Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad har tenkt seg lenge og grundig om og slutter seg til resten av regjeringens forslag om forbud mot konverteringsterapi, eller homoterapi, som noen kaller det.
Jeg tror KrF er delt i denne saken. Ropstad og noen andre nærer kanskje bekymring for homokonverteringsbransjen og lurer på hvor omseggripende den er og frykter at denne virksomheten ved forbud kan gå under jorda, som det heter … eller mer presist: Flytte ut i grissgrendte strøk, langt unna nærmeste lensmannskontor – kanskje i øverst i Hallingdal.
Man kan lett tenke seg et hemmelig, landsomfattende nettverk av barske homojegere med høyt utviklede, finjusterte homoradarer som tråler by og land, fjorder og daler på jakt etter klienter … unge, sårbare homofile menn, ennå ikke helt fortrolige med egen seksualitet.
På den annen side: Noen KrFere er nok overbevist om at mange homofile helst vil vært streite og ser for seg spesialutdannede konverteringsagenter som forespeiler klientene et streit liv med kone, unger, bikkje, lang-Volvo … grilling i hagen, taco på fredager og et realt knull henimot midnatt – når ungene sover. Mange unge homofile vil nok være tiltrukket av et slikt trygt liv – og mamma og pappa ville blitt så glade.
Målet helliger midlet, vil nok noen tenke og forestiller seg flere dusin homofile menn fraktet i svære, lukkede lastebiler til homokonverteringsleire beliggende langt pokkerivold utenfor tettbygd strøk, kanskje et nedlagt gårdsbruk med traktor på låven. La oss si at en av klientene ser slik ut:
Ved ankomst må alle kle av seg fjolleklærne, inkludert rosa boxere og for små T-skjorter med dyp V-utringing. Dernest utlevering av skikkelige mannfolkklær, heri inkludert rutete tømmerhoggerskjorter og vernestøvler.
Det pedagogiske opplegget er basert på en miks av erfaringslæring (learning by doing) og eksponeringsterapi. Man kan tenke seg en vanlig dag slik:
05.30: Revelje
06.00: Frokost – tre speilegg og en neve bacon, tomatbønner og et kjøkkenglass bourbon.
06.30: Klasserom – grunnleggende mannsteori – hvordan oppføre seg som et skikkelig mannfolk. Avsluttes med utdrag fra Clint Eastwoods Sudden Impact.
07.00: Oppstilling. Sjekk av antrekk. Detektering av spor etter deodorant, hudkremer og nesespray.
07.15: Alle drikker to bokser bayerøl på styrten.
07.16: Praktisk opplæring i motorsagbruk.
07.17: Trefelling og kløyving. Stabling av ved.
12.00: Lunsj – trippel cheeseburger, masse pommes frites og to bokser pils.
12.30: Klasserom – praktisk mannstilnærming ved eksempelbruk … Trond-Viggo Torgersen versus Espen Lie, Erlend Elias versus Børge Ousland. Avsluttes med utvalgte snutter fra Terminator II.
13.00: Opplæring i traktorkjøring i både edru og beruset tilstand.
13.15: Norskopplæring i klasserom. Terping på røff språkbruk og tøffe banneord.
13.30: Samlingsstund på tunet. Alle gutta drekker øl, spikker fenalår og røyker sterke sigaretter. Blondinevitser, grovsnakk og rå latter.
14.30: Arrangerte slåsskamper uten hansker. Utslagningsprinsipp. Vinneren får en halv flaske hjemmebrent og ekstra sigarettrasjon.
16.00: Middag – tilberedes etter slakting av gris. Flesk og duppe og poteter. Ikke grønnsaker. Øl fra boks og akevitt i store glass.
17.30: Middagshvil.
17.32: Klasserom med tavle – hvordan øke skrittlengden og kunsten å sjekke damer i en fei og feie over dem uten å bruke bakluka.
18.30: Motorsykkelkjøring uten førerkort på svingete landevei.
19.30: Hard eksponeringsterapi. Et snes innleide horer nesten uten klær sprader omkring og dytter godsakene sine opp i trynet på gutta. Ereksjon belønnes med ekstra sigaretter.
21.30: Kveldsmat. Pytt i panne, speilegg, kokte griselabber og whisky uten is.
22.00: Hard pengepoker. All-in.
23.00: Kosestund med øl, potetgull og film – Quentin Tarantinos Reservoir Dogs.
00.39: Øl, potetgull og evaluering av filmen.
01.00 Natta…
Etter tre uker i denne tralten ser kanskje ovennevnte klient slik ut:
Denne teksten er opprinnelig fra desember 2019, oppdatert og mildt redigert.
Det er Pride … mye spas og stas og kalas og regnbueflagg hist og regnbueflagg her og overalt innimellom. Noen vil endatil la det flagre i frisk bris over stortingsbygningen.
Det er blitt så mange homoseksuelle. Da jeg var ung, var alle heteroseksuelle .. bortsett fra Per Aabel, men han gjorde ikke noe stort nummer av det, og han fortalte ingen hva han drev med under krigen, da han oppholdt seg i London og fikk ballettundervisning.
Alle likte Aabel, især når han var på TV og fortalte eventyr av H.C. Andersen. Jeg tror aldri han vurderte å kutte ut Piken med svovelstikkene og i stedet fortelle alle TV-seerne at han var litt av en guttefut og ikke gikk av veien for litt røff og uforpliktende hankjønnsaktivitet i garderoben etter Holberg-forestillinger på Nationaltheatret.
Annerledes nå. Jeg har inntrykk av at det er flere homoseksuelle enn heteroseksuelle her i landet. Homoseksualitet er blitt svært moderne og henimot normativt.
Kanskje begynte det med komiker Sturla Berg-Johansen og hans suksess på Chat Noir i 2009, der han i løpet av forestillingen Damenes aften fortalte alle i salen at han var homofil … og fremkalte – i følge Dagbladet og VG – en kollektiv eufori så overdådig at alle i salen, klissvåte av tårer, kastet seg om halsen på hverandre og var på nippet til å hengi seg til spontansex med nærmeste person, uten nevneverdig hensyn til kjønn, alder og utseende. Folk var aldeles elleville, Berg-Johansens popularitet nådde et ekstremalpunkt.
Selv var jeg henimot venneløs den gangen, døtrene mine vurderte å skifte etternavn, moren min lot som hun ikke var hjemme når jeg ringte på, broren min tilbakeviste hardnakket alt snakk om at han ikke var enebarn og katten min lot som hun var aleneboende.
Ikke til å undres over at jeg tenkte: Jeg vil bli like populær som Berg-Johansen – jeg vil bli homo.
Jeg får begynne utvortes, tenkte jeg og kjøpte nye, fargerike skjorter, klippet håret og geléstylet det … jeg la meg til vanen å sitte mens jeg tisset, la om kostholdet til bare grønnsaker, linser, erter og bambusskudd … jeg sluttet med øldrikking og kjøpte dyre viner tilvirket i Italia. Jeg meldte meg på yogakurs, forsøkte å legge om ganglaget, kjøpte interiørmagasiner, dusjet og barberte meg hyppigere enn før og øvde inn sjarmant lesping.
Jeg begynte å se på menn på en annen og helt ny måte. Forsøkte meg med skjelmske og guttaktige blikk i retning ukjente menn overalt … i T-banevogner, på toget, i kassakøer, på gater, streder og torg.
Synd å si at jeg ikke gikk helhjertet inn for saken, men det buttet. Hjernen var ikke med på ferden. Den strittet imot… helhetero som den vel var og er. Ikke minste ansats til homoerotiske følelser. Det ble ikke bedre av at jeg hadde en løsaktig venninne som tidvis kom på besøk og ville kle av seg så snart hun var innenfor ytterdøren.
Vel, jeg måtte erkjenne prosjektets mislykkethet og avfinne meg med status hvit, halvgammel heteroseksuell mann, som jo ikke står høyt i kurs nuomstunder.
Jeg måtte bare finne meg i min grimme skjebne: Henslepe resten av mine dager som hetero.
Men Sturla Berg-Johansen … du store allstyrelse, han er litt av en luring. I 12 år har han seilt under falskt flagg og solet seg i glansen av forloren homoseksualitet … ikke bare er han sammen med en dame, han har til og med gjort magen hennes tykk. Sturla Berg-Johansen skal bli pappa. Fy for en sjarlatan…
Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et kjøkkenglass GT, var jeg i elevert lune og løftet telefonen på første klemt:
– Takk det samme. Gleder meg til lang sommerferie og fravær av kolleger og elever. Jeg trenger all mulig hvile og avkobling.
Her må innskytes at Ralf er lærer, og det har han alltid vært. Allerede for tyve år siden var han drittlei, og nå venter han bare på å bli pensjonist, slik at han kan unnslippe det han tidvis kaller dårskapens episenter.
– Jaja, men er det ikke bare å snu bunken og støtte deg til lang erfaring med å ignorere alle læreplanens gode intensjoner?
– Joda, men til høsten skal vi på rasismekurs…
– Antirasismekurs, formoder jeg.
– Jepp, vi har fått kursplanen. Det er to timer to kvelder i uka i to uker. Obligatorisk.
– Med eller uten friminutt?
– Vet ikke, men rektor er i fyr og flamme. Hun har i mange år gått på african culture-aftener der de slår på trommer, lager rar mat og danser og sånn. Hun vil forresten ikke tituleres hun lenger, hun foretrekker hen. Jeg lurer på om hun er i ferd med å skifte kjønn, eller no’… hun har fått svarte skjeggstubber på haka.
– Det kalles overgangsalder, Ralf.
– Anyway .. vi har fått informasjon om kurset, premisset er at alle hvite mennesker er rasister i kraft av en hvit overlegenhetsideologi så å si programmert inn i alle hvite menneskers arvestoff.
– Du slette tid.
– Videre heter det at hvite mennesker ikke er bevisst denne DNA-skavanken og har holdninger man ikke er klar over, og dermed opprettholder systematisk rasisme, men det skurrer litt..
– Ja..?
– Hvordan kan man systematisk opprettholde noe man ikke kjenner til?
– Nå pirker du fælt, Ralf.
– Jeg tror jeg vet hva dette kurset vil avlede
– Jeg lytter.
– Innvandrerelever vil slippe enda lettere unna vold mot lærere og medelever. Du vet, et knivstikk i ny og ne…
– Du tar sikte på bakerste pult på vindusrekka?
– Tror det..
Jeg har en liten plett i grissgrendt strøk vest i det som i gamle dager het Bratsberg amt. Norges Twin Peaks. Her hender mangt og meget som ikke hender andre steder, men nå skriver jeg meg helt bort fra det jeg vil skrive om, nemlig åpningen av årets utedosesong.
Det er jo nesten ikke noe i hele verden som er så fint som å sitte på utedo om sommeren, når prestekragene strammer seg opp som tinnsoldater og humlene suser omkring og bekken borti bakken klukker og ler som om hele verden og omegn er et komisk påfunn.
Verden og alt tilbehør trer tilbake og man blir sittende å se ut, gjennom et gammelt sprossevindu og tenke at det fineste i livet er å ikke tenke på noe, og da er det fort gjort å komme i tanker om min gamle fysikklærer på gymnaset, som advarte mot å betrakte verden i annet enn naturvitenskaplig perspektiv. Siden har jeg levet etter denne devisen.
Lortfallet i denne doen er cirka 131 centimeter, og da er det henimot ulaseggjørlig å ikke undres på hvilken hastighet lorten har i nedslagsøyeblikket … og som alle vet:
Svaret er kvadratroten av høyde x massens akselerasjon x 2… som er 5,07 meter per sekund, eller 18,25 km/t….
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut av partiet. Han har tenkt mer på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Hørt om de seks guttene som i Oslo tingrett bare fikk samfunnstjeneste og noen dagers fengsel for to tilfeller av grov gjengvoldtekt av ei mindreårig jente? Hun ble også drapstruet. Jeg tenker at de burde ha fått kuttet av seg pikken og tilbragt mange år i fengsel.
– Ehh … hvor har du lest dette?
– Jeg har ikke lest det, jeg hørte det av en venninne på jobben som hadde lest det. Hun var helt sjokkert og lurte på hva som går av norske domstoler. De voldtok den stakkars jenta etter tur og truet med drepe henne. Kan du skjønne hva som går av unge menn nå om dagen…
– Du virker ikke sjokkert, men det er helt sant. Dommen falt her om dagen.
– Ja, men det er snakk om innvandrergutter..
– Ååå??
– Ja, og de ter seg jo litt annerledes, tenker jeg. Disse guttene har nok problemer med å tilpasse seg norsk kultur og sånn. De er sikkert fra Syria, eller andre land med krig og elendighet, tenker jeg. De er sikkert traumatiserte på en måte og vet hverken ut eller inn og ikke hva som er rett og mindre rett. I tillegg kommer trangboddhet og dårlig økonomi og sånn .. også har vi jo denne systemiske rasismen som gjennomsyrer hele landet vårt, og hverdagsrasismen som også inkluderer helgene. Ikke rart at disse unge mennene blir helt fortvilet og føler seg helt uttafor.
– Men…
– De guttene var bare 15 og 16 år gamle da de voldtok den jenta, og du vet vel hvor dårlig det er med fritidstilbud øst i Oslo. Hadde Oslo kommune vært mer på tilbudssiden, hadde vi ikke hatt disse voldtektene, tenker jeg. Problemet er at Norge…
– … men jeg vokste opp på Røst på 60-tallet. Der var det ingen fritidstilbud og ingen var rike, men ingen voldtok hverandre…
– Jamen, det er lenge siden. Jeg tenker at vi er multikulturelle nå, og at innvandrere er en berikelse for Norge, men vi må jo regne med ulike og kanskje litt utvidede kulturuttrykk, og vi må slutte å se på vestlige verdier som bedre enn andre, tenker jeg…
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i dag tidlig:
– Jeg tenker at hun Shazia Majid er så klok.
– Hun har vært journalist i VG i mange år, nå er hun i avisens kommentaravdeling. Hun skal skrive masse om innvandring og integrering og sånn. Sette dagsorden, tenker jeg.
– Åjavel.
– Her om dagen ble hun intervjuet, husker ikke hvor, men hun sa at det er greit å snakke om vanskelige ting i innvandringsdebatten, så lenge man gjør det med godt hjerte.
– Sa hun det .. det er flott, tenker jeg. Men hva er de vanskelige tingene?
– Det sa hun ikke noe om, tror jeg.
– Kan det være dette med vold og drap og ran og kriminalitet og sånn?
– Hva mener du?
– Det er jo mer vold og sånn blant innvandrere enn etnisk norske. Det er dokumentert, det … i undersøkelser og sånn?
– Jeg har ikke lest sånne undersøkelser, men uansett er det ikke relevant, tenker jeg. Det er jo bare rasister som driver med sånne ting, problemet er at innvandrerne gjør alt de kan for å passe inn, integrere seg og bli nordmenn, men hvite nordmenn stritter imot, hindrer dem. Særlig menn, tenker jeg.
– Åå?
– Ja, Shazia Majid sier at innvandringsdebatten i dag er en fest for empatiløse menn. Det er klokt sagt, tenker jeg.
– Det er jeg enig i, menn eier ikke empati … det vet alle kvinner som har vært gift. Heldigvis skrev eksmannen min under på skilsmissepapirene uten å nøle et sekund. Det viser jo også hvor lite han brydde seg om ekteskapet vårt, tenker jeg. Det varte tross alt i 22 år. Jævla pikk!
– Samma her, jeg har ikke sett snurten av eksen siden han flyttet ut i 2009. Jeg tenker det er bra at vi ikke fikk barn.
– Men du… er du blitt kjent med hun enslige, pakistanske dama som bor i etasjen over deg, som du var på hils med?
– Åja … ehh .. nei, det ble det ikke noe av. Jeg hadde jo tenkt å invitere henne på søndagsmiddag, men det kokte litt vekk. Jeg var så opptatt. Tiden strakk ikke til.
– Men nå kan du vel invitere henne?
– Ehh.. jeg tror hun har flyttet. Det er ihverfall det jeg har hørt…
– Dette er ikke bærekraftig. Du kan ikke fortsette slik, pappa. Du trenger hjelp.
Ja, slik sa hun det, like ut … min yngste datter. Hun hadde tilvirket to loddrette bekymringsrynker i pannen, som ikke løste seg opp før nedre del av neseroten.
Jeg sa ikke noe, bare pirket med skjeen i dessertskålen hvori stripete rester av rød saus. Jeg følte skam.
– Du kan jo gå til fastlegen, forklare situasjonen. Han vil sende deg videre i systemet.
– Ehh… ja.
– Hvordan begynte dette, da?
Jeg løftet hodet og møtte Datters medfølende blikk.
– Vel, det er et halvt år siden, sa jeg og fortalte at jeg var sammen med en dame – la oss kalle henne Janneke – som en dag spurte om jeg ville ha dessert til middagen. Hvorfor ikke, svarte jeg og tenkte ikke mer på det.
Janneke gikk i gang og jeg fortsatte med mitt, som akkurat da var å drikke øl og røyke sigaretter.
Dagen forløp slik dager gjør når dager er slik jeg liker at dager er. Janneke laget etterhånden middag, og jeg spiste uten tanke på dessert.
“Mett? Men du orker dessert?”
“Absolutt ikke. Jeg må vente .. til … la oss si Kveldsnytt.”
Hun hentet to dessertskåler og to skjeer. Fra kjøleskapet bollen med pudding og en mugge rød saus.
“Smak litt, da.”
Jeg lempet en liten bit over på skål og adderte ørlite grann rød saus. Det så lekkert ut, jeg tok en bit. Digg. Det smakte vidunderlig … og underlig.
Noe skjedde, en slags bevissthetsutvidelse. Jeg merket, eller trodde jeg registrerte nydannelse av nevrotransmittere i hjernen. Et kjemisk ruskevær. Dopamin og noradrenalin. Euforiske lynglimt på kryss og tvers. Minner fra en svunnen tid badet i sublim nytelse.
Jeg forsynte meg mer og forlenget rusen. Jeg forsynte meg en gang til.
Jeg registrerte ikke at Janneke sa:
“Jøye meg.”
Tre fjerdedeler av puddingen var borte. Janneke hadde såvidt smakt på den.
“Du likte den?”
Morgenen etter, klokken 05.31, våknet jeg. Smøg ut av sengen, listet meg ut av rommet. Ned trappa. Jeg måtte tisse, men gikk på kjøkkenet og åpnet kjøleskapet, hvorfra jeg tok ut puddingen, overhøljet den med resten av den røde sausen. Etter drøyt fem sekunder var alt borte.
– Dette er ikke bra. Kjøleskapet ditt er nesten tomt, bare egg og melk, en agurk utgått på dato og noe jeg ikke vet hva er. I matskapet står fem pakker semulegryn. I papirsøpla ligger tre tomme pakker. Du er avhengig, pappa.
Jeg så ned i dessertskålen.
– Du pleide jo å spise ganske variert, og en boks sardiner til frokost hver dag.
– Joa…
– Semulepudding er godt, men du kan ikke bare spise det … det skjønner du sikkert.
– Ja..
– Hør her, jeg kan bestille time hos fastlegen din. Du forklarer situasjonen for ham. Kanskje sender han deg til psykolog, eller på rehab.
Yngstedatter kom på besøk i går. Hun gledet seg til Eurovision-sammenkomst med en hel haug venninner. Om jeg kunne kjøre henne? Det kunne jeg. Vi kan ta bilen min, sa hun og jeg sa at det kan vi.
Vi kjørte avsted. Jeg satte henne av, snudde bilen og kjørte hjemover igjen. Nå er det slik med denne bilen at den innbyr til råkjøring. Den er mye raskere og tøffere enn min, og jeg så mitt snitt. Jeg gjorde det
Sant å si kjørte jeg litt røft og sanset ikke en grå Passat før den plutselig var rett bak meg. Blålys i grillen.
Faen, tenkte jeg og tenkte videre at det er ikke første gangen politiet vil snakke med meg. Jeg bremset, kjørte inn til siden og senket vinduet. Jeg hektet på et smil:
– God kveld, konstabler. Hva kan jeg hjelpe dere med?
Rart med det, politibetjenter liker ikke den arkaiske formen konstabel, det blir for mye av Olsenbanden-stemning, tror jeg og det skal jo være alvor når politiet går så langt som å stoppe folk i trafikken.
En lang og tynn, en tykk og lav. Kling og Klang. Mann og dame.
– Gikk vel litt fort her, gjorde det ikke, sa Klang.
Selvfølgelig gikk det fort, altfor fort, men jeg tvilte på om de hadde noe måling, eller annet å fare med.
– Vel, det kommer vel an på hva man sammenligner med. I forfjor fløy jeg seilfly med en kompis. Vi tok av fra Notodden og…
– Vognkort og førerkort.
Jeg visste hvor disse dokumentene var, men rotet omkring i hele bilen og brukte ganske lang tid før jeg fant sakene, førerkortet lå i skjortelomma. Klang trippet litt og virket irritert. Kling nappet til seg trykksakene og gransket. Jeg tror han ble litt nedfor av at alt var i orden, men han øynet et håp:
– Hvem eier bilen?
– Det står i vognkortet.
– Hvilket navn står i vognkortet?
Jeg nevnte min datters etternavn, som også er mitt.
– Fornavn?
– La meg se… jeg pleier ikke gjøre forskjell på døtrene mine, jeg holder like meget av begge og blander navnene deres hele tiden … ja, jeg tror det er no’ som ligger til familien. Moren min surret fælt med navnene til broren min og jeg, og hun…
– … du må da huske navnene til døtrene dine, har du lånt bilen av datteren din?
– Det vil jeg ikke si.
– Hææ.. ?
– Riktigere å si at jeg har lånt bort litt av tiden min, slik at hun ankom presis til en venninne som inviterte til venninnetreff i anledning … ehh.. ja.. denne sangkonkurransen alle snakker om.
Klang ga førerkortet til Kling, som fingransket det.
– Når er du født?
– Midt på natta, midt på vinteren. Moren mi sa at det var stjerneklart og tok det som et godt tegn. Faren min, han…
– … år! Hvilket år?
– Ja, det er jo lenge siden. En helt annen tid. Det var før Kennedy ble innsatt som president i USA, men etter at Beatles ble kastet ut av Vest-Tyskland.
Vanskelig å tolke Klings og Klangs ansiktsuttrykk. Begge hadde munnbind på.
Klang bøyde seg frem, stakk hodet nesten inn i bilen og sa med ubehagelig stemme:
– Vi får ta en promilletest.
Kling hadde allerede skrellet emballasjen av en sånn promillemålingsinnretning og ga den til Klang, som sa:
– Blås i denne så hardt du kan, til jeg sier stopp.
Jeg blåste så hardt jeg ville til hun sa stopp.
– Du må blåse skikkelig, ta i!
Jeg tok i akkurat så hardt jeg følte for, men det var ikke hardt nok. Kling og Klang hadde inntatt bred beinstilling og anlagt armene i kors.
– Å faen.. det glemte jeg .. jeg sliter litt med ettervirkning av covid nitten, er litt i ulage og tungpustet og … men jeg er på bedrings vei, føler jeg..
Kling: – Hææ… hvorfor bruker du ikke munnbind?
– Hvorfor skulle jeg .. jeg var helt alene og holdt flere hundre meters avstand til alle omkring – til dere dukket opp.
Vet ikke om faren min var klokere enn andre fedre. Jeg tror ikke det, men stundimellom ytret han kloke ord, slik som ikke sykle ned en bakke i full fart uten å bremse og pass deg for kvinner med hovedfag i idéhistorie.
En gang sa han: Pass deg for mennesker i flokk. Jeg var en ganske dum unge og trodde han mente 17. mai-tog, skoleklasser på skogtur og mange mennesker på stranda en varm sommerdag. Jeg spurte hva som var farlig med sånt.
Faren min så på meg, som om jeg var tilbakestående, og sa:
– Når veldig mange mennesker blir veldig enige om noe veldig fort, må du være på vakt.
På den tiden var jeg medlem av R.Ø.L.P. (Resirkuler Øyeblikkelig Lusete Piker) og svarte:
– Alle gutta i gata er enige om at jenter er dumme, er det galt?
Faren min ga opp og overlot meg til min enkle hjerne.
I moden ettertid har jeg forstått hva han tenkte på: Ideer og ideologier og dogmer og påstander oppe- og fremholdt av sånne som ser hverken til høyre eller venstre, ei heller opp og ned, og er dopet på retthaveri og politisk korrekthet og utøver en disiplin man kan, hvis man vil, benevne rekkeutvikling – som ikke har det minste med matematikk å gjøre – men bygger på tesen om at alt henger sammen med alt … hvis du er sånn, så er du slik og er du ditt, er du datt. La meg eksemplifisere:
Hvis du er hvit, er du dum, slem og ignorant. Er du tillegg mann, spiser du bare kjøtt og liker å gå elgjakt, og da har du sikkert traktor og alle som har traktor er klimafornektere, og hvis du fornekter klimaet og kanskje kjører bil med V8-motor, hater du veganere, vegetarianere, homofile, feminister og banker kjerringa før du voldtar henne og straks etter går på fotballkamp uten munnbind … og alle som ikke går med munnbind, mener at det finnes bare to kjønn, driver med konspirasjonsteorier og stemmer helt sikkert FrP og liker det norske flagget og da er du islamofob, hater muslimer og er rasist og alle rasister er … ja, her er mange rekkeutviklere litt rause og man kan velge hva man er – nazist, eller fascist.
For slik er det at sluttleddet i alle disse rekkevariantene er nazist, eller fascist – eller er begge deler.
Bør disse rekkeutviklerne skjerpe seg og finne på no’ annet? Nix, de skal fortsette med det de gjør. Ikke fordi det er klokt, ikke fordi det tilfører samfunnsdebatten det minste lille grann av innsikt, men fordi det er jævlig gøy og tilfører det offentlige ordskiftet et drøyt kryddermål absurd humor…
Faktisk.no (heretter Faktisk) har tildelt seg rollen en ideell organisasjon og uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Denne uavhengigheten er selvsagt bare tøys og tull og lirumlarum: Faktisk er eiet av NRK, VG, Dagbladet, TV2, A-Media og Polaris Media – som hver gir Faktisk én million kroner i driftsstøtte – 6 millioner summert. Selv den dummeste fillebikkje vet at det er dumt å bite hånden som serverer mat.
Bidrag til offentlig ordskifte? Njæææ… Faktisk skriver for det meste om det alle andre skriver om – korona, covid-19, munnbind, avstand, sprit, smittefare, smittesporing, vaksiner … og noen ganger slår Faktisks faktasjekkere knallhardt til mot ytringer via facebook så inni gamperæva virkelighetsfjerne at selv SFO-barn reagerer med skjeve smil.
Faktisks redaktør, Kristoffer Egeberg, ser det annerledes og man kan tenke seg at han her om dagen stakkåndet av brennende sannhetsengasjement kalte til seg en av sine ivrigste faktajegere, Silje Sjursen Skiphamn:
Red. Egeberg: – Se her. Noen hevder på facebook at Nürnberg-prosessene skal åpne igjen. Ikke fæle nazister, denne gangen. De tiltalte er amerikanske smittevernsmyndigheter, Verdens helseorganisasjon og Davos-gruppen. Rettssaken starter 3. juli.
Skiphamn: – Hææ??
Red. Egeberg: – Skikkelig fæik njus. Opphavsmannen heter Sven-Allan Johansson. Han skriver at 1000 advokater med faglig støtte fra 10 000 leger har levert stevning med hjemmel i Nürnberg-kodeksen og hevder at disse organisasjonene har forbrutt seg mot menneskeheten, ved eksperimentell og uforsvarlig bruk av covidvaksiner. Mange kan vente seg dødsstraff, skriver han.
Skiphamn: – Det er jo helt koko.
Red. Egeberg: – Nettopp. Nå er det om å gjøre å tilbakevise disse påstandene og forhindre at kanskje flere millioner mennesker skaper telesammenbrudd ved samtidig ringe til Nürnberg og spørre om det er ledige plasser i rettssalen.
Skiphamn: – Jeg holder på med noe annet, og tenker at..
Slik gikk det til at Silje S. Skiphamn gjøv løs og faktasjekket en påstand nesten ingen har registrert, for hvor mange er innom facebooksiden til Sven-Allan Johanson, som er bosatt i Örnsköldsvik i Sverige og er oppført med arbeidsplass Guds rike?
For å ha noe skrive om, kontaktet hun professor Jan Helge Solbakk i Senter for medisinsk etikk og jusprofessor Marit Halvorsen ved Universitetet i Oslo. Begge tilbakeviste Johanssons påstander.
Skiphamn tværet ut stoffet, tastet en tekst målt til 64 centimeter på min laptop, under tittelen Ryktene om en ny Nürnberg-prosess er bare tull.
Ikke verst. Selv hadde jeg ikke greid å koke mer enn to-tre linjer på en pakke spiker.
