Det vil seg slik at jeg skal på date snart, i en by ikke så langt fra byen jeg bor. Kan’ke si annet enn at jeg er litt spent. Vi har snakket litt i telefonen, og det er mer enn tydelig at hun tilhører venstresiden, slik som mange andre kvinner. Jeg har forstått det slik at hun stemmer Rødt, hvilket vil si hun er kommunist og slutter seg til Rødts revolusjonære prinsipprogram, der det fremgår at målet og meningen er et klasseløst samfunn i tråd med tekstene til Karl Marx.
Med andre ord og uttrykk: Hun er tilhenger av et skrekk- og gruregime med sensur, hypervold, tortur, nakkeskudd og massegraver som politiske virkemidler. Underlig å tenke på at en jordmor – ja, hun er erfaren jordmor – som tar imot nye liv både sent og tidlig, kan ha et så stort potensial for utøvelse av grov vold med døden som sannsynlig utfall. Selv tror jeg politiske ytterpunkter er skumle. Derfor er jeg politisk moderat og hjemmehørende omtrent på midten av den tradisjonelle aksen. Altså: Moderat, snill og mild mann møter totalitær og uforsonlig kvinne med hjerte av syrefast stål. Men her kommer til anvendelse evne og vilje til å inngå kompromisser. En dame jeg var lenge sammen med for lenge siden, pleide si: Kroppen min er din, men sjelen min får du aldri… den tilhører partiet. Hun mente Arbeiderpartiet… men sett slikt, klokka er mange og jeg må løpe til toget. Kan jo ikke la henne vente, selv om hun er hardkokt kommunist. Jeg er da for faen en dannet mann…
Min eneste venninne i hele den vide verden ringer tid om annen, og da kaster jeg selvsagt alt jeg har i hendene og løfter telefonen. Hun ringte nettopp: – Ååå? – Ja, endelig et voksent menneske som setter Greta Thunberg på plass. Jeg synes ironien hans treffer godt og er ganske giftig. – Jeg lytter. – Den dumme gåsa fortjener det. – Javel… – Jeg husker da jeg selv var 16 år og nettopp hadde fått mensen. Jeg var verdens mest ufordragelige tenåring. Sur hele dagen og smilte aldri. Jeg eide ikke humor og var skråsikker på alt i hele verden og hatet alle, særlig faren min, som jeg anklaget for å kontrollere livet mitt, stjele mine drømmer og min barndom… som han selvsagt aldri gjorde. – Du slette tid… – Jeg fant på de rareste ting og ytret de mest absurde meninger. Det gikk helt rundt oppi hodet mitt. – Mener du at Greta Thunberg er styrt av hormoner og ikke av bekymring for klimaet? – Jenta er ikke utvokst. Kanskje hun er like sent ute som jeg var og fikk mensen forrige måned, på seilasen over Atlanteren.. og er langt pokkerivold østenfor sans og vestenfor samling. Jeg kjenner meg igjen i henne. – Men hun har snakket med Barack Obama, og han tok henne alvorlig. – Særlig, han skjønner at hun er et barn og lekte med henne, lærte henne fistbumping. Straks etter gikk han ut døren, inn på sitt kontor og sa kanskje til seg selv: – Oh.. thank God she’s not my daugther…
Linda Noor er skikkelig flink til å tenke, hun tenker masse og er leder av Minoritetspolitisk tenketank. Hun er konvertitt og noe så sjeldent som troende sekulær muslim. Alle som kjenner betydningen av de tre ordene satt sammen slik, begynner kanskje å le ganske høyt. Men la oss oversette det til lettfattelig norsk: Leppestiftmuslim. Hun skrev forleden et innlegg i avisen Vårt Land der hun innledningsvis hevder at regjeringen forsøker å legge lokk på det stinkende farvannet Frp fisker i. Norske rasister driver hovedsaklig i to bransjer. Noen sysler med beising med ulike nyanser av brunt. Andre er i fiskeribransjen, de fisker i ulike vann. Noen ganger er det “opprørt vann”, andre ganger “grumset vann” og nå er det altså “stinkende farvann”.
Linda Noor er, som nevnt, svært opptatt av fiskerisektoren av norsk rasisme. Hun mener at regjeringen, ved statsstøtte til Human Rights Service, sørger for kampskrifter mot muslimsk tilstedeværelse, som selges i titusenvis, både i Norge og utlandet. Slik er den norske stat med på å finansiere norsk eksport av antimuslimsk propaganda, under dekke av ytringsfrihet og “meningsmangfold”. Først lo jeg av dette, men i går kveld var jeg på vei fra Sverige til Norge. I motsatt kjørefelt et svært vogntog med påskriften FINDUS. Bak rattet en mann som lignet Jon Helgheim på en prikk. Som alle vet, er at Helgheim stortingsrepresentant for FrP. Han er også rasist, eller innvandringspolitisk talsmann – som noen kaller det.
Trolig foregår virksomheten slik: FrP og andre fæle nazihyperasistorganisasjoner leier vogntog av Findus og transporterer masse antiislampropaganda til utlandet via Svinesund, brun propaganda av aller verste sort – så ille at til og med Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels hadde rygget tilbake og betakket seg. Tilfeldig at varemerket Findus blir brukt? Neppe, disse rasistene er jo som ovenfor antydet i fiskeribransjen, men viktigst er at Findus lett kan deles: FIND US. Denne orddelingen gjør det lett for CIA-agenter på svensk side av Svinesund. De skal jo finne noe… i dette tilfellet et vogntog, og innholdet skal til United States. Mange never dollar skifter eier, og all den brune propagandaen blir losset og kjørt avsted til en hemmelig flyplass utenfor Strømstad, lastet ombord i amerikanske jagerfly og fraktet tollfritt over havet til et superhemmelig postkontor på loftet i Det hvite hus i Washington DC. Der blir propagandaen anbragt i lekre forpakninger og sendt avsted til uendelig mange steder i hele verden, med sikte på å sverte alle som tror på Muhammed og er brune i huden uten å ha solet seg…
En varm dag i sommer diskuterte en av mine døtre og jeg fenomenet Greta Thunberg. Datter mente at Thunberg er en formidabel heltinne, og at alle må skjerpe seg – ellers går absolutt alt til helvete med hastighet lik en mellomdistanseraketts.
Jeg spurte: – Hvem tror du husker Greta Thunberg om fem år? – Alle i hele verden, til og med setesdøler, svarte datter. Hun tok frem en A4- konvolutt og påførte med tjukk, svart tusj: ÅPNES IKKE FØR 26. JUNI, 2024 Jeg hentet frem et papirflak, og datter svingte en fyllepenn i sommerluften. Først skrev hun at hun tror Greta Thunberg om fem år vil være tidenes yngste svenske statsråd, miljøvernminister i en overmåte klimasensitiv regjering og bejublet av alle mennesker i hele verden, unntatt Donald Trump. Hun er veganer og bor på et småbruk fem mil utenfor Stockholm, der hun dyrker alt hun trenger for å opprettholde puls, stoffskifte og daglig lykke. Og hun sykler til jobben hver dag. – Hva tror du om Thunberg om fem år, pappa? – At hun er alkoholisert alenemor, avsidesboende i Småland, i en liten rød stue uten strøm.. med fem-seks katter og en liten unge hvis far er blott et dårlig minne. Hun er bitter, har kuttet all kontakt med foreldrene sine, og hun hater moren sin dypt og inderlig. Hun kjører til sin halvtidsjobb i den lokale matbutikken i en gammel Chevrolet med V8-motor påmontert forgasser ikke justert siden 1984, og hun gidder aldri kildesortere søpla si… – Hvordan skrives sjevrolé, pappa? Jeg stavet det for henne. Hun brettet sammen papirarket. La det i konvolutten og klebet sammen. – Bli spennende å se hvem som får rett, pappa. Hva ble vi enige om.. en kasse god burgunder til meg om jeg får rett, var det ikke? Om du får rett, hederlig omtale… det blir i så fall første gang på veeeldig lenge…
Gitte ringte nettopp. Uansett tilstand, løfter jeg telefonen når hun ringer: – Burde jeg? – Nei, med mindre du har lyst til å se 100 fitter på trøkk. – Åååå… – Stabler av indre og ytre kjønnslepper. – Åååå… – Haugevis av klitoriser – Åååå.. – Hadde det vært teknisk mulig for VG å legge ved duftinntrykk til sakene sine, hadde det stinket som i den fæle fiskebutikken jeg som barn måtte være med mor inn i. – Ååååå… – Ro deg ned, det er en plussak og du har aldri mynter i bukselommene dine. – Ehh… nei.. – Men jeg har tenkt på en ting. – Åååå? – Hvorfor er det helt ålreit å trykke hundre glufser i Norges største avis, men kvinner blir skaket og rystet i de aller innerste deler av sjelen og må til psykolog etter å ha mottatt én dick pic på mobilen sin? – Ehh… – Selvsagt vet du ikke det, men dette kan fungere… som onaniservice. – Åååå? – Tenk på unge tenåringsgutter med kjipe foreldre som stenger pornosider ute fra hjemmets datamaskiner…
Rett etter Dagsrevyen i går kveld ringte min venninne Gitte. Ettersom jeg hadde gått tom for sigaretter og røkt biter av sokkene mine, var jeg i så elevert humør at jeg gadd løfte telefonen. – Nei, Gitte. Jeg var opptatt med andre sysler. – Regjeringen skal utarbeide en nasjonal handlingsplan mot diskriminering og muslimhat. – Bra å forebygge hat. – Ja, men jeg merket meg noe som er sagt i sakens anledning. – Jeg lytter. – Det blir hyppig sagt at det som trengs er mer kunnskap om islam. Man vil skolere befolkningen. – Hehehe.. et sjansespill? – Nettopp… hvis folk rundt forbi i hele Norge oppsøker kunnskap om islam og benytter seg av varierte kilder, setter seg ned og studerer grundig, er det ikke sikkert at utfallet er i tråd med regjeringens intensjon. – Jeg er lutter øre. – Det kan tenkes at folk skjønner at islam er myyye verre enn de hadde forestilt seg, og da kan det bli mer islamhat. – Tror du Trine Skei Grande frykter et slikt utfall? – Nei, jeg tror hun er for dum til å tenke så langt, men det kan tenkes at Fremskrittspartiet vil tjene på dette prosjektet. – Ååå? – Islam står ikke høyt i kurs blant frepperne, og det kan tenkes at tiltagende islamskepsis kan gi FrP et heidundrende løft ved stortingsvalget om to år – og bli landets største parti. – Interessant analyse, Gitte. Dette har du tenkt lenge på. – Cirka to sekunder, mens jeg satt på do og tisset. Ferdig nå. Kommer du og tørker…
Ikke lite tyder på Fredrik Græsviks fremtidige livskvalitet avhenger av neste års presidentvalg i USA. Han vil nok ikke innrømme det, men han håper nok at Donald Trump blir gjenvalgt.
Fredrik Græsvik er TV2s USA-korrespondent og han hater Trump, helt inni gamperævva inderlig, og han har gjort til livsoppgave å snakke og skrive nedsettende om presidenten. Nå mistenker han at Trump er blitt dement, fordi han angivelig skal ha glemt at han i sommer sa seg villig til å slå av en liten prat med Irans president. Vel, det er fort gjort å glemme…det trenger ikke skyldes demens. La meg bare nevne at jeg selv i sommer glemte helt at jeg måtte på do, jeg glemte det så lenge at jeg tilslutt bæsjet i buksa. Græsvik begrunner sin demensmistanke med to “eksperter” han pratet med for noen år siden. Han er ikke så nøye med å redegjøre for disse to kildenes identitet. For alt vi vet, kan det dreie seg om ekteparet Bill og Hillary Clinton. Nåvel, poenget er at man ikke skal tro på alt man hører, og fjerndiagnostisering av statsoverhoder er en syssel beheftet med nokså mye usikkerhet. Ikke desto mindre vil nok Fredrik Græsvik gjøre alt han kan for å grave frem opplysninger, som kledd i tilpasset orddrakt i noen grad kan tenkes å ikke svekke ryktene om at presidenten roter litt på loftet. Jeg driter i hvem som er president i USA, men jeg er en vennlig mann og vil alle vel, heri inkludert Græsvik. Han er en mann med spesielle behov og han trenger gjenvalg av Donald Trump… for som Henrik Ibsen kunne ha sagt, om han hadde vært 191 år og i full vigør: Tar De Trump fra en gjennomsnittskorrespondent, så tar De lykken fra ham med det samme.
Hva skulle han gjort, Justin Trudeau, den gangen for 18 år siden… pælma invitasjonen ut vinduet? Nei, han hadde vel lyst på en fest og hvem har ikke det tid om annen? Det dreide seg om et kostymeparty med eventyrlig tema: “ARABISKE NETTER”. Vel, så må man jo bare kle seg for anledningen. Hva er mer nærliggende for en mann enn å komme i tanker om Aladdin, og kle seg deretter. Det er jo helt opplagt. Men Aladdin kom ikke fra Lillestrøm og var hvit i huden. Nix, Aladdin var fra Midt-Østen et sted, og der i egnen er man mørkere i teinten enn Trudeau. Så hva gjør man? Sminker seg selvsagt, man finner en brunkrem, eller annet egnet middel og smører inn huden slik at den blir mørkere. Flosshatt? Selvsagt ikke. Trudeau valgte turban. Han trengte også ei lampe. Kanskje han fant en gammel messinglampett på mormors loft, og pussefiller finnes jo overalt. Så gikk unge Trudeau på fest og hadde det gøy. Han var ikke gift på den tiden, og det kan jo tenkes at Aladdin-kostymet økte dametekket hans til helt uante høyder den kvelden, slik at han ikke trengte gni på messinglampa… hvilket også mer enn antydningsvis fremgår av bildet Time Magazine nylig publiserte.
Vel vel, statsminister Trudeau hadde nok forlengst glemt hele kostymefesten. Men nå er han i trøbbel. Rasismeanklager hagler over ham. Han beskyldes for gjeninnføring av “black face”-sjangeren, hyppig anvendt underholdningstriks i gamle da’r. Trudeau beklager og legger seg så flat at det er vondt å se og høre. Men hva skulle Trudeau gjort den gangen i 2001? Kledd seg ut og rigget seg til som president Richard M. Nixon… eller vår tidligere statsminister Odvar Nordli?
Min venninne Gitte ringte i går kveld og påpekte at det er lenge siden jeg har skrevet noe kritisk om islam og muslimer. Sant nok og ikke bra. Det er jo overmåte viktig, og altfor få gjør det. Muslimkritikk er dessuten litt som heroin… har man først begynt, er det vanskelig å slutte. Jeg pleier lytte til Gitte.. dessuten er jeg medlem av Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi… og Særlig for Dem som Opprettholder Minnet om den Ærefulle Dikter Arnulf Øverland. Vanligvis forkorter vi det til FfAshYHoigaVflB… oSfDsoModÆdAØ, og noen av oss er enda slappere i munntøyet og sier bare Ø-klubben.
Som alle vet, var Øverland litt av en kar. På 30-tallet ertet han på seg kristenfolket, som ville putte ham i fengsel fordi han drev gjøn med Jesus og faren hans. Det lyktes de ikke med, lagmannsretten frikjente ham. Noen år senere ble nazistene så grinete av tekstene hans at de arresterte ham og sendte ham til en fangeleir i Tyskland. Nazismen var ikke så veldig bærekraftig, tyskerne tapte krigen så det suste og Øverland overlevde. De tyskerne som ferdes i Norge nå for tiden, er for det meste bobilturister uten maskinpistoler, men med store mager, crocs og fiskestang. Blasfemiparagrafen er borte, til tross for Jonas Gahr Støre. Professor og helvetespredikant Ole Hallesby har vær død i snart 60 år, og det er 40 år siden en og annen kristen lot seg forarge av Life of Brian. Så skulle man tro at ytringsfriheten er rotfestet her til lands og vunnet en gang for alle. Nix. Diskusjoner om ytringsfrihet i Norge i dag handler i overveiende grad om muslimer, som krever og i stor utstrekning innvilges særskilt vern av sin primitive sand-, støv- og steinreligion.. og det handler om de fleste av oss, som ikke orker omkostningene som påløper ved meninger ikke godhetsgodkjent av Antirasistisk senter. Nåde dem som ytrer seg respektløst om Muhammed, som når han ikke var travelt opptatt med å kverke vantro i Medina og omegn, likte å tafse på små piker og stikke tissen sin inn i dem.
Det verste muslimer vet er ytringsfrihet. Det merket vi i 1988 da muslimer i Norge gikk amok etter at Aschehoug trykket og publiserte Salman Rushdies Sataniske vers. Noen bokhandlere ble forsøkt satt i brann. En dødsdom ble utstedt i Iran, og i 1993 fikk forlagssjef og ansvarlig utgiver William Nygaard tre skudd i ryggen. I 2005 og -06 klikket det for muslimer over hele verden fordi noen – også her i Norge – publiserte tegninger av Muhammed. De var så fornærmet at de satte flere vestlige ambassader i brann og lyste de ikkemuslimske delene av verden i bann. Utenriksminister Jonas Gahr Støre ilte til og kom straks imamene i møte. Han la seg på ryggen som en gatetøs og forklarte de sinte muslimene at her i landet bor en dum, ond og respektløs redaktør som på ingen måte representerer det offentlige Norges syn på islam og profeten Muhammed. Det var da nordmenn flest skjønte at det er best å holde kjeft. Kanskje litt veikt, men forståelig; ingen blir krenket og fornærmet som muslimer, ingen blir så hoppende forbanna og hysteriske, og mange av dem anbefaler jo å skjære hodet av dem som skriver, eller taler nedlatende om Muhammed og islam. Best å holde seg taus. Hvem har lyst til å miste hodet sitt.. jeg kjenner ingen. Hodet er jo et viktig organ, uten det er det henimot umulig å røyke sigaretter, drikke øl, tenke artige tanker… eller skrive en tekst som denne.
I morra skal jeg til Vest-Telemark. Jeg har en liten plett der, miom ufsir og fjødd. Jeg pleier dra alene dit, sjelden noen gidder bli med. Det er grei skuring, men nå er det høst – og et og annet skal gjøres.
Et uthus skal males ferdig, gress skal klippes, noen trær skal felles og hogges opp til ved som skal stables i fine, rette stabler.. kirsebær plukker seg ikke sjæl og noen må koke fårikål og tilvirke eplepai med vaniljeeis på. Ja, jeg har en dame i tankene og denne teksten må forstås som en stillingsannonse, en sterk henstilling til kvinner i passende alder om å slippe alt de har i klypene og pakke to kofferter. Den ene må inneholde tekstiler egnet til utebruk og manuelt arbeid. Temperaturene er ikke som i juli og det er ikke setevarme i traktoren, som bør kunne håndteres etter fem minutters opplæring. Den andre: Ikke stringtruse, ikke strømpebukse, ikke nesespray, men to kjoler med raus utringning, to par sko hvorav ett med høye hæler, raft undertøy inkludert stay ups, sminkepung inneholdende grunnutrustning hvori inkludert rød leppestift. Hun må ha gode sosiale ferdigheter, slik at hun forstår når jeg trenger en cowboystrekk på divanen, er stille mens jeg sover og henter øl og fenalår til meg når jeg våkner. Vedkommende må ha gode allmennkunnskaper og må kunne konversere på et godt nivå, og hun må bli meeeget imponert når jeg drivende full henimot midnatt i full fart avgir en skarpsindig samfunnsanalyse, eller deklamerer et dikt av Arnulf Øverland, eller Nils Ferlin – med raffrøff røst mens jeg raper og fiser ut fårikålavgasser fra kvelden før. Til frokost liker jeg glimt i øyet, positivt smil og nybakte scones med jordbærsyltetøy på og et glass portvin. Dernest liv og latter og løyer utover dagen og natten attpå. Damer i alle aldre kan henvende seg, også blondiner med store pupper og tungt soveromsblikk. Sant å si påregner jeg telefonstorm straks etter publisering av denne teksten. Ved opptattsignal, legg igjen navn, alder og forslag til oppmøtested før avreise.
