Yngstedatter kom på besøk i går. Hun gledet seg til Eurovision-sammenkomst med en hel haug venninner. Om jeg kunne kjøre henne? Det kunne jeg. Vi kan ta bilen min, sa hun og jeg sa at det kan vi.

Vi kjørte avsted. Jeg satte henne av, snudde bilen og kjørte hjemover igjen. Nå er det slik med denne bilen at den innbyr til råkjøring. Den er mye raskere og tøffere enn min, og jeg så mitt snitt. Jeg gjorde det
Sant å si kjørte jeg litt røft og sanset ikke en grå Passat før den plutselig var rett bak meg. Blålys i grillen.
Faen, tenkte jeg og tenkte videre at det er ikke første gangen politiet vil snakke med meg. Jeg bremset, kjørte inn til siden og senket vinduet. Jeg hektet på et smil:
– God kveld, konstabler. Hva kan jeg hjelpe dere med?
Rart med det, politibetjenter liker ikke den arkaiske formen konstabel, det blir for mye av Olsenbanden-stemning, tror jeg og det skal jo være alvor når politiet går så langt som å stoppe folk i trafikken.
En lang og tynn, en tykk og lav. Kling og Klang. Mann og dame.
– Gikk vel litt fort her, gjorde det ikke, sa Klang.
Selvfølgelig gikk det fort, altfor fort, men jeg tvilte på om de hadde noe måling, eller annet å fare med.
– Vel, det kommer vel an på hva man sammenligner med. I forfjor fløy jeg seilfly med en kompis. Vi tok av fra Notodden og…
– Vognkort og førerkort.
Jeg visste hvor disse dokumentene var, men rotet omkring i hele bilen og brukte ganske lang tid før jeg fant sakene, førerkortet lå i skjortelomma. Klang trippet litt og virket irritert. Kling nappet til seg trykksakene og gransket. Jeg tror han ble litt nedfor av at alt var i orden, men han øynet et håp:
– Hvem eier bilen?
– Det står i vognkortet.
– Hvilket navn står i vognkortet?
Jeg nevnte min datters etternavn, som også er mitt.
– Fornavn?
– La meg se… jeg pleier ikke gjøre forskjell på døtrene mine, jeg holder like meget av begge og blander navnene deres hele tiden … ja, jeg tror det er no’ som ligger til familien. Moren min surret fælt med navnene til broren min og jeg, og hun…
– … du må da huske navnene til døtrene dine, har du lånt bilen av datteren din?
– Det vil jeg ikke si.
– Hææ.. ?
– Riktigere å si at jeg har lånt bort litt av tiden min, slik at hun ankom presis til en venninne som inviterte til venninnetreff i anledning … ehh.. ja.. denne sangkonkurransen alle snakker om.
Klang ga førerkortet til Kling, som fingransket det.
– Når er du født?
– Midt på natta, midt på vinteren. Moren mi sa at det var stjerneklart og tok det som et godt tegn. Faren min, han…
– … år! Hvilket år?
– Ja, det er jo lenge siden. En helt annen tid. Det var før Kennedy ble innsatt som president i USA, men etter at Beatles ble kastet ut av Vest-Tyskland.
Vanskelig å tolke Klings og Klangs ansiktsuttrykk. Begge hadde munnbind på.
Klang bøyde seg frem, stakk hodet nesten inn i bilen og sa med ubehagelig stemme:
– Vi får ta en promilletest.
Kling hadde allerede skrellet emballasjen av en sånn promillemålingsinnretning og ga den til Klang, som sa:
– Blås i denne så hardt du kan, til jeg sier stopp.
Jeg blåste så hardt jeg ville til hun sa stopp.
– Du må blåse skikkelig, ta i!
Jeg tok i akkurat så hardt jeg følte for, men det var ikke hardt nok. Kling og Klang hadde inntatt bred beinstilling og anlagt armene i kors.
– Å faen.. det glemte jeg .. jeg sliter litt med ettervirkning av covid nitten, er litt i ulage og tungpustet og … men jeg er på bedrings vei, føler jeg..
Kling: – Hææ… hvorfor bruker du ikke munnbind?
– Hvorfor skulle jeg .. jeg var helt alene og holdt flere hundre meters avstand til alle omkring – til dere dukket opp.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp