For tre dager siden var det 29. september, eller Mikkelsmesse som noen kaller den dagen. Mikkelsmesse er ikke til minne om Mikkel Rev, men erkeengelen Mikael, som var litt av type. Han var Guds hærfører, en råtass med sverd og skjold. Han var hard i klypa og kjempet innbitt mot demoner og ande fælinger og strammet opp djevelen mer enn én gang. Jeg skriver om Mikael i fortid, som om han ikke finnes, men selvsagt finnes han. Han er.
Jeg går ikke i kirken så ofte. Når jeg gjør det, blir jeg skuffet… men ettersom det var Mikaels dag, tenkte jeg å gi J.J. Priest en sjanse. Jeg syklet avsted til kirken.
J.J. Priest er ikke en kolasniffende, voldelig amerikansk rapartist med dårlig impulskontroll og flere knivdrap på rullebladet. Nei, han er menighetsprest i kirken jeg sogner til.
J.J. er tykk og god og ligner en middelaldermunk som har spist for mange søtsaker og drukket for mye klosterlikør, men han er god som gull og ingen døper barn som ham. Denne dagen var det Henrik som skulle i døpefonten. Unge Henrik, hans foreldre og faddere dro forsamlingens gjennomsnittsalder ned mot 75.
Nåvel. dette skal ikke handle om gamliser, men om erkeengelen Mikael, som sanser faenskap på flere hundre kilometers avstand og straks kaster seg inn i kampen mot den.
J.J. Priest formulerte seg litt annerledes. Han brukte termen “ondskap”, men han eksemplifiserte ikke. Han snakket mest om englene som Guds hjelpere og sammenlignet dem med barn, og han sa: Alt du trenger er Jesus og en åpen himmel.
J.J. er ikke så opptatt av å relatere bibeltekster til vår tid, og jeg kunne ikke la være å tenke på hva erkeengelen Mikael tenker nå om dagen.
La oss si at han skjøtter sitt verv som erkeengel med like stor iver som i gamle dager og er opptatt av å bekjempe djevelskap. Det kan fort utlede spørsmålet: Hva mener erkeengel Mikael om islam? Driver han en heidundrende krig mot islam, som vi mennesker selvsagt ikke merker så mye til. I så fall slåss han på mange fronter, og det kan godt tenkes at han har gitt opp Den norske kirke.
I så fall ikke underlig; kirken er grovt sett bare liturgi, salmesang og gjenvinning av ord. Ingen konturer, ingen fasong. Kirken er som en gummistrikk uten bruddpunkt.
Mange mener at det ikke blir bedre med Olav Fykse Tveit som preses i Den norske kirke – biskopenes boss. Han ligger an til å bli valgt.
Et meget tidsriktig valg. Tveit er nemlig svært betatt av islam, og han er blant muslimenes aller beste venner, kanskje enda nærere kompis med muslimene enn Jonas Gahr Støre, med hvilken han inngikk kompaniskap under karikaturstriden i 2005 og -06. Sammen underkjente de en norsk redaktørs soleklare og grunnlovsfestede frihet til å ytre seg. Samtidig gikk de i dialog med skjeggete, sinnsformørkede imamer med dårlige norskkunnskaper.
Hvis Tveit blir preses, er det ikke mye mer enn kirkebyggene igjen.. hvorav noen etterhånden kanskje blir solgt til saudifinansierte, hardcore muslimer som dagdrømmer om retten til å hugge hodet av hvem det skal være når det skal være – gjerne på en søndag.
Hva tenker erkeengelen Mikael om dette, tenkte jeg før hodet mitt bikket fremover og haken la seg til hvile i halsgropen. Jeg registrerte såvidt at forsamlingen forsynte seg med oblater og alkoholfri vin der oppe ved alteret.
Jeg sovnet, men våknet av orgelspill. J.J. Priest var ferdig med snikksnakket sitt. Han hadde gjort jobben sin og lengtet nok etter en sigarett.
Tid for kirkekaffe og kaker. Jeg hadde ikke spist frokost. Ånden var svekket, kjødet skrøpelig og materien var sjokoladekakestykker. Jeg tok to. Så gode var de at jeg nesten glemte at jeg vurderer utmelding av Den norske kirke.
