Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

I går ettermiddag jobbet jeg med å skifte bakre bremseskiver på bilen min. De var slitt og svært medtatte av rust. Mens jeg holdt på med demontering av de gamle skivene, dukket en kjenning opp. Han kom inn på gårdsplassen.
La meg presentere Ramzi: Palestiner og hardkokt muslim, far til mange barn og ganske røff på mot kona si. Han er min venn, det vil si… Ramzi tror det, og jeg gidder ikke rydde opp i misforståelsen.
– Hva driver du med?
Jeg prøvde å forklare i korte trekk, men ble avbrutt:

– Hæææ??
– Jøder driver med sånt. De gjør alt de kan for å stikke kjepper i hulene til folk.
– Vel, jeg ser ingen kjepper her.
Det skal ikke mye til for å hisse opp Ramzi. Som mange rettroende muslimer er han ikke så veldig innstilt på latter og løyer.
– Du skjønner ingenting!
– Neeei?
– Det er ikke salt på veiene ennå. Hvorfor tror du de bremseskivene ruster?
– Vel, de er like gamle som bilen.
– Du er så naiv. Du vet vel at jøder bruker hele livet på å plage ikkejøder, spesielt muslimer.
– Jødene har fått disse skivene til å ruste… hvordan?
– Om natta. De lusker omkring i mørket og ser etter biler, tisser inn mellom åpningene i felgene. Da ruster det som bare det.
– Hæææ??
– Jødene spiser mye saltholdig mat, slik at urinen blir salt og bremseskivene ruster.
– Nå må du holde opp, Ramzi.
– Det er på den måten de tjener penger. Jødene bryr seg bare om én ting, tjene penger. De har svære eierinteresser i alle slags selskaper, også sånne som lager sånne skiver og selger dem.
– Hæææ ??
Telefonen hans ringte. Han tok den, lyttet i to sekunder før han avga en laaang og svært støyende ordbyge spekket med knallharde arabiske konsonanter. Så la han på.

– Hvem var det?
– Kona.
– Har hun ikke lært seg norsk ennå?
– Selvsagt ikke.
– Vel, jeg får nesten jobbe litt her.
– Noen småbarn som er blitt borte her i området?
– Ehh.. det har jeg ikke hørt noe om.
– Bra, må passe på ungene. Jødene fanger jo små barn, dreper dem, tapper blodet og og bruker det i brødbaking. Det er noe alle vet.
– Ramzi! Nå må du skjerpe deg. Du tror vel ikke på sånt??
– Du er så naiv, sååå naiv, sa Ramzi og avleverte en hakkete og svært konsonantholdig ordmølje som varte en stund.
– Hva sa du?
– Det var arabisk.
– Men hva sa du?
– Det var en bønn
– Hva ba du om?
– Om at alle jødene i hele verden blir fanget og sendt til torget i Mekka og halshugget av en massehalshuggingsmaskin som kan drepe 20 000 jøder på én gang… insha allah..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I åtteårsalderen bekjente jeg meg til Kristianiabohemens 3. bud:
Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln.
Det gikk greit en stund, helt til faren min en dag sa:
“Himmel og hav… nå må du ta deg sammen, ellers blir det ikke noe brus på lørdager.”
Ettersom jeg var brusmisbruker, tok jeg hintet og ble snill gutt igjen.
Siden har jeg forsøkt å holde meg til de 10. bud, men noen av dem er riktig vriene, og nå er jeg blitt så gammel at jeg simpelthen har glemt mange av dem. Jeg har imidlertid laget meg et eget bud, som er lett å huske:
Man kann Islam nie schlecht genug beschreiben.
Det fine med dette budet, er at det er så uendelig lett å overholde.. så lett at man nesten må le. Ikke bare nesten. Jeg må le.
(lepause)

Helt gennnialt, man trenger ikke ljuge og fantasere, man kan si og skrive nesten hva det skal være… uten å bomme nevneverdig på sannheten. Som å kaste dartspiler på en låvevegg.
Islam er jo et eventyrlig konsept, så inni granskauen absurd og flere millioner kilometer bortenfor minste snev av fornuft, et sammensurium av rør og lirumlarum. Det er bare øse opp og pøse ut. En utømmelig kilde til spas og gøy, latter og løyer.
At muslimer selv tar sin religion på aller største alvor og ikke besitter minste snev av selvironi og ikke sanser det komiske i denne heseblesende Muhammed-tilbedelsen… ja, det… det er faen skjære prikken over i’en.
God helg, forresten..

Michael Harpon. 45 år. Fra Martinique. Administrativt ansatt i fransk politis hovedkvarter i Paris. Konverterte til islam for halvannet år siden. Stikker kolleger med kniv. Dreper fire av dem. Før han rekker å kverke flere, blir han skutt av tililende politimenn.
Siden 11. september 2001 har ingenting overrasket meg, men det er klart… man undres jo litt på hvordan slikt som dette går an. Ettersom fyren er dævv, får man gjette litt:
Denne mannen har trolig alltid vært fascinert av konseptet vold, men har aldri fått seg til slå og denge løs på folk. Han har lett etter påskudd, en ramme å putte volden inn i. Etter å ha tenkt litt på dette: Eureka… islam!!!
Koranen anbefaler jo vold til de fleste anledninger, inkludert bryllup – men denne karen får seg ikke til å utøve skikkelig rå vold, og blir litt frustrert av egen tafatthet.
Det blir ikke bedre av at han ryker uklar med kona som iverksetter sexnekt på ubestemt tid. Han blir veldig irritert og grinete… og jo mer han tenker på det, desto mer rasende blir han – slik skikken er blant muslimer..
Han oppsøker en imam for råd. Ettersom Harpon er døv, skriver imamen på et ark: Hvis du utløser en kraftig selvmordsbombe blant vantro – helst jøder – og dreper mange av dem, blir du martyr og oppstiger til himmelen vår – der venter 72 kåte jomfruer som er elleville etter uforpliktende, tung sex.
Konvertitt Harpon, som har onanert i ukevis, blir svært oppglødd og kan nesten ikke vente med å komme seg til himmelen.

Men det er ett problem: Han kan ingenting om eksplosiver. Fyren er imidlertid løsningsorientert. Han velger kniv. Den er keramisk og utløser ikke ulyder fra metalldetektorer.
Arbeidsplassen er full av politifolk, og han vet at hvis han bare dreper og dreper og dreper… vil en, eller flere politimenn dukke opp og skyte ham i fillebiter.
Han fikk rett, og nå er nok konvertitten forlengst installert der oppe hos Muhammed. Kanskje har han allerede feid over flesteparten av de 72 jomfruene… insha allah.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For noen uker siden ville jeg sette ny farge på et gammelt, rødt uthus. Ingen hadde malt, eller beiset det på drøyt 40 år. På tide, tenkte jeg. Jeg ville beise det brunt, men var usikker på hvilken nyanse som ville passe. Til slutt bestemte jeg meg for tjærebrunt. Jeg oppsøkte en byggvarehandel. Damen der spurte hva hun kunne hjelpe med. Jeg svarte. Hun så på meg med skeptisk blikk og sa lavt:
– Er du sikker?
– Ehhh.. ja.
– Hvor står dette uthuset.
Jeg redegjorde kort.
– Er bygningen godt synlig fra veien? Hvem pleier kjøre der?
– Eehh.. er det relevant. Jeg skal bare beise litt.
– Jeg prøver bare å hjelpe deg.
– Åååå..
– La meg si det slik… salget av brun beis har falt som en ølboks fra Prekestolen siden Venstres Abid Rajas utspill om brun propaganda. Jotun vurderer permitteringer i alle brunbeisavdelingene sine, og en rekke brunfarger er på vei ut av fargekartet, deriblant tjærebrunt.
– Hæææ???.
– Ingen vil beise brunt. Folk frykter mistanke om at man er nazist og rasist og fascist, eller alt dette tilsammen.
– Du tuller!
– Nix. I forrige uke kom et eldre ektepar innom. De ville skifte farge på hytta si, som de selv hadde bygget tidlig på 70-tallet. Den hadde vært brunbeiset hele tiden. Kona forklarte at faren hennes hadde vært Milorg-mann under krigen, og hun ville ikke bringe skam over familien ved at noen skulle mistenke henne for å være nazist.
– Hvilken farge valgte de?
– En lys gulfarge, sitronaktig.
– Hæ???
– Helt sant. Et yngre par var innom her forleden dag. De hadde nettopp bygget hus og ville beise det. Mannen ville ha en brun beis. Kona begynte å grine. Mannen foreslo hvitt. Da begynte hun å grine enda mer, hun sa at hvitt hus er like ille og gir signaler om at her i huset bor bare hvite mennesker.
– Gudbedre… hvilken farge valgte de til slutt?
– Grå.
– Hva anbefaler du for meg?
– Grønnfarger er populære erstatningsfarger for brunt, sa hun og trakk meg med til et stativ med fargeprøver.
– Hva med denne, sa hun og viste frem en lys grønnfarge med gulskjær.
– Vel, jeg synes ikke den passer så godt…
– Spørsmålet er om du vil være på den sikre siden, eller er villig til å gamble med omdømmet ditt. Du vil vel ikke bli kjent som “han dærre nazisten oppi lia”?
– Nei…
– Grønnfargene gir også et sterkt signal om at du støtter grønn politikk, aldri spiser entrecôte og er fan av Greta Thunberg.
– Men det er jeg for faen ikke.
– Ikke jeg heller, ærru gæærn… men sånn sosialt sett er det smart å late som om man liker Thunberg.
– Javel…
– Vi selger nesten ikke beis lenger. Ordet beis er belastet. Det går i maling nå. Det er tryggest.
– Du vet vel best…
– Du trenger to nilitere. Kort, eller kontant?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

… morapuler? Aner ikke, men jeg er jo nysgjerrig. Jeg er dessuten interessert i morsmålet vårt og dets utvikling. Norsk er helt strålende, svært godt egnet både til hverdag og fest. På sitt beste er det presist som et mikrometer –  dessuten også morsomt.
Men altså, dette ordet – morrapuler, eller morapuler… jeg antar vi har å gjøre med et substantiv. Etter hva jeg forstår, er det et nokså nytt ord, innført i dagligtale av de som av noen undertiden betegnes “våre nye landsmenn”.
Hvorvidt ordet er godt, er jeg usikker på, men NRK gjør bruk av det, og man må anta at det er i tråd med NRKs retningslinjer for godt og klart språk.
Her om dagen så og hørte jeg ordet i NRKs program NRK Skole, brukt av Abubakar Hussain – moderat morsom komiker født i Pakistan og oppvokst på Lørenskog – som ville forklare hvorfor muslimer ikke spiser svinekjøtt:

Hussain ser i kameraet når han sier dette; man må tro han henvender seg til seerne.
Kan tenkes at den audiovisuelle oversetteren var usikker: Hva sa Hussain… morrapuler, eller morapuler. Hva skal jeg velge?
Morrapuler, som må antas å betegne en person som helst vil gjennomføre samleier før 09.00… eller morapuler, trolig en mann – som når han vil ha sex – foretrekker å stikke kjønnsorganet inn i sin mors vagina og føre den ut og inn, varierende i tempo og rytme, dernest hurtig, hurtigere og hurtigst…  til sædutløsning.
Teksteren valgte morrapuler.

For tre dager siden var det 29. september, eller Mikkelsmesse som noen kaller den dagen. Mikkelsmesse er ikke til minne om Mikkel Rev, men erkeengelen Mikael, som var litt av type. Han var Guds hærfører, en råtass med sverd og skjold. Han var hard i klypa og kjempet innbitt mot demoner og ande fælinger og strammet opp djevelen mer enn én gang. Jeg skriver om Mikael i fortid, som om han ikke finnes, men selvsagt finnes han. Han er.
Jeg går ikke i kirken så ofte. Når jeg gjør det, blir jeg skuffet… men ettersom det var Mikaels dag, tenkte jeg å gi J.J. Priest en sjanse. Jeg syklet avsted til kirken.
J.J. Priest er ikke en kolasniffende, voldelig amerikansk rapartist med dårlig impulskontroll og flere knivdrap på rullebladet. Nei, han er menighetsprest i kirken jeg sogner til.

J.J. er tykk og god og ligner en middelaldermunk som har spist for mange søtsaker og drukket for mye klosterlikør, men han er god som gull og ingen døper barn som ham. Denne dagen var det Henrik som skulle i døpefonten. Unge Henrik, hans foreldre og faddere dro forsamlingens gjennomsnittsalder ned mot 75.
Nåvel. dette skal ikke handle om gamliser, men om erkeengelen Mikael, som sanser faenskap på flere hundre kilometers avstand og straks kaster seg inn i kampen mot den.
J.J. Priest formulerte seg litt annerledes. Han brukte termen “ondskap”, men han eksemplifiserte ikke. Han snakket mest om englene som Guds hjelpere  og sammenlignet dem med barn, og han sa: Alt du trenger er Jesus og en åpen himmel.
J.J. er ikke så opptatt av å relatere bibeltekster til vår tid, og jeg kunne ikke la være å tenke på hva erkeengelen Mikael tenker nå om dagen.
La oss si at han skjøtter sitt verv som erkeengel med like stor iver som i gamle dager og er opptatt av å bekjempe djevelskap. Det kan fort utlede spørsmålet: Hva mener erkeengel Mikael om islam? Driver han en heidundrende krig mot islam, som vi mennesker selvsagt ikke merker så mye til. I så fall slåss han på mange fronter, og det kan godt tenkes at han har gitt opp Den norske kirke.
I så fall ikke underlig; kirken er grovt sett bare liturgi, salmesang og gjenvinning av ord. Ingen konturer, ingen fasong. Kirken er som en gummistrikk uten bruddpunkt.
Mange mener at det ikke blir bedre med Olav Fykse Tveit som preses i Den norske kirke – biskopenes boss. Han ligger an til å bli valgt.

Et meget tidsriktig valg. Tveit er nemlig svært betatt av islam, og han er blant muslimenes aller beste venner, kanskje enda nærere kompis med muslimene enn Jonas Gahr Støre, med hvilken han inngikk kompaniskap under karikaturstriden i 2005 og -06. Sammen underkjente de en norsk redaktørs soleklare og grunnlovsfestede frihet til å ytre seg. Samtidig gikk de i dialog med skjeggete, sinnsformørkede imamer med dårlige norskkunnskaper.
Hvis Tveit blir preses, er det ikke mye mer enn kirkebyggene igjen.. hvorav noen etterhånden kanskje blir solgt til saudifinansierte, hardcore muslimer som dagdrømmer om retten til å hugge hodet av hvem det skal være når det skal være – gjerne på en søndag.
Hva tenker erkeengelen Mikael om dette, tenkte jeg før hodet mitt bikket fremover og haken la seg til hvile i halsgropen. Jeg registrerte såvidt at forsamlingen forsynte seg med oblater og alkoholfri vin der oppe ved alteret.
Jeg sovnet, men våknet av orgelspill. J.J. Priest var ferdig med snikksnakket sitt. Han hadde gjort jobben sin og lengtet nok etter en sigarett.
Tid for kirkekaffe og kaker. Jeg hadde ikke spist frokost. Ånden var svekket, kjødet skrøpelig og materien var sjokoladekakestykker. Jeg tok to. Så gode var de at jeg nesten glemte at jeg vurderer utmelding av Den norske kirke.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Venstres Carl-Erik Grimstad forsvarer den siste tidens ytringer signert partikollega Abid Raja, som mer enn antydet at flesteparten av medlemmene i FrP er sysselsatt med produksjon og spredning av brun propaganda.
Ikke mange tar Raja alvorlig. Han liker å snakke, ikke ugjerne om anliggender han ikke kan mye om; han trakk siden tilbake hentydningene om frepperes beundring for Adolf Hitlers innenrikspolitikk på 30- og 40-tallet.

Men altså, Grimstad: Bare litt dum, eller svært lojal mot sin partikollega Raja. I en kronikk i VG:
“Å hevde at islam i dag snikinnføres i Norge, har likhetstrekk med den paranoia som red det tyske samfunnet på 1930-tallet.”
Hva skal man si.. bortsett fra at Grimstad ikke studerte historie, ei heller sammenlignende politikk, ved UiO… men leverte en hovedfagsoppgave om monarkiets autoritet og siden ble kronprinsesse Sonjas sekretær og håndveskebærer.

Til NRK redegjør han for parallellen Norge i dag og nazi-Tyskland i mellomkrigstiden:
“Hvis du går til kjernen av det som skjedde i mellomkrigstiden, var det nettopp det at én folkegruppe fikk skylden for det meste av det som gikk galt, på religiøst og etnisk grunnlag.”
Det er riktig, men det er ikke slik at muslimene får skylda for det meste av det som går galt i Norge, de får ikke engang skylda for halvparten av den kriminaliteten de begår her til lands. Avisene vegrer seg for å skrive om det, og statistikkområdet kriminalitet/innvandrere unndras mer enn gjerne fra offentligheten. Den som bestiller slike tall og offentliggjør dem, tituleres øyeblikkelig nazirasist, eller no’ i den stilen.
Grimstad unnlater dessuten å nevne at stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, dro til Berlin og ble kompis med Hitler og Himmler, som innrullerte muslimer i sine SS-avdelinger. Hva SS holdt på med under krigen, er kjent stoff.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Muslimene på den tiden var svært begeistret for Hitlers jødepolitikk. Muslimene og nazistene hadde jo felles interesse: Kverke så mange jøder som mulig på kortest mulig tid. Denne interessen har ikke muslimene mistet, og mange av dem har ennå Sions vises protokoller på nattbordet – til tross for at den tekstsamlingen ble erklært falsum for snart hundre år siden. Ikke alle muslimer er betatt av fakta. Ikke Grimstad, heller.

Eg kjente meg så underleg i går kveld, så underleg… som om eg ikkje var der eg var og ikkje sat der eg sat, men ein annan stad, men eg sat.. ja, eg gjorde det, ved glaset og såg ut… eg sat og venta og såg ut på gata neafor, eg såg etter ho, men eg trudde ikkje ho ville kome, eg trudde ikkje det, og det kunne ha vore like greitt, for kva skulle vi ha snakka om, eller gjort.. nei, eg veit ikkje, men eg sakna ho, eg gjorde det, eg må innrømme det, sjølv om det går greitt også å sitje åleine her attmed glaset og sjå ned på gata neafor, som er våt av regn, slik som den var i går, då eg også såg ned på den, gata som er våt og som var det i går.
Eg høyrde nokon gå i trappa tidligare og tenkte at det kan ikkje vere ho. Eg høyrde nye steg, eg kjente ein spenning i kroppen av dei stega, men eg tenkte at steg er steg, og dei treng ikke bety noko som helst, det kan jo vere kven som helst som er ute og skal inn att ein slik kveld, og kven har ikke opplevd det.. å vere ute ein kveld og ville inn att, tenkte eg.
Men det var trinna hennar denne gongen. Ho kom.
– Så godt at du kom. Eg trudde ikkje at du skulle kome, eg… eller, eg trudde at du kanskje ville gjere det… men eg vågde ikkje heilt å håpe på det…. jo, eg håpte jo.
– Sjølvsagt kom eg.
– Ja.
– Eg ville jo det.
– Du ville det?
– Ja. Kvifor trur du ikkje det?
– Nei, ikkje noko.
– Ikkje noko?
– Nei.
– Men no er eg her.
– Ja.
– Skal vi finne på noko?
– Det kan vi godt.
– Skal vi gå ein tur, eller noko?
– Ja. Ja kanskje det.
– Kvar vil du at vi skal gå?
– Det er det same, det.
– Jaaa, vi kan berre gå ein eller anna plass..  men har du sakna meg?
– Ja. Ja, sjølsagt.
– Men kvifor seier du ikkje det?
– Nei. Nei.. ein kan vel ikkje berre gå rundt og seie slikt…seie at eg saknar deg, liksom.
– Kan du vel!
– Nei. Nei, det går ikkje.
– Jo, det går. Hvis du har gjort det, kan du vel berre seie det.
– Kanskje.
– Men kvifor gjer du det ikkje?
– Eg får det ikkje til
– Får det ikkje til?
– Nei. Eg får ikkje til å seie slikt… seie dei orda.
– Jooo, det får du til.
– Neidå.
– Joda.
– Nei.
– Eg skal hjelpe deg.
– Korleis?
Hun strøk meg over bukseskrittet. Jeg hadde vært hard lenge. Hun reiste seg og trakk kjolen over hodet, hektet av BH-en, la seg på ryggen i senga og flådde av seg hipster’n… og jeg tenkte at nokon kjem til å kome.

Etterpå sa hun:
– Torjus! Jeg orker ikke mer, dette er siste gangen. Jeg drittlei av at du ikke tenner på annet enn tekstene til Jon Fosse. Jeg har faen meg brukt hele dagen på å lære meg de føkkings replikkene…
– Så så, jenta mi. Man må jo feire litt. Fosse er blitt 60 år. Man blir ikke det annenhver dag, vet du…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Villmarking Lars Monsen har gitt ut bok. Der fremgår at han på sine lange turer omkring i villeste og ødeste villmarker rett som det er kommer i snakk med de døde, deriblant moren sin. Jeg vet ikke hva han har i sekken sin foruten mat og drikke, men alle vet at naturen byr på rare urter og forunderlige sopper.
Nåvel, barnslig å legge seg oppi metoder, poenget er at det funker… og faghistorikere, forfattere og journalister må få på seg støvlene og øyeblikkelig suge tak i Monsen. Han er jo en utømmelig kilde til ny viten.

Eksempelvis:
Hvem lurer ikke på hva Adolf Hilter tenker nå, der han sitter i helvete og griller ræva si til evig tid. Angrer du, herr Hitler? Var det ikke å gape over for mye da du ville ta Sovjetunionen, og synes du ikke det der med jødene var i stiveste laget? Hadde du og Eva Braun et seksuelt forhold, og tok du henne knallhardt i toærn med jevne mellomrom…  og hva synes du om Tyskland i dag? Angela Merkel?
Og hva tenker egentlig president Nixon nå? Tar han skikkelig selvkritikk for sin steile og krigerske holdning i Vietnamkrigen? Burde du ikke, mister president, ha avsluttet det blodbadet da du overtok etter Johnson i 1969?
Vidkun Quisling har oppholdt seg i helvetes landssvikeravdeling i 74 år og er kanskje moden for å fortelle den hele og fulle sannheten om hvor mye han visste om norske jøders skjebne under krigen.
Lars Monsen er mannen som kan bringe klarhet i alt dette og uendelig mye mer. Tenk på hvor taus og hemmelighetsfull Jens Christian Hauge var i levende live. Kanskje er han mer pratsom nå. Sikkert også noen som lurer på hvor mange filmprodusenter Sonja Henie måtte knulle for å komme seg helt til topps i Hollywood. Kanskje vil hun snakke om det nå. Om ikke andre, er nok VG og Se og Hør interessert.
Såvidt jeg har forstått, snakker ikke Monsen så mye med døde når han er hjemme. Det betyr at den norske stat bør få opp farta, gi ham millioner av kroner i statsstøtte- cash i klypa- og sende ham for faen ut på langtur i ødemarka, sammen med en gjeng faghistorikere med spisse ører…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den store pandemien blant bikkjer er avlyst, den var visst ikke så farlig allikevel. En avis bragte denne gla’nyheten her om dagen:
NÅ KAN HUNDENE SNUSE PÅ HVERANDRE IGJEN.
Hyggelig det, men alle vet hvor hundene snuser hverandre.

Bikkjer bruker ikke dopapir. De krøker seg sammen hvor det skal være og driter, ferdig med det. Etterpå får de masse ros av eierne sine, som synes det er helt fabelaktig at bikkja “gjør business” ute i stedet for inne.
Bikkja tar seg kanskje en liten jafs av sin egen og ennå varme bæsj og hopper ellevill av lykke opp og slikker eieren i ansiktet, og alt er bare kos og idyll.
Så går de videre, og de treffer ei annen bikkje som kanskje også nettopp har lagt ut en drøy rugg, og som sikkert  også har slikket sin eier i ansiktet.
De to bikkjene snuser hverandre i ræva mens eierne slår av en liten bikkjeprat og kanskje håndhilser.
Sett hen til denne praksisen, er det et Guds under at bikkjeeierne ikke blir syke, dør og må legges på stålkalde obduksjonsbord rundt forbi i norske sykehus.
Men noen lurer kanskje på hvorfra denne underlige rumpesnuseskikken blant bikkjer kommer:
En dag omtrent ved tidenes morgen møttes alle bikkjer i hele verden til en konferanse der de skulle diskutere bærekraftige regler for mellombikkjelig adferd. Noen ville ha slutt på at man beit hverandre i balla, andre ønsket restriksjoner mot unødvendig høy bjeffing og ei og annen bikkje mente at det var altfor få pinner i verden.
Møterommet var rent og pent og ordstyrerbikkja foreslo at alle skulle løpe ut og legge fra seg rasshølene sine, slik at ingen skulle komme i skade for å dytte ut ei ruke på det pene og rene gulvet. Alle syntes det var en god idé og løp ut. De la fra seg rumpene sine i sirlige rader og kanskje rekker.
Inn igjen. Mens møtet pågikk, blåste det opp til stiv kuling og vel så det fra de fleste kanter, og bakendene ble slengt rundt både hist og her og blandet seg sammen i et helvetes kaos.
Da bikkjene kom ut etter møtet, forsøkte de å finne igjen sin egen ræv i den svære haugen. Ingen lyktes, og siden den dagen har alle bikkjer i hele verden snust hverandre bak … i håp om finne igjen sitt eget rasshøl.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt