Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Natt til i går ble en bonde i 40-årene skutt og drept på egen eiendom i Lavangen, Troms. Politiet avviser pressens spørsmål om hendelsesforløpet og avgir ingen kommentar til bildet bragt av flere aviser:
Avdødes hjullaster, med venstre vindu perforert av minst 15 prosjektiler – trolig 9×19 mm fra Heckler & Koch-pistoler.
Hvorfor rykket politiet ut, midt på natta … og hva skjedde? Politiet vil ikke si no’. Man er henvist til fantasi og forestillingsevne. La oss kalle den drepte mannen Mannen.

Kan ikke utelukke at det foregikk slik:
Mannen har kanskje drukket for mye kaffe om kvelden og får ikke ikke sove, attpåtil grubler han over hvorfor hjullaster’n hans ikke vil starte. Plutselig går det opp et lys.
Han kler på seg, går ut og avdekker motoren. Han fikler litt et par sekunder, slenger igjen panseret, klyver opp i førerhuset, lukker døra og vrir om tenninga. Motoren tenner øyeblikkelig. Han ruser den kraftige motoren litt, registrerer at den fungerer som den skal. Jippi.
Han gir gass og kan ikke unnlate å kjøre litt omkring på egen eiendom. Hei, hvor det går. Jess, alt er i orden. Brillefint. Mannen er glad. Han er i sitt rette element og kjører en testrunde rundt huset så fort han kan.
Noen hundre meter bortenfor har naboen våknet.
Hun synes ikke det er noe særlig hyggelig å bli vekket av motorstøy og ståk midt på natta. Hun ringer politiet og overdriver litt. Hun jobber kanskje innen psykiatrien og bruker noen fremmedord som gjør inntrykk og mer enn antyder at naboen er helt gærn.
Ettersom det aldri skjer no’ spennende i Lavangen, er det ikke nei i noens munn på politikammeret. Et par betjenter spinner avsted. De gleder seg. Endelig skjer det noe. Tjo-hoo.
Mannen har nettopp parkert hjullaster’n og skrudd av motoren. I det han er på vei ut av førerhytta, ser han en politibil i full fart inn på gårdsveien. Hva faen, tenker han.
To politibetjenter hopper ut av bilen og nærmer seg raskt. De er aggressive og roper høyt. De spør om navn. Mannen svarer ikke. Betjentene gjentar spørsmålet. Mannen er forfjamset og lurer på hva som står på. Han besvarer ikke spørsmålet.
Han blir bedt om å stige ned. Mannen merker at han begynner å bli sint. Han adlyder ikke. En av betjentene rykker frem, prøver å ta tak jakka til Mannen og dra ham ned. Mannen trekker seg tilbake og sparker i befippelsen ut i løse luften
Hva som skjer i betjentenes hoder vet ingen, men det kan tenkes at de har glemt hva de er og hvilket samfunnsoppdrag de skal skjøtte.
En av dem trekker tjenestepistolen opp av hylsteret, uten å tenke så mye over det. Den andre gjør det samme, uten å tenke så mye over det. Sånt kan være mer smittsomt enn influensa, det.
Mannen føler sinne iblandet frykt. Uten å tenke seg om setter han seg inn i førerhytta, slenger igjen døra og starter motoren. Den brøler.
Mannen har ingen plan, men han er provosert og synes det er i overkant å bli konfrontert med to politibetjenter som sikter på ham med pistol, på hans egen eiendom. Hva galt har han gjort?
Han setter hjullaster’n i bevegelse, og det er omtrent her min fantasi glipper, men etterhvert er scenen slik: En veltet politibil og minst femten kulehull i hjullasterens venstre sidevindu.
Det store kjøretøyet har stoppet. Etter litt fikling greier en av betjentene å skru av motoren. Det blir stille. Dødsens stille.
Betjentene er oppskaket. De får seg ikke til å tro at det som skjedde har skjedd, de vil ikke tenke så mye over det. Vil gjerne skru tiden tilbake, ta det om igjen. Har ikke lyst til å tenke på om denne mannen i hjullaster’n egentlig utgjorde noen fare for dem, men de vil hevde det … selvsagt vil de det. Må jo det.
Spesialenheten for politisaker har til oppgave å etterforske hvis det foreligger mistanke om at politiet har gjort noe straffbart i tjeneste, og nå skal denne enheten finne ut om disse to betjentene har gjort noe galt.
Det betyr at de to kan slappe helt av og glede seg til jul. Spesialenhetens henleggelsesprosent har ligget på 96 prosent de siste årene. Hva gjelder saker der politiet har avfyrt skudd: 100 prosent.

Det foreligger representantforslag på Stortinget om forbud mot hijab i barnehage og grunnskole. Stortinget inviterte via sin nettside alle interesserte til innsending av skriftlig innspill om dette forslaget, med frist 7.des. kl. 23.59.

Det var i går, det. Jeg rakk det ikke, kom for sent i gang og noen minutter før midnatt oppsto kluss med nettilgangen, i det jeg var ferdig med teksten og skulle til å sende den avsted.
Både ergerlig og irriterende. Nåvel, jeg får nøye meg med å publisere mine betraktinger om dette forslaget her.
La meg si det like ut, jeg er hundre prosent mot hijabforbud for jenter i barnehage og grunnskole. La meg begrunne:
Muslimer er muslimer er muslimer og de mener at profeten Muhammed er verdenshistoriens aller mest fremragende eksemplar av homo sapiens. Muhammed er som Freias melkesjokolade en gang var – ingen over, ingen ved siden. Grunnpremisset for denne hijabdebatten må være at Muhammed er forbilde for alle muslimer
Hvordan var Muhammed? Jo, han var drapsmann og: Pedofil. Det vet alle, han giftet seg med Aisha da hun var seks år og feide over henne tre år senere.
Herfra gjelder enkel logikk av plankekjøringstypen. Enkleste sort matematikk. Mange muslimer kan komme til å resonnere slik: Hvis Muhammed – fred være med Ham – kunne ha sex med småjenter, kan vel jeg også.
Dette er nok muslimske småbarnsforeldre klar over, og muslimske fedre vet nok hva det er snakk om – uten å snakke så mye om det. I Norge finnes mange muslimer, og det må anses som det rene sjansespill å la småjenter ferdes omkring i barnehager og på skole uten hijab.
For dette omstridte hodeplagget har den forbløffende egenskapen at det på et blunk fjerner alle tilløp til sexlyst. En sprengkåt muslimsk gutt med sans for unge jenter gidder ikke se to ganger på ei jente med hijab. Han går uanfektet videre. Uttrykt på annen måte: Hijab av – ståtiss. Hijab på – ikke ståtiss.
Videre resonnementer er overflødige. Det må anses hevet over enhver rimelig tvil at hijab forhindrer seksuelle overgrep.
Konklusjon: Muslimer vil være som Muhammed og representantforslaget om forbud mot hijab i barnehage og grunnskole må forkastes – snøggast råd.

TUR I TIGERSTADEN – 2

Hvorfor går jeg heller ikke over Grønland på ski, slik Nansen gjorde i 1888. Det ville vært mindre nerveslitende, men nå går jeg her, midt i Oslo sentrum. Tabbe. Sant å si regnet jeg med å bli slått sønder og sammen hvilket øyeblikk som helst.
Jeg så to tynne skikkelser gående foran meg. Svarte hettegensere. Jeg antok at de var representanter for den kulturen som krever masse respekt og fraber seg utidige øyekast. De gikk sakte, jeg turte ikke gå forbi.
Folk overalt og rundt omkring. Ståk og ståhei. Byens larm og trikkers gny. Jeg forsøkte hele tiden å detektere potensielle voldsmenn i mylderet av mennesker.
På tide med et bærekraftig trygghetstiltak, tenkte jeg. Jeg hadde nemlig et triks på lur, ikke i ermet, men i en av lommene. Jeg smatt inn i et portrom og åpnet en boks med brunkrem. Den var mørk brun. Jeg smurte inn ansiktet. Jeg hadde lommespeil og sørget for jevn og fin brunfarge, omtrent som kakao.
Ut igjen og skulle du sett… jeg gled trinnløst inn i bybildet. Jeg følte meg mye tryggere.
Brillefint, tenkte jeg, men jeg hadde ikke påregnet nedbør. Det begynte å regne. Faen, tenkte jeg og kom på at jeg ikke hadde sjekket kremens vannfasthet. Det var meget lettoppløselig, omtrent som akvarellfarge. Mennesker omkring stirret og dreide hoder.
Fy faen med fett på, dette er livsfarlig, tenkte jeg. Noen kan oppfatte dette som black face-rasisme av aller verste sort og knivstikke meg 25 ganger i hvert hjertekammer for dernest å skjære over halsen slik at jeg ramler som et halalslakt på fortauet og avgir fem liter blod som renner avsted, ned i en kum, koagulerer og blir prima blodpudding for alle rottene i hovedstadens underjordiske avløpsverden.
Jeg snek meg videre og forbannet meg selv. Hvorfor hadde jeg gått med på å møte Dottir på denne kanten av byen? Jeg holdt vaktsom øye med omgivelsene og så ikke en ung dame med barnevogn. Jeg mistet balansen og ramlet over vogna og rev med meg mammaen i fallet. Flaks for henne at jeg traff asfalten først med henne oppå. Hun slapp fra det med fortumlet forvirring. Jeg fikk en skramme på høyre kinn og en svær våt flekk på jakka.
Hun reiste seg og skrek:
– Jævlaidiotærrublindeller???
Jeg hadde ikke lyst til å innlede konversasjon med henne. Jeg hastet videre og ble svært glad da jeg så gateskiltet som mer enn antydet Hausmanns gate.
Jeg prøvde å roe meg ned, få ned pulsen. Skjerpe meg. Jeg fant omsider det rette etablissementet og tumlet inn. Ved et bord ikke langt fra døra satt Dottir.
– Hei, pappa… men hvordan er du ser ut? Hva er skjedd?
Jeg gjenvant omsider pust og taleevne, ga henne et resymé.
– Hahahahaha… du er morsom, pappa. God fantasi, må jeg si. Jeg tipper at du tjuvstartet øldrikkingen på Burns og på vei hit snublet og ramlet oppi en hekk, eller ned i Akerselva…

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Tider henruller, og mye ække som før. I deler av Oslo er grov vold, knivstikk og skyting blitt svært populært og nesten like vanlig som nesepilling … og ettersom det nesten er jul og nyttårsaften, er ikke sommeren langt unna, noen vil hevde at det praktisk talt er sommer, og sommer er – som alle vet – reprisetid… ikke uhøvelig da å bringe en reprise fra høsten 2019. Litt redigert, men ikke mindre aktuell enn før:

TUR I TIGERSTADEN
En dag for ikke lenge siden kontaktet jeg en av døtrene mine, la oss bare kalle henne Dottir. Jeg foreslo å møtes i byen der hun bor og drikke litt øl og snakke om løst og ikke mye fast – vi er begge gla’ i øl og en prat.
Etterpå angret jeg litt. Hun bor nemlig i Oslo, denne forunderlige by mange ikke forlater før alle fortennene er slått ut og en kniv sitter fast mellom to ribbein. Kan ikke si annet enn at jeg var nervøs da jeg gikk av toget på Oslo S.
Jeg kikket forsiktig omkring og så ingen som drepte hverandre, bare en svær metalltiger flankert av noen turister som smilte, lo og ante fred og ingen fare.
Jeg holdt øye med alle omkring meg, begynte å gå. Da jeg rundet et gatehjørne, holdt jeg på å kræsje rett inn i en ung gutt. Jeg skvatt flere millimeter i været. Han hadde ikke hettegenser, men han var nokså brun i huden. Jeg slappet av litt da jeg så at han var etnisk norsk og kanskje bare hadde vært i Syden sammen med faren og moren sin.
Men skjelven i buksa var jeg. Skjelvingen ga seg ikke, og jeg syntes det var vanskelig å gå ordentlig. Jeg tenkte at jeg er et svært lett offer for voldshungrige ungdomsgjenger, som en skadet sebraunge på savannen, der sultne hyener lusker omkring i det høye gresset og bare venter på det rette øyeblikket…
Jeg prøvde å trøste meg med byrådsleder Raymond Johansens ord:

Jeg gjentok det for meg selv… Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by – Oslo er en trygg by. Igjen og påny… som et mantra. Prøvde å få meg selv til tro det.
To unge gutter, definitivt ikke av norsk avstamning, kom mot meg på fortauet. Jeg fikk hjerteklapp og skjenet ut i veibanen. En drosjesjåfør tråkket bremsepedalen så hardt at bremsevæsketemperaturen trolig steg to grader. Takket være hans kvikke reaksjon, unngikk jeg påkjørsel og sykehusinnleggelse… jeg tok meg fort over på den andre siden av gaten og pustet ut.
De brune ungdommene snudde seg, så etter meg og tenkte nok det var ergerlig at jeg hadde sluppet unna så lett, men jeg hadde lagt igjen mobiltelefon og kontanter hjemme. Det er jo sånne saker som ryker først i denne byen, og samtidig vanker det blodig nese og kanskje noen knivstikk hist og her.
Jeg gikk videre og sørget for ikke å se på mennesker omkring meg, for jeg vet jo at mange ungdommer i denne byen ikke tåler å bli sett på. Det kalles blikking. Det er visst svært provoserende. Det har jeg både hørt og lest. Et blikk i gal retning … og du risikerer avlivning.
For disse ungdommene er respekt mye viktigere enn kebab og cola, det har jeg også hørt og lest. Dette med respekt er visstnok et kulturanliggende. Jo lenger sør man kommer i verden, desto viktigere er respekt. Det er ikke nok å bare dra til Jylland.
Nåvel, jeg snek meg videre, forsøkte å gjemme meg i meg selv og jeg tror hjertet mitt slo henimot 150 slag i minuttet…
Resten i morra

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fæl sak.
– Hva, da?
– Se her, VG skriver at en person er skutt og drept ved T-banestasjonen på Grønland i Oslo. Det skjedde litt over fire i natt.
– Uff og huff, det er så mye fært der inne i Oslo. Har politiet fått tak i gjerningspersonen?
– Politiet leter, men jeg tror de leter etter feil person.

– Politifolk er jo rasister, og de leter nok etter melaninrike, unge gutter – som vanlig, tenker jeg.
– Ehh..
– Ikke rart vi har mange justismord her i landet. Politiet bestemmer seg på forhånd og overser alle andre muligheter, tenker jeg.
– Javel..
– Politiet må se etter folk som har for vane å være våkne midt på natta.
– Ja..?
– Kvinner i overgangsalderen.
– Hææ??
– Tenk deg om. Kvinner i menopausen er jo så og si moduskandidater. Vi har jo begge vært der og vet hva det er snakk om.
– Joa…
– Helt tomme for østrogen og progesteron. De bråvåkner midt på natta, hetetokter så drøye at lakenet nesten tar fyr, men svetten renner i så svære bekker at det forhindrer brann.
– Ehh…
– Alle vet at depresjon og overgangsalder henger sammen som egg og ansjos, og noen kvinner mister forstanden og blir helt gærne. Vi snakker psykose.
– Sant.
– Ja, så tar hun frem pistolen som eksmannen glemte å ta med seg ved skilsmisseoppgjøret og går ut…
– Nææ..
– Jo… hun går som i transe, i bare nattkjolen. Hun fryser ikke, hetetoktene holder henne varm.
– Ehhh..
– Hun synes dette med overgangsalder er så jævlig urettferdig og vil hevne seg på noen, helst en mann. Hun hater menn, tenker jeg.
– Ehhh…..
– Så går hun til T-banestasjonen på Grønland og plaffer ned den første hun får blikk på, en mann i slutten av 20-årene…
– Men det der høres jo helt usann..
– … synes du det? Husker du ikke deg selv i overgangsalderen, du fablet jo hele tiden om å kverke mannen din, før han stakk av og bosatte seg i Thailand…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Fært meg all den rasismen, tenker jeg. Det verste er all denne hverdagsrasismen. Før var det mest helgerasisme, men nå er det rasisme hele uka.

– Ja, Black Week. Er ikke det rasistisk, så veit ikke jeg .. og i dag er det Black Friday, og det fortsetter i morra. Altså, rasisme hele uka.
– Det har jeg ikke tenkt på, men når du sier det…
– Butikkene dumper prisene slik at det nesten ikke koster noe. Signalet er tydelig, tenker jeg … svart er billig, nesten uten verdi.
– Huff.
– Snikrasisme som går under radar’n. Selv ikke Antirasistisk Senter har skjønt det. Utspekulert som bare det. Folk strømmer til butikkene og tenker ikke på at de bygger opp under forestillingen om at svarte mennesker er mindre verdt enn hvite.
– At det går an, tenker jeg.
– Snedig, tenker jeg… man rett og slett lokker folk til å delta i masserasisme.
– Ja, det er fært.
– Og nå er Språkrådet på banen og vil konsolidere denne rasismen, gi den norske navn. Fornorskning, rett og slett.
– Ååå??
– Svartfredag og svarteuka og sånn.
– Sant?
– Så sant som at vi sitter her. Hun som er direktør i Språkrådet er så lys at det nesten ikke går an. Hun er helt sikkert rasist.
– Ja, hun er veldig melaninfattig. Blond og blå øyne.
– Nettopp, og nå har hun grepet anledningen til å opptre grovt rasistisk, under dekke av å gjøre jobben sin.
– Nedrig, tenker jeg.
– Det tenker jeg også..

Kan virke som norsk politi er nede i en bølgedal. Bortsett fra vådeskudd i hytt og vær – sist gang i en bilbutikk i Bodø – er vi alle kjent med hvordan politiet jobber med drapssaker, eksemplifisert ved etterforskningene som lå til grunn for rettssakene mot fetter’n til Birgitte Tengs og Viggo Kristiansen.

Drapssaker er definitivt ikke norsk politis sterke side. Ei heller er innsatsen nevneverdig god i situasjoner som krever mot og handlekraft. Nevnes hertil må Espen Andersen Bråthen, som i oktober i fjor fikk rikelig tid og anledning til å surre rundt i Kongsberg og drepe fem mennesker, og mange husker de to politibetjentene som en juninatt i år satt trygt i sin tjenestebil og ventet til tilstedeværende sivilister hadde hadde lagt Zaniar Matapour i bakken, slik at han var ufarliggjort og ikke i stand til å drepe flere utenfor London pub. Da steg politifolkene ut av bilen og overtok.
Uforglemmelig er også politiets innsats da Anders Behring Breivik 22. juli  2011 skjøt og drepte på Utøya. Den dagen var det hyttefolk, campingturister og fastboende som risikerte liv og lemmer for å redde ungdom fra Breiviks kuler.
Alt i alt later det til at politiet er svært betatt av konseptet utkontraktering, som betyr å sette ut arbeid man ikke liker, eller ikke har kompetanse til.
Siste nytt fra politiet er ikke anvendelse av eksterne krefter i kampen mot kriminalitet, og eksterne informanter ække no’ nytt. Det nye er at politiet knytter til seg psykisk utviklingshemmede – slik VG avslørte i går.
Jada, VG slår til tid om annen. I går bragte avisen historien om Bård Lanes, som ble hyret inn som informant i et kriminelt miljø i Tønsberg og omegn. Han skulle snoke omkring og samle informasjon om en bestemt kriminell, av VG benevnt Lasse.
Ikke helt ufarlig arbeid, dette. Trolig krever det litt tankevirksomhet og evne til risiko- og konsekvensanalyse, men Lanes… han ble allerede i tenårene diagnostisert lett psykisk utviklingshemmet.
Hvor langt til venstre Lanes var på IQ-skalaen, er ikke allment kjent. Det er ikke lenger mulig å måle evnenivået hans; han ble skutt og drept “i tjeneste” – 33 år gammel.
Lasse – spaningsobjektet til Lanes – sitter i fengsel, siktet for planlegging av drapet på Bård Lanes.
Hvordan ble Lanes politiets informant? Vel, politiet vil ikke si så mye om dette, man er henvist til gjetninger, og utelukkes kan ikke at jobbintervjuet forløp slik:
– Bård.. har du lyst til å være detektiv, litt slik som Hardy-guttene?
– Du mener å luske rundt og spionere på slemme skurker og sånn?
– Nettopp, det er det jeg mener. Det er en ganske spennende jobb.
– Får jeg ha pistol og sånn?
– Nei, men lommelykt og forstørrelsesglass kan vi skaffe.
– Toppers, når jeg kan begynne?
Ikke godt å si hvor langt politiet er villig til å gå for å skaffe informanter. Kan godt tenkes at foreldre og foresatte til unge mennesker med Downs syndrom bør være litt på vakt…

AUF-leder Astrid Hoem gikk hardt ut mot Trond Giske i Debatten i går og ga ham en god del av skylden for Arbeiderpartiets rekordlave oppslutning på 16,9 prosent. Hun begrunnet påstanden med at Giske er og har vært begrensende for AUFeres ytringsrom.
Altså: Unge AUFere har ikke turt og tør ikke snakke åpent om politikk, fordi Trond Giske eksisterer.
Man må nesten undres på hva Hoem mener … er Giske så fæl at AUFere er redd ham, og frykter at han – hvis han får ytterligere makt i Arbeiderpartiet – skal føre klåfingrene sine oppunder skjørt og ta grepa tak om uskyldige AUF-pikers vulvaer? Frykter hun at Giske skal komme tilbake og fortsette der han avsluttet, slik som antydet her?

Jeg tror denne illustrasjonen er ganske treffende. Lite tyder på at Giske noen gang fikk ballen i mål i sin tid som AUF-leder og senere statsråd og nestleder. Han tafset litt hist og her, men ble stort sett avvist og ingen har rapportert om hverken voldtekt, eller forsøk på det.
Kan det være andre grunner til AUFeres fryktsomhet? Vel, Arbeiderpartiets unge politikere tilhører den såkalte Z-generasjonen, av noen benevnt snøfnuggenerasjonen, som antyder ustabilitet og vankelmodighet lignende snøkrystallers svært lettpåvirkelige ferd mot bakken.
En kjent sak at z-folket – eller det gåtfulla folket, som noen kaller det – er oppvokst med overbeskyttende og veldig forståelsesfulle foreldre. Svært få har noen gang sett et Z-barn sykle uten hjelm og knebeskyttere, eller klatre i et tre.
Z-barna vokste opp med lekeplasser med mykt og fjærende gummiunderlag. De er svært sensitive og har i voksen alder veldig lett for å bli deprimerte og ute av seg.
De får aldri flis i finger’n, men om de får det, spiser de masse smertestillende og tar tilhold i sengen. De oppfatter meningsmotstanderes ytringer som smertefulle fornærmelser og går helhjertet inn for scenenekt.
Kan det simpelthen være slik at disse unge menneskene ikke er rustet for offentlighet, at de rett og slett er noen puslinger, som bør finne seg annet å gjøre enn politikk? Kan godt tenkes, det..

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i går kveld:
– Fælt med denne unge småbarnsmammaen som ble voldtatt i et busskur oppi Sortland, tenker jeg.
– Ja, det er ille.
– Det var visst fire stykker som gikk løs på henne, alle i 20-årene. Gjengvoldtekt.
– Trolig er det snakk om fiskere. Dette er jo i Vesterålen og der bor for det meste fiskere, hjulmakere og noen enslige mødre. Alle vet at fiskere er noen griser, som ikke greier holde labbene unna kvinner ombord. Det er no’ alle vet, tenker jeg.
– Men det ryktes at voldtektsmennene er afghanere.
– Bare rykter … men om det er sant, må man spørre seg om damen brukte hijab, eller burka…. hva tror du?

– For muslimer er jo kvinner uten slike klesplagg skjøger. De trodde nok at damen var på vei hjem fra jobb i et lokalt bordell. Trolig spurte de henne høflig om hun ikke kunne jobbe litt overtid, mot en raus godtgjørelse.
– Javel?
– Men det ville ikke damen. Hun hadde sikkert tjent nok penger, var sliten og ville hjem.
– Men voldtekt er voldtekt.
– Det kan du kanskje si, men det er litt for enkelt. Afghanske menn er oppvokst med kvinner som er pakket inn i masse klær og ikke vekker begjær. Alle kvinner som ikke ligner mødrene deres, er horer.
– Åååå…
– Ja, og horer er horer .. da er det bare å forsyne seg. Det er kulturen deres, og det er ganske rasistisk å vurdere en kultur lavere enn en annen.
– Joa…
– Damen i busskuret kan takke seg sjæl. Hun burde ikke reke lettkledd omkring nattetider, tenker jeg, men nå har hun nok lært…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller ved en partitilstelning i dag tidlig:
– Fælt med disse ungdommene på Furuset, tenker jeg … femti stykker som gikk amok, tente på paller, kastet egg og steiner på politiet og ramponerte en buss og …
– .. ja, det er ille. De fyrte også av fyrverkeri mot politiet. Vet du hvor mange som ble arrestert?
– Nei.
– Ingen. Jeg tenker at jeg vet hvorfor.

– Politiet trodde nok det var melaninrike innvandrerungdommer som var på ferde og gledet seg til å arrestere dem, politiet er jo rasister, vet du .. men da de ankom stedet, var det bare hvite ungdommer å se, tenker jeg.
– Ååå?
– Ja, politiet ble nok helt forvirret og surret omkring i villrede uten å finne en eneste brun innvandrerungdom.
– Men hvem var det som stelte i stand dette bråket, da?
– Hvem er de verste fanatikerne i landet, som ikke skyr noen midler?
– Eehh..
– Det var halloween den kvelden, ikke sant.
– Jo…
– Jeg tenker at du må stille deg noen spørsmål … hvem er interessert i å ødelegge halloweenfeiring og gi andre skylda … de som geografisk og mentalt er fjernest fra dem selv, og hvorfor var de fulle?
– Fulle?
– Ja, jeg tenker at de varmet opp til feiring av Marie Lovise Widnes dagen etter, altså i går.
– Hææ??
– Jeg tenker at de saboterte halloween på Furuset av to grunner.
– Ååå??
– De hater den amerikanskinspirerte halloweenfeiringen, og de hater ordet halloween.
– Ååå??
– Og de hater hovedstaden og spesielt bydelene der kebabnorsk er hovedmål og bokmål er sidemål.
– Hæææ??
– Har du ikke gjettet det ennå?
– Nei.
– Norsk Målungdom, ungdomsavdelingen til Noregs Mållag. De er helt gærne. Nå er de i gang med den såkalte nynorskstafetten sin. Første stopp var i går, Kviteseid i Vest-Telemark.
– Ååå??
– Ja, de bare varmet opp på Furuset, skjønner du. Ville komme i stemning. Vorspiel, tenker jeg.