Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Jeg har en liten plett i Vest-Telemark, miom ufser og nutar og fjødd. Liker meg godt her. Utenfor verden og stille… så stille at man – hvis man sitter helt rolig i en stol – kan høre ens egne tanker rette seg opp, gripe tak i hverandre, tilpasse seg, føye seg inn, støtte seg til andre … slik at alle til slutt blir étt. Definert retning og kraft. En tankevektor.
Men det er svært sjelden jeg tenker no’ særlig, derfor er det heeelt stille her – bortsett fra en populasjon taksvaler som bor på låven og lever hektisk familieliv.
Men stillhet varer ikke evig. En kveld banket det på døren. Det vil seg slik at jeg har en lokal venninne i denne egnen. La oss kalle henne Åsne. Hun er noe for seg selv, jeg skal ikke gå nærmere inn på hennes bakgrunn og opprinnelse. Ikke ukorrekt å si at hun er det motsatte av stillhet, men jeg motsetter meg aldri hennes tilstedeværelse. Hun smatt innenfor som en katt og sa:
– Sølten?
Hun gjorde et nikk i retning bakover. Hun hadde en ryggsekk med masse go’saker og ventet ikke på svar, hun forsvant og ble borte på kjøkkenet. Jeg hørte henne nynne og synge… Vem kan segla förutan vind, vem kan ro utan åror…
Hun er et mirakel, tenkte jeg og la meg på sofaen. Jeg grep et eksemplar av Morgenbladet, som ofte ikke er verd mer enn vekten av tremassen, men den er lystett. Jeg sovnet under avisen. Det siste jeg hørte var Åsnes klare røst, en lokal bånsull, kanskje skrevet av Aasmund Olavsson Vinje.
– Høt æ de’ med deg … no må du vakne, maten æ færige og bordet dekka..
Stekt hjortekjøtt, fet og god saus, båtpoteter og grønnsaker fra Åsnes hage. Mjødurtsaft for tørsten og rødvin for humøret.
– Skal vi gifte oss?
Åsne lo, som bare hun kan. Mye tyder på at hun forlot sin mors livmor med et smil og en latter, og siden hun har ledd det mest av tiden. Hun fortalte siste lokalnytt som var så hyggelig og idyllisk at det egentlig bare var gammelt nytt. Etterpå serverte hun nyplukkede jordbær med fløte og sukker, og jeg kunne ikke annet enn beundre hvordan hun kombinerte jordbærspising, snakking og gode bordmanerer.
– Eg må på do … eg gjænge på den oti.
Etter et kvarter var hun tilbake og sa:
– Sjå hera, æ den ikkje fene?

– Fortryllende.
– Den heve lagt seg øppå din, trur eg.
– Ser sånn ut.
– Eg hev’ tenkt på noko.
– Ja…?
– Te’ vanleg dassar eg omlag to gonger dagleg. Eg hev’ alli veid lortane mene, men om eg anslær kvar av dei ti’ 250 gram, bli’ det ein halvkilo dagleg. 3,5 kilo i vika. 188 kilo årleg. Høri mange år må då ti’ for å laga eit tønn?
Ettersom hun er matematikklærer på videregående, laget hun øyeblikkelig en linjær ligning i hodet og fikk 5,3. Hun regnet videre ut hun ville produsere seks tonn bæsj i sin restlevetid, gitt at hun ble like gammel som moren sin, som døde i fjor, 84 år gammel.
– Eg gidd ikkje reise heimatt i kveld. Hev du ei seng?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Her forleden var det møte i Foreningen for Alle som holder Ytringsfriheten Hellig og ikke går av Veien for litt Blasfemi og dagstadig Opprettholder Minnet om den Ærerike Dikter Arnulf Øverland, eller som noen av oss sier: FoAshYHoigaVflBodOModÆDAØ.
Jeg er foreningens formann og prøver å være så eneveldig og totalitær som mulig uten at noen merker det no’ særlig, og jeg har forsøkt å endre foreningens statutter, slik at jeg kan bli sittende som formann livet ut.
Bortkastet strev, dette er en forherdet og glefsende ulveflokk som ikke går av veien for å ytre seg, endatil kritisere … ja, en av medlemmene reiste seg og varslet mistillitsforslag, resten av gjengen sluttet seg til og klappet og buet i retning meg.
Jeg banket med klubba, fikk roet ned forsamlingen fra talerstolen og ba om begrunnelse. Den inneholdt to punkter:
– For lite brennevin i barskapet, det er ditt ansvar, sa en herre med høy og hes røst.
– Du har ikke ytret deg nedsettende om han raddisen Dag Herbjørnsrud på lenge, ropte en annen.
Hele forsamlingen ga seg til å hoie og rope og klappe for de to.
Ikke verre. Jeg slappet av … dette fikser jeg lett, tenkte jeg. Griseflaks at jeg hadde lest Herbjørnsruds siste orderi i publikasjonen Utrop, der han lanserer et trepunktsopplegg for å bli kvitt rasisme her i landet. Men jeg begynte med det viktigste:
– Mine herrer, jeg beklager at innholdet i barskapet ikke er ajourført … det er selvsagt uhørt. Det vil bli gjort, og som kompensasjon vil jeg ved neste generalforsamling foreslå oppjustering med én helflaske Løitens gul med tre stjerner, som vi alle er så gla’ i. Vår økonomi tillater det.
Rungende applaus og mange gyldne glass høyt hevet i røykfylt inneluft.
Jeg fortsatte:
– Vel, denne Herbjørnsrud har mange underlige ideer, men så er han jo også idéhistoriker … jeg forstår godt at dere savner nedsettende omtale av den karen, men jeg har fulgt med ham og det han skriver, det gjør han forøvrig gørrkjedelig og det blir ikke bedre av at han alltid skriver altfor langt … men til poenget, sa jeg og la inn en liten pause hvori en slurk whisky fra nordvestkysten av Skottland før jeg avga en liten, hvit løgn:
– Jeg har lenge tenkt på å arrangere et seminar, som på planleggingsstadiet heter Det store og tilstundende Dag Herbjørnsrud-seminaret på Pers hotell på Gol. Jeg har alt vært i kontakt med Pers. Vi får en grei grupperabatt.
Øredøvende applaus.
Oppildnet av denne medgang ble jeg revet med og løy videre:
– Jeg har snakket med en venn som er psykolog med tilleggsutdannelse i sosiologi. Han stiller sine kunnskaper til disposisjon. Vi skal nemlig forsøke å komme til bunns i kasuset Dag Herbjørnsrud. Spørsmålene er mange, eller…?
– Jooooo….., i ljomende herrekor.
– Hvordan blir man som Herbjørnsrud? Hvorfor er han faktafornekter, hvorfor er han så uetterrettelig? Hvorfor er han så gla’ i islam, er det fordi han er durkdreven kommunist og føler slektskap med andre med totalitære ideer? Som dere skjønner, tar vi sikte på grundig kausalanalyse.
Applaus – applaus.
– Mine herrer, noen av dere er kanskje kjent med Herbjørnsruds siste tekst i publikasjonen Utrop, der han sammenligner rasisme med pandemisk sykdom og lister opp tre nulltoleransetiltak for fjerning av rasisme. Vel, ingen her går inn for rasisme, men det tredje tiltaket hans heter Nulltoleranse for rasisme i private forsamlinger. Jeg tror det mer enn antyder at Herbjørnsrud er ganske langt ute av kurs. Som alle vet, går det ikke an å regulere private, uutsagte tanker, men det går an å overvåke hva som foregår i private sammenhenger … på hvilken måte? Forslag?
Mange hender i været:
– Angivere blant venner og familiemedlemmer.
– Telefonavlytting, sa en annen.
– Postkontroll.
– Romavlytting, ropte en fjerde.

– Takk, mine herrer, det holder. Altså, Herbjørnsrud skriver det ikke, men alle som er kjent med deduktiv metode, utleder raskt at han ønsker seg et angiversamfunn, slik som gamle Øst-Tyskland. Men her i Norge er det lov å være rasist, slik det er lov å være veganer, dyrevernforkjemper, healer, fotsoneterapeut, homøopat, astrolog, sjaman, kommunist, nazist, holocaustfornekter og rettroende muslim … altså?
– Han vil ha revolusjon, gjøre Norge til en diktaturstat som forbyr frie ytringer, sa en av herrene på bakerste benkerad.
– Spot on. Herbjørnsrud er en intolerant og retthaversk ekstremist som trolig nærer revolusjonsromantiske voldsfantasier. Vi står ved kanten av bekmørke avgrunner i menneskesinnet. Såvidt jeg vet, har han ikke avkreftet at han er stalinist og tilhenger av å fylle massegraver med henrettede meningsavvikere … og taushet er samtykke, for bruke hans egen retorikk.
Rungende applaus, hatter i været og klinking av glass.
Det er vondt å heve et møte der man høster nesegrus beundring, men jeg gjorde det og alle hadde glemt mistilliten og snakket i stedet ivrig om Det store og tilstundende Dag Herbjørnsrud-seminaret på Pers hotell.
Jeg løsnet slipsknuten og pustet lettet ut, ledervervet var reddet, men jeg hadde skaffet meg litt arbeid. Jeg må ringe Pers og snakke meg til en god deal, og jeg må i en fykende fei bli venn med en psykologspesialist med sosiologi hovedfag attpå…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Sannhet er en smakssak, noe personlig, noe man bestemmer seg for, som man er “komfortabel med”, som skaper god stemning og opprettholder ro og orden i vennekretsen. Man “føler” og “tenker at …. på en måte”, fakta og nøktern virkelighetsbeskrivelse er underordnet følelser og ønsketenkning, hvilket tydelig kommer til uttrykk i dagens samfunnsdebatt.
Kan ikke nekte for at dette også påvirker meg. Jeg følger med i tiden, som det heter og skaper min egen sannhet og virkelighetsforståelse, slik at den sammenfaller med min personlige smak. La meg eksemplifisere:
I går var jeg på vei hjem. Jeg kjørte motorsykkel og den har så mange hestekrefter at den kan oppnå ganske høye hastigheter. Det er gøy å kjøre motorsykkel i Vest-Telemark, krokete veier i variert topografi.
Jeg hadde kjørt en drøy time og var blitt varm i trøya under skinnjakka. Plutselig hørte jeg en liten sirenesnutt. Jeg tok en titt i speilet. En sølvgrå Ford Mondeo med blålys i grillen.
Jeg slapp gassen og svingte inn i første veilomme. Forden likeens. I bakspeilet så jeg to uniformerte betjenter stige ut av bilen. Jeg lot hjelmen sitte på, men åpnet visiret.
En av betjentene var av typen ung, blond dame med hestehale. Hun lignet Kristin Kirkemo:

Jeg ga henne begge deler. Hun gransket dokumentene og ba meg ta av meg hjelmen.
– Hvorfor det?
Hun skiftet ansiktsuttrykk fra avmålt vennlig til nokså uvennlig. Hun svarte ikke. Hennes partner, en litt tykkfallen kar med lyserødt ansikt:
– Du må åbna hjelmen så me ser ken du e.
– Dette er en åpningshjelm.
– Ka?
– En såkalt åpningshjelm, som i tilfredsstiller EU-forskrift nr. 45784-FTH – 76-2012 om personidentifikasjon innenfor EU og Schengen-området, den tilfredsstiller også alle Vegdirektoratets krav til sikkerhet.
De to så på hverandre, og jeg kunne se at de var irritert.
– Dessuten føler jeg ikke no’ særlig for å ta den av, sa jeg for ytterligere å skape uggen stemning.
Det virket som om de prøvde å ta seg sammen. Politikvinnen skiftet stilling og la det meste av kroppsmassen på venstre bein. Hun vippet høyre støveltupp fra side til side og sa:
– Det gikk vel litt fort, dette…
– Gjorde det … vel, jeg vil ikke si at du tar feil, men jeg vil heller ikke si at du har rett. Slik jeg ser det, kjørte jeg godt under fartsgrensen.
Den blonde damens hake falt innpå 20 millimeter, slik at jeg kunne beundre den fine, hvite tannrekken i underkjeven hennes.
– Du kjørte … altså her er fartgrensen 70 og du hadde minst 100 i inngangen til den svingen der borte, sa hun og pekte over skulderen med høyre tommel.
– Jeg tror du tar feil … jeg er en meget fartsbevisst motorsyklist, jeg er sikker på at jeg var under 70, kanskje ned mot 60…
– Hva??
– … denne sykkelen har nettopp vært på service og det inkluderer speedometerkontroll og justering om nødvendig, og det var ikke nødvendig.
– No skal du høira her, sa politimannen og sa de hadde fulgt med meg og kjørt etter i flere kilometer og at det ikke var tvil om at jeg kjørt altfor fort, dessuten hadde jeg kappet svinger. Han hadde endret ansiktfarge, til rødere lød.
Jeg hadde forlengst forstått at de to ikke hadde målt noe som helst og dessuten var her i traktene ingen heltrukne gulstriper. Jeg påpekte dette og sa at jeg ikke kunne se at jeg hadde overtrådt Vegtrafikklovens paragraf 3. For ytterligere å kødde med de to:
– Jeg utelukker ikke at jeg var nede i 55. Som sagt …  jeg har nettopp vært på service med denne, og mekanikeren sa at jeg skulle ta det med ro de første milene, han har nemlig skiftet alle stempelfjærene, sa jeg og befølte kjærlig bensintanken.
– Skulle tatt seg ut om jeg hadde råkjørt, da, sa jeg og lo en jovvvial latter for liksom kameratslig innvie dem i noe så tåpelig og dumt som å kjøre for hardt med helt nye stempelfjærer.
De to virket rådville. Når mennesker føler seg satt ut av spill, er det ikke uvanlig å gripe til noe lettfattelig og veldig konkret. Politimannen rev opp en forpakning og puttet et rør inn i en liten dings.
– Du får blåsa i denne, sa han og kom helt inntil.
Jeg hostet og harket litt og beklaget at jeg ikke rakk stikke mulen ned i albuen. Politimannen rygget tilbake og ble stående bredbeint tre meter fra.
– Sorry, jeg var i 50-årslag i går. Vi var ganske mange og noen måtte sove i telt i hagen. Jeg er nok blitt litt forkjølet. Fort gjort.
Politimannen var ikke helt overbevist om noe som helst, men han tenkte vel sitt og hadde nok ikke så lyst til å ende opp på sykehus og kanskje bli koronaoffer nummer 252.
Den unge damen var av annen støpning. Hun tok alkometeret fra sin kollega og stilte seg opp en meter fra meg.
– Blås i denne.
Jeg adlød og blåste litt i det hvite røret. Men det var ikke hardt nok, og hun sa at jeg måtte blåse hardere. Jeg prøvde en gang til og blåste så hardt jeg ville.
– Du må blåse skikkelig, sa hun og demonstrerte ved å snurpe leppene og blåse hardt ut i løse ettermiddagsluften. Jeg lot som om jeg tok meg sammen og blåste litt svakere enn sist.
Nå var hun sint og sa:
– Nå saboterer du!
Jeg justerte ansiktrekkene og prøvde å se ut som en sørgmodig cocker spaniel som får kjeft av sin eier.
– Men jeg har svake lunger og røyker 60 om da’n
– Hææ??
– Svake lunger, ja … etter flere år som assisterende hjelpemann for sprengningslagene i koboltgruvene på Svalbard. Dere kan ta kontakt med fastlegen min, jeg har nummeret hans hans her, sa jeg og tok frem mobiltelefonen, trygg i forvissning om at de ikke ville ringe noen lege, og min lege er dessuten av pakistansk herkomst og snakker så lite norsk som mulig, ettersom han ikke har så veldig lyst til å lære det.
Jeg vet ikke nøyaktig når de to ga opp, men de ville ikke ha noe telefonnummer. De ba meg vente og trakk seg tilbake til bilen sin.
Trolig drøftet de mitt tilfelle og hadde nok veldig lyst til å anholde meg, ta meg med til nærmeste politistasjon, skaffe en lege med utstyr for blodprøvetaking og kanskje bla litt i politivedtektene med tanke på varetektshjemler for “hindring av etterforskning”.
Jeg ventet, tålmodig som jeg er. Det tok tid. De kom ikke tilbake. Forden startet. Den svingte ut på veien, rygget og kjørte avsted i retningen den kom fra.

For en drøy uke siden uttalte PR- og kommunikasjonsmann Hans Geelmuyden at “kebanorsk ikke er godt nok i GK”. GK er PR- og kommunikasjonbyrået Geelmuyden Kiese AS.
Det ble baluba og lurveleven, og noen sidestilte Geelmuyden med propagandaminister Joseph Goebbels.
La meg gi noen eksempler på kebabnorsk, hentet fra Facebook etter at noen på Sørlandet ifjor høst satt fyr på Koranen:
Morraknuller wallah skal knekke nesa di javlige morrapuller.
Denne lille ytringens meningsinnhold er nokså klart, men vi kan tolke den som et varsel om grov vold rettet mot person som puler om morra’n, men noen stilistisk lekkerhet er dette ikke og minst ett komma mangler.
Fåkk de jwlig pussy ass og.
Her er meningsinnholdet ikke fullt så klart, men man forstår at utsagnet er ganske imperativt og ikke ment som en utstrakt hånd og ønske om vennskap på lang sikt. Avsender har også litt å gå på hva gjelder rettskrivning og setningsoppbygging.
Jævla moraknuller håper du brenner i helvette med moren og faren din som har reservert plass til deg der vip, skal pisse på gravet ditt med glede og voldta døden til moren din.
Her skal avsender ha honnør for innhold med persongalleri pålydende tre – mor og far og moraknuller … det tyder på snev av fortellerevne, men jeg savner et komma og større bevissthet om substantivers kjønn, og jeg vet ikke riktig hva som menes med vip … dessuten etterlates leseren i villrede om hva som er voldtektsofferet.
Den oppmerksomme leser har sikkert registrert at termen morapuler går igjen. Jeg tror vi kan si at det ordet er en bærebjelke i kebabnorsk. Betydning: En person – trolig av hankjønn – som har samleie med moren sin med jevne mellomrom.
Men kebabnorsk er ikke normert, og morapuler har flere varianter – morapuller, morrapuller og morrapuler hvorav to sistnevnte antyder at samleie med mor finner sted omtrent ved morgengry.
Alt i alt er det ikke helt innlysende at kebanorsk er et godt nok kommunikasjonsverktøy for et foretak som fakturer timepriser mellom 900 og 4.000 kroner for råd og vink om hvordan fremme interesser og oppnå kontakt med politikere og andre beslutningstakere.
Det var jo bare det Geelmuyden påpekte, i et intervju med bladet Kampanje. Dernest ble han overhøljet med rasistanklager en hel uke, og store kunder betakket seg for videre samarbeid med rasisten Hans Geelmuyden.
Til slutt besluttet han å stille opp i Dagsnytt 18. Det gjorde han i går og satt ny norgesrekord i horisontal todimensjonalitet. Han redegjorde for siste ukes selvransakelse, innspill fra venner og en ung datter, ny innsikt, erkjennelse, omvendelse og endelig rehabilitering … han gikk langt og lenger enn langt i retning av å beklage sin blotte eksistens og tidsuriktige hudfarge.
Programlederen var ikke overbevist om Geelmuydens oppriktighet. Avslutningsvis:
– Er du rasist?
Jeg er imponert. Kanskje de store kundene kommer tilbake. Må jo ha vært fortærende ergerlig å miste både LO og Ikea…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Hørte du om han som for cirka ti dager siden drepte tre menn i en park i England?
– Nei, guuuuuud … hva skjedde??
– En ung mann drepte tre homofile menn med en svær kjøkkenkniv.
– Nei, hvaaaaa er det du sier … hva slags monster er det …. sikkert en sånn fotballpøbel det er så mange av der borte. Jeg husker jeg var på fotballkamp i London for 40 år siden. Der var det tusenvis av den sorten på tribunen, inkludert mannen min.
– Det var en 25 år gammel asylant fra Libya.

– Han ropte visst allahu akhbar før han startet med drepingen.
– Åååå…
– Han er nok rettroende muslim.
– Ja, det er han nok. Da er det jo ikke så rart at han drepte litt på en måte, tenker jeg. Han er jo fra et kontinent der man har dødsstraff for homofili, eller lange fengselsstraffer.
– Det tenker jeg, også. Homofili er ikke så veldig anerkjent i afrikansk og arabisk kultur på en måte, og denne unge mannen fra Libya har nok vært flink på skolen, lest masse i Koranen og lært alt om kulturen sin, tenker jeg.
– Ja, det tenker jeg også. Han har nok ikke vært i England så lenge, og han glemte sikkert at han ikke var i Libya. Hadde han husket det, ville han nok ikke ha stukket ned og drept noen.
– Det tenker jeg også. På en måte er han helt uskyldig. Han gjorde jo bare det han har lært i hjemlandet sitt, at man ikke skal dytte tissen sin inn i andre menn på en måte, og hva gjorde de tre mennene i den parken … kanskje de også brukte narkotika og sånn, og det er ikke bra.
– Enig, jeg synes ikke den unge mannen bør idømmes fengselstraff. Britiske myndigheter er ikke gode nok med integrering, de glemte sikkert å sende ham på et sånt integreringskurs der han kan lære litt om britiske lover og hva som er bra og hva som er ikke er så bra og sånn. Egentlig bør myndighetene ta skylda for de drapene, tenker jeg.
– Det tenker jeg, også … passelig lærepenge for denne gutten kan være å sitte inne i frikvarterene på det der integreringskurset, mens de andre asylantene er ute og sparker fotball med bærekraftige integreringsmål…

Noen mener at Sverige har utviklet flokkimmunitet mot den klare tanke og sunne fornuft og henviser til siste nytt fra Sverige: Homofile trafikklys.
I anledning Pride er regulære trafikklys for fotgjengere i Stockholm byttet ut med to varianter: Et lesbepar i rødt som venter på grønt og det samme paret som går når det er grønt. Likeens for to homofile menn. Alle holder lanker og hjerter følger med på ferden.
Jeg synes dette er storartet, men: Også svært diskriminerende.

Hva med alle de som har andre seksuelle preferanser? Mange driver jo med SM og BDSM og sikkert også andre varianter med minst like mange store bokstaver … de kler seg ut i lærkostymer, putter røde kuler i munnen, agurker i rumpa og pisker hverandre til blods, det er klissvåte glufser og sprutende kjøttkjepper overalt, og alle huier og hoier i ellevill kåtskap. Disse må jo føle seg mindre enn lite inkludert når trafikklysene bare er for vanlige, kjedelige heterofolk, skrullete homser og skurtreskerlesber.
Hva med enslige bondemenn i Småland som jevnlig liker å ha samleie med dyra på gården … sauer, høner, griser og alle kuene? De må jo føle seg svært tilsidesatt.
Gruppesex er svært populært, mange gidder ikke ha sex hvis færre enn ti er involvert … hva med dem? De må jo føle seg utenfor og ignorert når de går over fotgjengeroverganger med lys bare for hetero- og homofile … og polyamorøse, de som har så gampesvær kjærlighetsevne at de mååå få utløp for den ved å ha en hel haug sexpartnere utenom ektefellen. Har noen tenkt på dem? Neppe.
Mine tanker går også til bleie- og regnfrakkfetisjistene, alle horekunder og ikke minst de som onanerer både hist og her så snart de ser sitt snitt, de føler seg nok ikke særlig ivaretatt av rådende trafikklyspolitikk i Sverige.
Det er lenge siden svenskene bestemte seg for å bli verdens mest inkluderende folk, og med det har de lyktes overmåte godt, men: Har det ikke stoppet opp litt?
Har man sagt A, får man si B … det betyr at alle må inkluderes, også de som er så gla’ i barn at de bare må ha sex med dem … og hva med de nekrofile? Det er jo ikke sikkert denne gruppen vil ha tilpassede trafikklys, men det går an å spørre – den ene parten…

I går syklet jeg avsted i retning sentrum av byen der jeg bor. Jeg kunne ikke unnlate å legge merke til denne plakaten:

Synd å si at jeg ikke tenkte at dette er et salgsted for en kundegruppe som vil shoppe hasj, marihuana, rohypnol, fleinsopp, amfetamin, LSD og andre stoffer designet for avslapning og rekreasjon i en røff og travel hverdag.
Plakaten antyder livlig handel og vandel og jeg tenkte at her kan man sikkert levere ti gram hasj i bytte mot fem gram marihuana, eller en neve rohypnol mot en knivsodd LSD … og slå av en jovvvial prat om gamle dager og hvor fetladen marokken var sommeren 1978.
Selv har jeg aldri fått noe dreis på narkotikabruk; jeg har røkt tryllerøyk et par ganger, men det er drøyt 40 år siden. Hasj og marihuana va’kke no’ for meg, men det finnes jo andre stoffer, nærmere presisert: Kokain, eller kola, som de sier de som har prøvd.
Etter hva jeg har hørt, bli man i svært godt humør av noen linjer pulver i nesa. Ikke bare i godt lune, men svært oppløftet og man ser lyst på tilværelsen, men jeg har aldri prøvd; det er så vanskelig å få tak i, mye vanskeligere enn brød og melk og sånn.
Derfor ble jeg oppglødd av denne plakaten. Jeg tenkte at dette er bra, endelig litt markedsføring og annonsering i en litt innadvendt bransje. Nytenkning om alternative kundesegmenter. Prisverdig entreprenørskap.
Ingen selger, ingen salgsdisk. Jeg tenkte at jeg kunne dra tilbake senere på dagen og handle litt. Brukerutstyr har jeg allerede … dasslokk, bankkort og en gammel tikroneseddel.
Men så kom jeg til å stusse over ordet dop, videre tenkte jeg mitt om idretten i denne byen, som er full av konkurranseutsatte idrettsutøvere som sikkert står i kø for å kjøpe prestasjonsfremmende medikamenter med sikte på fylkesmesterskapet i nattorientering, kretsmesterskapet i bowling, eller kommunemesterskapet i kappgang med og uten gåstaver.
Videre kunne jeg ikke annet enn legge sammen to og to; dette salgstedet ligger like ved elven som renner gjennom byen, hvori ivrige roere ror fra morra til kveld for å bli best mulig, men ingen blir best uten dop, det vet alle – især idrettsutøvere.
På plakaten er ikke oppført åpningstider, men det var jo uansett søndag og noen holder hviledagen hellig, men til helgen er det bymesterskap i trippelsculler med mange styrmenn…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har lenge forstått at jeg trenger rehabilitering. Jeg er etnisk norsk nordmann med tjukke og dyptliggende røtter i bygde-Norge. Jeg er svært melaninfattig, blir fort solbrent og bruker solfaktor 825. Uttrykt kortfattet og tidsmessig: Jeg er rasist.

Men hvem vil være rasist? Ikke jeg. Det er en svært belastende benevnelse. Jeg tror det er bedre å være tiltalt for nedlasting av 5000 barnepornofilmer og litt incest attpå.
Jeg begynte å se meg omkring etter behandlingstilbud med tanke på å bli kvitt denne rasismen. Jeg trålet aviser og alle tenkelige nettsteder på jakt etter et rehabiliteringsopplegg. Jeg var innstilt på å betale innpå 20 000 kroner uka for å bli renset og lutret i et korrigeringsseminar, kanskje ledet av selveste Rune Berglund Steen, boss i Antirasistisk senter og Norges aller mest ledende antirasist, selv om han er melaninfattigere enn jeg og har rødt skjegg. Han er mitt idol.
Men jeg fant ingenting, ikkeno’ rehab for rasister. Jeg innså at jeg selv måtte ta grep. Jeg resonnerte som så at jeg måtte vekk fra min faste adresse og finne meg et fint selvrehabiliteringssted. Jeg har et lite krypinn mellom røffe, skogkledde fjell i Vest-Telemark.
Jeg dro dit og begynte med et bokbål. Jeg er glad i litteratur, men erkjente at jeg ikke har en eneste bok skrevet av en forfatter med mye melanin i huden. Jeg tente opp et bål og kastet på: Conrad, Scott Fitzgerald, Hemingway, Hamsun, Bukowski, Roth, Chandler, Thompson (Jim), le Carré, Borgen, Axel Jensen, Kjærstad og en hel haug andre hvite skrivefanter … det gjorde vondt å brenne Død på kreditt av Louis-Ferdinand Céline, men vondt skal med vondt fordrives og en drøy dram attpå døyver tilløp til smerte.
Jeg hadde ganske mange bøker, bålet ble stort og så varmesterkt at jeg måtte rygge noen meter. Til slutt var bokhyllene mine tomme, bortsett fra noen håndbøker om insekter, fugler og trær og en kokebok fra 1912.
Jeg tenkte at jeg får oppsøke biblioteker og bokhandlere, finne noen svarte forfattere som har skrevet interessante ting. Jeg har ikke funnet noen ennå, men det er nok fordi jeg er så dårlig til å lete.
Jeg fjernet alle familiebildene fra alle vegger og kronprinsesse Märtha-platten som her hengt på utedoen i femti år. Etterhvert begynte jeg å tenke brunt og etterhvert helt svart. Jeg leste alt jeg kom over om Rosa Parks, Martin Luther King, Medgar Evers og Malcolm X … mens jeg hørte på rap-musikk.
En dag kom en nabo i bygda innom. Han er så hvit at det nesten ikke går an. Blå øyne og lyst hår. Jeg merket at jeg straks ble provosert av all denne hvitheten. Jeg ble nokså nedstemt da han begynte å snakke om den nye traktoren sin og hvor mye mindre diesel den bruker enn den gamle, hvor tøff den er og alt utstyret … alle hestekreftene, differensialsperre, drift på alle hjul, air condition og alt mulig rart.
Jeg ble litt aggressiv og dreide samtalen inn på hvitt overherredømme og hvor inni granskauen reaksjonært og nasjonalromantisk alt er her i bygde-Norge og hvordan alle motsetter seg alle tilløp til multikultur, men det virket ikke som han skjønte hva jeg snakket om, og han fortsatte å bable om traktoren sin og drikke kaffen min som var helt svart og uten tilsetting av melkeprodukter.
Jeg spurte ganske spydig om han hadde hørt om George Floyd. Da så han bare rart på meg og sa at kona hans holdt på med middagen og han måtte komme seg “heimivi”.
Da ble jeg ganske sint og ropte BLACK LIVES MATTER etter ham. Han snudde seg og så rart på meg et par sekunder. Så gikk han. Jeg tipper han fikk noe å tenke på, ja. Det er jeg sikker på.
Dagen etter dro jeg til nærmeste tettsted for å handle mat. I butikken jeg pleier handle i, jobber en svart mann jeg aldri har snakket med. Men nå tenkte jeg at jeg skulle slå av en prat.
Han holdt på med stabling av bakervarer. Jeg innledet med:
– Ja, folk baker jammen mye.
Han så på meg og sa ikke noe. Det er nok fordi han sikkert er vant med at alle hvite mennesker er onde, men later som om de er hyggelige fordi de har skjulte hensikter.
– Ja, tenk at folk baker så mye. Undres på hva de baker, kanskje scones, eller noen førsteklasses hveteboller med rosiner, sa jeg.
Han mumlet noe jeg ikke oppfattet, sikkert fordi han ville utfylle med loff, sjokoladekake og wienerbrød, men ikke kjente til de norske ordene på disse bakervarene.
Vel, jeg ville bli kjent med denne mannen og spurte om han ville bli med på fisketur en dag. Da ble han annerledes i det mørke ansiktet sitt. Jeg vet ikke hva han tenkte, men trolig tenkte han hardt over hvilke dager som kunne passe.
Han svarte at han var veldig travel og måtte jobbe overtid og sånn, men kanskje en annen gang. Da svarte jeg:
– Brillefint.
Jeg sa adjø og avsluttet med:
– Black lives matter.
Da skjønte han nok at jeg er en skikkelig snill og bra mann, en antirasist som vil alle vel. Gleder meg til fisketuren…

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Jeg tenker atte det er så urettferdig at noen hele tiden skal kritisere muslimenes kultur på en måte.
– Det tenker jeg, også. De lager jo så go’ mat. Jeg har ikke smakt den selv, men den lukter så godt. Det bor en en pakistansk familie i blokka der jeg bor, to oppganger bortenfor. Koschlig. Jeg hilser på dem når jeg ser dem.
– Jeg tenker atte vi på en måte må sette pris på det fargerike fellesskapet, og jeg blir så provosert av de som ikke kan la være å bry seg og snakke og skrive om ting vi ikke trenger vite på en måte.
– Som hva da…
– Jeg sa jo at det er noe man ikke trenger vite noe om.
– Nå ble jeg nysgjerrig. Si det, da.
– Hvis du absolutt må vite … noen foreldre korrigerer kjønnsorganene til småjentene sine bittelittegrann på en måte, og jeg leser i avisene at noen hjerteløse mennesker vil straffe disse foreldrene.
– Du mener sånn kjønnslemlestelse?
– Det er det de kaller det, men det er bare snakk om små endringer.
– Åååå??
– Ja, nesten ingenting … bare justeringer på en måte.
– Men er det ikke snakk om klitoris og sånn?
– Jo, men hva skal man med den … den veier bare noen få gram. Jeg har aldri hatt noe særlig bruk for den…
– Ehh … men den er jo…
– … jeg tenker atte den er no’ hærk og uforenlig med feminisme.

– Jeg tenker atte den bare ødelegger for jenter, og det har muslimene forstått.
– Men er det ikke sånn at de syr igjen hele…
– Ja, men det er jo bare bra, for da finner de ikke på å putte saker og ting inn der du vet, vet du…
– Ååå?
– Ja, du vet sånne dumme gutter … de skal jo absolutt … ja, du vet … og det er ødeleggende for kvinner. De mister fokus og taper av syne hele kvinnefrigjøringa … de risikerer jo å få barn.
– Ååå … ja…
– Jeg tenker atte islam er verdens mest kvinnevennlige religion i hele verden, i tillegg til å være fredens religion.
– Når jeg tenker meg om, tenker jeg det, også..

Min eneste venninne i hele verden, Gitte, ligner i flere henseender en katt. Jeg vet at hun er i live og er der ute et sted, men vet ikke hvor … fånyttes å kalle på henne, hun løfter sjelden telefonen. Jeg liker katter.
Gitte kommer når hun kommer. Plutselig er hun der. Det skjedde i helgen. Hun ankom i sin gamle, grønne bil. Stråhatt og nestenallefarget hippiekjole klistret til kroppen. Svett hals etter 20 mil. Hun smilte.
– Jeg tenkte nok at du var her, sa hun.
Jeg tror nok jeg smilte, jeg også. Sant å si er jeg ikke så glad for besøk, men det er annerledes med Gitte. Jeg hjalp henne å bære sakene hennes inn i huset.
– Værsågo’, sa hun og dro frem en stor flaske Campari.
Solen ga seg ende over i vest. Vi satte oss i hammocken og så på fjellet i sør.
– Da jeg var liten gutt, lurte jeg på hva som var bakenfor det fjellet.
– Men da spurte du de voksne?
– Jeg ville ikke vite.
Gitte trakk beina opp under seg. Vi klinket glass.
Gitte kan mange språk og er henimot et språkgeni, hvilket hun alltid på heftigste vis avviser, men hun er ikke så opptatt av hele tiden å kommunisere. Det er det jeg liker best ved henne … og latteren, og de rødmalte leppene som beveger seg uavhengig av hverandre og tidvis krøller seg til forunderlige kreasjoner.
– Har svalene gått og lagt seg?
– I ferd med å runde av. Strevsomme dager. Familieliv.
– Skal vi bare drikke oss fulle … jeg har mer i kofferten.
Vi drakk. Gitte gadd ikke gå på do. Hun huket seg ned på tunet. Jeg kunne ikke annet enn le. Kvinners tisselyder er artige.
– Har du Kind of Blue ennå?
Vi tok med glass og flasker og gikk innenfor. Jeg satt på Miles Davis. So What. Gitte danset, gjorde modal jazz til dansemusikk.
Hun holdt glasset med Campari i venstre hånd. Det var halvfullt, skinnende rødt i lampelys og beskrev buer med varierende radius, innimellom kruseduller som lignet japanske tegn. Hun sølte ikke en dråpe.
– Den plata vil alltid være der, og jeg elsker den, sa hun og strøk med underarmen svette fra pannen.
Vi snakket om litt i underkant av lite om enda mindre, bare småpludring om ting som ikke betyr noe fra eller til. Anføttes i sofaen. Røde glass. Sommernatt. Green in blue.

– Alle rom er under oppussing, bortsett fra mitt.
– Eldhuset?
– Der kan du ligge, men vi må kanskje fjerne edderkoppen som har slått seg til i øvre hjørnet av sør- og vestveggen.
– Ååå…??
– Den flyttet inn en helg i slutten av april og ga seg straks til å spinne seg et hjem…
– Du kødder?
Jeg våknet brått. En marihøne kravlende i gresset. Gresshoppesang, bekkeklukk og en tom ølboks. Solen var ikke å se noe sted. Ingen Gitte … men sommeren er ikke over.