Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Det sies at menn må gjøre tre ting før de dør: Skrive en bok, plante et tre og bli far til en gutt.
Vel, jeg har ingen sønn, men etter hva jeg har erfart, skal jeg bli morfar – til en gutt. Tidlig i juni. Jeg gleder meg, jeg gjør det. Gleder meg som bare faen. Kan nesten ikke vente.

Ikke slik å forstå at jeg var misfornøyd med å bli far til døtre, ingenlunde … men jeg har alltid vært gla’ i ball – især fotball.
Jeg la opp et treningsprogram. Når jentene kom hjem fra barnehagen, var det rett ut i hagen og spille fotball. De virket ikke så interessert, de ville heller spille SimCity.
Jeg resonnerte som så at det bare gjaldt å tenne en gnist, gi dem mestringsfølelse. Jeg underviste dem i helt grunnleggende ferdigheter … innsidepasninger, utsidepasninger, halvt liggende vristpasniger, harde vristskudd, skudd- og pasningsfinte, no look-pasninger, overstegs- og Cruijff-finte…
Sant å si fulgte de ikke så godt med, en av dem begynte å plukke blomster, den andre ville leke med hageslangen, men barn er kunnskapsglupske, tenkte jeg og redegjorde kort om Fitts’ lov og sammenhengen mellom ballhastighet og presisjon, og det beklagelige faktum at ballens hastighet reduseres til 83 prosent av makshastighet når hovedfokuset er presisjon.
For å illustrere og kursivere denne kunnskapen viste jeg dem noen videosnutter med David Beckham og Roberto Carlos, men de virket underlig likegyldige, henimot apatiske.
Vel, til slutt ga jeg opp.
Da de begynte på skolen, meldte jeg dem inn i Riksmålsforbundet. Jeg tenkte at ettersom de er så pratsomme, er det best at de lærer seg å snakke ordentlig og skrive normativt – snøggast råd.
De fikk velkomstbrev i posten, vedlagt Riksmålsordlisten. Etterhvert kom Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet i posten. Riktignok er ikke Ordet rikt illustrert, men jeg ble litt paff da jentene ignorerte hele trykksaken og heller ville ut og leke med venninnene sine.
En septemberdag noen år senere spurte jeg jentene om de hadde vært på epleslang. De så forvirret på meg, dernest på hverandre og spurte hva jeg bablet om. Jeg forklarte og tilbød meg å bli med, lære dem opp. De himlet med gluggene og løp ut for å leke med venninner.
Nåvel, det var den gangen, men snart blir det andre boller, eller mer nøyaktig: En dattersønn.

I de senere år er det blitt svært populært på venstre flanke å sammenligne meningsmotstandere med Adolf Hitler, eller benevne dem med samlebetegnelsen nazister, som straks henleder tankene til Tyskland i tiden 1933-45.
Jeg husker ikke alle tilfellene, men jeg glemmer aldri lokalpolitiker Eirik Nilsen (SV) som for noen år siden sendte Jon Helgheim (FrP) en privat facebookmelding der han sammenlignet FrP-politikeren med Hitler og anførte at Helgheim har null verdi som menneske, hvilket utleder at Eirik Nilsen trolig er mye mer lik Hitler enn Helgheim og de fleste andre.
Ei heller lett å glemme AP-politiker Gjermund O. Bjørndahl som i 2017 sammenlignet Sylvi Listhaug med propagandaminister Joseph Goebbels, som ikke var nevneverdig hyggeligere enn sjefen sin og sammen med kona Magda drepte sine seks barn før de 1. mai 1945 begikk selvmord.
Islam Nets leder, Fahad Qureshi, har også hørt om Adolf Hitler. Bare få dager etter Shabana Rehmans utfoldet han seg ganske fritt i en lukket Facebook-gruppe og omtalte Rehman som en fiende av menneskeheten og nevnte  Hitler i samme slengen, for å anskueliggjøre hvor ille hun var.

Artig at Qureshi bruker Hitler som referanse for laveste valør av menneskelig verdi. Han er jaggu dristig, som muslim bør man være forsiktig med Hitler-paralleller. Alle noenlunde opplyste mennesker vet at Hitler var muslimenes venn under krigen, de hadde felles interesse: Kverke så mange jøder som mulig på kortest mulig tid.
Derfor lot det seg lekende lett gjøre å rekruttere muslimer til tjeneste i SS. Stormuftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, var pådriver i dette forehavendet.

Han var dessuten kompis med Hitler, og SS-sjef Heinrich Himmler – som aldri kunne få avlivet jøder fort nok – var vilt begeistret for disse nazimuslimene. Han uttalte at islam var ”en praktisk og attraktiv religion for soldater”, fordi den lovet sine troende ”å komme til himmelen om de kjemper og blir drept i strid”.
Fristende å ytre at nazister og muslimer er brødre i ånden, så da gjør jeg det.
Vel vel, synd at noen føler seg kallet til å skjende Shabana Rehmans minne. Qureshi bør skjerpe seg, men det gjør han selvsagt ikke … slikt inngår ikke i Islam Nets kjernevirksomhet.

Minnesmerke over Shabana Rehman, sentralt plassert i Oslo. God idé, eller ikke?
Shabana Rehman var jo ikke særlig populær blant muslimer. Kort tid etter hennes død fant Islam Net-leder Fahad Qureshi – mørkets yppersteprest – det passende å skrive en nokså nedsettende, sekspunkts biografi over Rehman. Et utdrag:
Hun hånet Allahs Sendebud Muhammed (fred være med ham) og hans kone Aisha RA.

Minnesmerke kan være så mangt, men la oss tenke oss en statue av Shabana Rehman, plassert på landets paradegate – Karl Johan.
Ingen grunn til å tilkalle en fintfølende kunstner som liker å lage spinkle, hule konstruksjoner i bronse. Nei, dette er jobb for røffere typer. Her er snakk om å tilvirke noe som ikke bare tåler tidens tann og regn og ruskevær, men også angrep fra åndsformørkede muslimer, som det er en del av i Norge – eksempelvis Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain.
Man må nok tilkalle en gjeng ingeniører, metallurger og geologer, som sammen med en religionshistoriker kan klekke ut hva som står seg best mot angrep fra forrykte muslimer. Hvilke materialer? Bronse, støpejern, syrefast stål, betong, granitt, kvartsitt … statuen må tåle en kraftig eksplosjon. Muslimene fant ikke opp kruttet, ei heller dynamitt, men de bruker det titt og ofte.
Før minnesmerket settes på plass bør det fraktes til Forsvarets skytefelt i Rena leir og utsettes for AG3-byger, eksplosjoner, artilleriild og påkjørsel med store kjøretøy.
Jeg tror det ender med en massiv granittkoloss, grunnflate 4×4 meter – høyde 5 meter. Med tetthet 2,6 gram/kubikkcm vil hele greia veie 208 tonn. Øverst, fem meter over bakken, innhugget: Shabana Rehman 1976-2022
Denne burde tåle det meste av islamistiske angrep, men kanskje det er like bra å kalle opp en gate etter henne. Tror kanskje det – Shabana Rehmans gate

Shabana Rehman skal begraves på statens bekostning. Det er godt. Hun var mye, deriblant kompromissløs forkjemper for det kjæreste vi har i dette landet – ytringsfriheten. Bra dame.
I Arbeiderpartiet er det tradisjon for “å snakke sammen”, og man kan ikke utelukke at kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen grytidlig i går tastet nummeret til statsminister Støre:
– Hei, Jonas .. godt nyttår. Håper du får en fin feiring, men du … hva synes du, bør vi ikke hedre Shabana Rehman, bekoste begravelsen hennes?

– Hvorfor ikke, det er mange der ute som synes det.
– Jeg opplever at det kanskje kan oppfattes litt… ja, det kan skape…
– … skape hva?
– Hun var som hun var, og ikke alle muslimer likte henne. Hun var opptatt av frihet, kvinners og homofiles rettigheter, ytringsfrihet og alt annet som muslimer misliker. Hun var assimilert, en av oss.
– Ehh… men…
– … hvilket år begynner i morgen?
– Ehh… 2023.
– Nettopp. Valgår. 11. september er det kommunestyre- og fylkestingsvalg. Trenger jeg si mer?
– Du kan godt utdype.
– Det er veldig mange muslimer i Norge, flesteparten av dem stemmer på oss. Med de meningsmålingene vi har, har vi ikke råd til å fornærme muslimene. De vil oppfatte en slik begravelse som en alvorlig krenkelse. De vil tolke det som at vi ikke liker islam og muslimer .. som kan utarte, til opptøyer og kanskje et par selvmordsaksjoner på Eidsvolls plass. Mellom oss … muslimer er ikke som oss, mange av dem er helt gærne, ingen vet hva de kan finne på.
– Ehh…
– Vi må tenke fremover, Anette .. vi må holde muslimene blide. Det er stortingsvalg i 2025. Du vil vel bli gjenvalgt?
– Eh, jo..
– Ja, da sier vi det slik. Godt nyttår, Anette. Snakkes mandag.
Støre legger på, men innser raskt slumset tankeløshet. Han kommer i tanker han har tenkt mange ganger før:
Egentlig driter jeg i lokalvalget til høsten, jeg blir sittende som statsminister til 2025, og da gidder jeg uansett ikke mer… jeg vil jo videre .. ut i Europa. Jeg har en sterk CV … faen, jeg kan bli nesten hva det skal være, kanskje endog generalsekretær i FN .. fet villa i Georgetown, tjener og gartner, privatsjåfør og et lite krypinn på Manhattan med utsikt til Central Park… ferdig med drittjobben som partileder og slipper tenke på den kødden Giske, slipper disse enerverende meningsmålingene, slipper maset fra AUF, slipper å drikke kaffe med uinteressante mennesker, slipper å dra på kjedelige bedriftsbesøk med ukledelig plasthjelm på hodet…
Han griper telefonen og finner Trettebergstuens nummer:
– Anette.
– Ja, hei … det er Jonas. Glem det jeg sa i sted, jeg var ikke meg selv. Ja, du ringte jo så tidlig, var så vidt våken, hadde ikke drukket morgenkaffen … vel, uansett, jeg har tenkt litt, og noen ganger er det viktig å gjøre det som er rett og riktig, uansett følger … og dette er selvsagt en slik anledning. Jeg går helhjertet inn for å dekke kostnadene til Shabanas begravelse.
– Så flott .. du er en knupp, Jonas.
– Så så … (diskré, faderlig latter)
– Kan jeg ringe VG og informere?
– Gjør det, Anette.
– Du er super. Godt nyttår, Jonas.
– Godt nyttår, Anette.

Årets siste dag. Nesten ikke til å unngå at man kommer i tanker om utgående beholdning. Enda verre: Ens liv.
Best å kvele slike tanker i emningen, før de utarter og formørker dagen. Ikke lett. Hjernen er en mangfoldig innretning og ettersom det stunder til nytt år, kom den til å erindre nyttårsaften for noen år siden, ganske mange år siden.
Ikkeno’ hyggelig minne. Ikke gildt å rippe opp i, men jeg forteller historien, med filantropisk sinnelag og profylaktisk forsett … en advarsel, slik at menn hist og her i landet skal slippe radikal og ulykksalig kursendring i løpet av nesten ingen tid.
Det begynte med en invitasjon, til min kjæreste – la oss kalle henne E. Nyttårsløyer hos noen venner av henne. Invitasjonen inkluderte ledsager. Siden det var tale om ukjente mennesker, besluttet jeg å legge grunnlag i god tid, hadde sant å si ikke nerver til annet. Utpå ettermiddagen hadde jeg tilført meg en og annen dram og noen flasker juleøl klasse 3.
Kjæresten min, en av de mest elskelige og godeste menneskene i Akershus fylke og omegn, kvitret:
– Legg deg nedpå litt, du .. så blir du nok kvikk og fin til vi skal dra.
– Mange takk, kjære … du er helt perfekt og trolig for livstid nektet adgang til alle verdens botaniske hager fordi alle alperoser og kashmirorkideer der øyeblikkelig vil visne hen og dø av misunnelse ved blott og bart synet av din uforlignelige ynde.
– Flere tusen takk, skatt. Jeg vekker deg om to timer.
Tre timer senere sto vi på en trapp og dyttet på en ringeklokke. Jeg korket lommelerken og la siste hånd på min doble windsor rett før vertinnen åpnet døren. Jeg myste og fikk såvidt øye på henne i en sky av tyll og taft og silke og sånt. Hun ønsket oss aller hjerteligst velkommen. Noen sekunder etter dukket hennes mann opp og spurte om jeg ville ha en velkomstdrink.
– Er paven katolikk, svarte jeg retorisk. Jeg drakk to.
Jeg ble presentert for alle gjestene. For det meste par, hvorav en av mennene hadde så mye flass på sin svarte dressjakke at jeg spurte om han ikke kunne avse litt kokain til meg også. Han svarte ikke.
Pent rigget bord. Porselen og krystall og sølvbestikk. Jeg glidekysset min borddames lanke og benyttet samtidig anledningen til å studere den meget rause utringingen hennes. Jeg konstaterte at hun ikke hadde en lekker blonde-BH på, som såvidt dekket ganske store brystvorter.
Min kjære E satt nesten midt imot meg på den andre siden av bordet og sendte meg et underlig blikk. Jeg løftet et glass med noe mot henne og smilte så vinnende jeg formådde, uten å høste nevneverdig respons. Jeg konsentrerte meg om min borddame igjen.
Hun het Mette Mari og hadde sin prins ved sin høyre side. Helt i tråd med rådende etikette i noenlunde møblerte hjem konverserte jeg henne ganske belevent. Jeg avga også noen treffsikre komplimenter, men sausenebbet fikk jeg ikke helt taket på. Jeg mistet det – i fanget hennes.
– Ååååååå …… fyyy faaaaaaaen … skrek hun og hadde nok ikke i tankene at man skal være forsiktig med lange kjoler; hun plantet begge stiletthælene sine i nedre kjolekant og reiste seg med full kraft. Kjolen med de tynne skulderstroppene ble helt borte, og alle sluttet å forsyne seg av den fine, gyldne festkalkunen. Hun hadde ikke truse på. Bare stay ups, gitt. Hun skrek igjen, kanskje fordi hun bare hadde to hender, som hun lynraskt flyttet ned og la over sitt nybarberte venusberg. Øredøvende stillhet.
Puppene sto rett ut i luften og sa liksom hei, alle sammen – godt nyttår. De var nokså små og meget spisse. Best å passe seg, tenkte jeg … fort gjort å stikke seg, men i slike situasjoner er jeg uredd, og her var tale om å redde en pikes ære. Jeg reiste meg og klamret håndflatene omkring de små.
Myke og silkefine, tenkte jeg og rakk ikke tenke så mye mer før en knyttneve – tror den tilhørte prinsen hennes – traff meg midt i trynet. Brillene fløy avsted, det ene glasset knuste mot et serveringsfat fra Porsgrunds Porselænsfabrik. Jeg ramlet over bordet og traff kalkunen så brutalt at den fikk en stygg bulk.
Mette Mari løp skrikende og gråtende fra bordet med kjolen subbende etter. Hun snublet, falt og landet på magen. Kjolen var ikke unntatt Newtons 1. lov og stoppet ikke før den lå i en haug på ryggen hennes. Lårene hennes skilte lag, og opptil flere fikk innsyn i fortrolig materie, hvorfra en tynn hvit tråd stakk ut og antydet fruktbar alder.
I moden ettertid har jeg tenkt at kjæresten min omtrent på det tidspunktet sluttet å være kjæresten min. Hun lignet et av kunsthistoriens mest berømte bilder.

Uten kjæreste, uten briller, uten nevneverdig verdighet, men med blodig nese. Ikke lenge etter fant jeg meg selv i en drosje. Sjåføren: – Jeg kom så fort jeg kunne, det hastet visst fryktelig…

Durek Verrett har ifølge Dagbladet funnet norske røtter og har proklamert:

Dagbladet lener seg til et bildebevis hentet fra Instagram: Sjamanen sammen med tre svært melaninfattige mennesker etterfulgt av teksten This is my Norwegian family tree, my cousin @realwlb, his lovely wife, and daughter @amelia_lup @emilyy_o.
Troverdig? Njææ … ingen navn, bare kontohenvisninger. Dagbladet har trolig ikke giddet finne ut hvem disse menneskene er, slik avisen ikke gadd faktasjekke Durek Verretts tidligere redegjørelse om sin bakgrunn:
“Jeg er en hybrid av reptil og Andromeda.”
Ikke krystallklar tale, dette .. men vi får tro han mener fødsel og oppvekst i en fremtredende familie bosatt et eller annet sted i Andromedaga-galaksen, beliggende rundelig regnet 2 537 000 lysår fra oss her på Jorden … og at han på et tidspunkt ble et reptil – kanskje 1,5 millioner år siden – og noe senere gjorde en laaang reise og ble født påny 17. november 1974 i Sacramento, California.
På instabildet medvirker også hans kjæreste, Märtha .. formodentlig for å styrke Dureks påstand om norske aner. Spørs om det funker. Jeg har aldri hørt noen si at Märtha er tilbakestående, men jeg har heller aldri hørt noen si at hun ikke er det..

Julen er tid for tradisjoner. Vi pynter med det samme som før, vi synger de samme sangene, spiser det samme som alle år før, går vekselvis med- og moturs rundt juletreet og de samme som årene før drikker for mye børst og må på toalettet i en fart.
Vi liker også de gamle julehistoriene, selv om vi vet nøyaktig hvorledes de ender. Rimelig da at jeg bidrar med en julefortelling, som bare er fortalt én gang – noen dager før julen 2020:

EN JULEFORTELLING
Jeg har sett meg ut en juletre. Det står der … lubbent og høyreist og aner fred og ingen fare. Men 22. desember er det ingen nåde. Da tar jeg frem øksa, spytter litt på eggen og feier over med et bryne arvet av morfar.

Jeg har på forhånd kontrollert julepynten og registrert at beholdningen av englehår er kraftig redusert. Altfor lite til et helt juletre. Underlig. Jeg undret meg. Undret og undret og undret, skrapte hodebunnen … helt til jeg erindret:
Lille julaften i fjor satt jeg på do og leste A Christmas Carol, av Charles Dickens. Jeg pleier det rett før jul.
Jeg var oppslukt av den ikke så hyggelige Ebenezer Scrooge og hans tidligere venn og avdøde forretningspartner, Jacob Marley … som fra dødens aller traurigste jammerdal, i form av gjenferd tynget av tunge kjettinger, advarer Scrooge mot sin egen vanskjebne: Evig straff og pinsler for onde gjerninger begått i levende live.
Marley er storsinnet og empatisk og vil skåne sin venn, tenkte jeg og la ikke merke til at dorullen var tom, bare noen få kvadratcentimeter igjen, og dorullkjerner kan ikke brukes til noe, bortsett fra dorullnisseproduksjon.
Ikke dopapir noe sted. Det var som faen. Hva gjør jeg nå? Tar av meg t-skjorta og bruker den? Men jeg hadde ikke t-skjorte på, bare en hvit, nystrøket skjorte.
Rive ned gardinene fra vinduet på veggen bak meg? Jeg slo det fra meg, orket ikke dra ut og kjøpe gardinstoff. Gadd ikke sy.
Så kom jeg i tanker om juletreet … nei, ikke kurvene døtrene mine tilvirket på skolen for drøyt tjue år siden, ikke papirlenkene heller. Hadde ikke hjerte til det, dessuten er ikke glanspapir særlig godt egnet.
Knekke av en grankvist fra juletreet … stive og stikkende barnåler i endetarmsåpningen og nære omegn? Næææ.
Så kom jeg på det: Englehår, som illuminert av juletrelys er så uendelig vakkert. Jeg tygde en stund på dette alternativet og kom til at jeg ikke hadde noe valg, og englehår lar seg sikkert gjenskaffe.
Jeg løftet meg forsiktig opp og krabbet avsted, med god avstand mellom lårene og rumpa høyest mulig. Det er noen meter fra toalettet til pletten der juletreet pleier stå. Det tok tid å komme frem. Jeg tok den tiden jeg trengte  og hektet av noen remser englehår. Krabbet tilbake og tenkte: Bra at ingen ser meg nå.
Englehåret fungerte utmerket, men det ble ikke så lekkert etterpå, og jeg kviet meg for henge det på treet igjen. Jeg lot det falle ned i dovannet. Dyttet på cisterneknappen.
Da så jeg det – dusjkabinettet. Gudbedre … at det går an, tenkte jeg. Kunne jo bare flådd av meg klærne og steget inn i dusjen, kanskje vasket håret samtidig.
Jaja, sånn går det når man taper blikket for de nære ting…

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Nylig sendte Human-Etisk Forbund (heretter HEF) – ved leder Magne Kvalbein, avdeling Hamar – et brev til de kirkelige fellesrådene i nær omegn. Vedlagt, ifølge VG: Liste over bygninger og monumenter med kors som ligger ved gravplassene og brukes til gravferdsseremonier.
KvaIbein vil avkristne Hamar, Stange og Løten. I brevet fremsettes anmodning om at noen snøggast råd må klatre på kapell og kirkebygg og røske av kors og andre ting som kan påminne om Den hellige treenighet … og rett i restavfallet med gamle, rustne jernkors hvorunder levningene av døde begravet på 1800-tallet.
Begrunnelse: Kors og andre kristne symboler virker “påtrengende og truende for dem som ikke tilhører et utvalgt livssyn”.

Man kan ikke annet enn undres over hvilke mennesker Magne Kvalbein og resten av HEF vil beskytte. Er det tale om den samme gjengen som Jens Bjørneboe ramset opp i et av sine dikt: Halliker, sodomitter, blottere, transvestitter, pederaster, fetisjister, diktere, masochister, drankere, morfinister… eller er det bare tale om åtte potter stalinister, fire merker satanister og 250 000 muslimer… eller har HEF bare sine egne medlemmer i tankene, i antall pålydende omlag 120 000 gudløse sjeler – 2 prosent av befolkningen.
HEF vil avvikle kristendommen i Norge og fjerne Gud. Risikabelt foretagende, det der. Vet ikke om det er så lurt. Om Gud er død, er alt tillatt, sa Fjodor Dostojevskij. Flaks for ham at han døde i 1881, i god tid før den russiske revolusjon, borgerkrigen og Stalins terrorregime.

Snart semifinale. Frankrike-Marokko. Det blir faen meg spennende. Uten å tenke meg særlig om, ville jeg holdt med Frankrike. Etter nærmere ettertanke håper jeg Marokko vinner. Hvorfor? Fordi jeg ønsker at færrest mulig skal dø.
Det har seg nemlig slik at det bor cirka sju millioner muslimer i Frankrike, og langt fra alle er av ikkevoldstypen.
Jeg vet ikke om matematikeren Johann Carl Friedrich Gauss hadde muslimer i tankene da han klekket ut sannsynlighetsfunksjonen vi kaller normalfordelingen, også kjent som Gauss-kurven.

Uansett er det fascinerende hvorledes verdiene anretter seg så vakkert symmetrisk, flest i midten og gradvis færre på flankene. Denne sannsynlighetsfordelingen har vist seg gyldig på forbløffende mange områder. Eksempelvis kan den anslå hyppigheten av egenskaper hos mennesker i en populasjon, slik som høyde, vekt, intelligens og en hel haug andre saker og ting.
De fleste av oss er noenlunde normale og klynger oss rundt y-aksen, midten av kurven. Jo lengre ut på flankene vi kommer, desto mer avstikkende er vi. MC-klubbene Bandidos og Hells Angels er godt kjent med Gauss-kurven og har på sine lærjakker påsydd merket 1%, som antyder at de lever helt i randsonen av samfunnet og kan finne på litt av hvert – og det gjør de.
Ja, det er på venstre side av kurven de aller verste er … voldsmenn, serieøksemordere, giftblandere, likskjendere, pedofile, kommunister, nazister, anarkofabelfantastrasistnasjonalsosialister, sauepulere og noen skjemtegauker vil kanskje tilføye en og annen psykomanipulativ svigermor … men denne gruppen domineres av menn, som jo sies å utgjøre det ekstreme kjønn.
En liten artighet hertil: Normalfordelingsfunksjonen anvendt på den tyske befolkningen mellom 1933 og 1945 ville vist at de alle fleste tyskere – kvinner og menn – ikke hadde noe imot forestillingen om et renraset tusenårsrike, de protesterte ikke nevneverdig mot krig, okkupasjon av andre land og drap på millioner av mennesker, deriblant seks millioner jøder. Alle marsjerte i takt. Massedrap var normativt, Heinrich Himmler og Reinhard Heydrich var helt normale.
Kanskje noe lignende gjelder for muslimer. Vi vet jo at muslimske verdier avviker signifikant fra vestlige. Mange muslimer synes vold og drap er grei skuring, især hvis det går ut over de som ikke tror noe særlig på profeten Muhammed.

Hvordan vil muslimer i Frankrike reagere på tap mot Frankrike? Kommer det an på antall baklengsmål? Hva om det blir straffekonkurranse og Marokko taper knepent?
Vel, man er henvist til gjetninger. Det er jo litt uggen stemning i Frankrike, mellom den hvite, franske majoriteten og de melaninrike muslimene, som hater vestlighet og alt dertil. Et tap kan utløse…
Nei, man vil helst ikke spekulere, men vi husker 7. januar 2015 og angrepet på satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. 12 mennesker drept. To dager senere avlivet gærne muslimer fire mennesker i et jødisk supermarked.
Glemt er ikke kvelden 13. november 2015, da muslimer gikk amok og drepte 130 mennesker i Paris.
Skolelærer Samuel Paty ble 16. oktober 2020 halshugget på åpen gate i en forstad til Paris, fordi han hadde vist elevene sine noen Muhammed-karikaturer og snakket om ytringsfrihet.
Det er rundelig anslått 7 millioner muslimer i Frankrike. 1 prosent av disse er 70 000.
Grunn til å tro at også fransk politi har gjort noen regnestykker og forberedt seg deretter. La oss håpe Marokko slår Frankrike i kveld. Insh’Allah!!

Når jeg ser meg i speilet, synes jeg at jeg ligner Brad Pitt. For å være helt oppriktig, ser jeg tøffere ut… eller kjekkere, som kvinner ikke ugjerne sier når de vil beskrive en mann de vil stifte bekjentskap med.

Ja, det er slik jeg ser det, eller meg selv – for å være helt nøyaktig. Jeg er veldig fornøyd med å ligne Brad Pitt, det må jeg si. Ikke mange ser ut som Brad Pitt. Jeg er heldig. Forleden dag nevnte jeg dette for en av mine døtre, hvilket utledet:
– Hææ?
– Ja, Brad Pitt. Jeg ligner.
Hun begynte å le. Dernest granskende blikk, det virket som hun lette etter spor av ironi, eller no’ sånt, men jeg er ikke av den ironiske typen .. nei, jeg er ikke det. Jeg synes ikke noe om det, ironi.
– Når oppdaget du at du ligner Brad Pitt?
– En stund siden. Husker ikke dagen nøyaktig. Tror det var begynnelsen av november.
Hun lo igjen og jeg syntes hun begynte å bli irriterende, og når noen er irriterende, blir man jo irritert – og det ble jeg.
– Jamenseherda, sa jeg og hevet hodet noen centimeter og anrettet meg i halvveis profil. – Ser du det nå?
Hun begynte å le igjen. Synd å si at jeg ikke ble skuffet. Jeg får si det som det var, jeg ble simpelthen sur og ikke lite mutt. Ja, jeg ble det.
Hun kastet av seg latteren, hektet opp munnvikene til et underlig smil og sa:
– Jeg synes du ser ut som pappaen min, jeg. Det er mer enn godt nok.
Jeg forholdt meg taus. Taushet er jo virkningsfullt og får hvem som helst til å tenke seg om, reflektere og ta selvkritikk.
– Men du, pappa… du lager vel karamellpudding til julaften, slik du pleier.
Jeg syntes dette skiftet av samtaletema var ganske utspekulert, ganske kultent, men det er jo slik at når man ikke kan argumentere godt nok… ja, så skifter man tema på et blunk og begynner å snakke om noe helt annet. Dessert, i dette tilfellet… og jeg kunne ikke høre noe spørsmålstegn avslutningsvis. Nei, jeg kunne ikke det.
– Jeg vet ikke, vi får se.
– Får se, men du lager da alltid karamellpudding til julaften.
– Gjør jeg? Vel, jeg tror ikke jeg gjorde det i fjor.
– Joda, pappa. Det gjorde du … og julen før det og julen før det igjen. Du har gjort det så lenge jeg kan huske.
– Det kan jeg ikke huske. Jeg sier ikke at du tar feil, men jeg sier heller ikke at du har rett.
– Nå tuller du fælt, pappa.
Jeg skal innrømme at jeg husket det, jeg skal det, i all fortrolighet – for dere som leser dette, men jeg ville ikke huske det da. Nei, det passet ikke inn. Jeg ville at hun skulle føle … jeg vet ikke riktig hva, men jeg svarte:
– Du husker mye rart, jenta mi. Vel vel, vi får se. Det er lenge til jul.
– Nei, det er ikke lenge til jul, pappa. Det er rett om hjørnet. 14 dager.
– Rett om hjørnet er mindre enn fjorten dager… mye mindre. Det trodde jeg du visste.
Hun var taus, avvæpnet, jammen var hun det. Kan ikke si annet en at jeg frydet meg litt. Alltid en god følelse å vinne diskusjoner, sette folk på plass, påpeke pletten der skapet skal stå.
– Jaja, så sier vi det, men nå må jeg nesten dra avsted, pappa.
– Javel, men det var hyggelig at du slo et slag innom … det var det, sa jeg og merket at jeg ikke mente det helt og holdent, men det er ikke så farlig, det viktigste er at man sier det som passer.
Etter at hun var reist, begynte jeg å tenke på min frapperende likhet med Brad Pitt. Jeg gikk inn på badet hvori et stort speil. Jeg poserte og syntes jeg lignet Brad Pitt på en prikk. Jaja, kanskje ikke frisyren, men resten. Definitivt. Kanskje ikke så like neser, og smilet .. vel, en liten differanse ved nærmere granskning. Pitts ansikt er kanskje litt mer … hva skal man si .. definert. Ja, kanskje, men alt i alt ubetydelige forskjeller. Bare pirk.
Etter en stunds ettertanke, kom jeg på andre tanker … eller nei, ikke andre tanker, men tanker om tanker. Er det ikke metakognisjon, det heter .. jeg tror det, eller jeg tror at jeg tror det, og det holder for meg.
Nåvel, jeg måtte innrømme for meg selv at min datter kanskje ikke var så langt bortenfor bakenfor. Sant og si har hun stundimellom rett i et og annet. Jeg ligner kanskje ikke så mye på Brad Pitt som jeg trodde, men hva så? Ja, jeg bare spør.
Er det ikke ens egen oppfatning og mening som teller, til syvende og sist? Jeg trodde det. Slik har det jo vært de siste tyve årene. Følelser har etterhånden kommet til å bety mer og mer, og jeg synes ikke man bare skal endre på noe som er godt innarbeidet, men ennå finnes de som insisterer på faktaorientering i alt og ett. Jeg skal ikke nevne navn og det har jeg da heller ikke gjort.
Vi lever i en underlig tid. Ingenting er som før og ingen vet noe sikkert om fremtiden. Best å holde seg fast i noe, og hva er bedre enn å holde seg fast i enn seg selv, en kjenner seg selv…. egne følelser og oppfatninger.
Nok hertil å nevne en gammel venn av meg, eller venninne. Ja, saken er den at han for en tid tilbake begynte å føle seg som kvinne, ikke hvilken som helst kvinne, men Wenche Foss. Selveste Wenche Foss.
Min venn heter ikke Wenche, men han kaller seg det og han føler seg som Wenche Foss. Hertil må anføres at han synger En herre med bart med klokkeklar røst og øksekvass diksjon. Jeg føler at han nesten synger denne sangen bedre enn Wenche Foss gjorde..
Min venn har gjennomført et kveldskurs i can-can. Han barberer beina og danser can-can som bare det. Jeg vet ikke om Wenche Foss noen gang danset can-can, men om hun gjorde det, var hun ikke flinkere enn min venn Wenche. Det er jeg sikker på.
Wenche har vært gift leeenge. I begynnelsen var kona skeptisk til Wenches kursendring, men nå har hun godtatt det, de titulerer seg tidsriktig som hun og hen og handler klær sammen. De snoker i hverandres sminkepunger, men deler ikke alltid klessmak. Wenche liker fotside kjoler og raffinert undertøy, herunder stay ups med blondekanter.
Wenche og hens hustru lever lykkelig sammen og de er oppgitt over Jenny Klinge på Stortinget, som hevder at det bare finnes to kjønn. Helt uhørt. Veldig gammeldags. Så bakstreversk at jeg nesten må le – og det måtte jeg nå (hehehehehehehehe).
Godt at vi har mennesker som Kaveh Rashdi. Han er kjendislege og mener at det finnes mange kjønn, nesten uendelig mange, og av disse flere hundre sideordnede kjønnsvarianter. Det er bra. Doktor Rashdi er fremtiden i fastlegebransjen.
Rashdi er trolig muslim og det får meg til å tenke på noe jeg leste ganske nylig, om en engelsk skolelærer som fortalte elevene sine at de som styrtet flymaskiner i World Trade Center 11. september 2001, var muslimer.
Læreren fikk en hel haug med klager, han ble politianmeldt og West Midlands-politiet igangsatte etterforskning.
Til pass for denne læreren.
Kan godt tenkes at de som fløy inn i Twin Towers, var muslimer, men altså … må man absolutt bruke så spesifikke ord og termer? Kunne ikke denne læreren vist litt takt og tone og sagt noe omtrent slik: De som styrtet inn i tvillingtårnene var mennesker med  alternativ livsstil, med opprinnelse i Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS.
Denne luftfartsepisoden skjedde for drøyt 20 år siden, da det var populært med fakta, objektive sannheter og sånt, men nå … ja, det er så lenge siden 2001 at nesten ingen husker hva som skjedde den gangen.
Vel vel, så er det snart jul igjen og jeg ønsker meg ingenting. Jeg ligner Brad Pitt og har det jeg trenger, bortsett fra et kveldsstudium i astrologi.
Ja, det er julegaven til meg selv. Jeg skal studere astrologi, faget som mer enn noe annet gir oversikt i tilværelsen og dyp innsikt i livets uendelige mangfoldighet. Et overflødighetshorn av kunnskap. Bare å fråtse, hogge inn, som en grådig hai. Ja, det skal jeg. Gleder meg…