November er en fæl tid. Man får være fornøyd om man opprettholder 37 grader, puls og blodomløp. Men det er jeg ikke. Jeg vil ha nytt innhold i tilværelsen,  noe med trøkk i. Jeg har tenkt litt over det, noe av det støter an mot straffeloven, annet gjør ikke det, men er knapt i tråd med alminnelige oppfatninger om høvisk framferd. Jeg har bestemt meg for å være litt forsiktig; jeg glemmer nemlig ikke sist jeg ønsket høyere turtall i livet. Tilbakeblikk:

 

For noen år siden syntes jeg livet var blitt helt i overkant kjedelig. Jeg tenkte mye over det, grublet masse med sikte på bedret livskvalitet. Trengte simpelthen et kick.  Etter flere sekunders intens grubling kom jeg til en konklusjon, et valg med to muligheter – første først:

Sette barn på hun som sa at hun var kjæresten min, bli far for tredje gang.  Hun ville det svært gjerne. Kan ikke skjønne hvorfor, jeg ække akkurat no’ prakteksemplar, og hun var søt og pen og intelligent og hadde figur som Marilyn Monroe, det har hun ennå.  Hun brukte rød leppestift, hvilket sjelden er helt feil. Hun var nok i overkant verpesjuk og tenkte nok at det hastet litt.. hadde ikke tid til å finne seg noe bedre.

Vel vel, i begynnelsen syntes jeg ideen var henimot genial.  Et helt nytt barn som skriker, nekter å sove og bæsjer flere kilo i uka vil nok vekke meg, gi meg et spark i rævvva og utløse masse energi. Fett, tenkte jeg. Jeg kan selvsagt ikke skrive navnet til hun som sa hun var kjæresten min, det skulle tatt seg ut. Kan til og med tenkes at hun leser dette – nå.  Ser ikke bort fra det. La oss bare kalle henne H.

H dro meg med til et legekontor, hvori en kvinnelig lege tok godt imot oss. H ville ha oss begge utredet, og legen var imøtekommende. Jeg husker at jeg fikk beskjed om å gå på et rom med et plastbeger og et sånt blad jeg ikke har gjemt under madrassen siden jeg gikk på barneskolen. Jeg spurte H om hun kunne hjelpe til litt hvortil hun smilte uimotståelig med lepper påført to strøk Bobbi Browns parisisk rød. Hun sa:

−Såså, Torjus, dette greier du fint.

Jeg kom ikke fort, men det gikk da til slutt. Hva H gjorde i mellomtiden vet jeg ikke. Husker ikke. Kan tenkes at hun slo av en jenteprat med legen… slik skikken er blant kvinner i alle aldre.

Etterpå sto vi på fortauet utenfor. Været var prima, og det var praktisk talt påske. Vi holdt omkring hverandre og tenkte av vi kan bli noen rare og ganske gode foreldre til et lite barn,  og jeg tenkte at det kliss nye mennesket er best tjent med det meste av genmassen fra mammaen sin.

Påsken gikk med til skiturer, Kvikk Lunsj, appelsiner, rødvin, vedfyring og noen tanker om Jesu oppstandelse og kirkemøtet i Nikea i 324, eller var det året før, eller etter… husker ikke i farten, men det var på den tiden man bestemte når påsken skulle feires.

Mot slutten av langfredag – etter at den verste alkoholtåken hadde lagt seg – kom jeg også i tanker om at farskap i min alder kanskje ville være i drøyeste laget. Jeg betenkte meg, besluttet etterhvert å  la det hele fare. Jeg helte i meg et Arcoroc-glass calvados og tente en sigarett for å dempe nerveaktiviteten før jeg forela dette for H, som satt i en fluktstol og solte seg uten BH. Hun ble lei seg og syntes jeg var dum. Hun dekket til heipådegpuppene sine og kalte meg dummetorjus.

Vel, det gikk over. Påsken ble borte av seg selv. H og jeg fortsatte som før. Men jeg hadde altså vraket alternativ 1. Den andre muligheten for å få litt trøkk i tilværelsen: Kokain.

Men hvor skulle jeg få pulveret fra? Jeg gjorde noen guuugelsøk, men fant selvsagt ikkeno’. Jeg brukte huet og fant andre «plattformer». Jeg fikk nyss om et lite utsalg i Strømstad, Sverige. Billigere enn i Oslo. Jeg besluttet å dra på harryhandel en dag.

H syntes det var en brillefin idé, men hun var forhindret fra å være med den dagen – det visste jeg allerede – det passet bra. H ba meg huske å kjøpe gode biffer, skinke, franske oster, godterier og andre fine saker. Jepp, sa jeg og satte meg inn i Saaben min.

Kan ikke si annet enn at det gikk glatt. Salgskonsulenten i Strømstad leverte 10 gram. Det kostet skjorta og mer til, men man lever jo bare ett liv. Han advarte meg mot å være for grådig, ettersom jeg aldri før hadde rørt slikt stoff.

−Jaja, självklart, løy jeg.

− Hei då, norrbagge, sa han. Jeg satte meg i bilen og råkjørte som bare faen avsted til en butikk der de hadde alt H ville ha. Jeg var stressa og glemte å kjøpe camembert. Jeg glemte ikke Systembolaget. Jeg plukket opp noen flasker akevitt og snek nesten ikke i  køen. 

Jeg kom over grensa til Norge uten å bli stoppet av nesevise tollbetjenter.  Men jeg fikk allikevel en dårlig følelse, jeg så i speilet hvert femte sekund for å se om jeg ble forfulgt. Jeg reduserte farten… økte, sjekket om biler bak gjorde tilsvarende manøvre. Paranoia. Definitivt. Jeg var nervøs og tenkte at noen ringer og snakker sammen – slik som i Arbeiderpartiet – og rigger opp en politikontroll i anledning meg. Fy faen i helvete med fett på og vel så det. Hva kommer døtrene mine til å si… jeg giret ned og ga gass. 130 hester. 

Jeg pustet lettet ut da jeg stanset bilen utenfor hos H. Hun var ennå ikke kommet tilbake fra venninnebesøk. Det passet bra, for sant å si var ikke nervene helt i gjenge. Jeg så for meg et dusin tøffe menn fra politiets beredskapstropp storme huset, væpnet med  Heckler & Koch maskinpistoler og masse andre ubehagelige innretninger.

Jeg drakk to glass calvados og skylte vekk spritrestene med en boks pils. Jeg roet meg ned og iverksatte den på forhånd nøye uttenkte planen: Jeg visste at H hadde to poser melis i skapet, én uåpnet og én nesten tom. Jeg tømte ut restene ut av den nesten tomme posen og strødde  kolaen oppi. Gjemte den bakerst i skapet, bak en pose sammalt rugmel og en uåpnet pose pasta.

Trygt. I tilfelle politivisitt skulle dette være grei skuring.  Jeg helte opp litt mer calva og slengte meg nedpå sofaen. Jeg tenkte at H ikke er noe særlig til kakebaker … melisen ville være trygg i all evighet, amen.

Jeg sovnet, og det siste jeg tenkte var at det skulle bli gøy å være litt narkoman, noe helt nytt og spennende.  Jeg våknet ikke før et par timer senere. Jeg så på armbåndsuret, det hadde rundet Dagsrevyen med en drøy halvtime. Jeg hørte lyder fra kjøkkenet og løftet meg på to. 

− Syvsover, sa H og lo slik bare H kunne. Jeg kunne ikke la være å legge merke til hvitt pulver som lå strødd omkring på en bakefjøl. Melispakken sto ved siden av. Jeg fikk denne vonde følelsen i magen når man lurer på om man kanskje har mistet innpå 10 000 kroner. Jeg lot som om jeg hadde et tilforlatelig ærend i matskapet og fikk ikke øye på den nesten tomme posen. Den var borte.

H nynnet på en en gammel Madonna-slager og smurte snøhvit glasur på noe som for meg lignet muffins.

− Du har vel ikke glemt bursdagen til Selma, hun fyller åtte, sa H og mente en av venninnene til datter’n sin. Flere hundre små svettedråper trillet nedover ryggen min. Halsen min var tørr, jeg greide ikke svare. Jeg bare nikket og snudde meg vekk, kastet et blikk inn i stuen,  i retning fjernsynsapparatet og lot som om jeg var interessert i kjendiser som lager mat til hverandre.

Etter noen minutter gikk H på toalettet. Jeg så mitt snitt og åpnet benkeskapet. I søppelbøtta fant jeg en tom melispose. Den var helt tom, gitt …