Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg bare var halvveis i ei calvadosflaske, var jeg i så godt lune at jeg gadd løfte telefonen.
– Hei, Ralf… hvordan er det med deg? Noe jeg kan stå til tjeneste med?
– Neida, ringer bare for å blåse ut noen frustrasjoner.
– Jeg lytter, som Jonas Gahr Støre pleier si.
– Det er Lippestad.

– Åjåå.. du leser okkupasjonshistorie igjen. Johan Andreas Lippestad, ja… litt av en kødd, lumsk nazist og en av Quislings foretrukne.
– Nei, for faen.. jeg snakker om oldebarnet hans, juristen.
– Ååå, javel.
– Han vil ha OL i Norge. Leste det i VG.
– Javel, men det ligger vel til slekta, oldefaren hans var sikkert tilhenger av OL i Berlin, 1936. Men hvorfor vil oldebarnet ha OL i Norge?
– Det skal velges ny idrettspresident til våren, og han er en av kandidatene. Han posisjonerer seg. Popper seg litt.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

– Men ingen siviliserte land vil vel ha LOL, trodde det drittarrangementet bare var attraktivt for Kina, Kasakhstan og  andre diktaturstater, jeg.
– Delvis korrekt, men vi snakker altså Geir Lippestad. Jeg pleier kaste opp når jeg høre navnet hans.
– Uffda, går du omkring med sånn spypose?
– Nei, jeg har en liten bøtte. Syrefast stål.
– Du slette tid.
– Akkurat, men jeg sanser et mønster her, og det er bare to generasjoner mellom Geir og Johan Andreas.
– Jeg har aldri hørt nyss om at oldefaren hans foreslo OL i Norge.
– Krigen kom litt i veien, vet du… og dessuten ville nok Kjakan og gutta sabotert slalomløypa og byttet leddstaurene med hesjestaurer.
– Kanskje også montert snubletråder i løypa, rett ved Gratishaugen.
– Eneste grunnen til at Geir Lippestad er der han er i dag, er Anders Behring Breivik. Alt fra første stund la han ansiktet sitt i veldig alvorlige folder og prøvde å innbille alle at han hadde tatt på seg verdens aller vanskeligste forsvarerjobb. I realiteten var forsvaret av massemorderen blant kriminalhistoriens enkleste. Utfallet var rettssaken var selvsagt gitt. Det var aldri tale om påtaleunnlatelse, eller en saftig bot, for å si det sånn. Ikke desto mindre ble Lippestads  innsats  kåret til Årets prestasjon 2011, i Finansavisens årlige advokatkåring.
– Hehhee…
– Siden har karrieren hans fulgt en eksponentialfunksjon i første kvadrant. Hva hadde han vært i dag var det ikke for 22. juli?
– Tja…
– Aktor i saken, Inga Beyer Engh, er av ganske annen støpning. Hun var glitrende, men gadd ikke gjøre noe nummer av det. Hun hadde stil.
– Det er sant.
Så sier Ralf noe jeg bare ikke kan sitere, jeg må simpelthen beskytte ham mot seg selv. Ikke det at ytringene hans er usanne – tvertimot, de er spot on og handler om flere enn ham – men allikevel, de er av en slik art at Lippestad kunne føle seg så hardt truffet i ærenerven at han hadde reagert irrasjonelt og meldt Ralf til purken.

– Så så, min venn…
– Og de bøkene han sier han har skrevet. De var jo i realiteten nedtastet av forfatter og journalist Jon Gangdal.
– Nå pirker du fælt, Ralf.
– Han har slått seg opp. Han er politiker nå, for Arbeiderpartiet. Han har vært byråd i Oslo og generalsekretær for de som hører dårlig.
– Hæææ???
– Hørselshemmede Landsforbund.
– Notert.
– Også reker han omkring og holder foredrag både hist og her, han har gjort seg til ekspert på menneskerettigheter, menneskeverd og verdikommunikasjon.
– Verdikommisjonen?
– Verdikommunikasjon!
– Hva er det?
– Aner ikke, høres ut som noen som snakker om penger via telefon, kanskje bankfolk.. eller Cappelen/Jensen.
– Men om Lippestad blir idrettspresident og får det som han vil og det blir LOL i Norge.. hva gjør du da, Ralf?
– Da blir det som i -94. Som du kanskje erindrer, dro jeg til Granka og satte meg under en parasoll, drakk øl i 14 dager.
– Husker det godt, jeg satt jo ved siden av deg under den parasollen…