Når det går litt trått for Boca Juniors i den argentinske eliteserien i fotball, ringer ikke klubbledelsen sin gamle helt Diego Maradona (58) og ber ham vennligst komme og ta i et tak på midtbanen i viktige kamper. Nå var selvsagt Maradona en uendelig mye bedre fotballspiller enn Gro Harlem Brundtland (80) var politiker, men den gamle dama har nå engang heltinnestatus i Arbeiderpartiet, og i et notat lekket fra partiets valgkampkontor fremgår at noen på alvor vurderte å bruke Brundtland i årets lokalvalg. Hun var påtenkt oppgavene å snakke Sylvi Listhaug og statsminister Solberg til rette. Jævlig synd at det ikke ble noe av. Gro Harlem Brundtland er ikke blitt klokere med årene, ennå babler og skvaldrer hun usammenhengende som en gammel, ukrainsk torgkone. Av slikt blir det humor og underholdning. Hun kunne gitt valgkampen et løft.
Men rett skal være rett, noen ganger skjønner alle hva hun sier, slik som i fjor, da hun til Dagsavisen uttalte: “Vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.” Man må anta at hun med “vi” mener politikere, kanskje især sentralt plasserte Arbeiderparti-folk. Utsagnet mer enn antyder at “vi” hadde kontroll før. Ulaseggjørlig å tolke det annerledes: Gro Harlem Brundtland mener at noen ganske få utvalgte skal bestemme hva folk flest bør høre. Saft suse, kjerringa er et kasus. Det er Jonas Gahr Støre, også. Han vant kommunikasjonsbyrået Geelmuyden-Kieses Tåkefyrstepris i 2015 og var nær ved påny å vinne prisen i fjor. Sammen i valgkamp hadde de to vært uimotståelig ubegripelige…
Den 21 år unge mannen fra Bærum som sist lørdag gikk inn i Al-Noor Islamic Centre med tanke på drepe noen muslimer, gjorde det ikke av fri vilje. Det var ham, men allikevel ikke. Han handlet etter anmodning fra andre, det er ihvertfall slik mange ser det, deriblant Rune Berglund Steen i Antirasistisk Senter. Steen er sannhetens overogundervaktmesterforvalter og dessuten godhetens yppersteprest, og han vet hva han snakker om – det vet alle som kan høre og lese.
Philip Manshaus var bare et verktøy, en trådstyrt dukkegutt, som skulle dra i en avtrekker. Trådtrekkerne var de hyperfantastrasistnazifascistoide nettpublikasjonene Resett og Document – og ikke minst: Hege Storhaug, sjefen i Human Rights Service, som angjeldende lørdag gledet seg over at hennes nyopplag av Islam. Den 11. landeplage solgte som hakka møkk, til alle bøkene var borte som indre kjønnslepper i Somalia. Nordmenn er visst sabla sugne på den boka. Tilfeldig sammentreff av begivenheter? Neppe. Det er trolig minst 129 prosents sannsynlighet for at den unge mannen fra Bærum sprengleste Storhaugs bok den lørdagen og ble ellevilt overbevist om at det eneste rette var straks og uten opphold gå ut av huset med våpen i lanke og avlive noen muslimer i nabolaget. Men hvorfor avsjelet han stesøsteren sin først? Fordi han er rasist, og hun er adoptert fra Kina? Eller fordi hun fikk nyss om hans forehavende og ville snakke ham fra det? Kombinasjon? Uansett, den ungen mannen drepte henne. Dernest forlot han huset og tasset avsted i retning Al-Noor Islamic Centre. Han greide ikke drepe noen der, men han skremte mange muslimer, og det meste av norsk politi brukte resten av helgen til å passe på muslimer hist og her i landet. Rune Berglund Steen er ikke så opptatt av den 17 år unge piken som ikke lenger er blant oss, han er beskjeftiget med å fortelle alle at landet vårt er stuvende fullt av islamhatere hvoriblant en hard kjerne av onde og ekle kasus som kritiserer islam i utide og utide. Hege Storhaug er blant disse og må på sin kappe ta det meste av den nitriste historien fra Bærum. Ikke urimelig å anta at Rune Berglund Steen har tenkt slik og kontaktet påtalemakten, henvist til paragraf 185 i Straffeloven og redegjort for sitt syn i skyldspørsmålet: Ved innbundne hatefulle ytringer i flere opplag oppfordret til vold og således medvirket til drap, drapsforsøk og terrorhandling…
Ikke uofte oppholder jeg meg på et sted der jeg kan velge mellom utedass og vanndo. Jeg pleier velge utedassen, for den er så gild og koselig, og når det er varmt i været og sola skinner på heia… ja, da er valget enkelt.
Dessuten synes jeg bæsjene kommer mer til sin rett i en utedass. Videre mener jeg bæsj er et påfallende forsømt tema i dagens samfunn. Nesten flere enn alle i hele verden er manisk opptatt av hva slags mat vi putter i munnen, men ingen er interessert i hvordan maten ser ut noen timer senere – etter prosessering. Dama til Stordalen, eksempelvis… hundærre Gunnhill… synes ikke vi skal spise mer enn 0,14 mikrogram rødt kjøtt ukentlig. Hun kan bable i timevis om bærekraftig kosthold mens hun flyr kloden om i svære jetfly, men snakker hun om bæsj? Nix. Bæsj er visst tabu nuomstunder. Jeg vil gjerne slå et slag for bæsjen – rehabilitere den, så å si. I helgen ville det seg slik at jeg – etter flere timers rier – dyttet ut en real rugg, som jeg ikke kunne la være ta et bilde av.
Tilfeldighetene var slik sammenstablet at jeg hadde litt selskap denne helgen, en venninne jeg kjenner ut og inn. Hun vil gjerne være anonym, la oss kalle henne Brita. Hun var opptatt med no’ gjærbakst på kjøkkenet, men jeg påkalte henne med høy røst: – Briiita!! Kom hit, jeg må vise deg noe? – Ha’kje ti’… upptatt med bakjing. – Du mååå komme, må vise deg no’. – Okei.. bi litt, då. Masafant! Hun kom omsider over tunet, blond og nasjonalromantisk rødkinnet med forkle hektet over akkurat passe brede hofter. – Ja? – Se her, sa jeg og pekte i retning dohullet – Eg set ‘kje anletet burti dera. – Neida, men bare ta en titt. Hun gjorde det og: – Milde Jesus og trøste økkøn… og fy for ein stank! – Er den ikke fin? – Høt??? – Form og farge og sånn, feiende flott. Angrer på at jeg ikke spiste litt av den maisen du serverte til entrecôten i går kveld, da ville den hatt noen dekorative, gule prikker. Brita rygget tilbake. Hun er oppvokst i en baptistfamilie og banning inngår ikke i hennes dagligtale. Ikke desto mindre:
Hva faen er det med Verdens Gang? Hvor er krimjournalistene? På fellesferie? Eller har ingen av dem kommet seg etter en hurlumhei av en firmasommerfest med fri børst og litt for mye pulver i nesa? En 28 år gammel mann hever et langt sverd over hodet og hakker i stykker en 36 år gammel tysk-kazakstaner på et fortau i Stuttgart. Mannen på bakken er sjanseløs. Hans 11 år gamle datter er tilstede og ser faren dø. Sverdføreren er palestiner som hevder å være syrisk flyktning. Han figurerer under navnet Issa Mohammed og er en kløpper med sverdet. Han jobber målbevisst og blodomsprutende. Mohammed er kanskje rettroende muslim, og da faller det naturlig å sikte på halsen, slik at hodet ramler av og ruller et stykke, men ikke så veldig langt… for mannen på fortauet har kanskje stor nese, som øker rullemotstanden.
Dette er skikkelige greier, ikke et slapt og halvhjertet sjalusifylledrap i utkant-Norge. Nei, dette er drap i særklasse – i offentlighet, med mobiltelefonbrukere tilstede. Issa Mohammed var sikkert ikke så godt integrert at han benyttet seg av et nakkeskudd med 9 millimeters pistol, som jo er tysk tradisjon… nei, Mohammed er araber og foretrekker nok tradisjonelle metoder fra egen region og religion. Offeret og drapsmann kjente hverandre, og motivet for drapet skal være at Issa M. fryktet at den dumme mannen på fortauet skulle angi ham, sladre om hans ulovlige opphold i Tyskland. Jaja, dette drapet bidrar nok ikke til å tilsløre Issa Mohammeds asylsvindel, men arabere er jo ikke alltid like rasjonelle, og mange av dem svinger sverd og macheter før de tenker seg om. Fort gjort, det. Men nå skriver jeg meg helt bort. Poenget er: VG har tradisjoner hva kriminaljournalistikk angår, og hva ville henfarne Knut Haavik sagt om VGs manglende interesse for drapet i Stuttgart? Før Haavik ble eneveldig sjef i Se og Hør, var han durkdreven krimjournalist i VG. Han sov med politiradio under puta, og han kunne lukte røde blodlegemer på mange kilometers avstand. Intet drap unnfløy hans oppmerksomhet. Hva ville Haavik gjort i dette tilfellet, om han hadde vært redaksjonsjef i VG og hadde ansvaret for krimjournalistikken?
Han hadde nok hasteinnkalt alle krimkarene og sagt: – Kom dere avsted til Stuttgart. Jeg vi ha alt om den saken, og da mener jeg alt. Jeg vil ha bilder, alt om gjerningsmannen, familien hans, venner. Alt! Snakk med politiet, snakk med borgermester’n… og hvis det ennå er blod på fortauet, skrap det av og ta det med hjem… jeg vil ha nærbilde av det. Så… husj-husj. Kom dere avsted! VG skriver påny om Manson-drapene i 1969. Men avisen rører ikke ved sverddrapet i Stuttgart. Hvorfor ikke? Fordi gjerningsmannen er araber og formodentlig muslim? Ville det vært annerledes om drapsofferet var muslim og gjerningsmannen en halvnazist fra Nürnberg, eller kvartjøde fra Berlin? Man er henvist til gjetninger.
Foreldre er bekymret for sine barn. Man ønsker ungene alt godt, forsøker å gi dem retning i livet… og håper de skikker seg vel og lever lenge i landet. Muslimer i Norge og andre vestlige land går litt hardere til verks og insisterer på at barna deres holder seg på den smale sti, og den smale stien i islam er meget smal, mange vil si svært kjedelig og noen vil hevde at den ikke er særlig utviklende. Muslimske foreldre er ikke så opptatt av å passe på sønnene sine, de gis anledning til å dyrke sine fritidsinteresser, slik som knivstikking på åpen gåte og ran på høylys dag. Men døtrene… de anses som særskilt verneverdige objekter. Bare tanken på at noen kan komme til å fikle litt med glufsa til ens datter, får muslimske menn til å ramle av hengslene, hoppe opp og ned og rive seg i skjegget og kanskje bli varig sinnssyke med dårlige prognoser for bedring. Lettere å holde styr på døtre i Kabul, Jeddah og Islamabad…. der er det jo ikke så mye vestlig dekadense at det gjør noe. Liten smittefare. Men her i Norge, milde Madonna… her ruser jentene seg på hva det skal være og sprader omkring nesten uten klær og oppfører seg som durkdrevne horer.. det er ihvertfall slik muslimene ser det, og de frykter at deres egne døtre skal kopiere denne svinske liderligheten og til slutt havne i det muslimske helvetet – som er mye verre enn det Satan administrerer – der usømmelige muslimske kvinner med stålvaiere blir hengt opp etter kjønnsleppene og grillet til Dovre faller på varme mye heitere enn smelteovnene til Hydro Aluminium. Islam Net har tatt hånd i hanke. Sjefen der, Fahad Qureshi – for tiden den mørkeste mørkemannen i Norge – frykter at muslimske ungdommer skal bli for norske. Qureshi er salafist, bokstavtro Koran-leser og vil helst kverke alle homofile og utro kvinner i hundre tusen kilometers radius… og nå vil han at alle unge muslimer i Norge skal tenke og mene som ham.
Til dette omskoleringskonseptet er samlet inn én million dollar, ifølge Islam Nets nettside. Første vers av en kjent barnesang fra 60-tallet begynner med Noen barn er brune, som et nystekt brø’ og slutter med meget er forskjellig – men det er utenpå. Morsom og koselig propaganda for små barn, men alle over sju år vet bedre… vi er ulike, både inn- og utvortes. Det finnes ulike kulturer, forskjellige verdier, en drøss livsanskuelser spredd kloden om, og differansen mellom islam og vestlige verdier er mer enn påtagelig. Muslimer vil gjøre alt for å holde barna sine fast i sitt verdensbilde, som ikke er nevneverdig endret siden 632. Selv har jeg ikke unger i alder der man er redd for hva galt de kan finne på. Men la oss si at døtrene mine hadde vært ti år yngre. Verst tenkelige scenario? At de konverterte til islam, selvsagt. Det ville vært absolutt det verste, det laveste, det dummeste, det i særklasse mest åndssvake de kunne ha funnet på. Jeg tror faen meg jeg ville foretrukket at de ble hardkokte narkohorer uten fast bopel. God helg, forresten..
I Iran risikerer kvinner ti års fengsel hvis de viser seg offentlig uten hijab. Muslimer – hovedsaklig menn – er redde for at kvinnehår skal påkalle menns oppmerksomhet, og da er det fort gjort at det utarter til tøylesløs skjørlevnet som raskere enn Flytoget kan utvikle seg til mangekant der kvinnen knallhardt blir penetrert i absolutt alle kroppsåpninger mens hun i hemningsløs, horete vellyst skriker at profeten er dum og at orgasme er like deilig som svineribbe og syltelabber og vel så det. Jeg har ledd hyppig og svært høyt av muslimske menns overhåndtagende besettelse av sex og deres tro på at hijab er enda mindre opphissende enn en skål corn flakes og således hindrer alle tilløp uønsket seksuell adferd. Muslimer er jaggu tette i nepa, har jeg resonnert. Vel, jeg er ikke så sikker lenger. Jeg har sluttet å le av muslimske menn. La meg forklare: I går var jeg på vei til et sted cirka 20 mil fra der jeg bor. Omlag halvveis stoppet jeg ved en bensinstasjon. Jeg satte meg på en benk, tente en sigarett, glante ut i den landlige luften og tenkte mindre enn lite på ikke så mye. En bil kjørte inn og parkerte ikke langt fra meg. Ut av kjøretøyet steg to kvinner med hijab. Jeg la knapt merke til dem, kvinner med hijab er jo vanlig skue her til lands. Jeg la ikke merke til at de kom ut av stasjonen heller, registrerte såvidt i sidesynet at de gikk mot bilen sin. Men så: Tre meter fra bilen stoppet de og tok av seg hijabene. De ristet ut håret sitt, svart og langt og bølgete… og skulle du sett… jeg fikk øyeblikkelig ereksjon så svær og kraftig at jeg ble helt svimmel; trolig hadde det meste av blodet presset seg inn der nede. Jeg har ikke vært så kåt siden ungdomsskolen. Min nedrige tilstand var så alvorlig at jeg nesten ikke registrerte at damene satte seg i bilen og kjørte østover. Buksa mi var blitt altfor trang, jeg greide såvidt å kreke meg bort til bilen. Jeg kjørte avsted og prøvde å tenke på noe annet. Det der nede sprengte seg vei gjennom glidelåsen, bykset ut og viklet seg inn i rattet slik at jeg mistet styringen og nesten kjørte i grøfta.
Nei, faen.. dette går ikke, tenkte jeg. Hva skal jeg gjøre… jeg kom i tanker om noen sauer jeg kjørte forbi i sted, de gikk omkring og gresset på et jorde og bonden var ikke å se noe sted. Vel, etterhånden rant blodet tilbake, noe av det nådde hjernen…og jeg greide å tenke klart. Jeg tenkte at muslimske menn vet faen meg hva de snakker om – respekt!
Leste Klassekampen i går, en kommentar ved tittel HVITE KVINNERS TÅRER – penneført av litteraturstudent, feminist og groruddøl Muna Jibril. Hun henviser til erfaring og skriver at hvite kvinner hater å bli minnet om sine privilegier, og at de vanligvis begynner å gråte om de er så uheldige å uforvarende dumpe borti problematikk vedrørende hudfarge og rasisme og sånn. Jibril mener at hvite kvinner må skjerpe seg – slutte å grine.
Inni gamperæva lenge siden jeg har lest en tekst så klokt formulert, det må jeg… det må ha vært før Olsok i forfjor, eller året før. Jibrils kronikk har fjernet skjell fra min glugger, jeg forstår nå hvorfor en av mine døtre kom ut fra badet hjemme hos meg for en tid tilbake, med tårevåte øyne. Hun hadde nok sett seg i speilet og blitt minnet på at hun er hvit. Kanskje var hun også kvalm av å se hudfargen sin. Kan godt tenkes at den lyse teinten hennes nærer skyldfølelse for slavetiden i USA, Storbrittanias imperialistiske fortid og drapet på Martin Luther King. White womens burden… jepp, hvite kvinner er sårbåre, Jibrils erfaringer er helt i tråd med mine egne. La meg ta en ferskt eksempel fra sist søndag: En kvinne ringte og spurte om jeg ville være med å bade i fjorden. Selvsagt ville jeg det, vi var jo naboer som barn, og hekken mellom eiendommene var lav og fillete. Hadde ikke sett henne på minst femten år. Jeg gledet meg. La oss kalle henne Jenny. Hun ankom stranden til avtalt tid, helt presis. Hun steg ut av en Folkevogn Beetle kabriolet, skinnende lyseblå i augustsolen. Hun var iført en blomstret hippiekjole. Jeg kunne ikke la være å titte litt da hun kom gående mot meg… langt, flagrende lyst hår og en kurv i hånden… hun hadde beholdt mye av sin ungdoms ynde og sødme. Hun skrellet av seg kjolen, og jeg kan ikke si annet enn at jeg misunte badedrakten hennes. Hun dumpet ned ved siden av meg. Klemmer og lenge siden sist og det var jaggu hyggelig. Jeg pekte i retning Folkvogna hennes og sa: – Kul vogn. Hatt den lenge?
Det var som å skru over en bryter. Jennys blide åsyn var plutselig borte. Underleppen hennes dirret, og hun begynte å gråte. – Næmen Jenny, da… hva er det, sa jeg noe galt? Hun snudde seg vekk og tok frem fra kurven en serviett, som hun strøk over begge kinnene. Det tok litt tid før hun: – Sorry.. ehhh.. njææ, den er ganske gammel, da… og har gått over hundre tusen. Den pleier ikke være så blank, sa Jenny og fortalte at hun nylig hadde vært på besøk hos moren og faren sin på hytta i Risør. En dag da Jenny og moren var inne i sentrum, spiste napoleonskake og pludret om forgangne familiesomre, hadde faren vasket og polert Jennys bil – så grundig at den så kliss ny ut. Jenny hadde blitt fortvilet, men hadde latt som ingenting. – Men kjære vene, det var da hyggelig gjort av faren din, men han har jo alltid vært en prima kar. Jeg husker den gangen jeg snek meg inn… – … han skjønner ingenting, sa Jenny og skar et eple i to. Hun rakte meg den ene halvdelen. Hun så utover sjøen og skjelvende lysreflekser. Jeg skjønte ingenting, men lot Folkevogna fare og kunne ikke la være å legge merke til hvor blek den vakre huden hennes var. På det nærmeste kritthvit. – Burde du ikke smøre deg med litt solkrem, Jenny. Fort gjort å bli solbrent. Jeg har faktor 49 med meg og på meg. Jenny begynte å gråte igjen, og jeg lurte på om en nær venninne av henne var død i bilulykke, eller overdose. Var hun alvorlig syk og hadde knapt to uker igjen på jorden? Eller var hun simpelthen kommet i overgangsalderen? Hun hentet frem en ny serviett, den ble ganske våt. Jeg liker ikke at kvinner gråter, jeg vet aldri hva jeg skal gjøre, blir helt matt. Jeg holdt på å legge armene rundt henne og trøste, men tok meg i det. Jenny og jeg hadde aldri vært så veldig intime, bortsett fra den sommerdagen i 1973, da vi var nakne i hennes pikeseng mens foreldrene var ute i hagen og stelte roser. – Jeg burde ha solet meg før i sommer. Jeg skammer meg, jeg ser ut som en britisk overklassekvinne anno 1890. – Aldeles ikke, du er mye vakrere, sa jeg og tenkte jeg skulle kjøre på og kanskje få henne til å le litt: – Du er som en kashmirorkidé blant løvetann, en engsoleie blant skvallerkål, en forglemmegei blant brennesle og tistler. Sannsynligvis er du den vakreste på Østlandet og store omegn. Hun lo en kort, tvungen latter. Jeg sa jeg måtte tisse, men det måtte jeg ikke. Trengte bare å komme bort litt. Jeg gikk inn i skauen bak oss, satt meg på en stubbe og tenkte på hvor lite jeg skjønner av kvinner. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle muntre henne opp… foreslå et bad, stupe fra svaberget.. sånne ting. Litt saltvann i håret gjør godt, tenkte jeg og reiste meg. Jenny satt på opplent på albuene sine og forsøkte å fange solstråler. Jeg likte det ikke. Så hvit hud, så sterk sol. En dame med lang, svart chador og ditto hijab tasset forbi oss. To små gutter på slep. De oppsøkte skyggen fra et stor furutre ikke langt fra oss. De to guttene var ikke sene om å komme seg i vannet. De hoiet og sprutet vann på hverandre og oppførte seg som gutter. De var ikke her for å bli brune, de var brune nok og Jenny begynte å gråte igjen. – Hva er det, Jenny? Skjedd noe? Er du syk, eller no’… noe med familien? Hun hadde tatt frem en serviett til og jeg lurte på hvor mange servietter hun hadde med seg. Øynene hennes var klissvåte og rødkantede, hun tørket kinnene tørre og jeg trodde hun var i ferd med å si noe forklarende, men så brøt hun ut i hikstgråt. Jeg så opp mot himmelen for å se om solen gikk sin gang. Det gjorde den…
Jeg dyttet girspaken i revers. Klar til å slippe clutchen og gi full gass bakover. Svette. Statiske øyelokk. Spente muskler. En mann steg ned fra traktoren. Han registrerte mitt nærvær i et lite glimt av et lite øyeblikk. Gikk sakte over veien. Noe med det ene beinet, det virket skadet. Han slepte det med seg, svingte det. Sidelengs gange, som en krabbe. Jeg forsøkte å tenke meg til hva han skulle på den andre siden av veien. Hente en stokk, en stor stein? Hvor syk er han, på en skala fra 1 til 10? Dobbeltsidig paranoid schizofreni, med hypervoldelig fortid? Rømt fra tvungent psykisk helsevern? Mor og far halvsøsken? Er dette skikken her i Drangedal… stoppe biler midt i granskauen, drepe, tappe blod, slakte… hva er planen i dag? Flå meg og av ryggskinnet tilvirke lampeskjermer til de gamle lampettene han har på veggen i eldhuset sitt? Han pisset. Han sto bredbeint og pisset. Jeg kunne se en tjukk stråle som glitret i lyset fra noen få solstråler som fant smutthull mellom granstammene. Jeg slappet av litt, satte bilen i fri. Betraktet. Lekte antropolog. Mannen holdt det gående. Er han ikke snart tom? Der ja, han gjorde små jukkebevegelser og dro seg trolig samtidig i pikken, for å få ut de siste dråpene. Han fomlet med noe foran… trolig glidelås, eller knapper. Eller rundet han simpelthen av med litt onani? Jeg forventet at han skulle sende meg et unnskyldende blikk, et jovialt smil.. et sånt innforstått mann til mann-signal… ja, vi menn er menn og når vi må pisse, må vi faen skjære meg pisse… hææh? Nix, han gikk tilbake til traktoren, langsomt krabbeaktig. Seksdagersskjegg og uttrykksløs. Jeg var ikke der, jeg var ingenting. Ikke bilen min, heller. Bare luft. Mannen satte seg i traktoren. Plutselig stakk han hodet ut av førerhytta og flirte mot meg.
Milde Maria og alle englene omkring på marken… samme fyr som han i veikanten? Nei, ikke mulig… ikke engang teoretisk. Ikke tid, ikke rom. Brødre? Like raskt som han stakk hodet ut, trakk han det tilbake. Traktoren fortsatte i samme tempo. Midt i veien. Du slette tid, tenkte jeg. Hva er det med drangedøler? Er denne mannen far til noen som går på skolen her i bygda? Jeg håpet ikke det. Han blinklyste ikke da han brått svingte av til venstre, på en grusvei inn mellom en svær bjørk og en enda større ask. Jeg forsøkte å se hvor han ble av. Ikke snurten. Borte i grønska. Radioen ga seg til å spille Sweet home Alabama, men jeg var glad for å være i live. Jeg trengte sigarett, og bilen trengte bensin. Jeg hadde ikke lyst til å bli stående her i området, kanskje tilbringe svarte natta i bilen. Tanken gjorde meg nervøs. Hvor mange drangedøler reker omkring i nattens mulm og leter etter noen å mobbe, pine og dernest slå ihjel, eller henge i enden av et stroppebånd festet til en solid furukvist tre meter over bakken? Endelig: Grelle fargeflater, illuminert av wattsterke lyskilder i skumringen. Jeg pustet lettet ut. Jeg svingte inn ved nærmeste pumpe. Jeg fylte for fem hundrelapper og gikk mot stasjonsbygningen. Jeg så noen mennesker sitte ved vinduet. De holdt øye med meg. Jeg ble nervøs og tenkte at jeg skiller meg ut, jeg er en fremmed, et opplagt offer for mobbing og grov vold. Faen i helvete. Slipset. Glemte å legge igjen slipset i bilen. Jeg holdt på å snu, men innså at det var for sent. Hvit skjorte og slips. Herregud, som å be om bråk og ubehageligheter og kanskje en kulehammer i bakhodet. Jeg er praktisk talt død. Dead man walking. Bruker drangedøler slips? Kanskje når de skal begrave mobbeofre som har avviklet seg selv, kanskje ikke. Jeg åpnet døren til dørgende stillhet. Alle stirret på meg. Fire-fem ungdommer rundt et bord sluttet å tygge pølse og brød med masse ketchup, og en middelaldrende mann ved bladhylla med sommerkoteletter foran ørene, sluttet å bla i et blad. Jeg nikket svakt i flere retninger, som for å hilse. Ingen respons. Bare stive blikk. En oversminket ung dame som om tjue år vil ligne… et eller annet, tygget tyggegummi og målte meg med sløret blikk. Denne kvelden lignet hun en kanin.
Jeg gikk til disken og hadde bankkortet klart. Damen bak disken stirret også. Hun lot ikke til å ha registrert bensinfyllingen. Hun hadde håret samlet over issen, som la ti centimeter til høyden hennes. – Ja, det var litt bensin, sa jeg og viftet med bankkort. Hun sa ikke noe, bare tastet litt og nikket i retning betalingsterminalen. Jeg dro kortet og tastet pinkode. Godkjent. Jeg vendte om for å gå. Intet hadde endret seg. Mannen med bladet bladde ikke. Ungdommene sto og satt der de sto og satt. Alle stirret. En av guttene hadde trang T-skjorte over store muskler. Ørene hans var påfallende store, eller var hodet for lite? Jeg tok meg ikke tid til videre studier. Jeg gikk og følte meg ikke trygg før jeg satt i bilen.
Jeg vred om tenningsnøkkelen. Starteren gikk, men motoren tente ikke. Rart, den starter jo alltid på første. Prøvde påny. Ikke ansats til tenning. Hva faen. Jeg begynte å svette igjen, og sola var ikke der den var. Stasjonsområdet lå i skygge, ungdommene innenfor stirret ut mot meg. Jeg fikk ikke inntrykk av at de snakket sammen. Jeg vred tenningsnøkkelen igjen og så at tre av guttene var på vei ut døren. Gutten med de store ørene, eller lille hodet, hadde endret ansiktsutrykk, til noe annet. De to andre var bare mørke skikkelser. Bilen startet. Alle fire sylindre slo taktfast. Guttene løp nå. Jeg dengte bilen i gir og ga gass. Jeg så ikke i speilet. Fem minutter senere fant jeg avkjøringen nordover. Hjertet mitt hadde roet seg ned og pumpet med vanlig trykk. Jeg dyttet låseknappen på døra mi, jeg var ennå i Drangedal. Jeg kom i tanker om den unge damen jeg nettopp hadde lest om: Pen kvinne, blond, snart 30 år. Tidligere elev i Drangedal. Plaget og mobbet og utestengt i hele oppveksten. Kalt “stygg” og “rar” og “hore”. Vondt i magen, sluttet å spise, orket ikke gå på skolen. Moren tok affære, kontaktet skolen gjentatte ganger. I perioder hver dag. Ingen hjelp. Ingen ville høre på. Ingen medfølelse. Passiv lektor, passive lærere. Den lille, søte jenta ville dø. Hun gjorde et forsøk, har jeg lest i avisen. Nå er hun ufør, men hun lever. Hva er det med Drangedal? Jeg fisket frem lighteren min og ville ildgi en sig. Faen, jeg glemte sigaretter. Et øyeblikk vurderte jeg å kjøre tilbake til bensinstasjonen, men bare et øyeblikk. Jeg liker ikke zombier. Jeg presset gasspedalen. Bilen løp snart i 100 kilometer. Hvor er nærmeste sted som selger sigaretter? Det begynte å bli sent. Hvor lenge uten? Motoren foran meg duret jevnt og trutt. Ikke et feilslag. Trygt. Snart bryter jeg kommunegrensa, tenkte jeg og prøvde å tenke på noe annet enn 20 Lucky. Noen minutter passerte og uten at jeg medvirket noe særlig, trakk jeg til meg høyre fot. Bilen retarderte. Jeg svingte over i venstre kjørebane, bremset, rygget og koblet inn 1. gir…
Hjertet mitt banket så hardt at det sank ned og dunket borti leveren, som ikke har godt av flere påkjenninger i sommer. Jeg så stivt ut gjennom frontvinduet og forbannet min avgjørelse om å kjøre inn i denne kommunen. Hybris. Svetten rant nedover pannen, noe inn i øyeåpningene. Jeg måtte ta av meg brillene og gni synet tilbake. Mørke grantrær tett på hverandre, begge sider av veien. Ingen mennesker. Bare skogmus, ekorn og kanskje en grevling ville sett en forbrytelse her ute. En V8-motor er vanligvis ørenslyst, men ikke nå. Den røde Dodgen holdt kort avstand, med nitidig nøyaktighet. Jeg turte ikke redusere farten, turte ikke øke den. Kjøre fra den? Ulaseggjørlig. Min gamle franske bil ville være sjanseløs. Jeg følte meg som en sild jaget av en blåhai, og i hanskerommet hadde jeg ingen .38 med seks patroner i tønna. Kjør bare vanlig, lat som ingenting, sa jeg til meg selv. Jeg tørket svetten fra pannen og konsentrerte meg om å holde konstant hastighet. Ikke provosere. Ikke provosere.. for all del.
Av og til slapp Dodgen taket en meter, eller to, og ga gass. Korte, hissige pådrag, nok til at V-åtteren fikk brøle litt. Samme avstand. Hva slags menneske sitter bak rattet i den Dodgen? Hvem i helvete oppfører seg slik. Er det læreren nevnt i en avis forleden, som i likhet med elever plaget og slo en gutt som i dag er voksen mann med skjegg og har levert to masteroppgaver og er medlem av MENSA? Og nå vil læreren ta meg, også. Kanskje er han ruset. Han sitter nå bak rattet i sin pickup-truck og lurer på når det passer best å skjære inn foran meg, stoppe bilen min og dra meg ut… nei, døren er låst, men han har sikkert en jernstang, eller en kløyveøks med hvilken han knuser sideruten. Da er det gjort. Jeg ligger på asfalten. Ut av min åpne skalle renner blod og hjernemasse. Før eller siden kommer nok Knut “Sputnik” Storbukås med lastebilen sin og kjører meg flat, så flat at mange synes det er vanskelig å se at jeg en gang var et menneske. Enda en lastebil, og en til… sluttelig er jeg bare roadkill, som tørker opp og etter et par dager blir borte i blesten fra et forbipasserende vogntog. Hva er det som får voksne mennesker, endatil lærere, til å slå elevers fingre med stållinjal, dra dem etter håret? Slå? Hva er det med Drangedal? Bakspeilet er ennå rødt, V-åtteren durer og frontvinduet er sotet. Hvem sitter bak rattet? En lærer, fra Drangedal tiårige skole? Som har klikket helt. Har han en dobbeltløpet hagle i førerhytta? Bukkehagl i begge pipene? Jeg tenker over hva som er å foretrekke. To løp bukkehagl i trynet, eller en kløyveøks fra isse til luftrør. Jeg vet ikke. Jeg vet sannelig ikke. Jeg får lyst til å guugle det, men er det dekning her i Drangedal? Spiller ingen rolle. Jeg skjelver på hendene og har nok med å styre bilen. Den er gammel og uten servo. Jeg tenner en sigarett og slår på radioen, håper det er noe beroligende musikk der. Jeg blir overrasket: Bowies Always crashing in the same car. En av mine yndlingsstykker… those kilometres and the red lights, I was always looking left and right … aldri hørt den på radio før. Har Gud sendt den til meg, som trøst før jeg blir revet bort så altfor tidlig? The big sleep.
Hjernen bråvåkner og sender et markant signal. Jeg dreier rattet raskt til høyre og slipper å få en bred lastebil midt i trynet. Jeg ser i speilet. Lastebilen dundrer avsted, det ene baklysglasset er borte. Det er den røde bilen, også. Dodgen er borte. Jeg slipper gassen og ser nøyere etter, speider rundt meg. Borte. Dodgen er ingen steder. Den må ha kjørt av på en liten sidevei. Jeg koster på meg et lite hurrarop og feirer med dype drag av sigaretten. Jeg måtte le. Ja, jeg lo høyt. Sikkert bare en spøkefugl. Practical joke, som noen sier. Jeg løsnet på slipset og slappet av i hele kroppen, så mye at høyrefoten løsnet fra gasspedalen. Jeg smilte og noen solstråler traff dashbordet i skrå vinkel og rikosjerte ut på et jorde der noen sauer tasset omkring og bet i gresset. Jeg ble søvnig av å telle dem, droppet det og konsentrerte meg om veien. Jeg fikk øye på en skikkelse hundre meter foran meg. En mannsperson, så det ut til. Ja, en mann. Felleskjøpet-overall og brune, høyskaftede gummistøvler. Han gikk med ryggen til meg, langsetter veien på høyre side. Jeg saktnet farten og kjørte i bue. Duknakket og fremoverbøyd. I det jeg kjørte forbi, vred han hodet ned og opp. En underlig bevegelse, som om noen halsvirvler var defekte og han måtte gjøre en spesialvri for å få ansiktet opp uten smerte.
Synd å si at jeg ikke fikk meg en støkk. Jeg har aldri sett et slikt ansikt før. Et smil.. ja, et smil, men ikke et sånt man gjerne vil se. En miks av idioti og godt humør, men også en knivsodd ondskap? Har jeg ikke sett det før? Jeg tenkte meg om. Jo, faren til Haikeren og Leatherface i The Texas Chainsaw Massacre. Gudbedre, tenkte jeg… nå er jeg på faen meg landet. Jeg ga gass og så i speilet. Mannen med idiotoppsynet vinket etter meg, nei.. han veivet, og jeg lurte på hvem er slik at de veiver etter biler. Barn, ja. Barn er barn. Men dette.. en voksen mann. Hva er det med Drangedal? Idioter som går etter veien, ansiktsløse psykopater i pickup-trucks og drøyt 50 tidligere Drangedal-elever som har kontaktet advokat, fordi de er blitt plaget, mobbet og slått av medelever og lærere. En mørk historie som stikker nesten 50 år tilbake i tid, som ingen vil snakke om. Ingen vil snakke om gutten som var så ille plaget på skolen at han som 11-åring forsøkte å ta sitt eget liv. Hvorfor er drangedølene så jævlig gærne. Fordi sex er et familieanliggende her i egnen? Innavl, slik som i Setesdal i gamle dager? Og er rektoren på Drangedal tiårige skole tilbakestående, men har fått jobben likevel, fordi han, eller hun er i tjukk slekt med opptil flere kommunestyremedlemmer? Varmt i bilen, men mannen langs veien hadde gitt meg kuldegysninger. Jeg grep sigarettpakken, bare én igjen. Jeg tente den. Åpnet vinduet, noen sjanser får man ta… nå burde jeg snart påtreffe en bensinstasjon. Jeg lot bilen rulle på lavt turtall og radioen spilte Wicked Games. Teksten passet ikke, men melodien passet som hånd i hanske, den kursiverte stemningen, fornemmelsen av at noe ikke stemmer. Følelsen av å bli iakttatt, at noen planlegger noe. Ondskap. Man vet jo at erting og mobbing ofte utarter – til vold. Det vet elever og lærere og alle andre i Drangedal. De vet, men ikke mange vil snakke om det. Skoleledelsen her vil helst ikke ha no’ føss. De er nok litt tradisjonstro og lever bra med at Drangdal-skolene varter opp med mobbestatistikk skyhøyt over landsgjennomsnittet. Mest utsatt er visst innflyttere, de som har utfordringer med ADHD, eller dysleksi. Jeg føler at det treffer litt. Jeg har ikke ADHD, ikke dysleksi, men utfordringer… ja, det har jeg… og jeg er ikke herfra. Jeg er en fremmed. Nevemagnet. Faen at jeg kjørte inn i denne kommunen. Jeg grøsser, men er gla’ for at jeg vokste opp der jeg vokste opp, gikk på skolen jeg gikk, hadde de lærerne jeg hadde. Hva er det med Drangedal? Finnes Bygdedyret? Pass deg for Bygdedyret, sa jeg til en av mine døtre da vi overnattet på en campingplass i Hallingdal for mange år siden. “Bygdedyret. Hva er det, pappa? Farlig?” “Bare tulla, jenta mi… bare gå til kiosken og kjøp is, du.” Var det Bygdedyret jeg så langs veien i sted? Nei, jeg så en mann, en tomsing i ubestemmelig alder. En bygdetulling. Bygdedyret finnes ikke. Bygdedyret er bare en fabelfigur som får skylden for alles individuelle ondskap. I åpent lende, rett ved en rød låve med hvite glugger: En mann kun iført shorts løper etter ei jente som ser ut til å være i tenårene. Fort deg, jenta mi… dette greier du. Pass deg, lås soveromsdøren til natten… ellers kan du få like stor mage som faren din. Landskapet endret seg litt. Grantrær. Mørkere. Veien humpete og stedvis lappet med asfalt, hull fylt med oljegrus. Jeg satte ned farten. En traktor. Jeg reduserte hastigheten til 7,5 kilometer i halvtimen. Svær høydott flankert av brede og halvannen meter høye hjul. Jeg så toppen av førerhytta og to speil. Veien var smal, men skuldrene brede. Jeg regnet med at traktoren skulle svinge til høyre, senke farten og slippe meg forbi. Ser han meg ikke? Jeg kunne se at det var en mann. Hvorfor svinger han ikke av? Bare på kødd? Jeg strakk meg etter sigarettpakken, men den var jo tom. En flue surret frenetisk omkring og prøvde fly gjennom frontruten og ut i julikvelden – som om den været fare. Traktoren reduserte farten, den stanset. Midt i veien…
Jeg er tidvis litt distré. Har lett for å glemme tid og sted når jeg har det gøy, eller kjører bil. Fort gjort å komme i egne tanker, og en bil går jo nesten av seg selv. Her om dagen må jeg ha vært veeeldig tankespredt; på vei til min lille plett i øvre og vestre Telemark kom jeg litt på avveie. Plutselig så jeg et skilt jeg ikke hadde sett før:
Å fy faen i svarteste helvete, tenkte jeg. Mobbekommunen. Jeg slapp gassen, bremset og kjørte inn til siden. Mørke og dystre grantrær overalt, ettermiddagssolen skinte kanskje andre steder i Drangedal, men ikke her. Stille. Knugende. Twin Peaks. Jeg låste dørene for sikkerhets skyld, tente en sigarett og tenkte meg om. Hvis drangedøler mobber hverandre til randen av selvmord, hvordan kan de finne på å behandle en fremmed, en gjennomreisende? Attpåtil alene. Jeg sto i begrep med å snu bilen og kjøre tilbake, men tok meg sammen… det kan da ikke være så ille. Dessuten trengte jeg bensin, og jeg hadde kjørt en stund uten å se en bensinstasjon. Jeg koblet inn 1. gir og ga gass. Jeg tente en sigarett med den gamle og roet meg ned, helt til jeg skvatt da en rev plutselig dukket opp og rasket over veien bare noen meter foran bilen. Jeg bråbremset og mistet sigaretten på gulvet. Faen. Jeg fant den ikke. Jeg måtte ut av bilen og bøye meg inn. Ingen sigarett. Luften var varm og tung av vannmolekyler. Hver minste bevegelse genererte svette. Våte armhuler. Sigaretten glødet på gulvet foran passasjersetet. Jeg satte meg inn og kjørte forsiktig videre og spurte meg selv om mobbekultur blant mennesker kan bli så gjennomgripende at den brer om seg og smitter faunaen, slik at dyr også blir slemme og ekle og ikke går av veien for å skremme vett og sigaretter av fremmede bilister. Et hus hist og et hus her. På et jorde sto en eldre mann og slo gress med stuttljå. Han sto på samme sted og feide ljåbladet gjentatte ganger over de samme kvadratcentimeterne. Har han fått slag, har hjernen hans hengt seg opp, kommer ikke videre? Plutselig stoppet han opp. Han ble stående, helt i ro. Hodet låst i én stilling. Kanskje så han noe jeg ikke så.
Noen meter bortenfor en solbrent Massey Ferguson-traktor, som trolig en gang hadde vært rød. Gress vokste opp rundt den, og jeg kunne ikke se nedre halvdel av bakhjulene. Hadde den gamle mannen satt seg fore å slå seg frem til sin gamle traktor, som han ikke har startet siden 1989? Svingete veier. Jeg måtte konsentrere meg om kjøringen, men fikk ikke den gamle mannen og traktoren ut av hodet. En gammel bonde, formodentlig. En vinner, en som ble i bygda. Fordi han var en slik nådeløs mobber, som brukte sin enkle hjerne for alt den var verdt? Hvor mange selvmord medvirket han til i unge år, tenkte jeg. Kanskje to? Kanskje ingen. Kanskje var han selv et mobbeoffer, odelsgutt som bet jekslene sammen og ble. Kanskje. Jeg hadde glemt å låse dørene etter reveepisoden. Jeg låste påny. Jeg overholdt fartsgrensen. I forbifarten så jeg noen unger hoppe på trampoline i en hage hvori oppkjørsel oppstilt en gammel Ford Sierra. Ingen voksne å se. Jeg henfalt til tanker og unnlot å se i bakspeilene. Plutselig ble jeg vekket av en høy lyd, en svart BMW av eldre årgang suste forbi på høyt turtall. Jeg fikk ikke glimt av føreren. BMWen etterlot seg en blå dis. Midt ute på et jorde sto et gammelt hvitt hus med stakitt omkring og ingenting annet. Forlatt? Jeg kan sverge på at gardinene i et vindu i annen etasje beveget seg, men jeg kan ha sett feil. Noen hadde ikke slått gresset på en stund. En John Deere-traktor kom imot meg. Bakpå var montert en svær høysvans. Jeg tror føreren var en mann, men det kunne vært en kvinne med løsskjegg, men hvorfor skulle en traktorkjørende kvinne ha interesse av å fremstå som mann? Vel, dette er Drangedal, og i Drangedal kan alt skje. Det har jeg lest et sted. Jeg måtte flire litt for meg selv. Jeg tenkte at what happens i Drangedal, stays in Drangedal, heri inkludert hva som skjer i skoletiden. Et navn er mobbegrunn tilstrekkelig. Galt fornavn, eller etternavn – eller begge. Jeg tenkte på meg selv. Du store skurtresker, ingen må få vite hva jeg heter. Men jeg skal bare til nærmeste bensinstasjon, dernest ta av nordover ved første mulighet. Dette bør gå bra, tenkte jeg. Jeg lo av meg selv, det er jo ingen grunn til at jeg skal si hva jeg heter. I bakspeilet så jeg noe rødt, som veldig raskt ble større og større…fylte hele speilet. En Dodge pick up fra 80-tallet. Jeg ga litt gass, økte farten til ti kilometer over lovlig. Dodgen tok igjen slakken i et brølende jafs og la seg bare tre meter bak meg, kanskje bare to. Hva faen. Sotede frontruter… og en monotont durende V8-motor…
