Ikke så ofte jeg er i sentrum av byen der jeg bor. Når jeg er der, sitter jeg på det samme etablissementet hver gang og drikker øl. Her om dagen satt jeg der og drakk pils. Jeg delte et lite, rundt bord med min venn Ralf. Noen av dere lesere kjenner ham såvidt fra tidligere. Han heter jo ikke Ralf, men vi sier det. Ralf virket litt nedfor.  Det gjør han alltid, men denne kvelden var han uvanlig innesluttet, må jeg si. Jeg spurte hva som var galt, og han svarte ikke no’ særlig, bare gryntet.

– Ralf, jeg er kompisen din. Med meg kan du snakke om alt, unntatt hva du gjør med kona di når hun ikke har klær på seg.

– Jeg vet ikke hva jeg skal si… jeg har vel en situasjon, som man sier.
– En situasjon.. og den er?
– Nokså delikat.
– La meg gjette, du har kverket noen og trenger bistand til å grave et hull, du kan regne med meg. Eller du er seksuelt tiltrukket av tanta di i Lillesand? Eller er du plutselig blitt homo og blir hard nedentil hver fredag når Fredrik Skavlan er på TV?
Ralf gryntet igjen.
– Nei, da gir jeg opp.
– Har ikke snakket med andre enn Øydis om det. Espen, sønnen vår, har fått seg kjæreste.
– Er ikke det bra, da… grattis!
– Hun er araber.
– Ehhh… ja, ække det greit? Arabisk prinsesse… tusen og noen netter, eller var det én natt…
– De var hos oss på julaften og førstedag. Det var litt rart, må jeg si. Synes egentlig ikke det var så hyggelig.
– Hun ville ikke spise svineribba di… det er ikke rart. Hun er kanskje muslim.
-Ja…
Ralf sa ikke mer. Jeg benyttet pausen til å bemektige oss et par nye halvlitere.
– Muslim, det er er vel ålreit. Mange bra muslimer. Hvor er hun fra?
– Det er litt av problemet. Vanskelig tema. Hverken Øydis eller jeg er no’ flinke til… ja, man er redd for å si noe som kan krenke, om du skjønner..
– Nei, det gjør jeg ikke.
– Neialtså, hun kommer fra USA et sted, men jeg spurte om opprinnelsesland, og da ble de begge to veldig tause.
– Ups… opprinnelsesland, ikke bra. Det er som å si at vedkommende ikke hører til her. 
– Nå vet jeg det, men jeg visste ikke det før jeg leste lista til Øydis.
– Liste?
Jeg kommer til det, men det virket som om hun ble sur.. kjæresten til Espen, altså… han også. Men han sa til meg senere at foreldrene tok med seg ungene og utvandret fra Nord-Afrika, husker ikke hvilket land, bosatte seg i USA…  og nå studerer hun i Norge. Det er nesten alt jeg vet. Jeg turde ikke spørre så mye, og jeg aner ikke hvilken retning innen islam det er snakk om.
– Kanskje hun er sånn salafist, de er jo de aller verste.
-Jeg har begynt å lese litt om islam. Lånt noen bøker på biblioteket. Jeg er vettskremt. 
– Bruker hun hijab?
– Jess, og jeg tror ikke mange har sett anklene hennes. Men jeg ble ganske imponert av Øydis. Vi satt i stua og drakk kaffe og spiste småkaker. Jeg satte ikke frem akevitt. Øydis satt ved siden av meg og skrev på et ark og sa det var handleliste for 3. juledag. Hun skrev og skrev. Da hun var ferdig, ga hun papiret til meg og spurte om hun hadde fått med seg alt. Det var ikke handleliste. Det var en liste over ord og uttrykk ikke egnet til integrering i samtale der og da. Overskriften var IKKE SI DETTE! Espen og kjæresten satt slik at de ikke kunne se ordene på lista.
 – Listig dame, Øydis … det har hun alltid vært.
– I know, hun kunne jobbet i PST. Vel, der sto en masse ord og uttrykk, deriblant opprinnelsesland..
– Og?
– Terror, islamist, islam, fremmedfrykt, hijab, niqab, burka, Muhammed, IS, karikatur, flaggbrenning, fanatisme, verre enn nazisme, halalslakting, nordmenn, etnisitet, vestlige verdier, Vesten, hudfarge, pigmenter, farget, halshugging, tvangsekteskap, sør og nord for Sahara, AIDS, norsk kultur, jungel, ytringsfrihet, Fridtjof Nansen, mullah Krekar, sharia, bombe, Israel, kulturforskjeller, Paris, kvinnediskriminering, langrenn…
– Langrenn???
– Ja, det er jo nasjonalsporten vår.. du vet, norske verdier, ikke så bra.
– Gudbedre..
– Og alle ord med “svart” i.
. Som svartedauden, svart humor og svarte faen? 
– Jeg la merke til anorakken til Espen. Før var det et norsk flagg på den. Nå er det borte.
– Hva heter damen?
– Vet ikke… hun sa det, men det gled liksom ikke inn i øret, vanskelig. Hun kaller seg Barbara.
– Hehehehe… det er jo nesten røverspråk for araber…
– Tror ikke hun har tenkt så langt… vel vel, vi satt altså der og snakket nesten ikke om noe. Jeg var mest opptatt av hva jeg ikke måtte si. Jeg tenkte å snakke om været, men snøen er jo hvit… sånt kan lett misoppfattes. Øydis, som er i verdenseliten i både sittende og stående small talk, var ganske taus. Espen sa heller ikke så mye… og Barbara snakket dårlig engelsk med aksent fra der hun opprinnelig kommer fra, bare Allah vet kanskje hvor…. og hun smilte sjelden. Tror ikke hun lo én eneste gang. 
– Er hun pen?
– Kan’ke si det, og ganske fyldig… eller bælfeit for å være helt presis. Forsynte seg grovt av søtsakene. Jeg synes det er rart. Espen er jo en kjekk kar.
– Absolutt.

– Det ble litt rar stemning da Lise kom til førstedagsfrokost – uten bacon. Du kjenner henne. Blondt bombenedslag. Hun er jo ganske livat og kler seg deretter, puppene på snei og korte skjørt og røff i kjeften. Det ble litt av et kulturkræsj. Hun hadde lært en ny dans og viste oss den – veldig bra. Jeg har aldri sett to kvinner mislike hverandre så intenst så fort. Det lå tjukt utenpå. Det virket som om Barbara ble provosert bare av synet av Lise. Hu er jo no’ for seg selv. Jeg er fan.
– Me too.
– Øydis og jeg var slitne, men svært glade da de dro. Endelig kunne jeg spise en banan… er glad i det, vet du. Da spurte Lise hva slags helvetes uvær av en muslimhurpe broren hennes hadde plukket opp. Hva skulle vi si?
– Hva om det blir barn?
– Orker ikke tenke på det.
– Kan bli pene barn. Mulatter.
– Du kan ikke si det ordet. Det står på lista til Øydis. Språkrådet fraråder også på det sterkeste bruk av det ordet. Rasistisk og diskriminerende.
– Vel, hva kan du gjøre?
– ingenting, men jeg skulle gjerne hatt mentalundersøkt sønnen min.
– Det tror jeg nesten jeg vil fraråde, Ralf. Sånt bidrar sjelden til familiehygge på lang sikt…
– Hva gjør jeg, da?
– På kort sikt?
– Ja.
– Bestiller mer øl…
          
 
                 
     

Støre var raskest til å snu seg. Jeg kjente igjen strekmunnen hans og alle rynkene hvori det trolig samler seg mye støv hvis han tar for lange middagshviler. Han virket forvirret, slik han har gjort en stund. Han så sliten ut. Han stirret på meg og registrerte en mann med hvit skjorte, grønn cardigan, slips tilvirket i utsøkt silke, blankpussede marsjstøvler og med et balltre i klypene. Jeg tøffet opp stemmen, det vil si… la den litt ned:

– Hvem i gloheite helvete er dere, og hva gjør dere her?

Tvedt hadde også snudd seg. Han sto oppstilt med armene i sersjantstilling.  

– Vi ser etter han som bor her, sa Støre og nevnte Reinholdts virkelige navn.

Jeg senket balltreet noen millimeter og knipset sigarettsneipen i en ikke ulekker parabelbane. Tvedt fulgte gloa med øynene og virket hypnotisert.

– Si meg, har ikke jeg sett dere før? På TV. Er det ikke Jonas Gahr Støre, og du… sa jeg og pekte på mannen med nedsunken underleppe:

– … er idrettspresident Tvedt. Er du her for å starte et nytt idrettslag? Vi har nok av dem her i by’n, trenger ikke flere… eller er du her fordi du deler dobbeltdyne med partisekretæren i partiet som kompisen din her prøver å lede. Vel, artig å hilse på dere, men det begynner å bli sent…  dere må nesten stikke avsted, gutter…

Tvedt var stum, men Støre er vant til å bable:

– Hør her, vi er her for å samtale med (kjære leser, her må jeg nesten bare skrive pip-pip-pip, for å holde Reinholdts virkelige navn utenfor offentlighet), han er en partifelle og det gjelder et sakskompleks av aller største viktighet der han er, om ikke helt sentral… men han er altså gjenstand for drøftelser innad i partiet som gjelder pågående vurderinger av flyt av informasjon og opplysninger ut i offentligheten, som vi anser ikke er i overensstemmelse med virkeligheten slik vi oppfatter den… hverken i nåtid,  eller fortid….  

Jeg lot ham bable videre mens jeg holdt øye med Tvedt, som virket litt utilpass. Så ut som om han lenget hjem til Kjersti.

– … og vi har grunn til å tro at pip-pip-pip har bidratt til offentliggjøring av materiale som er til skade for både enkeltpersoners og partiets omdømme…

Tom Tvedt slappet av i hvilestilling, jeg senket ikke balltreet no’ særlig, men jeg hadde gitt opp å følge med på Støres monolog, jeg fikk bare med meg bruddstykker og enkeltord: “Prosess og håndtering”, “jobber tett med dette”, “våre verdier og vårt regelverk”, “det er min oppfatning”, “slik som situasjonen er nå”, “lekkasjer”, “kort sikt”, “lang sikt”…..

Jeg synes jeg måtte stanse ham og spurte: 

– Hvem har lært deg å snakke sånn, Gro Harlem Brundtland? Hør her, min gode mann… du er på bortebane nå, og jeg orker ikke så mye lirumlarum så sent på kvelden. Får jævlig vondt i huet av det, serru. Dessuten er du kjent for å ljuge så det renner av deg, til og med på direktesendt TV ved et par anledninger. Husker du da du ble tatt i løgn av Pål T. Jørgensen… du nektet for å ha snakket med lederen i terrororganisasjonen Hamas. Pinlig, var det ikke… det er en youtube-hit. Blir aldri borte, den.

Jeg så at pulsåren på den ene siden av Støres skrukkete hals transportere en tiltagende strøm av røde blodlegemer. Han virket både forfjamset og gretten. Jeg besluttet å drive på:

– Her i området liker vi ikke løgnere. Vi liker ikke folk uten ryggrad, som vil innskrenke ytringsfriheten, som ville inngå en hemmelig og ikke helt statsautorisert avtale med verdens største kommunistland, med tanke på fortsatt laksesalg og gode politisk tone, og kanskje du så for deg en fremtidig ambassadørstilling i Beijing, etter statsministerperiode her til lands, men du blir ikke statsminister i Norge, kan du skjønne… du greide jo ikke engang å mobilisere den sikreste av alle stemmer, din kones… du burde sørget for at hun husket legitimasjon på valgdagen… og når det er sagt, begynner det som nevnt å bli sen kveld, og jeg har ikke tid til å stå her og pludre med dere. Min venn her har bedt meg om å fjerne dere, og nå tror jeg det er best dere drar deres vei.

Tom Tvedt hadde rettet seg opp og virket litt ilter.

– Og du Tvedt… burde ikke du vært et annet sted og sett på utgiftspostene i forbundet ditt. Reiseregninger og sånn, vet du. Du dreit deg forresten ut da du ble intervjuet på Dagsrevyen for drøyt et år tilbake. Det var vondt å se på. Jeg leder skigruppa i et lokalt og fattig idrettslag her i området. Ungene der selger lodd. Hvem tror du betaler for skismurningen deres… det gjør foreldrene deres… noen av de små plyndrer sparegrisen sin… og de er alle enige om at du bør ta kvelden snøggast råd… helt i tråd med meningsmålingen VG presenterte her om dagen. Skjønner ikke at du har tid til å stå her og henge. Tenk om VG får vite om det… idrettspresident på dagtid, Støres bodyguard på kveldstid. Nydelig liten oppslagssak.  

Det ikke så veldig vakre ansiktet til Tvedt ble ikke penere, men som ventet holdt han labbene i ro.

– Og du, sa jeg til mannen med skjerf… –  jeg har hørt rykter om at du driver med sånn BDSM. Jeg ante ikke en dritt om hva det er, men jeg måtte flire da jeg fikk det forklart. Lar du kona di svinge pisken mens du ligger fastbundet på en benk med stjerten i været, hvori innstukket mellom slappe rumpeballer en middelstor squash som på pikant vis kiler prostataen din og løfter deg til uante høyder? Eller er det omvendt, sprader du omkring kliss naken med lærmaske og… 

– Du… nå får du faen meg..    

– Så så, bare kødda, men dette er privat eiendom. Guttterrr, jeg må be dere gå. Jeg representerer huseieren her, og jeg er av ham bemyndiget til å opprettholde ro og orden på denne eiendommen… dere vet, eiendomsrett.  Hvis dere ikke går på kort sikt, vil jeg på mellomlang sikt bruke dette balltreet slik at dere på lang sikt ikke riktig vil huske hva som traff dere. Jeg har litt voldserfaring, for å si det sånn… så sent som i fjor sommer måtte jeg slå ihjæl ei fillebikkje med denne, den gikk ned på første slag. Vel, jeg teller til tre.

Før jeg kom til tre var de ute av går’n, gitt.

Jeg kjente en hånd på skulderen. Jeg snudde meg ikke rundt, jeg våknet – på Reinholdts sofa. Alle klærne på under et ullpledd. Han sto over meg og rugget på min venstre skulder.

– Hei, Torjus… våken? Klokka er mange, drømte du? Du bare sovna, noen få trekk før du ville vært sjakk matt. Gadd ikke vekke deg, jeg hadde vunnet uansett, og jeg tenkte at du trengte litt søvn. Straks egg og bacon. Kom igjen ‘a, sola skinner som bare faen, sa Reinholdt og stilte seg opp ved vinduet. Han lo og sa:

– Hva faen, du gjetter aldri hva som står på utsiden her. En gammal Fiat, en sånn Uno. Husker du.. skikkelig drittbil fra 80-tallet. Trodde alle de der var blott et dårlig minne.

– Hva sa du, en Fiat Uno?

– Jeg sa det.

– Er den punktert?

– Ehhh.. ser jammen slik ut. 

– Er den blå?

– Så blå som bare det…

– Kjenner du noen med sånn bil?   

– Neeiii.. den eneste jeg vet om som har kjørt Fiat Uno, er Jonas Gahr Støre…  når han ville snobbe nedover. Såvidt jeg husker ankom han en høytidelig tilstelning på Akershus festning i en sånn bil…ja, det er noen år siden nå. Denne her ligner, hans var også blå. Jajanei, nå er det frokost…for å si det sånn.                                

Jeg pleier ikke gå ut av døren med todagersskjegg, men jeg hadde ikke tid til å høvle.Jeg kompenserte med et stripet slips. Enkel windsor. Bilen startet. Jeg puttet en Doc’ halslinse i munnen. Jeg tråkket på gassen.

Det sto en blå Uno der. På skrått over på andre siden av veien… en svart BMW, slik som Reinholdt hadde sagt. Ingen mennesker å se. Jeg parkerte foran Fiaten og rygget helt inntil den. Fra baksetet plukket jeg frem et moderert balltre i hickory… avsaget, filt og pusset. Jeg er ikke så jævlig svær, ikke så sterk, men jeg er ganske bevegelig, og jeg vokste opp på Åssi’a. Dessuten liker jeg å gå med slirekniv i beltet. Jeg liker å slipe den, også… med brynestein fra Eidsborg. Begge Fiatens venstredekk var som smør å regne. Lyden av luft som vil ut minnet meg om den gangen jeg punkterte det ene bakdekket til rektoren på ungdomsskolen før jeg gikk hjem og ikke gjorde lekser. Rektor Arntzen. Jeg ble nesten grepet av søt nostalgi der jeg sto og så opp i vintermørket som jeg tror holdt over null grader. Den svarte BMWen bare sto der og gjorde ikke noe av seg.    

Inngangsdøren til Reinholdts enebolig er ikke synlig fra veien. Man må opp en oppkjørsel, forbi en gavlvegg, og så til venstre. Jeg gikk ikke der. Jeg hoppet over mispelhekken, inn i hagen, forbi Reinholdts snøtyngede epletre. Jeg ringte fastnummeret hans. Han svarte:

– Hvor er du? Jeg så deg parkere.

– I hagen din. Jeg synes litt synd på epletreet ditt, henger med greinene… skal jeg fjerne litt snø? Den er tung. 

– Drit i det. De står utenfor døren her, de ringer på. Jeg har ikke lukket opp, selvsagt. Det er Støre, det er jeg sikker på… og en høy, mørk fyr. Kraftig. Idrettstype. Ser ut som en dørvakt.

– En av greinene er brukket, men det ser ut til at det går bra. Epletrær varer uansett ikke evig… nåvel, hvordan er de kledd?

– Støre, jakke til midt på lårene. Den kraftige karen har hvit skjorte og lang frakk. Det er noe kjent med ham. Han ligner en mindre pen utgave av Al Gore, den gangen han var presidentkandidat. 

Jeg børstet litt snø av skuldrene mine og tannpirket vekk noen entrecôterester. Jeg spyttet.

– Ok, Reinholdt, tenk… det er viktig. Du har sett den svære karen før. Hvem er han? Bruk huet?  Han er ikke i noe livvakttjeneste, det er utelukket. Tenk på landsmøter og andre fyllefester. Forestill deg fyren i dress og med slips. Tenk vidt. Tenk deg ham sammen med damer… 

Det ble stille. Lenge. Jeg trodde Reinholdt hadde lagt på. Jeg begynte å fryse på føttene og sparket i snøen. Jeg håpet å rekke Kveldnytt… kanskje no’ om Janne Jemtland i Brumundal. Jeg tente en Lucky, .

– Er du der?

– Jada, Reinholdt.

– Jeg vet hvem det er, det er helt utrolig – Tom Tvedt. President i Norges idrettsforbund. Han er ille ute om dagen.  

– Hæææ…  Tom Tvedt, han som ikke er så veldig ønsket i jobben sin…hva faen gjør han her sammen med Støre? 

– Han er samboeren til Kjersti Stenseng. Dette er som en film av aller skraleste sort, jeg tror faen meg han opererer som muskelmann i kveld. Tror han opprinnelig er fra Stavanger-kanten et sted.  Men pass deg for Støre, også. Han har en fortid som voldsmann, i unge år. De har ringt på mange ganger, de vet at jeg er her. Ser ikke ut til at de vil gå.

– Er utelyset på?

– Ja. 

– Javel, bare slapp av, finn deg en stol og en boks øl, sa jeg og merket at jeg smilte.

 Stavanger. Jeg har aldri greid å ta stavangermål alvorlig.Det er no’  narraktig over hele dialekten.. et talemål for klovner. Jeg kom også i tanker om ei Stavanger-tøyte jeg ble kjent med i unge år, som ga meg klamydia før hun dro hjem til juleferie uten snø. Fysj og pføyy. Jeg tok frem balltreet og baset gjennom snøen. Jeg tenkte på tenårene mine, da jeg hadde dilla på trylling og lærte litt om effekter, illusjoner, falskspill og: Overraskelesmoment. Sant å si regnet jeg med suksess.

Jeg listet meg frem til hjørnet. Jeg hørte dempede stemmer, hvorav en fra Stavanger, kanskje Randaberg. Jeg har øre for dialekter. Jeg hengte frakken på Reinholdts gressklipper, som burde vært satt under tak. Jeg smugtittet om hjørnet. De sto med ryggen til. Jeg strammet begge hendene rundt hickoryen og banket det knallhardt i hjørnet så det sang i villmarkspanelet. Et halvt sekund senere sto jeg foran dem… tre meter unna.

Fortsettelse følger.. hvis Reinholdt synes det er greit… 

–                                 

Telefonen ringte. Hvem faen? M, T eller kanskje E… ehhh – meget tvilsomt. B, F, HC, K, R eller U? Nix, det var Reinholdt:

– Faen i helvete…

– Burde du ikke pusse litt på muntligheten din, Reinholdt? Det finnes en bok om det, Muntlig kompetanse, heter den. Det er greit med banning, men litt innhold er også bra.

Han svarte ikke, det ble helt stille. Reinholdt var borte. Jeg la vekk telefonen og drakk litt mer av calvaen jeg hadde skjenket meg. Jeg tenkte ikke mer på min venn tegneren og fotografen. Det ringte igjen. Ukjent nummer. Vanligvis gidder jeg ikke besvare anonyme anrop, men jeg gjorde et unntak.

– Det er Reinholdt. Ringer fra en annen telefon. Den andre ramlet i dass, for å si det sånn..

– Du store Houdini… hvordan gikk det til?

– Du vet at jeg må pisse når jeg blir nervøs. Jeg pissa da jeg snakket med deg, og telefonen glapp ut av hånden…

– Ta den opp, demontér alt du kan, ta ut batteri og SIM-kort, skyll den i lunkent  vann… legg den i komfyrovnen, svakeste varme med luka på gløtt…

– Ja, holder på.. vent litt ‘a…

Jeg kortet ventetiden med å klø meg i ræva.

– Det er gjort… faen, jeg vet ikke min arme råd.

– Ro deg ned.. hva står på?

– Ække til å tro… en svær, svart BMW – SUV-type… har kjørt forbi huset mitt flere ganger. Noen ganger stopper den og står stille en stund. Så kjører den, kommer tilbake…. jeg har sett den bilen før. Den har sifferne 15 i regnummeret. Jonas Gahr Støre har brukt den. Jeg er sikker.

– Du Reinholdt… hva har du puttet i deg nå. Du skulle jo redus….

– … faeeeen, der kommer den igjen.. den forpulte bilen. Sotete vinduer.. hællvete….

– Døhhh, ro deg ned nå. Er det noen homosykler der?

– Hæææ?

– Harley Davidson.

– Selvsagt ikke, det snør!

– Ja, det er sant. Dumme meg. Vel, da er det nok ikke Hells Angels.

– Tror du dette er morsomt, eller..

– Neida, jeg tror bare stemningsleiet ditt er….

-… vent litt. Satan… noen gikk ut av bilen og går bortover veien her, med mobiltelefon på øret .

– Kjersti Stenseng? Raymond Johansen? Gro Harlem Brundtland?

Jeg ventet ikke på svar. Jeg la på. Orker ikke høre på rusa tullebukker. Jeg vendte tilbake til calvaglasset mitt og rakk ikke løfte det mer enn tre ganger før det ringte igjen.     

– Du Reinholdt!! Jeg prøver å drikke meg full her, men det går jo ikke når du forstyrrer helt tiden.

– Sorry, men jeg er redd. Jeg tror det er Raymond Johansen som sitter i bilen. Og rett før jeg ringte, kjørte en blå Fiat Uno forbi, fra 80-tallet. Hvor mange tror det finnes av den typen igjen på veiene? 

– Ikke mange.

– Støre hadde en sånn Fiat, akkurat maken… blå..

Jeg lo så jeg måtte finne meg et sted å sette meg. Jeg valgte dassen.  

– Der kommer den tilbake… Unoen. Vent litt.. den stopper. Faen, det er Støre og han ser grinete ut. Han smiler ikke. Det er Støre, jeg ser det på ganglaget og det røde skjerfet. Mørk jakke og en blå og hvit strikkegenser… setesdalsmønster eller no’… jeg har sett den før. Det er faen meg Støre, han ser opp mot huset her..

– Einar Gerhardsen og Jens Christian Hauge… sitter de i bilen, da?

– Slutt å kødd… det brygger opp til no’. Du må komme. Faen, jeg driter snart på meg… ta med deg den Winchester-hagla di, den du arvet av morfaren din… som bråker så fælt. Fort deg!

– Reinhold, jeg har drukket..

– Det har du sikkert, men det har ikke hindret deg før. Det er jo bare fem minutter… purken er aldri i området her. Vær så snill… pliiiiiiiiis.

 

Fortsettelse følger… hvis Reinholdt synes det er greit… 

       

 

Telefonen ringte i går kveld. Henimot midnatt.  Nesten ingen ringer til meg. Vanligvis er det noen som vil selge noe, eller det kan være en av døtrene mine som lurer på om jeg lever, eller spør om jeg ikke snart skal skjerpe meg litt – sånn generelt. Men på denne tiden av døgnet? Jeg så på displayet. Det lyste. Intet navn, ei heller noe nummer. Jeg løftet telefonen fra bordet og trykket der det står «motta anrop», eller noe sånt. Sant å si var jeg ganske trøtt, Jeg hadde pusset tenner og tisset, slukket lys og sånn. Men jeg løftet telefonen og sa:

-Ja, det er Torjus.

Det skurret litt i telefonen noen sekunder. Så ble det helt stille… så stille at jeg nok ville hørt en bille bærsje på en bomullsdott.

– Har du en lenestol i nærheten? Det er mamma.

Jeg ble stående, midt på parkettgulvet. Kroppshårene reiste seg. Stemmebåndene mine stivnet. Jeg rev meg løs fra pletten jeg sto på og fant en lenestol, den eneste jeg har. Jeg sank nedi og holdt telefonen hardt mot høyre øre. Et raserianfall var underveis. Det kunne jeg kjenne, men plutselig stoppet det, som om noen hadde slått av en bryter og brutt en elektronstrøm. Det var stille. Jeg sa ingenting, bare lyttet, men det var bare stillhet… en slik man ikke tror finnes. Så var stemmen der, jeg kjente den igjen:

-Det er meg, gutten min… du hører riktig.

Jeg fulgte første innskytelse og trykket på det røde feltet som avslutter samtaler. Fånyttes. Telefonen virket ikke, eller jo… det gjorde den.

– Du trenger ikke bruke telefonen. Du kan holde en kaffekopp mot øret, eller en bukett liljer. Du  trenger ikke det engang. Du kan gå omkring uten noe som helst og du vil høre meg, og jeg vil høre deg. Jeg har den gamle Nokiaen, vet du… connecting people.

Hun lo slik jeg husker og spurte om jeg satt godt. Jeg svarte ja og sa ikke mer. Jeg stirret i taket, dernest ut av vinduet og tenkte at jeg er i ferd med å gå fra forstanden. Det var mørkt der ute. Jeg holdt telefonen inntil høyre øre.

– Ikke vær redd, kjære deg. Det er mammaen din. Jeg vil bare snakke med deg litt.

-Du er… ehhh…

–  Ja, vennen min… jeg er der du tror jeg er. Ikke spør hvordan det er her, det er vanskelig å forklare… umulig, men jeg har det bra, veldig bra. Jeg er blant venner. Jeg kan si så mye at det er aldri er mørkt her.

– Du ble borte, mamma. Søndag. Januar. Jeg var på ski. Åtte år siden… i dag. Du bare fløy avsted.

–  Jeg vet det, men det var ikke jeg … det vil si… jeg fløy ikke. Jeg satt i lenestolen min. Plutselig ble alt helt annerledes. Fjernsynsapparatet ble mindre og mindre, helt borte. Jeg kjente noe som løftet meg ut av stolen. Nei, ikke vinger, trengte ikke det. Det er litt komplisert det hele, men fjernsynet ble borte og alt annet også. Ja, jeg fløy av sted… på sett og vis. Det er riktig, det.

– Jeg savner deg, mamma. Ikke bare jeg…

– Det vet jeg, gutten min. Men det trenger du ikke. Husk at jeg er der… hele tiden.

– Men hvorfor… du… 

– Hvorfor jeg ringer? Vel, jeg er mammaen din og synes vi trenger en prat. Jeg ville ringt før, men her er… hva skal jeg si… telenettet er ikke helt, vanskelig å forklare… ikke helt som hos dere.

– Det aner meg.

– Du fant det ikke.

– Fant hva?

– Du vet hva jeg mener. Du lette lenge. Jeg ble veldig glad da du ikke fant det. Lykkelig, som bare en mor kan være.

Jeg sank ytterligere ned i stolen og holdt telefonen hardt mot øret og tenkte at den mååå snart være tom for strøm. Ikke ladet på lenge, men den virket:

– Jeg vet hvordan du har hatt det i det siste. Jeg har grått, men blitt trøstet. Jeg vet hvordan du har det nå… og jeg er glad, men også lei meg. Ingen kjenner deg bedre enn jeg. Jeg er jo mammaen din, jeg oppdro deg, vet du. Du er en god gutt, men du har gjort ting som ikke er så bra. Du har ikke gjort slik som jeg lærte deg. Du har gjort noen ulykkelig, og da blir man ulykkelig selv… kjenner du ikke det? Du vet… kalde hjerter… ikke så behagelig. Du har glemt å være god, som jo er det viktigste av alt.

– Ehhh… jeg vet ikke om…    

– … tøysekoppen min, selvsagt vet du. Jeg vet at du vet. Men jeg jeg burde ringt før… leeenge før. Men du vet… teleteknologien her er ikke … jeg har ikke noe rede på det, men… vel, lenge siden du leste Paulus?

– Korinterne?

– Det var retorisk, jeg vet det er lenge siden. Men noen ganger trenger man bare et puff, som den gangen jeg dyttet litt på deg første skoledag – uten at du merket det. Du ville jo ikke på skolen. Husker du? Fryktelig sjenert. Og du likte ikke lærerinnen – med svart innfatning rundt brilleglassene. Men jeg puffet litt, uten at du merket det. Da gikk det bra.

– Jeg er glad i deg, mamma.

– Det vet jeg… og jeg er glad i deg, men nå må jeg nesten avslutte. Det skal være en tilstelning her.

– Fest.. så sent?

Hun lo igjen, og jeg smilte. Jeg hørte en bil passere på utsiden.  

– Det er ikke tid her, ingen timer og minutter… ingen sekunder. Ingen klokker. Man er… og noen ganger går man på fest. Artig. Mennene står i kø for å danse med meg, og noen ganger begynner de å slåss. De sier jeg er en engel og vakker som en junimorgen. Da må jeg le. Det er jo sånn menn er. Neida… bare tuller, jeg. Vi tuller endel her…  

Jeg måtte le. Reiste meg opp fra stolen og glemte en liten stund at hun var der hun er:

 – Du som har oversikt, mamma… tror du Støre noen gang blir statsminister i Norge og at Trump får en ny periode?

Hun lo igjen, som en fjellbekk midt i mai.     

– Blås i de to. De er ikke viktige. Du vet hva som er viktig.

– Ringer du tilbake snart?

– Vet ikke, kanskje en gang… men jeg er jo hos deg.

– Tror du vi ses, mamma?

– Jeg tror det… håper. Tro og håp, vet du. Viktig.

– Ja… 

– Ha det bra, gutten min..

– Ha det godt, mamma…

 

Telefonen ringte i sted. På displayet sto et navn som egentlig er Reinholdts. Jeg tok den og rakk ikke si noe før han:

– Faen, helvete er løs. Har du fått med deg nyheten om de 15 fylkeslederne i Arbeiderpartiet som har rablet sammen et opprop, en protest mot lekkasjer som rammer ledelsen i partiet, især Kjersti Stenseng og Anniken Huitfeldt?

– Ja, jeg registrerer at de protesterer mot lekkasjer fra anonyme personer, men de er selv anonyme –  med unntak av Cecilie Myrseth. Jeg har ihvertall ikke sett noen liste over de fjorten andre. Jeg ler meg ihjæl. Når skal folk i det partiet begynne å opptre som seg selv? Vet du forresten noe om Myrseth? Nice. Har Giske prøvd seg? 

– Nå må du gi deg, jeg tør ikke mer. Det brenner under tøflene mine. Noen har lest bloggen din, for å si det sånn. Noen har sikkert snakket sammen, også… slik man gjør i Arbeiderpartiet.

– Slapp av, Reinholdt. Jeg kommer til å holde tett. Din identitet er trygg hos meg.

– Men du aner ingenting. Partisekretær Stenseng er ei mektig reim. Hun skjeller ut Støre når det passer henne, og hun er oppvokst i Nord-Fron… ikke den mest siviliserte plassen i Norge. Vi snakker Oppland og dårlig hjemmebrent i hvert hus og uthus… og du vet hvordan den slags drikk sliter på hjernemassen. Hun er ikke helt… ja, jeg er redd… for knærne mine.

– Så så, Arbeiderpartiet er kanskje ingen søndagsskole, men de driver vel ikke med vold, eller gjør de? Haakon Lie er forresten død. Har du hørt noe fra Stenseng?

– Nei.

– Da kan du sikkert ta det med ro.

– Tror du torpedoene i Hells Angels ringer før de banker på døra?

– Kanskje ikke, men hvordan er Stenseng på fest, forresten. Hun har kjæreste, men det er jo ingen hindring i Arbeiderpartiet. Hun har en god tone med Giske, skjønner jeg. Har de to… ja, du vet…

– Ingen kommentar. 

– Reinholdt, du vet hva ingen kommentar vanligvis betyr?

– Ingen kommentar… for å si det sånn… 

Det finnes lite, kanskje ingen bildedokumentasjon om Trond Giskes fremtreden blant kvinner i Arbeiderpartiet og AUF. Derfor må vi nøye oss med denne tegningen: Nybarbert Giske prøver å bli kjent med en dame på et landsmøte i Arbeiderpartiet for noen år siden. Tegneren vil være anonym, men han var på pletten og tegnet i full fart.

Tegneren er AP-medlem og har i mange år virket som en slags hoffotograf på Arbeiderpartiets arrangementer. Men utpå kvelden er det alltid fotoforbud, men ingen har tenkt så mye på at han – la oss kalle ham Reinholdt – er en glitrende tegner, og han fører blyanten i en helvetes fart. Jeg kjenner ham godt og har bedt ham vennligst oppgi sin anonymitet, kan det være så nøye? Er det ikke på tide snart at noen i Arbeiderpartiet avstår fra feighet og sier det som det er?

– Stå frem!!!! Ærru gææærn, det skulle tatt seg ut, og du aner ikke hva som foregår på slike partitilstelninger. Du skulle bare visst. På samme landsmøte tegningen her er fra, var Støre og… ja, Gro Harlem Brundt…

– … du mener ikke at Støre og Gro Har…..    .  

– … jo, eller…   hun hadde… hva skal jeg si… kan nesten ikke si det. Jeg kom uforvarende på dem, jeg lette etter ei bøtte og vaskesaker. Du skjønner… Alette Trøtteufsstøga hadde kastet opp på dansegulvet og litt på Eskil Pedersen… hun var ikke helt frisk… nåvel, jeg åpnet bøttekottet og der var… Støre og… vel,  han er litt av en friskus, for å si det sånn. Det var jo Gro som hentet inn Støre til politikken, i 1989… såvidt jeg husker. Han var veskebæreren hennes.

–  Hva gjorde de? 

– Hvis du lover å ikke skrive det, eller si det til en levende sjel.

– Kors på halsen, ti kniver i hjertet og mor og far i døden, sa jeg og fikk en historie så ellevill at jeg måtte holde meg fast i en nytent sigarett. Min venn tegneren er en ærlig og etterrettelig mann. Jeg ble stum og fikk ikke frem annet enn:

– Saft suse!

– Det kan du si… apropos saft. Visste du at noen AUF-kvinner like å tappe litt sånn saft fra seg selv … ja, du vet sikkert hva jeg mener … og smøre øverst på vinglassene til de eldre og mektige partigutta. Det er fort gjort, de er svært rutinerte og gjør det veldig fort. Det er lett å komme til kilden, det er jo tradisjon i AP at kvinner ikke har så mye annet en seg selv under festkjolen, for å si det sånn…

– Du kødder??

– Nix, gammelt AUF-triks. Tradisjon. AUF har en lang historie. Det startet allerede i 1903. I 1927 fusjonerte Venstrekommunistisk ungdomsfylking og Norges sosialistiske ungdomsforbund til Arbeidernes ungdomsfylking. Siden har det vært fest, for å si det sånn. Kilder jeg ikke kan røpe hevder at AUF-nestleder Rakel Seweriin lanserte safttrikset på slutten av 30-tallet. AUF-jentene var jo litt av noen flokser, og tradisjoner står sterkt i Arbeiderpartiet.

– Var det også tradisjon blant AUF-pikene å la seg penetrere av Jens Christian Hauge? Han var jo litt av jentefut.

– Pikenes Jens forsynte seg grovt. Under krigen var han Milorg-leder og sendte kone og barn til Valdres. Mens de levde seterlivet, hygget Hauge seg i en fin leilighet i Oslo, sammen med sin elskerinne Mathilde.  

– Si meg, har du inntrykk av at Anniken Huitfeldt og Giske har, ja du vet…

– Man er henvist til gjetninger, jeg har ikke observert dem i situasjoner som… vel, de har alltid hatt god kjemi. Det er ulike oppfatninger i partiet om de har…

-… pult?

– Det sa du. Jeg sa det ikke, sa Reinholdt og fortalte med dempet stemme en historie som involverte flere kjente AP-politikere på samme hotellrom og som ikke hadde så mye klær på seg natten etter et landsmøte mot slutten av 70-tallet .

– Var Reiulf Steen med?

– Ikke som jeg vet, kanskje han var for full.

– Hva med Jens Stoltenberg? Jeg har hørt rykter, noe om kona til bestekompisen hans.

– Jens er gift.

– Fanatisk?

Reinholdt lo den hese og raspende latteren sin og sa noe jeg ikke kan skrive, men som involverer noe jeg selv aldri har gjort.

– Hva med Raymond Johansen? Jeg nekter å tro at han kan ha forsynt seg av kvinnenettverket i Arbeiderpartiet. Han er jo så skikkelig og blir veldig alvorlig og skuffet når han hører om partifeller som tafser på hverandre og gjør slike ting som stundom fører til barnefødsler, eller selvbestemt abort.

– Vel, hva skal jeg si. Han var jo rørlegger i unge år… og har man først lært å koble rør, glemmer man det ikke. Jeg sier ikke mer.       

– Men det derre safttrikset du nevnte, det virket vel ikke nevneverdig på Martin Tranmæl?

– Seff ikke, han drakk ikke vin. Han var avholds og dessuten skinkerytter.

– Einar Gerhardsen, Haakon Lie og Tranmæl var stadig vekk på tur i Nordmarka og overnattet på hytta til Gerhardsen. Werna Gerhardsen var aldri med, ække det riktig? Hun var forresten ganske betatt av kommunistene i Moskva, og mange mener hun sto i med KGB-spionen Jevgenij Beljakov.

– Joa, det er riktig.. men altså… det var varme sommerkvelder og politiske diskusjoner rundt bålet utenfor hytta til Gerhardsen. Ingen faghistoriker har dokumentert at det ikke tid om annen oppsto litt sosialistinternasjonalhomoerotisk atmosfære i skinnet fra flammene. Dette var i de glade 20-årene. Tranmæl var 18 år eldre enn Gerhardsen, Lie var enda yngre, nærmest for lammekjøtt å regne. Litt underlig at en noenogførtiåring gadd henge med småkidsa – med mindre… 

– Du mener ikke at Tranmæl tok seg til rette og, ja… du vet..

– Du har virkelig grisete fantasi, jeg har aldri tenkt i slike baner, sa Reinholdt og lo høyere enn han pleier.  

– Var det etter en av disse hytteturene Haakon Lie uttalte at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole?

– Det kan tenkes. Ingen har kunnet dokumentere noe annet. Men han Haakon var ikke så veldig homo av seg, og han gikk alltid i rutete tømmerhoggerskjorter. Under krigen var han i USA og forelsket seg i ei tøyte han fant, kanskje på en støvete gate i nærheten av et bordell i Texas . Han må ha glemt at han hadde kone og to tenåringsdøtre i Norge.        

– Men Reinholdt, dette med Giske. Hva er det med ham? Er det slik at han egentlig ikke har drag på damer og er blitt avvist hele tiden, og at disse varslerne er et lite utvalg huppetitter uten humor, eller er det sånn at han har feid en hel haug AP/AUF-damer som er fornøyde og ikke ser noen grunn til å klage, og at man må knuse noen egg for å lage omelett?

– Ikke si dette til noen, men jeg er en nær venn av Giske, og jeg kan ikke gi deg mer enn jeg har gjort. Du vet… det er fraksjoner i Arbeiderpartiet, og jeg tilhører den fløyen som til enhver tid er toneangivende, for å si det sånn… slik som de fleste. 

– Har jeg forstått det riktig om jeg hevder at Arbeiderpartiet er en slags tumleplass for overkåtinger og slurpe våte damer, og at politikken rett som det er kommer litt i skyggen? Valgkampen 2017 var jo ikke helt prima.

– Vel, du sa det. Jeg sa det ikke.

– Hadia Tajik er forholdsvis nyskilt, og noen mener Støre er en kjekk mann, selv om han ser ut som en 70-åring. Tror du det er noe mellom dem? Kjemien virker god.

– Njææ… vet ikke, men i Arbeiderpartiet kan du ikke utelukke noe. Men jeg tror du kan se bort fra muligheten for at Støre noen gang blir statsminister. Han ha’kke det som trengs. Ikke bare jeg som mener det. 

– Reinholdt, før du smyger avsted… finnes der én person i Arbeiderpartiets historie som man med noenlunde sikkerhet kan si ikke glemte hvem hun/han var gift, eller kjæreste med?

-Tryggen.

– Hæææ?

– Trygve Bratteli…

 

Av VG fremgår at Anniken Huitfeldt først nå skjønner at det som var hersketeknikk nå er å anse som seksuell trakassering. Hun sier også at hun har “sett yngre kvinner forelske seg i eldre menn og gitt mennene beskjed om å ligge unna”. Jeg tolker henne dithen at “mennene” er  andre menn, herunder også kanskje yngre menn uten særlig makt. Vel, kvinner liker makt, det vet vi. Alle vet også at mange kvinner ikke går av veien for å innlate seg med menn dobbelt så gamle som dem selv og vel så det.

Huitfeldt sier videre at opptil flere kvinner har ringt henne og sagt at “jeg var jo veldig forelsket i ham, men jeg skjønner nå, at siden han var mye eldre – så var det maktmisbruk.”
Hvor ble det av forelskelsene? Var det slik at de gamle mennene dro hjem til konene sine etter partiarrangementene og etterlot  AUF-pikene med hjertenssmerte? Hva skal man si? Aner ikke, men man kan jo le ørlite grann..

I Nettavisen fremgår påstander om hva Trond Giske skal ha drevet med i Arbeiderpartiet de senere år, og det er ikke mye å bli imponert av – om man kan få uttrykke seg slik. Her er CVen:

2008: 18 år gammel AUF-jente ble med Giske for å hente øl. Han forsøkte å kysse henne og ta henne på ryggen. Hun låste seg inne på en dass. Året etter prøvde Giske seg litt igjen. Han var visst litt full, men det gikk i dass igjen. Giske bestrider detaljer i pikens historie.
2014: Moden kvinne i 30-årene ble med Giske hjem. De pratet og drakk .Han ville kline litt og kanskje litt mer. Han ble avvist. Han gikk og la seg. Hun la et pledd over ham og gikk.
2013: Moden kvinne i 30-årene tok drosje med Giske, etter et partiarrangement. I bilen tok han på låret hennes  Så dro de på pub, og hun satt på fanget hans. Han strøk henne over ryggen og rumpa. Deretter dro de hvert til sitt.
2017: Moden kvinne i 40-årene tar med seg Giske opp på sitt hotellrom etter nachspiel til sen morgen. Han skulle hente noen papirer. Hun ville dusje. Giske spurte om å få bli med og begynte å kle av seg. Hun sa nei. Giske gikk.
2012: Kvinne hevder at Giske skal ha holdt henne og kysset henne.
2012: Kvinne sier hun møtte Giske i en korridor, og at han ville kysse henne. Han ble avvist. Han ga seg.

Av dette kan avledes at Trond Giske har oppført seg som en full 18-åring på Øyafestivalen. Jeg skjønner ikke hva Hadia Tajik er sjokkert  over. Noen har sagt at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole, men jeg veit ikke, jeg…   
    
  

 

 

Ikke mottatt forslag til fortsettelsen på historien om Hilda M. Ikke ett. Overraskende. Jeg trodde en og annen ville bruke fantasien litt og forestille seg en, eller flere fortsettelser. Noen stikkord, et og annet hint. Nix. Nada. Så hva gjør man? Da lar vi Hilda M være og skriver noe annet. Hva med Aasmund Olavsson Vinje? Spranget fra Hilda M til A. O. Vinje er drøyt… veldig drøyt. Hvorfor Vinje? Han har vært død i snart 150 år… og hvem leser Ferdaminni fraa Sumaren 1860 i dag? Ikke mange, ikke Hilda M… ikke jeg heller. Så hvorfor? 

Den opplagte grunnen er at han ble født i 6. april 1818 og at det blir tredagers 200-årsfest til våren.

Festen skal være i Vinje, der han ble født… lengst nord og lengst vest i det området som i 1919 skiftet navn fra Bratsberg Amt til Telemark, en modernisert sammenstilling av norrøne Þila og mǫrk, der sistnevnte betyr mark, eller skog og førstnevnte benevner folkegruppen “teler” som etter sigende var ganske røffe av seg og kastet seg inn i kampen mot Harald Hårfagre i slaget ved Hafrsfjord. Harald vant, men det betød ikke at telene lot seg legge i rør. Telebøndene tok sterk avstand fra alle tilløp til kristningsforsøk. De neket å betale skatt, og de dreit i alle som ville lage ugreie og hvis ikke det nyttet, tok de bare frem slirekniven og skar opp buker og kuttet struper. Telebøndene var simpelthen klin gærne og ansett som de mest voldelige i landet. Ingen kødda med telene.

Dette vet jeg, fordi jeg har har røtter i kommunen rett sør for Vinje. Der har jeg en liten plett arvet fra min mor som var så “ømelig gild og ven” at det er vanskelig å tro at hun stammer fra disse gæærne telebondemenn som hadde kuer ved navn Klamrihønn, og hesten heiter Harkar og garden “Riadiviadionstantiadiodiodisjumsjumsjum” og som ikke gikk av veien for å skjære omkringrekende skattefuter opp i strimler, fôre grisen Ringtryn og grave ned restene bak “fjosi”.    

At vera Døl, skrev Vinje. Jeg kjenner meg igjen. Jeg liker å gå med kniv hengende fra beltet, men det er ikke lett å være døl i byen. Derfor må jeg bare dra til Vest-Telemark tid om annen, til plassen jeg kaller Bakenfor bortenfor. Der slår jeg meg litt løs og kjører rett som det er traktor i fylla og fyrer av begge løpene i hagla etter den satans hakkespetten som liker å lage hull i låven min, og hver sommer blir jeg nesten litt betatt av sauene omkring som sender meg skjelmske blikk; telesøyene er litt av noen tøyter – det er noe alle vet –  men et sted går grensen, føler jeg.

Nei, nå skriver jeg meg helt bort  igjen. Dette skal jo handle om Aasmund Olavsson Vinje. Vel, han var en pokker til kar. Han var ikke som Ibsen, som satt stille bak sitt snobbete skrivebord i Arbins gate og skrev drita kjedelige historier om frustrerte fruer som ville gå fra mannen sin, eller hoppe i fossen, eller om helt ellevilt sinnssyke familieforhold og stakkars Hedvig, fjortisen som til slutt kryper opp på loftet og med farens pistol skyter seg selv til døde med kaniner og en skadeskutt villand som vitner.

Nope, Vinje drev ikke med slikt lirumlarum. Han reiste omkring og skrev det han så. Han var reporter, skrev landsmål og var blant annet Drammens Tidendes Christiania-reporter og ble mer lest enn Bjørnson. I 1958 etablerte han sin egen blekke, ukebladet Dølen – der han skrev akkurat det han ville – på landsmål. Han satte ny standard for journalistikk. Han hadde juridisk embedseksamen og førte noen saker, men det var skribent og dikter han var. Hvem skrev “Blåmanm blåmann…” og “Ved Rondane”. Det gjorde Vinje. Hvem ga navnet til det fjellområdet som i dag heter Jotunheimen, hvorved Eidsbugarden, der Vinje var den første til å bygge hytte og der Vinjerock arrangeres årlig (Det er saa viktig aa kosa seg!). A. O. Vinje var en døl, men egentlig var han det ikke. Det grodde ikke mose og sopp mellom tærne hans – næret av stinkende, ukegammel tåfis. Han er en bauta og står som en påle i norsk diktning og journalistikk.

Vinje giftet seg sent, i 1869 – med Rosa Constance Sophie Kjeldseth. Vinje var 51 år, men hadde krutt nedentil. 12. april 1870 døde Rosa Constance etter å ha født sønnen Olav. Vinje tok det tungt. Han var syk og ble ikke bedre av død kone. Han ble innlagt på Rikshospitalet, men ville ut og til fjells. Han dro 26 .juli, kom til Gran på Hadeland to dager senere og fikk husly hos sin venn og pastor Anton Christian Bang. Morgenen 30. juli ble han funnet død. Kreft i magen, som kanskje hadde utviklet seg tregere var det ikke for Rosa Constances død. Anyway… 11 år tidligere hadde han skrevet:

Det fyrste du hever at gjera Mann,
det er at døy,
naar ikkje lenger du elska kann
den fagre møy

 

Nesten ikke en sjel som likte mitt forrige innlegg, om Jonas Gahr Støre og hans nestleder som ikke er nestleder lenger. Men jeg kan ikke unnlate å si at Støre burde ta frakken og gå. Alle vet at han ikke duger som statsminister, men han ække brukandes som partileder heller. Han burde forresten tatt sin underordnede Tajik litt i ørene. For hun har ører. Det har jeg sett. Vel, vi driter i Støre, Giske, Tajik og resten av gjengen og taster noe annet:

 

Dette er en sann fortelling, eller begynnelsen på en. Den foregår på en liten kystplett noen mil fra der jeg bor. Jeg vet ikke om jeg vil skrive hele fortellingen. Ække sikkert den er så interessant, sant å si er jeg i tvil… men jeg liker å skrive om saker og ting. En begynnelse, men vet ikke om jeg fortsetter. Det kommer an på om dere få  – som leser det jeg skriver –  vil ha mer. Hvis dere vil det, kan jeg forsøke. Imidlertid vil jeg ikke ugjerne ha tips om hvordan denne historien kan, bør eller skal utvikle seg. Ikke sikkert at det blir mer enn dette. Det avgjør dere. Historien foregår i romjulen… da man spiser brente mandler, spiller brettspill og ikke tror på julenissen. Altså: Kom med forslag om hvordan dette utvikler og innvikler seg og kanskje tilsist avvikles. Hvis forslagene er gode, vil jeg vurdere å fortsette. Hvis ikke, drar jeg til Amsterdam og leier meg en sykkel uten gir.
      

Vifte på en vedovn. Jeg hadde aldri sett en slik før. Viftebladene snurret rundt og dyttet varmluft. Jeg løftet på den, snudde den. To ledninger og noe greier og jeg forsto at den plukker varmeenergi fra vedbrenning og gjør den om til kinetisk energi, helt i tråd med det jeg lærte på reallinjen i gymnasdagene. Gennnialt. Jeg var fascinert. Jeg hørte noe skrammel og en stemme som nynnet litt… ute fra kjøkkenet. Egg og bacon. Jeg så meg omkring i stuen. Bohemsk. Rotete uten å være rotete. Sofa dekket av et teppe. Grønne ryggputer. Mørkt tregulv med hakk og spor av liv. Hvite roser i en vase. 
Jeg var ikledd kun en blå boxer og en hvit T-skjorte, og jeg tenkte at det er best å få på seg fillene. Datteren i huset kunne dukke opp hvilket sekund som helst, kjæresten hennes også… som kvelden før lignet Christopher Walken da han lo. Vi hadde spilt et slags kortspill, og han lo høyt og ofte og lignet altså en ung utgave av Walken. Ved hans side satt kjæresten, datteren i huset… la oss kalle henne E. Søt. Kul. Hun røkte Lucky Strike. Ved min side satt hun som var grunnen til at jeg var der, Hilda M. La oss kalle henne det. Barføtt. Hun var ikledd en løstsittende bukse og en svart topp. Oppsatt hår, tykt. Grått, med kjøpt farge på vei vekk. Vakker, simpelthen. Hun dyttet føttene sine oppi fanget mitt, og jeg skvatt litt. De lignet på en prikk min ekskones, og min yngste datters. Rart. Underlig å ta i. Jeg gjorde det, og det føltes bra. Solide. Sånne man kan gå mange mil med – kanskje.
Jeg tok på meg noen klær og satte mat på bordet. Hun svinset omkring og snakket og spurte om jeg ville ha kaffe. Det ville jeg, Hun var minst to centimeter høyere enn jeg. Det er ikke så rart; jeg er ikke så veldig høy. Hun ga meg to tallerkener, og jeg husket at E og Walken hadde planer om en SPA-dag denne dagen, mange mil unna. De var ute av huset forlengst. Vi var alene, og det var egg og bacon og sånn. Jeg satte frem to glass. Vi spiste og snakket om små ting og enda mindre greier, og jeg prøvde å forstå hvorfor hun ville ha meg her. Jeg sluttet å tenke på det; jeg var sulten og spiste så mye bacon jeg kunne uten å virke grådig. Problemet med bacon er at uansett hvor mye det er av det, så er det ikke nok. Bacon blir bare borte, sånn er det. Og da må man spise andre saker. Jeg høvlet av noen skiver Jarlsberg-ost. 
Hun snakket om en venninne hun hadde, Monika. Som hadde flyttet hit fra Sverige og flyttet tilbake, men de hadde kontakt. Hun snakket om sin eksmann. Jeg kan ha hørt feil, men var det Dan Snorre… ække sikker… og en tidligere samboer som jeg tror hun kalte Gard, eller no’ … og en mann som hadde invitert henne til date på en parkeringsplass og hadde serveringsklar te tilberedt på primus. Jeg spiste brødskive med syltetøy og var imponert av mannen med primus, men jeg hørte altså ikke så godt etter. Jeg var mer opptatt av form enn innhold – hvordan hun sa ting. Og mine egne tanker. Jeg tenkte at hun er faen så pen. For vakker for meg. Jeg drakk av en dobbel espresso hun hadde tilvirket på en kaffemaskin hun syntes var altfor dyr, men bare måtte ha – og jeg var glad for det. Hun snakket det meste av tiden og avsluttet de fleste av ytringene med “jeiveitkkejei”, hvilket jeg ikke hadde no’ imot. Tvert om. Jeg håpet hele tiden at hun skulle si det en gang til, og det gjorde hun. Og enda en gang til. Enda en gang til. Hun anvendte rett som det var halve setninger, som passer så uendelig godt en stille 5. juledag. Jeg liker det. Selv mumler jeg en god del, og har ikke så god diksjon at det gjør no’. Det passet ikke så verst inn.       
Hun spiste. Lo ofte. Ansiktet hennes endret seg hele tiden. Det var noe med det under nesen. Når hun smilte, lignet hun Jamie Curtis. Når hun smilte litt mindre og kanskje enda litt mindre og hadde munnen halvåpen, lignet hun datteren til Michael Palin… men jeg vet jo ikke om Michael Palin har en datter, og jeg gidder ikke guuugle det… Hun reiste seg og gikk mot vedovnen. Jeg drakk en slurk hjemmelaget eplesaft. Hun plukket frem en vedskie. Bjørk. Viftebladene dreiet rundt…