Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Mye snakk om helbredelse av homofile nå om dagen. Skarpe fronter. Noen tar flere hundre tusen kilometers avstand fra forsøk på kursendring av homofile. Andre synes det er veldig bra at man forsøker å stramme opp homofile, slik at de gifter seg med en av motsatt kjønn, får mange barn, kjøper rekkehus og Volvo og lever lykkelig inntil døden.
La meg greie ut om mine erfaringer med seksuell reorientering:
Jeg hadde en gang en katt. Meget pen og elegant. Hun het Marlene, fordi jeg syntes hun lignet litt på Marlene Dietrich, det var noe med det kjølige blikket, især når ettermiddagslyset traff henne i en spesiell vinkel.
Hun var meget nøye med utseendet og vasket seg tre ganger daglig til faste tider. Hun likte å fange mus og fugler, men hun spiste aldri av fangsten, jaktvirksomheten hennes var nok bare sport og trim, for å holde den spenstige kroppen i form. Hun passet vekten og spiste aldri mellom måltidene.
En fin katt på alle måter, hengiven og snill… men jeg stusset litt over at hun ikke viste minste snev av interesse for hannkatter, selv ikke Hurrabass i nabolaget.. en staut og fin tigerstripet hannkatt, et prakteksemplar… som hadde blitt fin far til mange små. Men Marlene var ikke interessert. Hun var kald som Dronning Maud Land midtvinters og avviste alle tilnærmelser.
Marlene var derimot svært mye sammen med katten til nærmeste nabo, en litt overvektig hunnkatt ved navn Mjaurrir. Underlig navn, men eieren var fra Island.

Marlene og Mjaurrir hang sammen støtt og stadig. Jeg mistenkte homofili… ja, jeg gjorde det. Jeg tenkte at Marlene er faen meg lesbe. Det gjorde meg litt nedfor, må jeg si.
En dag tok jeg kontakt med Mjaurrirs eier. Jeg redegjorde for mitt syn på saken – uten å bruke termen homo og dens utledninger – og sa at vi kanskje burde være litt på vakt hva gjaldt forholdet mellom Marlene og Mjaurrir.
Hun spurte hva jeg mente, og jeg meddelte frykt for at forholdet mellom Marlene og Mjaurrir var mer enn bare godt vennskap og at vi burde gjøre noen tiltak.
Det virket som om hun ikke skjønte hva jeg mente, men hun skjønte det nok… hun ville bare ikke snakke om det. Ikke så underlig, det er jo ikke hyggelig å snakke om ens egen katt og dens avvikende seksualitet. Man vil heller snakke om snøen som falt i forfjor og når på året det er best å beskjære epletrær.
Da jeg forsiktig antydet at Mjaurrir kanskje var litt pågående og muligens forledet Marlene inn i noe hun egentlig ikke ønsket, så naboen rart på meg. Hun mumlet noe om at hun hadde en kake i ovnen og måtte inn i en fart for å se til den. Så forsvant hun.
Nåvel, jeg tenkte at jeg måtte foreta meg noe. Jeg tok med Marlene til veterinæren og ytret min uro. Men hun var ikke interessert, og jeg tenkte mitt om pensumet på veterinærhøgskolen – ja, jeg gjorde det. Jeg tror ikke hun forsto noe av det jeg sa, men hun var flink til å lage rynker mellom øyebrynene.
Griseflaks at jeg kjente en gammel katolsk prest med arkeologi grunnfag og med bred erfaring som eksorsist i Afrika på 70-tallet.
Jeg oppsøkte ham på hans bopel. Selv om han forlengst var pensjonert, var han kledd i prestekjole og en gammel, bredbremmet svart filthatt.
Jeg hadde med Marlene i et bur og satte det på stuebordet til fader Mellin.
Jeg forklarte situasjonen og presten fikk et sørgmodig drag over ansiktet.
– Ja, jeg har sett dette  før. I gamle dager var homofili ganske sjeldent blant kjæledyr. Men nå… Gud bevare oss vel.. nå er homofili blant hunder og katter og kaniner nesten like vanlig som regnvær i oktober.
– Ååå??
– For ikke lenge siden hadde jeg en mann her med en engelsk setter. Bikkja var homo, ingen tvil om det. Den var helt udugelig på rypejakt og ville helst være hjemme og se på solnedganger gjennom stuevinduet, og den var påfallende lite aggressiv mot andre hannbikkjer. Han ville helst snuse dem i bakenden, om du forstår.
– Åååå?
– Typisk homodemon av den vriene sorten. Jeg prøvde alt, vievann og hvitløk og spesialbønner utviklet av en gammel jesuittprest jeg kjente fra min tid i Vatikanet. Bikkja kastet opp masse illeluktende grønn materie og hodet snurret 720 grader..  og det ble iskaldt i rommet.
– Ååååå?
– Jeg kjørte på med en femliterskanne med vievann og en helt spesiell bønn utarbeidet av den kjente spanskitalienske jesuittmunken Ignatio Innocenti Fellatiotini som døde under mystiske omstendigheter på vandring gjennom Andalucia i 1674.
– Åååå..
– Bikkja ble bra den. Det fungerte. Nå er den på jakt hver høst og kan ikke komme seg fort nok opp på fjellet for å jage ryper.
Marlene var en ganske adstadig og rolig katt. Hun lå og sov i buret sitt og enset hverken fader Mellin, eller jeg.
– Hva tror du om dette, sa jeg og pekte på sovende Marlene.
– Katter er vriene. Kattens karakter er egenrådighet og selvstendighet, men de er svært mottagelige for innspill fra Djevelen. I dette stykket ligner de kvinnen. Katter og kvinner er i slekt , vet du. Dette er velkjent. Min kone.. ja, hun er død nå, men hun hadde en og annen demon, deriblant ikke vaske opp og ikke rydde-demonen. Det kan høres uskyldig ut, men vet du hvor lang tid det tar før et et hus ser ut som en helvetes svinesti og hva det kan føre til på lang sikt. Djevelen er listig, han jobber langsiktig og utvider djevelskapen sakte og sikkert, helt til demonbestanden tar helt overhånd i et menneskesinn.
– Så det er intet å gjøre med Marlene?
Omtrent da våknet Marlene. Hun pleide reagere på uttale av navnet hennes. Marlene var en ganske fredelig og kul katt, men ikke nå. Da hun så fader Mellin, ga hun seg til å frese som en psykotisk hoggorm med narkotikaproblemer og gampedigre adferdsavvik. Fader Mellin rygget tilbake og korset seg opptil flere ganger.
– Neineinei, dette vil jeg ikke. Få henne ut av huset. Dere må gå!!
Han begynte på en bønn på latin. Høy stemme og stivt blikk mot taket. Han avbrøt seg selv:
– Kom dere ut, kom der ut i Guds mors navn, hellige Maria…
Jeg grep buret med Marlene og hastet mot utgangsdøren. Det siste jeg hørte var prestens skurrende røst:
-… Hosanna in excelsis.. Benedictus, qui venit in nomine Domini.. Hosanna in excelsis..

I bilen slapp jeg Marlene løs og hun la seg der hun pleide, på passasjersetet. Jeg klappet henne bak øret det ene øret. Hun malte og strakk kroppen til dobbel lengde. Purr-purr-purr.
Jeg tente en sigarett, jeg tenker alltid best når jeg røyker. Etter et halvt minutt:
– Vel, Marlene… hva tror du… jeg tror vi runder av og sier at det får være som det er. Eller hva sier du Marlene?
– Purr-purr-purr-purr-purr-purr og atter purrr, sa Marlene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning her forleden kveld:
– Jeg tenker at hun Åslaug Sem-Jacobsen er så klok.
– Hvem er det?

– Hun er stortingsrepresentant for Venstre, eller er det Kristelig folkeparti… uansett, hun er sånn medietalskvinne og brennende ildsjel for muslimer og hun vil fjerne sånne alternative medier som skriver usant om mange forskjellige ting, og jeg tenker at det er bra på en måte.
– Ja, det tenker jeg også… det er så mange forskjellige meninger nå, føler jeg. Det er dumt at man ikke kan være mer enig. Jeg tenker at alle var mer enige før, og da var alt mye bedre, og ingen drev med falske nyheter.
– Ja, veldig mange greier ikke skille fakta fra sannhet. Det var bedre da vi hadde bare én TV-kanal på en måte. Da visste vi hva som var sant. Jeg synes Per Øyvind Heradstveit var så bra, og nå liker jeg Ole Torp, han er så koselig å høre på, tenker jeg.
– Det tenker jeg også, men jeg liker TV2s Fredrik Græsvik, også. Jeg tenker at han gjør en veldig god og balansert jobb som USA-korrespondent, spesielt når han snakker om president Trump.

– Det er jo viktig at alle er enige, tenker jeg. Disse nye mediene skiver så mye rart om alt mulig rart som det ikke burde være nødvendig å skrive noe særlig om, som for eksempel  klimaet og Greta Thunberg og alt det om ungdommer og knivstikking og ran og sånn på østkanten i Oslo. Jeg føler at det meste av det ikke er sant, og det sier jo også muslimene selv, og Raymond Johansen har jo sagt mange ganger at Oslo er en trygg by, og han burde jo vite det på en måte, han bor jo der og er ordfører i byen.
– Jeg føler at det er sånne rasister og nazister og sånn som skriver sånt, tenker jeg.
– Ja, det er jo så mange av dem på en måte. Overalt. Nesten alle er blitt det nå, har jeg lest et sted. Til og med Statistisk sentralbyrå driver med falske nyheter, har jeg skjønt. Rett før valget publiserte de en statstikk som sa at negr… fremmedkulturelle står bak mesteparten av kriminaliteten i Oslo. Men da fikk de svar fra hun Kansi Gunnarattanta… som er vararådmann i Oslo. Hun ble skikkelig sinna, og hun hadde ikke blitt sinna om tallene var riktige. Det sier seg selv, hun er jo vararådmann og følger nok godt med.
– Ja, nettopp. Noen få driver kanskje med litte grann knivstikking av og til på en måte og kanskje litt raning, men det er jo Oslo kommunes feil, ungdommene har jo ikke noe fritidstilbud og de føler seg utenfor, tenker jeg.
– Nettopp, utenforskap er jo ikke noe man vil ha, og det er jo regjeringas feil at muslimene ikke er mer integrert. De blir jo ikke hørt i samfunnet, tenker jeg. I borettslaget der jeg bor ville en muslimsk familie ha et bønnerom i kjelleren… mellom vaskerommet og boden til Hansens i 3. etasje, rett overfor tørkerommet, under enkefru Barth-Olsen i første, men borettslagsformannen bare fnøs av forslaget på en måte.
– Typisk. Hvit, rasistisk, kjøttetende islamofobisk mann som nekter mange muslimske familier å utøve sin religion.
– Nei, katolsk kvinne opprinnelig fra Polen og islamhater. Det er bare én familie som er rammet, men det er en stor familie. Seks unger. Noen ganger får de besøk av slekt og venner, og da blir de over tjue stykker. Leilighetene i blokka er for små til at alle kan be samtidig i samme retning, mot Mekka.. og man skal jo be fem ganger om dagen og da kan det lett bli kaotisk, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Men noen ganger er det på en måte litt artig med disse nye mediene, da.
– Ååå?
– Ja, det var jo et av dem som skrev at Trine Skei Grande på en måte hadde voldtatt en 17 år gammel gutt i en kornåker i Sør-Trøndelag.. da måtte jeg le litt.
– Ja, det måtte jeg, også… men jeg synes vinklingen kunne vært mer i tråd med hennes intensjon på en måte … hun er jo en veldig inkluderende dame, og hun fikk godt frem at også middelaldrende, enslige damer har seksuelle behov. Det var jo hennes poeng. Jeg tenker at mediene burde skrive mer om akkurat det, tenker jeg..
– Det tenker jeg, også..

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp ølet jeg ikke rakk drikke kvelden før, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen.
– Hei Ralf… lenge siden.

Ralf går ofte rakt på sak når han er provosert, opprørt – eller har en teori:
– Jeg har en teori om hvorfor Marian Abdi Hussain ser rasister overalt, hver time hele døgnet, hele uken, året rundt.
– Stortingsrepresentanten fra SV?
– Ja, hun som ikke er så veldig opptatt av virkeligheten. Hun er ikke kjent med at stortingrepresentanter fra SV ikke har redaktørmakt i NRK, som hun hevder nærer en rasistisk kultur à la KKK med Tore Sagen som allmektig hvithetsfyrste. Hun har påstått at Per-Willy Amundsen i sin tid som justisminister foreslo korstog mot muslimer… og i vår hevdet hun at Stovner-revyen var rasistisk – uten å ha sett den.
– Jaja, hun ja… men hun er jo muslim, og muslimene har ennå ikke hatt noen opplysningstid. Ikke sikkert hun er stortingsrepresentant fordi hun er veldig flink og kunnskapsrik. Det kan dreie seg om et integreringstiltak fra SVs side. Første kvinne med hijab på Stortinget, det er sus over det… men den teorien din, Ralf?
– Ja, altså… jeg har tenkt litt, man gjør jo det når man søker forklaring på noe man strever hardt med å forstå. Jeg har kommet til at hun ikke er evneveik.
– Jeg lytter.
– Men hun er av somalisk opprinnelse, ikke sant…
– Vel, hun er kanskje det.
– Hun er det, og alle vet at mange somaliske jenter blir skamfert nedentil. Alt ryker… klitoris og tilbehør, hele sulamitten. Så blir de sydd igjen, og de får såvidt tisset. Fremtidig sexliv er redusert til forpliktende møte mellom egg og sædcelle.
– Det burde ikke gå utover vett og forstand.
– Ikke? Seksuell frustrasjon. Du husker selv da du var i puberteten. Alle gutter i den alderen er seksuelt frusterte, fordi de hele tiden går omkring med ereksjon uten å få brukt den til noe… det meste av blodet går dessuten til galt hode…
– Sier du at Hussain er så kåt at det går helt rundt for henne, at det er årsaken til at hun sier så mye dumt?
– Neinei… men det kan tenkes at hun er på kontinuerlig orgasmejakt, til alle døgnets timer, men oppnår det aldri… fordi hun simpelthen er avskåret fra et normalt sexliv.
– Bokstavelig talt?
– Nettopp. Dette frustrerer henne i slikt monn at det forkludrer evnen til resonnement og langt på vei forhindrer flestemannseiet virkelighetsforståelse… ja, sånt som er viktig når man sitter på Stortinget og bestemmer.
– Men hva om hun ikke er kjønnslemlestet?
– Ehh… tja, da er hun vel bare et helt vanlig kjøtthue, da…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Moter går i snirklete sirkler med blonder og paljetter på, sier mange som har greie på klær og sånn. Slengbuksa ble brått umoderne midt på 70-tallet og noen trodde den aldri ville komme tilbake igjen, men det gjorde den.. slengbukser er hipt og kult – især blant jenter.
Slengbukser er også helt harmløse, men nå er kommunisme også mote. Jepp, kommunisme er blitt moderne, 30 år etter at Berlin-muren ramlet overende og alle forsto at kommunisme er sløvt, farlig, dumt, kjipt, ufritt, menneskefiendtlig og svææært dødelig.
Rødt er i vinden som aldri før og har gjort et absurd hopp på siste meningsmåling.

Tidligere kommunistjeger og partisekretær i Arbeiderpartiet Haakon Lie er i Himmelen. Djevelen orket ikke å ha ham hos seg. Derfor tryglet han Gud om hjelp og omplassering.
Gud er jo snill og god, Han forbarmet seg over den gamle, falne svartvingede engel med mange navn og lot Haakon Lie komme inn i Paradiset – under tvil og på prøve. Der holder han til i politisk avdeling, sammen med Einar Gerhardsen:
– Fyy faaaaen i aller svarteste hællvete!!
– Øhhh…, kom det fra Einar Gerhardsen, som satt i lenestolen sin, for tusende gang sovende med sin bok Tillitsmannen utfoldet over magen.
– Hører du!!!! Kommunistene er blitt populære igjen. Rødt har seks prosent på siste meningsmåling!!! Fy faaaaaeen!!!!
– Haaakon.. kan du ikke slappe av litt. Du er ikke partisekretær i partiet lenger. Du gikk av i 1969.
– Du er faen skjære meg som du alltid har vært, Einar… reinspikka kommunist!!  Var det ikke for ‘n Jens Christian, ‘n Konrad, ‘n Halvard og jeg hadde vi faen meg havnet i Warszawa-pakten i stedet for NATO. Landsfader… hææchhh.. jeg skulle knekt deg som ei jævlig lus, Einar!
Plutselig dukket Gud opp. Som alle vet, er Gud overalt. Han hører alt og misliker banningen til Haakon Lie.
– Hva har jeg sagt om denne banningen… du må ta deg sammen, Haakon. Hvis ikke, må jeg snakke med djevelen om repatriering. Husk at du er her på prøve.
– Jamen faen i..
– Haakon!!
Guds røst var så buldrende mektig at Lies rutete tømmerhoggerskjorte vibrerte.
– Jamen, man blir litt opprørt av disse nyhetene..
Gud, mildere nå:

– Jeg forstår det, Haakon.. men du er pensjonist nå, og jeg synes du skal roe deg ned og ikke tenke så mye på politikk. Kan du ikke bare nyte tilværelsen her…kanskje lese i en god bok. Biblioteket her er jo rikholdig, vi har til og med Nixons memoarer. Der er også noen hyggelige og sveisne damer.
Einar Gerhardsen, som alltid har vært en saklig viktigper:
– Der hører du, Haakon.
– Du kan bare holde kjeften din, jævlige komm..
– … apapappapap, sa Gud og minnet Haakon på hans løse tilknytning til Himmelen.
– Men jeg…
– Så så… det er lenge til valget. Dessuten er jeg gud for alle, også kommunister.
– Det er ikke så mange av dem her…
– Himmelen er stor og teologi har du ikke greie på, Haakon. Denslags tar jeg meg av, sa Gud og var svisj borte før de to gamle politikerne hørte latteren som Herren ikke var herre over.
– Einar, kommunistene hadde aldri oppnådd sånn tilslutning i vår tid, men hva kan vi vente, med Stenseng som partisekretær og han Støre som partileder.. fy faaa…, sa Lie og fullførte ikke banningen. Innerst inne fryktet han Gud og dessuten hørte ikke Gerhardsen etter – han hadde sovnet igjen…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvorfor går jeg heller ikke over Grønland på ski, slik Nansen gjorde i 1888. Det ville vært mindre nerveslitende, men nå går jeg her, midt i Oslo sentrum. Tabbe. Sant å si regnet jeg med å bli slått sønder og sammen hvilket øyeblikk som helst.
Jeg så to tynne skikkelser gående foran meg. Svarte hettegensere. Jeg antok at de var representanter fra den kulturen som krever masse respekt og fraber seg utidige øyekast. De gikk sakte, jeg turte ikke gå forbi.
Folk overalt og rundt omkring. Ståk og ståhei. Trikkens gny og byens larm. Jeg forsøkte hele tiden å detektere potensielle voldsmenn i mylderet av mennesker.
På tide med et bærekraftig trygghetstiltak, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig et triks på lur, ikke i ermet, men i en av lommene. Jeg smatt inn i et portrom og åpnet en boks med brunkrem. Den var mørk brun. Jeg smurte inn ansiktet. Jeg hadde lommespeil og sørget for jevn og fin brunfarge, omtrent som kakao.
Ut igjen og skulle du sett… jeg gled sømløst inn i bybildet. Jeg følte meg mye tryggere.
Brillefint, tenkte jeg, men jeg hadde ikke påregnet nedbør. Det begynte å regne. Faen, tenkte jeg og kom på at jeg ikke hadde sjekket om påført brunfarge var vannfast. Det var den ikke, den var meget lettoppløselig, omtrent som en akvarellfarge, og mennesker omkring stirret og dreide hoder.
Fy faen med fett på, dette er livsfarlig, tenkte jeg. Noen kan oppfatte dette som black face-rasisme av aller verste sort og knivstikke meg 25 ganger i hvert hjertekammer for dernest å skjære over halsen slik at jeg ramler som et halalslakt på fortauet og avgir fem liter blod som renner avgårde, ned i en kum, koagulerer og blir prima blodpudding for alle rottene i hovedstadens underjordiske avløpsverden.
Jeg løp inn i en butikk, som jeg tror solgte litt forskjellige ting. Den middelaldrende mannen bak disken ble litt paff og sa:
– Hei, hvoldan det gål det hæl med deg?
Jeg så meg ikke i stand til å tenke ut en plausibel historie:
– Noen prøvde å brunbeise meg borti gata her. Må ha vært noen nazister, eller no’.
– Hoffoghoff… nei, de æl ikke go’e de dæl nazistene, nei. Fæle folk, men du tlenger kanskje denne, sa han og rakte meg en våtserviett. Han pekte på en dør hvorpå klistret en lapp: OLATETT.
Etterpå takket jeg butikkekspeditøren med begge hender og mange matte smil. Jeg sa tusen takk kanskje ti ganger.
– Bale higgelig, du æl velkommen tilbake, sa han.
Jeg snek meg videre og forbannet meg selv; hvorfor hadde jeg gått med på å møte Dottir på denne kanten av byen? Jeg holdt vaktsom øye med omgivelsene og så ikke en ung dame med barnevogn. Jeg mistet balansen og ramlet over vogna og rev med meg mammaen i fallet. Flaks for henne at jeg traff asfalten først med henne oppå. Hun slapp fra det med fortumlet forvirring. Jeg fikk en skramme på høyre kinn og en svær våt flekk på jakka.
Hun reiste seg og skrek:
– Jævlaidiotærrublindeller???
Jeg hadde ikke lyst til å innlede en konversasjon med henne. Jeg hastet videre og ble svært glad da jeg så gateskiltet som mer enn antydet Hausmanns gate.
Jeg prøvde å roe meg ned, få ned pulsen. Skjerpe meg. Jeg fant omsider det rette etablissementet og sjanglet inn. Ved et bord ikke langt fra døra satt Dottir.
– Hei, pappa,.. men hvordan er du ser ut? Hva er skjedd?
Jeg gjenvant omsider pust og taleevne, ga henne et resymé.
– Hahahahaha… du er morsom, pappa. God fantasi, må jeg si. Jeg tipper at du tjuvstartet med øldrikkingen på Burns og på vei hit snublet og ramlet oppi en av hekkene der borte ved Nationaltheatret…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uspjåkede drittunger som ringer på og skal ha godterier… fysj og pføy. Ingen av disse møkkaungene vet hva de driver med, kanskje ikke foreldrene heller. Allehelgensdag er første søndag i november, og kvelden før er Allehelgensaften.
Dette halloweenkjøret er noe katolskinspirert fjas importert fra Amerika. Denne kvelden er en helt vanlig oktoberkveld, men det skjønner ikke de tåpelig utkledde drittungene som ringte på i sted.
Jeg åpnet døren og sa:

– Knask, eller knep, sa de i kor. Jeg tror faen meg de var sju-åtte stykker.
Jeg la stemmen i lavt og skurrende leie:
– Sorry kids… jeg kjøpte drøyt et kilo godteri for bare to timer siden, men jeg ble fristet og nå er det tomt, ikke engang en kvart seigmann tilbake. Det gjør meg vondt.
Jeg vedla et stort, men svært ondt smil.. frydet meg over skuffelsen og la til:
– Men jeg har noen sunne og gode havrekjeks liggende og slenge. Kan det være av interesse?

En dag for ikke lenge siden kontaktet jeg en av døtrene mine, la oss bare kalle henne Dottir. Jeg foreslo å møtes i byen der hun bor og drikke litt øl og snakke om ditt og datt – for vi er begge gla’ i øl og en prat.
Etterpå angret jeg litt. Hun bor nemlig i Oslo, denne forunderlige by mange ikke forlater før alle tennene er slått ut og en kniv sitter fast mellom to ribbein. Kan ikke si annet enn at jeg var nervøs da jeg gikk av toget på Oslo sentralstasjon.
Jeg kikket forsiktig omkring og så ingen som drepte hverandre, bare en svær metalltiger flankert av noen turister som smilte, lo og ante fred og ingen fare.
Jeg holdt øye med alle omkring meg, begynte å gå. Da jeg rundet et gatehjørne, holdt jeg på å kræsje rett inn i en ung gutt. Jeg skvatt flere millimetre i været. Han hadde ikke hettegenser, men han var nokså brun i huden. Jeg slappet litt av da jeg så at han var etnisk norsk og kanskje bare hadde vært i Syden sammen med faren og moren sin.
Men skjelven i buksa var jeg. Skjelvingen ga seg ikke, og jeg syntes det var vanskelig å gå ordentlig. Jeg tenkte at jeg er et svært lett offer for voldshungrige ungdomsgjenger, som en skadet sebraunge på savannen, der sultne hyener lusker omkring i det høye gresset og bare venter på det rette øyeblikket…
Jeg prøvde å trøste meg med byrådsleder Raymond Johansens ord:

Jeg gjentok det for meg selv…  Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by. Igjen og påny… som et mantra. Prøvde å få meg selv til tro det.
To unge gutter, definitivt ikke av norsk avstamning, kom mot meg på fortauet. Jeg fikk hjerteklapp og skjenet ut i veibanen. En drosjesjåfør tråkket bremsepedalen så hardt at bremsevæsketemperaturen trolig steg to grader. Takket være hans kvikke reaksjon, unngikk jeg påkjørsel og sykehusinnleggelse… jeg tok meg fort over på den andre siden av gaten og pustet ut. De brune ungdommene snudde seg og så etter meg og tenkte nok det var ergerlig at jeg hadde sluppet unna så lett, men jeg hadde lagt igjen mobiltelefon og kontanter hjemme. Det er jo det som ryker først i denne byen, og straks etter vanker det blodig nese og kanskje noen knivstikk hist og her.
Jeg gikk videre og sørget for ikke å se på mennesker omkring meg, for jeg vet jo at mange ungdommer  i denne byen ikke tåler å bli sett på. Det er visst svært provoserende. Det har jeg både hørt og lest.
For disse ungdommene er respekt mye viktigere enn kebab og cola , det har jeg også hørt og lest.  Dette med respekt er visstnok et kulturanliggende… jo lenger sør man kommer i verden, desto viktigere er respekt. Det er ikke nok å bare dra til Jylland.
Nåvel, jeg snek meg videre.. forsøkte å gjemme meg i meg selv, og jeg tror hjertet mitt slo henimot 150 slag i minuttet…

Avsluttes i morra, kanskje…  

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Er Koranen et særskilt brannobjekt?

La oss se på første del av Brann- og eksplosjonsvernlovens paragraf 13:
Kommunen skal identifisere og føre fortegnelse over byggverk, opplag, områder, tunneler, virksomheter m.m. hvor brann kan medføre tap av mange liv eller store skader på helse, miljø eller materielle verdier.
Ved første øyekast er det fort gjort å tro at bøker ikke er med her. Men m.m (med mer) åpner for mye, deriblant Koranen – hvilket er helt og absolutt berettiget; offentlig brenning av Koranen vil blant muslimer utløse et raseri så fanatisk og eksplosivt at det ikke vil være trygt for noen å oppholde seg innenfor fem kilometers radius av flammene.
Man må påregne veltede og påtente kjøretøyer, knivstikking, machetehugg, overlagte drap, drapsforsøk, brukne bein, innslåtte neser, utslåtte tenner, påsatte branner, raserte butikklokaler og kanskje et par overfallsvoldtekter attpå.
Her er tale om boken som skiller seg uendelig masse og meget fra alle andre trykksaker i hele den vide verden og som i gamle dager kom til jorden direkte fra himmelen og ramlet rett i fanget til Muhammed som kanskje satt på ræva i ørkensanden og pillet seg i nesa, men som ikke lenge etter enstemmig vedtok dødsstraff for den som sår minste lille trevl av  tvil om Koranens himmelske ufeilbarlighet i alle verdens anliggender og alle andre, også.
For slik er det at den ikke så veldig islamvennlige organisasjonen Stopp Islamiseringen av Norge har varslet brenning av et eksemplar av Koranen på torget i Kristiansand 16. november.
Kristiansand kommune hadde gitt grønt lys for arrangementet, men det var før påtroppende ordfører Jan Oddvar Skisland fikk nyss om den planlagte ildpåsettingen. Han uttalte til lokalavisen:
“Det hører ingen sted hjemme, og har ingenting med ytringsfrihet å gjøre.”
Jeg forstår Skislands reaksjon, kommunebudsjettet er sikkert stramt og noen ganger må man velge:
Nei, nei og atter nei til frie ytringer… eller stuvende full akuttavdeling ved Sørlandet Sykehus og en by som ligner de mest herjede strøk av Aleppo.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Av og te’ likar eg å tale dialekt, og are gonger kan eg ikkje lata vera skrive på dialekt. Det berre kjem ivi meg, og eg klarar ikkje støppe. Eg prøvar, men greier det ikkje.
Detta kjem nøk av at eg somtir uppheld meg i vestre Telemark og dera ikring, og der blir ein mobba og banka, nokre gonger kjøyrd ivi med traktor om ein ikkje taler skikkeleg lokalt bygdemål. Græmleg brutalt og nådelaust, men det æ greitt. Eg likar det soleis.
Eg æ heime no, men klarer ikkje omstille meg. Nei, eg klarar de’ ikkje… og nett no såg eg at han Ari Behn og sjamanen Durek æ blitt sø go’e vener. Eg heve sett eit bilæte av dei to tilsaman, dei står tett i lag og klinkar hovuder på Instagram.
Love you, brother, hev’ sjamanen skrivi til det koslege bilæti…som oversett er: Elskar deg, bror.
Detta får ein te’ å undras… ein veit jo at sjamanen har vøri saman med ein mann i sju år fyri han blei kjæresten te’ ho prinsesse Märtha. Det ty’er på at sjamanen æ ein slik ein biseksuell, som det heiter.
Kanhænde æ sjamanen blitt forelska i Ari og hev’ lyst te’ å stryka han nedivi ryggjen og kanhænde litt lenger ne’.
Ari æ jo kunstnar og forfattar og slikt nøkø, og han hev’ jo òg laga eit servise mæ’ påfuglar på… og slike kunstnarar æ jo litigrandi annleis, hev’ eg lest og høyrt ein stad, og då tenkjer eg at Ari likar tilnærmingane te’ han sjamanen.
Og nesten ingen i heile Noreg æ meir alternativ enn ho Märtha, og ho synes kanhænde de’ æ gildt at eksmannen hennar og kjæresten hennar likar kvarandre sø gøtt –  betre enn det som æ vanleg blant karar.
Ja, kven veit… kanhænde dei alle tri blir kjærastar, slik at dei kan gjera slikt som kjærastar gjer når dei ær heilt åleine på søverome’. Då bli’ nok kongjen og dronninga gla’e og gle’er seg te’ jolefeiringa, trur eg…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut. Han har tenkt enda mer på det siden han overhørte en samtale mellom to partifeller på en partitilstelning  her forleden kveld:
– Fært med den saken i Trondheim tingrett, om hun jenta som ble slått, banka, torturert og drapstrua fra hun var tre-fire år og 15 år framover. Alt dette skjedde i hjemmet hennes.
– Fy faen! Jeg tenker at noen trøndere er bare så jævlig onde. Hva slags mann kan finne på å gjøre sånt mot sitt eget barn? Sikkert en sånn jævlig alkoholisert mannsgris med bart, vinrød skjorte, skinnvest og hvite sokker i svarte mokkasiner som drikker seg drita full og går på alle Rosenborg-kamper og de fleste bortekampene.

– Ååå??
– Ja, og kona hans er tiltalt i samme sak. Aktors påstand er drøyt seks års fengsel tilsammen.
– Åååå??
– Ja, jeg tenker jo at det ikke er så veldig bra, men familien flytta til Norge fra Iran. Der var faren blitt torturert, og det er jo sånn at hvis man selv er blitt banka og slått, blir det ofte til at man banker og slår andre, også. Det er helt naturlig, tenker jeg.
– Ja, det er klart. Åsså kommer de jo fra en annen kultur, med en annen innstilling til barneoppdragelse og sånn.. og det kan være vanskelig å omstille seg til alt det norske på en måte. Det kan jo ta 20 år, tenker jeg. Kanskje mer.
– Det tenker jeg, også. De har jo ikke egentlig gjort noe galt, jeg mener… sånn i forhold til det de kommer fra. Alt det muslimer sier og gjør må ses i kontekst, tenker jeg. Det sier jo også muslimene hele tiden.. og den vet best hvor kjolen ryker, som har den på.
– Ehh… ja, nettopp. Helt enig. Og hva skjedde da de kom til Norge? Jeg tenker at de burde fått et innføringskurs om norske lover og sånn… at det ikke er så bra å slå ungene sine og true med å drepe dem. En holdningskampanje hadde vært noe. Det fungerer alltid, tenker jeg.
– Ja, for da hadde de skjønt at de må la døtrene sine få gå uten hijab og bli kjent med gutter og sånn og kanskje ha dem på overnatting i helgene.
– Ja, nettopp. Det er myndighetene som har sviktet. Det blir ikke gjort nok for å integrere utlendinger på en måte. Det kan vi takke den mørkeblå regjeringen for, som driver med rasisme hver dag hele året – til og med i lunsjpausene, har jeg hørt.
– Jeg tenker på en måte at Sylvi Listhaug må ta det meste av skylden her. Muslimer vil jo mest av alt integrere seg, de tigger og ber om integrering og sånn, og de får lissom ikke lov til det på en måte.
– Jeg skjønner ikke at vi kan ha en regjering med så mange rasister og nazister og sånn. Jeg trodde vi hadde lært av fire års tysk okkupasjon.
– Du kan så si. Nei, jeg vet ikke. Islam er jo det stikk motsatte av nazisme, føler jeg på en måte. Jeg tenker at islam er fredens religion.
– Med så mange rasister blant nordmenn, er det ikke rart at noen muslimer blir skikkelig lei seg og frustrerte og går rundt i byene på kveldstid og får utløp for fortvilelse med vold og knivstikking og sånn… og noen voldtekter. Egentlig er det et sårt  rop om hjelp.
– Det tenker jeg, også.
– Hvordan kommer du deg forresten hjem i kveld?
– Ringer etter taxi.
– Taxi? Når begynte du å kjøre taxi. Du pleier da alltid gå, eller sykle.
– Eehh.. ja, nei.. jeg har litt vondt i det ene beinet. Jeg tenker at det er noe med et korsbånd, eller noe…