Noen hist og andre her lurer på hvordan det gikk med daten min her om dagen, Hannah… som ikke heter Hannah, men noe annet på H. Vel, det forløp slik:
Vi møtes altså på et litt ueffent sted der en kopp dårlig kaffe koster 33 kroner. Damen var som nevnt dansk. Opprinnelse fra sørlige Sønderjylland og like blond som Marilyn Monroe var i 1955. Det første jeg la merke til var øyeoptikken hennes, brungrønne iriser… alt innrammet av diskré sminke.
Jeg kunne ikke la være å stirre ned i utringingen hennes som var så raus at jeg nesten kunne anslå vekten av brystene, som var på størrelse med kattunger og sikkert like myke å ta på.
Hennes grå linkjole var akkurat passe ettersittende og ikke så lang. Da vi satte oss ned ved et bord ble den kortere, og jeg kunne ikke la være å smugtitte litt på de runde og solbrune lårene hennes, som hun hadde stablet oppå hverandre. Hun viftet litt med den ene foten, slik at en brannbilrød, høyhælet sko nesten ramlet i gulvet.
Hun fiklet med et gullanheng som hadde sin vante plass i halsgropen. Jeg kremtet litt og tenkte på hva jeg skulle si, forsøkte å få i stand en samtale.
Jeg tenkte at jeg ville være litt aktuell og snakke om Apollo 11- ferden og månelandingen. For på denne dagen for 50 år siden dundret en Saturn 5 -rakett avsted fra sørkysten av Florida med tre mann ombord, og fire dager senere spaserte to av dem på månen.
Jeg bablet litt om dette, løst og litt fast, men hun bare så på meg og vippet med den røde skoen, og jeg registrerte at tåneglene hennes også var røde og lignet sukkertøy.
Hun åpnet håndvesken sin, fant frem en leppestift, skrudde ut og la to strøk knallrødt. Jeg var midt i en utlegning om de tre astronautene da hun plutselig:
– Vi’dobolle?
– Ehhh.. nei, takk jeg har nettopp spist, dessuten liker jeg ikke hveteboller så godt, men en croissant skal jeg nok greie å dytte ned… men altså, denne Neil Armstrong…
Hun åpnet munnen og avga en høy, skurrende latter, jeg kunne se de innerste jekslene hennes.
– Hvæ fæen, jai mende da ige kånditåriværer, mænn.
– Eeehhh… neivel..
– Bolle, for helvede… okai, jær nårmenn sier vel knulle, ige?
– Ehh… jo, vi gjør vel det…
Hun opprettet tungt soveromsblikk og sa: .
– Så… bør vi ige da bare gå?
Vi hadde sykler begge to, og det var ikke så langt til hennes leilighet på den andre siden av elven.
