Mye baluba omkring NRKs Satiriks-redaksjon og dennes bruk av termen jødesvin i en sketsj. Mange føler seg støtt, mange har klaget og Mona Levin har gjort det skriftlig til Pressens Faglige Utvalg.
Etterhvert forsto Charlo Halvorsen, underholdningsredaktør i NRK, at det var best å beklage litt og skrev: “Mange har følt seg støtt over bruken av ordet «jødesvin». Dette er naturligvis et svært sterkt ord å bruke i enhver sammenheng, men intensjonen med sketsjen var å vise at man ikke skal bruke slike ord.”
NRK bruker altså et ord for advare mot bruk av det. Det er god pedagogikk. Selv er jeg autodidakt hva gjelder ord, og jeg bruker samme metode. Jeg bruker ord for å vise meg selv at de og de ordene bør jeg ikke bruke… eksempelvis neger, som jo er et ord veldig mange blir støtt av å lese og høre.
For å minne meg selv på at neger er et fælt og krenkende ord – kanskje verdens verste ord – bruker jeg det… og det fungerer meget godt, for da blir jeg veldig bevisst om at neger er et ord jeg ikke skal bruke.
Repetisjon-repetisjon-repetisjon, pleide min gamle barneskolelærer si for å understreke hvor mye grammatikk man kan lære av å gjenta og gjenta og gjenta. Derfor bruker jeg neger stadig vekk for å forsikre meg selv om at jeg har lært at det ordet ikke skal brukes.
Men ettersom jeg drar på årene, glemmer jeg lett… også ord jeg vet ikke er helt gode.
Jeg har imidlertid et triks, dagstadig skriver jeg neger med store bokstaver på en gul post it-lapp. På den måten minner jeg meg selv om å bruke ordet neger for å vise meg selv at ordet er så stygt at det ikke bør brukes.
Charlo Halvorsen er ingen ung mann, han heller. Jeg regner med at han har det på samme måte…
Av og til går jeg meg en liten tur i skauen ikke langt fra der jeg bor. Gammel skog, fine stier, finansiert og bygget av byens bedrestilte borgere for over hundre år siden. Populært område, også for bikkjeeiere.
I går kveld trengte jeg en liten avkobling, i skogens ro. Jeg snørte turskoene og gikk avsted. Skogens svalhet gjorde meg godt. Ikke så mange mennesker å se. De fleste er vel hjemme i hagene sine og griller, eller sitter på et fortausetablissement nede i byen og drikker øl, tenkte jeg.
Rundt en sving kom ei bikkje løpende i full fart. Jeg er ikke redd bikkjer, jeg er vant til at folk ikke overholder båndtvangen, men dette beistet burde ikke være i bånd, det burde vært skutt bak øret og lagt under seks fot muld.
Jeg har tenkt at før eller siden blir det alvor, kamp mot ei svær drittbikkje som vil drepe meg, kanskje en pittbull, eller en rottis. Jeg hadde tenkt ut strategien:
Finn øynene, presse en finger så hardt inn som mulig, forbi øyeeplet og inn i fillebikkjas frontallapp, rote litt rundt… da vil den nok komme på andre tanker, har jeg tenkt.
Jeg sto i kampposisjon da bikkja kom dundrende, i sidesynet så jeg en skikkelse komme etter. Hvorfor faen går du omkring med boblejakke i juli, rakk jeg tenke før bikkja skrenset opp ved siden av meg og bjeffet og gnafset rundt anklene mine.
Siklet sprutet som fra en vannspreder og lagde striper oppover buksebeina mine.
Jeg skjønte at den ikke var av farligste sort, men jeg syntes den var svært irriterende og ga den et tupp i ræva som den ikke lot seg merke ved.
Mannen som kom tassende, hadde blå boblejakke og grågult, pistrete hår i hestehale. Han virket mer sløv enn slem. Jeg behersket meg og sa:
– Si meg, vet du ikke at det er båndtvang.. ei sånn bikkje bør du uansett ikke la gå fritt omkring der folk ferdes. Den kan virke skremmende, især for små barn.
Det er ikke sikkert mannen med hestehale og blå boblejakke fikk vitnemål fra ungdomsskolen:
– Men han er verdens snilleste hund, han vil jo bare leke.
Ettersom jeg synes skjegg er så sabla stilig, hadde jeg tenkt å skrive litt om Bjørnar Moxnes og hans fabelaktig flotte skjegg. Men det går jo ikke, facebook er tydelig i sin retningslinje: Vi tillater ikke innhold som uttrykker støtte for eller gir ros til grupper, ledere eller personer involvert i organisert hat.
For det er jo slik at Bjørnar Moxnes og hans partifeller i Rødt representerer en ideologi som siden den russiske revolusjon i 1917 har tatt livet av så mange millioner mennesker at selv den skarpeste regnesentral ikke henger med.
Mao ligger helt på topp. Hvor mange han avlivet, vet ingen. Stalin ligger på andreplass, Pol Pot kverka cirka en fjerdedel av egen befolkning på 70-tallet, østtyske myndigheter muret inn egne innbyggere og syntes det var helt greit å drepe de som ville flykte til Vesten.
Verdens kjekkeste revolusjonsromantiker, Che Guevara, gikk ikke av veien for egenhendig skyte meningsmotstandere i Havana.. og Gud vet hva vår egen Pål Steigan – verdens dølleste revolusjonsromantiker – og hans AKP(ml)-kamerater hadde fått seg til å gjøre om de hadde fått sjansen og noen pistoler.
Felles for alle disse karene var hat rettet mot de som ikke var enige med dem. Man skulle tro Moxnes og hans kommunistvenner ville se hen til denne historien, lære av den og dernest legge ned Rødt og melde seg inn i mer demokratisk anlagte partier, eller lokale sjakklubber og hageblomstforeninger.
Men, nei.. de hyller Karl Marx, dyrker troen på ensretting, sensur, ufrihet, vold og drap… diktaturstat, som ved realisering før eller siden ender med at noen får ordre om å starte opp svære bulldosere og lage store, rektangulære hull i bakken.
Det er synd og trist som faen, for jeg skulle gjerne skrevet et positivt og rosende innlegg om Moxnes og hans fine skjegg, men facebooks folk er jo så inni gamperæva kjipe…
Min beste – og eneste – venninne ringte i går kveld. Ettersom jeg var ferdig med å drikke opp alt brennevinet i huset, løftet jeg telefonen. Gitte pleier ikke uofte gå rett på sak, uten innledende lirumlarum:
– Hæææ..
– Iført rød topplue, strikkegenser og nikkers. Ja, du har vel sett hvor fint nikkersen min føyer seg etter rumpa og lårene mine? Gunnar Sønsteby kalte seg Kjakan, da kan jeg kalle meg Skinka.
– Joda, du er deilig, men er du ikke litt sent ute? Nazistene dro slukkøret hjem til Tyskland for snart 75 år siden.
– Muslimene, for svingende. Jeg har sett på youtube, Anders Magnus intervjuet mulla Krekar, som vil gjøre Norge om til et kalifat, drepe alle vantro og innføre sharia. Under et slikt regime ligger damer som jeg tynt an. Hvis vi er heldige, får vi et valg..
– Åååå..
– Drept ved sabelhugg, eller steining. Mange tøyter i Norge, vet du… og vi forbeholder retten til å kle oss som horer, drekke øl og sprit og pule rundt.. hvis det er det vi vil.
– Hehehehe…
– Tenk deg… jentene på skauen… det blir som under krigen, men gutta kommer til å få selskap. Det blir gøy, masse friluftsliv og kaffekoking på bål, pølser på spidd, hjemmebrent, våpenslipp, sabotasje og sprengning av bønneteppeveverier, halalslakterier, hijab-, niqab- og burkafabrikker, klitorisbortskjæringsutstyrsfabrikker, sprengning av moskeer og korantrykkerier, likvidering av slemme imamer som vil kaste homofile i fritt fall ut fra taket på Oslo rådhus… sånne ting.
– Jo ja..
– Det blir dritspennende, og jeg slipper den kjedelige jobben jeg har nå, sitter jo bare på et kontor og gjør ingen forskjell.
– Du pynter opp, da.
– Takk, men hør her..
– Jeg er lutter øre.
– Jeg har pønsket ut et våpen, som bør være effektivt mot muslimer..
– Åååå??
– I kjelleren sin har farfar en tysk flammekaster han tusket til seg under krigen.
– Ja?
– Den er lite brukt og helt helt intakt. Bare å fylle opp, med menstruasjonsblod.
– Hæææ?
– Fra titusenvis av røffe motstandskvinner i fruktbar alder… og litt antikoaguleringsmiddel. Mensblod er noe av det verste muslimer vet. De synes det er like skittent som hundebæsj, sprøstekt bacon og urin fra jøder. Hvis de får det på seg, mister de så mye respekt og aktelse at de ikke vil leve lenger… i desperasjon sprenger de seg selv i lufta, eller skyter seg selv i pappen med en AK 47 og håper Allah er grei og ser på det som en martyrhandling og sender dem direkte til paradiset der drøyt 70 overkåte jomfruer med klissvåte kjønnslepper venter på å bli tatt knallhardt bakfra av tøffe jihadister.
– Men det skal vel litt til for at muslimene tar over Norge, oppløser Stortinget, oppretter kalifat og pælmer ut kongefamilien?
– De kommer til å få full støtte av venstresiden i Norge, vi snakker store deler av Arbeiderpartiet, det meste av SV og hele Rødt… Dagsavisen, Dagbladet, Morgenbladet, Antirasistisk senter, forskningsstiftelsen FAFO, kvinnegruppa Ottar og en hel haug andre små og store organisasjoner som synes islam er fett som bare det.
– Men hvem tror du kan bli kalif i Norge?
– Mange å velge mellom. Helst skal det jo være en som er i slekt med selveste Muhammed, men muslimer er ikke så gode med forskning – inkludert slektsforskning.. hvilket betyr at en etnisk norsk konvertitt kan bli kalif i Norge, med Slottet – nyoppusset i arabisk jallastil – som hovedsete.
– En konvertitt? Vår tids Quisling?
– Ja, mange aktuelle kandidater. Karin Andersen i SV har den rette innstillingen, og hun har nok sluttet å menstruere.
– Men hun er jo kvinne.
– Nettopp, det blir en mann. Mange å velge mellom, Rune Berglund Steen, Raymond Johansen, Bjørnar Moxnes…
– Hva med Lars Gule, han gikk jo i forbund med muslimene allerede i 1977 og ville kverke jøder. Heldigvis kom han ikke så langt, han ble arrestert og terrordømt.
– Han har ikke format, han er mer typen til å bli mufti, en sharialærd som kan utstede fatwaer og sånn, sørge for at vantro mister hodet og utro kvinner bli steinet i hjel.
– Høres rimelig ut.
– Den heteste kandidaten til å bli kalif i Norge er Jonas Gahr Støre. Han gjør hva det skal være for å få litt makt, og muslimene har gode erfaringer med ham. Vi husker alle hvordan han som utenriksminister skamløst la seg på ryggen som en gatetøs under karikaturstriden i 2005-06…
Noen hist og andre her lurer på hvordan det gikk med daten min her om dagen, Hannah… som ikke heter Hannah, men noe annet på H. Vel, det forløp slik:
Vi møtes altså på et litt ueffent sted der en kopp dårlig kaffe koster 33 kroner. Damen var som nevnt dansk. Opprinnelse fra sørlige Sønderjylland og like blond som Marilyn Monroe var i 1955. Det første jeg la merke til var øyeoptikken hennes, brungrønne iriser… alt innrammet av diskré sminke.
Jeg kunne ikke la være å stirre ned i utringingen hennes som var så raus at jeg nesten kunne anslå vekten av brystene, som var på størrelse med kattunger og sikkert like myke å ta på.
Hennes grå linkjole var akkurat passe ettersittende og ikke så lang. Da vi satte oss ned ved et bord ble den kortere, og jeg kunne ikke la være å smugtitte litt på de runde og solbrune lårene hennes, som hun hadde stablet oppå hverandre. Hun viftet litt med den ene foten, slik at en brannbilrød, høyhælet sko nesten ramlet i gulvet.
Hun fiklet med et gullanheng som hadde sin vante plass i halsgropen. Jeg kremtet litt og tenkte på hva jeg skulle si, forsøkte å få i stand en samtale.
Jeg tenkte at jeg ville være litt aktuell og snakke om Apollo 11- ferden og månelandingen. For på denne dagen for 50 år siden dundret en Saturn 5 -rakett avsted fra sørkysten av Florida med tre mann ombord, og fire dager senere spaserte to av dem på månen.
Jeg bablet litt om dette, løst og litt fast, men hun bare så på meg og vippet med den røde skoen, og jeg registrerte at tåneglene hennes også var røde og lignet sukkertøy.
Hun åpnet håndvesken sin, fant frem en leppestift, skrudde ut og la to strøk knallrødt. Jeg var midt i en utlegning om de tre astronautene da hun plutselig:
– Vi’dobolle?
– Ehhh.. nei, takk jeg har nettopp spist, dessuten liker jeg ikke hveteboller så godt, men en croissant skal jeg nok greie å dytte ned… men altså, denne Neil Armstrong…
Hun åpnet munnen og avga en høy, skurrende latter, jeg kunne se de innerste jekslene hennes.
– Hvæ fæen, jai mende da ige kånditåriværer, mænn.
– Eeehhh… neivel..
– Bolle, for helvede… okai, jær nårmenn sier vel knulle, ige?
– Ehh… jo, vi gjør vel det…
Hun opprettet tungt soveromsblikk og sa: .
– Så… bør vi ige da bare gå?
Vi hadde sykler begge to, og det var ikke så langt til hennes leilighet på den andre siden av elven.
President Donald er i bunn og grunn forretningsmann og kremmer. Derfor er han nok veldig kostnadsbevisst og opptatt av nedbemanning og effektivisering.
Her om dagen sendte han Kellyanne Conway ut til pressen som sto oppstimlet utenfor Det hvite hus.
En journalist spurte Conway om hvilke land presidenten hadde i tankene da han sa at de som ikke liker seg i USA, kan dra hjem til landene hvori de har opprinnelse.
Conway svarte med å spørre journalisten om hans etnisitet og gjorde vel egentlig ingen god figur… hvis man ser bort fra figuren hennes.
Det første jeg tenkte da jeg så klippet:
Har Trump begynt å bruke prostituerte som rådgivere og pressetalspersoner? I stedet for to personer har han funnet en kvinne som fyller to-tre funksjoner?
Det kan jo tenkes, man må jo gå nye veier. Mange amerikanere er sjokkert over presidenten og hans uttalelser, men gudbedre.. han prøver jo bare å “make America great again”.
Amerikanerne bør slutte å sutre så fælt.. de har en president som går i bresjen for kostnadskutt i offentlig sektor, og hvem har sagt at horer ikke kan være rådgivere og snakke til offentligheten? Mange av dem er både dannede og godt utdannede.. og hyggelige, også… og Kellyanne Conway trenger bare litt mer innkjøring i jobben sin…
Facebook har nappet ut en tekst omhandlende britiske Tommy Robinson, skrevet av stortingsrepresentant Per-Willy Amundsen. Begrunnelsen er slik: Vi tillater ikke innhold som uttrykker støtte for eller gir ros til grupper, ledere eller personer involvert i organisert hat. Vi har fjernet Per-Willy Amundsens innlegg fordi det bryter med våre retningslinjer for hatefull ytringer.
Det var som bare faen… for jeg hadde nemlig tenkt å skrive et rosende innlegg om mulla Krekar og hans møte med pressen i anledning gårsdagens fengslingsmøte i Oslo tingrett. Han var meget blid, smilte bredt og svarte så mye han ville på alle spørsmål, men best av alt:
Han var så stilig kledd… svart går jo aldri av moten, og det stripete og meget raffe hodeplagget med frynser ved ørene var som designet til hans velpleide skjegg.
Ettersom jeg er meget interessert i klær og moter, hadde jeg tenkt å skrive et lengre innlegg om mullaens sikre klessmak, men det går jo ikke. Mulla Krekar er jo dømt for terrorplanlegging, dessuten er han dypt involvert i organisert hat, for han er jo muslim og alle vet at muslimer hater de som ikke tror noe særlig på Muhammed og vil drepe dem, de hater homofile og vil gjerne kverke dem snøggast råd, de hater kvinner så mye at mange av dem blir steinet til døde… for ikke å snakke om jøder som de lærer å hate rett etter navlestrengkutt og vil avlive så snart de er store og sterke nok. I tillegg hater de klitoriser, de vil helst skjære dem vekk i god tid før døtrene deres når puberteten.
Synd at Facebooks folk er så strenge, hadde vært artig å skrevet en rosende og godt begrunnet utredning om mullaen og hans klesvaner…
Jeg oppholder meg tidvis i Telemark – øvre, vestlige del. Der har jeg en liten, fredelig plett. Et stykke dit, cirka. 20 mil.
Jeg har kjørt denne strekningen flere ganger enn det er millimetre i en meter. Kjedelig. Litt mindre kjedelig når jeg bruker motorsykkel. For å muntre meg opp, få tiden til å gå, holder jeg øye med forankjørende biler, især bobiler merket med bokstaven D. DEUTSCHLAND.
Hver sommer kommer de til Norge i hopetall, tyskere elsker Norge. Spesielt betatt av landet vårt var de i 1940. Da kom det jaggu meg 350 000 stykker i løpet av noen timer. De var ikke helt vanlige turister med bobil og fiskestang… nei, de var påfallende likt kledd alle sammen, og de kom via svære båter og bråkete fly og bar på pistoler og maskingeværer og mye annet stæsj.
Ikke så bra. Ingen hadde invitert dem, men man må ikke glemme at tyskerne var svært utadvendte den gangen. De hadde stor utferdstrang og var meget nysgjerrige på landene omkring og ville gjerne bli kjent med alle.
Allerede i 1938 dro tyskerne til Østerrike. De overtalte regjeringen der til å bli skikkelig kompis med Tyskland… ja, så overbevisende snakket tyskere at Østerrike lot seg innlemme i Det tredje riket.
Så dro Adolf Hitler til Wien. Der kjørte han omkring, ikke i bobil, men i en diger, åpen Mercedes med tre hjulakslinger. På fortauene sto tusenvis og jublet, ropte hipphurra og heil og sånn og strakte høyrearmen ut i markant vinkel mot himmelen. De syntes det var storartet å få slikt fint besøk.
Kanskje tenkte mange at dette er starten på et heidundrende turisteventyr, at mange tyskere ville komme med slalomskiene sine og renne nedover bakkene i Innsbruck og legge igjen haugevis av Reichsmark og således styrke økonomien i det rare landet som i dag er mest kjent for Josef Fritzl.
Men tyskerne var ikke helt fornøyd, de syntes landet deres var litt for lite, og dessuten var de glade i fjell. Derfor dro de til Tsjekkoslovakia og tok over Sudetenland. Det var nesten ikke mer enn rett og rimelig; der bodde jo allerede mange tyskere.
Men så kom tyskerne på at de også liker åpent landskap og fine byer, slike som Praha og Ostrava… ja, så da overtok de resten av landet, gitt.
Men det var ikke av vond vilje, neida… tyskerne mente bare at tyskerne var bedre skikket til å styre Tsjekkoslovkia enn tsjekkerne selv, og det er jo ikke uvanlig at man selv tror man vet bedre enn andre – menneskelig det.
Men det er klart, noen tsjekkere ble litt grinete, og de synes det var litt drøyt at tyskerne skjøt og drepte mange tsjekkere og bestemte alt og laget nye lover og sånn.
Men noen blir jo aldri fornøyd, tenkte nok tyskerne og rykket inn i Polen høsten 1939. Det gjorde de nok fordi de mente at polakkene trengte litt ordentlig kultur, for de hadde jo bare Chopin – og han hadde jo vært død i nesten hundre år. Dessuten ville tyskere ha litt mer plass, slik at de kunne dra på campingtur i fellesferien med kliss nye Folkevogner. Polakkene så annerledes på det og syntes ikke det var så hyggelig å ha tyskerne på besøk.
En aprilmorgen året etter dro tyskere til Danmark, og før lunsj bestemte tyskere hvordan det skulle være i Danmark. Danskene var ikke glade for besøket, de hadde nok med seg og sitt og syntes de styrte landet godt nok.
Det syntes vi nordmenn, også… hvertfall de fleste, ikke desto mindre kom tyskerne til Norge samme dag.
Noen få hist og her mener at tysk utenrikspolitikk i perioden 1939-45 var masseturisme som kom litt ut av kontroll, slik at rundelig regnet 82 millioner døde, hvorav seks millioner jøder.
Noen flere mener at tysk utenrikspolitikk i angjeldende tidsperiode var litt i overkant uformell, noen vil si uvøren. Andre mener at tyskere er et jævlig drittfolk som for evig og alltid bør nektes å eie marsjstøvler.
Uansett, tysk historie i det 20. århundre er et drøyt stykke, og jeg mener at tyskere i dag må tåle å bli minnet på den.
Slik tenkte jeg da jeg kjørte vestover i Hjartdal og fikk øye på en bobil noen hundre meter foran meg. Jeg vred gasshåndtaket moturs. D for Deutchland.
Jeg gjorde som jeg pleier: Kraftig akselerasjon, slippe gassen tre meter foran bilens front, opp med flathånd i enden av strak arm. To sekunder.
Jeg flirte innvortes, og litt bak visiret – og ga gass igjen.
I Morgedal ble jeg litt røyksugen og svingte av på en rasteplass. Jeg satte meg på en benk og myste mot kveldssolen. Tente en sigarett og tenkte på hyggeligere ting enn tyske bobilturister.
Jeg må ha sittet en stund; jeg kjente igjen bobilen som svingte av og parkerte mindre enn ti meter fra meg. Jeg husket tallet på registreringskiltet – 881.
Ut av bilen hoppet et par fetladne gutter i tidlig pubertet, som kanskje heter Hermann og Heinrich. En ekkel mann med svarte crocs og stor mage steg ut fra førersetet. En uskjønn dame med campingfrisyre forlot passasjersetet.
Damen lot som ingenting. Den ekle mannen festet labbene sine på brede hofter og stirret på meg. Jeg smalnet gluggene, stirret tilbake og rammet ham inn med en lubben røykring…
Det vil seg slik at jeg skal møte en kvinne i dag. Jepp, en date. Hun sendte en e-post i går og foreslo å drikke kaffe, 16.00.. om det passet? Jeg svarte at det passer. Hun hadde i teksten også angitt møtested, en hybrid av café og konditori med c og delikatesser i disken – i sentrum av byen der hun bor og jeg bor.
Trolig et populært og tidsriktig sted. Jeg liker ikke slike etablissementer så godt, jeg gjør ikke det… føler meg ikke vel tilpass. Men det er da ikke så nøye, sa jeg til meg selv flere ganger før jeg tastet tilbake at tid og sted er greit.
Jeg vet ingenting om henne, bortsett fra at hun er av dansk opprinnelse og heter noe ganske vanlig som begynner på H. Hun heter ikke Hannah, men la oss kalle henne det. Hannah.
Synd å si at jeg ikke er litt nervøs. Som antydet vet jeg ingenting om henne, jeg har aldri sett henne, aldri snakket med henne, men hun er visst omtrent på min alder og har i Danmark en bror som har ei bikkje.
Hva utseende gjelder, er jeg henvist til fantasien. Hvordan ser danske kvinner ut? De er vel omtrent som norske å se til, er de ikke… kanskje litt lysere i teinten? Blond som en hveteåker, kanskje er hun det?
Ja, det kan tenkes, men hun kan også være mørk. Selvsagt kan hun være mørk, og håret kan være samlet i en uryddig og hastig arrangert oppsats som etterhånden siger ned og mister sin form, men finner en annen, som kan være like bra.
Hun kan være rødhåret. Ja, danske piker kan vel også ha rødt hår.. selvsagt kan de det. Jeg skal ikke si at jeg er spesielt betatt av kvinner med rødt hår.. nei, jeg skal ikke det, men jeg skal heller ikke si at jeg ikke er det.
Nåvel, utseendet er ikke alt, ikke på langt nær.. det er ihvertfall det jeg pleier si til meg selv når jeg tid om annen i vanvare påtreffer et speil, eller andre flater som gjengir meg, eller utsnitt.
Men bevegelser, det er noe annet. De er viktige. Ikke likegyldig hvordan kvinner står, går, sykler og løper. Men inni, eller ved siden av disse store bevegelsene, er de små, de man ikke får øye på hvis en ikke ser etter.
Det er de små bevegelsene som antyder sjelens beskaffenhet.. hvordan man holder en kaffekopp, hvordan reise seg fra et bord, hvordan halsen forvalter hodets bevegelsespotensial, sitter i en lenestol og leser i en bok, sprader over et badegulv på vei til dusjen, eller best av alt… når de glemmer at de er og bare er.
Men stemmen. Man kan bli forelsket i en stemme, det har jeg ihvertfall lest et sted. Jeg tror nesten det er sant. Noen er heldige og har stemme å ligne med et instrument, kanskje en gitar. Ja, en gitar… og alle vet at gitarer gir uendelige muligheter, fra rå rock til bittersøt fado.
Men dansk… nå kom jeg plutselig på at jeg ikke er så gla’ i dansk muntlighet, og klokken er 15.26. Faen med fett på.
Jeg liker harde konsonanter… jo hardere, desto bedre. Jeg liker sognemål. Men kanskje hun har annammet norsk talemåte, tilvendt seg en og annen røff konsonant i et festlig lag og uten at noen merket det tatt dem med seg hjem, øvet og terpet, skjerpet og filt bokstavene, helt til de var så kvasse at de – fremført på rett frekvens og volum – kunne laget rifter i blondegardiner og papirtapeter.
Jeg må snart dra avsted. Sekundene tikktakker og lager minutter og jeg holdt sannelig på å glemme latteren. Latter, ja. Min grandonkel Albert – som jeg nok vil si hadde litt erfaring med kvinner – pleide si til meg før han glemte sitt eget og sin hustrus navn:
“Blås i hva de sier og mener. Lytt, for faen. Lytt til latteren… det var slik jeg falt for din grandtante Tutta…”
Da jeg var liten gutt, hadde jeg fem søyler i livet mitt: Mammas mat, fotball, lekser, bønn og erting av broren min.
Va’kke så farlig om mamma ikke lagde pannekaker hver dag, men jeg var en meget pliktoppfyllende tass som alltid gjorde lekser før jeg dro ut og spilte fotball med gutta, og jeg ba Fader Vår hver kveld før jeg sovnet.
Imidlertid hadde jeg i tillegg til denne prektigheten en mørk side, jeg hadde det… likte å leve litt farlig, ute på skråplanet.
Broren min var og er ennå seks å eldre enn jeg. Synd å si at han var veldig tolerant overfor mine ytringer og påfunn, og han gikk ikke av veien for litt vold når strategien min ikke lyktes: Erte, løpe som bare faen, finne mamma, stille meg opp bak henne med tohåndsgrep i skjørtet hennes og le rått.
Altså: Noen ganger fikk broen min tak i meg før jeg fikk tak i skjørtet til mamma, og da var det gjort.
Jeg husker moren min spurte:
– Kan du ikkje berre halde upp me’ med den ertinga, so slepp du juling?
Jeg grein og lo samtidig… og svarte:
– Jamen, mamma… jeg greier ikke la være. Det er så gøy.
En dag i mars ertet jeg broren min. Han tente som svartkrutt og jeg løp, tok trappen ned i tre sprang og rakk ikke å ta på meg gummistøvler. Ut på gaten. Jeg løp i snøsørpe til jeg var sikker på at jeg var trygg. Jeg ventet noen minutter før jeg returnerte. Jeg slapp juling. Broren min var fornøyd med at jeg var klissvåt.
Jeg forsto mammas argument og tenkte at jeg kanskje burde slutte med denne ertingen. Jeg prøvde, jeg gjorde det, men det var omtrent like lett som det er for heroinister å slutte med heroin.
Til slutt henvendte jeg meg til Gud. Etter Fader Vår en kveld forklarte jeg Ham at denne ertingen hadde omkostninger, men at jeg ikke kunne la være, og at jeg hadde grunn til å tro at livskvaliteten min trolig ville synke merkbart om jeg holdt opp. Hva mente Han? Gud svarte ikke, jeg tenkte at Han nok var opptatt med viktigere ting, eksempelvis de sultne barna i Afrika.
Videre tolket jeg Guds taushet som samtykke til videre erting og at han i det store og hele gikk god for denne praksisen. Jeg holdt stø kurs. Det vanket noen kilevinker, men det var verdt det.
Lykken er en lettantennelig bror. Men så gikk årene, og broren min flyttet ut og ertingen stoppet av seg selv. Mange kjedelige år. Tapt tid, gjengrodde stier. Jeg fant aldri igjen noen som var så artig å erte som broren min.
Men så kom paragraf 185 i Straffeloven, skrevet og formulert spesielt med tanke på å hindre at noen fornærmer muslimer. For det er jo nesten ingen i hele verden som blir så lett fornærmet som muslimer – omtrent som broren min i 1969.
Men det er en forskjell. Broen min ga meg litt bank, mange muslimer vil jo helst drepe, men de kan også henvise til paragraf 185, hevde seg krenket og ringeaktet fordi noen har tullet litt med den avsindig tåpelige religionen deres og kanskje i tillegg rablet sammen en uærbødig tegning av profeten Muhammed – med, eller uten ereksjon. Det kan ende med tre år i spjeldet.
Nå har imidlertid noen laget et opprop med oppfordring til avvikling av paragrafen, også benevnt “rasismeparagrafen”.
Det skjønner jeg godt, det er en overflødig lovtekst, ganske ullen og litt tøysete, men det er jo artig å ha den, den skaper litt spenning.. for man skal passe seg litt; ingen andre lovparagrafer har flere voktere, deriblant nidkjære Rune Berglund Steen, lederen i Antirasistisk senter… han med det tøffe skjegget.
