Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

I dag tidlig våknet jeg og følte meg dum. Utilstrekkelig. Jeg ble liggende og stirre i takplatene. Jeg tenkte at jeg er dummest i verden, hvertfall i byen der jeg bor – det er ille nok.
Ingen god følelse, men jeg vet hvordan jeg kommer meg ut av den… jeg har nemlig et triks, som aldri slår feil. Nei, det trikset er ikke uttrekkbart fra lommen, eller skjorteermet, det er ikke oppbevart i en låsbar skuff, ikke under hodeputa, ei heller under trappa ned til kjelleren.. niks, i laptopen min.
Jeg slår den på og guugler Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK). En stund siden jeg har vært innom, men gudbedre… etter bare å ha sett listen over emneord, føler  jeg meg mye bedre, men det er best å passe seg; nettsiden til STK er omtrent som pulver i nesa. Har man først fått smaken på det, vil man ha mer. Mye mer.
Men jeg besinner meg. Jeg frykter overdose. Dessuten skal man ikke spise opp alt godteriet med en gang, det kommer en dag i morgen, også… som min forlengst henfarne grandonkel Albert om livets goder pleide formane, men aldri selv overholdt i nevneverdig grad.
Nåvel, skal vi se.. hvor skal vi begynne? Tilknyttet STK er 29 personer, hvorav tre menn som trolig ikke kjører motorsykkel, eller går på elgjakt.
Skal jeg rett og slett gå inn på Wencke Mühleisen og se hva hun sysler med? Jeg faller for fristelsen, jeg gjør det. Mühleisen er jo dama som i helt unge år sluttet seg til en østerriksk sekt der alle hadde sex med alle, og til slutt visste ingen hvem som var fedrene til alle barna som etterhvert pluppet ut på gulvet i kollektivets fellesareal.
Siden ble hun performancekunster, som spradet naken omkring og helte rødmaling over sin allerede røde dott og illuderte samleiebevegelser.

Njææ.. skal vi se. Hun er oppført med fem faglige interesser hvorav kritiske seksualitetsstudier og queer teori. Mmm… artig. Jeg guugler litt og kan ikke annet enn le litt, jeg skjønner  straks at oppførte teori trolig ikke vil slå gjennom og få betydning i det brede lag av befolkningen.
Nei, jeg gidder ikke lese om hva Mühleisen sysler med. Jeg leter videre. STK er full av pene damer, ihvertfall på bildene. Ettersom jeg er svak for kvinner med leppestift, stopper jeg ved Vilde Andrea Pettersen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Blondine, meget søt og hun skjeler akkurat passe mye. Jeg tar en titt på hennes faglige interesser, seks i tallet hvorav Emma Goldman.
Emma Goldman?? Hvem i heite helvete gidder bry seg om Goldman, den gamle, schtøgge røya som lignet en mann mer enn kvinne og som døde for snart 80 år siden…
Stipendiat Pettersen gidder. Hun er i gang med et prosjekt om Goldman, det fremkommer ikke på STKs sider nøyaktig hva prosjektet skal avlede og hva man kan bruke resultatet til.

Prosjektets tittel:
Emma Goldmans anarkisme og feminisme i skandinavisk kontekst
Undertittel:
Hvordan blir idéer om feminisme og beskrivelser av kvinners rolle i samfunnet skildret i skandinavisk litteratur, mottatt og formidlet av anarkisten Emma Goldman (1869-1940)?
Så følger en 13-linjers utredning om prosjektet, som jeg synes er ganske morsom, men av plasshensyn ikke er hitbragt.
Tilslutt er prosjektets mål formulert slik:
En undersøkelse av forbindelsen mellom Goldmans teori og skandinavisk tenkning og litteratur vil forhåpentligvis kunne bidra med nye perspektiver på Goldmans anarkisme og feminisme, resepsjonshistorien til utvalgt skandinavisk litteratur, og på utviklingen av feminisme og kvinnekamp i Skandinavia. Avhandlingsprosjektet vil også sette skandinavisk feminisme og kvinnekamp i et internasjonalt perspektiv.
Gud i himmelen, milde Moses, Jesus og Maria og mer til. Jeg er et nytt menneske. Sjelden har jeg følt meg bedre og så struttende opplagt. Følelsen av dumhet er forsvunnet, som is og pølser i et barneselskap. Nå kan jeg ta fatt på denne dagen, full av selvtillit… og alle dere rundt om der ute som synes STK bare er feminisme på roterommet, tull og tøys og bare virkelighetsfjernt rør uten minste betydning for vanlige folk: Skjerp dere!!!

Noen vil hevde at jeg bor i byen hvori Norges fineste teater. Jeg skal dit i kveld. Husker i farten ikke hva forestillingen heter, men jeg har en avtale med en kvinne jeg kjenner, hun holder rede på slikt. Hun vil at vi skal spise litt før vi går i teatret – på restaurant.
Sant å si er jeg litt gæærn etter henne, selv om hun aldri bruker leppestift… og hver gang jeg ser henne får jeg lyst til å tafse litt, både hist og her – puppene inkludert. En og annen humørløs feminist vil nok kalle en slik tilbøyelighet adferdsavvik, men det gir jeg blanke faen med fett på.
Ideen om restaurant er hennes. Hun vil ikke møtes på privat parkett med en dobbelseng ikke langt fra. Nei, hun vil ikke det. Til sitt forsvar anfører hun alltid at hun har fast følge med en annen mann, og at det da ikke er så bra å ligge med andre. Ganske irriterende.
Hun er ikke særlig løsningsorientert av seg, det har jeg med tydelig diksjon påpekt mange ganger. Slik gikk det sist gang vi samtalte om dette:
– Men kjære, vakre vene… du trenger da ikke ligge. Du kan bare bøye deg over spisebordet hjemme hos meg, løfte litt på kjolen og vippe tilside trusekanten.
– Jamen, du er fem centimeter lavere enn jeg, sa hun.
– Jeg kan stå på en ølkasse, sa jeg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi snakket om Hannah Arendt. Jeg husker ikke nøyaktig når vi ble kjent, det er lenge siden, men vi ble kjent. Ikke godt kjent, det kan jeg ikke si. Hun var ikke et slikt menneske man lett blir kjent med. La oss kalle henne L.
Det var pauser som bragte oss sammen… og sigarettene. Ganglaget hennes var som en vadefugls, og hun var mager… så mager at jeg flere ganger var redd sigaretten hennes ville forrykke tyngdepunket så mye at hun skulle tippe over og ramle i bakken.
Hun var blond. Håret var skilt midt på hodet, falt hver sin vei, hang fritt nedover kinnene, som scenetepper. Jeg var fascinert av hvorledes hun snakket, alle de overflødige munnbevegelsene. Hun hadde en vane med tidvis å snurpe munnen til et snufs, som for utenforstående kunne tolkes som en diskré mishagsytring. L var pen på en rar måte. Vakker, på en enda rarere måte.
Litt klønete formulert, dette. Til mitt forsvar kan jeg bare anføre at lang tid er passert og minnene om henne er oppstykket og fragmentert.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver om L. Hun er jo bare en diffus reminisens, hun fantes nesten ikke… men vi snakket om Hannah Arendt. Hun kunne mye om henne, mye mer enn jeg, men jeg kunne stille noenlunde gode spørsmål. Jeg tror hun likte det, og jeg fortalte henne noe hun ikke visste… at det siste Arendt gjorde var å falle død om straks etter at noen middagsgjester hadde forlatt hennes leilighet i Upper West Side.
L og jeg ble venner. Ved en anledning var hun iført en vinflaskegrønn fløyelskjole, som satt så stramt over hele henne at jeg nesten trodde hun var født i den, og at den i årenes løp hadde ekspandert og utvidet seg i takt med henne selv. Noen timer senere lå den forlatt og helt tom, på slitte gulvplanker… fargeløs i svakt juninattlys via et korsvindu på gløtt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Saudi-Arabia forsøker seg på en sjarmoffensiv, ikke fordi de liker utlendinger som ikke tror på Muhammed, men fordi myndighetene der – det vil si kongefamilIen – er bekymret for fremtidige fall i oljeinntektene og gjerne vil knytte til seg utenlandske investorer.
De har også nylig åpnet for turisme. Saudi-Arabia har vært lukket for turister, men nå ser landet sitt snitt til å tjene kilometerlange kamelkaravaner med dollarsedler.
Det skal ganske mye sminke til for å stæsje opp ei gammal hore, og hva faen har saudiene å tilby turister, bortsett fra offentlige, blodomsprutende sverdsving øyeblikkelig etterfulgt av tankeløse hoder med stive blikk som ruller avsted og får ørene avsvidd på svart asfalt varm som glødende kull… mens sunnimuslimer omkring klapper i hendene og hoier og heier, skriker allahu akbar og kanskje dribler litt med de avsjelede hodene…

Hva annet har saudiene å tilby enn harry og hypervulgære byer bygget opp av sjelløse, importerte glass- og betongelementer montert av rettighetsløse fremmedarbeidere? Hva annen kultur har de enn den som er tuftet på verdens mest latterlige, men også farligste religion?
Prins Muhammad bin Salman har forresten kombinert bestialitet med humor, for man kan nesten ikke annet enn le av en mann som sender avsted en gjeng drapsmenn til et annet lands hovedstad for å kverke og partere en verdenskjent landsmann i eget konsulat… og tror at ingen vil legge noe særlig merke til det.

Så hva har Saudi å tilby? Gutteturer er jo helt uaktuelt. Alle vet at unge gutter på tur vil drikke seg fulle, rave omkring fra bar til bar og tafse litt på jenter i ny og ne og kanskje sjekke litt og få seg et nummer utpå kvelden – og kanskje bli forelsket.
Det er det bare å glemme. Dårlig med børst i Saudi, og kvinnene der blir voktet som gullet i Fort Knox, Kentucky… og hvis du prøver deg, unge mann… kan det gå med deg slik det gikk med med journalist Jamal Khashoggi.
Jentetur? Et halvt dusin blonde jenter fra Norge som en kveld vimser nedover en gate i Riyadh og blir observert av en guttegjeng som tror at de nå endelig har sjansen til noe ordentlige greier i stedet for å måtte dra ut i ørkenen og nøye seg med kameler… et Guds under om den jenteflokken kommer seg til hotellet uten å bli gjengvoldtatt.
Sitte ved et hotellsvømmebasseng, drikke øl, glemme at en er ikke er i Norge og snakke nedsettende om islam, slik jeg liker å gjøre tid om annen? Vel, man risikerer å bli arrestert, tiltalt og dømt til å miste hodet på en offentlig plass i nærheten, eller bli hakket opp i strimler og anbragt i en tønne full av syre.
Nei, jeg tror jeg dropper Saudi, gitt. Saudi-Arabia er et drittland. Jeg drar heller til Vest-Telemark. Der er det nemlig lov å gjøre alt det man ikke kan gjøre i Saudi-Arabia, det stedlige lensmannskontoret er forøvrig nedlagt, og det er langt til nærmeste politienhet… det er uansett artigere kjøre traktor i fylla enn å ri på kameler klink edru langt faenivold ute i gloheite ørkenen…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Mye snakk om helbredelse av homofile nå om dagen. Skarpe fronter. Noen tar flere hundre tusen kilometers avstand fra forsøk på kursendring av homofile. Andre synes det er veldig bra at man forsøker å stramme opp homofile, slik at de gifter seg med en av motsatt kjønn, får mange barn, kjøper rekkehus og Volvo og lever lykkelig inntil døden.
La meg greie ut om mine erfaringer med seksuell reorientering:
Jeg hadde en gang en katt. Meget pen og elegant. Hun het Marlene, fordi jeg syntes hun lignet litt på Marlene Dietrich, det var noe med det kjølige blikket, især når ettermiddagslyset traff henne i en spesiell vinkel.
Hun var meget nøye med utseendet og vasket seg tre ganger daglig til faste tider. Hun likte å fange mus og fugler, men hun spiste aldri av fangsten, jaktvirksomheten hennes var nok bare sport og trim, for å holde den spenstige kroppen i form. Hun passet vekten og spiste aldri mellom måltidene.
En fin katt på alle måter, hengiven og snill… men jeg stusset litt over at hun ikke viste minste snev av interesse for hannkatter, selv ikke Hurrabass i nabolaget.. en staut og fin tigerstripet hannkatt, et prakteksemplar… som hadde blitt fin far til mange små. Men Marlene var ikke interessert. Hun var kald som Dronning Maud Land midtvinters og avviste alle tilnærmelser.
Marlene var derimot svært mye sammen med katten til nærmeste nabo, en litt overvektig hunnkatt ved navn Mjaurrir. Underlig navn, men eieren var fra Island.

Marlene og Mjaurrir hang sammen støtt og stadig. Jeg mistenkte homofili… ja, jeg gjorde det. Jeg tenkte at Marlene er faen meg lesbe. Det gjorde meg litt nedfor, må jeg si.
En dag tok jeg kontakt med Mjaurrirs eier. Jeg redegjorde for mitt syn på saken – uten å bruke termen homo og dens utledninger – og sa at vi kanskje burde være litt på vakt hva gjaldt forholdet mellom Marlene og Mjaurrir.
Hun spurte hva jeg mente, og jeg meddelte frykt for at forholdet mellom Marlene og Mjaurrir var mer enn bare godt vennskap og at vi burde gjøre noen tiltak.
Det virket som om hun ikke skjønte hva jeg mente, men hun skjønte det nok… hun ville bare ikke snakke om det. Ikke så underlig, det er jo ikke hyggelig å snakke om ens egen katt og dens avvikende seksualitet. Man vil heller snakke om snøen som falt i forfjor og når på året det er best å beskjære epletrær.
Da jeg forsiktig antydet at Mjaurrir kanskje var litt pågående og muligens forledet Marlene inn i noe hun egentlig ikke ønsket, så naboen rart på meg. Hun mumlet noe om at hun hadde en kake i ovnen og måtte inn i en fart for å se til den. Så forsvant hun.
Nåvel, jeg tenkte at jeg måtte foreta meg noe. Jeg tok med Marlene til veterinæren og ytret min uro. Men hun var ikke interessert, og jeg tenkte mitt om pensumet på veterinærhøgskolen – ja, jeg gjorde det. Jeg tror ikke hun forsto noe av det jeg sa, men hun var flink til å lage rynker mellom øyebrynene.
Griseflaks at jeg kjente en gammel katolsk prest med arkeologi grunnfag og med bred erfaring som eksorsist i Afrika på 70-tallet.
Jeg oppsøkte ham på hans bopel. Selv om han forlengst var pensjonert, var han kledd i prestekjole og en gammel, bredbremmet svart filthatt.
Jeg hadde med Marlene i et bur og satte det på stuebordet til fader Mellin.
Jeg forklarte situasjonen og presten fikk et sørgmodig drag over ansiktet.
– Ja, jeg har sett dette  før. I gamle dager var homofili ganske sjeldent blant kjæledyr. Men nå… Gud bevare oss vel.. nå er homofili blant hunder og katter og kaniner nesten like vanlig som regnvær i oktober.
– Ååå??
– For ikke lenge siden hadde jeg en mann her med en engelsk setter. Bikkja var homo, ingen tvil om det. Den var helt udugelig på rypejakt og ville helst være hjemme og se på solnedganger gjennom stuevinduet, og den var påfallende lite aggressiv mot andre hannbikkjer. Han ville helst snuse dem i bakenden, om du forstår.
– Åååå?
– Typisk homodemon av den vriene sorten. Jeg prøvde alt, vievann og hvitløk og spesialbønner utviklet av en gammel jesuittprest jeg kjente fra min tid i Vatikanet. Bikkja kastet opp masse illeluktende grønn materie og hodet snurret 720 grader..  og det ble iskaldt i rommet.
– Ååååå?
– Jeg kjørte på med en femliterskanne med vievann og en helt spesiell bønn utarbeidet av den kjente spanskitalienske jesuittmunken Ignatio Innocenti Fellatiotini som døde under mystiske omstendigheter på vandring gjennom Andalucia i 1674.
– Åååå..
– Bikkja ble bra den. Det fungerte. Nå er den på jakt hver høst og kan ikke komme seg fort nok opp på fjellet for å jage ryper.
Marlene var en ganske adstadig og rolig katt. Hun lå og sov i buret sitt og enset hverken fader Mellin, eller jeg.
– Hva tror du om dette, sa jeg og pekte på sovende Marlene.
– Katter er vriene. Kattens karakter er egenrådighet og selvstendighet, men de er svært mottagelige for innspill fra Djevelen. I dette stykket ligner de kvinnen. Katter og kvinner er i slekt , vet du. Dette er velkjent. Min kone.. ja, hun er død nå, men hun hadde en og annen demon, deriblant ikke vaske opp og ikke rydde-demonen. Det kan høres uskyldig ut, men vet du hvor lang tid det tar før et et hus ser ut som en helvetes svinesti og hva det kan føre til på lang sikt. Djevelen er listig, han jobber langsiktig og utvider djevelskapen sakte og sikkert, helt til demonbestanden tar helt overhånd i et menneskesinn.
– Så det er intet å gjøre med Marlene?
Omtrent da våknet Marlene. Hun pleide reagere på uttale av navnet hennes. Marlene var en ganske fredelig og kul katt, men ikke nå. Da hun så fader Mellin, ga hun seg til å frese som en psykotisk hoggorm med narkotikaproblemer og gampedigre adferdsavvik. Fader Mellin rygget tilbake og korset seg opptil flere ganger.
– Neineinei, dette vil jeg ikke. Få henne ut av huset. Dere må gå!!
Han begynte på en bønn på latin. Høy stemme og stivt blikk mot taket. Han avbrøt seg selv:
– Kom dere ut, kom der ut i Guds mors navn, hellige Maria…
Jeg grep buret med Marlene og hastet mot utgangsdøren. Det siste jeg hørte var prestens skurrende røst:
-… Hosanna in excelsis.. Benedictus, qui venit in nomine Domini.. Hosanna in excelsis..

I bilen slapp jeg Marlene løs og hun la seg der hun pleide, på passasjersetet. Jeg klappet henne bak øret det ene øret. Hun malte og strakk kroppen til dobbel lengde. Purr-purr-purr.
Jeg tente en sigarett, jeg tenker alltid best når jeg røyker. Etter et halvt minutt:
– Vel, Marlene… hva tror du… jeg tror vi runder av og sier at det får være som det er. Eller hva sier du Marlene?
– Purr-purr-purr-purr-purr-purr og atter purrr, sa Marlene.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge tenkt å melde seg ut. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning her forleden kveld:
– Jeg tenker at hun Åslaug Sem-Jacobsen er så klok.
– Hvem er det?

– Hun er stortingsrepresentant for Venstre, eller er det Kristelig folkeparti… uansett, hun er sånn medietalskvinne og brennende ildsjel for muslimer og hun vil fjerne sånne alternative medier som skriver usant om mange forskjellige ting, og jeg tenker at det er bra på en måte.
– Ja, det tenker jeg også… det er så mange forskjellige meninger nå, føler jeg. Det er dumt at man ikke kan være mer enig. Jeg tenker at alle var mer enige før, og da var alt mye bedre, og ingen drev med falske nyheter.
– Ja, veldig mange greier ikke skille fakta fra sannhet. Det var bedre da vi hadde bare én TV-kanal på en måte. Da visste vi hva som var sant. Jeg synes Per Øyvind Heradstveit var så bra, og nå liker jeg Ole Torp, han er så koselig å høre på, tenker jeg.
– Det tenker jeg også, men jeg liker TV2s Fredrik Græsvik, også. Jeg tenker at han gjør en veldig god og balansert jobb som USA-korrespondent, spesielt når han snakker om president Trump.

– Det er jo viktig at alle er enige, tenker jeg. Disse nye mediene skiver så mye rart om alt mulig rart som det ikke burde være nødvendig å skrive noe særlig om, som for eksempel  klimaet og Greta Thunberg og alt det om ungdommer og knivstikking og ran og sånn på østkanten i Oslo. Jeg føler at det meste av det ikke er sant, og det sier jo også muslimene selv, og Raymond Johansen har jo sagt mange ganger at Oslo er en trygg by, og han burde jo vite det på en måte, han bor jo der og er ordfører i byen.
– Jeg føler at det er sånne rasister og nazister og sånn som skriver sånt, tenker jeg.
– Ja, det er jo så mange av dem på en måte. Overalt. Nesten alle er blitt det nå, har jeg lest et sted. Til og med Statistisk sentralbyrå driver med falske nyheter, har jeg skjønt. Rett før valget publiserte de en statstikk som sa at negr… fremmedkulturelle står bak mesteparten av kriminaliteten i Oslo. Men da fikk de svar fra hun Kansi Gunnarattanta… som er vararådmann i Oslo. Hun ble skikkelig sinna, og hun hadde ikke blitt sinna om tallene var riktige. Det sier seg selv, hun er jo vararådmann og følger nok godt med.
– Ja, nettopp. Noen få driver kanskje med litte grann knivstikking av og til på en måte og kanskje litt raning, men det er jo Oslo kommunes feil, ungdommene har jo ikke noe fritidstilbud og de føler seg utenfor, tenker jeg.
– Nettopp, utenforskap er jo ikke noe man vil ha, og det er jo regjeringas feil at muslimene ikke er mer integrert. De blir jo ikke hørt i samfunnet, tenker jeg. I borettslaget der jeg bor ville en muslimsk familie ha et bønnerom i kjelleren… mellom vaskerommet og boden til Hansens i 3. etasje, rett overfor tørkerommet, under enkefru Barth-Olsen i første, men borettslagsformannen bare fnøs av forslaget på en måte.
– Typisk. Hvit, rasistisk, kjøttetende islamofobisk mann som nekter mange muslimske familier å utøve sin religion.
– Nei, katolsk kvinne opprinnelig fra Polen og islamhater. Det er bare én familie som er rammet, men det er en stor familie. Seks unger. Noen ganger får de besøk av slekt og venner, og da blir de over tjue stykker. Leilighetene i blokka er for små til at alle kan be samtidig i samme retning, mot Mekka.. og man skal jo be fem ganger om dagen og da kan det lett bli kaotisk, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også.
– Men noen ganger er det på en måte litt artig med disse nye mediene, da.
– Ååå?
– Ja, det var jo et av dem som skrev at Trine Skei Grande på en måte hadde voldtatt en 17 år gammel gutt i en kornåker i Sør-Trøndelag.. da måtte jeg le litt.
– Ja, det måtte jeg, også… men jeg synes vinklingen kunne vært mer i tråd med hennes intensjon på en måte … hun er jo en veldig inkluderende dame, og hun fikk godt frem at også middelaldrende, enslige damer har seksuelle behov. Det var jo hennes poeng. Jeg tenker at mediene burde skrive mer om akkurat det, tenker jeg..
– Det tenker jeg, også..

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg hadde drukket opp ølet jeg ikke rakk drikke kvelden før, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen.
– Hei Ralf… lenge siden.

Ralf går ofte rakt på sak når han er provosert, opprørt – eller har en teori:
– Jeg har en teori om hvorfor Marian Abdi Hussain ser rasister overalt, hver time hele døgnet, hele uken, året rundt.
– Stortingsrepresentanten fra SV?
– Ja, hun som ikke er så veldig opptatt av virkeligheten. Hun er ikke kjent med at stortingrepresentanter fra SV ikke har redaktørmakt i NRK, som hun hevder nærer en rasistisk kultur à la KKK med Tore Sagen som allmektig hvithetsfyrste. Hun har påstått at Per-Willy Amundsen i sin tid som justisminister foreslo korstog mot muslimer… og i vår hevdet hun at Stovner-revyen var rasistisk – uten å ha sett den.
– Jaja, hun ja… men hun er jo muslim, og muslimene har ennå ikke hatt noen opplysningstid. Ikke sikkert hun er stortingsrepresentant fordi hun er veldig flink og kunnskapsrik. Det kan dreie seg om et integreringstiltak fra SVs side. Første kvinne med hijab på Stortinget, det er sus over det… men den teorien din, Ralf?
– Ja, altså… jeg har tenkt litt, man gjør jo det når man søker forklaring på noe man strever hardt med å forstå. Jeg har kommet til at hun ikke er evneveik.
– Jeg lytter.
– Men hun er av somalisk opprinnelse, ikke sant…
– Vel, hun er kanskje det.
– Hun er det, og alle vet at mange somaliske jenter blir skamfert nedentil. Alt ryker… klitoris og tilbehør, hele sulamitten. Så blir de sydd igjen, og de får såvidt tisset. Fremtidig sexliv er redusert til forpliktende møte mellom egg og sædcelle.
– Det burde ikke gå utover vett og forstand.
– Ikke? Seksuell frustrasjon. Du husker selv da du var i puberteten. Alle gutter i den alderen er seksuelt frusterte, fordi de hele tiden går omkring med ereksjon uten å få brukt den til noe… det meste av blodet går dessuten til galt hode…
– Sier du at Hussain er så kåt at det går helt rundt for henne, at det er årsaken til at hun sier så mye dumt?
– Neinei… men det kan tenkes at hun er på kontinuerlig orgasmejakt, til alle døgnets timer, men oppnår det aldri… fordi hun simpelthen er avskåret fra et normalt sexliv.
– Bokstavelig talt?
– Nettopp. Dette frustrerer henne i slikt monn at det forkludrer evnen til resonnement og langt på vei forhindrer flestemannseiet virkelighetsforståelse… ja, sånt som er viktig når man sitter på Stortinget og bestemmer.
– Men hva om hun ikke er kjønnslemlestet?
– Ehh… tja, da er hun vel bare et helt vanlig kjøtthue, da…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Moter går i snirklete sirkler med blonder og paljetter på, sier mange som har greie på klær og sånn. Slengbuksa ble brått umoderne midt på 70-tallet og noen trodde den aldri ville komme tilbake igjen, men det gjorde den.. slengbukser er hipt og kult – især blant jenter.
Slengbukser er også helt harmløse, men nå er kommunisme også mote. Jepp, kommunisme er blitt moderne, 30 år etter at Berlin-muren ramlet overende og alle forsto at kommunisme er sløvt, farlig, dumt, kjipt, ufritt, menneskefiendtlig og svææært dødelig.
Rødt er i vinden som aldri før og har gjort et absurd hopp på siste meningsmåling.

Tidligere kommunistjeger og partisekretær i Arbeiderpartiet Haakon Lie er i Himmelen. Djevelen orket ikke å ha ham hos seg. Derfor tryglet han Gud om hjelp og omplassering.
Gud er jo snill og god, Han forbarmet seg over den gamle, falne svartvingede engel med mange navn og lot Haakon Lie komme inn i Paradiset – under tvil og på prøve. Der holder han til i politisk avdeling, sammen med Einar Gerhardsen:
– Fyy faaaaen i aller svarteste hællvete!!
– Øhhh…, kom det fra Einar Gerhardsen, som satt i lenestolen sin, for tusende gang sovende med sin bok Tillitsmannen utfoldet over magen.
– Hører du!!!! Kommunistene er blitt populære igjen. Rødt har seks prosent på siste meningsmåling!!! Fy faaaaaeen!!!!
– Haaakon.. kan du ikke slappe av litt. Du er ikke partisekretær i partiet lenger. Du gikk av i 1969.
– Du er faen skjære meg som du alltid har vært, Einar… reinspikka kommunist!!  Var det ikke for ‘n Jens Christian, ‘n Konrad, ‘n Halvard og jeg hadde vi faen meg havnet i Warszawa-pakten i stedet for NATO. Landsfader… hææchhh.. jeg skulle knekt deg som ei jævlig lus, Einar!
Plutselig dukket Gud opp. Som alle vet, er Gud overalt. Han hører alt og misliker banningen til Haakon Lie.
– Hva har jeg sagt om denne banningen… du må ta deg sammen, Haakon. Hvis ikke, må jeg snakke med djevelen om repatriering. Husk at du er her på prøve.
– Jamen faen i..
– Haakon!!
Guds røst var så buldrende mektig at Lies rutete tømmerhoggerskjorte vibrerte.
– Jamen, man blir litt opprørt av disse nyhetene..
Gud, mildere nå:

– Jeg forstår det, Haakon.. men du er pensjonist nå, og jeg synes du skal roe deg ned og ikke tenke så mye på politikk. Kan du ikke bare nyte tilværelsen her…kanskje lese i en god bok. Biblioteket her er jo rikholdig, vi har til og med Nixons memoarer. Der er også noen hyggelige og sveisne damer.
Einar Gerhardsen, som alltid har vært en saklig viktigper:
– Der hører du, Haakon.
– Du kan bare holde kjeften din, jævlige komm..
– … apapappapap, sa Gud og minnet Haakon på hans løse tilknytning til Himmelen.
– Men jeg…
– Så så… det er lenge til valget. Dessuten er jeg gud for alle, også kommunister.
– Det er ikke så mange av dem her…
– Himmelen er stor og teologi har du ikke greie på, Haakon. Denslags tar jeg meg av, sa Gud og var svisj borte før de to gamle politikerne hørte latteren som Herren ikke var herre over.
– Einar, kommunistene hadde aldri oppnådd sånn tilslutning i vår tid, men hva kan vi vente, med Stenseng som partisekretær og han Støre som partileder.. fy faaa…, sa Lie og fullførte ikke banningen. Innerst inne fryktet han Gud og dessuten hørte ikke Gerhardsen etter – han hadde sovnet igjen…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorfor går jeg heller ikke over Grønland på ski, slik Nansen gjorde i 1888. Det ville vært mindre nerveslitende, men nå går jeg her, midt i Oslo sentrum. Tabbe. Sant å si regnet jeg med å bli slått sønder og sammen hvilket øyeblikk som helst.
Jeg så to tynne skikkelser gående foran meg. Svarte hettegensere. Jeg antok at de var representanter fra den kulturen som krever masse respekt og fraber seg utidige øyekast. De gikk sakte, jeg turte ikke gå forbi.
Folk overalt og rundt omkring. Ståk og ståhei. Trikkens gny og byens larm. Jeg forsøkte hele tiden å detektere potensielle voldsmenn i mylderet av mennesker.
På tide med et bærekraftig trygghetstiltak, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig et triks på lur, ikke i ermet, men i en av lommene. Jeg smatt inn i et portrom og åpnet en boks med brunkrem. Den var mørk brun. Jeg smurte inn ansiktet. Jeg hadde lommespeil og sørget for jevn og fin brunfarge, omtrent som kakao.
Ut igjen og skulle du sett… jeg gled sømløst inn i bybildet. Jeg følte meg mye tryggere.
Brillefint, tenkte jeg, men jeg hadde ikke påregnet nedbør. Det begynte å regne. Faen, tenkte jeg og kom på at jeg ikke hadde sjekket om påført brunfarge var vannfast. Det var den ikke, den var meget lettoppløselig, omtrent som en akvarellfarge, og mennesker omkring stirret og dreide hoder.
Fy faen med fett på, dette er livsfarlig, tenkte jeg. Noen kan oppfatte dette som black face-rasisme av aller verste sort og knivstikke meg 25 ganger i hvert hjertekammer for dernest å skjære over halsen slik at jeg ramler som et halalslakt på fortauet og avgir fem liter blod som renner avgårde, ned i en kum, koagulerer og blir prima blodpudding for alle rottene i hovedstadens underjordiske avløpsverden.
Jeg løp inn i en butikk, som jeg tror solgte litt forskjellige ting. Den middelaldrende mannen bak disken ble litt paff og sa:
– Hei, hvoldan det gål det hæl med deg?
Jeg så meg ikke i stand til å tenke ut en plausibel historie:
– Noen prøvde å brunbeise meg borti gata her. Må ha vært noen nazister, eller no’.
– Hoffoghoff… nei, de æl ikke go’e de dæl nazistene, nei. Fæle folk, men du tlenger kanskje denne, sa han og rakte meg en våtserviett. Han pekte på en dør hvorpå klistret en lapp: OLATETT.
Etterpå takket jeg butikkekspeditøren med begge hender og mange matte smil. Jeg sa tusen takk kanskje ti ganger.
– Bale higgelig, du æl velkommen tilbake, sa han.
Jeg snek meg videre og forbannet meg selv; hvorfor hadde jeg gått med på å møte Dottir på denne kanten av byen? Jeg holdt vaktsom øye med omgivelsene og så ikke en ung dame med barnevogn. Jeg mistet balansen og ramlet over vogna og rev med meg mammaen i fallet. Flaks for henne at jeg traff asfalten først med henne oppå. Hun slapp fra det med fortumlet forvirring. Jeg fikk en skramme på høyre kinn og en svær våt flekk på jakka.
Hun reiste seg og skrek:
– Jævlaidiotærrublindeller???
Jeg hadde ikke lyst til å innlede en konversasjon med henne. Jeg hastet videre og ble svært glad da jeg så gateskiltet som mer enn antydet Hausmanns gate.
Jeg prøvde å roe meg ned, få ned pulsen. Skjerpe meg. Jeg fant omsider det rette etablissementet og sjanglet inn. Ved et bord ikke langt fra døra satt Dottir.
– Hei, pappa,.. men hvordan er du ser ut? Hva er skjedd?
Jeg gjenvant omsider pust og taleevne, ga henne et resymé.
– Hahahahaha… du er morsom, pappa. God fantasi, må jeg si. Jeg tipper at du tjuvstartet med øldrikkingen på Burns og på vei hit snublet og ramlet oppi en av hekkene der borte ved Nationaltheatret…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uspjåkede drittunger som ringer på og skal ha godterier… fysj og pføy. Ingen av disse møkkaungene vet hva de driver med, kanskje ikke foreldrene heller. Allehelgensdag er første søndag i november, og kvelden før er Allehelgensaften.
Dette halloweenkjøret er noe katolskinspirert fjas importert fra Amerika. Denne kvelden er en helt vanlig oktoberkveld, men det skjønner ikke de tåpelig utkledde drittungene som ringte på i sted.
Jeg åpnet døren og sa:

– Knask, eller knep, sa de i kor. Jeg tror faen meg de var sju-åtte stykker.
Jeg la stemmen i lavt og skurrende leie:
– Sorry kids… jeg kjøpte drøyt et kilo godteri for bare to timer siden, men jeg ble fristet og nå er det tomt, ikke engang en kvart seigmann tilbake. Det gjør meg vondt.
Jeg vedla et stort, men svært ondt smil.. frydet meg over skuffelsen og la til:
– Men jeg har noen sunne og gode havrekjeks liggende og slenge. Kan det være av interesse?