Ingen kvinner fikk pris i anledning den nyetablerte Humorprisen fredag kveld i Oslo. 31 nominerte. Kan knapt uttrykkes klarere: Kvinner er ikke så morsomme at det gjør no’, ihvertfall ikke i 2018.
Det finnes absolutte unntak, meget markante… men det kan ikke utelukkes at juryen kan ha påpekt en liten kjønnsforskjell av generell art, helt i tråd med mine egne erfaringer:
Da jeg gikk i 4. klasse på barneskolen, satt jeg foran en mørkhåret pike med langt, mørkt hår ikke uofte regulert i to fletter. Hun var en nokså uskjønn pike, og bedre ble det kanskje ikke med årene. La oss kalle henne Unni, for det var det hun het.
Jeg var kanskje ikke en heidundrende morsom gutt, men jeg var ikke av de dølleste heller, og jeg likte å tulle litt og sånn, også med jentene.
En dag vi satt og tegnet i kasserommet, snudde jeg meg rundt og tullet litt med Unni. Ikke ondsinnet, ikkeno’ mobbing, bare gøy. Håndflaten min lå et øyeblikk på pulten foran henne. Hun grep det øyeblikket. Uten varsel hugg hun til med en nyspisset, gul Faber Castell-blyant… inn i bløtvevet mellom roten av pekefingeren og tommelen.
Blyanten brøt huden lett som bare det og gled inn. Det blødde og jeg ble ganske paff. Men jeg gjorde ingenting. Man er da gutt, og jeg sa ikke noe til læreren. Unni sa heller ikke noe til noen. Jeg tror blodet stanset henne.
Jeg husker Unnis øyne i gjerningsøyeblikket: Mørkt, humørløst, tomt, stusslig. Jeg snakket aldri til henne igjen.
Unni var kanskje ekstrem, men barneskolejenter er ikke morsomme, de var ihvertfall ikke det på 70-tallet.
Jenter blir voksne og mange av dem holder stilen og er ikke morsomme. Noen jenter blir bare aldri ordentlig kule. Synd, men sant.
For omlag ti år siden var jeg sammen med en dame som hverken er spesielt morsom, eller umorsom, men hun hadde en fin latter.
En dag var jeg på stranden med hennes mor og hennes datter. Altså: Bestemor, hennes datter og hennes datter igjen. Sistnevnte var cirka sju år.
Ganske kjedelig dag på stranden, bortsett fra lille Ingeborg. La oss kalle henne det, ettersom hun ikke heter det.
Jeg lå på stranden og kjedet meg og fikk ereksjon, ikke av solstrålene eller nærværet av moren til hun jeg var kjæreste med, men av kjæresten min, som lå ganske tett inntil meg og var lekker i den milde sommerluften.
Samtidig merket jeg at jeg måtte tisse. Dette hvisket jeg inn i kjæresteøret og redegjorde også for tilstanden forøvrig. Hun svarte:
– Ta deg et bad, det løser begge problemer.
Ingeborg kjedet seg litt, også. Jeg tenkte at jeg kunne kombinere munterhet med promblemløsning. Alle gutter og menn vet hvor vanskelig det er å tisse med ereksjon – om man da ikke står på hendene.
Jeg ivaretok den hygieniske siden av mitt foretagende og gikk noen meter bortenfor. Gikk opp på hendene mot et tre. God støtte og jeg hadde en hånd fri. Etter noen sekunder begynte det å renne såvidt… jeg greide å slappe av, da rant det. Samtidig myknet det som var hardt.
Ettersom shortsen var stor og jeg hadde strammet den godt i livet, ivaretok jeg også flestemannsanerkjent henstilling om bluferdighet i offentlighet.
Men jeg hadde ikke regnet med kvinnelig aversjon mot menn som prøver å øke beholdningen av munterhet en kjedelig søndag. Kjæresten min snudde seg vekk og bladde i en bok. Hennes mor påførte seg selv dype rumperynker rundt munnen og sa noe som dumme wannabevestkantfruer sier når de ikke finner på noe bedre.
Ingeborg lo så hun ramlet overende i sanden. Hun hadde ikke vokst fra promp-, bæsj- og tisshumor. Men Ingeborg blir jo voksen en gang, tenkte jeg og hun er det kanskje allerede. Jenter blir fort voksne.
Men tilbake til fredagens humorprisutdeling. Komiker Sigrid Bonde Tusvik satt i salen og ble surere og surere; hun syntes ikke det var det minste morsomt at morsomme menn hele tiden gikk opp på podiet og mottok moropriser.
Hun ble så grinete at hun bare gikk. Hun gikk hjem og sladret – til Dagbladet. Det kom på trykk i går under tittelen Herreprisen 2018. Ganske humørløst, ikke ulikt Unni i 4. klasse…
