“Jeg tenker at jeg føler at jeg kanskje må ta meg til toalettet med sikte på litt bæsjing på en måte, lissom.” Jeg kjenner en og annen som i stedet ville sagt: “Jeg må drite.” Differansen er åpenbar. Den siste varianten er utvetydig. Tre ord. Meget ordøkonomisk. Alle skjønner hva som er i gjære. Må på dass, rett og slett… ferdig med det. Den første varianten består av 22 ord, og mange vil nok mene at det er i meste laget bare for å bekjentgjøre at man må på do. Den er også litt uklar og etterlater lytteren til forvirring: Skal hun bæsje, eller er det bare en gryende fornemmelse, og er det flere måter å bæsje på? Man kan tenke at selve handlingen – bæsjingen – anses så lite høyverdig at man unnflyr de nedrige realitetene og sier at man “tenker og føler”. Den pirkete leser vil også påpeke at det bare finnes én måte å bæsje på og at variasjonene hertil knytter seg til bæsjens form, konsistens, vekt, lengde, lukt, farge o.s.v. Men hva foretrekker jeg? Jeg tenker – ja, jeg gjør det – at jeg er veeeldig svak for toogtjueordsvarianten, på en måte… ettersom jeg er litt av en skravlefant og tenker at det er mye artigere å si toogtjue ord i stedet for tre. Klart det. Jeg liker å tilsløre meningsinnholdet i alt jeg sier, det er blitt en vane, på en måte. Jeg liker ikke si “jeg mener”, “jeg synes at”, eller “jeg er sikker på at”, eller “det er et faktum at”. Liker ikke “jeg tror”, heller. Jeg tenker at alt det der forplikter for mye. Sånn er det bare. Ikke bare bare å endre på slikt, selv om jeg tenker at jeg kanskje bør tenke litt på det. For noen år siden – ganske mange år – var jeg sammen med en dame som ved en anledning sa:
“Vi ska’kke bare pule litt, da? Jeg nølte litt og sa: “Jajo, på en måte tenker jeg at det kunne vært greit.” Jeg sa litt mer i samme slengen, og før jeg var ferdig hadde hun kneppet igjen skjørtet, tatt på seg en strikkekjakke og gått ut i hagen, åpnet en boks pils og tent en sigarett. Vel, det ble ikke no’ på meg, på en måte… for å si det sånn. Noen dager senere sa hun at hun “tenkte at hun måtte” til Vadsø og besøke en tante “på en måte”. Det hastet visst. Jeg tenker at jeg husker hun var litt syrlig i stemmen, men jeg er ikke sikker. Jeg hørte aldri mer fra henne. Litt rart, men det kan være at hun likte seg så godt i Vadsø at hun slo seg ned der. Kan god tenkes, det – det er det jeg tenker, på en måte. Tenker det..
For en halvtime siden ringte min venn Ralf. Han gjør ofte det når han har noe på hjertet han ikke vil dele med sin hustru Øydis, eller de fire barna deres. Han er lærer på videregående skole, og alle vet hvordan det står til med ytringsfriheten der i går’n. Så er det jeg, da. – Hei, Ralf.. min gode venn. Bra med deg? – Jeg opprettholder stoffskiftet. Men jeg må snakke med en forholdsvis fornuftig fyr. – Det er meg, det. – Du har hørt om Sumaya Jirde Ali?
– Noenlunde orientert. – Nå har hun skrevet på twitter at FrPs menneskesyn er så ekkelt at det ikke hører hjemme i vårt samfunn. – Men du er jo AP-mann. – Ikke nå lenger. Jeg meldte meg ut, på grunn av Støre. Har du glemt det? – Jaja, men du må ta i betraktning at hun er en ung, muslimsk kvinne som tviholder på hijaben sin. Du vet… – Ja, men i hælvete.. det er jo absurd, disse muslimene smeller bomber og dreper hverandre i hopetall der sørpå. Det er islam som har verdensrekord i dårlig menneskesyn, bare blod og gørr og allahu akhbar. Ingen tar til motmæle. Ingen tør, alle er redde for å bli satt i bås med nazister og rasister og sånn. – Jaja… – Men faen, FrPere driver da ikke med beskjæring av småjenters kjønnsorganer, konebanking, sosial kontroll, de sender ikke ungene sine til torturskoler i Pakistan og Afghanistan… – Det har du vel rett i… -.. freppere gifter seg ikke med fettere og kusiner og onkler og tanter og får vanartede barn som ikke kan legge sammen en og to… og de driver ikke med æresdrap, kverker ikke døtrene sin fordi de har lyst til å sminke seg litt og være som vanlige tenåringsjenter… – Du er inne på noe… – … og de går ikke inn for drap på alle som ikke tror på FrP-politikk, og de lærer ikke opp selvmordsbombere og innbiller dem at straks de dævver, kommer de til en slags himmel der 70 jomfruer ikke kan vente med å tre sine fuktige kjønnsorganer ned på dem… – Neppe. – Og de vil ikke avskaffe ytringsfriheten, de brenner ikke ambassader og dreper de som drister seg til å risse opp en tegning av Anders Lange? – Det er vel ingen som gidder tegne Anders Lange. – Ikke vær vanskelig. Poenget er at jeg er drittlei av at ingen tør si fra når dumskapen tar helt overhånd. – Hvorfor skriver du ikke en kronikk og sender den til Aftenposten? – Ehh… kan ikke du? Du skriver bedre enn jeg. – Gidder ikke, jeg er opptatt med andre ting. – Hva da? – Drikker øl og skifter bremseskiver på bilen. – Ok, men la denne samtalen være mellom oss, da. – Selvsagt, Ralf.. vi snakkes.
For noen dager siden skrev jeg litt om en gammel bil jeg har. Jeg antydet at bilen er ond, at den besmitter meg med sitt mørke straks jeg vrir om tenningsnøkkelen. Bare kødda, selvsagt. Jeg antar de fleste skjønte det. Den er så snill atte, verdens snilleste bil. Ikke bare det, den appellerer til alle, især kvinner… i alle aldre.
Jeg husker første året jeg hadde den. Jeg rygget den ut av garasjen omtrent på denne tiden. Kjørte omkring. Det er vanligvis menn som legger merke til litt uvanlige kjøretøyer i trafikken, menn er jo mer bilinteressert enn kvinner. Det må være noe spesielt med denne bilen, tenkte jeg. Kvinner i alle aldre, heri inkludert jenter i tenårene, snudde seg og smilte. Noen løfter armen og vinket, noen dyttet endatil tommel i været. Hva er dette, tenkte jeg. Jeg begynte å se på denne bilen med helt nye øyne. Hva er det med den? Det forholdsvis lange panseret, eller fronten inkludert grillen som smiler litt, eller ikke gjør det. Den pent avrundede hekken? De gule frontlampene? En gang var jeg på vei ut av en butikk og skulle til å låse opp bilen. En dame i høstlig årsklasse med hatt på snei dukket opp fra noe i nærheten av ingenting og ytret: – For en koselig bil du har der. Hvilken modell er det? Jeg svarte blidt og smilte. På vei ut fra parkeringsplassen dreide tre glade tenåringsjenter nakken og vinket. Jeg har aldri hatt nevneverdig drag på damer, jeg må innrømme det. Jeg har ikke sjarmen til Mick Jagger, ikke kropp som Petter Northugs. Jeg har alltid vært for de spesielt interesserte, slik som finsk fjernsynsteater på NRK for 40 år siden. Jeg skjønner jo det når jeg ser meg i speilet, og kvinner liker dessuten høyreiste karer; jeg er ikke høyere over havet enn at jeg må stå på ølkasse når jeg vil gjøre det som bikkjer gjør når de gjør det. Jeg er blitt avvist av kvinner helt siden jeg begynte å interessere meg for dem, og det er lenge siden. Jeg har lært å leve med det. Jeg har lært å kompensere og derigjennom utvikle metoder som gjør meg i stand til å nærme meg kvinner uten at de freser, klorer, slår med flathånd og sparker meg i balla. Jeg har lært en masse om hvordan man ser an en kvinne og risser opp en handlingsplan. Det dreier seg for det meste om ord og ord og atter ord. Det gjelder å finne de riktige ordene, de litt rare og uventede. Kvinner elsker ord. Ganske ofte har det gått bra og det har blitt hyggelig, men andre ganger – de fleste – har det ikke gått så bra. Teori er fint og vakkert, men lar seg ikke alltid forene med praksis til en høyere og trivelig enhet. Nåvel? jeg har innfunnet meg med meg selv og har erkjent at jeg ikke er noen pikenes jens. Sånn er det. Denne bilen, derimot.. den er fin og fjong og blå og med interiør så lekkert at det ser ut som om det er trukket med et tynt lag marsipan. Den ser ikke ut til å gå fort, og det gjør den heller ei. Den går svært sakte og er erkekonservativt bygget ved Peugeots fabrikk i Souchaux knapt et snes år etter 2. verdenskrig. Kul bil, men det er ikke noe ekstraordinært ved den. Allikevel: Jeg har en bil med myyyye mer drag på damene enn jeg selv har. Ikke hyggelig å tenke på, denne differansen.. mellom mitt potensial og bilens. Det er leit, men slik er livet. Vel vel, nok snikksnakk. Det er en fin dag. Jeg har montert batteriet og koblet til polene. Bare å vri om nøkkelen…
Jeg er glad for religions- og livssynsmangfoldet her til lands. Det er bra at alle har frihet til å tro på det de vil, uansett hvor avsindig det er… scientologi, antroposofi, astrallegemer, reinkarnasjon, astrologi, engler, Jonas Gahr Støre, spøkelser, julenissen, homeopati, Rødts prinsipprogram, kornsirkler, Snåsamannen, tusser og troll, wicca, Eivind Trædal, krystaller, enhjørninger, Allah… bare å velge og vrake. Selv er jeg mest opptatt av Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige, eller Mormonkriken… funnet på av Joseph Smith (1805-1844), som 14 år gammel fikk en åpenbaring og instrukser fra Gud sjøl om å danne et eget trossamfunn – for de absolutt rettroende.
Ifølge Smith var Gud nemlig drita lei de rådende tolkninger av Bibelen og ga – via engelen Moroni – ham et vink om hvor han kunne finne sannheten. Smith gravde en steinkiste opp fra jorden like ved der han bodde, i den fant han gullplater hvorpå innrisset tekster som ikke var til å forstå, men til alt hell lå vedlagt en kodenøkkel, oversettelseverktøy til engelsk. Så var det bare å oversette, da… til det som i dag er Mormons bok – den aller helligste av alle bøker. Et konsentrat av sannheten. Synd at engelen Moroni hentet gullplatene etter at oversettelsesarbeidet var ferdig, men vi får stole på Smiths oversettelse, han var sikkert en flink ung mann. Han startet altså sin egen religion, og på gullplatene må det ha stått at det er helt i orden å sex med så mange kvinner man vil – så lenge man er gift med dem. Fett for Smith, dette.. han var jo i tenårene og gikk trolig omkring med ereksjon hele dagen, og da var det jo griseflaks at Gud hadde skrevet i gull at han kunne ha sex med så mange damer han ville. Smith hadde drøyt 30 koner. Jeg har aldri vært særlig betatt av tanken om mange koner, og ikke mange her til lands tror døyten på historien om Smith og gullplatene. Men vi har religionsfrihet, og ingen kan nekte meg å kalle meg mormon. Det har seg nemlig slik at jeg ble mormon denne vinteren. Det har sammenheng med all snøen som ramlet ned. I enden av gata der jeg bor er en diger parkeringsplass, hvortil et mye mindre kirkebygg som ikke ligner en kirke. Men det er en kirke, Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige. Sant å si er jeg ikke så interessert i kirkebygget. Men jeg liker parkeringsplassen godt. Den er stor og fin og står nesten alltid tom, bortsett fra i helgene, især søndager. Da er er det fullt av biler der. På et skilt står det: Parkering kun for besøkende til kirken, etterfulgt av den tomme trusselen: Uvedkommende vil bli borttauet. Men altså, det dreier seg egentlig om snø. Det er snøen som har drevet meg til å bli mormon. Det snødde så grassat mye i vinter at jeg ikke gadd måke oppkjørselen, jeg parkerte bilen på gaten istedet. Det likte ikke brøytebilsjåføren no’ særlig. Han ble grinete av det, gaten ble ikke så fin som han ville ha den. Jeg tenkte jeg skulle være litt grei mot brøytemannen, vise litt samarbeidsvilje. Jeg parkerte på den store og fine mormonplassen. På vei ut av bilen ansteg en dame fra bortimot intet og gjorde meg oppmerksom på at jeg nettopp hadde parkert på plassen til Jesu Kristi Kirke av De Siste Dagers Hellige. Rent svinehell at jeg var pent antrukket og hadde et diskré slips hengende rund halsen. Jeg svarte: – Det vet jeg, søster, jeg er selv medlem av kirken. Det kommer jeg til å være til mitt aller siste åndedrag, men hva er det De har under kjolen der, et nytt medlem av vår kjære kirke. Velsigne Dem, søster… og la den nye være til glede og nytte for vår hellige kirke og vårt fellesskap. Hun stirret på meg en stund før ansiktstrekkene hennes løste seg opp og ble milde og avrundede, slik de skal være hos fruktsommelige kvinner. Jeg kunne ikke regne med slik flaks en gang til. Jeg søkte litt på google, skaffet meg litt innsikt, litt om kirken generelt og litt spesielt om trosbekjennelsen og litt til… slik som at det finnes omlag 15 millioner mormoner i verden, hvorav 4600 i Norge – fordelt på 22 menigheter hist og her i landet. Jeg pugget og noterte bak øret noen viktige navn – slik at jeg kunne henvise til mormonledere om jeg skulle føle behov for å styrke troverdigheten. Jeg la et eksemplar av Mormons bok i bilens hattehylle og lot håret vokse litt, slik at jeg – med litt hårgelé – fort kunne lage meg en fyldig predikantsveis. Mormoner er flittige misjonærer. De vil gjerne dele sin tro, men de vil nødig dele parkeringsplasser. Men de er mange, og jeg satset på at ingen ville ta nevneverdig notis av bilen min. Jeg er imidlertid ikke naiv, og en søndag ringte det på ytterdøren. Jeg tenkte øyeblikkelig: Nå er det kontroll, de har notert bilens registreringsnummer, og nå vil de sjekke. Jeg var fullt påkledd, bare slipset manglet. Jeg gned raskt litt gelé i håret og kikket ut av kjøkkenvinduet. Jada, ung mann med dress og slips og Mitt Romney-sveis. Jeg fortet meg ut bakdøra, pilte bortover veien, knyttet slipset i fart. Parkeringsplassen var full av biler, ingen mennesker. Jeg løp bort til kirketrappa, vendte om og begynte å gå tilbake. Og der kom han, kontrolløren… Mitt Romney. Jeg nikket og smilte vennlig. Han virket overrasket, stusset litt. Men så kom det… smilet, det som sier at du er en oss, og at det er trist at du må dra midt i gudstjenesten, men du har sikkert en god grunn.
Min venn Ralf hadde ingenting å ta seg til i går kveld. Tilslutt kjedet han seg så fælt at han ikke så annen mulighet enn å ringe meg.
– Jasså, er det den karen? – Jada, det er da det. Jeg trenger noen å prate med. – Hva vil du prate om da, Ralf? – Jeg har tenkt litt på denne Navarsete-saken. Hun har jo fått ganske mye oppmerksomhet i det siste, men jeg lurer litt på hvordan ektemannen hennes tenker om dette. Det er jo ikke vanlig at ens kones kjønnsorgan blir en offentlig sak. – Det har jeg ikke tenkt på. – Jeg har resonnert litt og ser tre muligheter. – Jeg lytter. – Han gir faen, lar henne holde på, bryr seg ikke, holder på med sitt, går i fjøset og smugdrikker hjemmesvidd på låven og kjører traktor i fylla. Han er jo bonde. -Ja. – Eller han er fly forbanna og har gjentatte ganger bedt henne skjerpe seg og glemme hele greia, slik at hun ikke driter seg ut landet rundt og alle snakker om kjønnsorganet hennes. Han kan ha sagt at hennes vulva, ytre såvel som indre kjønnslepper og vaginaen hennes er et privat anliggende, forbeholdt ham og henne – med unntak av årlig gynekologisk innsyn. Han synes kanskje hele greia er blitt så pinlig at han ikke orker gå i kirken på søndager. – Kanskje. – Eller han synes det er stas og ikke lite opphissende at noen hadde – og kanskje har – lyst på konas kjønnsorgan, men at de ikke kan få det fordi det er han og bare han som har eksklusivt adgang til det – via den hellige ektepakt. – Du er skarp, Ralf… litt av en analytiker. – Vi får håpe på alternativ tre. – Javel? – Hvis vi forutsetter at de begge er glad i sex, går de en fin vår i møte…
Liv Signe Navarsete sier at hun i fremtiden vil ha problemer med å nære tillit til de ti trønderne på hyttetur i Sverige, med ett unntatt: Morten Søberg. Hvorfor? Hva er det med Morten Søberg? Er han en slags helgen, ærlighetens fyrtårn? Vel, jeg har guuugla fyren, sett bilder og jeg ville ikke ha kjøpt bruktbil av ham… ikke engang en rattkjelke.
Hva er det, da? Er det fordi han er nynorskfundamentalist og aldri ville ha funnet på å skrive “Vi har lyst på fitta di”, selv om det er korrekt nynorsk – men heller: “Me er lystne på glufsa di”, eller “Me æ ofseleg lystne på hufseslufserufsa di” og samtidig uforvarende kastet mistanke i retning Vinje og Odd Nordstoga? Tror Navarsete at dette ville vært mer Søbergs stil, og at han derfor ikke kunne ha sendt den ytringen som er blitt Norges mest kjente SMS? Søberg har sendt denne SMSen til pressen: “Eg tek oversendinga av saka til politiet til vitande. Ellers har eg søkt juridiske råd vedrørende mogleg melding til politiet av identitetetstjuveri”. Det heiter ikkje “vedrørende” på nynorsk, men “vedrørande”, eller “når det gjeld”, eller “med omsyn til”. Der glapp det, altså. Kanskje Søberg ikke er den staute nynorskmannen han liker å fremstille seg som? Kan det være slik: Generalsekretær i Senterpartiet, Knut M. Olsen – ansvarlig for den interne etterforskningen i denne saken – er facebookvenn med Søberg og verner om sin kompis og har overbevist Navarsete om at Søberg ikke kan ha sendt den fæle meldingen? Hun har jo selv sagt at hun er naiv og godtroende. Eller det slik at Navarsete og Søberg tidligere har hatt intimt samkvem, men at det gikk over fordi Søberg egentlig ikke var så betatt av Navarsetes kjønnsorgan … og at hun følgelig anser det usannsynlig at han plutselig har endret oppfatning? Men hva om Søbergs kone, Cathrine Brøymer, i god tid før hytteturen til Sverige iverksatte sexnekt, og at det hadde innvirkning på Søbergs tanker om kjønn og lyst og sånn… Vel, spørsmålene i denne saken er mange, kanskje like mange som antallet hår på et gjennomsnittlig 59 år gammelt kvinnelig kjønnsorgan fra Lærdal i Sogn.
Til i dag har jeg trodd at Liv Signe Navarsete bare er sånn passe dum. Nå er jeg ikke sikker lenger. Hun er meget fortørnet… over at Vest politidistrikt ikke vil forsøke å finne ut hvem som for nesten 27 måneder siden hadde lyst på fitta hennes.
Hun sutrer over at politiet høsten 2016 hadde tid og anledning til å ta henne på fersk gjerning i grov fartsoverskridelse, inndra lappen hennes og bøtelegge med 8000 kroner. Men nå vil de ikke. Dumminger. Nei, politiet gidder selvsagt ikke drite seg ut i forsøk på å finne ut hvem hadde lyst på fitta hennes. Gudbedre, hva tror Navarsete at politiet kan gjøre? Sette de ti trønderne i varetekt til en av dem spekker? Torturere frem til tilståelse? Forhøre venner, bekjente og familiemedlemmer av de ti? Dra til Sverige, finkjemme hytta og lete etter tiss- og bæsjerester fra Morten Søberg, gjøre DNA-analyser og forsøke å tidsbestemme avsetninger av disse avfallsstoffene og sammenholde dette med vitneforklaring med sikte på fastslå med noenlunde sikkerhet når Søberg var på dass? Politiet har trolig annet å sysle med, og det vet at hvis det hadde startet etterforskning med sikte på hvem som ville ha musa til Navarsete, ville norsk politi fremstått som en heidundrende vits, ikke bare her til lands, men i mange andre lands publikasjoner med sans for humor… og kjønnsorganet til Navarsete ville blitt en snakkis kloden om. Hun skal være glad for at påtaleansvarlige vestpå bruker huet. Liv Signe Navarsete liker å fremstille seg som ei friskusjente fra Sogn og Fjordane som tåler en trøkk og har vært ute en og annen vinternatt. Vel, hun er sykmeldt og helt svimmel, kan ikke jobbe.. må slappe av, komme til hektene. Denne drøyt to år gamle SMSen har tatt helt knekken på henne. Jeg tror jeg skjønner hvorfor Ola Borgen Moe m. fl. i 2014 så det slik at Senterpartiet var best tjent med en annen leder…
Hva er det med den bilen min? Jeg bruker den ikke til daglig. Den står i garasjen hele vinteren, helt stille og urørlig… uten batteri. Det er en gammel bil, produsert i Frankrike, registrert for 54 år siden.
Jeg er en ganske rasjonell fyr, tror ikke på mye mer enn det man kan se, ta og føle på. Men denne bilen er litt spesiell. Når jeg setter meg i den, er det som om den tar over. Vanskelig å forklare. Hvis jeg skriver at jeg blir mørkere til sinns og får slemme tanker.. noen som tror meg, da? Sikkert ikke. Ikke desto mindre er det helt sant. Nei, det er ikke en Plymoutn Fury med brutal V-åtter og rusten krom, ei heller en skummel, solbrent Ford Falcon med setestopp på ville veier og ukjent fortid. Det er en fransk bil, med moderat motor. Den ser ganske snill ut, folk snur seg etter den, smiler og noen dytter tommel opp. Jeg tror det er noe med designet, runde og myke former, som på en pin up fra 50 -tallet. Jeg merker det straks jeg setter meg inn og vrir tenningsnøkkelen med urviseren. Den starter alltid lett, forbausende lett. Jeg har ikke justert tenning og ventiler på lenge. Den bare starter… bare det er nok til å gjøre en litt mistenksom. Akkurat i det tennpluggene gnistrer og stemplene setter seg i bevegelse og dreier veivakselen, reiser underarmshårene seg… og jeg ser alt på en annen måte. Det er ikke noe med frontglasset, det er helt klart og gjennomsiktig – slik det skal være. Det er noe annet, som jeg ikke kan sette fingeren på. Er bilen ond? Det er det jeg undres på. Kan en bil være det, ond?. Jeg tror jo ikke det, men jeg er sannelig ikke sikker. Det ikke slik at jeg nærmest uten å registrere det kjører altfor fort og uvørent, til livsfare for omgivelser. Det er noe annet, noe mørkere og dypere. Jeg blir helt annerledes og synes ikke det er så bra. Temperaturen i hodet øker og jeg hører underlige stemmer, det er rart.. for jeg har ikke radio i den bilen. Jeg sier til meg selv at dette kjøretøyet hovedsaklig består av stål, aluminium, glass og gummi… rene og uorganiske materialer. Litt olje, naturligvis.. men ikke mye i forhold til bilens vekt. Det er 1. mai og batteriet er ladet, bare å sette det på plass og skru til polene… pluss først. Starte og rygge ut av garasjen, kjøre avsted. Det har gått bra tidligere år, har ikke gjort noe fryktelig galt, men det har vært nære på. Jeg nøler. Egentlig trenger jeg ikke kjøre den bilen. Det er jo bare en sommerbil. Da jeg kjøpte den for fem år siden, var hensikten å hygge seg med den på solblanke dager. Men jeg vet ikke. Kanskje jeg bare skal la den stå, der den står… uten batteri.
Elisabeth Eriksen er prest og “morderisk forbannet”, hvilket kan tolkes slik at hun kan tenke seg å se bort fra det 5. bud og avlive den som voldtok hesten hennes i en stall i Skedsmo, og hun anser det som henimot et Guds under at den drektige hoppa hennes ikke spontanaborterte etterpå. Nei, det er ikke en voldelig og overkåt rabagast av en hingst med dårlig impulskontroll fra en stall i nabokommunen som har lært seg å gå på to bein, kledd seg ut som en mann og tatt seg til rette i nattens mulm… nei, det er visst tale om en uidentifisert mannsperson, og han skal ha etterlatt seg en krakk inne hos disse hoppene.. som vel må kunne benevnes sexhjelpemiddel.
De fire angjeldende hoppene som før var snille og milde som solblanke junidager, er nå litt sure og grinete. Ikke så rart, man blir jo litt nedfor av uønsket seksuell oppmerksomhet. Dyrepolitiet på stedet er varslet. Nei, vi snakker ikke om en rottweiler og en norsk skogkatt uteksaminert fra Politihøgskolen. Øst politidistrikt har opprettet en “gruppe” bestående av to etterforskere satt til å undersøke brudd på dyrevelferdsloven. Sex med hest rammes av paragraf av 14, og domfellelse kan utløse inntil tre års fengsel. En og annen pirkete og kanskje litt syk kverulant hist og her, Kløfta inkludert, vil nok kanskje anføre muligheten for at disse hoppene kan ha flørtet litt, bydd seg frem og oppfordret til uforpliktende sex med en forbirekende mann på vei fra fest til hjemmet sitt på Kløfta. Personlig tror jeg sjansen for det er liten. Altså: De to etterforskerne bør konsentrere innsatsen i leting etter sexgrenseløse individer. De må spørre seg: Hvor finnes og ferdes de mest utagerende i denne kategorien? Politiet har jo rett som det er empiri for øyet under etterforskning av kriminelle handlinger. De ser etter mønstre og sannsynlige gjerningspersoner – moduskandidater. Det bør de fortsette med, og da er det henimot uunngåelig å ikke se hen til siste halvårs grimme nyhetsoppslag om politikeres sexeskapader… eksempelvis tukling med småjenter, gruppesexinvitasjon til 15-åring og kanskje ikke så veldig frivillig sex i en kornåker i Trøndelag. Naturlig å starte etterforskningen lokalt. Jeg regner med at de to dyrepolitibetjentene begynner med ordføreren i Skedsmo, Ole Jacob Flæten (Ap), og ikke legger for mye vekt på hans fortid som sogneprest i Lillestrøm. Teologisk utdannelse utelukker ingenting, det vet veldig mange katolske korgutter. Politiet må søke bredt. Alle partier – bortsett fra Rødt – er representert i Skedsmos kommunestyre. Det er tale om 47 representanter, hvorav kanskje halvparten er menn… vi runder av nedover til 23. Men hesteinteressen her til lands er ikke avgrenset til Skedsmo kommune, ei heller den særinteressen det her er tale om.. og det finnes politikere utenfor Skedsmo. Det er ikke så langt fra Skedsmo til Stortinget, der 100 av de 169 representantene er menn. Da er vi allerede oppe i 123 mulige kandidater. Det er en start. Lykke til…
Ralf ringte for fem minutter siden. Sextrakasseringssaken hans har tatt en brå vending. – Hei, Ralf.. du høres ut til å være i godt lune. – Ja, det skal jeg hilse å si. Politiet tok visst saken på alvor. Gjennombrudd. De er noen drivende dyktige karer, skal jeg si deg.. og harde i klypa. – Skjerpet forhør av de fem damene? – Knallhardt. Men politiet hadde en teori allerede tidlig i etterforskningen, en naturlig mistenkt. Damene var tøffe, lot seg ikke knekke så lett, men etterhvert fremkom at denne hytta lå ved en kornåker… trenger jeg si mer? – Ehhh… damene tilvirket sprit fra korn de rappet, mistet alle hemninger og sendte grisemelding til deg? – Nei.. – De hadde allerede mistet de fleste hemninger og antastet kornbonden da han var ute og kikket på åkeren sin… og mistet således den aller siste og minste rest av hemninger og sendte den fæle meldingen til deg? – Nix. – Kornbonden var yr og ville ha uforpliktende sex med alle de fem damene, men damene betakket seg fordi han luktet av kumøkk og gamle kjøttrester mellom tennene.. de ville mye heller ville ha sex med deg og sendte en uformell begjæring om det? – Nope. – Da gir jeg opp.
– Trine Skei Grande leide nabohytta. I løpet av kvelden kom hun over og ble med på festen. Hun hadde med “heimert” fra Overhalla, og alle ble fulle som sjømenn i Acapulco. Skikkelig jentefest. Grande hadde vært litt utagerende. Alle sendte meldinger hist og her i fylla, og ifølge disse damene hadde Grande tatt helt av, pågrepet noen av de andres telefoner og sendt slibrige meldinger i alle himmelretninger, en av dem havnet hos meg. De fem stakkars damene var litt redd henne. – Du slette tid. – Nettopp! – Har Grande tilstått. – Ja, etter sterkt påtrykk fra politiet. Hun unnskyldte seg med at “æ e en helt vanlig dame voksi opp i Trøndelag, voksi opp på fæst” og “æ e førr et libberalt, demmokratisk og oppnar samfunn”. – Men hvorfor var det så vanskelig å presse sannheten ut av de damene? – Adjunkten med tilleggsutdanning er kulturell ildsjel og har hånd om biblioteket ved skolen. Hun elsker det biblioteket høyere enn mannen sin. Litteratur er jo kultur, og hun fryktet Grandes trusler om å stoppe bevilgninger til kulturtiltak i skolen. Hun er jo kulturminister. – Gudbedre.. men Grandis får seg en smekk på lanken, da? Kanskje tiltale. – Saken er henlagt. – Saft suse! – Hun er Grande, vet du…
