75 KAMELER

Høøø… kameler? Min første reaksjon var rå latter, men den forstummet da jeg leste videre i en sak publisert i den anarkonazirasistislamohyperfobiske nettavisen Resett, om en mann i Somalia som slapp dødsstraff for drap og voldtekt mot at han overleverte offerets familie 75 kameler.
Reuters er Resetts kilde og man er etterhånden blitt vant med forunderlige nyheter fra muslimske land, men jeg sjekket litt hist og her, sneiet innom flere nyhetskilder… jo, det stemte.
Den 14.februar i fjor snappet tre menn til seg en 12 år gammel jente ved navn Aisha Ilyes Aden i Puntland-regionen i Somalia. De tok henne med seg hjem til en av de tre mennene. Den unge jenta ble ettertrykkelig gjengvoldtatt og drept –  de tre ville jo ikke ha noe sladring.
Etter en stund ble de knepet, alle ble dømt til døden. To av dem ble avlivet ved eksekusjonspelotong for noen uker siden og tredjemann, Abdisalan Abdirahman Warsame, ble løslatt 20. februar.
Mange ble opprørt av denne løslatelsen, men somalisk rettspraksis er litt spesiell, Warsame hadde nemlig gjort en deal med den døde ungpikens famille: 75 kameler, så glemmer vi hele greia…


Alle vet at Somalia ikke er en nasjon i vanlig forstand, og i Reuters’ tekst fremgår at regulære voldtektssaker ofte løses ved at offerets familie får kompensasjon, ikke ugjerne i form av kuer, sauer, geiter, kanskje hundre høner, kameler – men ikke griser.
Undertiden tvinges voldtektsofferet til å gifte seg med voldtektsmannen, for å unngå blodig klankrig og tilrettelegge for at skamfølelser og uggen stemning forsvinner med fralandsvinden, eller blir feid under et teppe som ikke er flygedyktig.
Ettersom de fleste somaliere er hardkokte sunnier, må man tro at profeten Muhammed går god for denne rettstenkningen. Han var jo også litt hard i klypa… og dessuten gla’ i småjenter – slik som forsøksvis antydet her:

CORONA OG CROISSANTER

Her om dagen falt det seg slik at jeg ble bråsulten, jeg kjente blodsukkeret forsvinne som pils og potetgull på guttetur. Jeg ble brått svimmel. Tilfeldighetene ville at jeg ikke var hjemme, men i en gatestubb nær sentrum i byen der jeg bor. Selv om jeg var litt redusert, greide jeg å kreke meg mot en bygningsfasade påskrudd et blått hengeskilt hvorpå CONDITORI i hvit, moderat sütterlinskrift.

Jeg resonnerte som så at et par croissanter ville gjøre meg godt, men noe gikk fryktelig galt, jeg bommet med noen meter, gikk mot gal dør, åpnet den og entret et rom der mange mennesker i alle aldre satt på stoler og leste i gamle ukeblader. Noen hadde munnbind på. Det virket som om de ventet på noe, eller noen… kanskje Godot.
Ettersom jeg var litt snørrete og forkjølet, kom jeg til å avgi et par host og noen hark… og jeg glemte rent å putte mulen i armhulen, slik skikken er blant folk man ikke kjenner så godt.
Plutselig reiste alle seg, holdt seg for munnen og styrtet ut forbi meg, jeg ble nesten løpt overende. Jeg var alene, rommet var tomt… men ikke lenge:
En dame ilte til. Hun hadde munnbind på og var taus, men hun var veldig handlekraftig. Hun dro meg avsted, åpnet en dør merket ISOLASJON, dyttet meg inn og lukket døren. Hun vred om låsen.
– Vent der, ropte hun så høyt at jeg hørte henne tydelig gjennom dørbladet.
Det var som faen, tenkte jeg… jeg er ikke på konditori. Jeg er på et legekontor. Først da kom jeg til å tenke på dette viruset som hjemsøker vårt land. Jeg ble nervøs. Et halvt minutt etter låste noen opp døren. En mann med buskete øyebryn og munnbind presenterte seg.
– Hva skjer, spurte jeg.
– Corona, sa legen og ga seg til å stille mange spørsmål jeg ikke oppfattet; jeg var i motstandsmodus og tenkte så det knaket. Jeg hadde lest et sted om Smittevernslovens paragraf 7-12, som gir Kongen anledning til å iverksette røffe tiltak i krig, eller i situasjoner som kan utløse krigshandlinger.
– Navn?
Jeg satset på at legen ikke var særlig kjent med norsk okkupasjonshistorie:
– Maximo Manus.
– Fødsels- og personnummer?
Jeg valgte meg en dag i mai tre år etter mitt fødselsår. Personnummeret tok jeg fra den dårlige luften omkring oss og plasserte et oddetall i midten.
– Adresse og telefonnummer?
Jeg husket telefonummeret til min ekskone, og alle større byer har en Henrik Ibsens gate – jeg valgte et lavt husnummer.
Legen noterte alt i en liten notisblokk og sa at jeg skulle gå rett hjem og bli der. Senere samme dag ville mitt fastlegekontor ta kontakt for vurdering av tiltak, eventuell behandling og mulig isolasjon.
– Fint, sa jeg og fikk gå.
Straks etter pustet jeg ut på fortauet. Jeg tok tre, fire skritt til høyre og entret konditoriet. Men der var alle bord opptatt. Jeg hostet og harket litt. Straks etter var halvparten av bordene ledige. Jeg slo meg til ved et av dem. En blid og meget elskverdig pike i strutteskjørt og steppesko dukket opp fra henimot løse luften:
– Hva skal det være, min herre?
– To croissanter og en kopp svart kaffe.

UØNSKET KJÆRLIGHET I VESTBY

Representanter for venstresiden i norsk politikk hevder rett som det er at toleranse er hovedverktøyet i samfunnsbygging. Man må tolerere og godta, kanskje også applaudere og omfavne… eksempelvis representanter fra kulturer som synes det er greit å skjære hodet av folk som ikke tror på Muhammed.
Revolusjonsromantikerne i Rødt, SVere og Arbeiderparti-folk synes multikulturalisme er storartet, eksemplifisert ved Hadia Tajik som foretekker etnisk hvite menn, tvangsgifte blant pakistanere og somalieres oppkutting av småpikers kjønnsorganer.
Men et sted går grensen, også for folk i Arbeiderpartiet. Det ble uggen stemning da partiets gruppeleder i Vestby, Annette Mjåvatn, ble glad i Kenneth Lien Steen, Fremskrittpartiets gruppeleder i samme kommune… og det ble rett og slett for mye da de to flyttet sammen.


Arbeiderpartiet innkalte til gruppemøte, uten Mjåvatns tilstedeværelse. Man må tro at dette samboerskapet ble diskutert omtrent på samme måte som AKP-leder Pål Steigan og hans kadre på 70-tallet drøftet partimedlemmers sex- og samliv med henblikk på rådende “partilinje”.
Konklusjonen var tindrende klar: Nei, det gå’kke an å være kjæreste med en frepper. Vi kan ikke lenger ha tillit til Annette Mjåvatn.
Når noe er vanskelig å forstå, leter man etter forklaringsmodeller… hva om flertallet av denne arbeiderpartigruppen består av trasige, uskjønne damer i overgangsalderen, som nærer sjalusi fordi Mjåvatn er pen og har skaffet seg en kjekk kar…
Ifølge Nettavisen har hun meldt seg ut av Arbeiderpartiet. Selvsagt gjorde hun det, det er grenser for hva man tåler av intoleranse, og man kan for faen meg ikke være medlem av et politisk parti som vil regulere folks kjærlighetsliv.

FÅ DAMER, MYE KJEFT

Stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen er krafthomse, to ganger av nettstedet gaysir.no kåret til Norges mektigste lesbe… og hun er leder for Arbeiderpartiets kvinnenettverk.


Herav rimelig å utlede at Trettebergstuen (av plasshensyn heretter T.stuen) ikke liker menn så godt – Trond Giske inkludert. Hun mener at Giske bør gi faen og komme seg ut av Arbeiderpartiet. Hun begrunner dette med at noen har kontaktet henne – både kvinner og menn – og gitt utrykk for overveldende bekymring for Giskes bestrebelser med sikte makt og posisjon i partiet.
Ingen – bortsett fra kanskje T.stuen – vet hvem disse kvinnene og mennene er og hva de frykter. Hvis man gidder, kan man forsøke å fantasere over hva angjeldende menn er redde for.
Trond Giske ble ikke anmeldt, ikke tiltalt, ikke dømt. Ifølge mine kilder fikk han ikke snøret i bånn ved mange partitilstelninger. Ingen har rapportert om godartet celledeling i livmoren, ingen har hevdet seg voldtatt, hverken i våken, sovende eller beruset tilstand… mye tyder på at Giske ikke har nevneverdig bedre drag på damer enn Hans Olav Lahlum og jeg.
Jeg har en kompis som er notorisk kvinnejeger, en rundbrenner av sjeldent format – med lang erfaring. Han ler av Giske og kaller ham “dilettant” og “fusker i faget”.
Alt i alt multiplisert med sunn fornuft opphøyd i 3. potens og dividert på produktet av pi og det faktum at Arbeiderpartiet ikke er noen søndagsskole:
Hvor lenge skal en mann svi for å hatt uflaks med damene?

FAKTISK SUGEJOBB?

Faktisk.no (heretter bare Faktisk) jobber med å finne faktafeil overalt i hele Norge, facebook inkludert… i tråd med vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge.
Derfor ga Faktisks ansvarlige redaktør Kristoffer Egeberg tidligere i år denne ordren til ikke bare én faktasjekker, men to:


De to faktasjekkerne Mina Liavik Karlsen og Øystein Tronsli Drabløs gikk øyeblikkelig igang, de startet med å ta en titt på dette innlegget publisert på facebook:


Har Statsbygg begynt med salg av seksuelle tjenester, nærmere bestemt sugejobber… eller kjøttfløytespill, som de sier på Jessheim og omegn… og hvem suger, er det Statsbyggs resepsjonsadamer i røffe horekostymer som stiller seg opp nedenfor Akershus festning og suger så spruten står, eller er det unge bygningsingeniører av begge kjønn som gjør jobben? Men hvorfor… mangler Statsbygg pæng og vil flikke litt på regnskapet? Statlig hallikvirksomhet?
Karlsen & Drabløs sjekket sikkert alle mulige og umulige kilder før de kom på å kontakte primærkilden, Statsbygg – ved kommunikasjonsdirekltør Hege Njaa Aschim – som forklarte at det dreide seg om en plakat hvorpå trykket en svært intern spøk ikke ment for noen utenfor Statsbygg, men så var det en som knipset et bilde – som ble publisert på facebook.
Vel, kanskje ingen big deal, dette… de fleste tok det nok som spøk og spas, men Karlsen & Drabløs var ikke helt sikre på det og tastet en folkeopplysende rapport, datert 27. januar på Faktisks hjemmeside, trolig med hensikt å stoppe strømmen av menn i alle aldre med lumre tanker, knallhard ereksjon og stø kurs for Akershus festning…

EN POLITISK ANALYSE

Allment kjent at ingenting er umulig i Venstre, hvilket betyr at Abid Raja kan bli partiets nye leder. Nesten ingenting er umulig i utkant-Norge, heller… for der vil de jaggu ha Raja som partileder – selv om han ligner en papegøye utkledd som sirkusdirektør.


Ganske rart. Jeg har selv litt erfaring med livet på landet, nærmere bestemt Vest- Telemark. Der finnes ikke mange som kan tenkes å ha no’ særlig til felles med Abid Raja… der kjører man dagstøtt traktor i fylla, alle frysere er stappfulle av elgkjøtt, alle synes Tesla er homo, Morgenbladet enda verre,  ingen har hørt om kikerter, havremelk og glutenallergi – og sauenes største frykt er ikke å bli fårikålkjøtt.
I Vest-Telemark går man i kjeledress fra Felleskjøpet både til hverdags og fest, drekker hjemmelaget øl mens man brenner sprit i eldhuset og har sex på låven med hva det skal… såfremt det føles deilig.
Ganske langt fra urbane Oslo, altså… der Raja kommer fra og der folk sitter på kontor om dagen, sniffer pulver på dass i lunsjpausen, drikker øl og vin om kvelden på en cafe i Hausmannsgate mens de fører intelligente samtaler om hva faen det skal være – kanskje 1800-tallsromantikken i Bretagne i et biseksuelt postperspektiv – sniffer litt mer pulver og bråvåkner litt for sent i feil dobbeltseng på en primtallsadresse i Bygdøy Allé.
Vanskelig å forstå at Venstre-folk i grissgrende strøk vil ha Abid Raja som partileder… en gåte, vi mange hevde… men kanskje er det så enkelt som at de ikke tåler trynet på Sveinung Rotevatn…

HURLUMHEI I VENSTRE

Tilløp til baluba i Venstre igjen. Partiets nestleder Ola Elvestuen er grinete fordi han måtte gå fra jobben som klima- og miljøminister og overlate statsrådskontoret til sin rival Sveinung Rotevatn.
Elvestuen beskylder partileder Trine Skei Grande for bare å tenke på seg selv og sin lederstilling i partiet… og hvordan hun best kan manøvre for å holde seg på toppen lengst mulig. Elvestuen føler seg ofret i et mørkt maktspill.


Jeg ville gjort det samme i Grandes sted… hvem ville ikke det? Hun har vært politiker lenge og er selvsagt opptatt av ettermælet sitt. Grandis vil gjerne henge med så lenge som mulig, slik at hun får muligheter til å sette spor så store at folk kanskje glemmer hennes deltagelse i et trøndersk bondebryllup sommeren 2008, hvorfra hun utpå kvelden dro med seg en 17 år gammel gutt til nærmeste kornåker og feide over ham…

HOMO… JEG??

En dag for en tid tilbake ble jeg plutselig betatt av en bukett roser hjemme hos meg. Jeg ble sant å si litt bekymret og spurte meg selv: Er jeg blitt homo?
Det var ikke bare disse blomstene, rett før hadde jeg tørket støv, støvsuget, kildesortert søppel og vasket badekaret… men det var først da jeg eksponerte rosene, jeg ble litt betenkt.


Ikke bare betenkt, jeg ble simpelthen engstelig og ga meg til å guuugle. Jeg tastet inn “blomster, homo” og  fikk en hel haug treff på Finn Schjøll. Fy faen, tenkte jeg.
Jeg henslepte noen dager i angst og beven før jeg ringte fastlegekontoret og ba om en hastetime, som jeg fikk innvilget. Femten minutter senere satt jeg på legekontoret.
– Hæææ.. blomster.. og du tok bilde av dem??
– Ehhh… ja…
– Jamen faen, Dølo… ingen ordentlig mann driver med sånt…
– Det er derfor jeg er her.
– Du er redd du er blitt homo?
– Ja…
– Sjelden voksne menn blir homo sånn helt uten videre, men vi lever i en tid der faen meg alt kan skje… hvorfra har du forresten den blomstrete skjorta?
– Julegave for noen å siden, bruker den bare når alle de andre skjortene er skitne.
– Ok, vi får ta en test.
– Javel..
– Den ble utarbeidet av noen psykiatere ved Harvard på 60-tallet, ikke av sånne new age-skruller, men skikkelige fagfolk… ingen har siden laget en bedre homotest… den er revidert og tilpasset norske forhold. Først noen korte spørsmål. Du må svare fort uten å tenke deg om…ok?
– Ok.
– Noen spør om du heller vil ha et glass hvitvin fremfor en boks bayerøl, hva føler du og hva svarer du.
– Jeg blir ganske sur, banner kanskje litt og sier at jeg vil ha bayerøl.
– En liten og smart el.bil lett å lukeparkere, eller en svær, amerikansk pickup truck med V-åtter?
– V-åtter!
– Når skrudde du sist på bilen din?
– Ikke så lenge siden.. cirka en uke. Skiftet bremseskiver foran.
– En mann påpeker en sausflekk på slipset ditt i et middagsselskap, hvordan reagerer du?
– Jeg blir irritert, myser og ber ham passe sine egne saker.

– SMS
– Ok, det ser bra ut foreløpig…
– Puhhh…
– Men jeg har noen bilder her, jeg viser ett ad gangen… si det første som faller deg inn, uten å tenke.
Legen viste et bilde av en café i Hamburg og jeg svarte øl, han viste meg et bilde av et damekor i en domkirke og jeg svarte fitte, han viste meg bilde av et 17. mai-tog i Oslo og jeg svarte pølse i lompe og softis.
– To av tre, det er bestått.
– Hæææ??
– Faen, du er jaggu sløv… det er øl, fitte og hornmusikk!!
– Åååja, selvsagt…
– Du ække særlig gløgg, men du er nok hetero, men en siste sjekk… jeg er jo ganske kjekk, alle synes det… hva føler du når jeg gjør dette, sa legen og strøk en finger over en av underarmene mine.
– Ikke mye, det er bare litt uvant og ubehagelig.
– Bra! Du ække rompis, Dølo… du er streit.
– Puhhh… takk skal du ha. Dette setter jeg virkelig pris på, hjertelig tusen takk skal, du aner ikke hvor….
– … slutt med det der.. det er typisk homosnakk! Bare betal i automaten der ute ved resepsjonen, du.

FAKTISK BARE PORNO

Faktisk.no er en slags opprydningssentral med selverklært, men ikke desto mindre viktig samfunnsoppdrag:
Kontinuerlig hele døgnet uken igjennom monitorere offentlig debatt, finkjemme aviser og alle andre tekstprodusenter, se på TV, høre på alle radiokanaler, scanne facebook, utrettelig jage alle slags mulige ytringer og argumenter på jakt etter usannheter, uetterretteligheter, unøyaktigheter og sogar infame løgner som i vårt svært meningspolariserte land forpurrer et godt og redelig ordskifte.
Kristoffer Egeberg er ansvarlig redaktør i Faktisk.no (tidvis benevnt Faktisk). Det ryktes at han hater løgn og fanteri som det var kusma, flass og tåfis, og noen sier han er like tøff og nådeløs som Clint Eastwood anno 1980.
Her om dagen hadde han fra facebook bemektiget seg et bilde av noen skiløpere som staker seg avsted på en tynn stripe bestående av noe som ligner en miks av humus, vissent løv, bikkjebæsj, oppkastrester fra kvelden før og noen snøfnugg fra julen 1988… og som av uhørt formastelige klimaskeptikere anvendes som dokumentasjon på at været tidvis også var mildt i gamle dager.
Egeberg er ikke gla’ i klimaskeptikere. Han oppsøkte en av sine faktasjekkere og ba innstendig om grundig faktasjekk av været i Falun 11. mars, 1989.

Oppdraget tilfalt Mina Liavik Karsen, som kanhende stusset litt. Hun hadde kanskje ikke – da hun startet i Faktisk – innkalkulert oppdrag å sjekke været et gudsforlatt sted i Sverige på en dato da hennes foreldre ennå kanskje ikke hadde debutert seksuelt, og det kan ikke utelukkes at hun lurte på hva faen gamle Falun-fotografier har med aktuell norsk samfunnsdebatt å gjøre.
Men jobb er jobb, ordre er ordre. Hun gikk trøstig igang med oppgaven og brukte sikkert hele sin oppsamlede erfaring som gravejournalist og fant til slutt ut, trolig sent på dagen, at jo… bildet er sannelig fra 11. mars i 1989… ja, fra Svenska Skidspelen i Falun. Jada.
Hun skrev en fyllestgjørende og svært informativ tekst på Faktisks hjemmeside, ledsaget at to bilder som viser svette og slitne menn så inni griseglufsa korka at de gidder gå på ski over et nesten snøfritt jorde. Sakens tittel:
Innsikt: Ja, dette bildet viser Falun i 1989
Egeberg var nok fornøyd med resultatet, likeens Karlsen… som kanskje ikke før på hjemveien fra jobben forsto at hun ikke hadde bidratt til annet enn produksjon av porno… ikke sånn med nakne mennesker som er inne i andre nakne mennesker… nei, sosialpornografi; bilder fra et skistevne 31 år tilbake i tid er jo henimot hardporno blant gamle skiløpere, gamle skismørere, gamle sportsjournalister, gamle skiinteresserte – hertil inkludert Arne Scheie –  og det er dessuten svært sosssialt med tanke på alle som kommer i snakk og prater lenge og omstendelig om disse bildene og hvordan det var før i verden og hvordan det er blitt… og alle vil gjerne kommentere det på sin måte og noen vil også kanskje hekte på noen artige minner fra vinter- OL i 1976 blant folk som orker høre på…

NY VENN… HURRA!!!

For ikke lenge siden skrev jeg en liten tekst om hvor inni bekmørke og slimete gamperævva vanskelig det er å få nye venner – i det virkelige liv… men det er faen skjære meg ikke lett på facebook heller…  jeg har strevet lenge med å skaffe de få fb-vennene jeg har, og jeg vurderte lenge å skaffe meg bikkje.
Men bikkjer har dårlig ånde og vil gå tur hele tiden, derfor besluttet jeg å øke antallet venner på facebook. Jeg satte meg et mål: 222.
Ved et Guds under så enigmatisk mirakuløst at selv ikke sognepresten i kirken jeg frekventerer kan forklare det, har jeg 221 venner. Alle med bestått realartium skjønner at jeg bare er én venn fra målet.
Derfor ble jeg hoppende gla’ og danset cha-cha-cha med snøskuffa mi i går formiddag da jeg mottok venneforespørsel fra denne piken:


Jeg kjenner ikke Ratna, men jeg smeltet øyeblikkelig, jeg gjorde det – selv om det var litt kaldt i luften. Bare seg på henne, hun er så dårlig situert at hun ikke har råd til å kle på seg ordentlig. Den BHen hun har på, er jo helt utslitt og har hull på begge sider… kanskje hun arvet den etter sin avdøde grandtante. Trist.
Hun drømmer sikkert om skikkelig undertøy, kanskje noe solid og ordentlig fra Sloggi… hun vil nok være en skikkelig pike i lave sko, iført en blomstret kjole som rekker ned forbi knærne… og hun ønsker seg kanskje til jul et grunnkurs i sminke.
Ikke rart jeg følte medynk. Hun har sikkert færre venner enn jeg og savner nok gode og utviklende vennskap med fine samtaler. Ikke mindre medfølelse fikk jeg av å lese noe av det hun har skrevet på siden sin…  det er noe ubehjelpelig over det, og jeg tror ikke hun har fått så mye skolegang.
Vel, jeg var ihvertall både glad og rørt… så beveget var jeg at da jeg skulle trykke på bekreft, var hornhinnene mine så våte at øyeoptikken rett og slett forskjøv seg… i befippelsen trykket jeg slett forespørsel.
Da jeg oppdaget dette feiltrinn, ble jeg ganske fortvilet og forsøkte febrilsk på det gamle trikset med ctrl Z og sånn.. med det hjalp ikke så mye.
Dumme meg.. så nær, så nær… så skuslet jeg det altså vekk. Det var min sjanse, men kanskje jeg skal være fornøyd, slå meg til ro med mine 221 facebookvenner… for som Mick Jagger synger rett som det er: You can’t always get what you want…