Må si jeg ble litt sjokkert i sted. Jeg så på Dagsnytt 18, der professor emeritus Hans Fredrik Dahl og oberstløytnant Harald Høiback var gjest hos Sverre Tom Radøy for å snakke om D-dagen for nøyaktig 75 år siden.
Etter innslaget går oberstløytnanten først ut av studioet. Professor Dahl blir stående litt og hva gjør han? Denne skjermdumpen etterlater ikke mye tvil:
Han sier adjø med en real Hitler-hilsen. Jepp, det kan alle se. Alle ser også at professoren smiler. Av dette kan utledes at Dahl er moderat nazist, en såkalt gla’nazi.
Gla’nazister er jo sånne nazister som synes det er greit å drepe noen, men ikke altfor mange av gangen.. og ikke så ofte.
Allikevel: Dette er svært overraskende og selvsagt skuffende; professor Dahl henfalt til nazismen. Etter nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart, Dahl har jo alltid vært ute på skråplanet; først marxist, dernest katolikk og nå altså: Nazist.
Vel, hva skal man si, bortsett fra huffamei og du store allstyrelse? Professor Dahl er jo, og har vært, en av våre viktigste krigshistorikere. Vi får bare håpe han skikker seg og kommer på bedre tanker…
Min gode venn og ungdomsskolelærer Ralf ringer meg tid om annen. Det gjorde han også i går kveld. Jeg løftet telefonen og rakk ikke si no’ før han:
– Tror jeg sykmelder meg snart.
– Ååå… fått kreft?
– Nei.
– Kusma?
– Nix.
– Rabies? Podagra? Havesyke? Eller bare snev av syfilis?
– Det er kollegene mine. Jeg blir syk av å være kringsatt av så mye dumskap, det tar på…
– Du slette tid, hva er skjedd?
Ralf fortalte om en nyansatt lærer, en bra kar i 20-årene. Godt lag med elevene. Blid og positiv. Interessert i norsk okkupasjonshistorie, heri også deportasjonen av jødene i 1942, båtturen til Stettin og tog videre til gasskamrene i Auschwitz. Denne nye læreren påpekte i anledning storefris matpause økende antisemittisme her til lands og foreslo invitasjon av Mona Levin, slik at hun kunne fortelle litt om sin families opplevelser fra krigen, flukten til Sverige og hvordan det er å være jøde i Norge i dag.
– God idé. Dere kontaktet vel Levin straks og uten opphold?
– Den unge læreren hadde i ungdommelig iver kontaktet Levin på forhånd. Mona Levin sa blidt ja, hun ville komme. Min nye kollega regnet nok med at initiativet helt sikkert ville bli verdsatt på lærerværelset.
– Rimelig antagelse.
– Alle de andre lærerne ble sjokkert og mente at en slik invitasjon ville oppfattes respektløs, og at han øyeblikkelig måtte ringe Levin tilbake og kansellere.
– Hæææ??
– Vi har noen muslimske elever, vet du…
– Dere kan ikke ha Mona Levin på skolen for å fortelle om naziokkupasjonen i Norge fordi hun er jøde, og fordi muslimer ikke liker jøder?
– Helt korrekt. Det ble trykket stemning på lærerværelset. Den nye læreren er allerede en merket mann. Jeg vedder en sixpack pils på at han sier opp innen et år.
– Uffda
– Men det er ikke alt.
– Jeg lytter.
– En av lærerne – midt i overgangsalderen, med tiltagende skjeggvekst – foreslo opprettelsen av et nytt valgfag.
– Ååå?? Hva slags fag?
– Det er forslaget til fagets navn. RESPEKT. Man skal lære ungene respekt.
– Respekt for hva? De eldre, funksjonshemmede, dyr, veganere, homofile modelltogbyggere i utkant-Norge, tyske bobilturister på fisketur…?
– Minoriteter og andre religioner, det vil si muslimer og islam.
– Jøye meg.
– I går var ungene ganske lei islam og muslimer, ettersom hele skolen var omgjort til en slags koraninstitusjon i anledning id.
– Du store og vide hurlumhei…
– Id er som du vet festlighetene som markerer slutten på fastemåneden ramadan. Den vanlige timeplanen ble tilsidesatt.
– Nei, gi rei ‘a…
– En av de etnisk norske elvene hadde tydeligvis fått nok, og på slutten av dagen ga han uttrykk for det, med en humoristisk vri. Han sa noe om Muhammed og hans seksuelle preferanser. En av lærerne hørte det og sendte ham til rektor.
– Saft suse.
– Tidligere nevnte kollega med skjeggvekst, ikke uofte utrustet med Sigrun Berg-skjerf, hevdet at denne tildragelsen «ytterligere forsterker behovet for et fag omhandlende respekt for religiøse minoriteter». Hun sier at respekt er helt avgjørende for muslimers trivsel, og hvis de ikke blir møtt med respekt, kan de bli så syke at de kanskje dør av det, eller de blir voldelige og begynner å lage bomber og sånn, og det jo heller ikke så bra, sier hun.
– Hva med Mona Levin?
– Vår nye lærer måtte ringe henne opp igjen. Han hadde ikke hjerte til å fortelle det som det var. Han fant på en historie om at han i forbifarten hadde klabbet og babbet med dager og uker og allerede fastsatte planer, og at mange av lærerne var syke og ferien nærmet seg jo også og sånn…
– Gudbedre..
– Det er ikke lov å si det ved vår skole!
– Åååå…
– Det har rektor bestemt, det kan nemlig tolkes som om Gud er bedre enn Allah… og det vil ikke inngå som pensum i det nye valgfaget.
Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et par stive pastis i skyggen av epletreet mitt, var jeg i godt humør og løftet telefonen:
– Hei, Ralf.. er det den karen?
– Det er det.. du, jeg lurer på en ting..
– Jeg er lutter øre.
– Greta Thunberg.
– Hva med henne?
– Ja, altså… jeg er jo lærer og har jobbet med ungdommer hele livet, og nå synes jeg det begynner å utarte…
Ralf ga seg i kast med forelesning om hvordan unger de siste årene er opphøyet til noe i nærheten av gamliser med lang livserfaring og professorat i opptil flere realfag som tilsammen forklarer klimautviklingen på jordkloden og hva som må gjøres for å endre kurs, slik at ikke jorden kollapser til neste år og alle mennesker dør – kanskje med unntak av Keith Richards.
– Men det er jo bra å høre på unger, er det ikke?
– Men nå synes jeg kanskje vi har nådd en grense. Greta Thunberg er nominert til Nobels fredpris 2019… nei, forslaget kommer ikke fra Thorbjørn Jagland, men fra stortingsrepresentantene Freddy André Øvstegård, Mona Fagerås og Lars Haltbrekken. Riktignok er alle disse fra SV, men…
– Jaja..
– Magasinet Time har henne på listen over de 100 mest innflytelsesrike menneskene på jorden. Både Aftonbladet og Expressen har kåret Thunberg til Sveriges mest betydningsfulle kvinne i 2019. Gudbedre…kvinne, hun har vel såvidt fått hår på….
– ..så så, Ralf.
– Det er politisk korrekt å hylle Thunberg. Hvis man ikke gjør det, er man det man kaller klimafornekter.. og er man det, er man jo også rasist, nazist, fascist, kjører bensinbil og spiser entrecôte hver dag.
– Vel, det er vel kanskje…
– Disse tingene hører sammen, det skjønner du vel. Ingen vil være utenfor det gode selskapet, og det koster ingenting å hylle Thunberg, det vet Barack Obama, Angela Merkel, pave Frans og Dalai Lama.
– Jo jo…
– Jeg har noen sånne Thunberg-aktivister i klassen min. Jeg har lagt merke til at de ganske ofte blir kjørt til skolen i svære SUVer, og de blir mer enn gjerne med foreldrene sine på ferie i Thailand.
– Ærresånøyea?
– Poenget er at man ikke nødvendigvis har rett selv om man er 15- 16 år. Jeg synes disse kidsa minner litt om rødegardistene til Mao, som foreløpig har verdensrekord i kombinasjonsøvelsen retthaveri/voldsutøvelse.
– Hehehe..
– Og Baader/Meinhof- gjengen på 70- tallet, som tok så stor avstand til sine foreldres illgjerninger under krigen at de ville lage revolusjon i Vest- Tyskland og drepe så mange mennesker som mulig.
– Rote Armee Fraktion.. jepp, husker dem, litt av noen friskuser.
– Ingen av dem hadde noen formening om hva slags samfunn de ville ha, men de ranet banker, uløste bomber og drepte tilsammen 34 mennesker.
– Ganske snille, egentlig… med tanke på alle millionene fedrene deres drepte noen tiår tidligere.
– Og Paris-opprøret i 1968. De unge studentene lagde et sabla lurveleven den sommeren. De viftet med røde flagg, lot som om de leste Karl Marx og tok flere hundre tusen kilometers avstand fra sine besteborgerlige foreldre. I virkeligheten dreide det seg om å få fitte….
– Ååå???
– Ja, p-pillene var blitt hyllevare og jentene var klare. Men utpå sensommeren skjerpet alle seg. Ingen ville gå glipp av eksamener, vet du…
Mange tror at lam er fryktelig vanskelige å snakke til fornuft. Helt korrekt, men det ikke alltid slik. Små lam er ganske mottagelige for impulser, til forskjell fra sine mødre, som er dumme som flatbrød påført Kviteseid-smør og brunost.
Nåvel, det er jo ikke slik at man bare kan gå bort til et lam og innlede en passiar. Niks, man må bruke Jesus-metoden – la alle barn komme til meg; lam er jo barn, de er ikke mange ukene gamle på denne tiden av året.
Jeg satte meg i gresset og lagde slike lyder får gjør. Jeg varierte stemmebruken, spede og søte bææhææhææer til mer grovmælte bøøøhøøøhøøøer som høres ut som langtrukne ølrap utført av en gammel, alkoholisert sullik med fast sengeplass på Blå Kors.
Værlammet foretrakk den første varianten og nærmet seg.. ikke nølende og forsiktig, men med hopp og sprett og tjo og hei. Ganske modig tass, må jeg si.
Denne tåler nok litt røff behandling, tenkte jeg og fanget den med beina, klemte den mellom lårene og sugde tak i den.
Å holde et lite lam tett inntil seg gjør noe med en, man blir litt bløt om hjertet og jeg var innstilt på lutter koseprat med sukker og melis på, men da jeg så øremerket påført sifre jeg kjente igjen, kom jeg på andre tanker:
– Å, jaså. 9212. Din slyngel. Jeg så det nok. Det var du som bæsjet på tunet i dag tidlig.. og det var din lort jeg tråkket i og tok med meg inn, slik at jeg måtte fylle en bøtte med varmt såpevann og vaske gangen etterpå. Du aner ikke hvor sterkt jeg misliker å vaske gulv og sånn… jeg hater det. Jeg synes heller ikke det er så gøy å pirke ut bæsj fra intrikat joggeskosålemønster. Skjønner du det?
Alt dette sa jeg i en ganske tøff tone og med ljåskarp diksjon, slik at det vesle værlammet skulle forstå alvoret, men jeg tror jaggu det lille som gikk inn det ene øret kom direkte og friksjonsløst ut av det andre, gitt. Han hørte ikke etter… gadd ikke. Han ville bare ligge i armkroken, slikke meg i øret og tulle og tøyse.
Jeg tenkte at nå er det på tide med en alvorsprat… og den ultimate trusselen, som alle lam frykter mer enn løsbikkjer. Jeg gjorde meg morsk og streng:
– Hvis du ikke skjerper deg, må jeg ta en prat med bonden din. Han blir nok ikke blid, og du blir trolig fårikål til høsten.
Men hva gir ‘u meg.. tror du han hørte etter… hæch.. virket som han var mest opptatt av å bli tatt bilde av. Jaja, sånn er verden blitt. Bare å gi seg over…
