… sa jeg høyt til meg selv, ettersom ingen andre var i nærheten. Ja, jeg er en ensom mann og henimot venneløs, således ikke underlig at jeg blir helt euforisk og uttaformeisjæl når noen sender meg en venneforespørsel på facebook, jeg husker ikke sist gang det skjedde – må være drøyt ti år siden.
Men skulle du sett … i dag fikk jeg en venneforespørsel, gitt … fra Abu Humeir Abdillah.

Synd å si at jeg ikke ble gla’, men også litt trist. Tydelig at Abu ikke sitter godt i det, hun har nok svært dårlig råd; undertøyet hennes later til å være så utslitt av mange års daglig bruk at det nesten er gjennomsiktig. Hun er sikkert fryktelig ensom, mange fattige mennesker er det.
Ikke rart hun er litt sjenert og tilbakeholden … hun ser bort, eller viser bakenden sin til fotoapparatet som hun kanskje har vunnet i et lotteri.
Hun har sannsynligvis gjort bruk av fjernutløser; hun har sikkert ikke en eneste venn i hele verden som kan fotografere henne. Ingen bryr seg om henne, det er jeg ganske sikker på.
Ikke en hvilken som helt venn, dette … men et medmenneske som virkelig trenger noen, en hun kan bli kjent med og gjøre ting med … eksempelvis soppturer … mens  hun snakker om det hun er mest opptatt av – kanskje britisk poesi i perioden 1880-1900.
Jeg var så oppglødd av tanken på en slik venn at da jeg skulle trykke bekreft, skalv jeg slik på labben at jeg bommet og trykket slett i stedet.
Så utgjort, så klossete og fortærende ergerlig … dumme, dumme meg.