Jeg tror nok Hans Majestet Kongen liker å stå på balkongen sin 17. mai, løfte på flossen og hilse til folket, deriblant alle de søte og glade barna. Men det er nok litt kjedelig, også. På lang avstand ser alle barnetog like ut, dessuten er det tungt å stå stille rett opp og ned på 83 år gamle bein. Jeg tror kongen vil se tilbake på 17. mai 2020 som sin beste nasjonaldag siden 1945. Mange lurer på hvem som fikk ideen til kongens biltur. Jeg tipper at det var kongen selv, som mange uker i forveien hadde timet og planlagt alt – i hemmelighet. En dag tilkalte kongen sin sjefadjutant Steffen Masserud og ytret uten innledende snikksnakk: – Finjustér tenninga og ventilklaringer på rekkeåttærn, peil olja og sjekk kjølevannet med det samme. Jeg vil ut og kjøre 17. mai. Trolig var denne tale for Masserud så ubegripelig at han rent glemte stand, stilling og sted… og sa: – Hææ?? Man kan tro at kongen lo lenge og jovvvialt av sin unge adjutant og forklarte at han mente A1, selveste frigjøringsbilen, en Buick Roadmaster Convertible fra 1939, bilen som bragte farfar Haakon trygt fra Honnørbrygga og hjem til Slottet 7. juni 1945. – Vet du hvem som satt i passasjersetet foran, Masserud? – Ehh… – Max Manus. Så kom den store dagen og kongens ønske ble realisert. Man må tro kongen var gla’ og oppspilt. Han har nok arvet sin fars interesse for biler, især amerikanske; alle vet jo at kong Olav ikke uofte rånet omkring i V8-motoriserte biler, deriblant en Dodge Dart Swinger. Harald smilte og hygget seg kongelig da han i Roadmasterens baksete kjørte omkring i hovedstaden. Da bilen passerte en uterestaurant, ropte en kvinne:
Min ekskone og jeg var så fattige på begynnelsen av 90-tallet at jeg måtte finne frem min tippoldemors oppskrift på barkebrød. Vi hadde ikke penger til toalettpapir, men vi hadde rabarbrablader i hagen og skogen er jo full av myk mose…. uansett, ingen av oss bæsjet oftere enn én gang ukentlig. Ungene våre fikk ikke julegaver, men vi splittet alltid en mandel da vi kokte risengrynsgrøt… og tilfeldighetene ville det alltid slik at begge jentene fikk en halv mandel. Da vanket hederlig omtale og en god klem. Vi hadde selvsagt ikke blomster til 17. mai. Det syntes jeg var leit og oppsøkte natt til nasjonaldagen et offentlig bed i byen der vi bodde. Høyreist og nygotisk er en av kirkene i byen, den står støtt i nordlig forlengelse av linjen som deler torget i to. Rundt denne kirken vokser hver vår blomster av mange slag… tulipaner, for det meste. Jeg skar over fem stilker. Etterhvert fikk vi råd til brød og ungene fikk julegaver, men jeg fortsatte å rappe kirketulipaner natt til 17. mai – hvert år. Aldri flere enn fem. Det ble tradisjon. Jeg liker tradisjoner. Stjålne kaker smaker surt, mens ærlig kjøpte kaker smaker søtt, sier bakermester Harepus til reven som stjal dobbeltpeprede pepperkaker. Vel, slik jeg ser det… er ingenting som tulipaner stjålet i nattens mulm før nasjonaldagen, bare se her:
Philip Manshaus er 22 år og ikke helt tørr bak øra. Likevel har han forsøkt å belære Asker og Bærum tingrett om 2. verdenskrig, holocaust inkludert – som han hevder er en myte. Etter alt å dømme, hater han jøder. Det finnes mellom 1500 og 2000 jøder i Norge. Hvis vi anslår antallet til 1750, er andelen 0,0326 prosent. Sannsynligvis har Manshaus aldri påtruffet en jøde i sitt korte liv. Man må undres: Går det an å hate noen som nesten ikke finnes og attpåtil forsøker å gjøre seg så usynlig som mulig? Selv har jeg truffet bare tre jøder i mitt liv. En av dem var jeg i førstegangstjeneste med, en annen var arbeidskollega i mange år og den tredje klinte jeg med… hun var solsikkesøt og saccosekkbløt. I Tyskland i 1933 utgjorde jødene cirka 0,6 prosent av befolkningen, og de ble hatet så inni gamperæva inderlig at Hitler og hans menn ville utrydde alle sammen… ikke bare i eget land, men i alle okkuperte land, deriblant Norge hvori rundelig anslått 2000 jøder. I verden finnes omtrent 14 millioner jøder, de fleste bor i Israel og USA. De utgjør 0,18 prosent av verdens befolkning. Noen sier at denne lille flokken jobber fra morra til kveld alle dager i uken med sikte å overta hele verden og bruke resten av verdens befolkning som slaver. Noen hevder at jødene drepte Jesus og forårsaket Svartedauden og Spanskesyken ved å forgifte kristnes drikkevannskilder, og ennå finnes de som tror at jøder i gamle dager fanget små ikke-jødiske barn, drepte dem og brukte blodet som ingrediens i tilberedelse av påskemåltider… og koronaviruset er, ifølge noen politikere i Tyrkia, en “sionistisk plan” for å redusere antallet ikke-jøder i verden. Jeg har aldri helt ut forstått antisemittisme. Derfor fattet jeg interesse for en bok som utkom for noen år siden, JØDEHAT, skrevet av Håkon Harket, Trond Berg Eriksen og Einhart Lorenz. Nesten 700 sider. Grundig gjennomgang av ulike varianter av antisemittisme fra antikken og frem til våre dager, og jeg hevet øyebrynene noen millimeter av dette sitatet fra teolog og professor Martin Luther (1483-1546): “Ved siden av Djevelen har den kristne ingen fiende som er så giftig, så desperat så bitter som den ekte jøde. De er giftslanger som røver, plyndrer, forderver og forbanner. De som ikke skjønner det, kan krype inn i rasshølene deres.” Etter å ha lest hele boken, spurte jeg med selv: Er jeg blitt klokere? Forstår jeg jødehatet? Ja, jeg er klokere.. men nei, jeg forstår det ikke, det er simpelthen for irrasjonelt. Så hva med Manshaus, den unge mannen som hater jøder.. hvorfor ville han drepe muslimer? Det er ganske irrasjonelt. Han burde vite at ingen hater jøder mer enn muslimer, deres jødehat er heftigere enn min fiendtlige innstilling til auberginer, rødbeter og tomater. Vet ikke Manshaus at muslimene under 2. verdenskrig gikk i forbund med nazi-Tyskland, med felles interesse: Kverke jøder. Muslimer er jo faen meg Manshaus’ naturlige allierte. Hadde han vært bedre opplyst og litt mer klartenkt, ville han kjørt til moskeen i Bærum uten våpen… og konvertert, blitt muslim. Det tar ikke mer enn fem minutter… og stesøster’n hadde levd i dag.
.. den andres brød. Slik er det i mange bransjer, især i gravferdsbransjen. Her i landet dør folk jevnt og trutt året rundt, og byråene har akkurat passe mye å gjøre. I midten av mars, da mange bedrifter så mørkt på fremtiden, rådet optimisme og god stemning i begravelsesbransjen; man merket seg hva som gikk for seg i Italia og Spania.
De fulgte nok utviklingen fra time til neste og fabulerte om skyhøye dødstall, ny og kraftig oppsving i en vanligvis ganske død bransje… kanskje nyansettelser, ellevill jappetid, heidundrende utbyttefest, balubajulebord og kanhende innkjøp av enda flere fjonge likbiler fra Tesla og Mercedes – med full utstyrspakke. Jeg kjenner mange i byen der jeg bor. Det gikk rykter: Små, svarte elbiler med sotede vinduer kjørte omkring i byen etter mørkets frembrudd… bak rattet begravelsesagenter som registrerte lys i lampene. Mørke vinduer som kveldene før var opplyste, ble i notisbøker markert med kors og adresse. De spanet på folk langsetter gater og på torg, noterte seg om de var bleke, gustne og så slitne at de kunne ramle i bakken hvilket øyeblikk som helst. Noen byråer leaset av Forsvaret likhunder som snuste omkring i tettbygd strøk og i trappeoppganger. Andre begravelsesagenter kledde seg ut som helsepersonell og tok seg inn på pleiehjem for å danne seg et bilde av potensielle kunder. Om å gjøre å være hugget og smi mens liket er varmt. Ikke bare begravelsesagentene som gned lanker medio mars. Mange underleverandører så lyst på fremtiden… kistesnekkere, liksminkeleverandører, likskjorteprodusenter, urnemakere, gartnerier og blomsterbutikker, salmediktere, solister og Menighetsfakultetet kalkulerte med økning av studiesøknader og søkte teknisk etat om oppførelse av tilbygg for nye prestestudenter. Men prognosene slo ikke til, gitt. 218 mennesker har foreløpig dødd av Covid-19 her til lands. Det ble ikke helt slik begravelsesfolka tenkte… sånn er livet.
Jeg forsøker å være så politisk korrekt som mulig. Det er ikke helt sant, men det er ikke så vanskelig å unngå bruk av norske flagg. Jeg har en gammel, blå anorakk arvet fra faren min – påsydd et norsk flagg. Jeg bruker den bare når jeg ferdes alene langt pokkerivold fra folk, slik at jeg ikke risikerer å støte på og støte SVere, Rødt-kommunister og andre som synes det er no’ dritt å være norsk. For det er jo blitt slik… man skal ikke være for gla’ i landet sitt, ihvertfall ikke vise det. Når hørte jeg sist noen hylle vår lille nasjon? Husker ikke. Man må jo være litt forsiktig, folk har lange ører, og man kan lett bli anklaget for å være nasjonalist, som er blitt samlebetegnelse for rasist, fascist, nazist og islamhater. Det tryggeste er å gå omkring med FNs bærekraftsnål på jakkeslaget… en fargesterk, rund dings som ligner en sånn medalje man trolig får etter å ha gått ti ganger i det årlige homotoget i Oslo. Men i morra er det 8. mars. Den dagen i 1945 var det slutt på fem års nazikjør… slutt på ufrihet, frykt, henrettelser, drap, tortur… plutselig kunne nordmenn si og skrive hva de ville, de kunne reise hvorhen de ønsket uten reisetillatelse og legitimasjon. Alle var glade og kastet seg i hverandres armer, heiste flagg overalt og drakk seg fulle… og året etter ble mange babyer født – og noen av mødrene var litt usikre på hvem som var faren, men slik kan det gå når man feirer grundig. 8. mai er virkelig en dag å feire. Samtidig vil man jo være politisk korrekt. Jeg har et flagg, et balkongflagg… selv om jeg bare har en veranda hvortil festet en flaggholder. Det mest politisk korrekte vil være å lime FNs bærekraftsnål på toppen av flaggstangen, men da vil den være usynlig for alle fem meter unna og ingen andre enn jeg kommer nær det flagget, og naboen bor ti meter unna. Jeg var litt usikker på hva jeg skulle gjøre, inntil jeg tenkte på de som under krigen gjorde hva de kunne for motarbeide det bekmørke nazikjøret og gjenvinne Norges frihet og hva de ville tenkt om religionen som i Norge praktisk talt er likestilt med kristendommen: Islam. Hva hadde motstandsmennene og -kvinnene tenkt om islam og gærne muslimer som hater frihet, skyr demokrati, skjærer i stykker småjenters kjønnsorganer, driter i alle lover utenom Allahs, raner, knivstikker, brenner biler og tilber en voldelig pedo som har vært dævv i 1388 år…. kanskje at islam faen ikke er stort nedre enn nazisme: Totalitær ensretting, diktatur, ufrihet, vold, drap, uendelig åndsfattigdom… Hva hadde Johan Edvard Tallaksen sagt? Han var en av de tøffeste motstandsgutta, han skjøt og drepte SS-Hauptscharführer Wolfgang Kruppa på åpen gate i Oslo i 1944 og kom seg unna. Senere samme år ble han tatt til fange og begikk selvmord i en celle på Akershus festning, for å unngå sprekk i forhør under ledelse av Siegfried Wolfgang Fehmer. Hva ville Tallaksen gjort i morra tidlig, ville han heist det norske flagget? Jeg tror det.
La oss si at Tom Hagen drepte kona si. Det er jo ikke så bra, men på den annen side: Han har nok gjort det på en noenlunde renslig, ryddig og diskré måte, i motsetning til eksempelvis de som for 21 år siden drepte det gamle Orderud-ekteparet og deres datter.
Åstedet var ikke et blivende sted og må ha gjort inntrykk på politifolk og rettsmedisinere, som kanskje fikk søvnproblemer etter befaring i kårboligen… for ikke snakke om hva som i 2007 gikk for seg på Vollheim gård i Søndre Land, eller Dødens gård, som noen kalte den… der bodde et ganske fargerikt fellesskap som brukte masse narkotika, én ble skutt flere ganger i bakhodet på låven og døde, en annen ble avlivet og pælma ned i en brønn, der han straks ble beiteområde for hvite mark. Næsty.. men menneskene på gårdene Orderud og Vollheim var jo litt spesielle og de spilte sikkert banjo i alle ledige stunder. Tom Hagen derimot, er en helt annen type. Han er helt sikkert en dannet mann som kan knyte seg en dobbel windsor når det skal være og vet forskjell på Mozart og Haydn. Kanskje han også samler på førsteutgaver av fransk 1800-tallspoesi. Det synes jeg taler til hans fordel. Han har stil og det må telle i hans favør, og hvorfor undersøke hva som finnes mange meter under et kumlokk; ingen rettsmedisiner har vel egentlig lyst til å befatte seg med en kropp som har vært død i 18 måneder og ikke lenger ligner dens eier, og det blir fryktelig mye arbeid for politiet… og det passer dårlig; sommer er grilltid og mange vil sikkert ha bobilferie på Vestlandet. Gjort er gjort, og ingen tjener vel på at Hagen må i fengsel. Der lærer man jo bare ugagn og fantestreker… og ingen vil at Hagen skal lære seg en masse tjuvtriks og bli innbruddstyv når han slipper ut…
Ettersom jeg nesten ikke har en eneste venn i hele verden, blir jeg helt ellevill av glede når noen sender venneforespørsel på Facebook. Det gjorde Li-lis for noen dager siden. Jeg ble ikke bare gla’, men også svært rørt.
Det er tydelig at hun er meget kontaktsøkende og vil ha venner, som hun vil dele sine interesser med… hun vil kanskje spille Ludo, eller diskutere engelsk 1700-tallspoesi… kanskje hun er svært samfunnsengasjert og vil diskutere kildesortering og det mikroøkonomiske fundamentet for nyklassisk syntese… slike ting jeg også brenner for. Det er uansett ingen tvil om at hun er svært fotointeressert, det ser man jo av profilbildet hennes, der hun opererer et slikt et digitalkamera. Hun er sikkert medlem av en fotoklubb. Men det som rører meg, er det lille bildet innfelt til venstre, der hun later som hun snakker i telefon. Dette er nok et hint om at hun lengter seg syk etter å få kontakt med noen og derigjennom komme seg ut av fæl og sjeleetende ensomhet. Kan ikke annet enn synes synd på henne, jeg tenker på klærne hun har på. Hun er nok et koronaoffer, hun har helt sikkert mistet jobben sin og har ikke penger til klær, derfor er hun henvist til å bruke gammelt undertøy så slitt at det er henimot gjennomsiktig… kanskje har hun arvet av storesøster’n sin – det kan meget vel tenkes. Klart jeg vil være hennes venn, men jeg har en katt – la oss kalle henne Tutta. Hun er svært jaktinteressert og ville fange og spise opp datamusa, som jeg ulykkeligvis ikke omhåndholdt med tilstrekkelig fasthet. Hun hoppet opp på skrivebordet og gjøv løs på musa i øyeblikket jeg skulle trykke bekreft forespørsel, men sett slikt… musa forskjøv seg, og det ble til at jeg trykket slett forespørsel. Fortærende ergerlig. Dumme Tutta..
Man kødder ikke med bibliotekarer. Helt siden jeg var liten gutt har jeg hatt stor respekt for bibliotekarer. Jeg fattet tidlig interesse for bøker og var ikke store pjokken da jeg første gang oppsøkte biblioteket i byen der jeg bodde, en stor og gammel murbygning. På innsiden var det sparsommelig opplyst, for det meste leselamper med grønne glasskjermer. Mørke trepaneler på veggene og tung taushet. Bak et skrivebord innerst i voksenavdelingen satt en dame, som jeg oppfattet som like gammel som teatret i byen, hun var sikkert ikke en time eldre enn 35 år. Hun hadde oppsatt blondt hår og svarte kattebriller. Skummel. Hun løftet ansiktet og registrerte, kategoriserte og arkiverte meg i sitt langtidsminne, slik bare bibliotekarer kan… så vendte hun tilbake til sin egen håndskrift. Det var kveld, og jeg var bibliotekets eneste gjest. Jeg gikk omkring i taushet og følte en slags høytid. Søt ensomhet. Sååå mange bøker… og jeg. Jeg likte det. Jeg gikk inn på barneavdelingen. Der fant jeg en bok med spennende omslag… en gutt syklet fra meg, bortover en kveldsmørk vei hvis ende jeg ikke skimtet. Var det ikke for gatelysene over ham, hadde jeg ikke sett at han hadde en grønn lue på hodet, trolig sixpence. Jeg gikk til bibliotekaren. Hun smilte meget avmålt og ville vite hva jeg het. Jeg skjønte ikke hvorfor hun spurte, jeg skulle jo bare låne en bok og ville bringe den tilbake straks jeg hadde lest den. Hun hevet øyebrynene to millimeter, kremtet og jeg fremsa navnet mitt. Hun skrev noe på en pappbit som lignet et bussklippekort. Hun reiste seg og strakte seg over skrivebordet mot meg. Klemt mellom to fingre med rødmalte negler: Pappbiten. – Lånekort, sa hun. Jeg tok imot og bukket slik jeg hadde lært at man gjør når man får noe. Damen smilte litt mindre avmålt, men bare i to sekunder. Hun satte seg ned igjen. Lånekort. Lånekort. Lånekort. Et herlig ord. Tre stavelser. Lett å uttale, lett å forstå betydningen av. Navnet mitt var skrevet pent med blokkbokstaver. Hun hadde gjort seg flid med sin signatur. Jeg greide ikke lese den, men bokstavene svingte seg avsted som en olympisk turner og sluttet med en slik krusedull som flinke kunstløpersker lager på isen. Jeg la kortet i innerlommen av jakken og syklet hjem. Jeg leste halve boken samme kveld. Dagen etter leste jeg resten, og jeg syntes alt jeg hadde lest var interessant. Det handlet for det meste om en gutt som bodde i en liten by, og jeg var også en gutt som bodde i en liten by. Jeg lånte flere bøker av omtrent samme sort. Spennende bøker med gutter i hovedrollen. Jeg lærte mange nye ord. Bibliotekaren hilste alltid med et lite nikk. Jeg kom alltid om kvelden, omtrent på samme tid hver gang. Fast inventar, så å si. En kveld gikk jeg inn i voksenavdelingen. Jeg leste på bokryggene, plukket ut en og annen bok og så på omslaget. Mange rare titler. Ved B fant jeg Johan Borgen og en bok som het Lillelord. Artig tittel. Omslaget var underlig, ikke som på guttebøkene jeg hadde lest. Jeg leste på baksiden. Det handlet om en gutt, Wilfred Sagen. En litt annerledes gutt, med fordekt innvortes mørke. Dobbeltliv. Tilsynelatende i vater, ofte på skråplanet. Jeg gikk til bibliotekaren og la boken på pulten hennes. Jeg hadde etterhvert forstått at hun ikke var like gammel som teatret i byen, jeg hadde også sett at hun var svært pen, kanskje penere enn moren min… og når hun smilte, var det som å få hard julegave i juli. Hun smilte og sa: – Ehh… – Voksenavdelingen? – Ja. – Men der skal ikke du være, du må nok vente noen år, tror jeg. – Hvor mange år, da? – Nja.. vi får se… årene går fort, sa hun med en sånn lav stemme som bare bibliotekarer har. Dette syntes jeg var underlig tale, jeg syntes årene var endeløse og det var en evighet siden jeg spiste havregrøt til frokost. – Får jeg ikke låne den? Hun tok av seg de svarte kattebrillene. – Det er en voksenbok. – Men er den bra? – Ehh… jo, det er den. Den er bra. Hun satte seg ned på stolen sin og sa ikke noe. Jeg sa heller ikke noe. Jeg hadde ikke lyst i å legge tilbake Lillelord og gå duknakket inn i barneavdelingen. Jeg ville vite alt om denne Wilfred Sagen. Jeg ble lei meg og tenkte at dette er mitt siste bibliotekbesøk i hele mitt liv. Aller siste. Jeg strammet meg opp og overrasket meg selv: – Jeg vil ikke gå inn i barneavdelingen igjen. Bibliotekaren svingte seg på stolen. Hun avbrillet seg påny og tok en nærmere titt med sine blå glugger. Jeg ble nervøs og tenkte at nå får jeg kjeft og må gå. Kanskje hun inndrar lånekortet mitt og skriver et internnotat hvori streng henstilling til kolleger om aldri mer å slippe denne slyngelen Dølo inn i biblioteket. Hun smilte, og jeg syntes hun hadde verdens aller vakreste smil. Hun sa: – Min venn, fortell meg hvorfor du vil låne den boken. Smilet hennes varmet. Jeg tinte og sa: – Jeg leste på baksiden. Jeg tror han Lillelord er no’ for seg sjæl. Boken virker spennende. Hun lo. Ikke høyt. Hun lo lavt og diskré, slik man trolig lærer første år på bibliotekarskolen. Hun monterte brillene igjen og ble alvorlig: – Vel, unge mann.. jeg antar at gode bøker aldri kan ta skade. La oss gjøre en avtale. Når jeg er her, får du gå i voksenavdelingen og plukke bøker… så ser jeg på dem, også snakker vi om det. Greit? – Greit. – Fint, skal vi se… Lillelord, ja… har du lånekortet med?
Var ikke meningen å skrive så langt om mine første bibliotekbesøk, egentlig ville jeg skrive om Anne Marken. Hun er bibliotekar, ikke bare det.. hun er sjef på biblioteket i Meråker. En gjeng skiløpere fra Kina og deres ledere var i Meråker for å lære seg å gå langrenn, i anledning OL på hjemmebane i 2022. De gikk ikke bare på ski; ved flere anledninger ved fjorårets slutt var noen av dem innom biblioteket og begjærte sensur. De ville fjerne noen bøker fra bokhyllene, deriblant en bok om Falun Gong-bevegelsen, som sysler med gammel filosofi iblandet en slags gymnastikk. Falun Gong er forbudt i Kina, som jææævlig mye annet. Et særtrekk ved kinesere er at de ikke kan oppføre seg som folk, og det er som de ikke skjønner at de ikke er i Kina nå de ikke er i Kina. Dette skjønte nok Anne Marken fort og fortalte kinamennene at her i Norge har vi noe som kalles ytringsfrihet og det er helt uaktuelt å fjerne bøker fra dette biblioteket. Kanskje skjønte disse kineserne etterhånden det jeg har forstått helt siden jeg var liten gutt: Du kødder ikke med bibliotekarer.
Pol’ti aner ikke hvor det ble av Anne-Elisabeth Hagen, men de vet at hun ble borte 31. oktober, 2018. Politiet trenger hjelp fra publikum, og jeg håper etterforskerne i Øst politidistrikt leser dette, slik at de kan sjekke denne teorien: Tom Hagen er ivrig elgjeger, og 31. oktober var siste dag i elgjakten, som ikke gikk helt etter planen… ikke en føkkings elg å se noe sted. Tom Hagen er sur og grinete.
Kona hans synes synd på ham, og som trøst tilbyr hun å kle seg ut som ei elgku uten kalv, løpe rundt i stua og raute mens ektemannen hennes prøver å få henne på kornet med en lekebørse som skyter gule erter med utgangshastighet pålydende 0,85 meter i sekundet. På den måten håper fru Hagen at mannen kan få utløp for sitt jaktinstinkt og bli blid igjen. Hun vet at ektemannen er en dårlig skytter. For å være helt sikker på at han treffer med ertebørsa, stopper hun opp ved en fredslilje mellom bokhylla og pianoet og later som om hun beiter. Tom Hagen lister seg nærmere, sikter omhyggelig og drar i avtrekkeren. Et helvetes smell. En miks av befippelse og rekyl sender ham på rumpa i parketten. Han vifter vekk kruttrøyk, kommer til hektene og til sin forferdelse skjønner han at han i farten har tatt feil børse; han har fyrt av sin gamle Mauser arvet fra faren sin, som fikk den av en tysk soldat 8. mai,1945. Skikkelig tabbe. Han ser på sin kone, hun er truffet akkurat der han siktet. Tom Hagen er fortvilet, men også skamfull… tenk å skyte kona si hjemme i egen stue… og hva vil politiet si til forklaringen om hva som førte til skuddet… kone med et gammelt elggevir bundet fast på hodet og en gammel elgfell rundt seg selv… forvekslet ertebørse og Mauser… hendelig uhell og så videre… vil politiet tro på den historien? Neppe. Tom Hagen skjønner at dette vil bli tidenes underligste drapssak og jaktkameratene hans kommer til å le seg skakke – hvis han ikke tar grep. Det gjør han. Han vasker og rydder opp, ruller sin døde kone inn i et svært gammelt persisk teppe, bærer hele pakka ut i bilen og kjører til et sted godt egnet for dumping av døde hustruer. Så kjører han hjemover og tenker kreativt. Da han parkerer hjemme i oppkjørselen, har han en historie. Han ringer politiet og melder sin kone savnet…
Faktisk.no (heretter bare Faktisk) jobber med å finne faktafeil overalt i hele Norge, facebook inkludert… i tråd med vedtektsparagraf 4: Selskapets formål er å drive en uavhengig redaksjon for faktasjekk av samfunnsdebatten og det offentlige ordskiftet i Norge. Faktisks ansvarlige redaktør Kristoffer Egeberg er en våken mann og tar sitt samfunnsansvar på aller største alvor. Han kom under vær med et bilde med masse snø, angivelig norsk snø. Bildetekst: It has been snowing in Norway Bildet ble lagt ut på Facebook 3. november i fjor og er delt 29 000 ganger. Egeberg ante uglemoser, og ingen sak er for gammel til å bli dagsaktuell. Snø er snø, også den som falt i fjor. Han tilkalte sin røffe faktasjekker Morten Langfeldt Dahlback:
Dahlback er en durkdreven sannhetsjeger som lever av og for å luke ugress ut av norsk samfunnsdebatt, slik at den ikke kommer helt ut av kurs. Han gikk i gang, tok noen telefoner, undersøkte hist og her. Langfeldt er en gluping og behersker omvendt bildesøk i google… etter mange timers arbeid bragte han på det rene at snøen på bildet ikke er norsk, men japansk. Ja, bildet er tatt i Japan… og alle vet at det er forskjell på Japan og Norge. Langfeldt skrev en fyldig rapport med tittelen Snøbilde er fra Japan, ikke Norge og publiserte 27. april… og nå vet alle alt om den japanske snøen som noen trodde var norsk, og det er vi alle glade for…
