Endelig er den her, den røde dråpen, emojien som indikerer menstruasjon og skal redusere stor skam og alminneliggjøre menstruasjon og derigjennom gjøre det lettere for kvinner å snakke om det månedlige. Virkelig på tide at noe skjer, etter 200 000 år med strengt hemmelig menstruerende kvinner. Jaggu bra at noen tok tak… ja, jeg tenker på Plan International i Storbritannia.
Jeg tror fullt og fast på den røde dråpen som milepel i kvinnefrigjøringen. Endelig tør kvinner innrømme at de blør litt tid om annen. De vil våge å føre samtaler om dette tabutemaet…  innenfor trygge og gode rammer, selvsagt. Helst innendørs.
Jeg har mange kompiser som har vært gift med samme dame i 30-35 år, og de har aldri hørt snakk om menstruasjon. Aldri sett en blodig truse. Ja, sååå mye skam har det vært omkring temaet menstruasjon, som jeg tror er et mye viktigere samfunnsproblem enn økende kriminalitet blant ungdom i Oslo, viktigere enn diskusjoner om forvaltning av oljefondet og myyye viktigere enn spørsmål om i hvilken grad våre væpnede styrker er i stand forsvare kongeriket Norge.
Kari Helene Partaouoli (47) er generalsekretær i Plan International Norge. Hun er en meget klok dame og sier:  “Mensen er ikke bare litt flaut. Mange steder i verden er det så tabubelagt at jenter mister skolegang.”

Det er nok slik norske jenter tenker, også. De tenker schempemasse på jenter i Afghanistan, Pakistan og andre land der mensen kan være litt trælete, men de tenker sikkert også bittelittegrann på seg selv.
Det skulle da også bare mangle, og de går ikke av veien for litt tapt skolegang. Nå kan de bare sende en bloddråpe via mobiltelefonen til gymlæreren, så slipper de gymnastikk den dagen og resten av uka.
De som frykter tilstundende matteprøve, kan bare sende avsted en bloddråpe til mattelæreren. Piffpaff. Mattelæreren kommer neppe til å be om bevis. Og når de avtjener verneplikt, er det sikkert greit med mensen når det er utmarsj dagen etter.
Men det er klart, den bloddråpen kan forårsake litt klabb og babb. La oss si at en dame i meget fruktbar alder driver med oppussing hjemme hos seg selv og bruker en råsterk kappsag.  La os kalle henne Marte. Hun kapper av seg den ene hånden, som faller ned på nylagt parkettgulv og blodet spruter som fra en høytrykksspyler.
Marte er tøff og tapper, finner mobilen, men greier ikke sende en fullstendig redegjørelse om sin nokså kinkige situasjon. Imidlertid greier hun taste HJELPPP etterfulgt av flere bloddråper, sender den til en venninne, som er på jentefest med felles venninner og drikker rødvin. Hun ser meldingen, ler og sier til de andre:
– Hahhaahhhaha… lættis, ass.  Marte er bare sååå hysterisk morsom og ironisk. Hun har fått mensen. Ikke bare litt, men masse. Vi snakker tre dråper, jenter. Respekt.
Alle ler, skåler, skråler og drikker seg enda fullere mens stakkars Marte blør ihjel i leiligheten hun aldri kommer til å stæsje ferdig, aldri bo i .
Og hva med damer i overgangsalderen, som bare blør hvis de skjærer seg i fingeren når de hakker opp hvitløk. Hva med dem? Man skulle tro de var overlykkelige for å slippe mensen, men det er ikke tilfellet. De sliter med hetetokter, tørre slimhinner og uggent humør… slik som kanskje Marie Simonsen i Dagbladet.

Damer midt i menopausen vil selvsagt bli ytterligere nedfor og føle seg skikkelig utpsyket av de flotte, rammestramme jentene som blør som bare faen hver måned og taster avsted bloddråper til hvem det skal være i alle himmelretninger.
Noen av menopausedamene vil kanskje utvikle irreversible, gampesvære psykoser og til slutt havne på en psykiatrisk anstalt der de må behandles med elektrosjokk, blytung antidepressiva, flere kilo hormontabletter, massasje og litt SPA.
Men hva med gutta, ingen tenker på dem. Alle gutter og menn vet hvordan unge menn har det. De går omkring med ereksjon hele døgnet, hele året. Bare vi menn vet hvor upraktisk det er å ferdes rundt forbi med armert kjønnsorgan som kiler seg inn mellom mage og buksebelte. Det eneste som hjelper er utløsning.  Og da kan man ikke vente til man kommer hjem, det er en kjent sak. Og det er ikke sikkert en passende pike dukker opp og trår hjelpende til med  nennsomt håndarbeid.
Onani tar tid. Man må finne seg egnet sted, uten innsyn. Forholdene må legges til rette, tørkepapir må være innen armlengde. Ingen har lyst til å komme i en kalveskinnshanske, eller i en av selbuvottene som tante Solveig på Røros strikket og pakket inn til julaften.
Men hva om gutta hadde hatt et passende hint å sende, til rektor, eller far og mor, eller arbeidsgiveren.. slik at onanien blir bærekraftig på både kort og mellomlang sikt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jepp, løsningen er selvsagt onaniemojier. Et enkelt symbol.  Trenger ikke finne opp hjulet påny, alle vet hvorledes  mannlige kjønnsorganer er fremstilt på dovegger kloden om.
Det er meget enkelt, alle skjønner hva det er tale om. Enda tydeligere blir det om man adderer et par dråper ved tuppen.  Bare å sende i vei og man kan hengi seg til stille og introvert onani, uten mas og kjas og utidig innblanding…

Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg bare var halvveis i ei calvadosflaske, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen.
– Hei, Ralf… hvordan er det med deg? Noe jeg kan stå til tjeneste med?
– Neida, ringer bare for å blåse ut noen frustrasjoner.
– Jeg lytter, som Jonas Gahr Støre pleier si.
– Det er Lippestad.

– Åjåå.. du leser okkupasjonshistorie igjen. Johan Andreas Lippestad, ja… litt av en kødd, lumsk nazist og en av Quislings foretrukne.
– Nei, for faen.. jeg snakker om oldebarnet hans, juristen.
– Ååå, javel.
– Han vil ha OL i Norge. Leste det i VG.
– Javel, men det ligger vel til slekta, oldefaren hans var sikkert tilhenger av OL i Berlin, 1936. Men hvorfor vil oldebarnet ha OL i Norge?
– Det skal velges ny idrettspresident til våren, og han er en av kandidatene. Han posisjonerer seg. Popper seg litt.

– Men ingen siviliserte land vil vel ha LOL, trodde det drittarrangementet bare var attraktivt for Kina, Kasakhstan og  andre diktaturstater, jeg.
– Delvis korrekt, men vi snakker altså Geir Lippestad. Jeg pleier kaste opp når jeg høre navnet hans.
– Uffda, går du omkring med sånn spypose?
– Nei, jeg har en liten bøtte. Syrefast stål.
– Du slette tid.
– Akkurat, men jeg sanser et mønster her, og det er bare to generasjoner mellom Geir og Johan Andreas.
– Jeg har aldri hørt nyss om at oldefaren hans foreslo OL i Norge.
– Krigen kom litt i veien, vet du… og dessuten ville nok Kjakan og gutta sabotert slalomløypa og byttet leddstaurene med hesjestaurer.
– Kanskje også montert snubletråder i løypa, rett ved Gratishaugen.
– Eneste grunnen til at Geir Lippestad er der han er i dag, er Anders Behring Breivik. Alt fra første stund la han ansiktet sitt i veldig alvorlige folder og prøvde å innbille alle at han hadde tatt på seg verdens aller vanskeligste forsvarerjobb. I realiteten var forsvaret av massemorderen blant kriminalhistoriens enkleste. Utfallet var rettssaken var selvsagt gitt. Det var aldri tale om påtaleunnlatelse, eller en saftig bot, for å si det sånn. Ikke desto mindre ble Lippestads  innsats  kåret til Årets prestasjon 2011, i Finansavisens årlige advokatkåring.
– Hehhee…
– Siden har karrieren hans fulgt en eksponentialfunksjon i første kvadrant. Hva hadde han vært i dag var det ikke for 22. juli?
– Tja…
– Aktor i saken, Inga Beyer Engh, er av ganske annen støpning. Hun var glitrende, men gadd ikke gjøre noe nummer av det. Hun hadde stil.
– Det er sant.
Så sier Ralf noe jeg bare ikke kan sitere, jeg må simpelthen beskytte ham mot seg selv. Ikke det at ytringene hans er usanne – tvertimot, de er spot on og handler om flere enn ham – men allikevel, de er av en slik art at Lippestad kunne føle seg så hardt truffet i ærenerven at han hadde reagert irrasjonelt og meldt Ralf til purken.

– Så så, min venn…
– Og de bøkene han sier han har skrevet. De var jo i realiteten nedtastet av forfatter og journalist Jon Gangdal.
– Nå pirker du fælt, Ralf.
– Han har slått seg opp. Han er politiker nå, for Arbeiderpartiet. Han har vært byråd i Oslo og generalsekretær for de som hører dårlig.
– Hæææ???
– Hørselshemmede Landsforbund.
– Notert.
– Også reker han omkring og holder foredrag både hist og her, han har gjort seg til ekspert på menneskerettigheter, menneskeverd og verdikommunikasjon.
– Verdikommisjonen?
– Verdikommunikasjon!
– Hva er det?
– Aner ikke, høres ut som noen som snakker om penger via telefon, kanskje bankfolk.. eller Cappelen/Jensen.
– Men om Lippestad blir idrettspresident og får det som han vil og det blir LOL i Norge.. hva gjør du da, Ralf?
– Da blir det som i -94. Som du kanskje erindrer, dro jeg til Granka og satte meg under en parasoll, drakk øl i 14 dager.
– Husker det godt, jeg satt jo ved siden av deg under den parasollen…

Journalist og forfatter Jon Hustad har skrevet litt om sex og politikere og sånn i Nettavisen, under tittelen Gruppesex i presseklubben. Han nærer bekymring for at forholdet mellom politikere og journalister er i ferd med å bli for nært.
Fjoråret bragte mange artige sexhistorier. Morsomst var nok avsløringene om sexlivet til Trine Skei Grande, det vil si tildragelsen i et trønderbryllup i 2008, der hun skal ha sugd tak i en 17 år gammel gutt og dratt ham med seg til en kornåker i nærheten og tatt for seg av alt en en sånn tenåring kan tilby.
Men om man ser bort fra Grandis – gutten var ikke journalist – og tilløp til gruppesex i FrP og ansats til pedokjør i Høyre, er det Arbeiderpartiet som leder an.
Det gikk hardest utover Trond Giske. Trass i at  tafsingen ikke kastet mye av seg, mistet han jobben som nestleder og medlemskap i Arbeiderpartiets sentralstyre.

Hadia Tajik gjorde ikke så mye for støtte sin kollega. Alle vet at de to ikke er så gla’ i hverandre, og noen lurer nå på når Tajik ble kjæreste med journalisten Kristian Skard. Var det mens hun han var gift med Høyre-mannen Stefan Heggelund, før eller etter at Skard i sin avis ikke skrev så pent om Trond Giske?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hadia er forresten venninne med smellvakre Jette Christiansen, som også er Ap- jente og folkvalgt på tinget, og hun fikk seg også kjæreste, Frithjof Jacobsen, småbarnsfar og politisk kommentator i VG, populært kalt Joffen.. og mange lurer på når Joffen begynte å skrive stygt om Giske, før eller etter at han fikk øynene – og kanskje kjøttfløyta – opp for Jette Christensen?

Jon Hustad tar kanskje litt hardt i når han gjør bruk av termen gruppesex, eller gængbæng som de sier vest i Texas og på Jessheim. Men sexlivet blomstrer i offentlig sektor, det gjør det… også på Stortinget og omegn.
Men sex langt pokkerivold utenfor ekteskapet er ikke av helt ny dato i Arbeiderpartiet. Jens Christian Hauge, Milorg-leder og senere både forsvars- og justisminister, var litt av en fittefrans og foregangsmann hva gjelder sex med journalister.

Under krigen var han gift, men ikke fanatisk. Han sendte kona og ungene til fjells og installerte seg i en ganske fet leilighet sentralt i Oslo, med elskerinne – Mathilde Oftedal. Hun var Arbeiderparti-jente, småbarnsmor og journalist .
Stort sett har utenomekteskapelig og uforpliktende sex vært et internanliggende i Arbeiderpartiet. Haakon Lie brøt denne tradisjonen. Han var partisekretær i Arbeiderpartiet i tiden 1945 -69, og han var også gift i under krigen og hadde to døtre. Han oppholdt seg for det meste i USA, der han nok glemte helt hustru og barn hjemme i Norge og kunne ikke holde fingrene av sju år yngre Minnie Dockterman fra Iowa.
Haakon Lie var ikke gamle karen da han ble kjent med selveste Einar Gerhardsen. De to dro gjerne på skautur sammen, til hytta til Gerhardsen langt faenivold inni Nordmarka. Hvem hadde de med seg? Den ganske mye eldre Martin Tranmæl, som ikke var så veldig jentegæærn av seg. Han var av den stikk motsatte sorten.

Unge Lie var fri og frank og kjekk og hadde sixpack. Tranmæl var i førtiårene, var som han var og hadde kanskje sixpence.  Gerhardsen var gift med Werna, men hun var sjelden på hytta når ‘n Martin, ‘n Einar og ‘n Haakon var der.
Det hender så mangt på Hovedøen en sensommernatt, og man kan ikke helt utelukke at det skjedde et og annet på hytta til Gerhardsen, også – som ikke ble referatført og omtalt på partiets landsmøter.
Og Werna? Vel, hun ble senere statsministerkone, og det gikk rykter om at hun var litt av ei tøyte og hadde et temmelig hemmelig  og amorøst forhold til KGB-spionen Jevgenij Beljakov.
Da Halvard Lange – som var utenriksminister under Gerhardsen i praktisk talt tjue år- kom hjem etter tysk fangenskap i 1945, hadde han lyst på et nummer. Men sett slikt, han tok feil.. bommet rett og slett og kom på innsiden av søster’n til kona si, gitt.
Vel, sånt skjer og det ble barn av det, i januar 1946. Hun vokste opp, ble SV-politiker og fikk ikke rede på hvem faren var før hun var i 30-årene.

Men Lange var ikke kjip. Han var rettferdig og sørget for å befrukte sin kone,også… som senere fødte en velskapt gutt i juni 1946, som i voksen alder ble historieprofessor.
Velvel..  what the fuck, shit happens – og Arbeiderpartiet har aldri vært noen søndagsskole…

Litt bluss på lampen… børst, eller bare litt tryllerøyk. Begge deler, kanhende.  Stortingsrepresentant Mazyar Keshvari var uansett i litt oppløftet stemning sist helg, viftet med et håndvåpen og ville spille et spill av typen russisk rulett. Man må formode at han ikke brukte pistol.

Ifølge flere aviser har han fremsatt grove trusler. Politiet ble tilkalt. Varetekt. Straffelovens paragrafer 263 og 264 kan komme i betraktning. Tre års fengsel er aktuelt.
Men gudbedre, hva er dette for mas?  Han har jo bare tatt med seg kulturen fra hjemlandet sitt, Iran. Der er man jo ikke ukjent med uvøren våpenbruk, vold og drap. Han kom til Norge som flyktning, fem år gammel. Liten gutt, men man lærer så mangt om kultur og tradisjoner på fem år.
Slik sett er det urettferdig å henge ut Keshvari,  især med tanke på syrere som får våpenopplæring i pistolklubb her til lands,  betalt av NAV. Staten pusher altså håndvåpen på kanskje svært ustabile muslimer med krigstraumer, men blir grinete når en godt integrert stortingsrepresentant doper seg ørlite og slår seg litt løs med et håndvåpen i formodentlig festlig lag.
Keshvari må jo være ganske forvirret. I hele oppveksten har han nok hørt at det er bra å dyrke kulturen fra hjemlandet, han har kanskje også fått morsmålsundervisning i grunnskolen og lært hva revolver heter på persisk.
Keshvari har bare gjort det norske myndigheter har oppfordret til. Han har integrert seg godt og sogar annammet en gammel, god og norsk tradisjon: Rus, gjerne artige blandingsvarianter.
Så vil sikkert noen viktigperer pirke og påpeke at han som stortingsrepresentant også har levert udokumenterte reiseregninger pålydende 290.000 kroner.
Men hvem kan si – med lanken på hjertet – at de aldri har fusket litt med reisekostnader? Selv var jeg ikke gamle karen da jeg sa til mammaen min at bussmånedskortet kostet 75 kroner, mens det i virkeligheten kostet bare 65. Jeg kjøpte godterier for differansen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det foregår en ytringsdebatt her til lands. Noen mener at vi ikke skal ytre oss så mye; mange kan nemlig bli fryktelig krenket og lei seg, men noen blir fly forbanna, eksempelvis muslimer hvis kultur ikke i nevneverdig grad inkluderer retten til å tale om og skrive det man mener og under ingen omstendigheter si noe sant om Muhammed, eller lage tegninger av ham… for da kan det hende at noen hysterisk skrikende og skrålende muslimer uten bestått sinnemestringskurs brenner ned den norske ambassaden i Damaskus, og kanskje den danske attpå… og flesteparten av drosjesjåførene i Oslo må forventes å streike mens de taktfast roper Allahu Akhbar og død over både den ene og den andre som ikke tror no’ særlig på Allah og profeten Muhammed.
Å si eller skrive at Muhammed var pedo, er blasfemi og hjemler i henhold til sharia hodeavkapping, eller andre tiltak som medfører døden. Den ikke så veldig gode arkivtegningen nedenunder kvalifiserer nok også for dødsstraff, i henhold til ovennevte rettstenkning.  Den viser avistegneren Finn Graff i en litt kompromitterende situasjon og illustrerer det han selv har sagt… nemlig at han er nådeløs med tegnesakene sine, men fremholder profeten Muhammed som det store og ufravikelige unntaket.

Men vi bor i Norge, og her er ytringsfriheten nedfelt i Grunnlovens paragraf 100, og dødsstraff er forlengst luket ut av strafferetten. I anledning grunnlovsreformen vedtok Stortinget 13. mai 2014 at § 93, første avsnitt, skal lyde slik: Ethvert menneske har rett til liv. Ingen kan dømmes til døden.
Til grunn ligger forestillingen om livets ukrenkelighet og man kan sikkert si at det er en norsk verdi utledet, utviklet og foredlet i tiden etter Olav 2. Haraldssons fall på Stiklestad 29. juli, 1030.
Strafferettens blasfemiparagraf ble vedtatt fjernet i 2005. På tide, ettersom den ikke hadde vært i bruk siden 1933, da Arnulf Øverland ble tiltalt for blasfemi. Han ble frikjent samme år.
Mange muslimer synes nok bortfallet av blasfemiparagrafen er veldig trist og dumt. Kanskje synes også Anne Birgitta Nilsen det. Hun har doktorgrad i språkvitenskap og er professor ved det ikke så elegant språklig benevnte lærestedet Oslo Metropolitan University.

Hun har nylig – i publikasjonen Utrop, Norges første flerkulturelle avis – skrevet en kronikk hvori henstilling til regjeringen om utarbeidelse av en definisjon på hatefulle ytringer, hvilket må være en ganske vanskelig jobb.
Hun bruker tidligere justisminister Per-Willy Amundsen som eksempel på en person som ytrer seg altfor mye om saker og ting han ikke bør ytre seg om.
Amundsen sa for en tid tilbake at ikke-etnisk norske kvinner bør knipe lårene igjen litt og redusere antallet fødte barn. Han foreslo kutt i barnetrygden etter barn nummer tre. Han begrunnet det med ønske om bærekraftig befolkningssammensetning.
Man kan si hva man vil om Amundsens utsagn, og mange har gjort det. Professor Nilsen mener Amundsens ord er eksempel på diskriminerende argumentasjon overfor personer med en annen etnisk bakgrunn enn den norske.
Hva mer er: Nilsen hevder at Amundsens ytringer er mer enn diskriminerende, de er også egnet til å skape negative oppfatninger, følelser og holdninger overfor ikke-etnisk norske.
Kanskje har hun rett, med det forutsetter jo at mottagerne av Amundsens budskap ikke hadde slike oppfatninger, følelser og holdninger før han åpnet munnen sin.
Hun mener videre at “En definisjon av hatefulle ytringer bør derfor omfatte mer enn ytringer som fremmer hat, også ytringer som fremmer andre negative følelser, oppfatninger og holdninger overfor en gruppe mennesker, og som oppfordrer til diskriminering.”
I praksis betyr det at man som oftest bør holde kjeft –  for sikkerhets skyld.

Nilsen mener altså at Amundsen har begått hatefulle ytringer, men hun nevner eksempelvis ikke muslimene Mohyeldeen Mohammad, Ubaydullah Hussein og mullah Krekar, som vel ikke kan sies å være eksponenter for hyggelige og vennligsinnede ytringer med sukker på. Hun nevner heller ikke Islam Net – som ikke ugjerne inviterer hatefulle imamer og andre benevnt “islamlærde”som gjesteforelesere – ledet av Fahad Qureshi, som trolig må regnes blant Norges aller minst tolerante mennesker og som har sagt:
«Å fornærme profeten – fred være med ham – er en av de verste og mest forbudte handlinger, det er en vantro handling og innebærer frafall fra islam. De lærde er enige om at dette gjelder, spøk eller ei. Den som gjør dette skal henrettes, også om han angrer, og uansett om han er muslim eller vantro.»
Et stykke uti sin kronikk skriver Nilsen om konspirasjonsteorier og nevner Sions vises protokoller, en dokument fra begynnelsen av forrige århundre, som beskriver en plan for opprettelse av jødisk verdensherredømme. Det ble i 1921 fastslått å være falsum.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Professor Anne Birgitta Nilsen skriver at Sions vises protokoller ble brukt i det tyske naziregimets propaganda, men unnlater å nevne stormuftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, som var ganske høy i hatten og gikk i forbund med Adolf Hitler med sikte på utryddelse av så mange jøder som mulig. Hun skriver ei heller at protokollene er faste installasjoner i bokhyller rundt om i arabiske hjem i Midt-Østen den dag i dag – 98 år etter at de ble erklært falske.
Er professor Nilsen dum? Neida, hun er bare ignorant og ser bort fra rundelig regnet 50 prosent av virkeligheten, men det er ganske vanlig og rammes ikke av norske lover…

Min venn Ralf ringer når det passer minst, slik som i sted..  da jeg hadde drukket all calvadosen i huset og kom på at  ølsalget på lørdager stenger 18.00. Men jeg løftet mobilen.

– Hei, Torjus. Har du sett den nye Gillette-reklamen?
– Såvidt hørt om den, jeg bruker jo morfars gamle barberkniv medbragt fra Chicago i 1929.
– Jeg gir meg helt over. Før var jo Gillette-reklamene ganske kule…  svette og staute mannfolk som løp triatlon, spilte fotball, surfet, flørtet med damer, sjekket dem og etterhånden kanskje giftet seg med en av dem.
– Endringer på gang?
– Følger du ikke med? Den nye reklamen til Gillette er dystre greier med dystopisk lyssetting. Budskapet er at menn må slutte å være menn. Men reklamen går lenger, Gillette fastslår at endringer har skjedd, og at menn ikke lenger er menn og må fortsette med det, ellers går alt til helvete.
– Men det er jo en ganske presis fremstilling, synes jeg.
– Hæææ..??
– Se på deg selv, barberer deg hver dag og småpludrer med Øydis og gjør stort sett det hun vil, og det din datter Lise vil. Har hun forresten slått fra seg den sinnssyke ideen om at hun bare må komme seg til en plastikkirurg for å rydde opp og redigere seg nedentil?
– Det der vet du egentlig ingenting om, ikke jeg heller. COSMIC TOP SECRET. Familiehemmelighet.
– Kvinnelige underliv er ofte det, men hva er problemet? For du pleier ha et problem når du ringer meg.
– Ja, altså.. den Gillette-reklamens hovedbudskap er at alle menn så fort som faen må oppføre seg som kvinner?
– Hva så? Bare å drite i.
– Sønnen min, for faen. Han er jo ikke eldre enn at han kan bli påvirket av slikt kvidderkvadder.
– Så så.. Espen er en kjekk og intelligent kar, spiller fotball, drekker øl, sjekker damer.. stø kurs, med ande ord. Hva er du redd for… at han skal tro han er kvinne, begynne med yoga, lese lyrikk, drikke hvitvin og tro at anusåpningen er en vagina?
Ralf svarte ikke
– Slapp av, Ralf.  Kvinner vil jo ikke egentlig at menn blir som damer. For hva tror du skjer da?
– Mange symøter og mindfulnesskurs hist og her?
– Jepp, men mye mer… ingen rørleggere som på kort varsel kommer og tetter vannlekkasjer, ingen snekker som kan bygge ny trapp mellom stua og entreen, ingen som fikser bilen før EU-kontroll, hele landet vil snø ned fordi ingen brøyter, kraftledninger vil ramle ned, lyset i lampene forsvinner, mange vil fryse ihjel, ingen vil kunne vedlikeholde sentralfyringsanleggene på sykehusene og pasienter vil dævve av lav kroppstemperatur, togene vil stanse fordi kjøreledninger ramler ned, lokomotivene og skinnene blir ikke vedlikeholdt, veiene vil gro igjen og forvitre, ingen ny veibygging, flymaskinene på Gardermoen blir satt på bakken grunnet null vedlikehold, alle forskningsmidler blir overført til samfunns- og kjønnforskning, matematikk og fysikk blir valgfag på skolen, kraftanlegg slutter å levere strøm, bryggeriene vil legge ned produksjon av bayer, kunst og kultur blir det så som så med og vi må ta til takke med Black Box Teater og bøkene til Vigdis Hjorth, Anne Holt og Karl Ove Knausgård.
– Jøye meg..
– Og Trond-Viggo Torgersen blir kanskje statsminister.

– Gud forby…
– Det kan du si.
– Men alt i alt betyr det at jeg kan slappe av?
– Absolutt. Kvinner digger at menn holder det gående,  slik at de bare kan vri nøkkelen medurs i tenningslåsen, kjøre ut av en snøfri oppkjørsel og konsentrere seg om å ikke brekke negler når de skifter gir.
– Jeg er beroliget. Du er en klok mann og en skarp samfunnsanalytiker. Jeg er imponert.
– Man gjør så godt man kan.
– Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Si det..

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min venn Ralf ringte meg i går kveld. Ettersom jeg  hadde drukket en halv flaske calvados på styrten, var jeg i godt lune og løftet telefonen.

– Hei, Ralf..  hva står på?
– Du som har greie på det..  når hadde vi sist en maktutredning her til lands?
– Ehh.. skal vi se… tror ikke vi har hatt mer enn to, senest for… ja, det er nok 15 år siden. Makt- og demokratiutredningen. Nå husker jeg det. Utvalget ble oppnevnt i statsråd våren 1998. Den ble ledet av professor Øyvind Vesterud, eller var det Østerud, ved Institutt for statsvitenskap, Universitetet i Oslo. De sluttførte arbeidet i 2003. En av konklusjonene var tilbakegang for demokratiet, i betydning folkestyre og beslutningssystemer gjennom flertallsvalg og folkevalgte organer. Devaluering av velgernes stemmesedler, så å si. Men den hadde mangler.
– Ååå…
– Lite om maktutfoldelse i privat sektor, eksempelvis ingenting om kjipe kjøpmenn som avviser pruting på øl og sigaretter.
– En uting. Men jeg er verre ute, vi snakker enda mer privat sektor.
– Du nekter å låne bort bilen til sønnen din, etter at han bulket den og du måtte betale regningen pålydende drøyt 25 000 kroner?
– Neida, vi er venner igjen, og han har lovet å kjøre i edru tilstand fra nå av.
– Naboen din truer med juling fordi du kaster snø inn i hans hage, slik som i fjor?
– Nei, han har fått slag og sitter bare i en lenestol.
– Du prøver å få litt orden på den dumme fillebikkkja deres?
– Gidder ikke.
– Jeg gir opp.
– Øydis har iverksatt sexnekt.
– Du store hurlumhei!
– Nettopp, den nedrigste av alle typer maktmisbruk.
– Det kan du si, fryktelig komplisert materie. Var nok derfor den siste maktutredningen ikke redegjorde nevneverdig for den typen maktutfoldelse.

– Samtidig horer hun seg til og gjør seg deilig hele tiden. Later som hun er helt uvitende om at hylleknastene står i overtydelig relieff i blusestoffet hennes, glemmer tidvis å ta på seg truse under skjørtet og legger igjen brukte truser hist og her, som avgir duftstoffer jeg ikke trenger belære deg om.
– Øydis er røff, men jeg ante ikke at hun er ond. Hva ligger til grunn for denne psykopatien?
– Pels.
– Vafforno’?
– Pels, du vet det som ville dyr har på seg før de blir drept og må avgi ikke lenge etter dødsøyeblikket. Røyskatt. Pent brukt.
– Hermelin, altså. Som koster?
– Cirka 29 999 kroner.
– Du store allstyrelse
– Som jeg skulle sagt det selv.
– Trodde ikke pels var no’ særlig in om dagen. Og er ikke Øydis av den typen som ikke går av veien for å arrangere høytidelige begravelser for overkjørte ekorn og grevlinger? Hun er jo durkdreven dyreverner.
– Joda, i sosiale sammenhenger og særlig på jobben, men privat stiller det seg ganske annerledes. Du kjenner sikkert til geometrien mellom liv og lære, den kan være lang og bred og avgrunnsdyp..
– Har lest om det en gang, men du har jo en giftig backhand. Den kan du sikkert omskolere til å ta hånd om deg selv, slik man sier i pene hjem beliggende østenfor Slependen og vestenfor Majorstukrysset og således gjenopprette maktbalansen.
– Husker du ikke nyttårsaften? Jeg kom litt skjevt ut fra den betongtrappa, vet du. Håndleddet fikk seg en trøkk. Jeg greier såvidt skjære opp fiskepudding med den.
– Du kan vel øve opp venstrehånden.
– Den er ikke brukbar til noe, bortsett fra å holde sigaretter.
– Hmmm… kinkig situasjon. Grell maktubalanse. Sa du 29 990 kroner?
– 29 999.
– Klassisk horekonsept innenfor rammen av ekteskapet. Øydis satser på å få mink på samme måte som mink får mink.
– Røyskatt.
– Pele er pels… men hør her. Du må være mer machiavellisk, råere og mer beregnende. Vanligvis er det flere veier til Rom, men her ser jeg for meg en bred og strak hovedvei. Du kan få henne til å miste helt interessen for pels ved å sette inn bærekraftige mottiltak.
– Jeg lytter.
– Hva er det du gjør og bidrar med som hun ikke kan være foruten, bortsett fra at du skjemmer henne bort med kaffe og Aftenposten servert på senga hver jævlig søndag?
– Vel, hun liker at jeg skifter hjul på bilen, vasker og polerer den, skifter bremser, støtdempere, styrestag og andre slitedeler, som koster flesk om man skulle overlate det til et verksted. Hun liker at jeg tar meg av snømåking, gressklipping, beising av huset og annet vedlikehold her og der.
– Ja, og du går i bresjen i den pågående nabokrangelen, setter på vask, henger opp tøy, svinger tidvis støvsugeren, du gidder snakke med moren hennes i telefonen og er i det hele tatt et prakteksemplar av en ektemann.
– Tja… .
– Du sier ikke noe, er bare blid, men nedjusterer innsatsen merkbart.
– Javel.
– Også kjøper du noen i overkant kule klær, kanskje en blomstret skjorte. En helt ny after shave, med ny duft. Hårgelé. Du later som du er distré. Du fikler mye med mobiltelefonen din og lar henne vite at du er blitt fryktelig interessert i fugletitting i det siste og vil melde deg på et kveldskurs om ornitologi to kvelder i uken frem til juni.
– Hææ??
– Skjønner du ingenting… Øydis er ikke bare gla’ i deg, Hun elsker deg og hater tanken på andre kvinner som eventuelt måtte fatte interesse for deg. Hun vil ikke miste deg for alt i verden.
– Ehhh.. vel…
– Hun kommer til å glemme den dumme pelsen og konsentrere seg om viktige ting i livet, nemlig deg og kaffe og avis på sengen hver søndag morgen.. og alt det andre du gjør som hun er så vant til at hun ikke legger merke til det.
– Jaja, men tror du det blir no’…
-.. glufse?
– Ja.
– Utvilsomt! Du kommer til å vasse i både indre og ytre kjønnslepper. Hun blir seg selv igjen, og det er jo Øydis’ styrke.
– Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Si det…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min venn Ralf telefonerte meg i går kveld. Ettersom jeg var tom for brennevin, løftet jeg mobilen.
– Er det den karen… bra med deg, Ralf?
Han mumlet noen vokaler og konsonanter uten bærekraftig diksjon.
– Hva sier du, sa jeg
– Jeg er litt nedfor.
– Uffda, hva står på? Noe jeg kan gjøre for å muntre deg opp?
– Tror ikke det. Øydis har en pause.
– Pause, men dere har vært lykkelig gift lenger enn jeg kan huske, og dere har to barn. Er det så ille? Flytte fra hverandre?
– Dust, jeg snakker om menopause, den aller lengste pausen i en kvinnes liv.
– Uffda.
– Tørr både her og der.
– Men det finnes sånne smøremi…
-…  jajajajajahh, jeg vet det. Men hun klager over rifter og sånn.

– Plaster?
– Fy faen, du er dum!
– Eller bare skilt…  men hvis man kan sveise under vann, kan man vel bruke plaster i…
– Gudbedre!!
– Jaja.. men hør her. Jeg har tenkt litt på det der, hva damer i overgangsalderen kan brukes til.
– Ja??
– Dere har jo et hus som er ganske tungfyrt. Høye strømregninger, ikke sant?
– Jo.
– Som du kanskje er kjent med, har jeg en gammel ingeniørutdannelse som ikke er så mye verdt lenger, men det hadde vært gøy-gøy å få bruke noe av det jeg husker. Jeg var ganske flink i termodynamikk.
– Hææ?
– Bare hør etter. Vi snakker varmeveksling. Prinsippet er enkelt, akkurat slik man utvinner jordvarme.
-Hææ??
-Jeg har et badekar jeg ikke bruker.  Vi lager noen hull i det, platesveiser litt og mekker sammen en innretning som kan utvinne overskuddsvarme fra Øydis.  Jeg har en gammel støvsuger på loftet som egner seg for ombygging til varmeveksler.
– Hæææ??
– Jeg regner med at hun har heftige hetetokter.
– Ikke fritt.
– Vel, det er enkelt. Jeg bygger om det gamle badekaret mitt, til et spesialbadekar. Vi kan godt male det rosa, slik at det blir attraktivt for Øydis.
– Hææ??

– La oss si at temperaturen i vannet er 20 grader. Øydis stiger oppi, og etter noen timer er temperaturen økt til 25 grader. Den differansen er gull verdt. En varmeveksler sørger for å nyttiggjøre temperaturforskjellen. Vi kobler hele greia til sikringsskapet, og hele administrasjonen i Glitre Energi kan bare gå tidlig hjem fra jobb.
– Milde mammon.
– Nettopp. Du kommer til å spare gryn.
– Tror du Øydis går med på det?
– Hun er jo av den sparsommelige typen, og du kan jo lokke med harrytur til Strømstad
– Du er en klok mann.
– Ikke nok med det. Jeg regner med at Øydis er litt grinete om dagen, damer er jo gjerne det i sånne pauser.
– Korrekt.
– Der ser du. Hun vil nok helst være alene og sitte i det fine, rosa badekaret og slappe av med en selvutviklingsbok og et duftlys ved siden av seg.  Kanskje lytte til panfløytemusikk.
– Ja??
– Skjønner du ingenting? Du får veldig god tid til å gjøre det du vil, eksempelvis gå på pub og drikke øl med meg.
– Du er gennnial. Hva skulle jeg gjort uten deg?
– Si det…

Norsk samfunnsdebatt er god underholdning. Vi har Eivind Trædal, Didrik Søderlind, Rune Berglund Steen, Marie Simonsen, Karin Andersen, Lars Gule, Sumaya Jirde Ali og mange flere, deriblant nå også komiker Sigrid Bonde Tusvik.
Men se opp for Sindre Bangstad. Han er sosialantropolog tilknyttet Institutt for kirke-, religions-, og livssynsforskning (KIFO) og er oppført med en hel haug kompetanseområder, deriblant hatytringer, ytringsfrihet, sekularisme og sekularitet, rasisme, islamofobi.

Riktignok har Sindre Bangstad brukt mye tid på å lete etter feil i Det internasjonale gjennombruddet, en bok skrevet av den svært irriterende professoren Terje Tvedt, men han har ikke vært kjent for folk flest.    .
Kan godt tenkes at det endrer seg; nå har han virkelig klint til. Han mener nettpublikasjonen Resett oppfordrer til sanseløst hat og vold mot Sumaya Jirde Ali, og at Pressens Faglige Utvalg står helt maktesløs mot denne monstrøse nettavisen.
Han foreslår følgende: ANMELD RESETT TIL POLITIET!
Saft suse…  faren min pleide si at dumskap er svært vanskelig å verge seg mot… ja, han hadde nok meg i tankene.
Men nå er det altså Sindre Bangstad. Gudbedre for en surrekukk. Jeg dævver av latter…

Hvor faen ble det av hæschtægmitudebatten som hjemsøkte vårt land og skremte vettet av alle menn som ikke husket pinlig nøyaktig hvor de gjorde av labbene sine på siste julebord?
Jeg savner mitu, jeg gjør det. Nesten ikkeno’ gøy lenger. Livet er blitt tristere uten daglige, små historier om allehånde kvinner som ble krenket for ti, femten, tjue og tretti år siden ved en eller annen festlig, eller ufestlig anledning.
Jeg tenkte at jeg kanskje kunne sette igang mitukjøret igjen. Jeg har nemlig hørt om sommerfugleffekten, som går ut på at hvis en morragretten sommerfugl blir vekket av hanegal grytidlig en søndag morgen, vil den slå oppgitt med vingene og sette luftmolekyler i bevegelse, som setter andre luftmolekyler i rørsle…  etterhvert har vi lett bris, dernest stiv kuling og etterhvert storm som utvikler seg til orkan, og til slutt oppstår en tsunami på Sumatra og deromkring – som kommer på Dagsrevyen på et fjernsyn nær deg,  klokka 19.00.
Jeg tenkte at jeg kan teste denne teorien, se om den også virker på samfunnsdebatten i Norge, som jo er veldig slækk om dagen. Mange lurer jo eksempelvis på hvor det er blitt av en av de aller skarpeste samfunnsanalytikerne her til lands… ja, jeg har Eivind Trædal i tankene. Jeg har det.
Men politisk kommentator Marie Simonsen i Dagbladet holder stilen. Ifølge kilder jeg synes det er artig å tro på, tar hun ikke av seg vottene før hun sender avsted sine twittermeldinger,  som mer enn antyder at hun ikke ser skauen for bare trær; hun utroper Kjell Ingolf Ropstad til tidenes mørkemann og later som hun ikke har hørt om alle muslimene som ikke ugjerne på generell basis vil kverke alle vantro – homofile først, skjære småpikers kjønnsorganer i fillebiter og stenge de stakkars oppskårede inne sammen med mødrene deres til de blir såpass kjønnsmodne at de  kan tvangsgiftes med fettere i Pakistan,  som bare noen kjente av noen bekjente kjenner av omtale med omtrentlig faktainnhold.
Nei, hva er det jeg gjør!? Skeier ut, skriver meg helt bort, gitt. Det er dette tastaturet mitt, aller nyeste modell, veldig følsomt, skriver nesten av seg selv, og slettetasten har hengt seg opp.  Nåvel..  jeg må ta grep, skjerpe meg, holde stø kurs:
Jeg skred til verket. Lurt å være fin i tøyet når man skal være ufin. Hvit skjorte, silkeslips og pen bukse med press. Pen, grå frakk. Jeg lot min fars gamle, grå  Borsalino ligge igjen på hattehyllen.
Jeg dro til sentrum av byen der jeg bor og entret en av bokhandlerne der.
– Hva kan jeg hjelpe deg med, spurte damen bak disken. Hun sto med det meste av massen sin på høyre stiletthæl. Pen. Rødt hår. Lubne lepper, hun kunne vært en av Mick Jaggers døtre.
– Fitter, sa jeg og lot r’en være smålåten.
Damen ble nokså perpleks, overførte kroppstyngden over på venstre hæl.

– Ehh.. hva sa du??
Jeg gjentok mitt ønske. Hennes unge ansikt strammet seg,  jeg kunne se munnen krølle seg litt, men jeg ble imponert av svaret:
– Unnskyld meg, du har nok gått litt feil. Dette er ingen bordell, min herre. Her selger vi bøker, kontorrekvisita, brettspill og sånne ting.
– Nettopp. Da er jeg på rett plett, frøken. Forfatteren er Juan Manuel de Prada. Jeg har fått anbefalt boken av min grandonkel Albert.
– Hva… eh.. hva slags bok snakker vi om?
– Fitter, sa jeg ganske høyt og tydelig, men med veik r.  Hun skvatt og så seg omkring. En middelaldrende dame som kikket på kokebøker ikke så mange hundre centimeter bortenfor, rettet seg opp og avga et undrende blikk.
Damen bak disken samlet seg sammen.  Fingrene hennes tastet. Hun holdt øye med skjermen foran seg.
– Ja jo.. den er visst her.  Ehh… vi har den ikke, men vi kan bestille den for deg. Skal vi se, den finnes i to varianter…
– Sier du det..
– Den ene heter Coños og koster 99 kroner. Den er oversatt, men tittelen er original. Bløte permer. Også har vi.. skal vi se..
– Fitter?
– Ja, den heter det. Innbundet.  198 kroner. Kan bestilles.
– Fabelaktig, sa jeg. – Jeg vil ha fitter.
– Akkurat, sa hun og tastet litt. Hun spurte om navn og og telefonnummer. Jeg oppga begge deler og sa:
– Med det samme jeg er her… har dere en almanakk for inneværende år?
– Ja, sa hun og hentet en.
– Kan du pakke den inn? Det er en gave.
Hun ga seg i kast med glanset papir og tape. Jeg tenkte at det var på tide å gi gass.
– De er forresten en meget vakker og fortryllende ung dame. Min grandonkel Albert er pensjonert gynekolog og var mer opptatt av sin profesjon enn av sin hustru Tutta. Han hevdet med ujevne mellomrom, både sent og tidlig, til både hverdag og fest, at det foreligger signifikant korrelasjon mellom lepper – hva angår tykkelse og form – rundt munnen og de nedenunder,  indre så vel som ytre.  Vel, det var nærmest en digresjon, frøken.
Den unge damen stivnet. Hun stirret på meg. Plutselig rykket hun løs hælene og gikk avsted. Hun ble helt borte, og jeg kunne ikke annet enn å vente. Almanakken var ikke ferdig innpakket, og jeg hadde ikke betalt.
Hun kom ikke tilbake. I stedet kom en eldre dame. Hun pakket ferdig i full fart med leverflekket fingernemhet. Hun var nok nærmere 70 enn 60 og hadde nesten ikke lepper. De var dessuten snurpet sammen til nesten ingenting. Til gjengjeld var rumperynkene rundt munnen hennes omseggripende. Såvidt hun fikk presset ut litt kaldluft med lyd:
– Det blir 57 kroner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå