Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Hist og her i landet vårt kan grunnskolelærere prise seg lykkelig hvis de kommer hjem etter endt arbeidsdag uten knivstikk, skuddsår, utslåtte tenner, innslått nese, indre blødninger, kjevebrudd, knuste kneskåler, sprukket milt, knuste fingre, brukne ribbein, kløvd overleppe, sønderslått livmor, forstuet selvbilde, posttraumatisk stresslidelse, dobbeltsidig psykose og tanker om selvmord før ukeslutt.

De heldige slipper med et spark på leggen, avrevne hårtuster, blåmerker, hevelser her og der og litt uformell verbalitet .. slik som jævla hore, horefitte og walla, jeg skal drepe deg, morapuler – hvis læreren er mann, men de fleste lærere er ikke det, de er kvinner.
Omlag 75 prosent av lærere i grunnskolen er kvinner. Noen ganske få av disse er kanskje noen tøffe jævler i tungvektsklassen som løfter 100 kilo i markløft, har bart, står for en støyt og kan forsvare seg, men ta opp kampen … nei, det kan de ikke. De vet at disse jævelungene har alle kortene i kortstokken. Hvis en lærer går til håndgripeligheter med sikte på å få en situasjon under kontroll, ligger hun/han tynt an. Det er nemlig ikke lov å bruke fysisk makt mot en elev og gud forby: Krenke en elevs integritet.
Påstand mot påstand, kanskje .. og da er det lettest for rektor – som ofte er kvinne – å tro på, eller late som hun tror på eleven. Læreren står maktesløs og mister kanskje jobben, mens kolleger forholder seg tause og ser en annen vei.
Nå er det imidlertid slik at mange lærere ikke mister jobben, de sier opp før de mister jobben… og de som hadde tenkt å bli lærer, gir faen og finner på noe annet. For det er jo formodentlig ikke mange som nærer brennende lyst å bli banket opp og knivstukket på jobben med jevne mellomrom og motta dårlig lønn i tillegg.
Foruroligende utvikling, dette … som burde bekymre politikere. Færre og færre vil bli lærere og de som vil, kommer til å få bank, sammen med de som forsøker å holde ut til pensjonsalder.
Men ingen snakker om hvilke unger det er tale om. Er det vanartede og bortskjemte unger fra Smestad og omegn, eller rampete tjuagutter fra Nordnes i Bergen, eller hypervoldelige, onde drittunger hjemmehørende på Singsaker og Tyholt? Man er henvist til vill gjetning.
Go’ hælj:)

I dag ber FNs generalsekretær alle i hele verden om å være svært tolerante overfor verdens mest intolerante religion. Dagen i dag er Internasjonal dag for bekjempelse av islamofobi.
Underlig begrep, islamofobi. Jeg er usikker på hvem som fant på det, men fobi er samlebetegnelse for irrasjonelle angstlidelser kodet F40 i ICD, et klassifiserings- og diagnosesystem utarbeidet og jevnlig oppdatert av Verdens helseorganisasjon, som kreativt innforlivet i islam utleder: Frykt og/eller avstandstagen til islam er en sinnssykdom forårsaket av gampesvære vrangforestillinger.
Ifølge FN er det altså bare tull å tro at islam er farlig, som er helt i tråd med det evinnelige tam-tam om at islam er fredens religion og en berikelse for alle som kommer i kontakt med den.
António Guterres ble FNs generalsekretær i 2017, og i 2020 uttalte han at kampen mot islamofobi er hans førsteprioritet. Året etter proklamerte han 15. mars som årviss dag for bekjempelse av islamofobi.

Absolutt utilbørlig, hva mer er: Det er frekt, frekt som faen. Vestlige mennesker skal altså gi seg til å like, kanskje endog hegne om islam. Gudbedre … alle med fem sanser intakt, vet at islam er ren gift, verre enn cyanidampuller på avveie.
FN ber oss ikke tenke så mye på 11. september 2001, da 2977 mennesker ble drept … ei heller terror utført av muslimer i Madrid, 2004 – London, 2005 – Paris, 2015, Nice, 2016 – Brüssel, 2016 – Berlin, 2016 – Manchester, 2017 og Barcelona, 2017 … oppsummert: 555 drepte og 5040 skadde (Kilde. Forsvarets forskningsinstitutt).
FN ber oss ikke tenke så mye på at muslimer ikke tåler ytringsfrihet, som bevirket halshugging av ungdomsskolelærer Samuel Paty i 2020, fordi han i undervisningsøyemed hadde vist frem noen Muhammed-tegninger.

FN ber oss glemme Theo van Gogh, som ble knivdrept i 2004 fordi han hadde produsert en islamkritisk film. Glemmes bør også det britiske parlamentsmedlemmet David Anthony Andrew Amess, som 2021 også ble knivdrept av en gærn muslim, fordi han støttet bombing av IS i Syria.
FN synes ikke vi skal tenke så mye på Lee Rigby, som i 2013 ble angrepet av to muslimer i det han krysset en gate i London. Kniver og kjøttøks. Rigby ble drept, halvveis halshugget. Han hadde ikke gjort annet enn å være soldat i den britiske hæren.
Forglemmelig, ifølge FN, er også venninnene Louisa Vesterager Jespersen og Maren Ueland, som i 2018 var på tur i Marokko. På fottur i Atlas-fjellene ble de angrepet av en gjeng unge muslimer, som voldtok jentene og dernest delte dem opp i biter.
Salman Rushdie – ja, han med Sataniske vers – hadde griseflaks i fjor sommer, tilstede ved et arrangement i delstaten New York, i regi av Chautauqua Institution. På vei til podiet ble han angrepet av en muslim, som stakk i hals og mage. Full fart til sykehus. Rushdie i koma. Han overlevde, men mistet synet på høyre øye.
Flaks hadde ikke to personer utenfor London Pub 25. juni i fjor. Zaniar Matapour ropte allahu akhbar, skjøt og drepte dem. 21 ble skadet.
Noe å tenke på … at FN er så opptatt av å verne om islam, ettersom organisasjonens mål er å arbeide for internasjonal fred og sikkerhet og å utvikle vennskapelige relasjoner, fremme internasjonal rett, økonomisk utvikling, utvikling og menneskerettigheter… ja, omtrent det stikk motsatte av det islam står for.
Nåvel, sånnæreblitt .. la oss sende vennlige tanker i retning kvinnene i Iran som blir arrestert, banket sønder og sammen og drept fordi de er drittlei presteregimet og ikke vil gå med hijab. La oss også gå i forbønn for de som ferdes på T-banen øst for Akerselva, og de som våger seg over Grønland torg etter mørkets frembrudd.
Om jeg er islamofob? Ja, ærru gærn … og det har jeg tenkt å fortsette med, men jeg opererer med denne definisjonen av islamofobi: En tilstand hos et menneske som vet mer om islam enn muslimer liker og gir uttrykk for det.

Jeg ække no’ fruktfat. Aldri vært det, bortsett fra da jeg var baby. Moren min sa alltid at jeg var den aller peneste gutten på fødeavdelingen … til og med penere enn alle pikebabyene der.

Mødre er ikke uhildet i slike anliggender. De er snille og gode, og mamma fremholdt dette finsnakket i alle år og gikk sjelden av veien for å fortelle hvor staut og god en gutt jeg var, og etterhvert mann. Ikke rart jeg ble hardkokt mammadalt fra første stund og fortsatte med det helt til hun for døde for et drøyt dusin år siden.
En god stund siden noen sa noe fordelaktig om mitt utseende. Jeg kan ikke huske sist gang, og det er jo grenser for hvor lenge en mann kan leve på reminisenser av morskjærlighet, men jeg har noen triks. Jeg ser meg aldri i speilet, går fort forbi butikkvinduer og tar aldri selfies. Bærekraftige tiltak, dette … som opprettholder forestillingen om at jeg til forveksling ligner Brad Pitt.
Denne lille illusjonskunsten har tjent meg vel i mange år, og i dag … ja, i dag fikk jeg meg litt av en opptur. Ja, jeg gjorde det; henimot ulaseggjørlig å fjerne seg helt fra det som skrives hist og her i ymse publikasjoner og nettsteder, deriblant Facebook, hvori en lenke fra TV2: Får sterk kritikk for uttalelse, illustrert med bilde av en eiendomsmeglerpen, ung mann med tilbakestrøket saltvannssveis og tattiser på venstre overarm, en av våre aller nyeste kjendiser i realitybransjen: Christian Brennhovd.
Nysgjerrig. Jeg tastet litt og fant et svart rektangel på høykant, hvorpå: Følsomt innhold. Denne videoen kan virke opprørende for noen.
Nederst: Se likevel
Jeg tenkte at jeg er jo tørr bak øra og tåler en trøkk. Jeg trykket Se likevel
Brennhovd i et podcaststudio:
– Jeg har skjønt at ingen gutter er stygge. Det eneste du må gjøre er å begynne å trene. Da har du gjort alt, og jeg kødder ikke. Vær trent. Spis sunt. Ta av deg kroppsfett. Jenter er stygge. Gutter ække stygge. Det ække kødd, liksom.
Podcastverten: – Hva må jenter gjøre for å bli pene, da … hvis de er stygge?
– De må bare dra til Tyrkia. Det vet jeg alt om…

De med tipptopp langtidshukommelse husker kanskje at jeg lille julaften 2019 sluttførte arbeidet med tilvirkning av en automatisk skrivemaskin, basert på kunstig intelligens, som i tiltagende monn gjør seg gjeldende på stadig flere områder.
Skriving er besværlig, ikke uofte ganske kjedelig og utmattende; hva om man bare kunne trykke på noen knapper, kanskje dra i en spak, eller to … dytte på startknappen og finne på noe gøy, returnere noen timer senere og plukke opp et bunke A4-ark inneholdende et raft essay, eller en morsom petit, kanskje en krass kronikk … eller en novelle, kanhende sogar en roman.

Det var akkurat det jeg gjorde. Jeg stilte sjangervelgeren på skjønnlitteratur og liten fortelling. Matet inn noen stikkord, ganske tilfeldig valgte. Trykket på startknappen. Det knitret i elektronikk, lyste i lamper, surklet i kjølevann og boblet i radiatoren fra en Ford V8, 1934-modell. Jeg gikk til sengs.
Dagen etter våknet jeg tidlig, spent på hva maskinen hadde prestert. Bare meningsløst rør, eller en ordentlig fortelling? Maskinen hadde levert, det hadde den virkelig. Ikke på nivå med Hamsun, eller Thomas Wolfe … men ikke verst. Ingen skrivefeil, bare et og annet feilplassert komma og et villfarent akuttaksenttegn. Bare småtterier, som jeg straks luket ut.
Siden den gangen har jeg ikke skrevet et ord selv. Ikke denne teksten, heller. Maskinen min blir bedre og bedre. Prima tegnsetting, nesten aldri skrivefeil. Intelligent og autodidakt, den justerer seg selv, skjerper seg hele tiden og blir flinkere dag for dag.
Men tidene forandrer seg. Nå er det om å gjøre å skrive tekster som ikke støter noen. Bort med sjenerende ord og uttrykk. Ikke no’ om klima, kjønn, islam, hudfarger, etnisitet og sånne greier.
Jeg vil gjerne være tidsriktig og kom i tanker om å knytte til meg en sensitivitetsleser, det er et menneske med sanseapparat så følsomt at det på hundre meters avstand kan høre en bille bæsje på en bomullsdott i buldrende bylarm og føle ubehaget til et barn som blir stukket av en mygg i Kansas City, eller Kuala Lumpur.
Sensitivitetslesere blir viktige fremover, like viktige som ingeniører, rørleggere og sykepleiere. De skal lese gjennom allehånde tekster og nappe ut dumme ord og uttrykk som kan vekke anstøt – slik at vi får et bedre og mer inkluderende samfunn.
Jeg kjenner et slikt menneske, en veldig følsom dame. Hun er for det meste hjemme, går i kirken annenhver søndag og gråter hver gang hun slumper til å se, eller høre nyheter.
Jeg sendte henne en SMS: Kan jeg ringe deg? Etter en halvtime: OK, om femten minutter. Jeg ventet, ringte og spurte om hun ville være min sensitivitetsleser, men da begynte hun å gråte og anklaget meg for mobbing og sjikane.
Hun hevdet at jeg var ondsinnet ironisk og burde skamme meg. Jeg forsøkte på aller mildeste måte å tilbakevise dette, men da begynte hun å hikstgråte. Jeg måtte bare legge på.
Nåvel, jeg grep loddebolten og mekket i løpet av noen timer sammen en sensitivitetskomponent, et kretskort av halvlederdioder, gamle transistorer og en frekvensmodulert algoritmeinihibitor jeg hadde for hånden. Puttet alt sammen inn i en svart boks og koblet den til hovedkortet via en vippebryter på kontrollpanelet.
For å teste sensitivitetskomponenten, kokte jeg – uten maskinmedvirkning – sammen en tekst i full fart:
Alice var ikke andre enn seg selv denne dagen. Det kunne bety så mangt, som at hun innvortes forbannet begynnende overgangsalder og i akutt hetetokt skjelte ut alle tilstedeværende på morgenmøtet og rundet av med hysterisk krampgråt, gikk på toalettet, gjorde seg utilgjengelig en halvtimes tid. Ingen visste nøyaktig hva hun gjorde der.
Trolig slapp hun tre desiliter urin og reduserte overvekten sin med 200 gram brun og ikke så velduftende masse, men slike sysler tar vanligvis ikke lang tid. Hvilke gjøremål av annen art? Man er henvist til gjetninger … masturbasjon, tung sminking, bytte av utflodstungt truseinnlegg, oppkast av frokost bestående av fem brødskiver med Nugatti og jordbærsyltetøy … kanskje alt dette til sammen, tilsatt en semitung bestanddel depresjon med islett av nattsvart angst og gampesvære, irreversible vrangforestillinger.

Etter sensitivtetsbehandling:
Alice var seg selv denne dagen. Det kunne bety så mangt, som at hun gjorde seg et fem minutters ærend på toalettet før lunsj.
Trolig lot hun vannet, pusset nesen, vasket hendene grundig, frisket opp sminken, rettet på blusen og angret på at hun i stedet for én brødskive med Castello Blå og appelsinmarmelade hadde spist to. Forøvrig var Alice i kjempegodt humør, hun smilte til alle omkring seg og gledet seg masse til helgens hyttetur med familien.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg ville så gjerne ha en mening om Sophie Elise. Nesten alle har jo det. Jeg ville ikke være dårligere, men jeg fikk det ikke til. Måtte bare erkjenne det. Ingen meninger om Sophie Elise Isachsen.

Bedrøvet, molefonken attpå. Følte meg litt utenfor, men jeg tenkte at jeg måtte videre i livet, finne annet å mene noe om, kanskje litt om en av mine største interesser: Bestandsmål av brisling (sprattus sprattus) i Skagerrak og Nordsjøen i et komparativt perspektiv.
Jeg åpnet en boks fra King Oscar, spiste alt og drakk olivenoljen til slutt .. og som kulelyn fór tanker omkring i hodet mitt, rikosjetterte i skallebeinet, kolliderte og fusjonerte i nye tanker. I løpet av bare et sekund, kanskje to, hadde jeg en mening om Sophie Elise. Fiks ferdig, med konklusjon og begrunnelse.
Konklusjon: Jeg liker Sophie Elise.
Begrunnelse: Sophie Elise representerer vestlighet … og er det noe vi i Vesten trenger, er det fortsatt vestlighet … vestlig kultur, vestlige tenkemåter, vestlig kunst, vestlig demokrati, vestlig ytringsfrihet og: Kvinner som ter seg og kler seg vestlig. Det gjør Sophie Elise.
Noen vil kanskje hevde at Sophie Elise er en karikatur av vestlig kvinne, at hun overdriver litt og burde være mindre opptatt av sminke og utseende, fillers og botox og andre utvendigheter. Noen her og andre der mener nok at Sophie Elise representerer verdifall og vestlig dekadanse. Hertil artig å minnes hvem som har snakket mest, høyest og hyppigst om vestlig forfall: Massemorderne Lenin, Stalin og Hitler. Hvem snakker mest om vestlig dekadanse i dag? Vladimir Putin … og muslimer, selvsagt.
Sophie Elise er langt å foretrekke. Hun dreper ikke, begår ikke ran på åpen gate, fyrer ikke av skarpe skudd i Oslo-natten, forsøker ikke – såvidt vites – å forpurre andres ytringsfrihet, hun er forretningskvinne, lever sitt liv i et liberalt demokrati, pynter seg, tar selfies, går på fest og hygger seg.
Jo mer jeg tenker på Sophie Elise, desto mer liker jeg henne.
Jeg har ingen annen innsigelse å anføre enn dialekten hennes. Tenk om hun hadde snakket sognemål, eller enda bedre: Vesttelemål. Det hadde vært no’.
Go’ hælj.

Nuonstunder mye snakk om ukultur. Ukultur hist og ukultur her, ukultur på kryss og tvers og kringom … overalt er ukultur, i alle dalfører, over fjell og li, langs alle fjordarmer, i alle byer, tettsteder, grender og hyttefelt … især hyppig registrert i offentlig sektor, i politiet, i eldreomsorgen, på Stortinget, høyskoler og universiteter og i Forsvaret, hvori  mye guttastemning, der jentene blir påtafset og vel så det, og ansatte får kjøpt billig øl og børst, slik at de blir fulle og klår mer på jentene og gjør ukulturen enda mer ukulturell … ukultur også i NRK, der Sophie Elise snakker uvørent om rundpuling og at hun tid om annen blir helt svimmel av kåthet og nesten sklir av stolen… ukultur alle vegne… ukultur i alle kommentarfelt, ukultur alle timer i døgnet, som blir uker .. betimelig da å oppdatere Jan Erik Volds dikt, Kulturuke:

UKULTURUKE
ulturkukue
utulkuruke
ultkurukue
ukturuluke
utlukuruke
ukturukule
urutukulke
turulukuke
kulurukute
uluterukuk
kuketurulu
rulekukuru
utulekukur
luretukuku
ukukutelur
rukutukule
lurekukutu
luekukturu
ukuktulure
rukuletuku
tukulekuru
urukekultu
utulurekuk

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker at utenriksminister Anniken Huitfeldt er så flink, jeg.

– Ja, hun har fått til en viktig avtale, tenker jeg.
– Ååå?
– På sikkerhetskonferansen i München sist helg. Hun fikk god tone med Pakistans utenriksminister, og de to gjorde en skikkelig viktig avtale, tenker jeg. De ble enige om å bekjempe islamofobi.
– I Pakistan, det trengs vel ikke? Pakistanere er jo muslimer, alle sammen.
– Nei, i Norge.
– Ååå .. ja, jeg skjønner. En unilateral avtale.
– Hææ??
– De fleste avtaler i verden er jo bilaterale. Hjemme hos meg er jeg og mannen min begge enige om at jeg skal på jentetur til Lanzarote to ganger i året, mens han er hjemme og passer hunden vår.
– Ehh…
– Ja, jeg tenker på en måte at Huitfeldt kanskje burde fått med i avtalen at Pakistan bør se på blasfemilovgivingen sin og slutte å drepe folk som ikke tror på Muhammed. Ta og gi, tenker jeg.
– Neinei, det er rasistisk. Kritikk av andres kulturer er rasisme, kulturrasisme. Det står svart på hvitt i Store norske leksikon. Du vil vel ikke være rasist?
– Neinei, selvsagt ikke. Jeg bare..
– … jeg regner med at Huitfeldt tar grep nå. Holdningskampanjer er bra, tenker jeg. Husker du SOS Rasismes fine slagord, Ikke mobb kameraten min.
– Hva var det med SOS Rasisme, ble ikke den organisasjonen oppløst, etter masse juks og sånn? Noen ble dømt, tror jeg.
– Husker ikke, men jeg har vært lærer i 40 år, og jeg tenker at holdningsskapende arbeid må starte i grunnskolen. IsIamofobi må inn i læreplanen, som eget fag, tenker jeg.
– Valgfag, da?
– Nei, obligatorisk.

Mange var reaksjonene på Nasjonalmuseets vurdering av Christian Krohgs Leiv Eiriksson oppdager Amerika, hvilket kan tyde på at woke-rørsla er på hell og har mistet det meste av dreiemomentet.

Men ingen skal undervurdere wokerne. De er lys våkne det meste av døgnet, sover lett med bare et øye lukket og klærne på, en time eller to hver natt. Således rimelig å anta at de har fått med seg at setesdølene vil bygge ny kirke, ikke hvilken som helst kirke, men ei stavkyrkje, som erstatning for den gamle i Rysstad, revet i 1664.
Svært prosjekt, dette … kirken skal bygges på gamlemåten. Tusen håndverkere, seks års byggeperiode og kostnadsoverslag pålydende omlag 112 millioner kroner.
Ingen i dette landet har de siste tusen år bygget stavkirke, og wokerne vil nok hevde at dette prosjektet er forsøk på å blåse liv i den gamle ætte-, jord- og blodkulturen i Setesdal, som i tiden 1933-45 bevirket påfallende høy oppslutning om Vidkun Quisling, Nasjonal Samling og den tyske okkupasjonsmakten.
Jada, Setesdal var nazibygda fremfor noen annen. Setesdølene dyrket fortiden og førkristen skikk og bruk… ja, de lot seg ikke kristne sånn helt uten videre. Prestene utførte sitt embede med livet som innsats og noen tapte, slik som presten som ble knivdrept på kirketrappa i Valle. Det sies at den siste husguden i Setesdal ble brent lenge etter at Hans Nielsen Hauge besøkte bygda.
Setesdølene bodde for seg sjæl og var no’ for seg sjæl. Det sies at mange holdt seksuallivet innenfor familien, som etterhvert kom til uttrykk ved en helt annen dans enn reinlender og vals, nemlig sanktveisdans, på folkemunne benevnt setesdalsrykkja.
Var denne hjernedefekten årsaken til setesdølenes begeistring for nazismen? Neppe, det var nok slik at naziideologien passet som hånd i hanske til den gamle, setesdalske bondekulturen, med langeleik og folkevisesang, munnharpespill, sterkt øl, utslåtte tenner, et og annet knivdrap og bror- og søstersex bak stabburet henimot midnatt.
Heinrich Himmler næret et amorøst forhold til Norge, han var på visitt flere ganger. Jeg tror ikke han var i Setesdal, men om han hadde tatt turen, hadde han nok funnet sitt Shangri-la.
Vel vel, alle vet at stavkirker representerer forgangen tid. Derfra er ikke veien lang til vikinger, runer og norrøn mytologi … og da er nazismen faen meg rett rundt hjørnet, mener mange.
Gefundenes fressen for woke-folket, dette. En skikkelig godbit. Synes jeg allerede hører anklagene… Setesdal, nazireir i vekst … Setesdal, det nye Nürnberg … heil og sæl i Setesdal…
Jeg gleder meg.

.. min eneste venninne i den hele, vide verden. Når hun ringer, unnslår jeg meg ikke. Jeg løfter telefonen, jeg gjør det. Alltid. Slik som i går kveld.
– Næmen, er det den jenta … den yndigste av alle piker nord for Schleswig-Holstein og vel så det.
Gitte er ikke av den sorten som pludrer og kvitterkvatrer om eget utseende. Hun vet at hun er vakker, lar det være med det og snakker helst om andre ting. Hun pleier gå rett på sak:
– Har du hørt hva NATO-sjef Stoltenberg sa i går?
– Ehh .. nei.
– Han var i Tyrkia. På en pressekonferanse sa han, jeg siterer .. jeg vet at brenningen av Koranen i Stockholm har skapt sterke reaksjoner i Tyrkia. Jeg forstår og deler denne smerten.
– Hehehe … deler smerten .. jaja, Stoltenberg vil ha med Sverige i NATO, og da må en smiske litt med Erdoğan. Stoltenberg er realpolitiker.
– Men han fortsetter, hør etter nå.

– Han sa .. jeg personlig ser på brenning av den hellige bok som en skammelig handling.
– Jøye meg.
– Selveste NATO-sjefen, som helt siden russerne gikk til angrep på Ukraina, har forsvart vestlige verdier, snakket om at demokrati koster og at vi må stå opp mot totalitære og menneskefiendtlige krefter. Fy faen.
– Så så…
– Han underkaster seg islam og benevner Koranen som hellig. Islam er jo det stikk motsatte av våre verdier, Koranen er gift og bør behandles som spesialavfall.
– Kanskje han har snakket med sin venn Jonas, som har lang erfaring med å tekkes muslimer…
– .. men dette er Jens Stoltenberg. Jeg er skuffet. Han ter seg som en hore, byr seg frem som den simpleste av alle gatetøser, endatil uten forhåndsbetaling. Gud bedre, jeg har prostituert meg én gang i livet, av ren nød, i unge år. Jeg trengte penger for å komme meg ut av Paris i en fykende fart.
– Du og du…
– Jeg tok meg fyrstelig betalt…

Jeg fikk mitt første armbåndsur da jeg var omtrent fem år. En gutteklokke fra Sveits. Technos. Mekanisk, opptrekk. Selvlysende, arabiske tall. Brun skinnreim.

Før jeg fikk klokka i min besittelse, åpnet faren min den.
– Ser du det hjulet som svinger frem og tilbake?
– Ja.
– Balansehjulet. Det er hjertet i alle mekaniske ur, og…
Han sa mye jeg ikke forsto. Vanskelige ord. Jeg hørte ikke etter. I stedet henga jeg meg til studium av alle de bittesmå delene, tannhjulene, skruene og dette hjulet, som svingte frem og tilbake og reflektere lampelys i korte, små glimt. Frem og tilbake, frem og tilbake.
– Hva er de små, røde prikkene som blinker?
– De pynter opp, ikke sant, men det er ikke derfor de er der. De kalles juveler. Jo flere, desto bedre. De gjør urverket slitesterkt.
Far monterte baklokket og sa:
– Trekk den hver kveld før du sovner, stopp når du kjenner motstand. Ta den av før du bader og vær snill med den. Da vil den være din venn lenge, lenge … helt til den trenger et lite opphold hos urmaker’n. Hvis du får en sønn en dag, kan han arve den.
Jeg gjorde som far sa, tok godt vare på klokka. Var stolt av den, gla’ i den og den holdt meg orientert om tiden hele tiden i mange år, men den var ikke tyverisikker og forsvant på et offentlig bad i byen der jeg bodde. Jeg ble forbanna. Lei meg. Sørget.
Siden har jeg hatt flere klokker, deriblant én med quartzverk. Ja, jeg innrømmer det, men det dreide seg om en kort periode i mitt liv. En villfarelse, selvsagt … man vil jo helst ikke bli funnet død med et quartzur på håndleddet, like lite som kvinner i bevisstløs tilstand vil bli akuttinnlagt på sykehus med uren truse.
Jeg har tre armbåndsur, sveitsere. To av dem er omtrent på min alder. De tikker og går, ikke så presist som en quartzklokke, men det er da heller ikke meningen. De er vakre, hver på sin måte. Ett trekker seg selv og går litt for sakte, de andre litt for fort… mer enn tidsnok, men jeg bryr meg ikke om sekunder … ikke minutter, heller. Det er nok derfor jeg er så gla’ i mekaniske ur.
Nei, nå skriver jeg meg helt bort. Har rent glemt hva jeg tenkte å skrive om:
Den unge eiendomsmegleren som i forrige uke ble ranet i Oslo, øst for Akerselva, på tampen av dagen. Visning av leilighet avsluttet. I trapp på vei ned til et garasjeanlegg blir han stoppet av en ung mann med pistol rettet mot hodet hans. Han vil ha eiendomsmeglerens klokke.
Det ble avissaker av dette. Der fremgikk at raneren trolig hadde gjort research og visste hva slags klokke det var tale om. Eiendomsmegleren ville nødig ha hull i pannen, med ukledelig kruttslam omkring. Han leverte fra seg uret: Audemars Piguet Royal Oak 15400. Verdianslag 400 000 kroner.
Ransoffer – raner. Lovlydig – kriminell. Motpoler. Kanskje møte mellom representanter fra to veldig ulike kulturer. Ikke desto mindre, én ting felles: Dårlig smak.