En død general i et land 4000 kilometer unna vies mer oppmerksomhet i norske medier enn Maren Ueland og hennes venninne Louisa Vesterager Jespersen etter at de to ble drept på bestialsk vis av en gjeng gærne muslimer oppi Atlasfjellene for drøyt et år siden, og i går satset også VG på direktesendt sakte-TV: Generalens begravelsesopptog i Teheran.
Ingen kommentarer, bare taktfaste rop og ganske mye skrik og skrål fra så mange mennesker at en finansminister i et sivilisert land ville blitt nervøs og urolig for bruttonasjonalproduktet, men Iran kan neppe kalles et sivilisert land.
Generalens hovedinteresse var å drepe så mange amerikanere og jøder som mulig. Ettersom denne interessen var så sterk og kastet av seg gode resultater, var han svært populær i Irans mullahregime… så pop var han at hele landet, inkludert generalens datter, nå angivelig er gjenforent i hellig forsett om å kverke alle amerikanere i Midt-Østen og vel så det – og jødene, selvsagt.
Muslimene er sinna. De sørger over en general. Hvorfor? Ikke uofte blir jeg forvirret av muslimer og skjønner ikke hva de mener. Hvorfor denne aggresjonen? Generalen er jo blitt martyr og det aller beste som kan skje en rettroende muslim, er jo å bli martyr. Donald Trump sørget for det.
Riktignok var generalen litt redusert og adspredt etter han han ble rammet av skyts fra denne røffe, amerikanske dronen, men hvis Allah er så stor og mektig som muslimene hevder, ordner han det nok slik at generalen blir like hel igjen og kan hygge seg med alle de 72 jomfruene i den muslimske himmelen – uten å spise viagra…
Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Hørt om de to mennene som ble overfalt i Groruddalen nyttårsaften?
– Brukne ribbein, brukket nese, spark mot hode, utslåtte tenner, indre blødninger og et øre ble skåret av på en måte…
– Næmensåfærtda! Sånne bør bare straffes hardt og sette i fengsel i mange år, tenker jeg.
– Det var visst en gjeng innvandrerungdommer.
– Ååååå…
– Jeg tenker at de ble provosert av at de to mennene var hvite, etnisk norske og hadde masse fyrverkeri som de selv ikke hadde. Altså utenforskap. Ingenting skjer av ingenting, tenker jeg. Alt henger sammen med alt. Det var det Gro Harlem Brundtland pleide si, og jeg tenker at hun er en av de klokeste damene Norge har hatt og har.
– Jo, det er sant… og det var vel sent på kvelden og alle fritidsklubbene var stengt, tenker jeg.
– Nettopp. Det er ganske ansvarsløst å stenge fritidsklubber tidlig på nyttårsaften, på en måte. Disse ungdommene ble nok svært lei seg og visste ikke hva de skulle ta seg til… jeg tenker at det er Oslo kommunes feil.
– Men å skjære av et øre, det er jo litt uheldig, tenker jeg…
– Jeg tenker at det er resultat av posttraumatisk stressyndrom og dårlig hørsel på en måte.
– Åååå???
– Mange av disse ungdommene har opplevd krig og masse fært… kanskje en av dem var i nærheten av en selvmordsbomber da det smalt. Han kan ha skadet hørselen. Kanskje blitt døv på en måte.
– Ja?
– Da er det selvsagt svært provoserende å se hvite nordmenn gå omkring med ører som virker helt fint og ikke tenker på de som har ører som ikke virker no’ særlig, tenker jeg.
– Hmmm.. ja, det tenker jeg også når jeg tenker meg om
– Også ble kanskje fyrverkeriet for mye for dem, minnet dem om krig og elendighet og sånn, slik at de gjorde handlinger som de normalt ikke hadde gjort.
– Nettopp, hvis Oslo kommune hadde vedtatt forbud mot nyttårsfyrverkeri, hadde dette ikke skjedd, tenker jeg
– Det tenker jeg, også… og hvis fritidsklubbene hadde vært åpne, slik at at disse stakkars guttene kunne spilt bordtennis, ludo og kinasjakk…
– Der ser du hvordan det går når kommunen ikke tar ansvar.
– Jeg føler at det er en form for rasisme.
– Det føler jeg, også..
For drøyt hundre år siden var det stor skam for kvinner å ha kjønnsorgan, særlig skambelagt var den lille tappen øverst, i forlengelsen av de indre kjønnsleppene. Ingen snakket om den. Den var hemmelig og navnløs, men ingen ville unnvære den. Det het forresten ikke kjønnslepper i gamle dager, men skamlepper. Man måtte skamme seg for å ha slikt mellom beina.
I dag er ikke kvinnekjønnet nevneverdig skambelagt. Det er bra, men i stedet har vi skam i moderne varianter. Språkrådet har kåret årets nyord (2019): Klimabrøl.
3. plass: Kjøttskam
4. plass: Scenenekt
Til grunn for Språkrådets årlige kåring av nyord ligger offentlig bruksfrekvens. 2019 må sies å være skammens år, de tre ovennevnte ordene har alle med skam og skyld å gjøre.
Hurpete svigermødre vet at skam og skyld kan være presise styringsinstrumenter, de vet hvordan skape dårlig samvittighet, slik at de får besøk hver bidige søndag av alle barna og barnebarna, som helst vil være et helt annet sted.
Dette vet politikere, også. MDG’ere hater fossilt brennstoff og elsker plantekost, de vil at vi skal føle bilskam, flyskam og kjøttskam. De vil avvikle olje- og gassnæringen over natten og alle skal sykle og gå hele tiden og spise “biff” tilvirket av moste poteter, rødbeter og byggryn.
Hadde Lan Marie Nguyen Berg og mannen hennes, den urforlignelige Eivind Trædal, vært unge i 1970, hadde de trolig sittet i AKP(m-l)s sentralkomité og detaljregulert medlemmenes seksualliv, herunder kvinnenes menstruasjonssyklus og guttas morrabrø’.
Venstresiden ser ingen ulemper, eller problemer ved innvandring og integrering og synes vi bør ta i mot flere flyktninger fra kulturer som “beriker” hver eneste kvadratkilometer mellom Lindesnes og Kirkenes. De som synes dette skurrer litt, blir straks benevnt rasist og islamofob, og det vil jo ingen ha på seg…selv om islamofob er et tulleord og termen rasist langt på vei er tømt for substans.
Scenenekt er et venstreanliggende. Det kommer i stand slik: Man opphøyer seg til godhetens og den fint kalibrerte morals voktere, etablerer et passende begrepsapparat og repeterer de samme ordremsene så mange ganger – i ren Joseph Goebbels-stil – at folk etterhvert tror det de hører og leser, eller ikke tør annet – selv om det er spekket av faktafeil, føleri og omtrentligheter. Men gebrekkelige tanker og ideer trenger vern, slik som i gamle Øst-Tyskland. Ikke piggtråd, miner og selvskudd foreløpig, men scenenekt, eksemplifisert ved bortvisning fra Arendalsuka, eller bannlysing i Morgenbladet, eller Klassekampen.
Så langt er det kommet, at man til og med kan bli mobbet for ting man ikke sier og gjør, eksempelvis barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad, som etter mye mas sa at han ikke hadde så lyst til å gå i homotog. Straks etter ble han utnevnt til en slags mørkets fyrste, til tross for at de virkelige mørkemennene i dette landet har masse skjegg, tasser omkring i moskeer og drømmer om et shariastyrt Norge med offentlige halshugginger på Eidsvolls plass.
Ytringsfrihet har aldri vært venstresidens varemerke, ei heller humor; arven fra henfarne tiders stål- og betongkommunister lever videre – også på Stortinget.
Nåvel, for min egen del gir jeg jo faen. Jeg spiser kjøttkaker og fårikål så ofte jeg vil, gidder ikke kildesortere, sier og skriver det jeg vil og til sommeren skal jeg faen meg kjøpe en gammel amerikansk pickup med V8-motor påmontert en dårlig justert forgasser.
Jeg er dessuten nylig gjenvalgt styreformann i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland... eller FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, som noen forkorter det.
Vårt motto for 2020: Du skal faen ikke tåle så inderlig vel at noen hevder å være så jævlig mye bedre enn deg selv…
Allerede før jul bestemte jeg meg for et nyttårsforsett: Slutte å kødde med tyskere. Ja, jeg har en vane med å erte tyskere, især om somrene… da er jo tyskertettheten ganske høy her til land. De labber omkring i crocs, ufikse shortser og t-skjorter stramt utenpå bayerølmager… de kjører omkring i stygge bobiler og synes landet vårt er wunderschön, slik de syntes i tiden 1940-45.
Jeg vil ikke si at jeg hater tyskere… nei, men jeg liker dem ikke nevneverdig, bortsett fra Hildegard Knef, da.. men hun er jo død. Jeg benytter enhver anledning til å kødde med tyskere. Jeg mestrer en ganske god Hitler-parodi, og flathånd i enden av stiv høyrearm gjør alltid susen.
Nyttårsforsettet mitt er inspirert… eller nei, det er sterkt påvirket av mine døtre:
“Nå må du slutte med det der, pappa. Dagens tyskere kan ikke lastes for det olde- og besteforeldrene deres drev med under krigen.”.
Jeg gir dem motvillig rett, men hva fikk jeg i julegave av de to? Denne boken:
Den er som å spyle 98-oktan bensin på glør… og jeg kommer i tanker om faren min som var født i 1924. Han syntes det var noe underlig med et folkeslag som igangsatte ikke bare én verdenskrig, men to.
Han pleide si: “Min sønn… hvis du en gang kommer flanerende nedover en gate med et knippe marsjstøvler i klypene og du ser tre-fire tyskere samlet på hjørne, ikke kast støvlene bort til dem… med mindre du vil sette igang 3. verdenskrig.”
Jeg har fulgt hans råd til punkt og prikke.
Nyttårsforsettet mitt er lett å holde nå, men sommeren kommer. Da kommer tyskerne også, og jeg glemmer aldri drittlaget som i 1974 slo Nederland 2-1 i verdensmesterskapet i fotball.
Gitte, min eneste venninne i hele verden, ringte meg i går kveld… og når hun ringer, løfter jeg telefonen:
– Ehh… nei.
– De har en sak med overskriften De er foreldre og lever i et åpent ekteskap.
– Javel..
– Ingressen er “Nå har jeg lyst til å finne to mannfolk og ha en trekant”, kan hun si til mannen sin. For ekteparet i førtiårene har det åpne ekteskapet styrket forholdet og ført til mer trygghet.
– Resten av saken?
– Bak betalingsmur, og jeg er ikke betalingsvillig
– Vel, da er man henvist til gjetninger… hun har nok en veldig kjærlighetsevne.. så masse kjærlighet at det renner helt over, kanskje bokstavelig talt… ikke til å kimse ad slikt.
– Er det alt du har å si?
– Et overflødighetshorn av kjærlighet, altfor mye for bare én mann. Hun må vel bare dele seg litt, få utløp for sin amorøsitet. Hun er vel sånn polyamorøs, er det ikke det det heter.
– Hun er bare ei jævlig tøyte som pakker inn horekjøret sitt i pene ord..
– Så så, Gitte..
– Så så??
– Jamen, det står jo i den ingressen at hennes seksuelle praksis har styrket ekteskapet.
– Du tror ikke på det??
– Hun sier jo det, og da må man regne med at det er sant..
– Du er dum… men den tryggheten, da?
– Jeg antar at hun sikter til barna. La oss si at det ekteparet har to barn hvorav en gutt på ti år.
– Ja??
– La oss si at det er søndag morgen og gutten våkner til at mor – i nattkjole – sitter og spiser frokost med to menn iført underbukse. Så kommer kanskje pappa hjem, også… etter å vært på besøk hos en veldig god venninne. Da blir det jo gøy, ikke sant. Gutter i tiårsalderen trenger mannlige forbilder, og nå har han tre stykker. Det bli sikkert fotball i hagen, litt dataspill og kanskje en real guttetur utpå dagen, med fisking og bålkos og sånn… en drøm for en gutt.
– Gud bedre… og hva med det andre barnet, da.. la oss si en pike på 12 år. Hva slags forbilde skal hun ha?
– Ja, bortsett fra moren sin, har hun jo de damene faren hennes feier fra tid til annen. Kanskje to av dem kommer på besøk mens gutta er på guttetur. Da blir det tre voksne damer, som den tolvårige jenta kan lære masse av… hvordan takle den første menstruasjonen, god råd vedrørende seksuell debut, prevensjon, angrepiller… sånne ting.
– Hmmm..
– Siden lager de søndagsmiddag. Så kommer alle gutta hjem, og da er det seks voksne og to barn rundt bordet. God stemning og hygge… og trygt. På det viset skapes bånd, og barn trenger trygge voksenpersoner rundt seg. Alle vet jo at det trengs en hel landsby for å oppdra et barn, Gitte.
– Men alle trenger vel ikke ligge med hverandre?
– Kommer an på landsbyen, det…
