Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde tilført meg selv to bokser pils, en raus GT og et kjøkkenglass calvados, var jeg i godt lune og løftet telefonen. Etterpå angret jeg litt … nåvel, slik forløp samtalen:
– Ralf … hyggelig. Bra med deg og ditt?
– Njæ … kunne vært bedre.
– Hun gærne lærerinna som er så hypp på deg, tafset på balla dine i storefri og dro deg med inn på bøttekottet like ved lærerværelset, med tanke på at du skulle ta henne bakfra. Det gjorde du, men glemte å låse døren … så kom vaktmesteren og nå vet alle det.
– Nix.
– Øydis har etter grundig saksbehandling besluttet seks måneders sexnekt, med opsjon til forlengelse?
– Nei.
– Du satt fast forhuden i glidelåsen, begynte å blø kraftig og måtte oppsøke legevakta?
– Aldri mer.
– Jeg gir opp.
– Øydis har mistet mensen. Siste rest her om dagen.
– Det er er vel gode nyheter for Øydis. Kvinner hater jo mensen.
– Ikke jeg.
– Det er litt delikat, dette.
– Jeg lytter.
– Nå skal du høre her, sa Ralf og redegjorde. Sant å si ble jeg litt overrasket, selv om jeg vet at Ralf er av den sorten menn som alltid har likt å gå ned på … ja, dere skjønner sikkert. Han fortalte ganske detaljert om hvorledes han i alle år har kost seg med smaken av … ja, hva skal man si. Ja, jeg ble stum, visste ikke riktig hva jeg skulle si, og Ralf sa:
– Er du der?
– Ehh… ja.
– Det bare er sånn. Jeg liker smaken … og duften, helt i begynnelsen og på tampen.
– Saft suse..
– Snadder. Prima krydder.
– Faen, Ralf … du er jo helt pervo.
– Alle har noe…
Unevneverdige bilder fremkalte seg i hjernen min. Uansett hvor intenst jeg ristet på hodet, falt ingen av dem ut og ramlet på gulvet. Jeg kunne ikke annet enn le før jeg spurte:
– Hva nå … jakt på damer i fruktbar alder?
– Nei, men jeg har tenkt å foreslå noe for Øydis.
– Ååå??
– Fastlegen min er hyggelig og forståelsesfull. Jeg skaffer noe blodprøveutstyr og tapper blod av henne, og når vi skal hygge oss, drypper jeg bare litt på og innimellom og sånn…
– Du er syk, Ralf.
– Njææ … er det verre enn å overhølje salaten med Thousand Island og biffen med béarnaise?
NEVER ENDING STORY
Bortimot uendelig mange er de kvinnene som hevder seg seksuelt trakassert av Trond Giske. Siste kvinne ut er Ingrid Resell Krogstad (24). Som henimot alle AUF-jenter i hele Norge, var hun også på nachspiel med Trond Giske. Da var hun 18 år gammel.
Alle vet at Trond Giske ikke er av den kjipe sorten som inviterer til fest uten besittelse av et rikholdig utvalg øl og børst.
Således ikke utenkelig at unge Krogstad i angjeldende sammenkomst tilførte magen sin en god slump sterk drikk, som sugd opp av tarmene og straks etter tilført blodbanene rocket opp hjernemassen hennes utpå kvelden, men: Hun husker alt som om det skjedde i går kveld.
Trond Giske avviser Krogstads historie og kaller den usann, men hva hjelper det når en noenlunde søt, ung blondine forteller om tafsing og klåing begått av en nesten 30 år eldre mann med makt?.
I prinsippet kan hvilken som helst kvinne fortelle en hvilken som helst historie om hvilket som helst nachspiel med Trond Giske … og de som ikke har en slik historie, kan nok føle seg litt uttafor. Hva gjør man da … kanskje man bare aktiverer fantasien litt og blir “en av jentene”.
Mye tyder på at siste varsel om Giske ikke er gitt. Når Giske er 90 år, tilbringer det meste av tiden i en seng på et sykehjem og ikke husker hvilket parti han var medlem av, må han regne med at 60, 70 og 80 år gamle damer med jevne mellomrom ringer sentralledelsen i Arbeiderpartiet og innleder med:
– Nå skal du høre her…
TIDENES TULLEBUKK TULLER IGJEN
Jørgen Lorentzen er litt av en retoriker. I Aftenposten her om dagen hadde han tittelen Er det politiets oppgave å sørge for at Koranen kan bli skjendet?… hvorunder han skriver at det er det ikke. Han mener at politiet ikke skal rykke ut når SIAN stiller seg opp på gater og torg og snakker nedsettende om islam og muslimer.
Tanken er da at SIAN ikke tør ytre seg, av helt åpenbare grunner; de vil sannsynligvis bli drept på bestialsk vis, slik skikken er blant noen muslimer.
Lorentzen går altså inn for innskrenkning av ytringsfriheten – som jo er blitt et så populært standpunkt de siste årene.
Lorentzen titulerer seg forsker. La meg presisere: Han er kjønnsforsker, og mange vil huske ham fra Harald Eias TV-programserie Hjernevask, der han dreit seg ut for all fremtid og hevdet at det ikke er noe særlig forskjell på kjønnene, de er bare sosiale konstruksjoner.
Selv har jeg sett et og annet kvinnelig kjønnsorgan og har aldri være inne på tanken om at de er skrudd sammen av en slags sosialkomité med konstruksjonskompetanse.
Jørgen Lorenzten dokumenterte i Eias program at han ikke forholder seg til virkeligheten, men til kjønnsforskerkolleger som er like langt ute av kurs som ham selv. Man må undres på hvordan han finner veien hjem etter arbeidstids slutt. Denne karen uttaler seg altså om ytringsfrihet i Norge og får jaggu meg spalteplass i Norges største avis.
“Å rive i stykker Koranen er også vold: vold mot litteraturen” skriver Lorentzen. Nei, Lorentzen … det er ikke vold, det er røff religionskritikk … og jeg kjenner ingen som anerkjenner Koranen som leseverdig litteratur.
Han skriver også at straffelovens paragraf 185 må tolkes strengere, slik at SIANs ytringer gjøres straffbare. Han begrunner det med “vern av minoriteter med rett på beskyttelse av sitt menneskeverd, og til syvende og sist et vern av selve demokratiet.”
Han mener altså at særskilt vern om hypervoldelige og antidemokratiske muslimer vil styrke demokratiet i Norge. Du slette tid og splitte mine bramseil.
Lorentzen er simpelthen en tullebukk, det er kanskje et kompetansekrav for å lede Stiftelsen Hedda, som jobber med kunstneriske prosjekter i veeeldig vid forstand … med fokus på likestilling, demokrati og menneskerettigheter.
HIPPHIPPHIPPHURRA … NY VENN…
… sa jeg høyt til meg selv, ettersom ingen andre var i nærheten. Ja, jeg er en ensom mann og henimot venneløs, således ikke underlig at jeg blir helt euforisk og uttaformeisjæl når noen sender meg en venneforespørsel på facebook, jeg husker ikke sist gang det skjedde – må være drøyt ti år siden.
Men skulle du sett … i dag fikk jeg en venneforespørsel, gitt … fra Abu Humeir Abdillah.
Synd å si at jeg ikke ble gla’, men også litt trist. Tydelig at Abu ikke sitter godt i det, hun har nok svært dårlig råd; undertøyet hennes later til å være så utslitt av mange års daglig bruk at det nesten er gjennomsiktig. Hun er sikkert fryktelig ensom, mange fattige mennesker er det.
Ikke rart hun er litt sjenert og tilbakeholden … hun ser bort, eller viser bakenden sin til fotoapparatet som hun kanskje har vunnet i et lotteri.
Hun har sannsynligvis gjort bruk av fjernutløser; hun har sikkert ikke en eneste venn i hele verden som kan fotografere henne. Ingen bryr seg om henne, det er jeg ganske sikker på.
Ikke en hvilken som helt venn, dette … men et medmenneske som virkelig trenger noen, en hun kan bli kjent med og gjøre ting med … eksempelvis soppturer … mens hun snakker om det hun er mest opptatt av – kanskje britisk poesi i perioden 1880-1900.
Jeg var så oppglødd av tanken på en slik venn at da jeg skulle trykke bekreft, skalv jeg slik på labben at jeg bommet og trykket slett i stedet.
Så utgjort, så klossete og fortærende ergerlig … dumme, dumme meg.
1-0 TIL INTOLERANSEN
Som alle nå vet, ble det baluba og alle tiders lurveleven på Eidsvolls plass sist lørdag da SIAN fra sin stand ytret meninger om islam og muslimer. Da Koranen ble revet i stykker og spyttet på, rablet det fullstendig for noen motdemonstranter og man kan ikke si annet enn sannheten:
De fleste var melaninrikinger og så ut til å komme fra Midt-Østen og omegn. Uten politi tilstede, hadde de trolig blitt drapsmenn hele lurvehurven, slik som antydet her:
Etter SIAN hadde reist sin vei, gikk denne gjengen løs på politibiler og alt som kom i deres vei, inkludert sakesløse og uskyldige kvinner. I stedet for å rydde opp og arrestere pøblene, ga politiet gass, stakk av og forsømte sin plikt til å trygge norske borgere. Den norske rettsstaten fikk seg en real bulk. Vi tapte så det suste på hjemmebane: Norge – Gærne muslimer, 0-1.
Statsminister Erna Solberg ble ikke fly forbanna. Hun ble ikke sjokkert og ingenlunde provosert av rabiate og antidemokratiske voldsmenn som driter i Grunnlovens paragraf 100 og gjerne vil kverke alle som krenker den ekstremt ekle profeten Muhammed.
Til NTB uttrykte hun bekymring vedrørende den tyrkiske ambassadens uttalelse inneholdende sterk fordømmelse av SIANs meninger om islam og muslimer. Solberg er så redd, så redd … for at utlendinger skal tolke norsk ytringsfrihet som fiendtlig innstilling.
Den tyrkiske ambassades protest mot norsk ytringfrihet er nedtastet på dårlig norsk og bærer sterkt preg av uvitenhet – om Norge og våre lover, hvilket kan forklares med at muslimer aldri har hatt noen opplysningstid og ikke i nevneverdig grad har tradisjon for tilegnelse av ny kunnskap og generell informasjon.
Forøvrig er det nesten litt artig å se disse gærne muslimene utfolde seg med slag, spark, skrik og altoppslukende fanatisme – på fem mils avstand via et fjernsynsapparat. Man kan ikke annet enn undres på hva som feiler dem. Er det slik – som Harald Eia for noen år siden mer enn antydet i sitt TV-program Hjernevask – at noen kulturer er mer voldelige enn andre? Mye tyder på det, selv om norske samfunnsforskere hevder noe annet.
Erna Solberg sier om SIAN: “Jeg tar sterk avstand fra alt de står for.”
Hva skal man tro om en slik ytring? Henimot ulaseggjørlig å tolke den annerledes enn at hun simpelthen liker islam, tolererer knivstikking og ran på åpen gate, er betatt av muslimenes æreskultur hvori opptatt datterdrap og bortskjæring av kvinnelige kjønnsdeler og hypervold utført rett utenfor parlamentsbygningen vår … hvilket henger godt sammen med kommunalminister Erna Solbergs forslag i 2003: Innføring av shariaråd.
Carl Joachim Hambro (1885 – 1964) var stortingsrepresentant for Høyre i perioden 1919 – 1957 og var blant de svært få politikerne her til lands som holdt hodet kaldt 9. april 1940. Hambro forsto implikasjonene ved nazistenes invasjon og handlet, mens statsminister Johan Nygaardsvold gråt og sutret og visste ikke hverken ut eller inn; han angret nok på at sin uendelige naivitet og troen på at tyskerne egentlig var snille og greie og ikke ønsket annet en fred, fordragelighet og vennlig behandling av jøder.
Statsministeren bønnfalt Hambro om å overta statsministerposten, men stortingspresident Hambro var parlamentariker par excellence og avviste selvsagt forespørselen.
Hambro var sensitiv, han kjente lusa på gangen og kunne lukte totalitære ideologier på tusen kilometers avstand.
Det kan ikke hans partifelle Erna Solberg.
SEXMONSTER FRA SCHØRDDARN?
Uggen stemning i Trøndelag Arbeiderparti. Valgkomiteens leder, Arild Grande, ville ikke ha Ingvild Kjerkol som leder. Han meddelte valgkomiteen at han kunne komme til å fremskaffe et varsel om Kjerkol dersom hun ble innstilt til ledervervet i Trøndelag Ap – og det varslet vil komme fra ham selv.
En og annen nysgjerrigper hist og her undres nok på hva som en gang skjedde mellom Grande og Kjerkol, men ingen av dem vil si noe. Hun er taus, han sier litt, men ikke mye – bare noe ullent om utilbørlig maktbruk og at de som har hatt vonde opplevelser, bør får en unnskyldning – fra Kjerkol.
Alle over sju år vet nå at varsel i Arbeiderpartiet alltid handler om tafsing, klåing, lumre forslag, fingring, tilløp til sex og kanskje også undertiden tung og kanskje ikke fra begge parter helt frivillig sex i et bøttekott mellom hovedretten og desserten ved en festlig partimiddag med sterk drikk og dans utpå kvelden.
Når ingen vil si noe, er man henvist til gjetninger. Kan det være slik fatt at Arild Grande bærer på en mørk og dyster hemmelighet, en unevnelighet som driver ham stadig nærmere vanvidd? Hensleper han nettene i forgrått og rødøyet våkenhet, dyrker han en skam- og skyldfølelse så inni gamperæva uutholdelig kvalmende at han med jevne mellomrom kaster opp så kraftig at indre organer nesten følger med på ferden og plasker i toalettvannet sammen med halvfordøyde kjøttkaker og poteter i brun saus?
For kvinner har jo også kjønnsdrift, også de som sysler med politikk. Det har Trine Skei Grande dokumentert grundig og ettertrykkelig, ved at hun i Ola Borten Moes bryllup sommeren 2008 dro med seg en 17 år gammel gutt til en nærliggende kornåker og feide over ham. Sett hen til Grandes egenvekt, må gutten ha vært sjanseløs.
Hva om Kjerkol fra Stjørdal har en lignende historie med Arild Grande? Kjerkol er etter sigende en røff dame som sørger for å få det som hun vi. La oss si at hun et stykke ut i natten, i anledning et landsmøte i Arbeiderpartiet, følte mer enn vanlig kribling nedentil og visste at Arild Grande ikke uofte glemte å låse døren til sitt hotellrom og pleide sovne liggende på rygg.
La oss videre anta at hun ville benytte seg av det faktum at sovende menn i god tid før hanegal utvikler det som i uformell dagligtale benevnes morrabrø’.
Er det helt utenkelig at hun listet seg inn, lirket dyna tilside, tredde seg på og ga seg til humpe opp og ned helt til Grande ble vekket av et orgasmeskrik så øredøvende høyt at begge trommehinnene hans sprakk som ballonger blant uvørne gutter i barneselskap?
Vel, en sannsynlighet er aldri lik null og den legendariske partisekretæren Haakon Lie (1905-2009) sa det slik: Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole.