Noen bikkjer er blitt syke. Sju er dævve. Fire er obdusert. Veterinærinstituttet holdt i går pressekonferanse om disse bikkjene. Den varte i over 26 minutter. Journalistene spurte og gravde om absolutt alt. Bikkjene var en av toppsakene i Dagsrevyen. Landbruks- og matminister og hundeeier Olaug Bollestad følger saken fra minutt til neste. Nils Kristen Sandtrøen er landbrukspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet og vil vite om regjeringen har en plan for å gripe an situasjonen – hvis den utarter. Bikkjeiere landet rundt er fortvilet og vet ikke sin arme råd, og mange gråter nok når de ser blodig diaré tyte ut bak og oppkast fosse ut foran.
Veterinærmyndighetene tar dette alvorlig. Det er bra, men gudhjelpe… la patologene, veterinærene og forskerne få jobbe i fred for å finne ut hva som gjør disse dyra syke. Hvis de vil jobbe overtid i helgen, er det fint… men om de vil på hytta, er det også greit. Uansett er det ikke verdens undergang at noen bikkjer dævver. Bikkjer er bikkjer. Jeg vet hva faren min hadde gjort med ei sånn bikkje. Han hadde tatt den med bak låven og gitt den et barmhjertig nakkeskudd…
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp all rødvinen som rundt omkring i huset hadde hopet seg opp i årenes løp og som jeg ikke har giddet å drikke før, var jeg i ganske godt humør og gadd løfte telefonen. Før jeg fikk sagt noe som helst: – Har du hørt om det helt fabelaktige, arabiske trikset?
– Etter hva jeg har hørt, feter arabiske menn opp konene sine såpass at ingen andre menn skal føle ansats til rykninger i kjeppen, som man sier i Lillestrøm og omegn. – Nå tuller du! – Skulle ønske jeg hadde tenkt på det i god tid før Øydis ble oppvartet av han der kollegaen hennes for noen år siden. Husker du? – Hun ga nesten etter? – På nære nippet. I sin sjel er hun jo ei tøyte. – Men du elsker henne? – Får ikke nok av henne. – Det forstår jeg. – Men jeg er altså imponert. Disse arabiske mennene er jo geniale når det gjelder kvinner. Ikke nok med at de feter opp damene sine til tønneform, de nekter dem å håndhilse på menn og påtvinger dem tekstiler som dekker absolutt alt, slik at ingen uvedkommende mann skal få det minste hint om hvordan de ser ut under alle plaggene. – Hvorfor ringer du, Ralf? Har du noe poeng? – Jepp, slik kroppsemballasje kan ha motsatt effekt og et svært uventet utfall. – Jeg lytter. – Skoleåret er i gang, og jeg har fått en ny kollega. Ung, pen arabisk dame. Muslim. Ugift. Altså ingen mann som propper henne full av kalorier. – Hun går ikke med miniskjørt? – Nix, hun går med hijab og svære gevanter som dekker absolutt alt. Ingen anelse om hvordan hun ser ut under, jeg greier ikke danne meg et bilde av kroppsfasongen hennes. Det er nettopp det. Jeg er nysgjerrig, svært nysgjerrig. Pirrende… – Jøye meg. – Jeg får sånn… ja, sånn du vet. – Tror jeg vet det. – En stund visste jeg ikke min arme råd. Det gikk ut over konsentrasjonen, og elevene mine lurte litt på hvor jeg var, selv om jeg var der. Rektor fikk noen telefoner, og jeg ble kalt inn på hennes teppe, som forøvrig er håndknyttet persisk. Hun ville vite hvorfor jeg var så distré, tankespredt og bortenfor. – Da sa du? – Alt. – Du mener ikke absolutt alt?
– Jepp, og hun ville gjerne hjelpe meg litt. Hun foreslo møte på hennes kontor ved behov. Hun låste døren og begynte med en gang. – Du store allstyrende… – Rektor er levende opptatt av godt og inkluderende arbeidsmiljø og at læreplanen blir fulgt. Hun vil at alle lærerne hennes fungerer og er fornøyde. Kul dame.. og svært håndfast.
Min venninne Gitte ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet i huset – og brennevinet attpå – var jeg i så godt humør at jeg gadd løfte telefonen. Jeg fikk ikke sagt no’ før hun:
– Åååå?? – Føler meg fremmedgjort. – Uffda, Gitte. Noe jeg kan gjøre? – Du kunne selvsagt kommet over en tur og feid over meg, men det vil bare være som å blåse på beinbrudd. En kortvarig distraksjon. Et knappenålslite lyspunkt i altomfattende, tjæresvart mørke. – Si ikke det. – Jeg føler meg gammel. – Du?? Den peneste dama i Nord-Europa… så vakker at alle rosene og orkideene i hagen din martres av sjalusi og kanskje visner når du spankulerer over plenen og minner dem om hvor yndefull det går an å bli uten vann, sol og naturgjødsel. – Tøysekopp! – Hva er i veien, jenta mi? – Jeg forstår ikke tiden vi lever i, og i disse valgtider blir det verre. – Åååå… – Jeg er så lei klimabablet at jeg nesten kaster opp. Jeg orker ikke høre ett ord mer om temperaturøkning, klimamål, ekstremvær, bærekraft, flyskam, MDG, kjøttskam, bilskam, drittjenta Greta Thunberg, dumme ungers klimarop… jeg blir trassig, jeg har sluttet å kildesortere, jeg spiser kjøtt så ofte jeg kan og faren min lurer på hvorfor jeg vil låne bilen hans stadig vekk. – Hvorfor vil du det? – Fordi han har en svær amerikansk pickup-truck med V-8 motor. Den har dobbelt så mange sylindre som min egen bil og spyr sikkert ut dobbelt så mye karbondioksyd. – Jøye meg. – Trasshandlingene gjør meg godt, man bare til et punkt… dernest bli jeg deprimert og skulle ønske jeg var født i 1920, eller deromkring. Da hadde jeg vært motstandskvinne under krigen og hadde feiret så grundig våren -45 at jeg hadde født et barn året etter… med vage anelser om farens identitet. – Da hadde du vært en veldig gammel, men meget søt dame i dag. – Jeg hadde vært dævv… og hadde sluppet alt snakket om muslimer, terror, integrering, islam, håndhilsing, båtflyktninger i Middelhavet, hijaber, rasisme, islamhat… – Jaja. – … og feministene, som bare fjaser og nekter plent å befatte seg med selvinnlysende faktaopplysninger. Jeg blir nedfor når jeg hører, eller leser noe fra Hanne Bjurstrøm, Anniken Huitfeldt og Sigrid Bonde Tusvik. – Hva med Marie Simonsen? – Trøste og bære. – Jeg må le litt. Er det greit? – Jeg unner deg alt, men vi lever i en normløs tid, ønsket virkelighet trumfer virkeligheten, og jeg tror jaggu den gode smak i enkelte kretser også er på vei ut… se bare på bunaden til prinsesse Ingrid Alexandra… – Jeg skal guuugle. – Jeg savner 90-tallet. – Javel? – Det var enklere den gangen, og folk var hovedsaklig opptatt av bare ett spørsmål. – Ååå.. hvilket? – Hvem drepte Laura Palmer…
Gitte – min eneste venninne i hele verden – ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp alt ølet jeg hadde i huset, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen. Jeg fikk ikke sagt noe før hun:
– Ååå? – Jeg kan ikke la være å legge merke til hvor inni svarteste urskauen schtøggt de kler seg, både menn og kvinner. Det er de mest absurde kombinasjoner av plagg og farger. Helt jævlig. – Men kjære Gitte… – Mennene tasser omkring i uformelige høyvannsposebukser og en slags kjortel som rekker ned til knærne, trolig for å skjule eventuelle upassende ereksjoner, kanskje midt under fredagsbønnen, eller når de får besøk av kusiner… – Men Gitte… – … og de stygge dressjakkene de trer på seg, de ligner de faren min gikk med på 60-tallet, som han hadde arvet fra faren sin. – Så så, klærne er vel ikke det verste.. – Og damene, gudbedre… at de finner seg i det, men de har jo ikke noe valg. Mennene deres er sykelig besatt av sex og tror alle menn i flere kilometers avstand blir fordreid av kåtskap om de ser en arabisk dame uten hijab, eller hennes utildekkede tær. Jeg vet forresten ikke om en eneste etnisk norsk mann som tenner på burka og bart. – Så så… – De tror nok at vanlig skjørt og bluse øyeblikkelig og uten opphold fører rett inn i heldagsbeskjeftigelse som gateprostituert… – Ehh… – .. det hadde hjulpet litt på integreringen om de hadde kledd seg litt ordentlig – og barbert seg med jevne mellomrom. – Men klærne er vel ikke så viktig, viktigere er vel… – Selv om de er ekstreme og gjerne vil drepe folk omkring seg, kan de jo kle seg skikkelig. Ta nazistene i Tyskland på 30- og 40-tallet. Speilblanke skaftestøvler i det fineste lær, flotte uniformer med raft snitt og bajonettskarp press i buksa, ikke én krøll på hvite uniformsskjorter. – Gitte, hør her… – … nazistene hadde i det minste litt stil, de sendte uniformene sine til rens hvis de fikk den minste lille flekk av blod, eller hjernemasse på jakka, slik at de dagen etter en massehenrettelse i full mundur kunne gå på en Richard Wagner-opera uten å sjenere noen. – Joa… – Muslimene er jo i samme bransje, og i likhet med med nazistene vil de gjerne avlive alle jøder i hele verden. Men de glemmer formen, estetikken… de må ta seg sammen og få på seg skikkelige klær. – Du er opptatt av mote, Gitte, men… – De burde gjøre som nazistene, ta kontakt med Hugo Boss, skredderfirmaet som gjorde braksuksess med produksjon av uniformer til SS, SA, Hitlerjugend og Wehrmacht. – Bare du er du, Gitte. – Hugo Boss er ennå i bransjen.. det finnes en butikk i 2. etasje på Steen og Strøm..
Jeg skal på date i kveld. Stedet er en kafé i byen der jeg bor. Tidspunktet er 19.00. Jeg kjenner ikke damens navn, men la oss kalle henne Birthe. Jeg vet imidlertid at hun er blond med raff sideskill og rufset lugg hvorigjennom hun kanskje siler inntrykkene og forrykker virkeligheten litt.
Jeg synes det er artig å utarbeide prognoser, begynte allerede som barn. I 6. klasse på barneskolen lagde jeg en prognose om hvor godt en ny vikarlærer ville like meg på slutten av dagen. Jeg fikk helt rett – han likte meg ikke i det hele tatt. Den 8. november 1989 utarbeidet jeg en prognose om Berlin-muren. Jeg forutså dens fall, før eller siden. Jeg fikk rett. Siden har jeg laget mange prognoser om ulike saker og ting. Lenge siden sist, men jeg føler at jeg ennå har grepet, og jeg går ikke av veien for å lage enda en prognose – om kveldens date. Etter innledende håndtrykk og litt forskjelligartet småprat om mindre enn lite, har jeg grunn til å tro at dialogen fortsetter omtrent slik: – Jamen er du kjekk, Torjus. – Vel, sant å si har jeg hørt det en rekke ganger før, men jeg har aldri lagt nevneverdig vekt på det. – Det burde du gjøre. – Ålreit, jeg saksbehandler alle imperative innspill så grundig jeg kan. Jeg lover å komme tilbake til saken ved senere anledning. – Jo før, desto bedre. Det beste jeg vet er analytiske menn som har rede på hva de prater om og ikke prater om det de ikke har greie på. Det betyr vel at du prater ganske mye? – Vel, ja… jeg prater litt. – Det skjønner jeg godt. Skal vi dele en flaske rødvin? Eller skal vi simpelthen bestille halvlitere? To hver, så har vi en stund? – Prima idé. – Det med rødvin var forresten en spøk. Skikkelige mannfolk drikker ikke rødvin, ikke jeg heller, sa hun og hentet opp fra håndveska en rød leppestift som hun rutinert feide over leppene. Jeg kunne ikke la være å like smilet hennes som var så bredt at det nesten delte ansiktet i to. – Hva synes du forresten om rumpa mi? Jeg så at du smugtittet på den i sted. – Vel, Birthe… jeg kan ikke huske det. Det må ha vært et såkalt strøblikk. – Strøblikk? – Ubevisst øyebevegelse utløst av ingenting, eller av iøynefallende objekt i rørsle. – Det du mener å si, er at du liker rumpa mi? – La meg si det slik.. jeg ikke noe imot den…
Nei, faen.. klokka er 18.38. Jeg rekker ikke ferdigstille min prognose. Jeg må bare løpe avsted. Kan jo ikke komme for sent. Det tar seg ikke ut. Go’ kveld, forresten…
Aftenposten trykket i går en tekst nedtastet av Ayusha Umme Awan, leder i Islamic Cultural Centre Ungdom. Tittel: ISLAMOFOBI FOR “DUMMIES”.
Min første innskytelse: Ung muslimsk dame forutsetter at de aller fleste etnisk norske nordmenn er mildt tilbakestående og vil vennlig forsøke å forklare uberettiget skepsis og uetterrettelig kritikk av noe av det aller dummeste, minst rasjonelle, det i særklasse mest åndsforlatte noen noensinne har funnet på: Islam. Hun anvender teskjepedagogikk, som er designet for individer som har tungt for det. Hun bruker også den omstridte termen islamofobi. Oversiktlig og punktvis definerer hun hva hun mener islamofobi er, og hva det ikke er. Senere i teksten: Kort oppsummert er islamofobi negative fordommer og konspiratorisk tankesett om islam med frykt for, hat mot og diskriminering av muslimer, fordi de er, eller antas å være muslimer (Bangstad 2015). Muslimhat eller muslimfiendtlighet er en konsekvens av islamofobi. Når man har en forestilling om islam som både en ond og uforanderlig religion eller ideologi, kan man ikke karakterisere dette som bare muslimhat. Hatet kan derimot utvikle seg som en konsekvens av denne islamofobiske tankegangen. Altså: Først oppsto negative fordommer og konspirasjonsteorier. Disse fordommene og tankene ble så omseggripende at de fikk betegnelsen islamofobi, som igjen førte til muslimhat eller muslimfiendtlighet… altså en sirkel som begynner med islamofobi og slutter med islamofobi. Lukket kronologi. Bangstad er formodentlig Sindre Bangstad, PhD i religionsvitenskap/islamstudier, med kompetanseområdene sosialantropologi, muslimer i sekulære samfunn (Sør-Afrika, Norge), menneskerettigheter, tros- og livssynsfrihet, islam, hatytringer, ytringsfrihet, sekularisme og sekularitet, rasisme, islamofobi.
Bangstad er styremedlem i Antirasistisk Senter og ikke så betatt av ytringsfrihet; tidligere i år foreslo han å melde nettpublikasjonen Resett til politiet. Ayusha Umme Awan reflekterer ikke over hvorfra tanker og meninger kommer. Oppstår de fra ingenting? Kan det tenkes at det ikke er tale om fordommer, men fakta? For det er jo slik at muslimer dreper i stor stil. Drap er en vanlig omgangsform i muslimske land, og noen kvier seg for å gå i bryllup; man risikerer å bli sprengt flere hundre meter opp i luften, for ikke lenge etter lande i hundre blodige, avsjelede deler, slik som i Kabul for en drøy uke siden… 63 mennesker ble sprengt til kjøttslintrer, og det kan tenkes at de stedlige begravelsebyråene måtte arrangere manngard for å finne alle bitene. La oss for anledningen anerkjenne termen islamofobi: Er det irrasjonelt å bekjenne seg til islamofobi? Selvsagt ikke, det er meget rasjonelt å være islamofob. For det er jo helt i tråd med vanlig fornuft å være mot tvangsekteskap, det er helt ålreit å mene at det er i drøyeste laget at 13 år gamle jenter blir bortgiftet til gamle, kåte sulliker, ikke mange ikke-muslimer synes det er brillefint at man med kniv raserer småpikers kjønnsorganer, skjærer hoder av folk, kaster homofile ut fra høye bygninger og vil drepe alle som ikke tror på voldsmannen Muhammed som bare ikke kunne la være å stikke tissen sin inn i en ni år gammel pike. Jeg legger merke til at Awan i sin tekst ikke nevner menneskerettigheter med ett ord. Ikke så rart. Muslimer anerkjenner ikke FNs menneskerettigheter. Til gjengjeld anerkjenner de sharia… og dens blodomsprutende implikasjoner. Jaja, slik er livet – og døden.
Greta Thunberg er en uskjønn, liten pike. Hun er dessuten nokså creepy. Hun kunne spilt en av tvillingene som i Stanley Kubricks Ondskapens hotell står i enden av en korridor og sier: Hello, Danny. Come and play with us. Come and play with us, Danny… come and play with us, Danny.. forever and ever and ever… Nå er Thunberg på Atlanterhavet, med kurs for USA – i seilbåten Malizia II.
Hertil må nevnes at malicia er spansk og betyr ondskap, og det engelske ordet malicious anvendes når man vil beskrive en ond handling utført med forsett. Trenger jeg skrive mer? Nei, men jeg gjør det: Jeg har stor respekt for mannskapet på Malizia II. Jeg hadde ikke turt å være i samme båt som Thunberg. En seilbåts areal er ikke stort, og det er vanskelig å pigge av hvis forholdene ombord blir for drøye. Hvis jeg hadde hatt en datter som Greta Thunberg, ville jeg trolig ha kontaktet en jesuittprest med hvitløk og vievann. I påvente av eksorsisten, hadde jeg ryddet unna skarpe kniver fra kjøkkenet og låst soveromsdøren min om natten. Det er ikke alltid slik at man kan se et menneskes ondskap ved det blotte øye. Jeg kan jo ikke være helt sikker på at Thunberg er ond, men jeg synes hun minner litt om Ilse Koch, som var konsentrasjonsleirvakt under 2. verdenskrig og i rettsoppgjøret etterpå ble dømt til livsvarig fengsel for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Hun fikk tilnavnet The Bitch of Buchenwald.
Greta Thunberg er totalitær med fanatiske trekk og synes det er best at ingen spørsmål besvares med mer enn ett svar, men hun er jo svensk, og jeg hadde nesten glemt at svenskene liker å ferdes i svære flokker uten å tenke så mye… ja, de blir jo stundom kalt Nordens nazister…
Jeg kjører tidvis motorsykkel og bruker den for hva den er verdt, og det er ganske mye. Jeg kjører forbi, står aldri i kø, kjører mellom bilrekker. Jeg bruker alle triks. Hovedregelen er at sykkelen hele tiden skal være i bevegelse. Unntaket er rødt lys, men hvis det ikke er purk å se i nærheten og krysset er tomt, gir jeg gass og slipper clutchen. I går kveld satte jeg meg overskrevs på sykkærn, ville ut og kjøpe litt øl. Jeg måtte ut på E-134, som går igjennom byen der jeg bor. Mye trafikk. Jeg kjørte stødig mellom bilene. De fleste bilister er vennlige og dreier rattet et par millimetre den riktige veien for å gi plass. Veldig hyggelig, men det finnes en og annen som ikke synes motorsyklister skal komme raskere frem enn andre veifarende. Denne karen satt i rød Toyota Yaris, og jeg tenke at han kanskje er en tusseladd ansatt i offentlig sektor med for mange kvinnelige kolleger. Han lå i høyre fil og la seg litt lenger til venstre. Forbikjøring umulig.
Jeg bremset litt svingte til høyre og smatt forbi ham på hans høyre side. Ikke helt etter boka, men effektivt. Han følte seg nok lurt. Han tutet. Jeg hevet venstrehånden og viste ham min lengste finger. Han tutet mer og ruset den lille motoren sin. Etter omlag femti meter, nytt kryss. Lysregulert. Det var grønt, og jeg svingte inn til høyre og satte kurs for matbutikken rett bortenfor, stoppet sykkelen og la merke til at den røde Yarisen kom etter i hektiske byks. Jeg er alltid forberedt på sånne typer. For noen år siden hadde jeg en liten uoverensstemmelse med en fet og dvask tysk bobilturist som ikke likte kjørestilen min. Han var aggressiv og ville gjerne bruke vold, som jo er tysk tradisjon. Da han så hva jeg tok opp av verktøykassa under setet, betenkte han seg. Synd, jeg skulle hatt moro av å banke ham litt, i hans nokså uskjønne kones påsyn. Under setet har jeg også en vaierlås som sammenfoldet blir dobbelt så tjukk og 50 centimeter lang. Den er tung i hånden. Et velrettet slag med den er så vondt at det går nesten ikke an. Mannen bråstanset den lille, tåpelige bilen sin og hoppet ut. Han var rød i trynet og meget hissig. Jeg hadde hånden på vaierlåsen, men slapp taket da jeg så ham komme mot meg. Spirrevipp. Blodfattig. Fyrstikkbein. – Hællvæte… ka faen e det med deeeg… kaaa??? Jeg gadd ikke svare, sto helt stille og så forbi ham og tenkte at han er langt fra Bergen. Han overrasket meg.. ikke fordi han var smart, men fordi han var dum. Han gikk rett mot meg og grep etter jakkeslagene mine. Jeg lot ham få tak før jeg gjorde det helt opplagte. Jeg behøvde ikke engang sikte. For enkelt, jeg fikk nesten litt empati med fyren.. men bare nesten; jeg banket høyre kne knallhardt opp i skrittet hans. Det er vondt å få en trøkk i balla. Han sank sammen, veltet over på siden i stabilt sideleie. Han hylte noen ord og uttrykk som jeg antok var gatebergensk. – Så så, sa jeg og tenkte en Lucky Strike. Jeg blåste et par røykringer i retning vest, pirket borti ham med en støveltupp og ytret: – Dette er ikke din dag, min venn. Jeg tror bare du skal kreke deg bort til bilen din, jeg… og kjøre hjem. Til mamma.
For drøyt en uke siden ryddet Aftenposten en dobbeltside slik at Mohammad Usman Rana kunne skrive det han ville om det store og overaltinngripende hatet som hjemsøker alle muslimer i vårt land.
Avslutningsvis: En tipunkts liste over hva som bør gjøres for å dempe dette hatet og øke muslimenes livskvalitet. Men Rana utdyper ikke så mye. Derfor har jeg hjulpet ham litt, lagt til det han trolig ville ha skrevet hvis Aftenposten hadde gitt ham en side til. Ranas forslag er skrevet med fete, svarte typer. Mine tilføyelser er hektet på med vanlige, magre fonter.
1. Gjennomføre årlig undersøkelse av befolkningens holdninger til islam og muslimer i Norge. Rana er på det rene med at muslimer ikke er så gode til å forske. Derfor har han nok i tankene forskningsstiftelsen FAFO hvori Guri Tyldum, som har spesialisert seg på forskning hvis resultat er at alle nordmenn i hele verden hater muslimer og er durkdrevne rasister på heltid. Rana tenker seg en slik FAFO-rapport årlig.
2. Ha oversikt over muslimhat på internett og i mediene. Ingen i hele Norge er flittigere rasistjeger enn Rune Berglund Steen, leder av Antirasistisk Senter. Han sporer opp rasister, nazister, fascister og alle andre -ister som kan tenkes å mislike islam. Det ryktes at han leter overalt, inkludert sykehjem, barnehager, SFOer, syklubber hist og her, lokale fugletitterforeninger, filatelistklubber, Norsk forening for gravplasskultur, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Foreningen Rastløse Bein i Thomles gate 4, Oslo.
3. Registrere hatkriminalitet mot muslimer i alle politidistrikter. Påtenkt ansvarshavende er Politidirektoratets bamsepolitiavsnitt som til alle store og små politienheter i landet sender rundskriv hvori strengt pålegg om patruljering av deres distrikter med henblikk på antiislamsk virksomhet og etablering av finmaskede nett av informanter som anonymt kan melde fra om hypernazifascistrasister i nabolaget og omegn.
4.Gi lavterskeltilbud for muslimer som opplever hat og diskriminering. Over hele landet bygge mange og godt oppvarmede bygninger der muslimer kan stikke innom med jevne mellomrom og fortelle alle der hvor sabla rasistiske alle nordmenn er. Med lavterskeltilbud menes dørstokker så lave at kvinner ikke snubler, går på trynet og mister hijaben sin, slik at håret blir synlig og utløser kolossale ereksjoner blant alle mannlige tilstedeværende.
5. Øke sikkerheten rundt moskeer i forbindelse med arrangementer med mange mennesker. Når politiet skal øke innsatsen et sted, må innsatsen reduseres andre steder. Rana mener at muslimer trenger særskilt vern, og at alle landets omlag 200 moskeer/forsamlinger bør voktes henimot døgnet rundt. For å få til dette, mener nok Rana at politiet må slutte å bry seg så mye om hva som foregår i ungdomsgjenger i Oslo øst og se mellom fingrene på ran, knivstikking og gjengvoldtekter. Videre synes han politiet bør finne på annet å bry seg med enn sosial kontroll, tvangsgifte, kulturelt betinget hjemmevold og tradisjonell ødeleggelse av kvinnelige kjønnsorganer.
6. Opprette et forskningsprogram om muslimhat og muslimsk liv i Norge. Rana mener nok at man bør bygge et eget forskningsinstitutt sentralt i Oslo, areal pålydende 3000 kvadratmeter i fire etasjer med plass til drøyt 1500 ansatte, som hver dag hele året forsker på muslimhat og lager ukentlige rapporter om hvor fælt alle muslimer har det i Norge.
7. Utvikle læringsressurser rettet mot lærerutdanningene og lærere i skolen. Læreplaner bør omfatte undervisning rundt hat mot muslimer i relevante fag. Rana mener nok at lærerutdannelsen bør endres, slik at muslimhat blir et eget fag. Dette vil naturligvis gå på bekostning av andre fag. Som muslim er nok ikke Rana så opptatt av forskning og utvikling, følgelig mener han nok at naturfagene må vike og kanskje utgå fra lærerutdannelsen. Med relevante fag, mener Rana formodentlig alle fag – sløyd og kroppsøving inkludert.
8. Finansiere initiativer som bidrar til økt kontakt mellom muslimer og ikke-muslimer i samfunnet. Privatpersoner kan søke om og hver eneste gang få innvilget penger påtenkt dekning av utgifter medgått til middagsinvitasjon av etnisk norske nordmenn. Halalkjøtt, halalgrønnsaker, halalkaffe, halalkake, halalfrukt, halalkonfekt og halaltannpirkere ække gratis. Intensjonen er at nordmenn skal forstå hvor bra islam er og hvor jævlig muslimer blir behandlet i Norge og omegn.
9. Etablere pilotprosjekt sammen med muslimske trossamfunn hvor unge muslimer reiser til skoler for å fortelle om hvordan det er å være muslim i Norge. Rana mener nok at piloter bak spakene i svære, firemotors jetfly skal frakte representanter fra muslimske trossamfunn rundt omkring i Norge, slik at de kan besøke skoler og fortelle alle der hvor jævlig det er å være muslim i Norge og hvor inni kamelræva rasistiske nordmenn er.
10. Engasjement mot muslimhat internasjonalt som ledd i menneskerettighetsarbeid. Rane mener nok at man må opprette et eget institutt som orienterer seg både nasjonalt og internasjonalt og tar sikte på avvikling av ytringsfriheten i Norge og resten av Vesten. Ytringsfrihet og demokrati er jo det aller verste muslimer vet. Når Rana snakker om menneskerettigheter, mener han ikke FNs… men Kairo-erklæringen av 1990. Dette er en muslimenes eget menneskerettighetsdokument, godkjent og signert av 45 muslimske land. Sharia er overordnet alt og nåde den som ikke tror på Muhammed, er utro, homofil, eller – Allah forby – kler seg som norske jenter… altså horer.
La oss si at Gud en dag for cirka 1400 år siden kjedet seg litt samtidig som han syntes alle barna hans der nede på jorda oppførte seg overmåte dårlig. Han var sint, men la oss si at Gud har humor – undertiden infam og svart. La oss si at arbeidsspråket i himmelen på den tiden var engelsk, og at Herren satt på favorittskyen sin og drakk gin & tonic, tenkte sitt og konkluderte således: Let’s give ’em a fucking hard time, let’s kick some asses. Han luftet ideen for sin sønn Jesus, som sa: – Pappa, nå må du holde opp. Det får være grenser.. – Har du glemt at mine veier er uransakelige? – Men faen.. – Hva sa du! – Ehhh… sorry, men du synes ikke dette er i drøyeste laget, da? Dette er noe djevelen kunne ha pønsket ut. – Tviler du på faren din? – Neida, jeg bare… Gud knipset i fingerne. En liten gnist oppsto, den ekspanderte til en tennisballstor ildkule som raste avsted. Jesus sa til pappaen sin: – Gudbedre…
Ildkulen akselererte til hastighet over lysets. Nesten ingen tid medgikk før den traff ørkensand et sted på den arabiske halvøya. Den rikosjetterte, fløy et par kilometer og sneiet hodet til en mann som strevde med å få sin dovne kamel på beina. Han hørte et sus, kjente lufttrykk og noe varmt som vokste og este inni i hodet hans. Han besvimte og ramlet omkull. Først dagen etter våknet han. Kamelen hans var borte, men det registrerte han ikke; han kunne ikke huske noen kamel. Denne mannen var ikke den han var. Han var en annen. Etter å ha tumlet forvirret omkring i ørkensanden en stund, hørte han plutselig seg selv si høyt og tydelig: – Jeg er Muhammed. Jeg er Muhammed!!! Før solnedgang hadde han det hele klart for seg: Jeg er den eneste sanne profeten i hele verden. Jesus er bare en svindler og en kødd. Det er jeg som er… sannheten. Jeg er altet. Alt og alle. Ettersom han ikke hadde så god fantasi, brukte han det siste uttalte ordet til å forme navnet til sin gud: Allah. Muhammed som ikke husket noe av den han var før, var svært tilfreds. Han hadde en plan: Jeg skriver en bok med hellige tekster og later som om det er Allah som har overlevert alt til meg. Jeg kan slå meg løs og skrive hva det skal være, eksempelvis at det er grei skuring å knulle småjenter, for det liker jeg så godt. De som protester på det, hugger jeg hodene av – slik at de får seg en lærepenge. Han hadde en slags fornemmelse av å ha beholdt noen egenskaper han hadde før: Aggresjon, egenrådighet og retthaveri. Bra, da bli jobben lettere, tenkte han. Jeg kjenner dessuten mange av min støpning, og alle har skarpslipte sabler som med bare ett hugg skiller hode fra kropp. – Fett, sa han høyt til seg selv. Her gjelder å tenke stort. Muhammed var svært høy på seg selv da han tasset avsted i sanden – i skjerpende retning Mekka…
