Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Noen av de som var med: Cecilie Hellestveit – konflikt- og folkerettsforsker ved Folkerettsinstituttet, Vebjørn Selbekk – sjefredaktør i Dagen, Dag Herbjørnsrud – idéhistoriker og forfatter, Benedikte Moltumyr Høgberg – professor ved Institutt for offentlig rett (UiO), Anine Kierulf – 1. amanuensis ved Institutt for offentlig rett (UiO) og Mahir Osman – fagmedarbeider i Islam Net.
Gørr kjedelig å skrive referater, har ikke gjort det siden ungene mine var småskolepiker og jeg sekretær i FAU , men la meg gi et kort resymé av Debatten i går kveld, som omhandlet brenning av Koranen, ytringsfrihet i Norge og litt dertil.
Verdt å merke seg at Lars Thorsen (SIAN) – den eneste her til lands som jevnlig brenner Koranen offentlig – ikke var invitert.
Vel vel, Hellestveit åpnet friskt og markant. Hun er blant de svært få som kan fremføre sterke og høyst saklige argumenter og samtidig anrette soveromsblikk ikke registrert siden Marilyn Monroe var på sitt aller heteste. Hun mener at ingen utlendinger – inkludert Recep Tayyip Erdoğan – skal få bestemme hva som er lov i Norge og hvor grensene for vår ytringsfrihet går – herunder brenning av Koranen.
Hellestveit er opptatt av våre verdier og forsvaret av dem:
– Jeg tror vi må innse at vi må justere litt på hva vi er villige til å risikere for våre egne verdier, fordi jeg tror vi må alle innse at vi er på vei inn i en situasjon der det som er verdifullt i vårt samfunn kommer til å koste mer enn vi er vant med, også på andre måter enn i penger.
Programleder Solvang: – Skal vi frivillig gjøre oss til terrormål?
Hellestveit svarer med kveldens two-liner:
– Det er noen prinsipielle standpunkt vi er nødt til å ta. Hvor mye er vi villige til å risikere, eller skal vi være redde og rike?
Professor Høgberg er ikke av samme støpning. Hun er prinsipiell tilhenger av norsk ytringsfrihet, men synes ikke vi skal brenne Koranen no’ særlig, hvertfall ikke nå, kanskje senere en gang et eller annet sted, kanskje på Hardangervidda en regnværskveld i november, men ikke i nærheten av en ambassade hvori representanter fra muslimske land.
Vebjørn Selbekk – som ble drapstruet av gærne muslimer og måtte gå i dekning under den store karikaturstriden av 2005-06 – er selvsagt enig i alt Hellestveit sier.
Dag Herbjørnsrud sier noe uten å si noe, forsøker å fremstille seg moderat i alt og ett, hvilket han ikke er. Herbjørnsrud har i årenes løp opparbeidet uetterrettelighet til personlig stil, som trolig samsvarer med hans politiske tilhørighet. Andetesten parafrasert: Hvis noen skriver som en raddis, snakker som en raddis og ser ut som en raddis… ja, så er det sannsynligvis tale om Dag Herbjørnsrud.
Men det skal han ha … han greier å ha to tanker i hodet samtidig, som er ettertraktet egenskap nuomstunder:

Osman – for anledningen med sine ørkenreligiøse tanker emballert i en sixpence – mener at brenningen av Koranen må forbys og viser til at alle muslimer i verden – en fjerdedel av jordas befolkning – er enig med ham. Han mener at Norge bare må underkaste seg alle muslimene i verden. Ikke annet å vente, han er jo ekstremist hjemmehørende i Islam Net.
Sjelden å høre ekstreme muslimer si noe med minste snev av faktuell substans, hvilket Anine Kierulf snapper opp og kjapt virkelighetsbeskriver de juridiske sidene ved den store koranbrannsaken i 2019.
Avslutningsvis opptrer Herbjørnsrud som tåkefyrste. Han vil helst ikke fremstå slik han egentlig er, men i  forpjusket talespråk lanserer han noe nytt: Tvil om det er lovlig å brenne Koranen i Norge, hvortil Anine Kierulfs ansiktsuttrykk er mer enn talende. Hun vil så gjerne svare, men der var programmet over, gitt.
Bra, vet ikke om jeg hadde giddet referere mer, men etter programmet kom jeg til å tenke på den gangen tyskerne kom ubedt til Norge og ville gjøre alle nordmenn til nazister. Jeg tror det var forlengst henfarne Konrad Nordahl – mangeårig LO-sjef – som i sine memoarer delte opp nordmenn i denne prosentfordelingen under okkupasjonen: 10 prosent motstandsfolk, 10 prosent nazikollaboratører og 80 prosent som satt musestille i sine stuer og lot som ingenting.
Hvordan står det til i dag, blant hvite, etniske nordmenn? Hvor mange nordmenn er villige til å verne om norske verdier, deriblant ytringsfriheten og retten til å brenne Koranen?

Det er mildt, trykket er 777 mm kvikksølv. Praktisk talt sommer, og sommer er reprisetid. Det er no’ alle vet… og ettersom det er samenes nasjonaldag i dag, bringer jeg en reprise fra 2018, nøkternt og måteholdent redigert:

EN JOIK TAR FAEN MEG ALDRI SLUTT
Samefolket er på hugget som aldri før. Formodentlig feirer de dagen stivpyntet i fargerike kofter og raffe kommager, fullt kjør med reinsdyrtelling, arealoppmåling, kanskje litt trolldom og tromming utpå kvelden og røff og volumsterk joik henimot midnatt.
Jepp, joik er helt sentral i samisk kultur .. og der det er joik, er det også sterk drikk. Ikke uvanlig oppfatning at joiken oppsto av sanseløs fyll. Joiken ledsages sjelden av tekst, og lydene er så runde og åpne at hvilken fyllik som helst – uansett promille – kan få til lydbølger som ljomer og dundrer utover vidda og skremmer vettet av små, sakesløse reinsdyrkalver.

Ingen vet nøyaktig når joiken oppsto på Finnmarksvidda, men man antar at det var omtrent på den tiden da brennevin ble tilgjengelig vidt omkring. En og annen hevder at utøvelsen av joik opp gjennom historien har korrelert med prisene på sukker og gjær. Noen hist og her, med bachelorgrad i kunsthistorie, vil fnyse foraktelig og hevde at fyll er fyll, kunst er kunst og joik bare fyllerør.
Vel, faktum er at all kunst og kultur av betydning er oppstått i fylla. Alle vet at de aller beste kunstnerne opp  gjennom historien var noen fæle, durkdrevne fyllefanter.
Ta Russland og dets rike kunsthistorie, ingen russer er edru lenger enn 20 minutter ad gangen. Se på Edvard Munch og Vincent van Gogh… og Knut Hamsun, som drakk seg dritings straks han hadde mottatt Nobels litteraturpris i Stockholm, 1920… og våknet dagen etter, helt desorientert i full gallamundur, på Grand Hotel Royal, rom 317.
Bjørnstjerne Bjørnson vant samme pris 17 år tidligere. Han var visst ikke helt edru, han heller. Winston Churchill ble tildelt Nobelprisen i litteratur. Hva mer er: Han vant en hel krig – i fylla. Hemingway var tørst som bare det og det eneste som fikk ham til å korke flaska, var en haglladning midt i trynet.
Jens Bjørneboe drakk seg nesten spent ihjæl og fetteren hans, André Bjerke, gikk sjelden av veien for et glass, for å si det mildt… og hva med alle musikerne? Mange av dem husker ikke en dritt fra unge år. Keith Richards pleide drikke mer whisky på en uke enn gjennomsnittsmenn greier i løpet av et helt liv. Vår egen Kenneth Sivertsen, gennnial kar …. ja, nokså tørst.
En av mine favoritter er Charles Bukowski. Noen har sagt at han helte i seg flere Vodka Seven enn antallet sandkorn på stranda bare noen flaskekast fra kåken hans i San Pedro, Los Angeles.
Så bare hold snavla, slutt å kødde med samer som joiker, for:
Joik har større kraft enn krutt
Sámiid Ædnan
Førr en joik tar aldri slutt…
.. hvertfall ikke før utpå da’n i morra…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det går nedover med Europa. Lav vekst, dyster demografi, lav innovasjon, teknologisk stagnasjon, avsky for egen historie (som mange ikke kan så mye om) og: Forakt for egen kultur og avstandstagen til demokrati og fri meningsutveksling. Noen går så langt som å ta hundre tusen kilometers avstand fra egen hudfarge. Jammerlig.

Spesielt ille står det til blant de mest anti-intellektuelle av oss, de som noen uærbødige skjemtegauker kaller det gåtfulla folket … ja, det er tale om venstresiden hvis særtrekk er overhåndtagende surr og rør med ord og begreper… især liker raddisene å benevne meningsmotstandere nazister, rasister, fascister, islamofober, xenofober, høyreradikale, høyreekstreme…
Den danske politikeren Rasmus Paludan er trolig islamofob, i den betydning at han vet mer om islam enn muslimer liker. Er han høyreekstrem? Neppe, Paludan marsjerer ikke gatelangs med jernbeslåtte støvelhæler sammen med uniformerte likesinnede på leting etter noen å slå sønder og sammen.
Høyreradikal? Kanskje, men innenfor demokratiske rammer. Først og fremst er han kjent for å brenne Koranen så ofte han ser sitt snitt, sivilt kledd med sixpence på hodet hvorunder babyface med blå glugger – inngjerdet og beskyttet av politibetjenter med køller, skjold og pepperspray.
Paludan har forstått at brenning av Koranen er den mest direkte form for islamkritikk, samtidig som den avdekker avgrunnsdyp intoleranse og heidundrende voldslyst blant muslimer overalt i verden. Effektivt. To fluer i en smekk.
Man skal være forsiktig med å mene noe helt sikkert om mennesker, men jeg tror man kan si at Paludan hater islam .. ja, han er nok islamhater, men er det ekstremt å hate islam?
Mange mener det. Andre mener at det svært rasjonelt å hate islam, på samme måte som det foreligger svært gode grunner for å hate nazisme og kommunisme.
Hvorfor skriver jeg dette? Fordi det er gøy å være aktuell. Det er fredag, og Rasmus Paludan har proklamert at han vil brenne Koranen hver uke, etter fredagsbønnen – til Sverige er medlem av NATO.
Man må jo smi mens jernet er varmt. Kan godt tenkes at påtenning av Koranen blir forbudt en gang i fremtiden; Johannes Bahrke i EU-kommisjonen tar avstand fra Paludans islamkritikk og mener den ikke er forenlig med EUs verdier.
Bahrke er en ganske ung mann. Ikke usannsynlig at bestefaren hans var med i Hitler-Jugend og senere med entusiasme trådte inn i SS og nakkeskjøt jøder i Auschwitz-Birkenau. Således burde man kunne forvente at han har lært seg en uforglemmelig lekse og straks gjenkjenner og presist påviser menneskefiendtlig ideologi, eller religion – hvor enn han ser den.
Om islam er ideologi, eller religion, er ikke godt å si. Noen mener begge deler, andre mener ingen av delene og sier det slik: Islam er en diagnose.
Nåvel, jeg ønsker Rasmus Paludan lykke til i dag. Go’ hælj:)

I dag tidlig bråvåknet jeg i min egen seng og tenkte: Hva faen gjør jeg her?
Brutalt eksistensielt spørsmål… men det kollapset, løste seg opp og ble til svevende husstøv ved påtrengende realisme – full urinblære.

Jeg ble litt lysere til sinns av godt trykk og tykk stråle. Et gram lykke, som svant hen da jeg tømte cisternen, men så kom jeg til å tenke på et triks jeg gjør bruk av når jeg føler meg nedfor og ikke engang kaffe hjelper: Jeg taster meg inn på hjemmesiden til Senter for tverrfaglig kjønnssenter (STK).
Der er mye gøy og spas og kalas, nesten så man må gni glugger og klype underarm for å tro det man leser. Jeg pleier søke etter forskningsprosjekter. Nei, her er ikke tale om fremragende og utadrettet forskning hvis siktemål er bedre tilværelse for folk flest. STKs virksomhet er nisjepreget og svært eksklusiv, helt utenkelig i land med lavere bruttonasjonalprodukt enn vårt eget.
Nåvel, jeg tastet meg inn. Det første som fanget min oppmerksomhet, var STK-prisen. Den er delt ut hvert år siden 1992 til beste masteroppgave med kjønnsperspektiv, levert ved Universitet i Oslo. Vinner 2022: Sandra Hansen. Oppgavens tittel: Kjønn, samliv og norsk pinsekristendom. Samlivskurs som ramme for hverdagens performative rollespill.
Ehhh… performativ? Måtte guugle. Performativitet: “den reiterative makten diskursen har til å produsere de fenomener den selv regulerer og begrenser”.
Ehhh… javel, men reiterativ? Orket ikke guugle. Jeg leser videre og det fremgår at Hansen i sin besvarelse har kombinert performativ kjønnsteori med mikrointeraksjonistisk sosiologi, representert ved Erving Goffman.
Mikrointeraksjonistisk?? Anyway … Hansen mener at pinsebevegelsen kan gi oss inntil nå ukjente innspill om hva kjønn er: Parforhold er en kjønnet arena, og dermed et relevant og spennende utgangspunkt for å studere kjønn. Å studere et samlivskurs i regi av en norsk pinsemenighet, ga meg mulighet til å komme rett til kjernen av hvordan kjønn og samliv forhandles.
Ålreit, så sier vi det, men hva skal denne masteroppgaven brukes til? I juryens begrunnelse påpekes at Hansen er banebrytende ved fremstilling av et kliss nytt begrep, hverdagsperformativitet, som kan brukes og utvikles av andre kjønnsforskere. Masteroppgaven er derfor et viktig bidrag til forskningsfeltet.
Det var det jeg tenkte, Sandra Hansens masteroppgave er helt ubrukelig, men fin å ha for andre kjønnsforskere som iherdig arbeider videre med tanke på nye forskningsrapporter – som bare kjønnsforskere leser…

Synd å si at tysk kunst og kultur i tiden 1933 -45 var kjennetegnet ved ideen om det utvidede kulturbegrep. Tvert om, vil mange mene. Det sies at Reichsminister Hermann Göring – som ikke var nevneverdig betatt av nye og friske kulturuttrykk – instinktivt grep etter pistolen sin bare han hørte noen ytre ordet avantgarde.

Joseph Goebbels var propagandaminister, han var også Det tredje rikets kultursjef og hadde helt klare meninger om hva som var kunst, og hva som ikke var det. I september 1933 opprettet han en helt ny etat, Reichskulturkammer (med sju underavdelinger), som skulle overvåke tysk samtidskultur og rydde opp i gammel kultur.
Nazistene holdt seg med ganske enkle tanker og betraktninger om kunst, den var enten god (ren og oppbyggelig), eller dårlig (nedbrytende og tarvelig).
Tyskere liker kategorisering, katalogisering og arkivering … slik også på 30-tallet. De ville skille den sunne kunsten fra den degenererte (entartete Kunst). Litt av en jobb, men tyskere er jo maurflittige og etterhvert hadde de en ganske god oversikt over malekunst, teaterkunst, musikk, film og litteratur.
Inni granskauen mange fæle bøker i Tyskland på den tiden. Rundelig anslått 18 000 litterære verker ble listeført som uforenelige med rådende kulturforståelse.
I mai 1933 var det tid for litteraturkritikk. Over hele Tyskland ble det tent svære bål, hvorpå kastet bøker av brødrene Mann (Heinrich og Thomas), Stefan Zweig, Bertholt Brecht, Erich Maria Remarque, Emil Ludwig, Carl von Ossietzky, Sigmund Freud og en hel haug andre forfattere, deriblant vår egen Sigrid Undset.
En vinterkveld for noen år siden var det litt kjølig i stua mi. Jeg besluttet å tenne bål i vedovnen, men sett slikt … ikke noe egnet for opptenning noe sted, ei heller Morgenbladet, som funker bedre til opptenning enn lesning.
Nølende og motvillig oppsøkte jeg bokhylla mi. Mange forskjellige bøker. Kan jeg virkelig, tenkte jeg … kan jeg bruke en bok, tenne på den? Jeg mintes hva Heinrich Heine skrev i 1821: Der man brenner bøker, brenner man til slutt også mennesker.
Heines tekster ble også pælma på nazistenes bokbål, men jeg frøs. Jeg lette i hyllene etter en bok jeg ikke hadde lest og aldri ville komme til å lese. Jeg fant den, en krim av Anne Holt, trolig etterlatt av min ekskone. Etter en halvtime kunne jeg ta av meg genseren og brette opp skjorteermene.
Siden har jeg ikke brent bøker. Noe holder meg tilbake, kanskje respekten for andres arbeid og åndsvirksomhet.
Imidlertid finnes unntak, noen bøker er simpelthen ikke annet enn tremasse. Hitlers Mein Kampf er en av dem, Lenins Hva må gjøres? en annen, men ingen av disse ligger på bestselgerlisten og er ikke så farlige. Koranen derimot … gudbedre, av alle bøker utgitt i verdenshistorien tror jeg den er aller verst.
Ingen annen trykksak avleder mer faenskap i vår tid enn Koranen, og i dag brente Rasmus Paludan Koranen igjen, utenfor den tyrkiske ambassaden i København. Den svenske regjeringen puster lettet ut … og Danmark er jo medlem av NATO.
Go’ hælj:)

Undertiden slår jeg et slag innom en pub i byen der jeg bor. Det gjorde jeg forleden kveld. Jeg var tørst og bestilte to halvlitere, hvorav den ene ble borte i løpet av nesten ingen tid.
Ved et bord bare noen meter bortenfor satt to ganske unge menn, trolig i 30-årene. De samtalte kameratslig og ettersom jeg ikke hadde annet fore, spisset jeg ørene litt. Tror de var midt i en samtale:
– … sigma?
– Ja, har du ikke hørt om sigmamannen?
– Nix.
– Ikke jeg heller, før jeg guugla det her om dagen. Mye snakk om sigma-mannen nå om dagen. Han er en litt skrudd variant av alfahann, ensom ulv som gir faen i alle andre og ikke gidder åpne dører for kvinner, ikke engang for sin egen mor. En kald fisk…

– .. men veltrent og med godt grep på damer, på egne premisser .. ofte eksemplifisert ved hovedpersonen i American Psycho. Hvor i det greske alfabetet er du nå for tiden?
– Nja, dårlig med butikk i det siste, er nok betahann, men i sommer var jeg alfa pluss. Gudbedre, aldri fått så mye fitte i hele mitt liv, især den første uka i juli, da jeg lånte Porschen og Rolexen til broren min. Saft suse, jeg rula som bare det, vasset i både indre og ytre kjønnslepper.
– Ja, det går litt opp og ned. I fjor var jeg for det meste gamma, for å være helt ærlig. Litt depresjon, tiltaksløshet, for mye TV-titting, ikkeno’ glufse … bare lidenskapsløs vanerunking.
– Har du vært delta no’n gang?
– Nei, men nå er jeg beta med sjanse til opprykk til alfa. Feide over nabokona et par ganger i forrige uke, vi snakker både enærn og toærn. Nais dame. Mannen hennes var på jobbreise i Tyskland.
– Kult .. jeg var delta det meste av 2019 … fy faen, ikke no’ å trakte etter, jeg var helt ute av kurs … venneløs, utrent med tilløp til ølmage, ikkeno’ mus, satt mest hjemme, begynte å følge med på Farmen og Mesternes Mester, såvidt jeg gadd skyve skinn tid om annen…
– Full regresjon på alle områder?
– Jepp, det gikk så langt at jeg klatret opp på loftet og returnerte med en banankasse full av 20 år gamle tegneserier…

Dårlig stemning mellom Sverige og Tyrkia. Noen brente Koranen i Stockholm, og nå vil tyrkerne hindre svensk NATO-medlemskap. Statsminister Ulf Kristersson er redd for Sveriges sikkerhet og ytret seg slik på en pressekonferanse i går kveld:
“Det är det värsta vi varit med om sedan andra världskriget”
Jeg må nesten le. Kristersson forsøker å få folk til å tro at Sverige var i en sikkerhetspolitisk krise i tiden 1939-45.
Vel, Sverige var nøytralt på den tiden og hadde vært det siden 1812… og da krigen brøt ut, klumpet svenske politikere seg sammen rundt statsminister Per Albin Hansson for å pønske ut hvordan manøvrere for å komme helskinnet fra denne fæle krigen.
Svensker er og var ryggesløse; Per Albin Hansson og hans menn syntes nok tyskerne var skikkelig slemme og skremmende .. og fant det tryggest å være nazistenes venn. Dessuten ville det kaste av seg økonomisk.

Svenskene justerte sikkerhetspolitikken ørlite: Vi gjør alt tyskerne ber om … uten tanke på ære, selvrespekt og omdømme.
Dette fungerte overmåte godt. Svenskene lot tyskerne fritt disponere Statens Järnvägar. På det viset gikk alt på skinner for nazistene … troppetransporter, krigsmateriell og jernmalm fra Kiruna og Gällivare til de tyske våpensmiene, hvori virksomhet døgnet rundt.
Det gikk så det suste for tyskerne, og svenskene snudde kappen etter vinden. Bare noen dager etter tyskernes innmarsj i Sovjetunionen tillot den svenske regjeringen togtransport av en fullt utrustet tysk divisjon pålydende 14000 infanterister fra Norge gjennom Sverige til Torneå i Finland. Disse soldatene skulle til østfronten.
Kong Gustav V av Sverige – i Norge benevnt nazikongen – var med på notene. I et hemmelig brev til Adolf Hitler, som ikke er så hemmelig lenger, gratulerte kongen Der Führer med invasjonen av Sovjetunionen.
Sverige gjorde videre alt for å tekkes nazistene, men 3. februar 1943 ble det kjent for hele verden at tyskere hadde gått på snørra i slaget om Stalingrad. Svenskene sanset et stemningsskifte, og den 5. august samme år var det slutt på transitt av tyske tropper gjennom Sverige til Norge, gitt.
Rart med det, svenskene ble plutselig litt mindre begeistret for tyskere, men desto mer vennlig innstilt overfor de allierte. Svenskene skjønte at det ikke ble no’ av Hitlers tusenårsrike og tøffet seg bittelite grann mot slutten av krigen og håpet at ikke alle ville forstå at de i fem år hadde vært noen usle feiginger.
Sverige har lang tradisjon for å sjekke hvilken vei vinden blåser og innrette seg deretter, og nå er det Ulf Kristersson som er statsminister. Han vil så inderlig gjerne inn i NATO, for det er jo NATO som er sterkest nå, slik Tyskland var i 1940. Best å holde seg inne med de store og sterke, men Erdoğan er ugrei og litt av en kødd.
Hva gjør Kristersson? Kanskje han ser hen til tradisjonell svensk utenrikspolitikk, entrer talerstolen i Riksdagen og foreslår tilføyelse i straffeloven, en blasfemilov som forbyr islamkritikk og påtenning av Koranen. Det kan løse noen floker… og dessuten: Svenskene har underkastet seg muslimer i flere tiår. Hvorfor stoppe nå?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

… nevneverdig overrasket, eller sjokkert siden 11. september 2001, da nitten gærne muslimer tok kontroll over fire sivile fly i amerikansk luftrom .. styrtet inn i World Trade Center, dundret inn i vestsiden av Pentagon og krasjet i en åker i Pennsylvania. Oppsummert: 2977 drepte.

Jeg hevet ikke øyebrynene en millimeter da jeg leste om Tyrkias reaksjon på Rasmus Paludans brenning av Koranen utenfor Tyrkias ambassade i Stockholm sist lørdag. Muslimer er på sett og vis moduskandidater hva islam og profeten Muhammed angår; hver gang noen bruker retten til frimodige ytringer om islam, blir det et helvetes lurveleven.
Dagen etter Paludans bokbrann gikk tusenvis av tyrkiske muslimer ut på gater og streder, krenkede og fly forbanna, brente svenske flagg, tråkket på bilder av Paludan, ropte og skrek og forsøkte å storme det svenske konsulatet i Istanbul.
Artighet hertil: Reddharene i Det svenske konsulatet hengte opp en lapp i vinduet – på innsiden – med teksten Vi deler ikke den bokbrennende idiotens syn. Jaja, ikke annet å vente; svensker har jo tradisjon for ettergivenhet og feighet (jf. 2. verdenskrig).
Nåvel… muslimer i Tyrkia, og overalt ellers i verden, skjønner ikke en dritt av vestlig ytringsfrihet (eller vil ikke) og tror at Paludan og hans lille, politiske parti i Danmark, Stram Kurs, er finansiert av den svenske staten; ifølge Dagsavisen bar noen demonstranter i Istanbul et banner hvorpå: Vi fordømmer Sveriges statssponsede islamofobi.
Denne avgrunnsdype uvitenheten kan skyldes at muslimene aldri har hatt noen opplysningstid og ikke planlegger en slik, men det er jo no’ dritt at denne lille bokbrannen får store sikkerhetspolitiske konsekvenser; verdens aller dårligste bok forpurrer Sveriges søknad om medlemskap i NATO.
President Erdogan er uggen til sinns og Tyrkias forsvarsminister Hulusi Akar har avlyst NATO-samtaler med sin svenske kollega planlagt 27. januar i Ankara.
Oppsummert: En voldelig pedofil som dævva for 1391 år siden er bestemmende for hvem som skal være med i NATO, eller ikke. Du slette tid…

I helt unge år var jeg inne på tanken om å bli seriemorder. Jeg var omlag ti år gammel og hadde kommet over noe lesestoff om denne litt .. ja, ikke så konvensjonelle sysselen. Noen år tidligere, før fylte sju, var jeg med på slakting av både sauer og griser på mormors gård. Jeg likte avlivningsprosessen. Far brukte skytemaske, som han satt på sauens hode … et lite slag med hammeren. Pang. Vanligvis ramlet sauen overende, men ikke alltid. Ammunisjonen var av typen short rifle, den var gammel og hadde nok mistet litt av piffen. En av sauene ramlet ikke, den bare sto der mens blodet rant fra et hull i issen. Far ladet påny, skrudde til bakstykket. Hammer. Pang. Ingenting skjedde. Sauen bare sto der, med to hull i hodet, hvorfra tynne bekker av blod. Den var ikke engang svimmel. Den brekte, som om ingenting av betydning var skjedd. Far var ikke opprådd. En tung klubbe, grovt tilvirket av asketre … han hevet den og banket til. Sauen gikk ned og reiste seg aldri mer. Griseslakting var enda artigere. Røff jobb. Grisene hylte og ante uråd, ikke lett å få dem ut av fjøset og ut på tunet. De roet seg litt ved synet og duften av matrester i et trau. Hodet ned, noen jafs og et slafs. En grovkalibret revolver. Et hardt og brutalt smell. Alle fuglene fløy avsted mellom trærne. Oppsparkede gresstuster alle vegne, roterende fontene av mørkt blod. Sekundene tikker og blir flere. Det tar tid for en nyskutt gris å falle til ro. En skjerpet tollekniv åpner halsen. Ubegripelig mye blod i en gris. Blod på gress. Rødt og grønt. Fin fargekombinasjon, minner om julepynt. Vel, jeg likte overgangen.

Janzon hadde satt seg bakover på stolen sin. Han pleier vanligvis sitte fremoverlent og studere PC-skjermen sin.
– Overgangen?
– Ja, fra liv til død.
Janzon avbrillet nesen sin og ga seg til å suge på en av stengene.
– Du var ti år sier, du .. da du leste om disse seriemorderne.
– Ja, på den tiden var jeg med far og hugg ved. Jeg ble fort flink. Kløyvde bjerkekubber så flisene føk. Jeg likte lyden av trefibre om brast og fablet om at bjerkekubben ikke var bjerkekubbe, men et menneskehode, og at økseeggen delte hodet fra isse til luftrør…
– Hensynsfullt av deg at du ikke tok det videre .. at du lot det være med vedhugst, mener jeg.
– Men det er det som er saken. Jeg vurderer sterkt å realisere denne gamle drømmen.
– Er ikke det litt dumt … du har holdt deg i skinnet så lenge, du kan vel holde ut litt til.
– Til jeg ikke er i stand til å løfte en øks?
– Ja, det er det jeg mener. Det der med serieøksedrap ville jeg ha droppet. Denslags utleder ikke annet enn ståk og ståhei og en masse ubehageligheter, og du må sitte lenge i fengsel. Uansett. .. blodprøvene dine er fine, ingen grunn til bekymring. Hvordan går det forresten med albuen din?
– Bra. Helt prima, doktor.
– Brillefint… skal vi si at jeg setter opp … ja, du er jo så frisk … en time om et års tid?

Sola har snudd, det stunder til lysere tider. Neida, bare kødda, sola står dønn stille, den … men det går mot lysere tider, det gjør det. En kan nesten si at det er sommer. Vi sier det, og sommer .. ja, det er reprisetid, det.
Det passer bra, for da kan jeg by på en reprise fra sommeren 2019 og samtidig være aktuell som bare faen. Ja, vi snakker om det gåtfulla folket i partiet Rødt, som har 6,3 prosents oppslutning og Joakim Møllersen – som sitter i partiets politbyrå og i går kveld ikke gikk av veien for å drite seg ut på Debatten.

SÅ FINT SKJEGG, ATTE…
Ettersom jeg synes skjegg er så sabla stilig, hadde jeg tenkt å skrive litt om Rødts partileder Bjørnar Moxnes og hans fabelaktig flotte skjegg. Men det går ikke, facebook er tydelig i sin retningslinje:
Vi tillater ikke innhold som uttrykker støtte for eller gir ros til grupper, ledere eller personer involvert i organisert hat.
For uomtvistelig er det at Bjørnar Moxnes og hans partifeller i Rødt representerer en ideologi som siden den russiske revolusjon i 1917 har tatt livet av så mange millioner mennesker at selv ikke den skarpeste regnesentral strekker til.

Mao ligger helt på topp. Hvor mange han avlivet, vet ingen. Stalin ligger på annenplass, Pol Pot kverka cirka en fjerdedel av egen befolkning på 70-tallet, østtyske myndigheter muret inn egne innbyggere og syntes det var helt greit å drepe de som ville flykte til Vesten.
Verdens kjekkeste revolusjonsrabulist, Che Guevara, skjøt egenhendig meningsmotstandere i Havana.. og Gud vet hva vår egen Pål Steigan – verdens dølleste revolusjonsromantiker – og hans AKP(ml)-kamerater hadde fått seg til å gjøre om de hadde fått sjansen og noen pistoler.
Felles for alle i denne gjengen var forakt og hat rettet mot de som ikke var enige med dem. Man skulle tro Moxnes og hans kommunistkumpaner ville se hen til denne historien, lære av den, dernest avvikle Rødt og melde seg inn i mer demokratisk anlagte partier, eller lokale sjakklubber og hageblomstforeninger.
I stedet hyller de Karl Marx, som døde for 140 år siden, de dyrker troen på massenes ufrihet, individets absolutte ubetydelighet, sensur, vold og drap… som ved realisering heller før enn siden ender med at likene hoper seg opp i tusentall, og noen får ordre om å starte opp svære gravemaskiner og lage dype, rektangulære hull i bakken.
Det er synd og trist som faen, for jeg skulle gjerne skrevet et positivt og rosende innlegg om Moxnes og hans fine skjegg, men facebook-folka er jo så inni gamperæva kjipe…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt