Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Min eldste datter slo et slag innom her i går kveld, la oss kalle henne M… neida, jeg ljuger… bare ønsketenkning. Hun ringte, jeg løftet telefonen og hun spurte:
– Har du lest Dagbladet i dag?
– Leser ikke Dagbladet.
– Det burde du. 65 prosent av kvinner mellom 25 og 39 har opplevd uønsket krenkende, eller plagsom seksuell oppmerksomhet. Er det ikke ille?
Jeg svarte ja. Dernest snakket vi om løst og ikke så mye fastere. Etter samtalen husket jeg plutselig saker og ting jeg har glemt. Det utmerkede påfunnet #Metoo er selvsagt medvirkende. Jeg er svært takknemlig, det er både sant og visst.

 

 

Jeg kan ikke erindre at jeg husket som barn. Men jeg husket i russetiden ..  jeg satt midt på en lekeplass – på en en huske. Jeg holdt meg trolig fast i venstre kjetting mens jeg svingte ei flaske pils i høyreklypa. Jeg var nok ikke helt edru. Trolig var jeg nokså dritings, og jeg kunne ikke huske når jeg sist så russevennene mine. De hadde nok gitt meg opp og kjørt avsted i den røde russebilen vår.
Vel, jeg satt altså på den husken og tenkte at det er langt hjem. Heldigvis var den mainatten uvanlig varm, og jeg tenkte at jeg kunne overnatte innunder en rhododendron ikke langt fra. Ei flaske pils varer ikke evig, og jeg sto i begrep om å stable meg opp på to med tanke på nattely under den eviggrønne busken.
I samme sekund svingte en rødmalt russebil inn på plassen. En gammel Mercedes kassevogn. Den skrenset på grus og bremset hardt. Ut hoppet ei jente på min alder, i rød russedress med noen hvite striper på ermene og sheriffstjerne på venstre side av brystet. Hun hadde knuter og ølkorker i russelua si.   
Hun sto bredbeint foran meg og ytret:
– God natt, jeg er …, sa hun og presenterte seg som  «førstekommissar i russepolitiet» og ved navn som jeg skal holde for meg selv.
Hun sa noe om min tilstand og fremholdt at det var best om jeg ble med henne. Før jeg rakk protestere, hadde hun satt håndjern på meg. Begge armer låst bak på ryggen. Hun førte meg  inn i bilen, bakover. Hun dyttet meg ned i en papasanstol og sa at det var jamen flaks at hun kom kjørende forbi. Hun rakte meg en flaske og ba meg ta en slurk, hun kalte det «Klarienfart», en helt ny antialkoholholdig drikk fra Pfizer som skulle redusere promillen radikalt på kort tid. Jeg har alltid hatt respekt for autoriteter og maktpersoner; jeg drakk et par slurker og syntes det smakte ganske likt det en av kompisene mine drakk kvelden før. Men motgift er jo også gift, det hadde jeg lest et sted. Jeg ble ikke mye mer edru, men kommissaren sa at det tok litt tid før det virket. Hun vet nok best, tenkte jeg.
Nåvel, jeg husker at kommissaren satt ved siden av meg. Hun smilte, og jeg syntes hun var en skikkelig snill pol’ti. Jeg sovnet. Plutselig våknet jeg av noe tungt – oppå meg.  Det var kommissaren. Nå lå jeg på ryggen, på en madrass. Og buksa mi var ikke der den var før, ei heller underbuksa.
Hun hadde fotsålene i gulvet og humpet opp og ned på meg. Det tok noe tid før jeg skjønte hva som foregikk. Jeg skal hilse og si at jeg ble ikke særlig blid. Hun var dessuten fryktelig klissete og våt. Ekkelt. Jeg tenkte at med så mye væsketap bør hun drikke mye vann snart, kanskje innpå en liter, men det gjorde hun ikke. Hun ble rarere og rarere i ansiktet… trekkene vred seg litt hit og dit, syntes jeg. Innmari rart. Selv kjente jeg en underlig  følelse, og jeg lissom gled inn i en slags transe  – kanskje hun hadde lurt i meg litt narkotika, resonnerte jeg, sånt stoff som får en til å se rare ting, og det gjorde jeg:  To store, hvite rundinger med noe som lignet bringebær roterte i motsatte retninger over meg …  og jeg gled dypere inn i transen. Jeg skalv over hele kroppen. Til slutt ble det veldig rart alt sammen, hun skrek og hoiet  «jihhhaaaaaaaa», øynene mine lukket seg hardt og alt ble liksom enda merkeligere, og jeg kjente noe jeg forestilte meg som bittesmå ildkuler fare i høy hastighet omkring i blodbanene. Så ble alt veeeeldig klissete og vått… og jeg merket en lukt som må ha vært fra rekeavfall et sted i bussen, som noen hadde glemt å kaste – og det er jo dumt.
Jeg husket ikke så mye mer … ikke før jeg våknet ved soloppgang, nedi ei grøft… mange kilometer hjemmefra. Omsider kom jeg meg hjem. Jeg skrubbet meg rød i dusjen og gikk og la meg og sov til dagen etter.
Etterhvert som jeg forsto hva som var skjedd, følte jeg meg mer og mer og mer og mer og mer og mer nedfor. Skyld-  og skamfølelse. Årene gikk,  jeg gjorde alt for  å glemme, ville ikke snakke med noen om det. Ikke før nå, takket være #Metoo. Brillefint tiltak, må jeg si. Jeg føler at jeg kan gå videre. Jeg bestilte time hos en psykolog, som viste seg å være en kvinne i 40-årsalderen. Hun lyttet til historien og virket veldig interessert, men så er hun jo profesjonell hjelper, som hun sa.  Hun satt med lårene krysset og vippet en høyhælt rød sko ytterst på tærne som hadde negler i samme rødfarge. Hun kunne sikkert ha jobbet som fargekonsulent, også. Hun stilte mange spørsmål, mange av dem litt uventede …men hun vet nok hva hun gjør. Hun har tross alt embedseksamen i psykologi. Jeg spurte henne om det holdt med denne timen. Jeg sa jeg at jeg følte meg ganske ålreit. Med dyp stemme sa hun at «det er fint, men jeg tror du bør komme igjen».
– Her er tale om en litt …, ja, jeg husker ikke helt hva hun sa. Hun brukte mange fremmedord og jeg tenkte at hun vet nok best.
– Ok, da sier vi tordag.. om to dager. Samme tid, samme sted, sa hun med den lave og ganske dype stemmen sin.
Gjett om jeg er glad for å få hjelp. Det virker som om hun virkelig er interessert i å hjelpe meg. Hun har satt opp et behandlingsprogram, fem timer i første omgang. «Så får vi se», sa hun.  Godt å føle seg i trygge hender. Det må jeg si… 
                         

 

Jeg har en datter, la oss kalle henne M. For noen dager siden var hun innom og slo av en prat. Jeg vil ikke si at M er streng og litt usnill, men hun liker ikke at jeg røyker:

− Du må slutte, pappa.. du bare mååååååå.

Jeg svarte at det er ikke så lett, og jeg fortalte henne historien om da jeg sist forsøkte røykeslutt:

   

 

Ikke til å unngå at man undertiden støter borti en og annen kvinne. Jeg gjorde det for en tid tilbake, noen år for å være nøyaktig. La oss kalle henne Charlie.

Vi satt på en bistro. Grünerløkka. Jeg hadde feber, frostrier og et glass øl i klypa. Hun nippet til et glass rødvin og myste, smilte og laget rare bevegelser med hendene i lufta mellom oss. Hun var meget søt og pen og lignet en parisisk mamselle.

Husker ikke lenger hva vi spiste, men jeg husker at kvelden passerte ganske fort og at hun sa sne i stedet for snø, trett i stedet for trøtt.

Jeg tenkte at det er best å ikke ytre “fy faen i helvete med fett på”, eller lignende ordblomster. Jeg oppførte meg meget pent, og da hun ville hjem til seg selv og sove, sa jeg:

− Si meg… er du så kald om hjertet at du forlater en febervarm, syk og halvfull full mann midt i svarteste og kaldeste desembernatten – langt hjemmefra?

− Ehh … nei, sa hun og tok meg med hjem. Vi spiste sirupsnipper, fattigmenn og drakk vin til jeg var såpass full at hun syntes jeg burde gå og legge meg. Hun redde opp en madrass ved siden av dobbeltsenga si.

Noen sier at ordentlige piker ikke legger seg til med med en mann første kvelden. Hun gjorde ikke det, ei heller andre kvelden. Den tredje kvelden lot hun klærne falle mot gulvplankene. Søt, liten blondetruse.

Jeg satte personlig rekord i kortvarig samleie. Jeg tok ikke tiden, men la oss si fire sekunder.

− Var det såååå godt, spurte hun søtt og la hånden min over magen sin.

Neste gang vi møttes, sa hun:

− Burde du ikke slutte å røyke, jeg er egentlig ikke så begeistret for menn som røyker.

Jeg stumpet sigaretten, kløp henne i rumpa og sa:

− Hvordan har du greid å få en slik flott rumpe?

−  Genetisk, sa hun.

Jeg tafset og lot en hånd famle omkring på innsiden av kjolen hennes. Hun hadde en veldig liten truse på.

−Ikke nå, sa hun lavt inn i øret mitt.

− Hvorfor ikke?

−  Du lukter røyk.

−Jeg har tannbørste.

Hun smilte.

Slik gikk dagene og ukene. Jeg røkte sigaretter både sent og tidlig, noen ganger også midt på natten. Tid om annen ville hun aller nådigst se meg. Sant å si ble jeg ganske nedfor. Jeg begynte å drikke mye brennevin. Jeg røkte enda flere sigaretter. En periode var jeg oppe i drøyt 40 døgnlig.

En dag sa Charlie:

− Du er søt, men jeg tror vi er veldig forskjellige – og du røyker.

− Hva om jeg slutter å røyke og sier trett i stredet for trøtt, sne i stedet for snø? Og banne litt mindre. Jeg kan si uff, huff og huffeluff og kanskje fy fillern… hvis det er greit. 

Hun lo, kysset meg på kinnet og skjenket kaffe.

På vei hjem stoppet jeg ved en bensinstasjon og sa til damen bak disken:

− Tjue Lucky Strike multiplisert med tre.

To dager senere handlet jeg i nærbutikken og sa:

− Ti Lucky.

Jeg gikk hjem og lot meg innhylle av sigarettrøyk, den mest sublime av alle nytelser… tror jeg.

En kveld var jeg helt opprådd for sigaretter. Tungsinnet spredte seg henover hele hjernebarken. Jeg oppsøkte aller nærmeste butikk og sa til den unge mannen i kassa:

−Jeg skal ha.. ha..

−Ja??

− En 30-paking.

−Sigarettter?

−Tyggis. Nicorette 4mg – med fruktsmak.

Jeg gikk hjem. Det snedde og jeg var trett.

 

 

November er en fæl tid. Man får være fornøyd om man opprettholder 37 grader, puls og blodomløp. Men det er jeg ikke. Jeg vil ha nytt innhold i tilværelsen,  noe med trøkk i. Jeg har tenkt litt over det, noe av det støter an mot straffeloven, annet gjør ikke det, men er knapt i tråd med alminnelige oppfatninger om høvisk framferd. Jeg har bestemt meg for å være litt forsiktig; jeg glemmer nemlig ikke sist jeg ønsket høyere turtall i livet. Tilbakeblikk:

 

For noen år siden syntes jeg livet var blitt helt i overkant kjedelig. Jeg tenkte mye over det, grublet masse med sikte på bedret livskvalitet. Trengte simpelthen et kick.  Etter flere sekunders intens grubling kom jeg til en konklusjon, et valg med to muligheter – første først:

Sette barn på hun som sa at hun var kjæresten min, bli far for tredje gang.  Hun ville det svært gjerne. Kan ikke skjønne hvorfor, jeg ække akkurat no’ prakteksemplar, og hun var søt og pen og intelligent og hadde figur som Marilyn Monroe, det har hun ennå.  Hun brukte rød leppestift, hvilket sjelden er helt feil. Hun var nok i overkant verpesjuk og tenkte nok at det hastet litt.. hadde ikke tid til å finne seg noe bedre.

Vel vel, i begynnelsen syntes jeg ideen var henimot genial.  Et helt nytt barn som skriker, nekter å sove og bæsjer flere kilo i uka vil nok vekke meg, gi meg et spark i rævvva og utløse masse energi. Fett, tenkte jeg. Jeg kan selvsagt ikke skrive navnet til hun som sa hun var kjæresten min, det skulle tatt seg ut. Kan til og med tenkes at hun leser dette – nå.  Ser ikke bort fra det. La oss bare kalle henne H.

H dro meg med til et legekontor, hvori en kvinnelig lege tok godt imot oss. H ville ha oss begge utredet, og legen var imøtekommende. Jeg husker at jeg fikk beskjed om å gå på et rom med et plastbeger og et sånt blad jeg ikke har gjemt under madrassen siden jeg gikk på barneskolen. Jeg spurte H om hun kunne hjelpe til litt hvortil hun smilte uimotståelig med lepper påført to strøk Bobbi Browns parisisk rød. Hun sa:

−Såså, Torjus, dette greier du fint.

Jeg kom ikke fort, men det gikk da til slutt. Hva H gjorde i mellomtiden vet jeg ikke. Husker ikke. Kan tenkes at hun slo av en jenteprat med legen… slik skikken er blant kvinner i alle aldre.

Etterpå sto vi på fortauet utenfor. Været var prima, og det var praktisk talt påske. Vi holdt omkring hverandre og tenkte av vi kan bli noen rare og ganske gode foreldre til et lite barn,  og jeg tenkte at det kliss nye mennesket er best tjent med det meste av genmassen fra mammaen sin.

Påsken gikk med til skiturer, Kvikk Lunsj, appelsiner, rødvin, vedfyring og noen tanker om Jesu oppstandelse og kirkemøtet i Nikea i 324, eller var det året før, eller etter… husker ikke i farten, men det var på den tiden man bestemte når påsken skulle feires.

Mot slutten av langfredag – etter at den verste alkoholtåken hadde lagt seg – kom jeg også i tanker om at farskap i min alder kanskje ville være i drøyeste laget. Jeg betenkte meg, besluttet etterhvert å  la det hele fare. Jeg helte i meg et Arcoroc-glass calvados og tente en sigarett for å dempe nerveaktiviteten før jeg forela dette for H, som satt i en fluktstol og solte seg uten BH. Hun ble lei seg og syntes jeg var dum. Hun dekket til heipådegpuppene sine og kalte meg dummetorjus.

Vel, det gikk over. Påsken ble borte av seg selv. H og jeg fortsatte som før. Men jeg hadde altså vraket alternativ 1. Den andre muligheten for å få litt trøkk i tilværelsen: Kokain.

Men hvor skulle jeg få pulveret fra? Jeg gjorde noen guuugelsøk, men fant selvsagt ikkeno’. Jeg brukte huet og fant andre «plattformer». Jeg fikk nyss om et lite utsalg i Strømstad, Sverige. Billigere enn i Oslo. Jeg besluttet å dra på harryhandel en dag.

H syntes det var en brillefin idé, men hun var forhindret fra å være med den dagen – det visste jeg allerede – det passet bra. H ba meg huske å kjøpe gode biffer, skinke, franske oster, godterier og andre fine saker. Jepp, sa jeg og satte meg inn i Saaben min.

Kan ikke si annet enn at det gikk glatt. Salgskonsulenten i Strømstad leverte 10 gram. Det kostet skjorta og mer til, men man lever jo bare ett liv. Han advarte meg mot å være for grådig, ettersom jeg aldri før hadde rørt slikt stoff.

−Jaja, självklart, løy jeg.

− Hei då, norrbagge, sa han. Jeg satte meg i bilen og råkjørte som bare faen avsted til en butikk der de hadde alt H ville ha. Jeg var stressa og glemte å kjøpe camembert. Jeg glemte ikke Systembolaget. Jeg plukket opp noen flasker akevitt og snek nesten ikke i  køen. 

Jeg kom over grensa til Norge uten å bli stoppet av nesevise tollbetjenter.  Men jeg fikk allikevel en dårlig følelse, jeg så i speilet hvert femte sekund for å se om jeg ble forfulgt. Jeg reduserte farten… økte, sjekket om biler bak gjorde tilsvarende manøvre. Paranoia. Definitivt. Jeg var nervøs og tenkte at noen ringer og snakker sammen – slik som i Arbeiderpartiet – og rigger opp en politikontroll i anledning meg. Fy faen i helvete med fett på og vel så det. Hva kommer døtrene mine til å si… jeg giret ned og ga gass. 130 hester. 

Jeg pustet lettet ut da jeg stanset bilen utenfor hos H. Hun var ennå ikke kommet tilbake fra venninnebesøk. Det passet bra, for sant å si var ikke nervene helt i gjenge. Jeg så for meg et dusin tøffe menn fra politiets beredskapstropp storme huset, væpnet med  Heckler & Koch maskinpistoler og masse andre ubehagelige innretninger.

Jeg drakk to glass calvados og skylte vekk spritrestene med en boks pils. Jeg roet meg ned og iverksatte den på forhånd nøye uttenkte planen: Jeg visste at H hadde to poser melis i skapet, én uåpnet og én nesten tom. Jeg tømte ut restene ut av den nesten tomme posen og strødde  kolaen oppi. Gjemte den bakerst i skapet, bak en pose sammalt rugmel og en uåpnet pose pasta.

Trygt. I tilfelle politivisitt skulle dette være grei skuring.  Jeg helte opp litt mer calva og slengte meg nedpå sofaen. Jeg tenkte at H ikke er noe særlig til kakebaker … melisen ville være trygg i all evighet, amen.

Jeg sovnet, og det siste jeg tenkte var at det skulle bli gøy å være litt narkoman, noe helt nytt og spennende.  Jeg våknet ikke før et par timer senere. Jeg så på armbåndsuret, det hadde rundet Dagsrevyen med en drøy halvtime. Jeg hørte lyder fra kjøkkenet og løftet meg på to. 

− Syvsover, sa H og lo slik bare H kunne. Jeg kunne ikke la være å legge merke til hvitt pulver som lå strødd omkring på en bakefjøl. Melispakken sto ved siden av. Jeg fikk denne vonde følelsen i magen når man lurer på om man kanskje har mistet innpå 10 000 kroner. Jeg lot som om jeg hadde et tilforlatelig ærend i matskapet og fikk ikke øye på den nesten tomme posen. Den var borte.

H nynnet på en en gammel Madonna-slager og smurte snøhvit glasur på noe som for meg lignet muffins.

− Du har vel ikke glemt bursdagen til Selma, hun fyller åtte, sa H og mente en av venninnene til datter’n sin. Flere hundre små svettedråper trillet nedover ryggen min. Halsen min var tørr, jeg greide ikke svare. Jeg bare nikket og snudde meg vekk, kastet et blikk inn i stuen,  i retning fjernsynsapparatet og lot som om jeg var interessert i kjendiser som lager mat til hverandre.

Etter noen minutter gikk H på toalettet. Jeg så mitt snitt og åpnet benkeskapet. I søppelbøtta fant jeg en tom melispose. Den var helt tom, gitt …

…. som jeg har opprettet… eller nei, jeg gjorde ikke det. Sant å si var det en av døtrene mine − la oss kalle henne M – og kjæresten hennes  som gjorde det.
– Men jeg vil heller gå på ski, sa jeg.
– Det kan du gjøre en annen dag, sa M.
– Javel, sa jeg…            .