor. Jeg har lovet å møte henne der… må få opp farten…
 

ANNIKEN, DA…

Som nevnt ved tidligere anledning, er det artig å følge litt med på norsk samfunnsdebatt. Synd å si at alle bidrag og ytringer er substansielle. Men det er morsomt, da. Attiq A. Sohail er i en klasse for seg, Eivind Trædal også.. men stortingsrepresentant Anniken Huitfeldt (Ap) ække helt borte vekk, hun heller.

Her forleden ble hun meget provosert etter å ha lest et innlegg på facebook-siden til stortingsrepresentant Jon Helgheim fra FrP. Her påpekte han at det er forskjell på kvinner og menn. Han mener at kvinner ikke liker å jobbe like mye som menn, og at dette er kjønnsbetinget.
Huitfeldt er hardkokt feminist og ble fly forbanna på Helgheim. På twitter skrev hun:
“Det er ikke innvandrere, men FrP som utgjør en trussel mot norske likestillingsverdier”. Sitatet er etterfulgt av et norsk flagg, en gul biceps og ei dansende blond jente i rød kjole.
Hun sier altså at freppere er dårligere i likestilling enn innvandrere. Hun presiserer ikke hvilke innvandrere det er tale om. De kommer jo fra flere land, også vestlige.. men veldig mange kommer fra land der likestilling kjønnene imellom ikke kan sies å være høyt prioritert… Pakistan, Somalia, Eritrea, Syria, India og noen østeuropeiske land. Således kan man ikke annet enn utlede at Huitfeldt mener at somaliere og pakistanere ligger foran FrPere hva likestilling angår.
Det er morsomt å lese sånt, og jeg lurer litt på hvor mange som mener det samme som Huitfeldt. Jeg tror ikke det er mange. Jeg tror ikke engang at hun tror på seg selv, men det passer så godt å mene det, fordi man vil jo gjerne tro, eller gi inntrykk av å tro på noe bra… og det er så riktig, lissom… og når mange nok tror på det samme, blir det sant.. på et vis.  
Om jeg forstår Huitfeldt og andre feminister rett, handler likestilling om respekt for kvinner og like muligheter for begge kjønn.. og her er altså FrPere angivelig litt på hæla i forhold til innvandrere fra land vi ikke uten videre sammenligner oss med og som overvåker døtrene sine, skjærer vekk klitorisene deres, sender dem til torturskoler i Somalia, drapstruer dem, tvangsgifter dem bort til en fjern fetter og alle puster lettet ut… bortsett fra den tvangsgiftede unge damen, som kan se mørkt på fremtiden med en mann oppvokst i grissgrendt strøk i Pakistan, opplært i muslimsk stålkontroll på kvinner og deres seksualitet, klesvaner, ute- og innetid, utdannelse, jobb eller ei….  og slik hensleper dagene til hun kanskje selv får en datter som alle etterhånden mener må få redigert kjønnsorganet sitt ganske grundig og kontrolleres sent og tidlig og senere hen tvangsgiftes  med en slektning få har hørt om, som bor i Pakistan et sted… og slekt skal følge slekters gang…
Jajaja… noen ganger bør en skille mellom virkelighet og ønsket virkelighet. Tidvis også viktig å kalle en spade en spade og ikke ferrolegert avlang innretning tilvirket med tanke på forflytning av masse fra et sted til annet og kanskje tilbake igjen hvis formålstjenlig på kort, eller mellomlang sikt.

GO’ HÆLJ

RØY PÅ LANDET

I pinsen dro jeg til min nesten helt hemmelige plett i Vest-Telemark. Jeg kaller den Bortenfor bakenfor, fordi den er så bortenfor at det nesten ikke går an, men det gjør det altså. Det har vært liv der drøyt 200 år, og de fleste ungene ble unnfanget på låven, eller ute på jordene.
Når man kommer frem, er man så svimmel av svinger og bakker at man straks må åpne to ølbokser og finne frem en fluktstol. Neste er å legge armbåndsuret innerst i et skap. Dernest stillheten, som er så intens at det nesten gjør vondt. Men det går  over, og man henrykkes av svalene som flyr høyt, eller lavt over tunet. Sviiiissjjj –  sviisssj. De flyr som MIGer og erstatter værmeldinger.
Fint å ligge i hengekøya og lese en god bok, men jeg hadde ingen god bok jeg ikke har lest; jeg drakk øl i stedet og kjørte omkring på traktor. Men det kan bli ensomt her, og da er det ikke til å unngå at man fantaserer litt.. om søte og morsomme kvinner. Problemet er at her i egnen er søte, morsomme og løsaktige kvinner sjeldne som kashmirorkideer.
Pinseaften ettermiddag sto jeg og pisset oppetter tuntreeet. Jeg hørte en bil kjøre opp mot gården. Jeg smekket igjen og så en liten, blå bil stanse på låvetrappa. Ut steg en dame, hun hadde ikke annet på enn fregner, stramtsittende shorts og en trang topp, hvorunder puppene tøyt litt ut på sidene. Blondt hår, omtrent på min alder, litt i overkant fyldig. Ansats til tønnefasong. Leggene lignet bowlingkjegler snudd opp ned. Ikke desto mindre smilte jeg så pent jeg kunne og sa:
– Go’ daien..
Hun svarte bekreftende. Eg æ ikkje så verst i dialektar og forsto raskt at hun var vestfra. Jeg tippet Sogn og Fjordane. Hun snakket litt til, og jeg tippet Sunnfjord. Hun sa jeg hadde rett. Florø, for å være helt nøyaktig.

Hun var blid, presenterte seg og forklarte at hun nok hadde kjørt seg litt bort. Hun nevnte et stedsnavn. Jeg forklarte i grove riss og spurte om hun ikke ville ta en pause i varmen – før videre ferdsel. Dele en mugge iste? Det ville hun, og jeg tenkte at med litt griseflaks kunne jeg kanskje få testet potensialet i den helt nye dobbeltsenga i 2. etasje.
Jeg gjorde en galant bevegelse i retning fluktstolene under tuntreet. Hun slo seg ned og bablet i vei. Ord og setninger rant ut av henne. Hun snakket som om jeg hadde kjent henne hele livet og visste om alle i hennes omgangskrets. Hun snakket og snakket, skravlet om strikking og hekling, toving av sokker og sitteunderlag og sin alkoholiserte sønn som hun ikke visste hva hun skulle gjøre med, og det visste ikke jeg heller.  
Jeg mumlet bare “ja”, “akkurat”, “nettopp”og andre små ord – mer var det ikke plass til. Sant å si var jeg mest opptatt av puppene hennes, som var holdt oppe av en svart BH. Jeg skjenket henne den siste resten av iste og hentet ikke mer.
Solen gikk sin gang, strålene hakket meg i pannen. Selv om jeg er svak for målvariantene i Sogn og Fjordane, begynte jeg å bli lei.
Etter en altfor lang stund spurte hun hva klokka var. Jeg sjekket mobilen. 16.05. Jeg svarte:
– Jøss.. den nærmer seg fem, gitt.
Da svarte hun at tiden flyr i godt selskap. Jeg sa at det gjør den sannelig. Jeg reiste meg fra fluktstolen.
Jeg så bilen hennes forsvinne bak svingen på nedsiden av gården. Stillhet. Jeg hentet øl fra kjøleskapet og tørket svetten. Et snaut dusin sauer tasset beitende omkring på jordet nedenfor veien. Jeg knep hjernen min i å tenke:
Med litt leppestift og mascara kan en av dem bli en riktig lekkerbisken.

NOEN HAR HACKET MEG

Noen har reagert på en av tekstene her, den om Attiq A. Sohail – datert 15. mai. De synes jeg har vært uærbødig og frekk, stukket nesa borti andres saker. Det synes jeg, også. Jeg ble skikkelig sjokkert og lei meg da jeg så den teksten, med lenke på facebook… jeg besvimte og gikk overende fra en pinnestol og slo nesa til blods da jeg registrerte at teksten med bilde er publisert i Resett. Attiq A. Sohail synes nok jeg er en skikkelig dumming, og det forstår jeg.

Jeg har forsøkt å finne ut hvordan alt dette kan ha gått til. Det eneste svaret jeg har funnet, er at noen må ha hacket meg. Først har vedkommende skrevet en tekst og rablet sammen en dårlig tegning av Sohail, dernest publisert det på min blogg og lagt en lenke på facebook… og noen dager senere tatt kontakt med Resett for republisering.
Gudbedre, jeg skjønner ingenting. Men jeg har vært mye på do i det siste… ja, jeg har hatt en lei diaré og mange venner har vært innom, de reker omkring her i stua mi og overalt.. og de er ikke av beste sort, disse vennene. Det skal jeg hilse og si.
Jeg aner ikke hvem av vennene mine som har gjort dette. Sant å si har jeg ingen venner, bare bekjente. Det kan være én av dem, eller flere. Men tallet er ni. Jeg har ni bekjente, eller deromkring.
Så hva gjør jeg? Jeg har selvsagt politianmeldt saken. Politimannen i skranken lurte på hvordan i gloheite helvete det går an å være så slumset med passord og sånn, til egen blogg og facebook, og hvem kontaktet Resett for republisering?
Da sa jeg at jeg ikke hadde den fjerneste idé, men at jeg er fryktelig krenket.. og at jeg ikke skjønner at noen kan være så lumpen og sjofel.
Politimannen sa ikke så mye, jeg syntes ikke han virket så interessert. Jeg spurte om han ikke skulle notere ned anmeldelsen, eller rettere: Skulle gjøre det.
Da tok han frem en penn og baksiden av Aftenposten og skrev ned noe, sikkert personalia og sånt… men han spurte ikke så mye. Han ba ikke om navn på bekjentskapene mine. Rart. Virket ikke som om han var særlig interessert i å oppklare kriminalitet, for det er jo kriminelt å rappe en annens identitet. Det sa jeg til ham, og da så han lenge på meg og sa ingenting…. men jeg likte ikke blikket hans noe særlig. Jeg gjorde ikke det.
Vel, forholdet er politianmeldt. Jeg har gjort mitt og har alt på det tørre – tenker jeg…  

PRINS ALBERT TAR DROSJE

Min venn Ralf er ingen nevenyttig mann. Derfor ringer han ofte til meg når han trenger råd om praktiske ting, slik som hvordan skifte defekte porselenssikringer og hvorfor det er formålstjenlig å fylle bensin på gressklipperen før man drar i startsnora.
Klokken 08.02 i dag – rett etter flaggheisingen – ringte han. Jeg svarte på første klemt.

– Gratulerer med dagen, Ralf.
– Takk det samme. Jeg trenger hjelp.
– Bilen vil ikke starte?
– Jo, tror den vil. Den startet i går.
– Øydis var ute med venninnene sine i går kveld, og nå finner du henne ikke. Har du lett i dobbeltsenga?
– Hun er på badet og sminker seg.
– Du har glemt å kjøpe hvitvin og vil plyndre meg? 
– Neida….
– Jeg gir opp.
– Jeg trenger en slipsknute.
– Hææ… hva skal du med det? Du har da aldri brukt annet enn sløyfe.
– Har ikke tid til å forklare, men jeg trenger slips i dag. Jeg har ett og må knyte det.. og jeg kan ikke knyte slips. Det vet du.
– Tør jeg spørre hva slags slips vi taler om?
Ralf redegjorde for sitt eneste slips.. ensfarget, kjøpt i Hellas en gang på 80-tallet.. etter Ralfs beskrivelse å dømme noe Donald Trump ville gått med.
– Saft suse.. kast det slipset, Ralf..  eller brenn det. Du kan ikke gå med sånt.
– Hææ?
– Hør nå på meg. Du har god smak hva sløyfer angår, men slips kan du ikke noe med. Hva slags kostyme skal du bruke?
Ralf beskrev 17. mai-antrekket sitt og hvem han planla å omgås.
– Ok, jeg har noen alternativer. Jeg har et pent og diskré slips… fiskebensvevd, grått med flerfargede, dempede striper.. likevel nokså raft. Det vil passe. Også har jeg i tankene et blomstret et fra Drake’s. Det er litt livligere, men utløser ikke øyehimling.. bare beundring. Begge er i silke. 
– Javel.
– Hva slags knute vil du ha?
– Ehhh…
– Enkel, eller dobbel Windsor… bow tie,  Pratt Shelby, four-in-hand, Eldredge, Cavendish, eller kanskje en Cambridge-variant?
– Hæææ?
– Overlat det til meg. Jeg lager to knuter jeg tror passer. Du kan hente slipsene når du vil. 
– Jeg er bakfull.
– Tenkte meg nesten det. Send Øydis, da.
– Hun er i samme omstendighet. Kan du svippe bortom?
– Jeg har drukket calvados til frokost.
– Jeg sender en drosje, sa Ralf.
Ti minutter stoppet en blank Volvo utenfor hos meg. Jeg ga sjåføren en liten eske med påskriften prins Albert/Pratt Shelby. Sjåføren stusset litt, og jeg sa:
– Kjør pent i svingene.  

SAVNER DEG

Det er som faen. Tove Bjørgaas slutter som NRKs korrespondent i USA. Jeg vil savne henne.

Sant å si er jeg usikker på hvor flink hun er. Jeg vet at hun har fått litt pepper fordi hun ikke er objektiv nok og snakker nedsettende om president Trump så snart hun ser sitt snitt. Nå er jo forestillingen om strengt objektive journalister forestillinger… bare teori, men altså… jeg vet ikke. Ække så farlig. Bryr meg ikke.   
Nei, jeg blåser i innholdet. Nyheter og kunnskap om USA finnes uansett andre steder. Nei, jeg kommer til å savne personen Tove Bjørgaas… stemmen og utseendet. Bjørgaas er ikke filmstjernevakker, men hun er inni granskauen søt og stemmen hennes er… no’ for meg. Øynene hennes er store, munnen bred, med lepper som ikke passer helt sammen, men det gjør de. De passer veldig godt sammen… og de er fine med rød leppestift på.

Hun sto kanskje på et fortau i Washington, utenfor Det hvite hus og snakket, og da glemte jeg alt omkring meg. Jeg senket øyelokkene og drømte meg vekk. Innimellom åpnet jeg gluggene, for å få et blikk på henne. Da tenkte jeg at hun er litt av ei go’jente.
Hun er søt, litt som en kanelbolle med masse sukker på… likeledes stemmen hennes. Den er litt rampete, også.

Jeg ser på tegningen av Bjørgaas, som min venn Robbie har sendt meg. Han er tegneren min. Jeg er ikke helt fornøyd, men Robbie gadd ikke bruke mer enn drøyt to minutter og tegnet etter hukommelsen. Han hadde andre ting å sysle med, sa han.

Jeg sitter i hagen min, alene med en kopp kaffe. Det er varmt, småfuglene synger uavlatelig. De høres lykkelige ut. Solen har nesten gjort sitt dagsverk, snart borte i vest. Jeg tenker litt for meg selv, slik jeg pleier. Det er så mye som er borte, som aldri kommer igjen. Jeg liker det ikke… at ting blir borte… og nå: Tove Bjørgaas.

 

LEGE UTEN GRENSER, ELLER BARE ET STAKKARS OFFER?

Artig, meget underholdende å følge norsk samfunnsdebatt. Nivået er akkurat passe, synes jeg… især hva angår innvandrings- og integreringspolitkk. Nå har norsk offentlighet fått en ny stemme… la meg presentere: Attiq Ahmad Sohail, norskpakistansk lege og samfunnsdebattant.

Jeg har smuglest nettpublikasjonen Resett og forstått at forholdet mellom Attiq A. Sohail og Resett ikke er det aller beste. Det ser ut til at alt begynte med Azra Gilani – vinner av Harry Hole-prisen – som sammen med datteren Maria i år utga boken En muslimsk mors kamp. Azra Gilani kom fra Pakistan for 45 år siden, er mor til fire – hvorav tre døtre – og synes ikke det er så hyggelig at pakistanske foreldre bosatt i Norge drapstruer døtre sine fordi de har kjærester, eller ikke er jomfruer når de gifter seg. Hun oppfordrer muslimske mammaer til å slå i bordet og ta et oppgjør med muhammedanske menns æres- og skambegreper.
Kan virke som Attiq A. Sohail ikke er så betatt av Grunnlovens paragraf 100, omhandlende ytringsfrihet, og han synes ikke det er no’ særlig bra at noen stiller spørsmål ved norsk integrerings- og innvandringspolitikk og har gitt tydelig uttrykk for dette i Aftenpostens debattsider. Resett engasjerte seg også litt i Gilani/Sohail- konflikten, og da ble det ugreie… det utartet litt, kan man vel si. Personer tilknyttet Resett skal ha mottatt flere ulekre meldinger fra Sohails facebook-konto, hvorav disse:

“Hold kjeft din horesønn. Morapuler. Dra til helvete med det råttne livet ditt. Jeg blokkerer deg heretter. Jævla stygge taper. Du er drit stygg.”

 “Du tror at de FRP tilhengerne som har kommentert artikkelen din har respekt for deg. Innerst inne hater de også deg og synes du er en stygg utlending. Skaff deg et liv.”
“Jeg driter så langt i deg. Du har alltid vært bakgrunnstøy i den norske debatten som alle egentlig driter i. Du har null respekt. Gå og slikk rumpa til HRS!”

Sohail ække så stiv i norsk, men innholdet er tindrende klart, og han bruker den norske ytringsfriheten ganske friskt. Den første meldingen var til en mann. De to siste sitatene er utdrag av melding sendt til en ung kvinne. 

Jeg er oppvokst i et delvis møblert hjem og går ikke av veien for litt røff muntlighet i lukkede herreselskaper. Men jeg ble nokså sjokkert. Kan det virkelig være sant? Har han skrevet dette? 
Jeg ringte Attiq A. Sohail. Han svarte ikke, men han ringte tilbake. Jeg spurte ham om det virkelig er sant at han har skrevet alt dette hvortil han svarte at noen har hacket hans facebook-konto og skrevet det uten hans vitende. Jeg spurte hvem som kunne ha hacket fb-kontoen hans… hvordan slikt går til. Han svarte at det kan ha vært flere, og jeg forsto at det ikke var tale om hacking i vanlig forstand, men venner/bekjente som har publisert fra hans fb-konto uten hans medvirkning. Jeg spurte om disse vennene har passordet hans. Han svarte hverken bekreftende, eller benektende. Jeg spurte om noen kunne ha sett sitt snitt og skrevet disse tingene mens han var på do og bæsjet, hvortil han ikke hadde noe svar… men han sa at angjeldende person, eller personer, gjorde det i beste mening “for å hjelpe og stå opp for ham”. Jeg spurte om han hadde mistanker om gjerningsperson(er). Han sa at han ikke har det. Da spurte jeg om hvordan han kan vite at dette ble gjort i beste mening. Det svarte han ikke på. Jeg spurte om han trenger slik hjelp. Han hadde ingen kommentar.
Han fortalte videre at denne “hackingen” er politianmeldt og rapportert til slettmeg.no. Jeg spurte om saksbehandler og saksnummer i slettmeg.no, hvortil han ikke svarte. Jeg ringte slettmeg.no. Derfra fikk jeg vite at der i går’n driver de ikke med politietterforskning og kan – i slike saker – bare gi råd og vink, eksempelvis politianmeldelse.
Hvis alt dette er sant, må det bety at Sohail ganske sikkert har prøvd å finne ut hvilke(n) av vennene hans som har misbrukt hans fb-konto – men har ikke lyktes. Har han gått til politiet? Tviler… saken ville nok uansett bli henlagt samme dag før lunsj.     
Alt i alt må en kunne utlede: Det må ha vært mange i Sohails hjem – eller på ei hytte – mens han var på do og hans facebook-side var tilgjengelig, og han må ha vært på do mange ganger; facebook-kontoen hans var angivelig i besittelse av en “hacker” flere dager.
Eller: Det er ikke bare Sohail som kjenner Sohails innloggingsprosedyre, og gjerningspersonen kan ha sittet i sin egen lenestol i sin egen stue og sendt disse meldingene.
Eller: Det er bare Sohail som har tilgang til hans facebook-konto. Hva skal man tro? Det lurer jeg fælt på. Er Attiq Ahmad Sohail offer for svææært dårlige venner, eller er han bare en helt vanlig løgner?  Det som imidlertid synes uomtvistelig, er at han er litt av en skrue… 

 

GRAMMATIKK OG ARME RIDDERE

I Oslo er det blitt så ille at grunnskolelærere kan prise seg lykkelig hvis de kommer hjem etter endt arbeidsdag uten knivstikk, skuddsår, blåmerker, utslåtte tenner, innslått nese, indre blødninger, panikkangst, knuste kneskåler, sprukket milt, knuste fingre, sosial angst, brukne ribbein, forstuet selvbilde, kløyvd overleppe, posttraumatisk stresslidelse, sønderslått livmor, psykoser, avrevne hårtuster…
Det er de yngste elvene – de mellom 6 og 12 år – som står for den største økningen av voldshandlingene. Disse små drittungene går altså ikke bare løs på medelever, de gyver løs på lærerne sine også.
Kan ikke annet enn komme i tanker om min egen tid som småskoleelev. Da jeg begynte i 1. klasse høsten 1968, var jeg ganske spak, og da klasseforstander Kari Søgård i matematikktimene monterte sine svartinnfattede briller på nesen, ble jeg sant å si skremt. Jeg vennet meg til det, men jeg prøvde aldri å kødde med “frøken” Søgard. Ikke faen!

Etter tre år flyttet familien min og jeg til et annet sted i byen. Jeg skulle begynne på en annen skole og var litt bekymret. Broren min var seks år eldre enn jeg og sa:
“Slapp av, du må bare sette deg i respekt. Før eller siden vil noen prøve å banke deg litt. Da må du være i forkant.”
Han viste meg noen judogrep, og jeg øvde meg litt på den gamle bamsen min. Lett mættsj.
Broren min fikk rett. En av gutta i klassen min prøvde seg, og judoknepet lyktes. Det foregikk helt udramatisk. Straks etter var vi venner, og alle de andre gutta skjønte at jeg var en av gutta.
Vi hadde Birger Bendiktsen som klasseforstander. Han var omtrent på alder med faren min. Vi var 15 jenter og 10 gutter i klassen, og B.B. var snill og god. Flink lærer. Han smilte mye. Noen ganger hevet han stemmen ørlite grann. Noen ganger i sløydtimene ble han irritert og kunne si “din knuff”. Jeg fikk aldri rede på hva en “knuff” er, vet det ikke ennå, men alle gutta visste at å være en “knuff” ikke var så ille.

Ingen av oss elevene var noensinne inne på tanken om å gå til angrep på lærerne. Ingen kødda med den gule Opelen til B.B.
Men gutter er gutter, og det hendte vi fant på et og annet hyss, men det var så puslete og uskyldig at det i dag fortoner seg latterlig. Vi var absurd snille. Tegnestift på stoler, jentefletterykk og epleslang på hjemveien… sånne ting.
Vi visste hvor grensene gikk. Hvis vi glemte det, fikk vi ganske raskt en påminnelse. Hvis ikke det nyttet, hadde man overlærer A. E. Knappen. Han ble født fem år før utbruddet av 1. verdenskrig, ingen visste hva A. E. sto for. Han hadde kontor i 1. etasje ut mot skolegården, nedtrukne persienner. Han var litt som Fantomet… tusen øyne og tusen ører.
Ikke så ofte vi så ham. Ingen visste hvor han var. Han var som en skygge. En enigma innhyllet i et ubegripelig mysterium. Plutselig var han der, i løpet av et mikrosekund. Streng mann i dress. Hvit skjorte. Distinkt knyttet slips. Da gjaldt det å skjerpe seg, oppføre seg ordentlig.
Det hender at Fantomet forlater jungelen og går omkring i byen som en vanlig mann. Det gjorde Knappen, også – på sitt vis: Han tok på seg hvitt kjøkkenforkle og opptrådte som husstellærer. Han hadde nemlig tatt et år ekstra på lærerskolen – i husstell. Knappen lærte oss å lage mat, holde orden på kjøkkenet, vaske opp og rydde etter oss. Han var akkurat passe morsom, og det var han som lærte oss å lage arme riddere.
Knappen var lærebokforfatter i norsk, svært suksessrik på Aschehoug. Han hadde laget ordlista vi brukte. Vi hadde ham i grammatikk. Han ville ikke ha no’ slendrian. Alle lyttet, fulgte med og noterte. Ikke så gøy som husstell, men vi lærte grammatikk.
Tid om annen ble noen “sendt til overlærer’n”. Jeg slapp det, men en gang gjorde jeg noe som ikke falt helt i smak hos overlærer Knappen. Plutselig var han der. Det var ikke uvanlig blant gutter på den tiden å ha langt hår. Jeg hadde det. Knappen tok tak i en lokk ved høyre tinning, tvinnet seg rutinert helt inn til svoren og heiste meg cirka 10 millimeter. Jeg husker ikke hva han sa, det er ikke så viktig… jeg hadde uansett tatt hintet. I ettertid er jeg blitt fortalt at han kalte det “hårmassasje”.
Vi hadde mer respekt for Knappen enn for Olav V. Knappen var vår konge. Vi var hans snille og glade undersåtter. – og akkurat passe redde..