Min ekskone og jeg var så fattige på begynnelsen av 90-tallet at jeg måtte finne frem min tippoldemors oppskrift på barkebrød. Vi hadde ikke penger til toalettpapir, men vi hadde rabarbrablader i hagen og skogen er jo full av myk mose…. uansett, ingen av oss bæsjet oftere enn én gang ukentlig.
Ungene våre fikk ikke julegaver, men vi splittet alltid en mandel da vi kokte risengrynsgrøt… og tilfeldighetene ville det alltid slik at begge jentene fikk en halv mandel. Da vanket hederlig omtale og en god klem.
Vi hadde selvsagt ikke blomster til 17. mai. Det syntes jeg var leit og oppsøkte natt til nasjonaldagen et offentlig bed i byen der vi bodde. Høyreist og nygotisk er en av kirkene i byen, den står støtt i nordlig forlengelse av linjen som deler torget i to. Rundt denne kirken vokser hver vår blomster av mange slag… tulipaner, for det meste. Jeg skar over fem stilker.
Etterhvert fikk vi råd til brød og ungene fikk julegaver, men jeg fortsatte å rappe kirketulipaner natt til 17. mai – hvert år. Aldri flere enn fem. Det ble tradisjon. Jeg liker tradisjoner.
Stjålne kaker smaker surt, mens ærlig kjøpte kaker smaker søtt, sier bakermester Harepus til reven som stjal dobbeltpeprede pepperkaker.
Vel, slik jeg ser det… er ingenting som tulipaner stjålet i nattens mulm før nasjonaldagen, bare se her: