Jeg har aldri vært fan av Michael Jackson, og jeg har ikke giddet se dokumentaren om hans omgang med små gutter… men etter hva jeg har hørt, gikk det angivelig så langt at han prøvde å presse seg inn i rumpa til av dem. Det som interesserer meg mer, er hvordan Elvis ville reagert på å få Michael Jackson som svigersønn. Jackson var jo gift med datteren hans et par år på 90-tallet.
Det får vi aldri vite, han døde jo i 1977, bare 42 år gammel, men det går an å spekulere: Elvis ville trolig blitt helt gæærn og fly forbanna. Man kan si mye rart om Elvis, men han va’kke no’ pusekatt, og han var nokså konservativ hva kjønns- og familieliv angår. Han hadde trolig ikke likt å ha en svigersønn som snakker med pipestemme, bleker huden, går til plastikkirurg annenhver uke, bruker leppestift, øyesminke, pudder, kler seg som en klovn og interesserer seg meget sterkt for små gutters kjønnsorganer. Det kunne endt med at han på nedadgående pillerus og oppadgående irritasjon hadde oppløst ekteskapet ved skyte Michael Jackson midt i pappen med en grovkalibret revolver – i anledning søndagsmiddag hjemme på Graceland i Memphis, Tennessee. Synd at Elvis døde så tidlig, men han slapp ihvertfalll å oppleve sin datter Lisa Marie gift med tidenes pedohomoskrulle…
Jeg er gla’ i ytringsfrihet, og noen ganger har jeg spekulert på hvordan det er å ha absolutt ytringsfrihet. Det er nemlig slik fatt med meg at jeg liker å strekke strikken. Kødde bittelitegrann. Alt som liten gutt var jeg litt av en plage. Broren min hevdet jeg var verre enn svartedauen.
Jeg var ikke gamle karen da faren min en tidlig søndag morgen kom ut av soverommet, han var på vei til badet. Jeg hadde vært våken flere timer, var nettopp ferdig med et lite dobesøk og på vei ut. Jeg møtte ham i døra og sa: – Pappa, hvorfor oppbevarer du en banan i underbuksa? Han svarte ikke, men fortet seg inn på badet og låste døren. Ved en annen anledning registrerte jeg moren min en sommerdag henge opp trusene sine på tørkesnora ute i hagen. Min retorikk på den tiden var giftigere enn alderen tilsa: – Hvorfor er det rustflekker i trusene dine? Jeg visste ikke at bomull ruster, mamma. Hun svarte ikke noe særlig på det, men gikk inn og fortsatte med bollebaksten sin. Vel, ingen av de formastelige ytringene fikk andre konsekvenser enn at jeg aldri igjen så faren min med morrabrød, og moren min unndro fra offentligheten truser med spor av månedlig blodtap. Nåvel, det var en liten digresjon. Det var dette med ytringsfrihet, for det er jo blitt slik at ytringsfriheten her til lands er litt presset. Ytringsrommet – som noen kaller det – er blitt mindre, eller trangere. Ikke alle meninger anses like gode, men kan til og med bli straffet for noen typer ytringer. Man må være forsiktig, og det er sikkert ikke så lurt å si at islam er en helvetes sammenrøre av sludder, visvas og pølsevev, og at Muhammed var litt av en slesking som ikke kunne la være å skyve seg inn i mellom lårene på en ni år gammel pike. Det der har jeg aldri sagt, men jeg skrev det akkurat nå, det gjorde jeg, men det er fordi fingrene mine løp løpsk over tastaturet, og slettetasten har hengt seg opp i noe stivnet syltetøy… tror det er Lerum appelsinmarmelade, og alle vet at oksydert appelsinmarmelade ikke uofte gjør samme nytten som superlim. Jeg leste nylig om en mann som heter Snorre Aske, som på sin facebookside la ut ti sitater fra Koranen. Alle sitatene handler om hvordan rettroende muslimer bør hanskes med de som ikke tror særlig mye på Muhammed, altså de fleste av oss.
Sitatene er vers merket med nummerhenvisning, og alle er ulike varianter av hvorledes vantro skal bekjempes, lemlestes og kverkes… gjerne med en røff miks av “kokende vann og “klær av ild”. Ingen grunn til å tro at Aske sysler med sitatfusk. Hans intensjon var trolig bare å antyde at islam ikke er fredens religion, slik mange hevder uten å tro på det selv. Facebook ser ikke sånn på det og mener Aske har bragt hatefulle ytringer, hvilket jo er helt korrekt. Det er granngivelig svært ulekre og hatefulle ytringer, men det er bare det at facebook retter baker for smed – så det suser: Aske videreformidler bare tekstbiter fra en godkjent norsk oversettelse av boken muhammedanerne anser som hellig og ufeilbarlig. Sånn sett burde alle muslimer være happy, facebook også.. men Ask er utestengt fra facebook i tre dager. Det er slikt som får meg til å tenke. Jeg er jo så gla’ i å ytre meg, og jeg synes det hadde vært morsomt å si og skrive akkurat det som faller meg inn, uten risiko for stigma, drapstrusler og utestengelse fra facebook. Jeg tenkte knallhardt på det i cirka halvannet sekund og konkluderte straks etter: Jeg må bli muslim… nei, ikke sånn ordentlig muslim, bare sånn juksemusse, nok til at jeg kan gå omkring og si hva faen det skal være uten at noen bryr seg. For muslimer kan jo det, innenfor sine ordforråd. De kan til og med kalle småjenter “hore” og “fitte”, mens norske feminister ser en annen vei og later som ingenting. Ja, for ytringer i seg selv er jo gøygøy… de har så å si egenverdi… selv om de er helt perverterte og passer best i lukket selskap langt ut på landet og vel så det. Jeg får se hva det blir til, jeg må i så fall kle meg ut som en muhammedaner, smøre meg inn med brun skokrem og lære meg noen illelydende arabiske setninger, eller noe som ligner. Får se om jeg gidder…
Mattis Gjennestad Stefanussen er kul. Han er 14 år gammel og blir ikke mindre kul av å opptre alene og signere et innlegg i Aftenpostens Si ;D- sider, et debattforum for ungdom mellom 13 og 21 år. TIttelen: JEG ER TYDELIGVIS EN SEXIST – OG MÅ BARE GODTA DET Ingressen: Plutselig, uten spørsmål, er vår ungdomsskoles gutter blitt hele Norges mannssjåvinister. Det sårer oss hvordan ministre, nyhetsankere og kommentatorer maler oss som skurker. Stefanussen poengterer innledningsvis: Mine venner og jeg kjenner oss ikke igjen i det hele tatt. Hans innlegg er reaksjon på hva tre 14 år gamle jenter noen dager tidligere hadde fått på trykk i samme forum. Jentene er Ea, Ella og Ellisiv, heretter stedvis titulert 3E. Som jenter flest, trives de best i flokk… de går på samme skole som Stefanussen og skildrer i sitt innlegg en ganske uformell muntlighet blant gutta på skolen: “Hore», «slut», «billig» og «fitte». 3E skriver videre: Vi får høre at vi er svake og naive, at vi bør operere kroppene våre, og vi får høre om at vi er pulbare eller ikke. Videre redegjør de for læreres og andre voksnes likegyldighet og bagatellisering og henvisning til den gode, gamle devisen: Gutter er gutter.
3E er blitt hyllet for mot, de var heltinner på kvinnedagen, men hvor modige er de? Jentene unnlater å nevne skolens navn, Brannfjell skole på Ekeberg i Oslo. De antyder ei heller det minste lille grann om det mange lurer på: Hva slags gutter dreier det seg om? Hvem kaller småjenter fitte, hore og utreder pulbarhet? Er det etnisk norske gutter, vanartede gutter med dårlig impulskontroll, eller gutter med innvandrerbakgrunn? 3E vet nok svaret, men vegrer seg. Likestillings- og diskrimineringsombud Hanna Bjurstrøm er veldig imponert av disse jentene: Jeg har som mål å holde kurs for mobbeombudene og elev- og lærlingombudene i forebygging av seksuell trakassering i skolen. Jeg vil gjerne ha dere med i planleggingen av disse kursene. Derfor vil jeg invitere dere til et møte hos meg slik at jeg kan høre deres erfaringer og tanker om hvordan vi kan styrke arbeidet mot seksuell trakassering i skolen.
Mattis Gjennestad Stefanussen er ikke så imponert. Gutten har baller, opptrer i kraft av seg selv og skriver at 3E bommer på blinken: Jeg mener jentenes innlegg maler et altfor stygt bilde av situasjonen og skaper grunnlag for en farlig og generaliserende debatt. Synes unge Stefanussen er flink, jeg. Tror han har fått god oppdragelse, også. Han avslutter slik: Jeg føler bare at dekningen i etterkant av deres innlegg vrir en historie om spesifikke enkelthendelser til et problem som innbefatter alle gutter. Og vi som hele livet er blitt lært opp til å ikke skjære alle over én kam. Hva skriver Stefanussen mellom linjene? Er det ikke er så mange som snakker stygt om og til jentene på Brannfjell skole, men de som gjør, er oppvokst med en annen kultur – kanskje islamsk? Vel, man er henvist til gjetninger. Noen kjenner svaret, ingen vil si noe og det spørs om Mattis Gjennestad Stefanussen blir invitert til likestillings- og diskrimineringsombud Bjurstrøms kontor med tanke på oppklarende innspill. For det er ikke sikkert den dåsa er så interessert i sannheten når alt kommer til alt. Tror ikke det, hun er jo Arbeiderparti-kvinne og i mangt og meget sikkert hjertens enig med Raymond Johansen…
Friheten til å være den man er og elske den man vil er en grunnleggende rettighet og en forutsetning for demokratiets styrke. Nå må vi sammen gjøre den så selvfølgelig som den burde være. Trine Skei Grande, kultur- og likestillingsminister (V) side 33. Jeg satt på pub og gadd ikke bla over til 33 i VG, eller var det Dagbladet… samma det, jeg antar Grande mener retten til å ha sex hvor som helst, når som helst – til dømes i en kornåker i Trøndelag, i anledning bondebryllup.
Men jeg er litt usikker på om det foreligger positiv korrelasjon mellom forekomst av kornåkersex og demokratiutvikling. Jeg besluttet å be om hjelp, vendte meg til en kar ved nabobordet og stilte spørsmålet. Han er fast inventar i denne puben og sitter her henimot hver skapte dag. – Hææææ??? – Hva tror du.. er det sammenheng mellom utesex i agrare strøk og demokratiutvikling? – Hvafaenæredupreikeroma? Jeg forklarte utførlig og viste ham sitatet fra Grande. Han svarte: – Det der veit jeg ikke en dritt om, jeg har forresten ikke pult på denna sia a’ årtusenskiftet, men jeg tru’kke det har skada demmokratiet så mye… Det har han sikkert rett i, men Grandes utsvevende sexliv i Sør-Trøndelag en sommerhelg i 2008 har trolig ikke styrket demokratiet her til lands – ihvertfall ikke hvis demokratibegrepet inkluderer likestilling. La oss forestille oss barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) som gjest i et småbrukarbryllup på sine hjemtrakter i Evje og Hornes, Aust-Agder.. ut på kvelden drar han med seg en 17 år gammel og ikke helt edru pike inn i grisefjøset og tar henne knallhardt i alle åpninger han finner i farten. Formodentlig hadde det blitt både baluba og lurveleven, spesielt om den stakkars jenta hadde vært i slekt med den nygifte småbrukaren. Barne- og familieministeren hadde sannsynligvis forlatt den festen i en likbil… perforert av en høygaffel, et par stuttljåer og et drøyt dusin slirekniver. Ikke full likestilling, altså. Sånn sett må man si at dagens demokrati ikke er optimalt, men Grande ser nok annerledes på det. Vanskelig å ikke tolke henne dithen at kvinners rett til pikk er direkte demokratibyggende. I dag starter Venstres landsmøte. Det forløper denne helgen i Stjørdal, Trøndelag. På hotellet Scandic Hell. Blir spennende å høre om Grandis vil utdype dette resonnementet i sin landsmøtetale. Forøvrig er det grunn til tro at Venstres landsmøte kan bli artig; alle vet jo at Venstre er et “libberalt” parti med medlemmer som ikke går av veien for litt børst, og noen av dem vil legalisere cannabis, LSD og khat. Hva med unge menn på hotellets gjesteliste, bør de passe seg? Njææ… det finnes ikke kornåkre på Scandic Hell.
Min venninne Gitte ringte nettopp. Ettersom jeg har drukket opp alt brennevinet jeg hadde i huset, var jeg i godt lune. Jeg løftet telefonen. – Næmen, er det den jenta… den aller vakreste av alle piker noen noensinne har stiftet bekjentskap med. – Jajaja.. det holder. Jeg har alvorlige ting å snakke om. – Fått mensen? – Bare litt grinete. – Uffda.. – Henger igjen fra i går kveld. Jeg var på et lite venninnetreff på byen. Vi drakk moderate mengder rødvin, hygget oss og snakket snillmildt nedsettende om menn. – Nei, sier du det… – Ettersom det var så fint vintervær besluttet jeg å gå hjem etterpå, i stedet for å kjøre drosje. Klokka var litt over ti. – Sportslig… – Jeg gikk over torget, mellom rådhustårnene i retning kirken, som jeg pleier.. – Fint der.
– Plutselig dukket opp en gjeng ungdommer, fire stykker. Jeg så straks at de ikke var særlig tørre bak øra, og jeg lurte på hvorfor ikke drittungene var hjemme hos mamma, pusset tenner og pakket ransel til i dag tidlig. – Ungdommen nåtildags… – Jeg tok ikke mer notis av dem, jeg var opptatt med å holde meg på beina, høye hæler, vet du. – Rimelig det.. – Så kom det… “HEI DU DIN HOREFITTE… SKAL DU HA PIKK!!”. – La meg gjette vilt.. disse gutta var litt mørke i teinten? – Korrekt, og under svakt gatelys ble de ikke lysere i de latterlige hettegenserne sine… – … du ble sur? – Lyn forbanna. De sto der og flirte og trodde de var tøffe. Da sa jeg at eneste måten de kunne få seg fitte på, er væpnet gjengvoldtekt… – Hehehehe.. – Da ble stemningen ganske amper og den ene – anføreren, tror jeg – kom mot meg på tynne fyrstikkbein. – Uhuuu.. det skulle han kanskje ikke gjort. – Jeg går aldri omkring i denne byen på kveldstid uten bærekraftige tiltak i kåpelomma. – Vi snakker pepperspray… – Det gjør vi, og jeg kan sikte. Det ble dobbel dose. – Gudbedre… – Det kan du si. Tullingen krøket seg sammen i sørpa, og buksa hans trakk nok en drøy liter vann. Han hylte, begynte å grine. De tre kameratene hans var plutselig like skumle som nyfødte lam. – En lærepenge? – Jepp.. og jeg vil nesten si et lite kulturkræsj…
VG er alltid på hugget og tar dagstadig opp svært viktige samfunnsanliggender, slik som tilstanden til apekatten Julius i Kristiansand Dyrepark, etter at han angivelig skal ha drukket av en plastflaske inneholdende knark. VG har skrevet masse om denne narkosaken, og når VGTV-reporter Håvard Kristoffersen Hansen – i et over ni minutters innslag – omtaler denne apekatten som “den folkekjære sjimpansen Julius som så mange nordmenn har et forhold til”, kan jeg ikke annet enn le rått. La oss for faen være ærlige: Hvor mange av Norges drøyt fem millioner innbyggere har et forhold til den gamle, fillete apekatten? Hvor mange vil sørge når Julius omsider ramler sammen og dør? Da nyheten om Julius’ narkokjør ble kjent, ble jeg svært overrasket… fordi jeg trodde han forlengst var dau. Jeg har guuglet litt og funnet at sjimpanser i fangenskap kan leve i 50 år. Meget trist, fangenskap er nitrist. Dyrehager er stusslige greier. Julius risikerer altså å leve i 10 år til. Kanskje var flaskekastingen over gjerdet en sinnelagsetisk handling, med sikte på å spare Julius for denne elendigheten det trolig er å surre omkring til turisters skuelyst i et kunstig habitat nærmere Arktis enn Kongo. Men politiet er satt på saken. De vil finne flaskekasteren – sies det. Jeg tipper noen politibetjenter, førstebetjenter og overbetjenter og en og annen påtaleadvokat i lunsjpausene flirer og ler litt av denne narkosaken. Tviler på at politimesteren innvilger overtid…
– Vi er sjokkert, sa veterinær Rolf-Arne Ølberg i en pressemelding. Han arbeider ved Dyreparken i Kristiansand. Han uttalte videre at han har vondt for å tro at noen er i stand til å utsette et forsvarsløst dyr for en slik handling. Jepp, det handler om apen Julius i Dyreparken i Kristiansand. 21. februar oppførte han seg underlig og bet seg selv til blods. Han hadde fått i seg narkotika. Nyheten sjokkerte mange, men ikke alle. Ikkje eg. Julius er snart 40 år og vokste opp hos mennesker, fordi moren hans ikke ville vite av ham. Han ble avvist, kanskje ikke uten grunn. Han kan ha vært en håndfull, en forherdet rabagast som stadig var ute på skråplanet og kom i dårlig selskap. Det ble kanskje så ille at moren ikke orket mer og ba om avlastning i fosterhjem.
Jeg var selv på guttetur på Sørlandet den sommeren Julius ble født, og jeg husker veldig godt at sørlendingene ikke bare drakk CB-pils. Nei, mange av dem røkte seg en tjall, også… og noen gikk ikke av veien for å sprøyte inn heroin i blodårer både hist og her. Noen som har hørt om sauer, hester, griser, elger, kuer, høner og gauper som har røkt seg en rev, eller spist hyppere? Ikke jeg, det er mennesker som driver med slikt. Hvor vokste Julius opp? Hos mennesker. Trenger jeg si mer? Det er rørende at alle i dyrehagen der Julius bor forsøker å dekke til virkeligheten og hevder at noen har kastet inn en flaske inneholdende narkotika over gjerdet til ham. Alle vet at aper aper, de etterligner menneskers adferd. Trolig kopierte Julius menneskelig adferd fra første pust og fikk etterhvert smake både det ene og det andre. Det startet sikkert med sigaretter og litt pils. Dernest utartet det, nå er han snart 40 og trolig narkoman av det tyngste slaget… heeelt utenfor rekkevidde av rehab. Personellet i dyrehagen har selvsagt visst om dette hele tiden og har pushet knark på Julius i alle år, for å holde det gående. Julius er jo en populær kar og trekker mange besøkende. Det er penger i Julius. Men så har de bommet litt på dosen, da… det ble litt for mye, og Julius gikk av hengslene. Gamle aper blir litt grinete, og man blir ikke lysere til sinns av å bo i en dyrehage. Julius vil nok helst bo i Kongo, og jeg skjønner at han trenger litt stæsj for å holde humøret oppe, men det kan bli for mye. Det kan det. Nåvel, man får tro dyrepasserne i Kristiansand har lært en lekse. Hvis de bare kan passe på litt, blir det ikke fullt så feit tjall, mindre pepper og tynnere kolastreker… da blir det nok nye og heidundrende morsomme apestreker i Dyreparken til sommer’n…
Typisk meg å glemme bilen. Jeg satte meg inn i den og vred om tenningen. Motoren startet øyeblikkelig, men ikke bare den. Amy Winehouse også: What kind of fuckery are we? Nowadays you don’t mean dick to me (dick to me) I might let you make it up to me (make it up) Who’s playing Saturday?
Du aller største hurlumhei! Jeg slo øyeblikkelig av lyden. Jeg hadde glemt Amy Winehouse, ikke er et hår bedre enn Brian Jones og Janis Joplin, som ikke ble mer enn 27 år. Alle vet hvorfor. Winehouse ble heller ikke mer enn 27. Ikke rart. Hun døde dagen etter 22. juli 2011 – av alkoholforgiftning. Takket være NRKs boikott av Michael Jackson har jeg våknet nå. Jeg innser at jeg har drukket for mye øl og børst i altfor mange år, og det har helt sikkert med Amy Winehouse å gjøre. Hun var jo gla’ i en dram, som man sier… og et meget dårlig forbilde for alle i hele verden og omegn. Jeg rygget ut av oppkjørselen, dengte inn 1. gir og slapp clutchen. Jeg hadde et ærend på den andre siden av byen. Jeg skrudde på radioen. Ekko på P2. Uendelig mye snikksnakk og lirumlarum. Boring. Men ikke moralsk forkastelig. CDen snurret rundt hele tiden, uten lyd. På vei hjem kunne jeg ikke la være, skiftet over til Winehouse igjen: I’d rather have myself and smoke my homegrown, it’s got me addicted, does more than any dick did… Å, fy faen med baconfett på! Jeg kunne ikke forstå at jeg hadde vært Winehouse-fan. Jeg dyttet EJECT og kastet CDen ut vinduet.. coveret attpå. Jeg hadde kommet på andre tanker, meget bedre tanker. La meg rette takksigelser i retning NRK Radio hvori ledelsens forbilledlige boikott av Michael Jackson. Riktignok er boikotten opphevet, men: Jeg føler meg fri nå, uskyldig og renset… slik en katolsk prest føler etter å ha skriftet og fått tilgivelse for rævpuling av drøyt hundre korgutter…
Jeg har aldri eid en Michael Jackson-CD, eller LP. Aldri. Derfor trenger jeg ikke boikotte ham, trenger ikke pælme plater jeg ikke har. Men jeg synes det er fint at NRK Radio nå har bestemt seg for boikott av Jackson et par uker. Det har nemlig gjort meg litt bevisst om hva min egen lille musikksamling inneholder.
Jeg tok en liten titt, bladde gjennom…. og hva fant jeg, som jeg ikke visste jeg hadde: Trond-Viggo Torgersen-CD med tittelen De Du Kan + Noe Nytt & Noe Rart. Dobbelt-CD. Fy faen og helledussen. Ettersom jeg generelt ikke er no’ særlig fan av voksne som er barnslige og prøver å være kule, pælma jeg den ut vinduet, ned i hagen. Der skal den ligge til snøen smelter. Min CD-samling er av typen festsamling… noen er kommet til uten min medvirkning, noen er blitt borte og en og annen har vært der hele tiden. NRKs Jackson-boikott har skjerpet meg og gjort meg litt kritisk, minnet meg på mine kjerneverdier. Jeg er eksempelvis ikke særlig tilhenger av narkotikabruk, ei heller Keith Richards’. Alle Rolling Stones-CDene mine gikk rett ut av vinduet, inkludert Exile on Main Street, Some Girls og originalutgaven av Sticky Fingers.
Jeg er Doors-fan, også.. eller var. Alle Doors-platene mine gikk samme vei, man kan jo ikke glemme Jim Morrisons elleville bruk at dop og børst… og overdosen i Paris, 1971. Må innrømme at det var leit å pælme David Bowies samlede verker ut av vinduet, men det gjelder å være standhaftig og konsekvent, og man skal ikke glemme at han var så nedkjørt av harde stoffer på 70-tallet at han nesten ikke kunne gjøre rede for hva han drev med. Hva fant jeg forøvrig…Miles Davis, heroinisten. Kind of Blue rett ut av vinduet. Samme vei med Chet Baker. Jeg hadde bare én Beatles-CD, Revolver. Nå ligger den i snøen utenfor stuevinduet; alle de fire var praktisk talt junkies rundt 1970. Det samme var Lou Reed. Synd å kaste Transformer, men er det moralsk oppgjør, så er det det. Litt av en sjau. Jeg brukte et par timer. Hva har jeg igjen? Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen, Mormor og de åtte unge i byen og Viser og gamle takter, en LP med Ole Ellefsæter, som faren min kjøpte i 1967.
Nå er det best å passe seg litt. Hist og her i dette landet blir folk politianmeldt for hatefulle ytringer og noen blir dømt, deriblant en 70 år gammel kvinne som på sosiale medier hadde skrevet ikke så pent om Sumaya Jirde Ali: “Fandens svarte avkom reis tilbake til Somalia og bli der din korrupte kakerlakk.” Mine døtre er ikke fra Somalia, men da de var cirka to år gamle, var de tidvis irriterende, og det hendte at jeg kalte dem både kakerlakker og hyener. Heldigvis slapp jeg fra det uten tiltalte, men den gangen var det ikke så nøye, det var jo ytringsfrihet, døtrene mine så stort på det og anmeldte ikke. Men nå lever vi under en hardere himmel og straks etter ovennevnte dom advarte Rune Berglund Steen – lederen for Antirasistisk Senter – nordmenn som skriver, eller planlegger å skrive «krenkende ytringer» på sosiale medier: “Det er viktig at folk skjønner dette nå: Dommene mot hatefulle ytringer kommer.”
Steen presiserer ikke hva hatefulle ytringer er, men han er litt av en tøffing, især skjegget hans er imponerende. Jeg ble ganske nervøs og skjelven i buksene. Når Steen sier noe, lytter jeg. Det er helt sikkert. Straffelovens paragraf 185 om hatefulle ytringer er slik: Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år. Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne. Jeg kom nettopp til å tenke på at jeg her forleden om Marie Simonsen skrev at “hun er bare ei jævla dåse”. Men det var ikke min mening, jeg bare refererte… det var et sitat fra Haakon Lie, som er død, men lever og virker i Himmelen. Alle vet at Lie i levende live var ganske frittalende og sa gravemaskin når han mente gravemaskin. Men jeg innser at “ei jævla dåse” kan bli en juridisk nøtt. Rammes det av 185? Her er jo ikke tale om hudfarge, etnisitet, seksuell orientering, men: En skarpskodd påtaleadvokat kan henge seg opp i punkt d – nedsatt funksjonsevne. Hun kan hevde at “dåse” henspiller på lav intelligens, som vil kunne sortere under nedsatt funksjonsevne. Da kan det bli rettssak og min forsvarer vil nok påpeke at substantivet “dåse” har to betydninger, hvorav den ene betegner kvinnelig kjønnsorgan og at utsagnet kan oversettes med: “Hun er bare ei jævla fitte”. Min forsvarer vil også – for ordens skyld – minne retten om at Simonsen for ikke lenge siden titulerte Trond Giske “en kødd.”
Aktor vil kanskje fnyse av dette og belære retten om hva dette egentlig handler om: En rufsete – og kanskje ikke helt edru skribent – taster nedsettende om en kvinnelig politisk kommentator som skal ha særskilt vern i sin viktige posisjon som samfunnsdebattant og politisk kommentator, og at jeg fortjener å sitte i spjeldet i tre år og vel så det. Da vil min forsvarer påpeke at utdraget er et sitat fra Haakon Lie. Aktor vil da le veldig overbærende veeeldig lenge og si at Lie har vært død i snart ti år og ikke lenger besitter munn og mæle. Da vil min forsvarer påpeke det helt opplagte: At Norge ble kristnet for innpå 1000 år siden, og at mange her til lands tror på et liv etter døden og at det livet leves enten i gloheite helvete, eller i en sval og og solrik, grønn dal i Himmelen og at Lie hadde griseflaks som fikk slippe inn der Gud holder til. Og hva vet aktor om skribentens forhold til Gud, kanskje finnes der en spesiell kontakt dem imellom og at Gud tid om annen lekker litt om hva som foregår i traktene der Han bor. Jeg vil da i tråd med dette fra tiltalebenken opplyse retten om min kristentro, og at jeg har innsyn i hva som foregår i Himmelen fordi jeg er meget kristen og Gud er god som gull, ikke bare det, men mye bedre og større enn Allah og Muhammed tilsammen. Da vil aktor bli ganske sint og be meg holde meg til saken. Da sier jeg at det gjør jeg jo i aller høyeste grad, og hvem kan føre bevis for at Gud ikke er mye større enn Muhammed og Allah tilsammen? Min forsvarer vil ha problemer med å holde et smil tilbake, men påpeke at hans klient nok har et poeng her og at saken bør avvises etter bevisenes stilling. Aktor nekter å erkjenne tapt sak og innkaller Rune Berglund Steen som vitne, og han vil kanskje si at skribenten med sine ytringer om Marie Simonsen går til hatsk angrep mot alle kvinner, og at alle slike angrep er et angrep på alle feminister, som igjen er et soleklart angrep på alle muslimer i hele verden, og at jeg er en fæl rasist som ikke går av veien for å tegne Muhammed med ereksjon og derfor bør fratas alle borgerettigheter og innsettes på lukket avdeling i Halden fengsel…
Aktor i saken vil ønske at hun var et helt annet sted, og min forsvarer vil flire griselig fett og forstå at aktor har driti seg ut og overvurdert Steens intellekt mer enn masse og påtalemakten kommer til å tape saken så det ljomer veggimellom, ut vinduet og ned på gaten. Forsvareren ber om ordet for moro skyld og påpeker at Muhammed ifølge alle muslimer var en virkelig person og at alle virkelige, funksjonelle menn tid om annen får ereksjon og at dette faktum høyst sannsynlig også gjaldt Muhammed, også da han fullbyrdet ekteskapet med sin ni år gamle kone Aisha… og at blasfemiparagrafen forlengst er nappet ut av straffeloven her til lands. Da slår dommeren hardt med sin klubbe, beordrer pause i saken og ingen blir særlig overrasket over at pausen trekker ut og gjøres permanent…
