Når min eneste venninne i hele verden ringer, løfter jeg telefonen. Annet er utenkelig. Hun ringte i går kveld. Gitte er ikke av det slaget som vegrer seg for å gå rett på sak:

– Ååå??
– Det er denne jævlige koronaepidemien. Ølkranene er åpne nå, men hva hjelper det…
– Hææ?
– I går var jeg på by’n en liten tur. Under normale omstendigheter plukker jeg opp hvilken som helst mann fra hvilket som helst sted i løpet av den tiden du bruker på å knyte et slips, men nå går alle med munnbind, de lukter håndsprit og er livredde for å dø.
– Du slette tid.
– Det er både sant og visst. Jeg kler meg som en hore, sminker meg som en hore, går som en hore og bruker truse med fransk åpning… jeg har endatil frisert dåsa og smurt den inn med Yves Rochers fineste hudkrem med diskré duft av høykonjunktur og kashmirorkidé.
– Saft suse.
– Jeg vifter med kondomer og anretter mitt tyngste soveromsblikk, men fånyttes. Hvagirumei?
– De er vel redde for covid-19.
– Jeg har gjort bærekraftige smittevernstiltak.
– Ååå??
– Jeg har munnbind og sprit, men jeg har også kjøpt en 100 ganger 120 centimeter stor og gjennomsiktig plastplate, rammet den inn, satt den på et stativ og boret hull i passende avstand fra gulvet.
– Snedig.
– Jeg fikk ideen fra en Rema 1000-butikk, der sitter jo kassadamen, eller mannen, beskyttet bak en sånn plastplate.
– Gennialt.
– Nettopp. Men det er visst ikke bra nok. Hva går det av menn?
– Si det…

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler