Jeg har en liten plett i grissgrendt strøk vest i det som i gamle dager het Bratsberg amt. Norges Twin Peaks. Her hender mangt og meget som ikke hender andre steder, men nå skriver jeg meg helt bort fra det jeg vil skrive om, nemlig åpningen av årets utedosesong.
Det er jo nesten ikke noe i hele verden som er så fint som å sitte på utedo om sommeren, når prestekragene strammer seg opp som tinnsoldater og humlene suser omkring og bekken borti bakken klukker og ler som om hele verden og omegn er et komisk påfunn.
Verden og alt tilbehør trer tilbake og man blir sittende å se ut, gjennom et gammelt sprossevindu og tenke at det fineste i livet er å ikke tenke på noe, og da er det fort gjort å komme i tanker om min gamle fysikklærer på gymnaset, som advarte mot å betrakte verden i annet enn naturvitenskaplig perspektiv. Siden har jeg levet etter denne devisen.
Lortfallet i denne doen er cirka 131 centimeter, og da er det henimot ulaseggjørlig å ikke undres på hvilken hastighet lorten har i nedslagsøyeblikket … og som alle vet:
Svaret er kvadratroten av høyde x massens akselerasjon x 2… som er 5,07 meter per sekund, eller 18,25 km/t….
