Jeg har en kompis som jobber ved Slottet. Hans arbeidsinstruks medfører tid om annen nærhet til kongen og dronningen, ikke emosjonell nærhet, men metrisk. Her om dagen hadde de to høyhetene glemt å lukke de franske dørene som sørger for privatliv og fortrolige samtaler på kongens kontor.
Min venn er litt av en snushane, han har også ører som en engelsk setters og kunne ikke la være å lytte ved dørene, etter å ha servert kongen og dronningen formiddagste og scones påført britiskimportert appelsinmarmelade. Slubberten fikk med seg hele samtalen, og indiskré som han er, fikk jeg referat:
Kongen: – Sonja, da… jeg har ikke hørt deg banne siden 60-tallet, den gangen far ikke var så begeistret for forlovelsesplanene våre.
Dronningen: – Jeg vet det, men dette er ille. Hva skal folk tro? Først Ari, det var et sjokk, vi kom over det på et vis, og det ordnet seg. Han var en tullebukk, men han var vår tullebukk, men denne… hva heter han igjen…
Kongen: – Husker ikke, men han kaller seg sjaman. Han elsker oss, og vi elsker ham, ifølge avisene.
Dronningen: – At ikke den dumme gåsa kan slutte med dette fjaset sitt.. engler og ånder, tidligere liv, samtaler med døde, healing.. husker du da hun med håndspåleggelse skulle kurere den slemme fyllesyken din dagen etter brorens bryllup.
Kongen: – Glemmer det aldri.
Dronningen: – Du ble bare verre og kastet opp på en av de stygge dukene som dronning Maud hadde med seg til landet i 1905.
Kongen: – Hehehehe… jeg måtte kurere meg selv, etter en ganske stiv pjolter og en skarp akevitt, var jeg nesten meg selv igjen og kunne gå omkring uten så mye støtte.
Dronningen: – Men alvorlig talt, hva gjør vi nå? Denne sjamanen er åpenbart et dårlig kort, en svigersønn fra helvete… er det ikke det de kaller det der ute blant folk i hytter og hus?
Kongen: – Tror det, men vi får late som ingenting og håpe at det går over…
Dronningen: – Eller…?
Kongen: – Utpressing.
Dronninge: – Jeg lytter.
Kongen: – Ultimatum. Fortsatt prinsessestatus, eller sjaman. Hun liker å være prinsesse, vet du.
Dronningen: – Men tenk om hun velger denne… ehh.. sjamanen? Hun er jo ikke akkurat rasjonell.
Kongen: – Da slipper vi å ha ham rekende omkring på slottsbalkongen 17. mai, og vi kan håpe at de flytter til California og bosetter seg der… og at Ari får foreldreretten. Heldigvis er hun ikke lenger i fruktbar alder.
Dronningen: – Men tenk om de vil bo i Lommedalen?
Kongen: – Da har vi et integreringsarbeid å gyve løs på. Vi må late som om vi er inkluderende, at vi liker ham og at alt er bare stas og vel så det.
Dronningen (dempet): – Milde Maud! Har du sett hva slags… han er ne…
Kongen: – … så så.. ikke så høyt. Selvsagt har jeg fått med meg det. Vi må bare gjøre det beste ut av de årene vi har igjen.
Dronningen (skjerpet stemmeleie): – Du skulle aldri holdt den talen på slottshagefesten i 2016. Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting. Nordmenn liker Grieg og Kygo, Hellbillies og Kari Bremnes. Patetisk. Du ble plutselig like inkluderende og innvandringsvennlig som halve Arbeiderpartiet, hele SV og Rødt tilsammen. Noen kaller deg kong Halal.
Kongen: – Men det var tidsriktig og politisk korrekt. Jeg kunne da ikke ane at dette multikulturgreiene skulle ramme oss personlig.
Dronningen: – Fy Faen!! Hva tror du faren din hadde sagt?
Kongen: – Fy faen!!
Dronningen: – Det tror jeg også.
Telefonen ringte nettopp. Det lyste GITTE på displayet. Jeg pleier løfte telefonen når hun ringer:
– Hei, jenta mi. Morgenfugl i dag?
Hun svarte ikke på spørsmålet, som ikke var et spørmål. Hun gikk rakt på sak, og den var at hun og tre venninner i går kveld var på trakter i byen de nødig ferdes i. Men omstendighetene var således at de måtte tilbakelegge noen hundre meter gjennom området hun kaller “Islamijalla”.
Det gikk bra en stund, men plutselig dukket opp fire-fem ganske unge menn med ansiktsfarger i ulike nyanser av brunere enn Kvikk Lunsj.
– Vet du hva de sa til oss?
– At dere var vemodig vakre og søte, og at de galant ville følge dere trygt ut av området?
– Nope, det var det vanlige vokabularet fremført med dårlig uttale.. hore, fitte, kåt, pikk, knull, bæng, gæng, gong, dong og jeg vet ikke hva.
– Frappant språkføring ligger nok ikke til den kulturen.
– Men det må da gå an å skjerpe seg litt, eller bare holde kjeft. Har du sett naturfilmer fra Afrika?
– En og annen.
– Da vet du hvordan hyener oppfører seg. De opptrer alltid i flokk, en her og en annen der, noen hist og noen på begge sider og et par stykker bak.
– Dyreriket er mangfoldig…
– Hovedbudskapet deres var at vi trengte pikk… og hvis vi ikke skjønte det, skulle de ta tak og vise oss.
– Oh dear, oh dear.
– Om en av dem hadde vært den siste mannen i verden, hadde jeg heller funnet en bil med hengerfeste, smurt det inn med motorolje og tredd meg nedpå.
– Gud forby. Men du hadde vel pepperspray med deg, som vanlig?
– Ja, men den er nesten tom for drivgass..
– Du brukte de spisse cowboystøvlene med sporer på?
– En politibil kom kjørende, hyenene lusket unna.
– Bra.
– Wenche.. ja, du kjenner henne.. hun stoppet politibilen og redegjorde fyllestgjørende for hva som nettopp hadde utspilt seg på gaten der, men hva tror du politimannen bak rattet sa?
– At dere hadde for korte skjørt?
– At vi var på feil sted til feil tid, og at de hadde det travelt og måtte over elva. Så kjørte de avsted. Men politibilen var nok til at vi kom oss velberget bort til torget.
– Men burde du ikke skaffe ny pepperspray?
– Trenger det ikke. Jentene og jeg fikk en idé.
– Jeg lytter.
– Hva er det verste muslimer vet, bortsett fra jøder?
– Ehhh.. svineribbe?
– Og…
– Bikkjer?
– Gidder ikke ha bikkje, og upraktisk med griseribbe i håndveska.
– Forståelig.
– Menstruasjonsblod.
– Hehehehehe..
– Alle jentene i gjengen har ennå mensen. Vi er blitt enige om å kjøpe sånn menstrakt. På den måten kan vi lett samle opp mensblod, tilsette en dråpe konserveringsmiddel, fryse det ned, ved leilighet ta det opp igjen, tine det og fylle på små, hendige spruteflasker. Alle vet at muslimer forholder seg til menstruasjonsblod som djevelen til hvitløk og vievann…
Forrige helg ropte en Stabæk-supporter på Nadderud stadion “jævla fiskebonde” i retning en Bodø/Glimt-spiller. Straks etter trappet han opp retorikken et hakk og ropte: “Jævla fiskesame”.
Det ble litt skriverier i Asker og Bærum Budstikke, om rasisme og sånn. Supporteren, som sikkert ikke er rasist, beklaget og unnskyldte seg så godt han kunne. Det ble godtatt.
Dette minner meg om en eliteseriekamp jeg var på, i byen der jeg bor, mot Vålerenga i 2008. Jeg hadde ikke tenkt å gå på den kampen, norsk fotball er jo ganske båååring. Men naboen min overtalte meg og lokket med pub i forkant av kampen. Vi rakk to halvlitere hver. Naboen min vil kanskje være anonym, vi kaller ham Roar. Vi lirket oss inn på tribunedelen reservert for hjemmefansen.
Jeg var nokså avmålt og håpet tiden ville gå fort. Jeg syntes omgivelsene var litt uvante. Folk lo og skrek og hoiet og sang sanger.
Etterhvert ble jeg varm i skjorta, kan ikke si annet enn at jeg ble imponert; mange av tekstene var gode og melodiene fengende. Formidabelt samstemt allsang, tilpasset spillets rytme og utvikling.
To halvlitere gir ikke varig munterhet, men min nabo benyttet en slapp Vålerenga-corner til å hente opp fra innerlommen en lerke med børst.
– Tribunefyll er undervurdert, sa han og rakte meg brennevinet.
Kampen ble morsommere og morsommere, og det skyldtes i nevneverdig grad hjemmefansen, som aldri gikk tom for artige sanger og oppfinnsomme tilrop.
Terje Hauge var dommer. Som alle andre dommere, dømte han både for og mot hjemmelaget. Men i en liten periode syntes nok mange at han dømte litt for hyppig i bortelagets favør, og ettersom Hauges etternavn begynner med H og alle i hele verden synes det er drita gøy med bokstavrim, tok det ikke lang tid før 120 decibel runget fra hjemmefanshorden:
HAUGE ER HOMO!!!!!!HAUGE ER HOMO!!!!!!!!!HAUGE ER HOMO!!!!!!!!!!
Jeg vet ingenting om Hauges seksuelle preferanser, men hva spiller det for rolle… fotball er fotball, ballen er rund, gresset grønt og laget vårt vant 2-1. Ren lykke, og alle var glade for at dommeren ikke het Blankvannsbraathen…
Ralf ringte nettopp og ettersom jeg var trekvart full og i godt lune, gadd jeg løfte telefonen.
– Hei Ralf, lenge siden sist. Bra med deg?
– Njææ…
– Skolen igjen?
– Det var frigjøringsdag i går. Det fikk du vel med deg?
– Jepp, jeg flagget. Glemte å fire, flagget ble hengende natten igjennom.
– Ikke så farlig, i 1945 var det mange som feiret den dagen i flere uker.
– Trolig, men hva har du på hjertet, min venn?
– Jeg er ganske opprørt av den gjengen jeg jobber sammen med.
– Ikke et ord om frigjøringsdagen. Rektor visste ikke hvilken dag det var, og jeg ble forbanna. Men hun visste godt at det var ramadan. Jeg måtte krangle meg til å heise flagget… hva gir ‘u meg!
– Hmmm.. jeg trodde alle skolene la opp til fullt frigjøringskjør den dagen, med besøk på Hjemmefrontmuseet, gamle klipp med Gunnar Sønsteby, litt relevant tyskerhat og demonstrasjon av stenguns og Mills-granater..
– Særlig, ungene på skolen vår vet nøyaktig når Muhammed dævva, men de aner ikke når Quisling kuppet Norge, og det er flere arabiske flagg på skolen vår enn norske. Det ekstremt stygge palestinske flagget er overalthengende, og alle ungene vet alt om ramadan og har fått beskjed om ekstraordinær hensyntagen til muslimske elever en måneds tid. Blodsukkeret, vet du..
– Hehhhehe… jaja, men det retter seg vel etterhvert. Nå er det jo snart 17. mai, og da blir det norske flagg overalt, og de vanlige, dårlige talerne holder sine vanlige, dårlige taler og alt blir som før i tiden… og is, brus og pølser.
– Ikke pølser på vår skole. Grisekjøtt, vet du.
– Jøye meg.
– Vet du hvem som sitter i 17. maikomiteen på vår skole?
– Nix.
– Fem middelaldrende damer og vel så det. Tre av dem er nok ferdig med overgangsalderen, og hun andre er på full fart inn i den.
– Det blir fire. Jeg synes du sa fem.
– Den femte er en mann og oppfører seg som en dame.
– Nei, gi rei ‘a…
– To av dem er medlemmer i Rødt, de to andre i SV og den siste er rektor og pulverheks. Hun går med store hjemmelagede og bærekraftige smykker og driver en livsfjern og veldig alternativ nettside og har stand på alternativmessa hvert bidige år.
– Hahahhahaha…
– Ikke no’ å le av.
– Nei, selvsagt ikke, men..
– De har vedtatt at ingen av lærerne skal gå i bunad 17. mai, og elevene er oppfordret til å la bunaden henge hjemme i et skap.
– Ååå??
– De mener at bunaden er nasjonalistisk på grensen til hypernazistisk, at den kan støte og krenke muslimer så inni heite glohaugen at de blir fryktelig lei seg og sekunder senere så inni grisebingen forbanna at de kan komme til å sprenge en ti kilos bombe midt i 17. mai-toget, slik at 40-50 etnisk norske, festkledde nordmenn med norske flagg blir sprengt cirka flere hundre meter opp i vårluften for dernest å lande stykkevis og veldig delt i paragrafbedet nedenfor kirken.
– Huffeluff… tror jeg blir hjemme 17. mai, jeg.
For noen dager siden var jeg på date. Det skjer ikke ofte. La meg forklare bakgrunnen:
Lenge siden jeg hadde spist på restaurant. Hadde lyst på en 300 grams biff med pommes frites og masse fet saus og noen ganske få grønnsaksbiter. Men jeg hadde ikke lyst til å spise alene, og det var en stund siden jeg hadde pratet med noen. Jeg var spent på om stemmebåndene holdt.
Sant å si ikke vanskelig å skaffe seg en date nuomstunder. Grei skuring. Damen var på min alder og så ganske søt og nett ut på nettet. Hun bifalt mitt forslag om å møtes utenfor en restaurant i byen der jeg bor, som er den samme byen hun bor i nærheten av.
Jeg ble ikke sjokkert da jeg så henne. Hun var søt, men ikke så søt som på bildene; kvinner er flinke med bilderedigering. Men jeg ble litt overrasket over kroppen hennes, det må jeg si. Den var nokså drøy. Klærne skjulte ikke, de fremhevet. Men pyttsan, jeg hadde ikke tenkt å gifte meg med henne.
Jeg strakte frem labben og hilste galant. Hun smilte og neiet. Vi entret etablissementet, og jeg bestilte det jeg hadde i tankene og øl attpå. Hun bestilte det samme, og jeg tenkte at den kroppen der trenger ikke sååå mye påfyll av energi.
Vi klinket glassene sammen og ga oss til å pludre om ubetydeligheter og enda mindre betydelige ubetydeligheter. Maten kom omsider, og jeg gaflet i meg, drakk øl i store slurker. Det gjorde hun også. Hun trivdes, det kunne jeg se… og jeg tror det skyldtes maten mer enn meg.
Jeg spiste opp alt og ble mett som bare faen. Hun skrapte sin tallerken ren.
Det er slik fatt med meg at jeg etter en godt måltid mat får så markant lyst på kaffe. Jeg nevnte dette forhold for henne, og hun sa hun hadde det på samme måte. Hun kursiverte denne enigheten med et smil, som kunne oversettes til “her er det match”.
Men hun ville gjerne også ha dessert til kaffen, opplyste hun. Jeg påtok med oppgaven å påkalle kelnerens oppmerksomhet. Han delte ut menyen påny.
Hun bladde seg frem til dessertsidene og falt pladask for Banansplitt med jordbær-, vanilje- og sjokoladeis, jordbærsaus, sjokoladesaus og krem.
– Jeg må gjøre deg oppmerksom på at den kan inneholde spor av nøtter, sa kelneren.
– Nøtter er bra, sa hun.
Jeg drakk kaffe og hun måkte laaaangsomt i seg, tygget omhyggelig.. hun ville nok utnytte alle banansplittatomenes smakspotensial. Jeg var fascinert. En spisemaskin. Henimot industriprosessuelt.
Kaffen min var borte, og jeg hadde ikke lyst på påfyll. Jeg hadde lyst på en sigarett. Jeg nevnte dette for henne, og hun ble litt forfjamset:
– Men røyker du?
– Jepp, glemte jeg å nevne det?
– Det tror jeg.
– Cirka 60 om dagen, jeg er litt på etterskudd i dag… litt under halvveis. Må få opp farten.
Jeg kunne se på det overvektige ansiktet hennes at hun mistet det meste av interessen… og maten var dessuten borte, ikke smulen tilbake.
Dette forløper finfint, tenkte jeg og foreslo å be om regningen. Hun nikket. Regningen ble bragt. Jeg brukte ikke lang tid på å dele summen på to. Det var et partall, og jeg har realartium.
Hun ble ganske paff, endog litt grinete. Jeg tenkte at det var leit for henne, men slik er deler av verden blitt at ikke alle menn gidder ta hele regningen… ihvertfall ikke hvis mann ikke akter bli videre kjent med kvinne.
På utsiden skiltes vi før jeg rakk tenne en sigarett. Jeg så etter henne der hun gikk bortover fortauet. Hun vraltet litt. Ingen lysåpning mellom lårene. Jeg smilte skjevt, blåste en lubben røykring med stor diameter. Den rammet henne ikke inn…
Kan ikke si annet enn at jeg ble ganske opprørt da jeg leste Nettavisen i dag. En ti år gammel gutt ble stoppet av politiet ved Høvik i Bærum, etter ganske vinglete kjøring fra Storo i Oslo. Hans ferd beskrives som “hasardiøs”, og det var visst på nære nippet at han ikke forårsaket ulykker. Men på E-18 i Bærum var det kø. Bilen stoppet i bilen foran. Moderate skader. Det er bra, men man skulle tro at ti år gamle gutter kunne kjøre bedre. Foreldrene hans må jaggu skjerpe seg… ta litt ansvar.
Selv kjørte jeg mors og fars grønne Folkevogn elegant som bare det i en alder av 10. Faren min lot meg låne bilen på fisketur da jeg var 15. En høstkveld to år senere rappet jeg bilen til moren min, for å tøffe meg for kompisene mine, som bare hadde tråsykler med tre gir til rådighet.
En sommer for mange år siden var en av mine døtre ti år. Vi var på sommerferie der vi vanligvis sommerferierte. La oss holde henne anonym. Vi kaller henne Datter.
Den sommeren lærte hun å kjøre bil. Ikke alle aner hvor lett slike småtasser lærer. Det er mulig bilkjøring falt uvanlig lett for Datter; det tok ikke lang tid før hun mestret alle bilens pedaler og fem gir fremover. Revers attpå.
Vi hadde besøk av en annen familie, mor og far og to gutter. En dag tenkte vi å feire Olsok, ettersom det var 29. juli.
Varmt i været og skogbrannfare. For å være litt ansvarlige, ville vi oppsøke nærmeste vann. Vi ville tenne bål. For å være ekstra ansvarlige, tenkte vi å anrette bålet på vannet.
Jeg fant en europapall og bandt den fast til bilens hengerfeste. Veien opp til dette vannet er gruset, smal og snirklet. Cirka 10 kilometer, 200 høydemeter. Ufser og nuter. Urenluren.
Vi kjørte avsted, min familie og jeg bakerst; paller som blir dratt etter en bil, virvler opp ganske mye støv.
Fin kveld. Vi bygget opp en fin haug brennbare materialer på pallen. Tente på og skjøv bålet ut på vannet. Det brant som bare det, til ære for Olav den Hellige. Vi grillet pølser på glørne. Brus til barna, øl til de voksne.
Slutten av juli varsler høst, og det var blitt mørkt. På tide å returnere. Pallen var så svart og stygg og ille tilredt at vi syntes vi burde ta den med oss tilbake. Jeg bandt den fast til hengerfestet.
Halvparten av min familie var helt edru, deriblant Datter. Om hun ville kjøre bilen hjem? Ikke nei i hennes munn. Så kjørte vi, da. Datter bak rattet. 11 år til høsten. Prima kjøring.
Da vi kom hjem fra ferien, var denne historien nesten glemt. Men Datter hadde meget god hukommelse. Da hun møtte opp på skolen, fikk hun og resten av klassen den klassiske stiloppgaven: Fortell om sommerferien.
Det gjorde hun, uten å konsultere noen. Hun leverte besvarelsen, fikk den tilbake uten andre anmerkninger enn et par tegnsettingsfeil. Stilen avsluttet slik:
“Og alle hadde det gøy. Mamma og pappa ble litt fulle, og jeg kjørte bilen hjem.”
For noen dager siden var Kari Elisabeth Kaski på TV og sa at hun og hennes parti SV hadde pønsket ut nytt forslag til lov: Samtykkeloven. Som er ment å forhindre sex der begge parter ikke er hjertens enige.
At forslaget kommer fra SV, overrasker ingen. Sosialister liker jo å regulere saker og ting som ikke lar seg regulere.
Jeg glemte innslaget straks det var sendt og tenkte ikke mer på det, men etter en halvtime ringte telefonen. Det var ikke min venn Ralf, ikke min venninne Gitte.. nei, det var en annen god venn, som jeg tror vi må holde helt anonym, la oss bare kalle ham Glufsegustav.
Jeg har forlengst kommet ut av tellingen med hvor mange damer han er “blitt kjent med” i løpet av den siste uken. Selv bruker han termen “feid”. Han var ganske opprørt:
– Hørte du hva hu dærre Kasko sa på TV. Samtykkeerklæring for sex… hæææ?
– Du mener nok Kaski.. så så, det forslaget går aldri gjennom i Stortinget. Og hvis det gjør det, hva så… det vil ikke stoppe deg.
– Jamen faen, samtykke! Skal man fylle ut skjemaer og sånn, da? Hææ? Rubrikker med ulike aktiviteter og sånn… enærn, toærn, slikking, avsuging med og uten svæljing, feiing med, eller uten mens, 69, sex inne, sex ute, sex på låven, på offentlig toalett, i bil, på stranda… med pisk, uten pisk…
– … så så, jeg skjønner at du er opprørt, men dette går nok bra, skal du se..
– Jeg hater papirarbeid!! Tenk på trekant og enda flere… blir jo bare byråkrati og papirkaos…
– Tror ikke Kaski mener at man skal signere og medsignere på et A4-ark.
– Håper ikke det, sa Glufsegustav og redegjorde for sist lørdag:
Han var i sentrum av byen der han bor og traff en dame litt eldre enn sin eldste datter. De to fant tonen, som det heter. Glufsegustav er litt av en sjarmør, og etter en par flasker vin på et av byens etablissementer, var damen ganske mør og amorøs.
– Jeg hadde hverken penn eller papir på meg, skulle jeg gått i baren og spurt om skrivesaker… hææ?? Skulle hun og jeg satt oss sammen og utarbeidet et dokument hvori prognoser om den neste halvtimens aktiviteter og anmerkninger om hvilke som er akseptable og ikke.
– Tungvint, ja…
– Jeg hadde ståpikk, og hun holdt på å skli av stolen…
– Vel vel… jaja, men hvordan gikk det?
– Dassene på det utstedet er ganske greie, handikapptoalettet er enda bedre. Der var sånne håndtak overalt, veit du. Veldig praktisk.
– Men da gikk jo alt fint, da.. når skal du møte piken igjen?
– Præææhæhhæhahahhaha… tullebukk. Du er jaggu morsom…
Som jeg tidligere har antydet, er TV2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik monomant opptatt av president Trump og bare ham. Sånn sett kan man si at Græsvik ikke er reell USA-korrespondent, men nominell.
Jeg har undret meg over denne ensidigheten. Så mye undret jeg meg, at jeg for en tid tilbake ringte en gammel venn, professor emeritus med sosiologi og sosialantropologi som hovedfelt.
Han lanserte en forklaringsmodell, som i korthet går ut på at noen menn går langt med sikte på kompensasjon for manglende tilgang på det kvinner har omtrent midt på seg og tidvis dufter av bouilabaisse.
Men det er ikke sant at Græsvik bare har én interesse; han er også meget interessert i nettpublikasjonen Resett, om hvilken han har twitret: Det er så mange nasjonalister, rasister og autokratlogrende idioter i den porteføljen st vi skal være glad for at vi ikke ble invadert av et naziregime i dag.
Artig ytring, tenåringsaktig frisk med sjarmerende skrivefeil.
Græsvik er også ivrig bidragsyter til den store kampanjen med sikte på å skremme annonsører bort fra Resett. Han har kontrasignert – eller laiket, som man sier – en twittermelding fra en person som kaller seg “Einar”. Han navngir en bedrift som har annonsert hos Resett og hevder at dette foretaket “støtter en rasistblogg som driver meg hetskampanjer og trusler.”
“Einar” oppfordrer alle til ikke å leie maskiner av angjeldende bedrift og begrunner slik: “Pengene dine går rett i lomma til rasistene.”
Jau jau, som min grandonkel Albert pleide si når han ikke hadde ord for hånden og ikke gadd lete no’ særlig…
Hvor er humoren i norsk politikk og samfunnsdebatt? Hvor er viddet? Rausheten og smilene? Den morsomme arrogansen? Orderiet? Den vennlige ondsinnethet? Fornærmelsen som er så god at man blir imponert før man skjønner at man bør være fornærmet.
“An empty cab drove up to 10 Downing Street, and out of it stepped Clement Attlee.”
Dette skal Winston Churchill angivelig ha ytret sommeren 1945, etter å ha tapt valget. Man er i tvil om WC sa det, men ingen er i tvil om han at han kunne sagt det.
Uansett, setningen er så genialt infam at man bare må gi seg over. Trolig er ingen i norsk politikk og samfunnsliv i stand til å pønske ut lignende.
Jan P. Syse er nok den i norsk etterkrigspolitikk som er nærmest Churchills nivå hva raff muntlighet angår. Han har vært død i 21 år. Det er synd. Han ble borte altfor tidlig. Tap for norsk politikk og samfunnsdebatt. Syse var morsom, han hadde vidd, han hadde talegaver. En ordebukk. Mange trodde det kom spontant, men det gjorde det ikke. Han samlet på ordremser hele livet og forberedte sine taler grundig. Uforutsette debattytringer tok han rutinert på høyre hæl.
Kunne man tenke seg Jan P. Syse nedlate seg til å kalle meningsmotstandere “stinkende kloakkrør”, slik Venstres Tore Wilken Nitter Walaker og flere andre gjør? Neppe.
Vanskelig også å forestille seg JPS surre med ytringsfriheten og ringe rundt til bedrifter og anmode dem om ikke å annonsere i en navngitt publikasjon, slik Venstres Sveinung Rotevatn liker å gjøre.
Syse var en dannet mann som ofte glemte å demontere slipset før han spadde sand og sement i mørtelblanderen sin, Han lærte tale- og debatteknikk i sin tid som leder av Det Norske Studentersamfund. Siden den gangen fulgte han denne oppskriften før han opplot sin røst: Finne, ordne, forme, memorere og fremføre.
Hva har vi i dag? Jo, vi har friskusen Eivind Trædal (MDG). Han har et barns impulskontroll og sier så mye rart på så kort tid, med så høyt volum at journalist Fredrik Solvang ba ham forlate Dagsnytt 18- studioet i fjor vår. Hans faste uttrykk er “brunbeiset”, “fascist” og “rasist”.
En av hans meningsfeller, muslim og samfunnsdebattant Sumaja Jirde Ali, er heller ingen fullformats retoriker. Hun liker prefiksen FUCK og ettermonterer det hun finner i farten, som LISTHAUG og POLITIET.
Bortsett fra å være et seksuelt rovdyr i grissgrendt beliggende kornåkre, er heller ikke Venstres partileder Trine Skei Grande noen stor taler. Hun bryr seg ikke så mye om formuleringskunst, det vet hennes partifelle Abid Raja, og det vet “han homoen” (Ketil Kjenseth) og “psykopaten” (Alfred Bjørlo). Til forsvar for sine impulsive sex- og talevaner pleier hun anføre sin oppvekst på fest i Namdalen og omegn.
Kunne man tenke seg Jan P. Syse høsten 1989, før han ble statsminister – med gin&tonic-røst – bælje “morna Grooooo!”? Nei, selvsagt ikke. I moden ettertid tillot han seg å påpeke:
“Min regjering var langt mer humoristisk anlagt enn Gro Harlem Brundtlands».
Noen mener at humor er overmåte viktig, overalt – også i politikken. Det forsto aldri Brundtland, trolig fordi hun ikke hadde humor. Ei heller var hun i stand til å forme en noenlunde meningsfull setning. Dette forsto nok Syse. Han holdt litt igjen, tror jeg. La bånd på seg. Veloppdragen kar.
Virker som humor er ulikt fordelt langs den politiske aksen. Den ser ut til å krympe, bli mindre og mindre jo lenger ut på venstresiden man kommer. Helt ute i periferien.. der er det ikke uofte helt mørkt.
Martin Tranmæl var ingen ablegøyemaker og satte standarden tidlig. Og har noen hørt om store humorister i Norges Kommunistiske Parti? Eller AKP(ml)? Kommunistene er mest kjent for ufikse klær uten slips, jamfør Pål Steigan, Mao Zedong og Stalin.
Marie Simonsen er ikke politiker, men hun er kommentator i Dagbladet og kommenterer norsk politikk og samfunnsliv så snart hun ser sitt snitt. I likhet med en chihuahua later hun til å være født forbanna, hvilket ikke er så bra om man vil bli mor, men det har aldri vært i Simonsens tanker… hun har skrevet en hel bok om det. Nåvel, det er uansett for sent – og det er bra.
Som chihuahuaer flest er Simonsen ikke heller overhåndtagende faktasøkende. Ikke desto mindre henviste hun til fakta i en kommentar 22. februar i år og skrev så godt hun formådde om Trond Giskes “danseopptreden” på Bar Vulcan, inkludert: Hvorfor kan ikke noen bare si at Trond Giske er en kødd?
Hennes kilde: VGs aller minst etterrettelige journalist, Lars Joakim Skarvøy.
Den litt kuriøse duoen Sigrid Bonde Tusvik og Lisa Tønne er også i kommentatorbransjen – på sett og vis. De har slik ein podcast, og jeg er forbauset over hvor lite man kan få sagt på én time.
Jau jau, som man tidvis sa i Bratsberg amt i gamle dager… men over til venstresiden, som knapt kan sies å være en gjeng artige spilloppmakere. Se bare på Rune Berglund Steen som leder Antirasistisk senter. Gravalvorlig kar som dagstadig leter etter rasister, fascister, nazister – både med å uten forstavelsen neo.
Digresjon hertil: Teaterregissør Pia Maria Roll ytret dette babbelet på NRK for en tid tilbake: Det som er blitt veldig tydelig er at for å oppnå makt i Norge i dag, så må du enten være rasist, eller du må akseptere rasistisk retorikk på ett eller annet vis.
Le, eller gråte? FrPs Bård Hoxrud ler nok av slikt, mer nøyaktig: Han smiler og ler hele tiden, slik at man selv er på nippet til å smile en smule. Kan meget vel tenkes at hustøsene på et bordell i Riga i 2011 ble smittet av hans helt påtagelige humør, og at alle var blide og fornøyde… også da Hoxrud forlot etablissementet, sammen med noen partifeller.
Bordellen i Riga. Jolly good. Klinger godt.. omtrent som Siste tango i Paris. Oppsummert: Meget bedre med en blid horekunde fra FrP enn enn humørløs surpomp fra Rødt.
Men alt er ikke helt svart på venstresiden. SVs leder Audun Lysbakken er en godgutt som ikke går av veien for et smil og en latter. Jeg har hørt at til og med Siv Jensen ikke kan stå for Lysbakkens sjarm.
Men la oss ikke glemme muslimene. De tilhører jo også venstresiden og er litt av noen sjarmtroll og morofanter. De foretekker fredagsbønn fremfor fredagspils, men hva gjør vel det.. når de resten av uken sprer om seg med liv og latter og løyer.
Noen av dem er også deltakere i norsk politikk og samfunnsdebatt. Se bare Ubaydullah Hussein. Hos ham sitter smilet løst, som gamle onkler i utkant-Norge gjerne sier. Han vil helst kverke alle som ikke tror på Muhammed, men han sier det med et smil. Artig rabagast, dømt til ni års fengsel for inngrep med IS.
Også har vi Mohyeldeen Mohammad, et fargerikt innslag i norsk offentlighet. I tillegg til bensintyveri og kjøring med motorkjøretøy uten gyldig registrering, er han er kjent for sine mange, litt røffe SMSer. Han sendte noen av dem til Venstre-politiker Abid Raja hvorav denne: Vi muslimer får følelser av vemmelse hver gang vi ser det stygge skitne murtad kafir tryne ditt!!, og denne: Selv dine egne foreldre tar avstand fra deg. Du er virkelig et NULL og en skitten murtad kafir! Må Allah gi deg uhelbredelig sykdom, engstelighet, trengsel, fattigdom, et smertefullt og ynkelig liv før døden, og la deg råtne i Jahannam for evig og alltid!!!
Mohammad ble idømt to og et halvt års fengsel for truslene mot Raya.
Han burde kanskje hatt tilleggsstraff for dårlig norsk, men vi skjønner alle hva Mohammad mener, og det er formildende. Men hva ville Syse ha sagt til alt dette. Jeg ler meg skakk og krokete bare ved tanken…
Etter Jan P. Syses død i 1997, innlemmet jeg i mitt leveregelsett vanen med å alltid sjekke hva Keith Richards og Mick Jagger ville sagt om saker og ting: I know… it’s only rock’n roll, but I like it, like it, yes I dooo…
“De e ikkje IS-ungar, de e våre ungar”, sa Olaug Bollestad på Kristelig forklepartis landmøte nylig.
Litt underlig ytring, ettersom disse kidsa vitterlig er IS-unger. Men la gå, Bollestad er en dame full av følelser, og hun har åpne tårekanaler med drøy diameter.
Videre i sin tale sa hun at Norge må hente disse ungene ut av flyktningleire i Syria og bringe dem hit til lands. Det dreier seg om rundelig regnet 40 unger.
Men hvordan? Et ikke så veldig omtalt tema er identifisering. Hvordan vet man hvilken unge som hører til hvilken mor?
På bilder fra leirene i Syria ser man en hel haug med svarte skikkelser. Man ser ikke hva som er inni. Men la oss anta det er kvinner.
I tillegg til de subbeside, teltlignende og dystermørke draktene, har de også niqab foran ansiktet, med en cirka 9 millimeters bred sprekk, som tillater litt dagslys å falle inn på netthinnene.
Rundt omkring løper unger og det kan godt tenkes at de ikke aner hvem som er mammaene deres, for alle kvinnene ser kliss like ut. Og pappaene har de aldri sett, de ble skutt i filler og ligger noen fot under ørkensanden et eller annet sted.
Dette minner meg om 17. mai for uendelig mange år siden. Jeg var fem år gammel. Moren min hadde på seg sin Vest-Telemarkbunad. Vi var i byen. Mange mennesker, mye ståk og ståhei og hurlumhei.
Faren min gikk avsted og stilte seg opp i en is- og pølsekø. Jeg surret litt omkring og lekte litt med noen unger jeg aldri hadde sett før. Plutselig var de borte, og jeg kikket omkring meg for å finne moren min. Men jeg så ikke annet enn bunadkledde damer hvor enn jeg festet blikket.
Fra mitt lave utsiktspunkt syntes jeg det hele var nokså forvirrende. På den tiden så jeg ikke forskjell på bunader, jeg så nesten ikke noe særlig forskjell på damer, heller.. men jeg visste godt hvem moren min var, jeg kunne peke henne ut hvor det skulle være, rød i håret som hun var. Men ikke denne dagen.
Damene hadde ikke skaut som dekket hår, ikke noe tøystykke foran ansiktet, men de var alle stivpyntede i bunader fra ulike landsdeler, og i 17. mai-kaoset så jeg ikke forskjell.
Jeg ble svært urolig og lurte på om mamma hadde forlatt meg. Og var pappa virkelig i is- og pølsekø? Tenk om han hadde dratt sin vei, satt i drosje på vei til Amerika-båten med hensikt å emigrere til Texas for å bli cowboy.
Jeg begynte å gråte og tenkte at nå er det bare verden og jeg. Etter en tids gråt og intens leting etter mamma, skjerpet jeg meg. Jeg erkjente min nye status: Foreldreløs.
Vel vel, tenkte jeg.. da er det verden og jeg. Jeg visste at mamma og pappa hadde en reservehusnøkkel gjemt på et hemmelig sted i hagen. Jeg visste hvor.
– Men kjære guten min, då. Hev du grett?
Det var mamma. Kan ikke nekte for at jeg var svært glad for å se henne. Så kom pappa også. Det ble is og pølse. Til og med brus.
Alt ordnet seg til det beste, og siden den dagen har jeg aldri vært i tvil om hvordan Vest-Telemarkbunaden ser ut.
