I åtteårsalderen bekjente jeg meg til Kristianiabohemens 3. bud:
Man kann seine Eltern nie schlecht genug behandeln.
Det gikk greit en stund, helt til faren min en dag sa:
“Himmel og hav… nå må du ta deg sammen, ellers blir det ikke noe brus på lørdager.”
Ettersom jeg var brusmisbruker, tok jeg hintet og ble snill gutt igjen.
Siden har jeg forsøkt å holde meg til de 10. bud, men noen av dem er riktig vriene, og nå er jeg blitt så gammel at jeg simpelthen har glemt mange av dem. Jeg har imidlertid laget meg et eget bud, som er lett å huske:
Man kann Islam nie schlecht genug beschreiben.
Det fine med dette budet, er at det er så uendelig lett å overholde.. så lett at man nesten må le. Ikke bare nesten. Jeg må le.
(lepause)

Helt gennnialt, man trenger ikke ljuge og fantasere, man kan si og skrive nesten hva det skal være… uten å bomme nevneverdig på sannheten. Som å kaste dartspiler på en låvevegg.
Islam er jo et eventyrlig konsept, så inni granskauen absurd og flere millioner kilometer bortenfor minste snev av fornuft, et sammensurium av rør og lirumlarum. Det er bare øse opp og pøse ut. En utømmelig kilde til spas og gøy, latter og løyer.
At muslimer selv tar sin religion på aller største alvor og ikke besitter minste snev av selvironi og ikke sanser det komiske i denne heseblesende Muhammed-tilbedelsen… ja, det… det er faen skjære prikken over i’en.
God helg, forresten..