Tidvis er jeg litt nedfor og synes livet er no’ træl. Her en dag våknet jeg rett før en erotisk drøm nådde sitt absolutte ekstremalpunkt. Jeg måtte vente en stund før jeg kunne gå på do og tisse…. ja, undertiden er tilværelsen sannelig en jammerdal og nesten ikke til å holde ut, men i stedet for å lade morfars gamle Webley og lage et stort hull i hodet, har jeg en annen metode for å komme ut av tungsinnet:
Jeg vikler meg inn det aller største nettet av alle nett i hele verden, nemlig internettet, og søker Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (heretter STK), som enda mer enn Freias melkesjokolade bidrar til sinnets munterhet.
I STK jobber 26 kvinner… og tre menn, som trolig titulerer seg feminister og ikke er av den sorten som drekker øl rett fra boksen, ser på fotballkamper, hugger egen ved og går på skjørtejakt. En av dem er postdoktor Reinert Vikjord Skumsnes.
Nei, han er ikke anestesilege som går med posten på si’… han er lærer og historiker, med spesialisering i tverrfaglig forskning, mellom egyptologi, feministisk og antropologisk teori … eller alternativt:
Han forsker på saker og ting nesten ingen er interessert i og redegjør for sine funn i rapporter som trolig ingen andre enn familie og aller nærmeste venner gidder lese.
Skumsnes er nå i gang med et forskingsprosjekt med varighet fra inneværende år til en gang i 2003. Tittel: EgFem – Egyptology, feminist theory and alternative worlds: Body/sex/gender in New Kingdom Egypt, and their affective environments.
Innledningsvis i prosjektbeskrivelsen: EgFem undersøker det tverrfaglige potensialet mellom egyptologi og feministisk teori. Det primære målet er å utforske potensialet i dialogen mellom nåværende teorier om kjønn og tidligere praksis som manifestert av det gamle egyptiske materialet og å utvikle det som kalles kropp/kjønn skillet [body/sex/gender divide] som teoretisk og metodologisk ramme for kulturhistorisk forskning. Det sekundære målet er å oppnå en bedre forståelse av mangfoldige uttrykk (forskjell og likhet) av kropp/kjønn under Det nye riket.
Jeg fikk vondt i hodet av å lese resten av teksten, og sant å si tviler jeg på at denne forskningen vil få nevneverdig anvendelse utenfor STKs lokaler.
Vel, nå glemte jeg rent meg selv i farten… jeg blir alltid munter til sinns av å lese litt om hva STK pusler med til daglig – og det er da noe, for faen. Takkskarruha, Skumsnes.
Fra Stortingets talerstol i går sa statsminister Erna Solberg at regjeringen er ganske nazi hva angår lederlønninger i offentlig sektor.
Det hun mente var at regjeringen er ganske bestemt og streng når gjelder disse lønningene. Solberg mener altså at nazi er synonymt med streng og bestemt, hvilket jo ikke er tatt helt ut av det blå; Hitler og hans rabagaster var jo ganske bestemte og strenge i perioden 1933 – 45, de gikk til krig i alle himmelretninger, drepte og massakrerte, ville legge under seg henimot hele verden og avlivet alle jødene de fikk tak i, pluss alle andre som ikke passet så godt inn i Das Dritte Reich.
Solberg gir med nazi uttrykk for å ville ha orden i sysakene og at hun ikke vil fire noe særlig på det hun mener er rett og riktig, altså: Hun sidestiller nazi med integritet og standhaftighet.
Kan godt tenkes at Solberg – kanskje litt utilsiktet – har satt i gang rehabilitering av ordet nazi, og at det etterhånden blir et pendelord, som er betegnelsen på ord som over tid får stikk motsatt betydning, slik som bramfri, som egentlig betyr beskjeden og forsagt og ikke ubeskjeden og nesevis, og forfordele som opprinnelig betyr å gi noen mindre enn det rettmessige.
Det kan godt tenkes at nazi ender opp som et heidundrende positivt ladet ord, slik at nekrologforfattere skriver nazikar i stedet for hedersmann, at noen omtaler ens kjære grandtante som skikkelig nazi dame i stedet for grepa kvinnfolk og at julenissen med sekken full av gaver om noen tiår kommer på besøk julaften og spør: Er det noen nazi barn her i kveld, da.. hvortil alle barna i kor roper et rungende JAAAAA.
I går kveld hadde jeg en avtale, jeg skulle hjelpe en venn av meg med gulvlegging i en leilighet tilhørende en av hans sønner. Jeg satte meg inn i bilen og var ved å vri om tenningen da jeg kom til å huske at bilens forstilling sto på bukker; bytte av bremseskiver som jeg ikke rakk kvelden før.
Motorsykkelen pleier stå innerst i garasjen og er umulig å hente frem uten å flytte bilen. Jeg har to tråsykler, den ene er punktert og den andre er utlånt til en nabo. Jeg innså at jeg måtte bruke beina og merket straks tilløp til uro og nervøsitet.
I byen jeg bor er andelen innvandrere og etterkommere av innvandrere veldig høy, og et halvt dusin ungdomsgjenger bestående av melaninrikinger herjer omkring og går ikke av veien for slag, spark, knivstikk og ran attpå.
Mitt nabolag og nærmeste omegn er ganske fredelig, men jeg måtte ta meg gjennom byens sentrum, og ovennevnte leilighet er ikke lokalisert i byens aller beste strøk.
Jeg anslo sannsynligheten til nokså liten for å komme helskinnet frem. Jeg gjorde et raskt sannsynlighetsoverslag i hodet og kom til cirka 0,0045 prosent – i praksis 100 prosents sjanse for å bli slått ned og ranet, kanskje også kuttet opp med machete … og ingen i denne byen kan regne med hjelp fra politifolk, de ser ikke så veldig alvorlig på kriminalitet utført av innvandrerungdom.
Jeg vurderte drosje, men de fleste drosjesjåfører er muslimer og ingen vet hva de kan finne på … kanskje en av dem nylig er blitt fryktelig krenket og vil sprenge seg selv, en passasjer og hele drosjebilen laaaangt opp i høstluften? Muslimer er jo muslimer, det er noe alle vet … og etter 11. september 2001 er jeg ikke blitt overrasket av noe.
Jeg tenkte fort og kom i hu’ at en av eksene til en av mine døtre for noen år siden la igjen en hettegenser. Jeg fant den, uvasket innerst på vaskerommet. Svart med sidelommer. Den passet.
Jeg er altfor melaninfattig. Griseflaks at jeg hadde en gammel boks Nugatti liggende i skapet. Endelig kom den til nytte. Tynt lag. Heldigvis har jeg brune øyne. Etter et halvt minutt lignet jeg en pakistaner med fet hud.
Jeg har også noen gamle, hvite joggesko med striper fra 90-tallet og en slitt olabukse med hull på begge knær.
Jeg så meg i speilet. Hetta gjorde susen, ikke mye lys inn fra sidene og Nugattien absorberte det meste av innfallende lys forfra. Perfekt.
Jeg har litt gehør og kan et og annet ord på kebabnorsk … walla, morapuler (evnt. morrapuler), mæbe, kæbe, schpa, sjofe og hore…. og jeg hadde – i tilfelle noens henvendelse – åpningsreplikken klar: Schera bro’?
Full av selvtillit og tilfredsstillelse over egen oppfinnsomhet spradet jeg muntert avsted med hendene dypt begravet i hettegenserlommene. Det gjelder å tilpasse seg nye tider…
Et SIAN-medlem er drept, og noen tror det dreier se om et politisk mord. Vel, i så fall er det helt sensasjonelt; de aller fleste drap i Norge begås i en eller annen form for affekt, ikke uofte i beruset tilstand … og gjerningsperson og den drepte er vanligvis mer enn bare bekjente.
Hvis det er tale om et slikt norsk standarddrap, er det litt underlig at ingen ennå er anholdt og siktet; åstedene etter slike drap pleier være så fulle av tekniske spor at politiet ikke kan unngå å oppklare saken før liket er kaldt.
Nåvel, det er ihvertfall mange som godter seg over Dan-Eivind Lids død. De kaller ham både det ene og det andre, ikke noe av det er pent … men jeg må si jeg reagerer på bruken av termen morrapuler, som etter mye å dømme er en bærebjelke i ordforrådet til unge muslimer og noen litt eldre.
På twitter har en person ved alias FakkSian skrevet: Det finnes en mindre morrapuler i verden.
Jeg kjenner ikke identiteten til FakkSian, ei heller etnisiteten .. men jeg synes uansett han/hun bør gjøres oppmerksom på at morrapuler må tolkes i retning en person som foretrekker sex om morgenen, kanskje allerede før 06.00. Altså, en viril morgenfriskus.
FakkSian mener nok morapuler. Intet ord med stil og raffinement, men det betegner nok det FakkSian egentlig mener: En person, fortrinnsvis mann, som har gjort det til vane å ha samleie med mammaen sin.
Utøvere av kebanorsk bør gi seg hen til litt etymologi, med vekt på betydningslære. Hvis det er morapuler man mener, bør man normere dette ordet og bruke det konsekvent. En r, ikke to.
Hvis det er vanskelig, kan sikkert Språkrådet hjelpe til … eller ta en prat med den moderat morsomme komikeren Abubakar Hussain, som språkbevisst i et NRK program i fjor forklarte hvorfor han ikke spiser svinekjøtt:
Jeg har ikke giddet lese hele regjeringens Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer, men allerede i forordet: “Ytringsfrihet er en grunnleggende menneskerett og er nedfelt i Grunnloven § 100. Retten til å ytre seg er en forutsetning for demokratiet og for individers frihet. Derfor er et fritt og godt samfunn avhengig av å lykkes med å legge til rette for en god meningsutveksling med gjensidig respekt for hverandre.”
De første to setningene er greie, men så går det aldeles galt; regjeringen mener at alle skal være milde, snille og overmåte blide når de vil ytre seg om noe de ikke liker så veldig godt, slik at god stemning opprettholdes og absolutt ingen blir fornærmet.
Oversatt til norsk dagligtale: Muslimer blir veeeeldig fort krenket og ingen må snakke, eller skrive kritisk om islam – og aldri brenne Koranen – for da blir det baluba og høylytt lurveleven, og noen kan finne på å sprenge seg selv og et par snes tilfeldig forbipasserende langt pokkerivold opp i luftrommet over Eidsvolls plass.
Regjeringen dokumenterer ved sitt nye dokument at frykt funker. Man vil jo helst unngå drap og terror, slik som i Frankrike og England. Det beste er å jatte med og la muslimene få det som de vil.
Kan ikke si annet enn at regjeringen er storforlangende. Vi skal altså ikke bare tåle det utålelige, men også nære henimot varme følelser for det mest intolerante som finnes nåtildags.
Det påminner litt om hvordan mange i Norge 9. april 1940 tålte det absolutt utålelige da nazistene fra sør angrep vårt land. Stortinget var ingenting uten president Hambro, regjeringen rømte og den militære overkommandoen visste hverken ut eller inn. Etter en snau uke opprettet Høyesterett Administrasjonsrådet, et tysk-norsk samarbeidsorgan hvis hensikt var business as usual og “normalisering av okkupasjonstilværelsen.”
Regjeringen Solberg ber oss innstendig om å tåle påny. Vi skal holde våre tanker for oss selv, helst glemme dem … vi skal godta islam og alt tilbehør uten å kny. De som misliker islam skal ikke gjøre seg gjeldende i norsk offentlighet. Vi skal bøye oss for en hyperprimitiv ørkenreligion og aldri påpeke at ekte muslimer liker å skjære hodet av alle som ikke tror på Muhammed, pælme homofile ut fra høye bygninger, drepe koner og døtre som skamferer familieæren, brenne biler hist og her, voldta, rane … regjeringen ber oss godta at mange muslimer nærer en kultur som anser voldsbruk like naturlig som nordmenns forhold til fårikål omtrent på denne ti’a.
Muslimer i Norge vil forby brenning av Koranen, og de vil gjeninnføre blasfemiparagrafen. Det kan ordne seg – hvis Jonas Gahr Støre blir statsminister og får bestemme mer enn i dag.
Regjeringen forlanger mye, men Erna Solberg er ikke tilbakestående; hun skjønner nok at denne handlingsplanen bare måtte komme, men hun er nok ikke helt overbevist om at den ikke vil virke stikk i strid med hensikten.
Nåvel, ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Tilfeldigheter og halvveis glemte omstendigheter stablet seg opp således for noen år siden at jeg ble bedt om å bekle formannsvervet i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, til daglig forkortet FfAshYHoigaVflBodOModÆDAØ, eller Øverlandklubben, alternativt bare Ø-klubben.
Her en dag fikk en av våre medlemmer en idé: Kan vi ikke markere regjeringens handlingsplan med en litt blasfemisk tegnekonkurranse?
Forslaget høstet rungende applaus som varte så lenge at jeg så meg nødsaget til å dunke whiskyglasset i talerstolen og be om ro i salen.
– Da sier vi det. Den beste tegningen premieres med en flaske norsk akevitt av prima kvalitet.
Alle klappet og hoiet. Straks etter ilte alle hjem til blanke ark og tegnestifter.
Dagen etter – altså i går – samlet vi oss igjen, og jeg skal hilse og si at alle medlemmene var ivrige. De var som SFO-barn og viste ivrig frem sine tegninger … se på denne, er den ikke fin, se på denne fargeleggingen, hva synes du om den ereksjonen…
Synd å si at de fleste ikke hadde tatt utgangspunkt i den litt leie pedofilien som Muhammed drev med. Han var jo hardkokt pedo og fullbyrdet ekteskapet med Aisha da hun var ni år gammel. Som ledemotiv så å si, hadde de aller fleste gjort anvendelse av Muhammeds svakhet for små piker, og nesten alle tegningene viste profeten med knallhard ereksjon så tung og kraftig at den forrykket profetens tyngdepunkt så mye at han såvidt holdt seg på beina.
Overdrivelse er velkjent triks i karikatursjangeren, og noen hadde tegnet Aisha i de mest unevnelige stillinger, penetrert av drøyt 50 år gamle Muhammed.
Det var imidlertid én tegning som pekte seg ut, med høy aktualitetsgrad. Den illustrerer brillefint norsk ettergivenhet overfor islam. Alle vet at Finn Graff er en god avistegner, men det er også veldig godt kjent at han ikke er så tøff at det gjør noe. Han har selv sagt at han ikke våger tulle med islam og muslimer – han har livet kjært.
Sånn sett er Finn Graff en gjennomsnittsnordmann og er egnet til å symbolisere Norge som nasjon.
Juryen – som besto av bare én person, nemlig jeg – brukte bare to sekunder på kåre denne tegningen til Årets Ø-klubbentegning:
Slik gikk det til at jeg vant ei flaske norsk akevitt. Den er nok tom før julaften. God helg, forresten…
