Å motta begjæring om innsyn i ens eget kjønnsorgan er ikke hyggelig.. nei, det er ikke det… det er sårende, absolutt helt uakseptabelt og kanskje noe av det verste et menneske kan oppleve. Ikke underlig at Liv Signe Navarsete er fortvilet. Det forgår nå en hektisk jakt på den som sendte begjæringen. Knut M. Olsen, generalsekretær i Senterpartiet, har fått oppdraget med å fakke gjerningspersonen. For øyeblikket er han altså mer detektiv enn generalsekretær.
La oss legge til grunn følgende premisser hva Olsen angår:
1. Han er den i Senterpartiet som er best skikket til å etterforske en slik sak.
2. Han er grundig og analytisk.
3. Han er litt som Fantomet, hard mot de harde og snill mot de svake.. det vil si Liv Signe Navarsete og alle ofre for seksuell trakassering av nedrigste sort.
Ikke lenge siden det ble kjent at Knut M. Olsen er mannen som skal finne ut hvem som ville ha glufsa til Liv Signe Navarsete. Man får gå ut ifra at han er i full sving med etterforskningen. Man må videre tro at han har sikret eventuelle tekniske spor. Han har sikkert tatt fingeravtrykk fra Morten Søbergs mobiltelefon, hvorfra meldingen ble sendt. Fra samme gjenstand har han sikkert også plukket opp DNA. Kanskje han også har funnet sædrester på telefonen… Søbergs, eller andres. Kan dette indikere at meldingen til Navarsete ble sendt avsted mens avsenderen utøvde onani?
Olsen har sikkert også vært på åstedet, hytta i Åre, der de ti mennene hygget seg med hverandre. Men i løpet av natten var Søberg på toalettet. Mens han var der, må noen ha benyttet anledningen til å sende den fæle meldingen fra hans telefon; Søberg hevder at mobiltelefonen lå på et bord i stua mens han var på do og gjorde det han måtte gjøre på do. Det er ikke kjent hvor lenge Søberg var på do, og man vet ikke så mye om de andres bevegelser i dette tidsrommet. Men: Strengt tatt vet man ikke om Søberg var på do i det aktuelle tidsrommet.
Jeg regner med at Olsen har målt opp avstanden mellom stua og toalettet og bordets posisjon i forhold til de enkeltes soverom og sånne ting. Alle innbyrdes avstander. Etter innledende vitneavhør har han trolig laget et tredimensjonalt vektorkoordinatsystem som vitenskaplig og helt objektivt gir innsikt i hyttas interiørgeografi og de menneskelige objekters sannsynlige bevegelser i rom og tid og vel så det.
Matematikk alene er nok ikke tilstrekkelig for å fastslå identiteten til den fæle mannen som sendte den fryktelige meldingen, men det kan tenkes at Olsen har fått en pekepinn.. og det kan gi ham en fordel i forhørssituasjoner. Kan tenkes at han allerede har en formening om gjerningsmannens identitet. Han må presse frem en tilståelse, eller en av de ti tause menn må opplate sin røst og si det som det er. Tilståelse vil han han uansett ha, Olsen… det er det man har lest i mediene. Men han får ikke gjort alt på én dag.. men kanskje i morra…
Hvem ville ha fitte? Det er det store spørsmålet som opptar ledelsen i Senterpartiet nutildags – og som overskygger partiprogrammet. Vi snakker ikke hvilket som helst kvinnelig kjønnsorgan… nope, det er tale om tidligere Sp-leder Liv Signe Navarsetes.
For drøyt to år siden, midt på natta, lå Liv Signe Navarsete hjemme i senga si i Lærdal.. plutselig pep det i telefonen hennes. Navarsete leste denne meldingen: VI VIL HA FITTA DI.
Kan tenkes at Navarsete syntes det var litt kult å tenke på at noen hadde lyst på musa hennes, og at det stemte ganske bra med slik hun også følte det i øyeblikket, men det kunne hun selvsagt ikke si til noen. Kan tenkes at hun ikke brydde seg døyten og la seg over på den andre siden og sovnet igjen i løpet av tre sekunder.
Uansett: Navarsete fant fort ut at meldingen var sendt fra facebook-kontoen til Morten Søberg, tidligere statssekretær, nå og på angjeldende tidspunkt myndighetskontakt i SpareBank 1-alliansen.
Meldingen var sendt fra Åre i Sverige, fra et herrelag tellende ti mannspersoner, åtte av dem kjente Senterparti-størrelser, hvorav Ola Borten Moe den mest kjente.
Navarsete oppsøkte ledelsen i Senterpartiet og klaget, men ingen der virket så veldig interessert, og det er antydet at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum fikk seg en god latter.. og alle vet at Vedums latter er meget smittende.
Nåvel, tiden gikk, den går og ingen av de ti herrene på festen i Åre vil si hvem som sendte meldingen. Dette vil Senterpartiet gjøre noe med. Nå skal melderen tas. Senterpartiet har funnet mannen som skal løse saken. Han skal finne ut hvem som hadde lyst på glufsa til Liv Signe Navarsete. Denne mannen er Knut M. Olsen (63 ) fra Jølster i Sogn, generalsekretær i Senterpartiet, men nå altså: Detektiv.
Han vet at han kan glemme hjelp fra politiet. Han må greie det selv. Olsen ser ikke ut som en skarpsindig og hardkokt detektiv som kan være litt hard i klypa, han ser like tam ut som Kåre Willoch. Men: Han har befalsutdanning og har vært områdesjef i Heimevernet. Denne bakgrunnen kan komme godt med når han skal avhøre de ti tause mennene som var på fest i Åre. En av dem sendte den fæle meldingen til Navarsete.
Først taktisk etterforskning, og Olsen må spørre seg: Hvem kunne tenkes å ha lyst på fitta hennes vinteren 2016? Dette avleder etterforskningens mest grunnleggende spørsmål: Er noen av disse kara homofile? Homofile menn har som kjent ikke lyst på fitte. Hvem er nærmest Navarasete i alder? Jo det er Morten Søberg, men er han heterofil?
Ja, det er mye Olsen må ta stilling til. Ivar Vigdenes er yngst blant de åtte senterpartistene som var på fest i Åre… han er gift, men kanskje han liker modne damer? Rune Hjulstad har rødt hår og ser ut som en friskus, kanskje det var han som sendte meldingen, og at den var ironisk ment?
Ola Borten Moe er gift – det vet alle nå- men kan han ha blitt overmannet av akutte romantiske følelser for Navarsete og gått rett på sak? Hva med Jostein Grande, han er den som ser mest “forbryteraktig” ut blant de åtte.
Erlend Fuglum ser ganske snill ut, og han har vært statssekretær for Liv Signe Navarsete, jobbet tett på henne. Han er ikke mer enn 40 år, men hva om han var litt betatt den gangen og aldri kunne glemme henne… og plutselig fikk lyst på kjønnsorganet hennes?
Vel, det er slik detektiv Olsen må tenke. I all etterforskning må man gå bredt ut, unngå tunnelsyn. Det betyr at Morten Søberg ikke kan utelukkes som gjerningsmann. Olsen må være tøff i avhørene, men jeg tror ikke Jostein Grande sprekker, ei heller den durkdrevne pokerspilleren Ola Borten Moe. Detektiv Olsen må prøve å slå en kile inn mellom disse karene. Hvem kan tenkes å tjene på at melderen blir avslørt?
Vel, dette blir inni granskauen spennende. Hvem kan det være? Hvem hadde lyst på fitta til Navarsete? Var det flere, slik meldingen antyder… eller bare én av dem, som gjerne ville fremstå i flertall, for å forvirre Navarsete og partiledelsen? Var det en utenforstående, som hacket seg inn på Søbergs fb-konto? Trond Giske? Kristian Tonning Riise?
Vi stoler på Olsen, kanskje han viser seg som en true detective. Det kan jo være Ola Borten Moe. I så fall blir Trine Skei Grande hoppende glad…
Her om dagen snakket jeg med en venninne av meg – i telefonen. Vi bor så langt fra hverandre at vi ikke gidder besøke hverandre. Vi er omtrent like gamle og har felles referanser. Vet ikke hvordan vi kom til å prate om barne-TV, men på et tidspunkt i samtalen nevnte jeg TV-stjernene Pompel og Pilt.. og da begynte hun å snakke om Pernille og Mr. Nelson.
Jeg husker Pernille som en meget søt, pen, singel ung dame bosatt ute i skogen, alene i et lite hus med mye snø på taket. Jeg husker jeg syntes hele konseptet var drita kjedelig, men jeg så nok en episode, eller to.. når ingen av gutta i gata var ute og lekte.
Jeg kunne ikke forstå at Pernille ville ha mr. Nelson på besøk. Jeg syntes han var ekkel og frekk… en affektert og sleip jålebukk med solbriller og rutet dress som snyltet på Pernilles kakebakevaner og snakket slik noen gjør etter at ha vært et par uker i Amerika.
Pernille hadde langt, blondt hår i hestehale og var snill hele dagen – til og med mot mr. Nelson, som egentlig het Nilsen. Han var litt av skrytepave, forsøkte å gjøre inntrykk på Pernille, fortalte henne at han hadde slåss mot grizzlybjørner i Amerika. I virkeligheten var han litt av en pyse, mørkeredd og tålte ikke å få snøballer på seg.
– Men Torjus… du tror vel ikke at de ikke hadde sex??
– Hææææ??
– Våkn opp. De to var naboer, midt ute i skauen… langt pokkerivold fra nærmeste tettsted.
– Pernille!?!?
– Den dydigste av de dydige, blomstret kjole og blondekrage. Søt og uskyldig, liksom? Hehehehe… de er ofte av den verste sorten. Pernille var nok ei real tøyte.
– Men mr. Nelson, da? Jeg ser ikke helt for meg han med… ehh..
– Ståpikk?
– Hmff…
– Pernille kunne nok noen triks. Se ikke bort fra at hun hadde fortid som prostituert… at hun derfor var utstøtt fra familien og måtte flytte ut på landet.
– Nei, det…
– Bruk huet nå. Sex er tredje trinn på Maslows behovspyramide. Tror du Pernille og mr. Nelson var unntaksmennesker? Hva tror du Pernille egentlig mente da hun av og til sa hun gledet seg til at mr Nelson skulle komme på besøk og smake på kakene hennes?
– Ehhh…
– Husker du Tralle Tonetroll?
– Nei.
– Det dukket opp fra tid til annen, besøkte Pernille. Hun omtalte trollet som han, men jeg er ikke overbevist. Veldig femi, tynn stemme og langt hår. “En litt mystisk fløytespillende bifigur i serien”… trolig et hint om Tralles seksuelle preferanse. Kanskje er den fløyta en veldig enkel metafor for noe annet…
– Nei, nå må du…
– Du er naiv og søt, Torjus. Hva tror du de tre holdt på med mellom episodene, ute i mørke skauen, i svarte natta? Jeg tror vi snakker ganske tung møljesex i stua til Pernille.
– Du er syk, Live.
– Va’kke jeg som, lagde den serien. Det var Ragne Tangen.
Samme dag som Trine Skei Grande ble innsatt som kulturminister, ble hun intervjuet av NRK i anledning tildragelsen i Ola Borten Moes bryllup sommeren 2008 – sex med en 17-åring ved en kornåker. I begynnelsen av intervjuet sier hun:
“Æ e en helt vanlig dame, voksi opp i Trøndelag, voksi opp på fæst… ehh… vi har sekkert tatt med mange snapshot fra liva våre der vi kanskje ikke har framstått som vi e statsråda te daglig….”
Noe skurrer her. Grandis sier at hun har vokst opp på fest i Trøndelag. Jeg er ikke ekspert på oppvekstvilkårene nord i Trøndelag, men jeg vet at her på Østlandet er det ikke vanlig å vokse opp på fest, jeg kjenner ingen som er oppvokst på fest. De jeg kjenner vokste opp for det meste hjemme, på skolen, på skoleveien, fotballtreninga, skolekorpset, speider’n, Ungdommens Røde Kors og etterhvert kanskje Ten Sing, AUF, Unge Høyre… og i skoleferiene dro vi kanskje med foreldrene våre på campingtur, til Legoland eller besøkte bestemor og bestefar på landet. Men altså: Vi vokste opp hjemme, hovedsaklig.
Men det gjorde ikke Grande, hun sier det selv.. hun vokste opp på fest. Hun antyder videre at det finnes “snapshots” – som trolig ikke egner seg til lysbildeshow med barn tilstede. Man er henvist til gjetninger: Sex i jordbæråker’n, sex i silo, sex i grisefjøset, i smia til nabo’n, sex med fetter’n sin i fylla, sex med… ja, dere skjønner sikkert. Hun vokste jo opp i Overhalla, der en fjerdedel av innbyggerne jobber innenfor primærnæringene – hvorav storfehold og korndyrking er dominerende – og av korn lager man ikke bare brød og kanelboller.
Født sånn, blitt sånn? Naturlig å guugle litt. Finner ikke så mye, men faren hennes, Helge H. Grande, var norsk byggmester og trekkspillmusiker. Han var solist med ulike danseorkestre i perioden 1945 til 1976 og mottok Overhalla kommunes kulturpris i 1991. Han var forkjemper for “flatfyllas folkemusikk”... nei faen, jeg leste feil… det skal være “flatbygdas folkemusikk”.
Jeg finner ingenting om Trine Skei Grandes mor, men hun var sikkert hjemme og bakte brød og boller og vasket tøy og sånn.
Jeg tror ikke Grandes foreldre hadde fest hver bidige dag, da må det være slik at hun var mye borte hos andre, som hadde fest. Kan nesten ikke forstås på andre måter.
Velvel, dette er et ærlig forsøk på å begripe Trine Skei Grande. Alle vet at det er kulturforskjeller i landet vårt. Grandes nokså uformelle fremtreden i bryllupet til Ola Borten Moe må kanskje vurderes i et kultursosiologisk perspektiv.
Slett ikke sikkert Grandis er et særkasus… overstadig fyll, grovsnakk, hemningsløs tafsing og påfølgende kornåkersex kan være normativt i populasjonen hun vokste opp i. Hvis dette er tilfelle, er det selvsagt en formildende omstendighet. Hun sier jo også selv at hun er en helt vanlig dame.
Oppsummert: Vokst opp i Nord-trøndeløg… på fest. Alt i alt må en kunne anta at dette har lagt føringer, påvirket Trine Skei Grandes voksenliv… heri inkludert landsmøter i Venstre, konfirmasjoner, bryllup og andre festlige tilstelninger…
Sist helg hadde jeg planer om å dra til mitt nesten hemmelige sted i Vest-Telemark der menn er menn og sauene redde. Planen var å kombinere det med påvirket deltagelse i nabokommunens Vinje-jubileum, fest i anledning 200 år siden den store helten A.O. Vinjes fødsel, men så kom det noe i veien, gitt… som jeg ikke erindrer i farten.
Samma det.. men for å bøte på dette, har jeg tenkt meg avsted til helgen. Jeg pleier alltid dra alene, ingen gidder være med. Det er i og for seg greit, men stundom savner jeg selskap, og jeg kan ikke i annet enn innrømme at det hadde vært ømeleg gildt å medbringe en dame i passende alder. Men jenter.. før dere i ellevilt firsprang kaster dere over telefonen.. les dette:
Hun må like øl og ikke gå av veien for å drikke seg full og samtidig spille scrabble på noenlunde nivå. Hun må kunne legge ned en voksen bjørk med motorsag, eller være villig til å lære det. Hvis ikke hun kan kjøre traktor, må hun vise vilje til å lære det, også. Hun må tåle at jeg fiser og raper og klør meg i ræva når jeg vil, og hun må ikke snakke om følelser. Imidlertid må hun lytte interessert når jeg snakker om hvor mye plunder det var å skaffe nytt oljefilter til traktor’n sist sommer og hvordan jeg greide å fikse bremsene på bilen nesten uten verktøy. Hun må vise særskilt interesse når jeg forteller historier som jeg synes er knakende gode, og hun bør være lett til sinns, meget blid og god på small talk. Hun må være litt som helårsolje, som får veivakselen til å svive rundt uansett temperatur. Hun bør instinktivt forstå når jeg trenger ro og stillhet og legge til rette for det.
Hun bør ta med to kofferter, én med klær og fottøy egnet til arbeid… den andre med innetøy, som må bestå av to kjoler, to sett sko, hvorav et med høye hæler, trange topper med raus utringing, boxertruser, valgfri BH og sminkepung hvori rød leppestift. Stay ups er ingen hindring. Kjøkkenforkle finnes på stedet, og hun bør kunne lage velsmakende og proteinrik mat på slump og amerikansk blåbærpai etter oppskrift.
I løpet av en helg kan en ikke helt utelukke forekomst av ereksjon, i så fall må hun – hva enten tildragelsen finner sted i eldhuset, eller på låven – være innstilt på å ta hånd om den, eller på annen måte betjene den, slik at den ser seg fornøyd og vender tilbake til hvilestilling.
Mitt hjerte er koldt og hårdt, men innerst i det finnes en bitteliten, myk plett, på størrelse med en kvart ert; der sitter min svakhet for svensk poesi. Hun må kunne lese svenske dikt med rik og temperert stemme.. bredt modulert, og hun må være kjent med Nils Ferlin og Pär Lagerkvist og forskjellen på a og ä. Det är vackrast när det skymmer... skjønner?
Blondiner og brunetter, spiller ingen rolle… bare henvend dere. 100 prosent diskresjon. Rødtopper med stor byste og hovedfag i sosiologi oppfordres særskilt til å ta kontakt, men ikke kvinner som bruker nesespray, eller strømpebukser…
Trine Skei Grande har pult i en kornåker, i anledning bryllupet til Ola Borten Moe i 2008. Men hva skjedde forut for dette? Grandis liker ikke å snakke om det, det forstår jeg, men det kan tenkes at historien er mer innviklet enn antatt. På et eller annet tidspunkt i løpet av festen skal hun ha sagt:
“Æ vil ha kar”.
Dette er typisk tvetydig politikerspråk – subtil retorikk – som ikke passer så godt på fyllefest i Sør-Trøndelag. Kanhende noen tolket det slik at hun ville ha et kar til å vaske føttene i, for bli kvitt tåfis. Mange omkring henne ble nok litt forvirret, og noen gikk kanskje på leting etter et kar, passe varmt vann og et sepestykke.
Mye kunne vært annerledes om hun hadde tatt sitt slurpe våte underliv på alvor, lagt av seg politikerpreiket og sagt det like ut:
“Æ VIL HA KUK!”
Trøndermenn er jo trauste og solide. Skinnvest, vinrød skjorte, gummistøvler, drøye øyebryn og hår i ørene. Om Grandis hadde vært tydeligere, hadde nok et og annet voksent mannfolk tatt ansvar, bragt henne meg seg og tatt henne knallhardt både hist og her.
Grande ble nok litt frustrert over at ingen tok hintet. Formodentlig blandingsruset av overhåndtagende kåtskap og trøndersk hjemmebrent gikk hun omkring og tafset ellevilt. Det var visst ganske mange “berørte parter”. Men fånyttes, hun fikk ikke tak i noen å tre seg nedpå.
Frustrasjonen nådde nok et ekstremalpunkt. Alle vet at kvinnelig kåthet medfører ganske mye utskillelse av kroppsvæske – fra der nede, vet dere. Hun kan ha blitt dehydrert. Alle vet at det ikke er så bra… det kan fort tilrufse ens dømmekraft. I tillegg kan hun ha røkt en tjall, deler av Venstre går jo inn for litt cannabisbruk. Nåvel, en ganske tam Venstre-politiker forvandles altså til et overhåndtagende sexmonster. Noen måtte ta støyten, det ble en alkoholomtåket og angivelig ustabil 17-åring.
Grandis pleier å si æ e libberal og førr et oppnar samfunn. I landsmøtetalen hennes fra 2016: Dannelse, demmokrati, dugnad og deltagelse.. det er ikke verdia som vinnes en gang for alle, men dem er kanskje viktigar å kjæmp førr no, enn noensinne tidligar i historien.
I dag er 17-åringen blitt ti år eldre. Vi sier at vi fester lit til hans versjon av hendelsesforløpet. Det betyr at Grande har levet opp til sin liberalisme og ønsket om et åpnere samfunn – hun åpnet sogar seg selv… men hun har også forsømt seg litt:
Det er jo ikke så dannet og demokratisk å bruke sin makt, alder, anseelse og nokså høye kroppsvekt til å presse en ung gutt ned i kanten av en kornåker og gyve løs. På den annen siden ivaretar hun idealene om deltagelse og dugnad, man må jo være minst to for at man skal få gjennomført et samleie, begge må yte litt… annars kommer og går en ingenstans, som man sier i Sverige… eller som Jan P. Syse likte å si: Man må yte for å nyte.
Men altså.. vanskelig tilfelle, dette. En etisk nøtt. Uansett, Trine Skei Grande skal ha poeng for at hun valgte en kornåker. Det er kreativt, og hun slo et slag for naturen og distrikts-Norge – helt i tråd med Venstres program. Det var kanskje også litt romantisk… ganske annerledes enn da jeg selv i russetiden ble pult av ei blårussjente i ei sandkasse natt til 17. mai…
Kan ikke si annet enn at jeg har vært nokså urolig den siste tiden. Overalt og histogherfra har jeg hørt at Norge nærmest er å ligne med et gigantisk bol av høyreekstreme… nazister, fascister og rasister. Sikkert flere hundre tusen stykker, som marsjerer med jernbeslåtte hæler omkring på gater og streder og sprer frykt og bæven.
Dette har fått meg til å tenke på mangt, meget og enda litt mer… for 38 år siden var jeg i USA, i en av sørstatene. Jeg var der sammen med andre som snakket norsk. I en butikk henvendte en dame seg til meg. Hun var blid og spurte om jeg var fransk. Jeg svarte at jeg var fra “Norway”, men hun hørte kanskje “no way”. Hun sa at hun syntes språket mitt hørtes ut som fransk. Fin melodi, sa hun. Jeg kvesset diksjonen og sa “Norrwaaay”, men jeg tror ikke hun hadde hørt om det landet før. Hun spurte deretter om jeg var jøde. Jeg ble ganske paff og sa at jeg var norsk. Jeg forsøkte å hjelpe henne litt, tror jeg sa “Nansen, Amundsen, oil and skiing”, eller noe sånt. Det hjalp ikke mye; amerikanere er ikke verdensberømt for kunnskaper om oversjøiske deler av verden. Jeg ble ikke fornærmet, langt ifra. Ikke no’ galt i være fransk jøde. Resten av dagen tullet jeg litt med dette og var litt mer opptatt av penger enn vanlig, vurderte også å kjøpe en uniform og noen plastmedaljer og leke Alfred Dreyfus, den franskjødiske artillerioffiseren som i 1894 ble tiltalt og senere urettmessig dømt for spionasje til fordel for Tyskland. Skandale. Tidenes justismord. Årsak: Antisemittisme. Jeg kjøpte en sixpack Budweiser i stedet.
Back to Norway, 2018:
En viss uro, absolutt. La oss holde fascismen borte, den oppsto i Italia og alle vet at italienere i mangt og meget er noen ordentlige tullebukker.. neida, bare kødda.. men vi sier at vi holder oss til nazisme og rasisme.
Jeg var altså litt engstelig, hadde denne sørstatsepisoden i tankene. Var slettes ikke fortrolig med tanken om å forlate huset jeg bor i og stige ut i åpent nabolag og vel så det. Hva om jeg skulle påtreffe en skikkelig fæl og durkdreven nazist, som ikke ville ta fem øre for å suge tak i meg og sette et nakkeskudd fra en Walther P38 med sleide påstemplet tysk ørn med hakekors i klørne.
Alle rasister er ikke nazister, men alle nazister er rasister. Jeg har riktignok brune øyne, men moderat oppstoppernese, er ganske svakt pigmentert og håret mitt er mye kortere enn den gangen deep south, det kan tenkes at luggen min anno 1980 var litt sånn sionistisk å se til. Kan godt være det.
Men hvis en helt vanlig amerikansk dame, endatil edru, kunne tro at jeg var jødisk, hva kan ikke norske nazier tro i dag? Er jo ikke kjent for kolossale kognitive anstrengelser og høyt opplysningsnivå, disse nazzene. Det har jeg ihvertfall lest et sted.
En hel uke turte jeg ikke gå ut av huset. Til slutt måtte jeg, ellers hadde jeg spist stearinlys og tapeten av veggene – og kanskje i siste instans mine egne lorter. Jeg tok forholdsregler. Jeg snek meg avsted, så meg over begge skuldrene, spanet etter hyperbrutale nazister som kunne tenkes å kverke meg. Hvis en situasjon skulle oppstå, hadde jeg som siste forsvarstiltak besluttet å rive opp buksesmekken, ta frem tissen og rope: SE HER, JEG ER IKKE JØDE.. JEG ER IKKE OMSKÅRET!!!!
En dag ringte jeg min venn Robbie og forklarte min frykt, hvortil han sa:
– Nå må du skjerpe deg, du ser mindre jødisk ut enn Elmer Midd.
Jeg ble litt roligere, men her om dagen var det 9. april, og jeg leste i Aftenposten at noen hadde hengt opp bannere med teksten VI ER TILBAKE, flankert av hakekors. Da ble jeg nervøs igjen, men litt roligere da jeg lenger ned i saken leste en forskers uttalelse om at i hele Norge finnes bare omtrentlig 40 naziaktivister, trolig hjemmehørende i noe som heter Den nordiske motstandsbevegelsen – hovedsaklig et svensk anliggende..
Jeg ringte min venn Robbie igjen og opplyste om dette tallet. Siden sist hadde han tatt noen telefoner, fra sin stambar i Prinsengracht, Amsterdam:
– Og cirka 40 hangarounds. Det blir 80 tilsammen i den norske filialen. 80 dividert på 5,3 millioner innbyggere gir en prosentuell andel pålydende 0,00151. Hvor ofte har du vunnet i lotto i det siste?
– Det finnes vel andre høyreekstreme?
– Ordet høyreekstremisme er like misbrukt som rasisme. Venstresidens etterrettelighet i orderi er noe under pari om dagen, men jeg har snakket med en forsker. Han nevnte tre kategorier. Vil du høre?
– Kjør på.
– Den nordiske motstandsbevegelsen, som vi har snakket om… raserevolusjonære nasjonalsosialister. Vi snakker hardkokte nazzer, avvikling av demokratiet i Norge og innføring av et slags diktatur med befolkning av renraset, etnisk hvit befolkning. Noen kaller dem breivikister. 40 aktivister.
– Og?
– Etnopluralister… nasjonalister som hevder at alle raser er like gode, men at de skal holdes adskilt.. man vil for all del forhindre kulturmølje og biologisk raseblanding. Antall ukjent.
– Og?
– «Similisene»… de vil forby islam i Norge, alle muslimer må slutte å tro på Muhammed… full assimilering. Alle skal spise Kvikk lunsj på vei til Kikut og surkål når de kommer hjem.
– Den siste varianten virker vrien. Jeg tror forresten mormor var etnopluralist, uten å vite det. Hun var født i 1895, vest i Telemark.
– Det er nok breivikistene som kan være farlige.
– Men er etnopluralisme og assimilering spesifikt høyreekstremt?
– Godt spørsmål, glemte å stille det til forskeren.
– Hva er din konklusjon?
– At nordmenn flest aldri har vært noe gla’ i nazisme, og sannsynligheten for at du blir bitt av flått til sommeren er langt større enn at du påtreffer en farlig nazist.
– Jeg er aldri ved kyststrøk om sommeren.
– Skal du til Sverige?
– Nix.
– Da er du helt trygg.
Tid om annen må man bare utøve litt selvkritikk og erkjenne at man er et svin, eller synder, slik det passer å benevne en selv 2. søndag i påsketiden. Jeg fant ingen hvit, strøket skjorte i farten, men jeg fant en krøllet en. Jeg tenkte at det ække så farlig, Gud er grei og synes sikkert det er helt ålreit. Jeg kjørte avsted 10.45 og var i kirkerommet 10.55. Det klemtet i klokker.
Jeg liker roen i kirker, jeg liker at folk sitter stille og ikke surrer med mobiltelefoner. Jeg liker denne kirken veldig godt. Et moderne kirkebygg, seks år yngre enn jeg. Vegger av svære sylindre på høykant, håndbanket tegl. Røft, litt monumentalt.
Innenfor er det mye luft. Letthet. Det er høyt under taket, og arkitektene sørget for dagslys via loddrette spalter i veggene og sylindriske åpninger i tretaket.
Jeg liker altertavlen, den er vanskelig å forstå seg på ved første blikk, også andre.. men den er utført i stål og messing og forestiller livets tre.
Denne kirken har mange rom. Jeg vet det, jeg vokste opp med den og gikk forbi den hver skoledag i tre år. Klokkene er forstummet. Jeg tror kanskje Gud synes denne kirken er fin… fordi den har mange rom. Utenfor er det grått, kjølig, himmelen er dekket av vannmolekyler og noen av dem ramler ned. Men her inne er det lunt, og lyset er varmt.
Lenge siden jeg har vært her. Veldig lenge siden. Føler meg allikevel ganske hjemme. Må si det. Jeg liker ritualene. Jeg liker konfirmantene i prosesjon. Hvite kapper. Jeg liker orgelspillet og klaveret som står ved prekestolen. Jeg liker prosten, som med behagelig stemme snakker om apostelen Peter, eller Simon Peter som jeg er vant til å kalle ham. Han som trodde, men også fornektet. Tre ganger avviste han kjennskap til sin mester. Så gol hanen. Dagen etter ble Jesus spikret fast til et kors.
Det går an å identifisere seg med Simon Peter. Han er en av oss, en synder, en sviker – martret av anger og kvaler. Han møter sin mester igjen. Intet sinne, ei heller hovmod, ikke no’ “hva var det jeg sa?” Jesus er grei, han er snill og tilgivende. Simon Peter mottar nåden.
Fra prekestolen sier prosten: “Var det ikke for dette møtet mellom Peter og Jesus, hadde vi trolig ikke vært samlet her i dag.”
Synd å si at kirken er tjåka full. I farten teller jeg omlag 35 sjeler. I to puljer mottar de brød og vin, knelende rundt alterringen. Jeg blir sittende, føler meg ikke nattverd verdig, men jeg liker å se prosten stoppe opp ved hver og en og gi Kristi blod og legeme. Jeg liker akkompagnementet, fra klaveret… tonene er så gode og stillferdige at jeg glemmer benkenes hardhet og nittigradersvinkelen mellom sete og rygg. Glemmer det helt. Jeg har også glemt å ta med penger til kollekt, men jeg regner med Guds tilgivelse.
Jeg har sett henne hele tiden. Hun sitter fire-fem benker foran meg. Hun har ikke sett meg. Etter postludiet får hun blikk på meg. Hun er litt av et syn. Imponerende. La oss kalle henne Kirsten. Håret hennes er oppsatt, tjukt som havregrøt og helt hvitt. Hun er født 17 år før tyskerne okkuperte Norge, og hun går med rett rygg og verdighet. Hun er overrasket over å se meg. Hun smiler. Vi slår oss sammen og drikker kirkekaffe. Den er god. Kakene er prima. Hyggelig. Etter en halvtime vil jeg gå og spør hvordan hun kommer seg hjem. Hun sier: “Jeg kjører bil”.
Jeg kjører også bil. På vei hjem var jeg nok litt tankespredt og kom til å kjøre på rødt. Jeg hørte sirene og registrerte blå lysblaff. Det var som… tenkte jeg, men tok meg i det. Jeg stoppet. Senket vinduet. Betjenten var en kvinne på min alder – minus tjue år. Hun så streng ut og gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde kjørt på rødt lys. Jeg sa “beklager virkelig” og “jeg nok var litt uoppmerksom et lite øyeblikk, nettopp vært i kirken, forstår du… ja, det er jo 2. søndag i påsken og presten var bra, han snakket om Simon P.”
Hun kom litt ut av det og sa:
“Hva?”
Jeg smilte så godt jeg kunne og sa:
“Du vet, Simon Peter. Han gjorde en tabbe. Ja, ikke så liten heller. Tre ganger. Veldig dumt. Han svek Jesus og oppførte seg virkelig sjofelt og nedrig. Men det ordnet seg. Han fikk tilgivelse, og alt ble bra. Det er jo det påsken handler om. Tilgivelse og ny start.”
Politibetjenten var ganske søt – og stum. Jeg fortsatte:
“Men rødt lys… janei, ække så bra det, heller. Jeg innser det, men jeg pleier ikke… jeg er lei meg, betjent… det var… ”
“… har du drukket alkohol?”
“Nei, er du gal… jeg drikker da ikke mens jeg kjører.”
“Jeg mente før.”
“To glass melk til frokost.. og en brødskive med Jarlsberg-ost… ja, og en kopp kaffe.”
Hun bøyde seg, stakk hodet litt nærmere og lot som hun ikke inhalerte via nesen. Stemmen hennes var litt rundere i randen da hun sa:
“Okei, vi sier at noen ganger er det fort gjort å forveksle farger, men at man ikke bør gjøre det til en vane.”
Hun smilte og trakk seg en meter tilbake. Hun hilste til luen og smilte. Jeg smilte og satte bilen i gir…
Ikke mange leser bloggen min, det daglige antallet lesere kan nok telles på fingrene til en pensjonert sagbruksarbeider. I denne lille flokk finnes nok ikke én eneste under 20 år, det er jeg villig til å vedde en liten islandshest på.
Nåvel, dette handler likevel om ungdom. La meg først etablere noen premisser om unge mennesker, i stikkordsform, som jeg tror de fleste vil bifalle: Naivitet, svermeri, nysgjerrighet og idealisme. Det finnes flere kjennetegn ved ungdommen, men la oss nøye oss med de fire nevnte.
Av dette kan man avlede at ungdom er lett påvirkelig materiale, litt som modelleire (egentlig mener jeg ikke det, men det er så lenge siden jeg har skrevet ordet modelleire). Nåvel, vi kan ihvertfall si at ungdommen er kliss nye i verden og synes alt er spennende og gøy, og det er bra. Det er jo slik verden går fremover, de har eksempelvis få motforestillinger om kjærlighet og samliv og ekteskap og sånne greier. Det er fint, ellers ville det jo ikke bli født barn, og kloden ville bli lagt øde. Det er ungdommen som er en nasjons håp, ikke vi gamliser som lever våre liv på anløpen rutine.
Ungdommen er en fin tid tid. Det er bare å ta for seg. Gi gass, ha sex med mange… drikk deg full og dra på jordomreise, kjøp seilbåt og gå på skjær utenfor Lillesand… man lærer av det, også… og skulle en ung dame være så uheldig å bli gravid på en rockefestival… jaja, så er ikke det verdens undergang, tvertimot, vil noen si… dette landet trenger nye barn. Og hvis jenta husker hvem som var innom henne, kan det jo bli en riktig fin, liten familie.
Men det finnes noen feller, deriblant narkotika. Narkotika er ikke bra, slettes ikke. Jeg tenker ikke på et par blås tjall sent i tenårene. Det er greit, mange har gjort det. Ække no’ problem, men ikke la det utarte… ikke særlig bærekraftig i lengden.
Men det er flere fristelser i verden, myyyye verre en lettnarkotika og grøftefyll tid om annen… og det er nært knyttet til idealisme:
Kommunisme, eller marxisme-leninisme som noen ynder å kalle det. Det er no’ ordentlig dritt, og som fremtidig morfar synes jeg det er bedre at barnebarna mine blir rødvinsdrikkende sosiologer som fyller fritiden med tilvirkning av stygge trolldeigfigurer, eller jogger og deltar i maratonløp, enn at de hengir seg til kommunisme. Løping skader jo ingen, og det kan jo tenkes at noen av disse trolldeigfigurene er greie nok, og rødvin er jo ålreit for dem som liker det, og det er ganske mange. Trolldeigfigurproduksjon, rødvinsdrikking og løping er ikke høyverdige sysler som ansporer til tenkning og dannelse, men det er tross alt ikke intellektuelt totalhavari.
Alle vet at idealisme i mange tilfeller var det lille frøet som vokste til hemningsløs ondskap og noen av de verste masseutryddelsene i verdenshistorien. Lenin var idealist og ville skape et helt nytt og absolutt strålende samfunn, men da måtte han forandre mennesket, skape et nytt et.. slik at det ville passe inn i hans visjon om det nye samfunnet. Han var villig til å gå over mange lik for å realisere det. Han beordret henrettelser både hist og her, opprettet konsentrasjonsleire for alle som ikke var enige med ham, eller som han antok ikke var det. Han døde i 1924 og rakk ikke å beordre drap på millioner av medborgere. Men det gjorde hans etterfølger, Stalin. For ham var drap den viktigste av alle politiske metoder. I løpet av Stalins 29 årige regjeringstid var Sovjetunionen et slaktehus, en orgie av drap og ubegripelig ondskap.
Ubegripelig er også at Stalins massedrap på egen befolkning ble applaudert av mange i Vesten, oftest av såkalt intellektuelle. Noen av dem var nok helt i overkant revolusjonsromantiske og naive som bikkjevalper. Vår egen dikter Nordahl Grieg var ikke av den sorten. Han oppholdt seg i Sovjetunionen i tiden 1933 -1935 og registrerte den heidundrende ondskapen som utfoldet seg omkring ham. Han syntes det var helt greit. Man skulle jo bygge kommunisme, og da måtte man jo rive litt først. Klart det. Grieg var stalinist og i perioden 1935-40 leder av Sovjetunionens venner, tilknyttet Norges Kommunistiske Parti. I 1938 utga han romanen Ung må verden ennu være, en hyllest til Stalin og hans skrekkoggruregime. To år tidligere skrev han – i samme ånd – et av verdenshistoriens mest hypernaivromantikkidealistiske dikt: Til ungdommen. Det er tonesatt, blir sunget rett som det er. Det ble også sunget i Oslo domkirke, i minnegudstjeneste etter 22. juli 2011.
Grieg døde forresten i desember 1943, da et britisk bombefly han satt i ble skutt ned og traff en skog ikke langt fra Berlin. Han døde på den rette siden og fikk heltestatus. Bra for ham, han slapp senere konfrontasjon med sin politiske åndssvakhet.
Da Stalin dævva i 1953, skulle man tro at man kunne puste ut og kanskje ved enkel og grei empiri resonnere seg frem til at kommunisme ikke er veien til et godt liv for folk flest. Nix, elendigheten fortsatte, og i Kina tok Mao livet av et ukjent antall millioner mennesker, anslaget ligger mellom 40 og 70 millioner. Pol Pot i Kambodsja kverka omlag 2 millioner landsmenn i løpet av fire år på 70-tallet.
Norge hadde også en Pål, nemlig formann Steigan, som røktet “sine høner” og andre haner i den politiske sekten AKP og var blodfan av Mao, Pol Pot og Enver Hoxha i Albania. Han håndhilste på alle de tre kjeltringene og var helt sikkert helt ute av seg av lykke. Steigan er kommunist ennå. Ikke til å tro, men det er faen meg sant.
Det gikk ikke så bra med AKP, det kunne ikke gå bra. Partiet ble oppløst i 2007, men det ble ikke helt borte, som mange håpet. Nei, de samlet sammen restene av partiet og fusjonerte med Rød valgallianse, og hva ble det? Det ble Rødt. Bjørnar Moxnes er Rødts tredje leder og sitter på Stortinget. Faren hans er gammel AKPer, hvilket ikke svekker teorien om at kommunisme går i arv. Men den store arven er Lenin, Stalin og Mao, hvorav de to sistnevnte er de verste massedrapsmennene i verdenshistorien. Selv ikke Adolf Hitler kunne hamle opp med disse to gutta østpå hva massedrap angår. Han er på en god tredjeplass.
Om du går på gaten med T-skjorte påtrykket portrett av Stalin, reagerer ikke mange med sinne og forakt. Jaja, denne ungdommen, tenker man da… de kommer nok til fornuft en dag. Hvis du går med en T-skjorte med Hitler på, er helvete løs og du risikerer å bli kjeppjaget herfra til evigheten – helt fortjent. Men hva er forskjellen, hvorfor er kommunisme bedre ansett enn nazisme? Begge hadde til felles idealene og forestillingene om “det nye mennesket”, “de rene og ranke”… så hårreisende langt bortenfor den menneskelige natur at normalt tenkende individer bare må gi seg ende over. Nazisme og kommunisme er praktisk talt det samme, begges endepunkter er ufrihet, inhumanitet, sivilisasjonskollaps og i siste instans massedrap… og hvis du skal bli massakrert og drept, er det vel det samma faen hvem som gjør grisejobben.
Nazismen gikk på en smell våren 1945 og har vel aldri siden oppnådd stor popularitet, bortsett fra i forfyllede og halvkriminelle kretser hist og her i Europa, der mørket har senket seg over hengiven dyrking av Thor, Odin og Heinrich Himmler… og blant incestuøse, hvite mennesker i grissgrendt beliggende enklaver i amerikanske utkantstrøk.
Kommunismen fikk seg også en trøkk, Berlin-muren brast i 1989 og Sovjetunionen gikk overende to år senere, men det underlige er at kommunismen som ideologi har overlevd. Mange – især unge mennesker – synes kommunisme er dritfett. Hertil knytter det seg et mysterium: Hvordan har det seg at ungdom – som man jo er vant til å tenke på som åpne, søkende og frihetselskende – er så betatt av totalitære ideer. Jeg aner ikke, men jeg tror det har med gode forsetter å gjøre, idealisme… og ingen er mer idealistisk enn ungdom.
Tidligere nevnte Steigan har nok innsett at Stalin og Mao var litt harde i klypa, men han har ikke gitt opp troen på kommunisme. Han liker å være ideolog og har – inspirert av dataterminologi – lansert begrepet kommunisme 5.0, som skal være en oppdatert og tidsriktig versjon av klassisk kommunisme. Men så er det bare det at om du vanner ut 96 prosent sprit til 86, blir du like dritings – det tar bare litt lenger tid.
Men Steigan er en gammel mann. Det er ungdommen som gjelder, det er den som må reddes fra Mørkets fyrste, eller Karl Marx, som noen kaller ham. Hjelper det å vise til historiebøker? Tror ikke det. Historiefaget er viktig, men lærer vi av det, slik at vi ikke repeterer feil? Trukke det. Man lærer ikke av historien, man gjentar den. Jeg har til og med hørt om historiestudenter som er kommunister. Uendelig underlig. Kanskje det er derfor Rødt finnes, Bjørnar Moxnes er stortingsrepresentant og Rødt har fått innpå 900 nye medlemmer siden mistillitsforslaget i Stortinget…
