Arfan Bhatti gjør det muslimer gjerne gjør når de vil fremstå som sakesløse og uskyldige ofre. Han babler om islamofobi, som i følge Øyvind Strømmen (Store norske leksikon) er “antimuslimske fordommer, hatretorikk og propaganda”.
Denne gangen ytrer Bhatti seg via sin pakistanske advokat, Zia Ur Rehman, som til VG sier:

Ja, det er jo slik at Bhatti – for tiden fengslet i Pakistan – er siktet for medvirkning til skytingen utenfor London Pub i fjor sommer, der to mennesker ble drept. Det er tale om fire brudd på straffeloven. Oslo-politiet vil ha ham utlevert og bragt til Norge. De vil snakke med ham. Ikke første gang politiet vil slå av en prat med Bhatti. Som så mange andre menn med pakistansk bakgrunn i Norge, er Bhatti er kjenning av politiet. Ikke bare et flyktig bekjentskap … nei, politiet kjenner ham svært godt.
Ikke tale om no’ hjertelig vennskap med gjensidige invitasjoner til muntre sammenkomster med boller og brus og artige selskapsleker. Nix, faktum er at Arfan Bhatti ikke har gjort mye annet enn faenskap siden han var en liten drittunge.
Allerede som 13 åring startet Bhatti sin kriminelle karriere. Den er lang og innholdsrik, på Wikipedia er den beskrevet i en tekst som på min laptop måler 38 centimeter i lengde.
Hertil skal nevnes at Bhatti er svært religiøs. Man er vant til å tenke at religiøse mennesker holder seg med etiske standarder og legger vekt på adferd som ikke støter an mot straffeloven, men det gjelder ikke muslimer av Bhattis støpning.
Påfallende hvordan troen på Muhammed og grov kriminalitet lar seg kombinere, empirisk sett passer islam og krim  sammen som egg og ansjos. Det er inntrykket man får av å lese litt i aviser, høre på nyheter og studere Statistisk sentralbyrås krimstatistikk.
Islamofobi i norsk politi- og påtalemyndighet? Neppe. Norge er sannsynligvis det mest islamvennlige landet i Vesten – etter Sverige. Brun hud og muslimsk tro – hva enten den er nominell, eller reell – gjør susen i norske rettssaler … i favør av tiltalte.
Vel vel, Bhatti er i Pakistan. Det er nok der han hører hjemme, men politiet vil ha ham tilbake. Han er jo født i Norge og er: Norsk statsborger.

Jeg ringte en advokat jeg ikke kjenner så godt, men som jeg tid om annen må snakke med. Hun løftet ikke telefonen, svarte ikke. Kanskje er hun på toalettet og tisser og bæsjer, tenkte jeg … og med det samme justerer sminken litt og påfører skarlagenrød leppestift før hun i skjerpende retning tramper avsted mot sitt kontor for å skrive tilsvar i anledning stevning av en seriekattemorder, som hun i retten akter å forsvare med nebb og klør og de snedigste prokuratorknep.

Noe senere ville jeg snakke med min eldste datter, vedrørende de små, men viktige ting i livet. Hun svarte ikke. Jeg ringte en time senere. Intet svar, bare velkommen til mobilsvar fra Talkmore.
Jeg hadde også behov for å snakke med min kjære svigersønn. Jeg tastet. Ringesignal og intet mer.
Jeg tastet nummeret til kona hans, min yngste datter, for å spørre om hvor svigersønnen min hadde tatt veien og i sammen slengen slå av en prat om løst og ikke så mye mer, men hun svarte ikke … velkommen til mobilsvar.
Hva faen, resonnerte jeg. Ingen tar telefonen. Jeg besluttet å ringe hvem som helst, bare for å få et svar. Det gikk så langt at jeg vurderte å ringe broren min, det gjør jeg bare hvis jeg må, men han tar nødig telefonen og han svarer aldri på SMS. Jeg ringte ikke.
Mor og far lever ikke lenger og svarer ikke på anrop, men noen må da for faen ta telefonen. Jeg ringte en venn, la oss kalle ham Thor Olav. Vi snakker av og til sammen. Lenge siden sist, og jeg hadde noe å drøfte med ham. Jeg tastet nummeret hans. Ringetone .. velkommen til voicemail…
Jeg kom til å huske Nokias gamle slagord “connecting people”. Jeg måtte le. Jeg har en mobiltelefon, men den setter meg ikke i forbindelse med en jævla sjel.
Nå skal det nevnes at jeg ikke har så mange venner å ringe, men noen må da svare når jeg ringer. Hva med fasttelefoner?
Jeg husker telefonnummeret til barndomshjemmet mitt og tastet 32830754. Et ungt par flyttet inn der etter at moren min døde i 2010. Kanskje har de beholdt nummeret og vil slå av prat, kanskje har de pusset opp gutterommet mitt … nummeret er ikke i bruk , this number is not in use.
Jeg husker gamle telefonnumre. For moro skyld slo jeg inn 32821225, nummeret til en barndomskamerat. Kanskje noen løfter røret? Kanskje hans gamle mor? Jeg kan alltids si at jeg har ringt feil nummer, men nummeret er ikke i bruk, this number is not in use.
Nåvel, jeg var ikke innstilt på å gi opp. Noen må da for svarte svingende svare. Tilfeldighetene ville det slik at jeg i går arvet en gammel kassegitar av merket Landola. Fint instrument. Pent behandlet. Gamle strenger, hvorav to røket. Nytt strengesett, hvem tilbyr det? Musikkforretninger.
Jeg guuglet meg frem til en slik butikk i byen der jeg bor. Fastnummer, gitt. 32822055.
En mann svarte på andre klemt. Jeg skvatt nesten. Hadde ikke regnet med svar.
– Amadeus musikk.
– Ehh… ja, hei, sa jeg og fremførte mitt ærend med ganske klar diksjon.
Vennlig stemme:
– Ikke noe problem. Landola er fine greier … bare å komme innom, så fikser vi det på et blunk. Vi har strengesett i alle prisklasser og utførelser. Du er velkommen.

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Det var det jeg tenkte…
– Tenkte hva?
– Jeg tenker at Carola er rasist.
– Hææ?
– Ja, Carola Häggkvist … den svenske artisten, vet du

– Hun har kastet seg inn i svensk samfunnsdebatt, uttaler seg om innvandring og skyting og at det holder med innvandring nå.
– Javel..
– Som om det er no’ sammenheng mellom innvandring og våpenbruk.
– Men det er jo…
-… hun snakker om svensk kultur og landegrenser og sånn. Du vet hva slags mennesker som snakker sånn?
– Ehh..
– Nazister.
– Hææ, mener du at Carola er nazist?
– Sannsynligvis. Husker du sangen hun slo gjennom med for førti år siden?
– Ehh … nei.
– Främling.
– Jaja… den, ja.
– Allerede den gangen lettet hun på sløret og viste fremmedfiendtlighet.
– Men var ikke det en slags kjærlighetssang?
– Kamuflasje. Hvordan går første verset?
– Ehhh..
– Främling, vad döljer du för mig i dina mörka ögon, en svag nyans av ljus nånstans men ändå en främling, så känner jag för dig..
– Men det ..
– Teksten taler for seg selv, brikkene faller på plass, tenker jeg … hun er ute av skapet og har slått seg sammen med de andre nazistene, de i Sverigedemokraterna…

En ung mann ble sist søndag angrepet på Jernbanetorget i Oslo. Straks etter tok han seg til Grønland, via T-banen og på egne bein … nix, ikke Grønland hvorover Nansen gikk på ski i 1888 … nei, Oslos Grønland, der lukten av  allehånde kryddersorter river i nesehårene, der melaninmengden er stor og folk flest kvier seg for å lufte bikkja.

Den unge mannen hadde skader som “kan være forenlig med stikkskader”. Han ble kjørt til sykehus og er sikkert snart på gater og streder igjen.
Dagen etter ble en tenåringsgutt på Hauketo knivstukket i overkroppen. En ambulanse hentet ham, og to unge menn er anholdt.
Knivstikking er etterhånden blitt helt vanlig omgangsform blant unge menn i tettbygd strøk, slik som Oslo og andre store byer. Især i hovedstadens sørøstlige strøk er kniv like selvfølgelig del av bekledningen som svart hettegenser og joggebukse.
Ikke mange snakker høyt om hvem som har for vane å stikke kniver i andres kropper, man er henvist til gjetninger, som uvegerlig går i retning av personer født i land de færreste har lyst til å besøke, eller personer med foreldre født i de samme landene.
Nåvel, la oss være ærlige… det finnes tall, og Statistisk sentralbyrås krimstatistikk mer enn antyder at det foreligger korrelasjon mellom hudfarge og tilbøyelighet til grov vold, herunder knivstikking.
Men ingenting er så mørkt at det ikke finnes lyspunkter; sjelden ender disse knivstikkene i død og begravelse. Litt underlig, egentlig. Hjertet er jo ganske stort og vanskelig å bomme på – hvis man vet hvor det er. Lungene er enda større, et par kraftige knivhugg i hver lunge bør gjøre susen og halspulsårene er lett tilgjengelige for både kniv og machete.
Kanskje ren uvitenhet som bevirker høy overlevelsesprosent. Det er jo en kjent sak at muslimer aldri har hatt noen opplysningstid. Hertil ikke urimelig å utlede at grunnleggende kunnskaper om anatomi aldri tilfløt allmuen.
Vel vel, vi får håpe at unge, voldelige muslimer hist og her ikke oppsøker biblioteker og hengir seg til studier av rikt illustrerte anatomibøker.

Skoleskyting er en amerikanske spesialitet. Det skjer så ofte at folk tenker: Jaja, det var ukens skoleskyting, håper det går litt tid til neste.

Men det går aldri lang tid. På’n igjen … det skjer omtrent slik hver gang: En mistilpasset og svært sint ung mann, oftest tidligere elev, tar seg inn på sin gamle skole midt på dagen og blaffer ned så mange han greier… før politiet ankommer og skyter ham i fillebiter.
Tilgang til våpen ække no problem i USA. Våpenkjøp byr sjelden på forviklinger, det er omtrent like problemfritt som å kjøpe cheeseburger med alt tilbehør… og er du pengelens, er det bare ta seg en runde hjemme hos mor og far, mange amerikanske hjem er stuvende fulle av skytevåpen av alle slag, de ligger strødd vidt omkring, hist og her, som det var bøker eller kulepenner. Bare å fylle skolesekken og gå trøstig i vei mot skolen.
Mandag i denne uken fikk denne gamle og helt vanlige skoleskytehistorien en tvist. Audrey Elizabeth Hale (28) bodde hos foreldrene sine, men de hadde kanskje ikke skytevåpen liggende. Hun måtte shoppe. På lovlig vis kjøpte hun ikke mindre enn sju skytevåpen. Tre av dem hadde hun med seg da hun tok seg inn på sin tidligere skole – en kristen privatskole i Nashville – og drepte tre barn og tre voksne.
Politiet rykket ut og skjøt Hale, slik at hennes forvirrede sjel unnfløy henne. Oppsummert: Sju lik.
Det som skiller denne skoleskytingen, er Hales kjønnsidentitet. Hun startet opp som pike, men det er rart med det, årene går og etter avisskriverier å dømme, fant hun seg ikke helt til rette som kvinne.  Hale var nok ikke så opptatt av negllakk, løsvipper og raffinert undertøy .. hun var, etter sigende, transperson. De hersker tvil om hun var en hunn, eller en hann. Vi får nesten si hen.
Det amerikanske samfunnet flommer over av skytevåpen. Amerikanerne vil ha det slik, og skoleskyting er en del av prisen de gjerne betaler. Amerikanere flest synes det er greit. Således ingen grunn til å tro at skoleskyting forsvinner. Det er tradisjon, som skoleball og Super Bowl.
Det startet i 1927: Et skolestyremedlem i Michigan tok livet av 38 elever og seks voksne, deriblant kona si.
I 1966 innledet 25 år gamle Charles Whitman den moderne og klassiske skoleskytingen. Han skjøt og drepte 16 mennesker på universitet i Texas (Austin). I forkant hadde han avlivet både mor og kone.
Siden har det gått over stokk og stein, over alle hauger og nedigjennom dype daler. Skoleskyting er kommet for å bli, akkurat som mobiltelefoni. Hvis vi forutsetter at ingenting er så galt at det ikke godt for noe … ja, da er det kanskje helt greit at skoleskytteres kjønnsidentitet er noe uklar. Audrey Elisabeth Hale var kanhende helt i villrede om eget kjønn.
Konklusjon: Trans am. Audrey Elisabeth Hale bidrar til å integrere alle som finner seg til rette i den mangfoldige gruppen benevnt LGBTQ+… ja, det viser seg at også en transperson kan begå skolemassakre – som jo er amerikansk tradisjon, akkurat som kalkun på Thanksgiving Day.

Her forleden sto jeg og ventet utenfor Norges største jernbanestasjon. Jeg ville føre min lille leserskare slemt bak lyset om jeg påsto at jeg hygget meg. Det er kjedelig å vente, især i blygrått lavtrykksområde – uten paraply.
Jeg slentret omkring meg selv og syntes tiden gikk så sakte at jeg forsøkte å mane frem minneverdige stunder fra et ganske langt liv og såldes korte ned tiden, men innskuddene i minnebanken ga liten avkastning denne dagen og jeg kom ikke i hu annet enn sist gang jeg henga meg til det ganske monotone studiet av to lus’ aftenstur på en tjærekost.
Jeg ventet og ventet… nei, ikke på Godot, som utenforstående skjemtegauker kanskje ville gjettet. Hvem jeg ventet på? Ingen relevans for denne lille historien, men av og til er man heldig, stundimellom skjer uventede saker og ting som fyller ventetid med mening, eller adspredelse. Ja, adspredelse er rette ordet.
En mann kom gående mot meg. Mørk i huden. Melaninrik er nok, etter hva jeg har bragt i erfaring, den rette og mest korrekte termen. Min første tanke var at han livnæret seg ved teppesalg; han bar på et teppe, og jeg tenkte han ville forsøke å selge det til meg.
Han stoppet bare et par meter fra meg, og det var først da han rullet ut teppet og senket seg ned på kne, jeg forsto at han var muslim. Teppekantene løp noenlunde parallelt med kantene på rabatten han satt på og jeg sto på. Jeg stusset litt over dette forhold.
Jeg registrerte intet kompass innvevd i teppet, ei heller så jeg at mannen fra noen lomme hale opp et kompass for peiling av himmelretninger. Han lot simpelthen rabattens lengderetning bestemme kursen.

Riktignok hadde han ryggen vendt mot Nordmarka, men hvordan kunne han være sikker på at han vendte sitt salige åsyn mot muslimenes helligste tettsted. Hva er sannsynligheten for at rabattens tenkte forlengelse treffer Mekka?
Jeg resonnerte som så at dette er jo ren slump, ikke slike omtrentligheter som erfarne husmødre gjør anvendelse av når de tilvirker velsmakende måltider og baker søte kaker … det pleier gå bra. .. men dette, dette er mer enn slump, og muslimer tar jo troen sin på største alvor og jeg har forstått at det i denne religionen ikke gis store rom for avvik og slinger i valsen.

Han bøyde seg fremover. Rumpa høyt i marsværet og nesa i teppeveven.Jeg tenkte som så at dette kan jo gå aldeles galt. Profeten Muhammeds hellig ånd er jo overaltiverdennærværende, men trolig med fast bopel i Mekka. Alt i alt vil den nok registrere hvem som til enhver tid ber, hvorfra og om bønnene når frem, eller om de er så halvhjertede at de ramler ned i Middelhavet et sted og blir ført bort med bølgene og knust mot Sorrento-kystens harde klipper.
Hva verre var: Tenk om denne mannen med sitt bønneteppe er så langt ute av kurs og bønnen så slapt fremført at den bommer med flere tusen kilometer og treffer et horehus i Hamburg, eller en nudistrand i Napoli, eller kanskje det aller verst tenkelige: En homsebar i Tel Aviv.
Bekvemmelighetshensyn, dette med rabatten som veiledende retning? Eller ramadans selvpåførte spiseforstyrrelse? Det er jo slik at muslimer – for å tekkes Muhammed – hverken spiser, eller drikker når de kan skjelne mellom en hvit og en svart tråd. De må spise om natten, og det går jo ut over søvnen.
Kan det være sterkt redusert næringsinntak og lite søvn som forårsaker nedsatt hjernefunksjon, som igjen bevirker sløv og ubetenksom navigering?
Jeg vurderte å prikke ham på ryggen og ta opp dette med ham, før Muhammed noterte seg bommerten og målte ut passende streng straff, men akkurat da hørte jeg et skarpt bilhorn bak meg.
Jeg syntes tiden hadde gått så altfor fort, det var ikke lett å rive seg løs, men jeg kunne ikke la henne vente…

Hvem kjenner fedre bedre enn deres døtre? Svaret på dette spørsmålet bevirket overrekkelse av en bok her forleden:
– Pappa, jeg har tatt med denne til deg. Jeg er sikker på at den faller i smak. Jeg er så sikker som man kan bli på en dag i mars, eller en hvilken som helst dag en annen måned dette året og årene som kommer.
– Ååå?
– Jupp, dette er noe for deg, pappa. Jeg kjenner deg … og humoren din.
Jeg takket og var rørt. Man blir jo beveget av en datter som tenker på faren sin og bringer en gave sånn helt uten videre.
Nå vil mange kanskje tro at denne lille teksten skal handle om en far og en datter og båndene imellom … nei, det skal handle om boken jeg fikk. Jeg er ikke litteraturkritiker, har ikke i min portefølje fag fra universitet som gir meg kompetanse og autoritet til å mene noe om en skjønnlitterær bok, men det gir jeg faen i. Dette er boken:

Ytre ramme: Island. En mann halvveis i livet hensleper sine dager på en psykiatrisk avdeling, etter å ha gitt opp tilværelsen og latt alt skure. Det meste av tiden tilbringer han i en seng, i et lite rom. En Ikea-stol er forøvrig rommets eneste møbel. Den er tiltenkt besøkende, men er alltid tom.
Den deprimerte mannen har en gammel venn, som bestemmer seg for å komme på besøk. Det gjør han, og de to finner en slags tone i all miseren … men… ja, det er et stort men her, en dame. Hun er sykepleier og anser den deprimerte mannen som sin helt personlige pasient, ikke i den forstand at hun er sprengfull av omsorg for den ulykkelige og vil ham vel, få ham frisk, slik at han kan gå ut i livet igjen, full av lise og lyst.
Niks, hun er ond, meget ond. Hun opererer langt utenfor randsonen av sin stillingsinstruks. Hun er voldelig og går omkring med et ris hvori montert et elektrovåpen. Hun liker ikke at vennen besøker sin deprimerte venn, hun misliker det så sterkt at hun går til håndgripeligheter. Ingen voldsvariant er henne fremmed. De to mennene kaller henne Madame Riskvist, eller bare madamen.
Etterhvert forstår den deprimerte mannen at han må ut av denne psykiatriske anstalten før han blir splitter pine og går helt til grunne. Hans venn – som ei heller føler seg helt i takt med livet omkring – sier seg enig. De utarbeider en enkel plan og gjør et rømningsforsøk, som på brutalt vis forhindres av Madame Riskvist.
Nytt forsøk. De lykkes, kommer seg avsted i en bil, og den deprimerte ser straks lysere på livet – en stund. For det har seg slik at madamen er av helt spesiell støpning, og ingen kan forstå hvordan hun har fått jobb på en psykiatrisk avdeling, men det har hun fått og nå vil hun ha fatt i pasienten sin, hennes helt personlige pasient. Ingen gitt å forstå hva som driver henne. Hun er et sort hull.
Birgissons roman er som en ellevill roadmovie. To sakesløse og helt harmløse menn, begge litt ute av kurs, på flukt til noe, fra en gal og grenseløs kvinne. De flykter, over hals og hode, med den fæle Madame Riskvist hakk i hæl. Ved griseflaks og litt kløkt greier de to mennene å fange henne og anbringe henne i en kiste. De tar henne med, men tør ikke et øyeblikk slippe henne løs. Hun er som en klapperslange.
Ja, det er morsomt .. men denne romanen handler strengt tatt om tilværelsens uendelige mangfold av indre og mørke omstendigheter. Den handler om jakten på frihet og mening, og om individets plass. En dyp roman, vil noen si.
Birgisson greier å inntulle et svært alvorlig tema i surreal komikk, og noen ganger kan man ikke annet enn undres på om han tidvis, innimellom skriveøktene, går på sopptur.
Historien ender på Kolbeinsøy, Islands nordligste punkt. Bortenfor sivilisasjonen. Stor dramatikk, strabasiøs sjøferd og kaldt, nådeløst saltvann.
Fant de to mennene friheten? Hvordan gikk det med Madame Riskvist, dette skakkjørte og umenneskelige menneske? Noen vil kanskje lese boken, jeg vil ikke røpe mer. Jeg er da ikke slem og ond.

FN har undersøkt hvor lykkelige folk er rundt forbi i hele verden. De lykkeligste menneskene bor i Finland. Danmark er på andreplass, Island på tredje. Dernest Israel, Nederland, Sverige og: Norge – på 7. plass.
Hmm… burde ikke vi i Norge være de lykkeligste i verden? Jeg synes det. Hvorfor er vi ikke det? Kanskje fordi vi er bortskjemte, blaserte. Har vi mistet evnen til å verdsette de nære tingene i livet?

La meg fortelle en historie, fra en svunnen tid. Kjæresten min og jeg var på helgetur på landet. Oktober. Fårikål, karamellpudding til dessert. Øl og børst og fete oster i assortert utvalg henimot midnatt.
Omtrent midt på dagen etter måtte jeg på do. Jeg kjente at noe stort var i emning. Røffe rier. Det presset på. Jeg var oppglødd, skjønte at det var tale om en sjelden variant, som kanskje bare dukker opp hvert tiår, eller sjeldnere.
Jeg presset på, presset og presset. Jeg svettet og tok i bruk hele kroppen i utdrivningsfasen. Plutselig løsnet det. Plask. Jeg slappet av og lot forløsningen gå sin gang.
Det tok tid. Det varte og rakk. Tror det må ha tatt bortimot 30 sekunder. Jeg har ikke for vane å studere nytilvirkede ekskrementer, men jeg gjorde et unntak. Den var kolossal og hadde kveilet seg opp som en tjukk kvelerslange. Den så litt truende ut, jeg rygget et skritt tilbake.
Etterhvert tok jeg meg sammen, måtte le av meg selv. Kom til hektene og følte stolthet … ja, jeg gjorde det. Aldri hadde jeg sett en så stor bæsj. Dette må jeg dokumentere, tenkte jeg. Heldigvis hadde jeg mobiltelefon i lomma. Det ble  nærbilde.
Jeg dyttet på cisterneknappen. Jeg måtte repetere to ganger.
Hun som var kjæresten min den gangen, satt i stua og nippet til et krus grønn te og leste i en offentlig utredning om veitransport.
– Se her, sa jeg og la mobiltelefonen min foran henne, med det nyeksponerte bildet lysende mot henne.
– Hva er det?
– Ser du ikke det?
– Nei, er det noe fra nettet .. en stygg hund overkjørt av toget? En ihjelkjørt rotte? En veldig eksotisk matrett?
– Ta brillene på.
– Eehh .. det er ikke .. er det..?
– Jepp, min aller nyeste bæsj, fotografert for mindre enn tre minutter siden. Er den ikke fin?
Hun himlet med øynene, studerte bildet en gang til, som om hun ikke trodde det hun så. Hun var taus, med et underlig drag over ansiktet.
– Hva synes du, jenta mi… førsteklasses, ikke sant?
– Du er syk, Torjus… meget syk.

Jeg ække av den sorten som onanerer, bæsjer og hører på radio samtidig, men det hender jeg kombinerer de to sistnevnte aktiviteter. Det gjorde jeg tidligere i dag, og jeg ble litt nedfor av at bæsjen ikke var så stor som jeg håpet. Det er jo gøy med store bæsjer.

Men så hørte jeg noe fra radioen, som spisset ørene mine (ja, jeg har selvspissende ører): Sologami. En helt ny trend. Dyp og inderlig kjærlighet til seg selv, som tid om annen utløser ekteskap.
Radiostemmen snakker videre, det fremgår at en ung mann giftet seg med seg selv for en drøy uke siden, i Kulturkirken Jacob i Oslo. Lamin Frank Coker, heter karen og er en sånn kjendistrener … ja, personlig trener for kjentfolk hist og her, sånne som er på TV og sånn.
Først tenkte jeg at denne fyren må være klin kokos, men så kom jeg i tanker om å meg selv og min egen situasjon. Litt biografi:
Skilt for for mange år siden. Helt siden den gangen har jeg forsøkt å få kvinner til å gifte seg med meg, men alle har nektet. Ingen har villet, ingen vil og jeg har ingen grunn til å tro at noen noen gang vil komme til å ville.
Jess, tenkte jeg. Dette er kanskje min sjanse .. til å bli gift, bli lykkelig. Min neste tanke: Er jeg tilstrekkelig glad i meg selv? Hmm… det går litt opp og ned, det gjør det … og noen ganger irriterer jeg meg grenseløst over meg selv.
Stundimellom handler jeg på de underligste vis, sier mye rart og babler noen ganger om saker og ting jeg ikke har no’ greie på. Interessene mine er nokså aparte, slik som sammenhengen mellom telemarkskuers hornlengde og beitegressets proteininnhold.
Noen ganger går jeg ut av huset uten mål og mening og bare surrer omkring uten agenda. Tidvis drikker jeg for mye øl, ler uhemmet, snakker altfor høyt og banner litt attpå. Lite bærekraftig og veldig irriterende.
På den annen side … jeg har jo noen ålreite egenskaper, også. Ikke mange, men en og annen.
Hva med sexlivet i ekteskap med meg selv? Vel, det vil nok gå sin gang – som før.
Jaja, vi får se… men en skal ikke gifte seg uten å være temmelig sikker på at ekteskapet vil holde. Man vil jo nødig skille seg. Samlivsbrudd er vondt og sårt.
Jeg får vurdere litt, veie for og mot før jeg tar en beslutning. Det er jo et stort skritt, man forplikter seg – til døden skiller meg ad.
Vi får se, men det skal ikke stå på kirken. Den norske kirke er jo etterhånden blitt veldig folkelig … ganske utflytende, vil mange hevde. Nåvel, det haster ikke. Jeg får tenke nøye gjennom saken, men kirkebryllup omkring St. Hans … ja, det hadde faen meg vært no’.

Det hender jeg leser VG, oftest når jeg sitter på do og bæsjer. Det gjorde jeg i sted. Jeg leste om Karl Ove Knausgård, som har tenkt mye og sikkert veldig lenge. Oppsummert:
Vi i Norge forstår ikke prinsesse Märtha og sjamanen hennes i tilstrekkelig monn, og vi bør lytte mer til dem. Han har detektert “intellektuell treghet” hva gjelder nordmenns meninger om Märtha og Durek Verrett.

Først tenkte jeg at Knausgård kanskje var full da han sa dette, eller hadde røkt litt for mye tjall, men jeg fikk ikke det til å rime; Knauser’n er jo en glitrende god forfatter.. og man blir ikke det uten å ha tenkt mye og dypt veldig ofte, kanskje mange timer hver eneste dag og natten attpå, inkludert alle bevegelige helligdager såvel som ubevegelige. Dessuten bor han i London, og alle vet at avstand gir overblikk og innsikt.
Selv er jeg nok ikke så god til å tenke som Knausgård, ække av den intellektuelle sorten, men jeg besluttet å gjøre et forsøk. Jeg begynte å tenke. Tenkte så det knaket. Uvant, og det gjorde litt vondt, men jeg ga meg ikke … jeg tenkte og tenkte og tenkte … og etter et par timers tankearbeid, tenkte jeg akkurat det samme som Knausgård, og jeg måtte bare erklære meg helt enig i det han sier om sjaman Durek:
Han mente at han kunne kurere covid med en medaljong eller noe sånt. Men hva er det hans sjamanisme handler om? Vi vet ikke. Så da får vi heller prøve å tenke “hva er dette – hva er det han gjør?”.
Ja, det er viktig å ha et åpent sinn, være litt intellektuell … slik som Knausgård. Det kan jo godt tenkes at Dureks medaljong kan kurere alt fra havesyke til syfilis og kreft attpå. Jo mer jeg tenker på det, desto mer sannsynlig synes jeg det er .. og pålydende pris, 2400 kroner, tyder jo på at det må være noe i det, ikke no’ tøys og tull.
Når jeg tenker videre, tenker jeg at det kanskje også er noe i det der med at kvinner som har hatt mye sex i mange år med mange forskjellige menn får avleiringer i skjeden … og det er jo aktverdig at Durek tar på seg jobben med å fjerne slike fæle sedimenter, før de forsteines og gjør skjeden stiv og ufølsom som et kommunalt avløpsrør.
Jeg tenker hardt videre, prøver å være så intellektuell jeg formår, og da kan jeg ingenlunde avvise sjamanens påstander om at han kan snu og vende på atomer, trikse med elektroner, protoner og nøytroner og kanskje ta et vannmolekyl på hæl’n … nei, kan ikke det.
Ei heller vil jeg avvise Dureks biografi: Født og oppvokst i en fremtredende familie et sted i Andromedaga-galaksen, beliggende omlag 2 537 000 lysår fra oss her på Jorden … etterhvert omdannet til reptil og senere hen født påny 17. november 1974 i Sacramento, California.
Når det gjelder Durek Verrets beretninger om hans og Märthas sexliv… ja, han har jo fortalt nokså detaljert om hvordan han dagstadig puler prinsessen flere timer ad gangen og hverken kommer, eller går… ja, så forstår jeg nå bedre hans beveggrunner. Han bruker jo bare ytringsfriheten sin og tilfredsstiller således det store informasjonsbehovet der ute i den store, vide verden.
Tusen takk til Karl Ove Knausgård, en ekte intellektuell .. som har fått meg til å tenke nye og friske tanker.