Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Det stunder til stortingsvalg og som vanlig før valg, blir partiet Rødt omtalt hist og her som kommunistisk. Da blir alle kommunistene i Rødt veldig molefonkne og lei seg .. de blånekter for at de ønsker hypervoldelig og blodomsprutende revolusjon med nattlige arrestasjoner og nakkeskudd i mørke kjellere … og senere hen tvangsarbeidsleire, sensur, massedrap, indre eksil, nye arrestasjoner, skinnrettssaker, varemangel, tomme butikker, sult og savn, død og pine, rasjonering, mer sensur, flere arrestasjoner, nye nakkeskudd, massegraver, hirsegrøt til frokost, kålsuppe til middag, ingen kveldsmat, apati, mangelsykdommer, gampefyll, bunnløs fortvilelse, angst, depresjon, psykoser, dødslengsel og selvmord…
Selvsagt vil ikke Rødt innrømme at de vil ha revolusjon og tilbehør, men avslutningsvis i partiets gjeldende prinsipprogram:
Når ein etter kvart kjem stadig nærmare målet om eit samfunn utan undertrykking, i harmoni med naturen sine tolegrenser, vil det vere mogleg å sjå konturane av eit klasselaust samfunn: ei verd der alle menneske er like mykje verdt – og der grunnprinsippet er «yte etter evne, få etter behov». Det var dette Karl Marx kalla kommunisme.
De som er tørre bak ørene, vet at kommunisme aldri har latt seg gjennomføre uten drap, overgrep og tyranni… men slapp av, det blir ikke kommunistisk revolusjon i Norge, hvertfall ikke denne høsten, men det er valgkamp, Rødts representanter er med og stiller seg opp på gater og torg … og siden det er sommer og reprisetid alle vegne, republiserer jeg en liten tekst første gang forelagt i anledning kommune- og fylkestingsvalget i 2019. Den er forsiktig  redigert:

Gi meg de steile og kalde menn, de onde og gærne,
de som ingen smak har og aldri i livet går hen
og knyter slips som står i stil med klærne,
som aldri selger den ekle joggebuksa si, men kjemper til døden for den

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ingen frappant parafrase over Nordahl Griegs dikt, men for de som ikke er fortrolig med diktanalyse: Kommunistene må ta seg sammen!
Hva er det med raddiser og klær? Er Stalin, Mao, Pol Pot, Castro, Pål Steigan og Trond Øgrim ennå retningsgivende for kommunisters klesvaner?
Det ser faen meg sånn ut.

Man får tro at kommunistjenter er like søte og pene som andre jenter. Hvorfor kan de ikke svinge leppestiften litt, barbere seg i armhulene, rydde opp i buskaset nedentil, kjøpe noen raffe kjoler og høyhælte sko og kanskje kjøre litt luremusopplegg overfor kåte og bortskjemte Høyre-gutter, bare på kødd – for å finte dem ut av fatning. Det er jo valgkamp, for svingende. Hvorfor må kommunistgutter reke uflidd omkring i hettegenser, posete joggebukser og slitte T-skjorter med ukule påskrifter?
Før i tiden var det stil over norske raddiser. Riktignok var de stål- og betongbolsjeviker med sans for ufrihet, vanstyre og eksekusjonspelotonger, men de var pent kledd og de gikk sjelden til postkassa uten en windsorknute i halsen.
Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk uten slips, og krigshelt Asbjørn Sunde var stilig som bare faen og propert antrukket med pent, stripet  slips da han møtte opp i Eidsivating lagmannsrett og ble idømt åtte års fengsel for spionasje. Til og med grinebiteren Martin Tranmæl brukte slips.
Lenin brukte slips, og det ryktes at han ikke tok det av seg før han hadde røff og tøff bolsjeviksex med sin hustru Krupskaja. Det er klasse. Men Lenin har vært dævv i snart 100 år.
Min forlengst henfarne grandtante Tutta sa det slik:
“Kommunistene nuomstunder ser ikke bra ut. Da jeg var ung, var kommunistene velkledde, og de vasket seg nesten hver dag. Skarpe buksepresser og slips, jada. Jeg lot meg til og med forføre av en av dem … ja, det var den gangen jeg var helt ung og stuepike på hotell Terminus i Bergen…”
Vanskelig å selge konseptet kommunisme til brede lag av befolkningen i 2021, men hvis man insisterer på å prøve, gjør det i det minste med blankpussede sko og et pent knyttet slips. Start med noe lett, jeg anbefaler four-in-hand:

Fort gjort å hengi seg til tanker om svunne tider, når man sitter helt alene en sommerkveld og forsøker fastslå nøyaktig i hvilket øyeblikk isbiten i GTen oppgir sin faste form. Sommer er erindringstid, hertil er kvinner uomgjengelige. Ikke slik å forstå at jeg har hatt nevneverdig drag på damer, absolutt ikke, ingen pikenes jens, som det heter … men noen kvinner har jeg da blitt kjent med.
De man husker best, er de man ikke fikk, eller bare fikk litt av, ikke nok av og til slutt ingenting… og de er det sant å si flest av. Vel, slik er det ihvertfall med meg.

Det var oftest om somrene det skjedde, omtrent på denne tiden, når sommeren er moden og sødmetung, nettene mørke og lumre og eplene legger kraftig på seg med tanke på september.
La oss kalle henne Katrin. Hun bodde bak en brysthøy, lubben mispelhekk, i en stor, hvit, gammel trevilla med mange trær og planter omkring, deriblant et dusin epletrær, trolig plantet omtrent på den tiden Ibsen døde.
Hun var mørk, solbrun og skulle opp i 3. gymnasklasse, jeg i 2.. Hun var sofistikert, leste rare bøker, gikk på kunstutstillinger og snakket ikke om det. Jeg så henne aldri med venninner, hun gikk alltid alene, med en liten kurv hengende fra venstre underarm. Noen oppfattet henne som arrogant, men det var hun nok ikke, hun var bare seg selv, tror jeg … i løse kjoler som sluttet omtrent ved knærne, barbent, eller i slitte Nike-sko uten swoosher, som var revet av. Hun syklet dag om annen på en gammel, grønn damesykkel, og jeg kunne ikke la være å komme i tanker om hvordan det var å være sykkelsetet hennes.
Jeg var fascinert, mest fordi hun ga inntrykk av leve helt uten innblanding, uten påvirkning, jeg så henne aldri i en jenteflokk … og på den tiden var foreldre nesten helt borte vekk, akkurat som i tegneserien Knøttene. De var der, men allikevel ikke.
Vi bodde ikke langt fra hverandre, og jeg måtte gå forbi huset hennes hvis jeg skulle noe sted. Jeg gikk forbi huset hennes selv om jeg ikke skulle noe sted og kikket opp på et vindu på spiss, i annen etasje, der jeg trodde rommet hennes var.
En tidlig kveld i begynnelsen av august gikk jeg forbi det store, hvite huset. Det skjedde fort:
Rusing av bilmotor og en blå Mercedes som bykset ut av en åpning i hekken. Den traff meg ikke, men jeg reagerte med et kjapt tilbakesteg, snublet, tapte balansen, ramlet bakover og skrubbet opp venstre albue.
Ut av bilen steg Katrins mor. Rød leppestift og blondt hårverk høyt oppsatt. Hun hadde skjørt på og var oppskjørtet. Pen. Hun bøyde seg ned og grep meg om skuldrene og spurte hvordan det gikk.
Da hun forsto at alt var i orden, vendte hun seg mot mannen sin, som var halvveis ute av bilen og ikke hadde tenkt seg lenger.
– Hva i all verden er det du driver med, Konrad … kan du ikke snart lære deg bruk av kløtsj og gass?? Du holdt på å drepe denne unge mannen her.
Katrin hadde sanset opptrinnet. Bredbent og barbent i tynn, hvit kjole ved siden av Mercedesen. Munnen hennes krøllet seg i et smil. Hun sa ingenting.
Moren spurte hvor jeg bodde, og jeg svarte like i nærheten og at jeg gikk på samme skole som datter’n hennes.
– Jaha .. vel, sånn å forstå. Du får ta deg av denne unge mannen, Katrin. Det er plaster og pyrisept i øverste hylle i skapet til venstre på badet nede. Kanskje han er sulten, eller tørst. Spill litt Chopin for ham, eller noe.
Vi ble stående å se etter Mercedesen som ble mindre og mindre og forsvant til høyre nederst i gaten.
– Pappa har førerkort, men kan ikke kjøre. Mamma har ikke førerkort, men kan kjøre. Guds mirakel at de kommer fra disse bilturene med livet i behold. Har du også rare foreldre?
Hun smilte en sånt smil jeg aldri har sett før. Mørkeblått blikk, lysnet ørlite av lave solstråler fra vest. Hun hadde store hjørnetenner.
Hun gikk foran meg. Barbent. Jeg kunne ikke la være å studere de faste leggene hennes. Gyllen hud og hvit lin.
Stua minte om stuer i Fjernsynsteatrets svart/hvittperiode, men her var et virvar av farger og planter og forheng, tunge gardiner, møbler fra henfarne tider og et svart piano fra Seiler, påmontert svingbare kandelabre med støvete, nedbrente stearinlys.
Hun samlet hastig håret i en nakkeknute, satte seg ved pianokrakken. Beethovens måneskinn. Hun spilte langsomt, så sakte at tonene glapp taket i de neste. Hun demonterte stykket, kunne nesten ikke høre at det var Måneskinnsonaten, men det var det. Jeg hørte det, måtte bare lytte godt.
Hun spilte ikke hele stykket, kanskje bare et minutt, ikke mye mer. Plutselig stoppet hun, tonene ble hengende igjen i luften noen sekunder før de løste seg opp og ble borte.
– Nei, faen .. dette gidder vi ikke. Tørst?
Jeg svarte ja og regnet med saft, eller cola med isbiter.
Hun ble borte og kom tilbake med et brett hvorpå to stettglass og en flaske rødvin fra Frankrike et sted. Hun lo.
– La oss drikke oss fulle, sa hun kløv opp i en mørk rød plysjstol med små hjul. Jeg satte meg i sofaen, som var flaskegrønn og slitt i kantene.
Hun lot meg forstå at hennes dumme foreldre ikke ville komme tilbake før dagen etter en gang.
Hun hentet flere flasker og vi ble akkurat passe fulle og omtrent ved midnatt gikk vi opp trappene til rommet med vindu på spiss og skyveseng med breddepotensial.
Etterpå tente hun en sigarett og spurte om jeg kunne hente en mugge vann og glass.
– Jeg blir så tørr i munnen av sånt, sa hun…. – vet du hvorfor … fordi all fuktigheten i kroppen min trekkes dit du nettopp var. Jeg må etterfylle.
Hun lo, og jeg hentet vann. Hun tømte et stort glass på et blunk og sølte noen dråper som blandet seg med svette og rant ned mellom brystene hennes.
– Du har spisse pupper, sa jeg.
Hun lo og spurte om jeg kunne venne meg til dem.
– Njææ… vet ikke, sa jeg.
Hun lo igjen og kastet underbuksa mi etter meg. Jeg dukket.
Vi sovnet, delvis oppå hverandre. Jeg våknet sent på natten. Hun var en silhuett ved vinduet. Hun åpnet det, slapp inn kjølig natteluft og morgenfuglers sang. Jeg ville at hun skulle stå der. Akkurat slik, helt stille.
Hun hoppet opp i senga og sa:
– Jeg tror jeg begynner å bli tørst igjen, men du trenger ikke hente vann.
Hun begynte aldri i 3. klasse. Hun ble borte, uten å si noe. Jeg så henne aldri igjen. Jeg så ikke foreldrene mer heller. Ingen blå Mercedes, bare store flyttebiler og sterke flyttemenn.
Noen uker senere kom snekkere. De banket og slo og hamret, og en dag var påspissvinduet i annen etasje borte, erstattet av et helt vanlig vindu.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

I byen der jeg bor, bor også Noor Ahmad Noor. Han er imam og forøvrig litt av en friskus. På sin facebook-side skrev han nylig:
“Hiltlar forlot noen jeush slik at folk vet hvor ond denne nasjonen er! Hvorfor drepte han dem? Hitler hadde forlatt noen jøder slik at verden kunne se hvilken grusom nasjon dette er. Og hvorfor det er nødvendig å drepe dem.”
Ingen glitrende skribent, denne Noor A.Noor, men kverke jøder … det vil han. Ikke overraskende, alle vet at muslimer ikke ugjerne dreper en jøde, allerhelst en hel haug.

Det overraskende er at imam Noor A. Noor er dum nok til å legge en slik tekst ut på facebook. Han er anmeldt til politiet, av drammenseren Hans-Christian Holm, som på sin facebook-side redegjør for sin reaksjon, med blant annet dette:
Jeg er en svært varm tilhenger av ytringsfrihet og en åpen debatt med stor takhøyde der alle slags argumenter kan brynes mot hverandre. Men det går ei grense der ytringer blir til kriminelt hat, og den grensa har Noor passert. Jeg har derfor levert en politianmeldelse der jeg anmelder Noor for brudd på straffelovens § 185 om hatefulle ytringer og § 183 om oppfordring til straffbar handling, med begjæring om tiltale og straff.
Så får vi se hva politiet gjør. Spennende. Noors ytring må være et tindrende klart brudd på paragraf 185 (øvre strafferamme: 3 år i spjeldet), men det blir nok litt forvirrende for politijuristene, dette; paragraf 185 er jo et særskilt stykke lov, sammenrablet primært med tanke på beskyttelse av muslimers ekstremt sensitive følelsesliv.
Den norske kirke er svært tydelig i sin reaksjon. I byen der jeg bor, bor også Ivar Flaten. Han er en såkalt dialogprest og leder til daglig Kirkelig Dialogsenter i Drammen, som betyr at han forstår muslimer bedre enn de aller fleste og unnskylder nesten hva det skal være av muslimers heidundrende dårskap og råskap.

Flaten tar avstand fra Noors uttalelser, men han viser stor forståelse og toleranse for imamens overhåndtagende jødehat. Til Drammens Tidende:
“Vi må lese disse (Noors uttalelser, min anm.) i sammenheng med den uroen som finnes på Gaza. De fleste vil anse den konflikten som ganske asymmetrisk, og det er noe mange andre også blir opprørt over, ikke bare muslimer som sympatiserer med palestinerne.”
Det er jo nesten ikke til å tro … en norsk, protestantisk prest forsvarer tjukk og grov antisemittisme, men Flaten kan slappe av. Han får ikke kjeft av sjefen. De som har fulgt med litt, vet at denne holdningen er helt i tråd med Den norske kirkes vedtatte kose- og hyggeholdning til muslimer, illustrert ved denne arkivtegningen som viser Olav Fykse Tveit – preses i kirken – i dialogsamtale med en muslim av den litt røffe sorten:

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Blålakkerte stortånegler. De andre tærne var fargeløse, bare seg selv. Sans vernis. Jeg kunne ikke la være å smugtitte på tærne hennes, som lå pent på geledd i sandaler og så helt ubrukte ut. Føttene likeens.
Underlig. Jeg var fascinert. Hvordan kan tær og føtter på en voksen kvinne se helt nye ut? Jeg forsøkte å tenke ut et par teorier, lyktes ikke og tenkte at noe vil alltid unndra seg innsikt og forståelse. La oss kalle henne Lucie.

Vi møttes i Sandvika. Hun smatt på plass i bilen min. Vi kjørte over til Kadettangen, parkerte og spaserte over til Kalvøya.
Lette skyer hvorigjennom solstråler malte gresset grønnere enn det var og tilvirket kontraster og relieffer overalt omkring. Hun sa hun likte bilen min, den minnet henne om barndom og oppvekst i en liten landsby et sted mellom Lyon og Montpellier. Jeg sa takk og tenkte at en bil gjør ingen forskjell, og én svale gjør ingen sommer.
Jeg likte stemmen hennes, melodisk myk og diskré. Jeg hadde lyst til å si det, men turte ikke. Jeg hadde jo ikke snakket med henne før. Litt for tidlig med komplimenter. Sånt kan lett oppfattes plumpt og dumt, men så tenkte jeg at alle kvinner liker komplimenter, og dette måtte jo være en ganske moderat variant. Jeg sa:
– Jeg liker stemmen din, måten du snakker på.
Hun så litt overrasket ut, men jeg tror hun likte det. Hun sa:
– Synes du det?
Jeg tenkte at noen må ha sagt det til henne før. Jeg likte også måten hun gikk på, men sa det ikke. Hun gikk som om hun var alene i hele verden. Jeg hadde lyst til å si det, men besinnet meg.
Vi kom til en liten strand. Nudiststrand. De som var der, var kliss nakne. Heldigvis var det tale om en liten flokk hvitkinngjess.
Jeg fikk ikke føttene hennes ut av tankene. De så ut til å være laget av marsipan, i et fasjonabelt konditori i Wien. Jeg forundret meg over de blå stortåneglene. Hvorfor bare stortærne? En aparte skikk medbragt fra sørøst-Frankrike. En hemmelig kode. Et statement?
En benk med utsikt til Østre bukt. Vi satte oss ned og snakket om løst og ikke så mye mer fast. Jeg hadde lyst til å si at hun var pen, men sa det ikke. Turte ikke. Hun sa noe om meg, usikker på om det var en kompliment, eller ikke. Jeg spurte ikke…
Jeg sa noe og hun sa noe. Jeg siterte faren min, som en gang sa at han godt kunne tenke seg et Europa uten Tyskland, men ikke uten Frankrike. Hun virket litt overrasket, og jeg la forklarende til at faren min var født i 1924.
Kloden dreiet umerkelig rundt, solen laget fine skygger både hist og her og luften beveget seg nesten ikke. Stillhet. Stemmen hennes passet godt inn. Jeg tenkte å si det, men sa det ikke … jeg spurte heller ikke om stortåneglene hennes.
Jeg satte henne av der jeg pukket henne opp. Jeg ble sittende å se etter henne. Hun skred avsted. Spenstig, likevel adstadig. Hun så seg ikke tilbake…

Hvem faen er Morten P? Jeg måtte guuugle … jobbet 34 år i Dagbladet som sportsjournalist før han ved siste årsskifte begynte i Nettavisen – som fotballekspert. Meningen var at han skulle holde seg til fotball, men sett slikt … for to dager siden publiserte Nettavisen en kommentar under tittelen:
Jeg tror faktisk Sylvi Listhaug er Norges ondeste politiker
Denne Morten P, også kjent som Morten Pedersen, har utvidet sin kommentarvirksomhet til også å gjelde politikk, men det er jo ikke i tråd med det han ytret da han forlot Dagbladet. Han syntes det var vemodig å forlate Dagbladet etter alle disse årene, men:
“Samtidig er det enkelt og befriende, fordi Dagbladet vil ha en ny kurs. Jeg tenker annerledes og mener ikke alle skal gjøre det samme, noen må gjør det de er best til. Jeg lider av ‘Skomaker, bli ved din lest’-syndromet, og skal jeg bli ved min lest, ligger den muligheten i Nettavisen. Da muligheten åpnet seg der var det veldig lett å si ‘morna’ til Dagbladet og fortsette med det jeg kan.”
Kanskje ikke til å undres over at det i hans politiske kommentar for to dager siden gikk helt galt, allerede i ingressen:
Fabian Stang har skjønt at han trådte over en grense da han kritiserte Jonas Gahr Støres Utøya-tale i et facebook-innlegg.
Det riktige er at Fabian Stang angret at han ytret det han mente om det han oppfattet som kritikk av hans partikolleger og ham selv.
Altså: Han mener det han skrev, og gjør det ennå, men slettet innlegget ettersom dagen var 22. juli – han ville nødig såre Utøya-ofre.
Morten Pedersen så å si frikjente Stang, lot som om Stang hadde skiftet mening og så sitt snitt da Sylvi Listhaug uttalte til VG:
“Tror Fabian Stang gir uttrykk for det mange mener”
Han siterer henne slik: Sylvi Listhaug tror det Fabian Stang la ut på Facebook om Utøya-talen til Jonas Gahr Støre er det folk mener.
Det er forskjell på “det mange mener” og “det folk mener”. Morten Pedersen sysler altså med sitatfusk, men så blir det virkelig ille:
Jeg tror faktisk Silvi Listhaug er Norges ondeste, mest spekulative og mest kyniske politiker.
Det er ytringsfrihet i Norge, og det er greit å antyde at noen er onde, men hvor får han det fra? Listhaug sa bare at hun tror mange mener det samme som Fabian Stang. Hvor er ondskapen? Hva er Listhaugs ondskap? Pedersen forklarer ikke, utdyper ikke, begrunner ikke. Kanskje fordi konseptet ondskap er komplisert, med flere forklaringsmodeller.
Resten av Pedersens kommentar er fyllstoff om Listhaug, som mange har skrevet før, eller sagt … kanskje rundt lunsjbordene i Dagbladet.
Alt summert og rundet av til nærmeste påstand: Jeg tror faktisk Morten Pedersen er Norges dårligste politiske kommentator.

Morten Pedersen bør etterleve egen devise, holde seg til sin lest og skrive om det han vet mest om – fotball. Nok å ta tak i … bakrom, press på ballfører, etablert forsvar og kanskje litt om den nye handsregelen…

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Kurt Westergaard er død. Han var den danske kunstneren som i 2005, etter oppdrag fra Jyllands-Posten, tegnet en karikatur av mannen kjent som profeten Muhammed.
Jeg vet ikke hva Westergaard tenkte da han fikk oppdraget. Kanskje tenkte han det mange andre tenkte: Muhammed = islam = muslimer = terror, død pine og selvmordsbomber.
Så tegnet han i vei … ikke no’ frapperende mesterverk, men Westergaard lar det – ubevisst, eller ikke – være litt uklart hva han egentlig tegner. Er det Muhammed med en påtent bombe i turbanen, eller er Muhammeds hode intet hode med operativ hjernemasse, men en tøytildekket, rund og svart tingest påskrevet den islamske trosbekjennelsen, stuvende full av sprengstoff med gnistrende lunte … som kan gå av hvilket sekund som helst og sprenge en hel haug vantro langt pokkerivold opp i luften.
Nåvel, Westergaard tegnet og resultatet ble omtrent slik som denne kopien:

Westergaards tegning ble trykket i Jyllands-Posten høsten 2005 og utløste øyeblikkelig et sabla lurveleven.
Hyggeligere ble det ikke av at norske avisredaktører trykket tegningen. Norges og Danmarks ambassader i Syria ble stormet av muslimer og satt i brann, likeledes det danske konsulatet i Beirut.
Krenkede muslimer på Gazastripen ba nordmenn, dansker og svensker komme seg til helvete ut av regionen, dagen etter ble EUs kontor i Gaza stormet av maskerte menn.
Telenors kontorer i Pakistan ble angrepet to ganger, og i Tyrkia ble en kristen prest drept av en 16 år gammel muslimsk gutt … slik gikk dagene i 2006 og årene etter, stadig nye voldshandlinger utført av fornærmede muslimer, og noen husker sikkert 7. januar 2015, da muslimer stormet Charlie Hebdos lokaler i Paris og drepte 12 mennesker.
En drøy måned senere var det debattmøte om kunst, blasfemi og ytringsfrihet i kulturhuset Krudttønden i København. Dit dro også en ung mann med palestinsk bakgrunn og skytevåpen. Han likte ikke ytringsfrihet så godt og skjøt og drepte den danske dokumentarfilmskaperen Finn Nørgaard før han kom seg unna.
Dagen etter oppsøkte han synagogen i Krystalgade i samme by. Der var det konfirmasjonsfest. Utenfor sto en vakt. Han ble skutt og drept. Samme dag ble terroristen selv skutt og drept, av politiet … slik kan man holde på, nesten i det uendelige, men mange tastetrykk tar lang tid og jeg vil dra avsted og bade, men la oss bare minnes den franske læreren Samuel Paty, som i fjor høst fikk hodet sitt skåret av på åpen gate, fordi han hadde vist frem noen Muhammed-tegninger i anledning undervisning om ytringsfrihet.
Hvis kunstens anliggende er provokasjon og reaksjon, har Westergaard hatt større betydning enn Picasso, Munch og Michelangelo – tilsammen. Dessuten har han bragt allmennkunnskap, nå vet alle at muslimer har veeeldig lett for å drepe – til og med for en jævlig tegning.
Denne karikaturhistorien har kostet mange menneskeliv, men den har en verdi, den dokumenterer at vestlighet og islam passer like godt sammen som riskrem og brun saus.
I 2010 brøt en somalier seg inn i Kurt Westergaards hjem. Han hadde øks med og ville drepe den danske tegneren. Han lyktes ikke. Siden levde Westergaard med konstant politibeskyttelse – til han døde i går.

I levende live sa Kurt Westergaard at han aldri angret sin berømte tegning. Han sa også at han håpet å bli husket som forkjemper for ytringsfrihet. Det bli han nok…

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

De aller fleste nyheter er dårlige og svært triste. Mange hevder at det skyldes alt det fæle som skjer i verden, men tid om annen leser man nyheter som gir grunn til å se positivt på fremtiden. Dagbladet bragte denne tittelen i dag:
KJEMPER FOR KLIMAET MED FØDSELSNEKT

Det er tale om MDG-politiker Josefine Gjerde (22). Hun uttaler til avisen at hun og livmoren hennes er enige om å ikke føde barn før klimakrisen er løst.
Ifølge MDG er klimakrisen så kolossal og omseggripende at den ikke lar seg løse de nærmeste femten årene, og da er Gjerdes egg trolig så råtne, morkne og oppflisede at befruktning er uaktuelt.
Dette må anses som en gla’nyhet, for det barnet Gjerde aldri vil føde … man må jo tenke på hva det slipper å gjennomleve. Gjerde er jo – som de fleste MDGere – å ligne med Maos rødegardister og det kan ikke være gøy å være barnet til en mor med totalitært sinnelag, som synes at alt gøy er no’ dritt, og morsmelk vil det nok ikke bli tale om, i stedet ris- eller havremelk og senere hen fullt vegankjør og aldri fredagstaco.
Men for alt vi vet, kan jo Gjerde ha unnlatt å fortelle Dagbladet at hun forlengst har besluttet å aldri få barn. Hun er jo også hardkokt tilhenger av abort, når det skal være. Ved vårens partilandsmøte gikk hun i bresjen for avlivning av fostre opptil 18 uker gamle.
Kjølig dame … ikke alle kvinner passer til å være mor. Kan godt tenkes at Gjerde er en av dem.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et kjøkkenglass GT, var jeg i muntert lune og løftet telefonen på første klemt:
– Hei, Ralf!
Ralf er av den sorten som mumler når han sier noe han helst ikke vil si.

– Jeg fikk vaksine i går.
– Ååå … men det er vel like bra, det…
– Ikke si det til noen.
– Seff ikke.
– Det er så uverdig. Jeg satt i denne store hallen, med munnbind på, sammen med en haug andre mennesker. Unge damer gikk omkring og sjekket at alle hadde munnbind godt over nesen og spurte alle om de hadde fylt ut egenerklæring.
– Hva er det?
– Noe man på forhånd skulle gjort via en app, eller no’.. det hadde ikke jeg gjort, men det spilte ingen rolle… jeg ble jo vaksinert.
– Bivirkninger.
– Jepp.
– Flass, tåfis, kusma og havesyke?
– Redusert selvbilde.
– Åååå?
– Det er noe umandig og veikt ved det hele. Feigt. Skal man ikke tåle å bli litt syk..
– Jeg lytter.
– Gruppepress, hovedsaklig fra kone og datter. Jeg angrer på at jeg ga etter, føler meg feminisert. Helt ute av kurs. Fæl følelse.
– Vel, du kan rette opp i dette. Du kan vel ta Øydis litt røft og uvørent ved første anledning, dessuten har du jo motorsykkel å tøffe deg med.
– Øydis har vedtatt ny sexnekt, den tredje så langt i år … og sykkærn er på førstegangsservice…

I går passerte timene så fort at det nesten ikke gikk an, jeg glemte tiden og registrerte ikke at armbåndsuret mitt var sluppet opp for potensiell energi. Et distré blikk på kortviseren: Nesten 19.00.
Dagen hadde vært varm og jeg fablet om et par kalde pils på verandaen. Jeg syklet avsted til butikken, men ble ganske forskrekket da jeg registrerte at ølet var dekket av en presenning. Jeg hadde glemt å trekke klokka.
Kan ikke si annet enn at jeg ble ganske molefonken, jeg vil nok si deprimert, men jeg har et lite triks når jeg synes verden er et vemmelig sted med stort forbedringspotensial:
Jeg guuugler Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK) og søker på forskningsprosjekter. STK forsker på mangt og meget, som mer enn mye bidrar til sinnets munterhet. Jeg fant prosjekttittelen: Likestilling og eksellens i bærekraftig balanse? – hvorunder:
Kjønn, kjærlighet og kunnskapsbegjær i det kompetitive universitetet vil vi undersøke hvordan ulike typer kunnskapsbegjær og tilhørende væremåter og epistemologiske orienteringer næres og hindres i møtet med et mer markedsorientert og kompetitivt universitet.
Ytterligere orientering om prosjektet, men jeg falt litt av og øyelokkene mine senket seg som scenetepper. Sovnet. Våknet av at en sommerfugl landet på pannen min. Jeg viftet den forsiktig vekk, en tiriltungeblåvinge. Jeg leste videre:
Mål:
Prosjektet vil vi frembringe ny innsikt ikke bare i hva som fremmer og hemmer numerisk balanse mellom kvinner og menn i toppstillinger, men også hva som hemmer og fremmer synergi mellom mer likestilte hverdagslivsorienteringer og akademiske karrierer.
Kjønn er vinden som aldri før, og dette forskningsprosjektet – finansiert av Forskningsrådet – startet i 2019 og skal være fiks ferdig i 2023. Fire år, altså .. men det tar faen meg tid å finne ut av viktige saker og ting. Det er nok derfor fire personer er satt av til dette krafttaket:
Professor Helene Aarseth, postdoktor Rebecca Lund, forsker Jørn Ljunggren og førsteamanuensis Julie Edwards.

Jeg glemte rent at jeg ikke rakk kjøpe øl. Det rare med STK, er at det får en til å glemme det leie og det enda tristere. Jeg gleder meg til å lese denne forskningsrapporten … i 2023.

Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad har tenkt seg lenge og grundig om og slutter seg til resten av regjeringens forslag om forbud mot konverteringsterapi, eller homoterapi, som noen kaller det.
Jeg tror KrF er delt i denne saken. Ropstad og noen andre nærer kanskje bekymring for homokonverteringsbransjen og lurer på hvor omseggripende den er og frykter at denne virksomheten ved forbud kan gå under jorda, som det heter … eller mer presist: Flytte ut i grissgrendte strøk, langt unna nærmeste lensmannskontor – kanskje i øverst i Hallingdal.
Man kan lett tenke seg et hemmelig, landsomfattende nettverk av barske homojegere med høyt utviklede, finjusterte homoradarer som tråler by og land, fjorder og daler på jakt etter klienter … unge, sårbare homofile menn, ennå ikke helt fortrolige med egen seksualitet.
På den annen side: Noen KrFere er nok overbevist om at mange homofile helst vil vært streite og ser for seg spesialutdannede konverteringsagenter som forespeiler klientene et streit liv med kone, unger, bikkje, lang-Volvo … grilling i hagen, taco på fredager og et realt knull henimot midnatt – når ungene sover. Mange unge homofile vil nok være tiltrukket av et slikt trygt liv – og mamma og pappa ville blitt så glade.
Målet helliger midlet, vil nok noen tenke og forestiller seg flere dusin homofile menn fraktet i svære, lukkede lastebiler til homokonverteringsleire beliggende langt pokkerivold utenfor tettbygd strøk, kanskje et nedlagt gårdsbruk med traktor på låven. La oss si at en av klientene ser slik ut:

Ved ankomst må alle kle av seg fjolleklærne, inkludert rosa boxere og for små T-skjorter med dyp V-utringing. Dernest utlevering av skikkelige mannfolkklær, heri inkludert rutete tømmerhoggerskjorter og vernestøvler.
Det pedagogiske opplegget er basert på en miks av erfaringslæring (learning by doing) og eksponeringsterapi. Man kan tenke seg en vanlig dag slik:
05.30: Revelje
06.00: Frokost – tre speilegg og en neve bacon, tomatbønner og et kjøkkenglass bourbon.
06.30: Klasserom – grunnleggende mannsteori – hvordan oppføre seg som et skikkelig mannfolk. Avsluttes med utdrag fra Clint Eastwoods Sudden Impact.
07.00: Oppstilling. Sjekk av antrekk. Detektering av spor etter deodorant, hudkremer og nesespray.
07.15: Alle drikker to bokser bayerøl på styrten.
07.16: Praktisk opplæring i motorsagbruk.
07.17: Trefelling og kløyving. Stabling av ved.
12.00: Lunsj – trippel cheeseburger, masse pommes frites og to bokser pils.
12.30: Klasserom – praktisk mannstilnærming ved eksempelbruk … Trond-Viggo Torgersen versus Espen Lie, Erlend Elias versus Børge Ousland. Avsluttes med utvalgte snutter fra Terminator II.
13.00: Opplæring i traktorkjøring i både edru og beruset tilstand.
13.15: Norskopplæring i klasserom. Terping på røff språkbruk og tøffe banneord.
13.30: Samlingsstund på tunet. Alle gutta drekker øl, spikker fenalår og røyker sterke sigaretter. Blondinevitser, grovsnakk og rå latter.
14.30: Arrangerte slåsskamper uten hansker. Utslagningsprinsipp. Vinneren får en halv flaske hjemmebrent og ekstra sigarettrasjon.
16.00: Middag – tilberedes etter slakting av gris. Flesk og duppe og poteter. Ikke grønnsaker. Øl fra boks og akevitt i store glass.
17.30: Middagshvil.
17.32: Klasserom med tavle – hvordan øke skrittlengden og kunsten å sjekke damer i en fei og feie over dem uten å bruke bakluka.
18.30: Motorsykkelkjøring uten førerkort på svingete landevei.
19.30: Hard eksponeringsterapi. Et snes innleide horer nesten uten klær sprader omkring og dytter godsakene sine opp i trynet på gutta. Ereksjon belønnes med ekstra sigaretter.
21.30: Kveldsmat. Pytt i panne, speilegg, kokte griselabber og whisky uten is.
22.00: Hard pengepoker. All-in.
23.00: Kosestund med øl, potetgull og film – Quentin Tarantinos Reservoir Dogs.
00.39: Øl, potetgull og evaluering av filmen.
01.00 Natta…
Etter tre uker i denne tralten ser kanskje ovennevnte klient slik ut:

Denne teksten er opprinnelig fra desember 2019, oppdatert og mildt redigert.