Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Hørt om disse pøblene som på en måte råkjørte med sparkesykler på pridefargene malt på ei gate i Drammen?
– Ja, det er så fælt, tenker jeg. Jeg føler virkelig med hun der fra MDG… Janøy, tror jeg hun heter. Det var jo hennes idé, dette. Femti meter med flotte regnbuefarger, nå skjendet av svarte striper fra disse syklene.
– Ja, hun er veldig deprimert. Hun fikk vondt i magen og ble kvalm av dette hærverket. Dette prosjektet er et av de viktigste i livet hennes, sier hun.
– Lurer på hvem som gjorde det. Skjønner ikke at noen kan finne på slikt.
– Jeg tenker jeg vet hvem.

– Vitner skal ha hørt disse ungdommene rope haram haram mens de vandaliserte regnbuen.
– Muslimske ungdommer?
– Nei nei, de er ikke ute så sent om kvelden..
– Ehhh…
– Tenk deg om. Politiet snakker om hatkriminalitet.
– Ja?
– Hvem i Norge hater masse?
– Ehhh…
– Folk på Haramsøya i Ålesund kommune.
– Ååå??
– De protesterte vilt mot vindkraftutbygging, men tapte. Mye bitterhet og sinne, tenker jeg.
– Men, tror du..
– De som hater vindkraft, elsker olje. Folk på Haramsøya er klimafornektere, og klimafornektere er høyreekstreme som mener at det finnes bare to kjønn, de kjører omkring i svære bensinbiler og nå føler de seg urettferdig behandlet og synes det er for drøyt at homofile og sånne får så mye oppmerksomhet hele tiden, mens de selv må leve med disse møllene, tenker jeg.
– Men…
– … dessuten blåser det lite i Drammen, de er misunnelige. De skulle ønske det blåste like lite på Haramsøy, tenker jeg.
– Men dette var ungdommer.
– Ja, jeg tenker at de demonstrerte mot vindmøllene der hjemme og patriotisk ropte Haram Haram for å markere motstand og minne offentligheten om urettferdigheten de er utsatt for.

Det er sommer, og alle vet at det er tiden for repriser av alle slag. Henimot alt i hele verden blir sendt i reprise på denne tiden av året; ingen gidder lage noe nytt når solen står opp grytidlig og legger seg sent. Denne teksten er fra 2019, men ikke mindre aktuell og bare moderat redigert:

MED VÅPEN I BÅND
Jeg har undertiden kommet til å tegne Muhammed. Det er ikke lov, ifølge islam. Noen av disse tegningene viser profeten, fred være med ham, med og uten ereksjon. Det er ikke lov, ifølge islam. Jeg har også leilighetsvis kommet borti et tastatur og fremstilt bokstaver som montert sammen kan oppfattes utilbørlig av muslimer av alle slag. Oppsummert: Jeg har nok mer enn oppfylt vilkårene for dødsdom – i henhold til lover i land vi ikke sammenligner oss med.
Det største av alle nett – internett – er vidt og altomgripende. Dagstadig hører vi og leser om knivstikking, machetehugg og ran på åpen gate. Ganske røffe tilstander. Man gjør seg noen tanker.
Ikke til å undres over at jeg er litt bekymret for min egen situasjon. Bedre ble det ikke av at jeg forleden forstuet ankelen min da jeg var på dagstur i marka og skulle hoppe over et bekkefar. Et par leddbånd fikk seg en liten strekk og det ene kneet fikk seg en kilevink.
På bedrings vei, ja.. men ikke fullt ut restituert. Denne reduserte førligheten bekymrer meg, især med tanke på første delen av sure 9:5 i Koranen, selveste Sverdverset:
Drep de hedningene og avgudsdyrkerne hvor dere enn finner dem, omring dem og ligg på lur etter dem, og ta dem til fange på ethvert sted som er egnet til bakhold.
Jeg har alltid tenkt at jeg kan løpe fra gærne muslimer, de er jo ikke akkurat rustet for 100-metere med sine lange kjortler og posete benklær, men nå er det andre tider. Ja, det er disse leddbåndene og det dumme kneet.
Bare det å gå til butikken er blitt et nervepirrende foretagende. Det er ikke lange avstanden, men den er beheftet med svinger, høye hekker hist og her, murer, en mørk undergang, en støyskjerm. Veien er dårlig opplyst, og man ser ikke så tydelig hvem som kommer imot, eller går forbi. Skummelt.
For alt jeg vet, kan en gjeng blodtørstige muslimer ligge i bakhold, ly av noen rufsete buskevekster og kaste seg over meg før jeg får sagt en kløyva ord, hvis det er det jeg vil, og skjære meg i strimler med skarpe kniver… men aller helst vil jeg løpe, men det går jo ikke. Jeg kan bare gå.
Sult og nød utløser oppfinnsomhet. Jeg resonnerte noen sekunder og stilte meg selv spørsmålet: Hva er det muslimer liker veldig dårlig, bortsett fra jøder, homofile og forskning og utvikling?
Bikkjer. Ved et slumptreff hadde jeg ei bikkje til låns. Søt og sjarmerende, men en ordentlig rabagast og litt av et råskinn når det kommer til stykket. La oss kalle henne Solveig.
For å være på den helt sikre siden, dro jeg avsted til en kompis av meg som jobber på et slakteri i byen der jeg bor. Han har en administrativ stilling og går med dress, men han kastet jakken og løsnet slipset straks han fikk høre om mitt forehavende.
Han ba meg bli med ned i produksjonslokalene. Der tok han selv grep om en nyslaktet gris, la den på en båndsag og skar hodet av. Den hvite skjorten hans fikk noen røde flekker hist og her.
– Med dette under armen er du trygg. Ingen muslim vil røre deg, sa han og rakte meg det avsagde hodet på et fat.
– Griseflaks at jeg kjenner deg, sa jeg.
– Eller svinehell, som vi sier her, sa han og etterstrammet slipsknuten.

Jeg kjørte hjem og la grisehodet i yttergangen og glemte det, helt til jeg hørte noen gnafselyder. Det var Solveig , hun syntes grisehodet var så godt å tygge på, det ene øret var borte. Hun lepjet i seg blodsaft.
– Slemme-slemme hunden, sa jeg med stemme myk som meierismør i sommervarme.
Jeg tok på meg en gammel jakke det ikke var så farlig med, anrettet grisehodet under armen og gikk avsted med bikkja i bånd. Jeg var sulten, og vi skulle handle i butikken.
Og skulle du ha sett: Ved inngangen til førnevnte undergang hoppet en muslim frem fra en tujahekk. Han var ikke velkledd og hadde ikke slips. Jeg påpekte denne mangelen ved hans påkledning, men han lot seg ikke affisere av klesråd; han svingte i luften en machete som så veldig nyslipt ut.
Men jeg var kald som ei gjedde. Jeg pekte på grisehodet under armen og smilte adspredt. Solveig bjeffet. Muslimen tok seg ikke engang tid til å si “allahu akhbar” før han pilte avsted.
Det er ikke lov å ta med bikkjer og deler fra døde dyr inn i butikker. Jeg tjoret Solveig fast på utsiden og ba henne passe på grisehodet.
Det gjorde hun. Da jeg var tilbake med en pose dagligvarer, hadde bikkja bitt av det meste av det gjenværende øret, men alle kunne se at hodet en gang hadde tilhørt en gris, det plirende og innfule svineblikket var ennå intakt.
Vi gikk. Bikkja i bånd og grisehodet under armen. Solveig stanset og lagde en fin bæsj i veikanten. Hun hadde ikke svart pose, jeg hadde ikke svart pose.
Jeg regnet sant å si ikke med flere muslimsituasjoner. Ryktet om grisehodet og bikkja var trolig allerede over alle hauger.
Men sett slikt: Rett før jeg svingte inn hjemme hos meg, hoppet to unge muslimer frem fra mispelhekken min. Springkniver, denne gangen. Muslimer er jo glad i kniver. Jeg lot meg ikke skremme, godt rigget med grisehue og bikkje som jeg var.
Solveig er overmåte søt og sjarmerende, men vi snakker tross alt om ei robust og nervesterk bikkje med bred jaktkompetanse, og denne gangen ble hun grinete. Hun likte ikke trynet på disse karene og hoppet opp på to og bjeffet ganske skarpt. Jeg måtte anstrenge meg litt for å holde henne tilbake.
Gutta rygget og var ikke så tøffe lenger. Jeg stanset opp og spurte:
– Hva kan jeg hjelpe dere med da, gutterrr… vil dere rane meg? Vel, jeg har ikke så mye å by på, men dette grisehuet kan dere ta, sa jeg og holdt frem legemsbiten hvori organet som så sent som dagen før tenkte enkle grisetanker.
Det virket som gutta mistet interessen. De foldet sammen tannpirkerne sine og trakk seg vekk. Tydelig at de ikke var upåvirket av sin religion. De stirret på grisehodet som det var djevelen selv. Så tasset de avsted.
Vel vel, det var det og snart var vi innendørs, Solveig og jeg. Jeg unnet meg et glass calvados, Solveig ble tilgodesett med en hel boks fiskeboller. Som dessert fikk hun gnage litt på grisetrynet.
Men i morra kommer eieren og henter henne. Jeg har ennå ikke full førlighet, og grisehoder varer ikke evig.
Hva gjør jeg? Hva frastøter muslimer mer enn det meste? Etter et kvartsekund svarte jeg meg selv: Menstruasjonsblod. Men hvem faen har det? Jeg kjenner jo ingen lenger…

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

… av svenskene. De er livredde for russerne og vil så gjerne inn i NATO, men så var det denne Koranen, da .. som noen i Sverige vil brenne i all offentlighet. Nå foreligger tre nye søknader om brenning av denne trykksaken, to i Stockholm og en i Helsingborg – ifølge NRK.

Svenskene er skikkelig lei seg. Tyrkias president, Recep T. Erdoğan, vil ikke slippe Sverige inn NATOs trygge og lune favn, ikke før svenskene vedtar forbud mot koranbrenning.
Men så er det disse nylig avsagte og veldig dumme domstolsavgjørelsene, som fastslår at brenning av Koranen må tillates, som en del av ytringsfriheten.
Det var dårlig nytt for svenskene, og ikke lenge etter ble det gitt tillatelse til koranbrenning utenfor en moské i Stockholm. I forrige uke brant det, gitt. Politiet voktet brannen og passet på at krenkede muslimer ikke ble drapsmenn.
Fortærende ergerlig. Erdoğan ble fly forbanna igjen, og svenskene ble enda reddere enn før.
Så fryktsomme er svenskene blitt at 53 prosent av dem vil ha en lov som forbyr påtenning av religiøse skrifter – i praksis Koranen (kristne og jøder bryr seg ikke om noen brenner Bibelen og Toraen).
Kanskje Sverige i en fykende fei vedtar en slik lov. Det kan ligne svenskene på en prikk. De er jo vant til å legge seg på ryggen, som ryggesløse gatetøser. Det har de gjort de siste 40 årene og “svenske tilstander” er blitt et begrep kjent over store deler av verden… og de som kan litt nyere historie, vet alt om hvordan Sverige i opptakten til 2. verdenskrig på aller mest servile vis underkastet seg Hitler og hans regime.
I 1943-44 skjønte svenskene at vinden blåste den andre veien. Da vendte de kappen og håpet å berge litt av omdømmet. Fånyttes.
Heia Sverige:)

I gamle dager så norske kommunister ganske vanlige ut … press i buksa, ikke så mange krøller i jakka, hvit skjorte, pent knyttet slips og pussede sko. Ingen så Emil Løvlien, Peder Furubotn og Erling Falk i offentligheten med kortbukse og ufiks singlet, slik Erling Folkvord opptrådte for noen år siden, i et sommerprogram på TV2 … og krigshelt Asbjørn Sunde var propert antrukket med pent slips da han i 1954 møtte opp i retten og ble idømt åtte års fengsel for spionasje.
Det var noe utrygt ved dette. Deteksjon av raddiser var vrient, jeg tror nok overvåkningspolitiet gjerne skulle sett at de skilte seg litt mer ut. Kommunistene så omtrent ut som vanlige folk, bortsett fra ovennevnte Falk, som på en prikk lignet en giftslange.
70-tallet var hippietid i Norge. Nesten alle unge menn gikk i møkkete olabukser, batikkfargede T-skjorter .. langt, fett hår og rotete skjegg, lærsmykker med plastperler, de gikk i sandaler, hørte på Jefferson Airplane og Janis Joplin … de var radikale, men ikke kommunister, de fulgte bare moten, spilte med i tidens melodi, så å si … røkte en tjall tid om annen, lot som om de leste Marx, men så snart høstsemesteret på universitetet startet, smurte de niste og tasset avsted med ransel på ryggen.
Kvinnene var usexy og gikk med store, vide gensere hvorunder pupper overlatt til seg selv og gravitasjon… Sigrun Berg-sjal, bestemortruser, svære dotter i armhulene og et virvar av buskas nedentil. De ble kåte av gitarmusikk (Hey, mister tambourine man.. ) og utpå kvelden glemte de helt at de var radikale og tøffe feminister.
I 1973 ble AKP (ml) stiftet. Til overvåkningspolitiets glede skilte disse raddisene seg ut på markant vis. De var ikke hippe hippier, de var så uhippe og dølle at det nesten ikke gikk an … kort hår ved ørene, svære hornbriller, terylenebukser, fotformsko, schtøgge akrylgensere over rutete skjorter med snipper svære som hjemmebakt flatbrød.
De var meget alvorlige, smilte nesten aldri, ingen sans for humor og de bablet hele tiden om det jævlige borgerskapet, den høyverdige Pol Pot og syntes det var en god idé å styrte regjeringen, kverke kong Olav, innføre maoisme i Norge, bygge fangeleire, nakkeskyte meningsmotstandere og grave svære massegraver både hist og her i utkant-Norge.
I 2007 skjønte disse tullebukkene at kommunistisk revolusjon i Norge ikke var nært forestående. Partiet ble nedlagt, men kommunister er som kakerlakker og svigermødre, vanskelig å bli kvitt. Rødt ble stiftet og nå sitter åtte kammmerater på Stortinget, deriblant Bjørnar Moxnes, som kler seg bedre enn Pål Steigan gjorde i sine avmaktsdager, men han bruker aldri slips. Kommunister i dag bruker aldri slips. Aldri. Det vet PST, og det gjør overvåkningen enklere.
Hva jeg vil med denne teksten? Det har jeg faen meg glemt, jeg har skrevet meg helt bort, men det gir jo egentlig faen i … jo, nå kom jeg på det:
Velkjent faktum er at kommunister har dårlig smak. Bjørnar Moxnes kan passere som en kul hipster, men solbriller fra

… gudbedre. Hadde han enda rappet noe fra Ray Ban … ja, så hadde han kanskje beholdt et par gram verdighet.

Pave Frans er opprørt og fly forbanna, fordi noen satte fyr på Koranen utenfor en moské i Stockholm forrige uke. Han skal ifølge Nettavisen ha sagt:
– Jeg er opprørt og kjenner avsky over slike handlinger. Alle bøker som ansees for å være hellige, må respekteres av respekt for de mennesker som tror på den.
Litt artig at paven forsvarer en slik drittbok, som er omtrent like leseverdig som Hitlers Mein Kampf og Lenins Hva må gjøres?

Nåvel, paven har selvsagt ytringsfrihet og kan si hva han vil, men hvordan bør svenskene reagere på pavens utspill? Hva med å se hen til Norge og kong Sverre Sigurdsson, som var vår konge i perioden 1184 -1202.
Det hadde seg nemlig slik at Sverre ville begrense kirkemakten. Det likte ikke pave Innocens III og lyste Sverre i bann.
Det sies at da Sverre fikk nyss om bannlysningen, kommenterte han slik:
“Det var da som bare faen.”
Andre kilder, som jeg liker å stole på, hevder at Sverre lo rått og sa:
“Jævla rævpulere. Hvis paven og hans menn skal kritisere andre, bør de først gi faen i å forlyste seg med små korgutter i sakristiet.”
Innocens var populært pavenavn i gamle dager. Den siste Innocens – den trettende – døde i 1724. Vatikanet tenkte nok som så at dette navnet – som antyder uskyld og renhet – ikke lenger var så passende og at det på et hemmelig møte i et bortgjemt rom i Vatikanet ble besluttet å droppe Innocens-navnet; for det er jo slik at en slu kjeltring av en bruktbilselger ikke blir mer redelig og ryddig av å kalle seg Ærlige Ronny.
Allment kjent er at bakstikk i uskyldige korgutter har vært sædvane i Vatikanet helt siden 32, da den Den hellige Peter som første pave innledet sitt pontifikat.
Er du homopedo og helt besatt av tanken om å putte tissen inn i små korgutters anusåpninger, trenger du ikke å oppsøke yrkesveileder… bare å la seg immatrikulere ved Pontificia Università Gregoriana i Roma, eller et av de mange andre pavelige universiteter rundt omkring i verden. Når alle eksamener er unnagjort, er det bare å søke prestestillinger.
Den katolske kirken liker ikke å snakke om dette. Pave Frans er heller ikke så betatt av slike samtaler. Det beste er å dysse det ned … og etter en liten skriftestund og et par Ave Mariaer, er alt tilgitt.
Pave Frans mener at Koranen er hellig. Javel, men jeg synes han bør befatte seg med viktigere saker og ting. I september 2016 helligkåret han Mor Theresa, etter noens mening feilaktig. Hva med kline til med no’ som monner, erklære unge korgutters rumpe for privat og strengt forbudt område … ja, han kan simpelthen helliggjøre denne kroppsdelen.

Min eneste venn i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde drukket et halvt dusin gin&tonics og en sixpack pils attpå – for å bøte på tørsten i sommervarmen – var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen.
– Næmen, det var jaggu hyggelig, gitt. Hvordan står det til med den karen?
– Ikke så verst. Lærere har det best i ferier, vet du.
Hertil må innskytes at min venn Ralf har vært lærer hele livet. Da han begynte på lærerskolen i unge år, var han idealistisk og entusiastisk. Da han fikk sin første jobb, var han lykkelig. Nå er han snart pensjonist og synes han har den verst tenkelige av alle drittjobber.
– Du pleier ikke ringe meg uten noe på ditt lille hjerte.
– Ikke? Vel, jeg har det. Hørte du om 10.klassingen på en Oslo-skole som ikke ville ta rektor i hånden ved utdeling av vitnemål, som trolig ikke var mye å skryte av…
– Det kom meg for øre, ja.
– Muslimsk elev. Ville ikke ta rektor i hånden. Det oppsto litt klabb og babb, og rektor ble forbannet. Hun tok ordet og holdt en liten tale, om at her i Norge er det god skikk og bruk å ta imot en utstrakt hånd.
– Muslimer, vet du.
– Det er haram for gutter og menn å ta i en kvinnehånd. Denne lille hudkontakten skal angivelig kunne utlede lumre tanker som straks åpner tilførselen av røde blodceller til penis, og …

– Nettopp, og det liker hverken Muhammed, eller Allah. Det kan gå riktig galt, og det islamske helvete er visst mye verre enn alle andre helveter.
– Ja, det ryktes.
– Mye er haram. Det er haram å spise svinekjøtt, drikke alkohol, gå med silkeslips og kvinner må dekke seg til, slik at de ikke påfører menn knallhard ereksjon i utide og setter dem i forlegenhet  … og ingen nåde innvilges de som kommer i amorøse tanker om representanter av samme kjønn, jamfør 25. juni i fjor.
– Så sant, så sant…
– Men det virker som om de aller fleste muslimer er enige om at drap, terror, knivstikking, gjengvoldtekter, ran på åpen gate, konebanking og kjønnslemlestelse er grei skuring .. og hvis du puler småjenter og finner tid og anledning til å hugge hodet av en jøde, er du pokker til kar og garantert plass i himmelen, der 72 kåte jomfruer ligger klare med spredte ben hvorimellom klissvåte glufser på vidt gap.
– Ralf, da…
– Litt underlig, er det ikke .. å sprenge seg selv og et dusin vantro i luften er helt i orden, men å ta en kvinne i hånden er strengt forbudt.

Jeg er ikke av den sorten som leser Nettavisen og onanerer samtidig .. nei, jeg er ikke det, men det hender jeg leser Nettavisen og bæsjer samtidig. Det gjorde jeg i sted og kunne ikke annet enn avgi en lav, skurrende latter, som øyeblikkelig forplantet seg og tilskyndet utdrivningsfasen.

Tittel: Ida Fladen ble “fuckboy”-offer uten å skjønne det: – Utrolig ydmykende
Artig. Nettavisen refererer til en podcast der Ida Fladen til en venninne forteller om sin opplevelse med en såkalt fuckboy .. som i norsk dagligtale kan oversettes til skjørtejeger, rundbrenner, eller fittefrans.
Fladen – som er 37 år – ble helt perpleks av denne erfaringen og sier: – Jeg har nettopp skjønt hva en fuckboy er.
Hun er helt sjokkert og forklarer den unge mannens oppførsel slik: Psykopat, løgner og verdensmester i manipulasjon.
Ida Fladen tilhører den generasjonen som er mer opptatt av hvordan verden burde være enn hvordan den er … og hvis hennes diagnose er riktig, er de fleste unge menn psykopater, løgnere og … kanskje ikke verdensmester i manipulasjon, men trolig sleipest i nabolaget.
Realiteten er at unge menn vil ha glufse og ikke bryr seg så mye om hvordan de får det.
Fladen er forbannet og skjønner ikke hvorfor man tyr til løgner for å få det som man vil. Hun skjønner ingenting av dette, hun er helt i villrede og sier:
– Jeg vet bare at jeg er fucka for livet.
Hun kan få sagt det, Ida Fladen.

I anledning Rapport fra 25. juni-utvalget ble Hanne Farideh Lyseth i går intervjuet av Dagsrevyen. Hun er generalsekretær i Skeiv Verden og hadde deltatt i møte med granskningsutvalget. Dette sa hun etter møtet:
“Det som er viktig for oss, er at politi, PST og førstelinjetjenestene får bedre kunnskap om skeive minoriteters hverdag og hvilke utfordringer de står i.”
Joda, bra med kunnskap…og enda litt mer kunnskap, men jeg tror PST og politiet vet nok om hvilke strabaser mennesker i kategorien LGBTQ+ opplever til daglig og i helgene attpå.

Det hun burde sagt, og kanskje hadde lyst til å si:
Nå er det jaggu på tide at PST og politiet tar silkehanskene av, gir faen i politisk korrekthet og konsentrerer seg om å forhindre vold og drap begått av representanter fra verdens mest intolerante religion, nemlig islam. Alle vet at muslimer hater skeive, og noen av dem vil drepe. Det skjedde 25. juni i fjor.
Ja, noen ganger bør man si det som det er, kalle en spade en spade og ikke et ferrolegert graveredskap tilvirket med tanke på tid om annen å generere et hull i jordskorpen.
Jeg forstår hvorfor hun sa det hun sa. Hun vil jo ikke risikere å bli knivstukket på åpen gate. Anyway.. go’ helg:)

Drøyt 770 mm kvikksølv, 22 grader og solen skinner. Uutholdelig under slike forhold å sitte ved et tastatur, men heldigvis er sommer reprisetid. Her er en liten tekst tastet for noen år siden – en regnværsdag, om jeg husker riktig:

NOEN GANGER HAR JEG TENKT AT…
… dypest sett finnes bare tre ting verdt å skrive om: Humler, motorsykler og kjærlighet. Det siste er nok det jeg kan minst om, det er da også et svært komplisert anliggende. Jeg kan ikke prale med så mange kjærlighetsaffærer … de jeg har hatt, har ikke endt så godt. En gang ble jeg så nedfor at jeg ville drukne meg i elven i byen der jeg bor – en dag i juni.

Jeg hoppet i vannet, svømte utover, dukket under og var klar for å bli død. Jeg tenkte at det skal bli fint å være borte fra meg selv og alle andre, men så fikk jeg plutselig så jævlig lyst på softis.
Jeg tok meg opp til overflaten, svømte til bredden. Klissklass over torget til en isbar. Den finnes ikke lenger, men hadde prima softiskrem den gangen. Jeg satte meg på en benk og spiste is. Jeg tenkte at softis er det aller beste botemiddelet mot mye, herunder love gone wrong.
Kan godt tenkes at noen kikket i min retning og syntes det var rart at en mann sitter i dryppende våte klær og spiser softis på en benk midt på torget en sommerdag, men jeg tenkte det får være deres sak … man kan ikke ta innover seg fremmede menneskers tanker og forestillinger. En enslig maur flanerte mellom to brosteiner og tok ikke notis av meg. Jeg løftet blikket og så innover i meg selv. Etter å ha sett en liten stund, gikk jeg hjem.
Jeg ble forundret over av at motorsykkelen min sto i carporten. Ved nærmere ettertanke måtte jeg le av meg selv; den pleide jo stå der. Vakker; sølvblank aluminiumstank fastholdt av brun skinnrem, to sylindre, to forgassere og britisk til minste molekyl.
Jeg hentet hjelm, hansker og skinnjakke. Skrevet over, vred om tenningsnøkkelen og tråkket kicken hardt ned. Den startet ikke på første, men andre. Taktfaste stempler og eksospotters spetakkel. Jeg lirket inn 1. gir og vred gass.
Ut av byen, under blå himmel. Grønne jorder, snurten av trær og angen av soloppvarmet jord midt i en venstresving. Ut av den ga jeg gass. Brutalt dreiemoment. Knakk. En flekk på viseret. Hjertet mitt dobbeltsvelget blod. Veps, flue, øyenstikker… humle? Nei, ikke la det være en humle… snille Gud.
Jeg slapp gassen og lot sykkelen løpe med 2000 omdreininger. Jeg kom i tanker om sommeren før:
I en hammock på grønt gress en plett bortenfor bakenfor der ikke mange reker omkring, stikker innom og vil prate løst og ikke så fast om små saker og enda mindre ting. Jeg strakk meg etter kaffekoppen, hvori en humle. Heldigvis var kaffen kald og. Humla sirkelsurret omkring i svart traktekaffe og forsto nok ikke så mye av sin egen situasjon.
Jeg tok med kopp og humle inn. Jeg helte kaffen og humla forsiktig i et dørslag. Den beveget seg. Bra. Kanskje er den ikke koffeinforgiftet. Jeg la den til tørk på min fineste linskjorte.
Kanskje den trenger litt mat? Jeg hentet frem en fin, engelsk asjett… blått mønster, en mann og hans hest, et hus og et tre. På den anrettet jeg små porsjoner av to slag syltetøy, jordbær, solbær … og en knivsodd appelsinmarmelade.
Humler er søte som bare det. Ikke underlig, de spiser jo bare søtsaker og er litt av noen slikkmunner. Jeg anbragte humla på asjetten og ventet.
Den ville ikke spise. Den lå på siden og beveget ikke beina, men kroppen gjorde ørsmå bevegelser. Jeg lot den i fred, mellom to røde klatter og en oransje.
Kalde humler flyr dårlig. Jeg plasserte asjetten øverst i en bokhylle, mellom Huckleberry Finn og The great Gatsby.
Jeg henga meg til andre sysler en times tid og håpet humla ville komme til seg selv, fly sin vei og gjøre det humler er skapt for – spise nektar og bestøve blomster. Da jeg returnerte, var alt ved det samme. Humla hadde ikke rørt søtsakene. Den lå i samme stilling og beveget seg ikke mye mer enn lite.
Jeg ble bedrøvet og tenkte hardt på hva jeg kunne gjøre, hvoretter jeg gikk ut og plukket rødkløver, erteblomster og vikker som jeg varsomt plasserte rundt humla, mellom syltetøyklattene og marmeladen. Jeg håpet det beste.
Jorden dreide omkring seg selv og solen var et helt annet sted enn før. Ville humla overleve natten? Jeg la asjetten på en vinduskarm og slo på panelovnen under.  30 grader må den ha, tenkte jeg … og litt luft; vinduet på gløtt. Kanskje flyr den avsted, ut i den milde sommernatten, inn i neste dag og lever lykkelig til den dør om 14 dager.
Den gjorde ikke det. Morgenen etter var den uten liv, mellom to røde klatter og en oransje. Sørgelig stilleben.
Hva ville den hellige Augustin ha sagt, om humla og jeg og alt dertil? Det kunne jeg ikke vite, men jeg hadde en halvfull flaske calvados i hjørneskapet…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning tidligere idag:
– Jeg ble så sinna da jeg leste VG i dag.

– Thon Hotels vil ikke heise regnbueflagget. Jeg tenker at Olav Thon hater homoseksuelle og transer og sånn på en måte.
– Ååå…
– .. og er du homofob, er du også klimafornekter, som spiser mye kjøtt, kjører bensinbil og mener at det bare finnes to kjønn… ja, og da er du også mot innvandring, og er du det, er du rasist .. og er du det, er du nazist, tenker jeg.
– Åååå…
– .. og det rimer med Olav Thons bakgrunn. Født og oppvokst i Hallingdal. Det krydde av nazister der under krigen. Fetter’n til en venninne av meg fortalte at halvbroren til onkelen hans hadde vært på fest og hørt noen si at drøyt halvparten av alle hallingdøler var medlemmer at Nasjonal Samling mellom 1940 og 45.
– Ååå…
– Thon vokste opp på gård, og alle vet at nazismen slo godt an blant norske bønder. Moren og faren hans var sikkert NS-medlemmer.
– Men tror du…?
– Olav Thon er sjefen og ansetter nok bare meningsfeller. Trolig består hele ledelsen og styret av nazister.
– Men, se her… VG skriver at Thon Hotels snur. De heiser Pride-flagget likevel.
– Typisk, tenker jeg.
– Ååå??
– Avledningsmanøver. Nazister vil helst operere i det skjulte, på en måte. De vil jo ikke bli avslørt. De frykter nok at noen gløgge journalister skal grave og spørre og undersøke hvem som sitter i de forskjellige lederstillingene i Olav Thon Gruppen, tenker jeg.
– Ehhh…
– Kan godt tenkes at det finnes forbindelser til nazigrupper i Ukraina, Polen, Helles, Italia, Argentina, USA, Østerrike, Bayern og Spitsbergen.
– Men gikk ikke Olav Thon av som konsernsjef i fjor, eller forfjor … jeg tror det. Han er jo snart hundre.
– Har du ikke hørt om gammelnazister, de slipper aldri taket…