Torjus Dølo … litt om løst og enda mindre fast

Jeg var på fest i helgen. Der ble det brukt mer sprit til innvortes bruk enn håndsprit, og stemningen var brillefin. Et av samtaletemaene innledningsvis var Petter Northug, som hadde kjørt litt for fort i fylla og hadde litt kola liggende og slenge hjemme.
Jeg kunne ikke la være overhøre en passiar mellom to av av festdeltagerne:
– Abid Raja er en særegen kanalje … kritiserer en eksskiløper for å være dårlig forbilde for barn og unge, men han er taus om alle imamer i Norges drøyt 220 moskeer som vil kverke alle som ikke tror på Muhammed.
– Ikke mange lar seg lenger overraske av Raja, han er jo bare en klovn og et dårlig forbilde for unge mennesker som ønsker å bli seriøse politikere, ikke vil kle seg som  sirkusdirektører og legge ut 90 selfier på sosiale medier i løpet av et drøyt halvår.

Årsaken til at jeg husker denne replikkvekslingen, er at jeg selv var delaktig.
Festen var bra, alle ble mette i magene sine, mange ble akkurat passe fulle, noen ble fullere, men alle kom til hektene igjen, og da kom jeg til å tenke på regjeringen, som i fjor omtrent på denne ti’a startet arbeidet med en nasjonal handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer. Målet er å forebygge og hindre rasisme og diskriminering av muslimer og mot personer som antas å være muslimer.
Det ryktes at regjeringen i disse dager jobber knallhardt fra morra til langt på natt for å få denne handlingsplanen ferdig til høsten. Jeg tipper at de som jobber med denne planen klør hodesvoren til blods; formålet er jo å formulere planer med sikte på at etniske nordmenn i hopetall skal endre mening om islam og muslimer, begynne å like muslimer og troen deres.
Jeg antar at handlingsplanarbeiderne har stilt seg spørsmålet: Hvor skal vi begynne, hvilken strategi er smartest? Hvis vi får nordmenn til å like islam, vil de ikke da også  like muslimer? Eller resonnerer de omvendt:
Få folk til å like muslimer, for da vil de også like islam, og når de liker islam, vil de like muslimer enda mer, og da vil de like islam mye mer enn før og så videre i en uendelig loop, slik at man til slutt har en svær majoritet av etniske nordmenn fra Lindesnes til Kirkenes som digger muslimer, hvorav mange konverterer og blir hardcore muslimer med masse skjegg, som banker konene sine på daglig basis og dreper dem hvis de ikke vil gå med hijab og dyster chador.
Jeg vet ikke, jeg… men jeg tror disse handlingsplanutarbeiderne har en røff jobb, som kan lignes med å overbevise et dusin treåringer om at tran er like godt og kanskje enda bedre enn softis, eller få en sjuåring til å tro at Barne-TV er mye kulere enn å gå på kino og se Harry Potter, eller innbille en 16 år gammel jente at det er myyye artigere å bli med farfar og farmor på Tusenfryd enn dra på hyttetur med venner og venninner.
For det er jo granngivelig slik at muslimer har et imageproblem, og noen mener at ytringen islam er fredens religion er blant verdenshistoriens aller drøyeste påstander … men hvor mange etniske nordmenn synes innerst inne det er rimelig å møte absolutt intoleranse med mild og godslig toleranse, hvor mange vil komme til å like konseptet halshugging av vantro, steining av utro kvinner, æresdrap på døtre, hvor mange nordmenn synes det er helt ålreit at småjenter blir skamfert nedentil med sløvt barberblad og hvor betatt kan man bli av Islam Net og Fahad Qureshi, som helst vil rasere Norge og etablere et kalifat etter retningslinjer fra Medina anno 630, hvori inkludert utkast av homofile fra toppen av Postgirobygget, og hvor mange synes det er søtt at muslimske tenåringsgutter raner, knivstikker, brenner biler og kaller norske jenter horer…

Noen i regjeringen har nok stilt seg selv noen av disse spørsmålene og holdt svarene for seg selv og innsett at her er tale om en formidabel jobb. Ser ikke bort fra at regjeringen kontakter et PR-byrå og ber om hjelp … kanskje en holdningskampanje, eller flere – og da, da gjelder det å være kreativ.
Kanskje man simpelthen må se hen til Hitlers propagandaminister, Joseph Goebbels. Han skal ha sagt: Hvis en løgn bli repetert ofte nok, blir den til slutt en sannhet.
Jeg tror Goebbels hadde vegret seg for denne oppgaven; han ville trolig ikke greid å formulere og etablere et tilstrekkelig antall tjukke løgner…
Gleder meg til å lese handlingsplanen..

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

TV2s USA-korrespondent Fredrik Græsvik går snart fra vett og forstand, slik virker det ihvertfall for de som følger med på twitringen hans… jada, det dreier seg om president Trump, som det jo alltid gjør når Græsvik vil ytre seg offentlig – og det vil han ofte.
Han kjefter og smeller, skjeller ut alle som ikke er enig med ham, ber dem holde kjeft, hvilket etterhånden er blitt daglig rutine blant de med alle lemmer godt plantet i den ekstremt retthaverske venstresiden.

Nåvel, det er vanskelig å forstå seg på Græsviks overhåndtagende opptatthet av den amerikanske presidenten og det kolossale hatet hertil. Han hater ikke bare Trump, men trolig også de som ikke hater Trump.
Her om dagen prøvde jeg å finne forklaring på dette hatet; kjæresten hans kan ha slått opp, eller iverksatt nådeløs sexnekt … resultatet er det samme sørgelige: Mange menn blir helt gærne når det ikke blir no’ påremm.
Hertil antydet jeg at det er nok av horer i Washington DC … men jeg glemte at horer har reservasjonsrett.
Han kan jo bare onanere, vil noen si. Ja, det kan han … såfremt han ikke sliter med en håndleddskade etter et røff kveld på by’n, eller en lei senebetennelse … og det er velkjent at det ikke blir no’ sving på onani utført med kjeiva.
Men det finnes andre muligheter, hvilket minner meg om den gangen jeg gikk i 8. klasse på ungdomsskolen og hadde en vikarlærer i sløyd … en ganske ung og artig kar, litt kul … i motsetning til den faste sløydlæreren vår, som alltid gikk med busserull, hadde fett hår anrettet i hentesveis og trodde David Bowie var knivmaker.
Karsten, en av gutta i klassen, hadde nese for felles interesser og foreslo et samarbeidsprosjekt: Onaniapparat. Karsten kom fra et møblert hjem, vi andre brukte termen runkemaskin.
Vikarlæreren var først litt skeptisk, men etterhvert falt han for ideen. Han likte materialkombinasjoner og han hadde dessuten hovedfag i fysikk. Han øynet pedagogisk utbytte i realfag og sa ja. Han likte å kalle spader for annet enn spader. Han kalte prosjektet vårt OPERASJON SELVTILFREDSSTILLELSESINNRETNING.
Vi satte oss alle rundt et bord og lagde skisser og utkast. Noen var helt håpløse og gikk rett i bøtta, andre var for vidløftige og forutsatte kunnskaper om gassveising og metallurgi, et annet inkluderte en gammel totakts mopedmotor fra Sachs og et rustent eksosrør.
Vi endte opp med et raffinert design med damp som energikilde. En av gutta i klassen var eier av en temmelig kraftig dampmaskin, som hans onkel hadde tatt med fra Amerika. Vi byttet til et svinghjul med større diameter, likeledes veivstake med en i aluminium, ny og lengre veivtapp hvortil montert drivaksel som i den andre enden hadde skruefester for en stålsylinder foret med skumgummi trukket med rosa fløyel,  opplagret i tre stålringer innsmurt med hjullagerfett.
Vi festet alt på en tykk plankebit av teak hvorunder gummiknotter. Dampmaskinen ble oppgradert litt, utboring og ny sylinder. Økt effekt og dreiemoment.Testing og atter testing, igjen og påny. Til slutt gikk den som bare det og dampen føk i rasende fart ut av skorsteinen. Jeg har tegnet den etter hukommelsen, den så omtrent slik ut:

Prosjektet varte fra januar til skoleslutt i juni. Spenningen var omseggripende da alt var klappet og klart for den store testen.
Karsten meldte seg frivillig. Han tok med seg maskinen og et Cocktail-blad, gikk inn på et tom kontor med skrivebord i passe høyde. Han lukket døren.
Etter ti minutter hørtes dampfløyting og straks etter kom han ut med et fett glis fra øre til annet og en kondom høyt hevet, inneholdende noe gråhvitt i flytende form.
Alle hoiet og heie og triumferte. Det hadde lyktes. Det føltes som vi hadde gjennomført en makeløs ingeniørbragd som omsatt til masseproduksjon ville få stor betydning for eksportindustrien i Norge.
Vikarlæreren var også i fyr og flamme, men også litt nervøs. Han ba oss alle innstendig om total taushet om dette prosjektet, slik at det ikke skulle komme rektor for øre før vikariatets utløp.
Vi holdt tett, snakket ikke om det til andre før vikarlæreren hadde sluttet og fått fast lærerstilling på den andre siden av byen. En av gutta ble virkelig inspirert av dette prosjektet. Han studerte senere ved NTH og MIT og er i dag avdelingsdirektør i Norske Veritas. Han har aldri fortalt ungene sine om hvorledes han ble interessert i realfag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Bikkja til Ferd-eier Johan H. Andresen og hans kone Kristin forsvant sist lørdag. Først trodde man at noen hadde rappet den, formodentlig av noen som inderlig ønsket seg en grand danois, eller ville kreve løsepenger av Andresen-familien, som jo har nok gryn.
Andresens utlovet belønning pålydende 10 000 kroner til den som kunne bidra til oppklaring av hundemysteriet. Himmel og litt av jorden ble satt i bevegelse for å finne bikkja. Facebook ble benyttet, og mange samlet seg til manngard i håp om finne Tzar, som bikkja heter.
Men det var da, og nå er bikkja funnet død. Den ble fem år gammel. Sporene slutter ved ei brygge og dødsårsaken er drukning, hvilket er litt rart … jeg har ikke hørt om bikkjer som ikke kan svømme.
Hmmm … kan det være no’ muffens her, eller verre: Ugler i mosen? Har noen slått Tzar i bakhodet og kastet ham i sjøen, og hva er i så fall motivet? Sjalusidrap begått av en pitbull i affekt? Eller er det tale om en gjeng bad ass-bikkjer som krevde tilbake 20 kjøttbein og et dusin pinner som Tzar hadde ikke hadde gjort opp for … og så kom situasjonen litt ut av kontroll?
Eller selvmord? Kanskje litt søkt, men om man resonnerer videre: J. H. Andersen har nettopp foreslått legalisering av cannabis. Hvorfor? Fordi kona og han i mange år har røkt hasj og marihuana i alle ledige stunder og vil gjøre denne sysselen lovlig? Hva med Tzar … har han vært et offer for passiv hasjrøyking helt siden han var liten valp?

Alle vet at cannabis kan utløse psykiske problemer. Kan det være at Tzars enkle hjerne ble helt forvirret av dagstadig opphold i tjukk hasjdis. Utviklet han tunge depresjoner og en lei psykose som igjen utløste selvmordstanker?
Vel, det var bare noen tanker. Uansett … la oss lyse fred over Tzars minne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Gitte ringte i går kveld. Når hun ringer, løfter jeg telefonen:
– Næmen, Gitte … så hyggelig.
– Jeg er ganske oppgitt, vil du høre?
– Er paven katolikk?

– Ååå … hvordan gikk det?
Gitte redegjorde kort … toget til Oslo, av på Nationaltheatret og stilte seg opp utenfor Burns. Daten hennes dukket opp på motorsykkel, med ekstra skinnjakke og hjelm.
– Jeg var ikke akkurat kledd for motorsykkeltur, jeg hadde kort skjørt, trangtynn topp og sandaler … men jeg hoppet bakpå. Har ikke sittet på en motorsykkel siden tenårene, da broren min og jeg veltet i en glatt sving. Vel, jeg var litt redd, lukket øynene og ettersom han ikke så aller verst ut, syntes jeg det var greit å holde omkring ham.
– God start.
– Forsåvidt. Vi kjørte et stykke, ut av byen, vet ikke riktig hvor. Vi hadde på forhånd avtalt en skogstur.
– Åjavelja…
– Han ville vise meg et skogsområde han er så gla’ i.
– En staut friluftsmann … det er jo bra.
– Pratmaker, også. Jeg bød meg frem hele tiden. Skjørtet var kort og så gjennomsiktig at han må ha sett at jeg ikke hadde truse på, og BHen-var mer symbolsk enn bærekraftig. Jeg var altså ikke særlig utfordrende kledd. Det hadde vært enkelt for ham og lite bryderi å stikke hånda oppunder skjørtet og videre oppover, og i skogen er det mange usjenerte pletter med mykt underlag.
– Du og du…
– Men han bare bablet og bablet og bablet, og ved én anledning stoppet han og var helt fascinert av et ekorn som løp over stien og hoppet opp i en grantre og ned igjen og opp i et annet grantre.
– En naturelsker, det er jo bra.
– Joda, men jeg er da også natur, for svingende. Alt ved meg er helt naturlig, men tror du han prøvde seg, selv om jeg bød meg frem som den aller verste av alle tøyter?
– Jeg er lutter øre.
– Ved en anledning bøyde jeg meg ned og plukket et par blomster og skjørtekanten bak hevet seg ganske merkbart, innsynet må ha vært mer enn godt.
– Kanskje han er nærsynt og hadde glemt brillene hjemme.
– Nei, han hadde briller, den dusten. Jeg skjønner meg ikke på mannfolk nå om dagen, og du vet at jeg ikke går av veien for sex på første date.
– I know.
– A little less conversation, a little more action…
– Elvis var en klok mann.
– Noen ganger undres jeg på hva som skal til for at disse gutta skal ta hintet. Må vi stakkars piker suge tak i dem og tre kjønnsleppene ned over nesa deres…

Nettavisen har denne tittelen:
– Menn burde læres opp til å onanere etter at de har pusset tennene.
Ettersom jeg ikke har småpenger i baklomma, er jeg henvist til antagelser om sakens innhold og hvem som har skrevet den … jeg gjetter på Siv Gamnes. Hun er sykepleier, sexolog, refleksolog og hypnoterapeut … altså en sprenglærd dame, men er hun fullt ut orientert om menns onanivaner? Har hun gjort forskning, inngående og kvalitative feltstudier?

Vel, jeg her en kamerat som alltid spiser sjokolade mens han onanerer … og det kan gå med en hel pose twist, eller den aller største melkesjokoladen fra Freia før han er ferdig, kanskje rett før leggetid … og da må han jo pusse tennene etterpå, hvertfall i teorien.
Gamnes tar flere hundre kilometers avstand fra menns impulsonani og mener alle menn bør planlegge litt og pusse tennene før de gir seg i kast med eget kjønnsorgan, men hva med unge menn … de onanerer jo flere ganger daglig, noen gjør det på jobb og der har man vanligvis ikke tannbørste, og hvem kan med hånden på hjertet si at de aldri har onanert mens de har kjørt bil … og hvor mange har tannbørste i hanskerommet?
Onani er et meget viktig samfunnsanliggende og bør kanskje bli et eget politikkområde med dertilhørende reguleringer, på lik linje med klimapolitikk, for det angår jo oss alle – i større eller mindre grad.
Det er nok derfor Nettavisen skriver om det, avisen har et samfunnsoppdrag og Gamnes (antagelse, min anm.) videreformidler det. Som sykepleier føler hun sikkert  et ansvar for menn som selv ikke tar ansvar for sin egen tannhelse (hun regner trolig med at kvinnene er flinkere med planlegging av sin onani).
Hun har nok i tankene det verst tenkelige eksempelet: En ung mann som henimot sengetid tilfeldigvis kommer over litt porno på nettet og gir seg til å onanere kraftig til det spruter i takplatene, for sekundet etter sovne på sofaen – uten forutgående tannpuss … hvilket gir Karius og Baktus carte blanche i åtte timer … og når den unge mannen våkner, hva har han da? To nye hull i tennene sine.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Masse hurlumhei og ståk og ståhei på Sørlandet. Pølsetilvirkningsforetaket Jens Eide AS har nemlig produsert halalpølser som ikke er halal; noen fattet mistanke og sendte pølsene til Mattilsynet i Agder. Resultat: 30 – 60 prosent svin.
Det er tale om ti, tolv pakker galt merket, og sørlandsmuslimer som har spist disse pølsene, er svært fortvilet og vet hverken ut eller inn. Noen av dem er nedsunket i tung depresjon forårsaket av frykt for å bli henvist til helvete når de dør.
Akmal Ali i Muslimsk Råd Agder:
“Svin er forbudt. Vi ser på det som veldig alvorlig å få inn i kroppen. De som har spist pølsene i god tro, tror jeg ikke blir holdt ansvarlig av Gud. Men når de vet det er svinekjøtt, så blir de holdt ansvarlig.”
Det Ali formodentlig sier er at de som har spist disse svinepølsene i god tro, kan håpe at Allah ser til dem i nåde og lar dem komme til den islamske himmelen, men uten privilegiet å daglig nyte de 72 jomfruene som byr seg skamløst frem fra grytidlig morra til langt over midnatt.

Men de svinepelsene som har spist disse pølsene, vel vitende om innholdet… ja, de kan bare drite i å drømme om 72 dryppende kåte jomfruer, for de blir sendt direkte til helvete, og det muslimske helvete (jahannam) er nok myyye verre enn det helvetet vi kristne frykter.
Egentlig litt rart: Å spise litt svinekjøtt er så alvorlig at det går nesten ikke an, alle imamer blir helt hysteriske og Allah blir hoppende forbanna … men knivstikking, bilbrenning, ran på åpen gate, halshugging, steining, selvmordsbombing, kone- og datterdrap, tvangsgifte og skamfering av småpikers kjønnsorganer … det er grei skuring og i tråd med islamsk skikk og bruk.
God helg, forresten … insha’ Allah.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her om dagen støtte to biler sammen i Ulvenveien i Oslo. Ut av kjøretøyene hoppet en hel haug eksistenser. Masseslagsmål. Slagvåpen og kniver. Tre personer bragt til sykehus etter stikkskader, minst to ble anholdt av politiet. Ingen avis skrev noe om hvem som var involvert.
Vel, så er man henvist til gjetninger og noen har hevdet at det var sisteårsstudenter ved Institutt for Teoretisk Astrofysikk som barket sammen i masseslagsmål etter sterke uenigheter om baneberegning av himmellegemer på bevegelige helligdager.
Noen rykter går ut på det oppsto fraksjonsdannelse i Human-Etisk Forbund og at de involverte etter et opprivende møte glemte å være humane og gikk løs på hverandre med kniver og stålrør med sikte på “å rydde opp litt i egne rekker”.
Andre forlydender antyder at målstriden fra 50-tallet har blusset opp igjen og at det var representantar frå den militære avdelinga i Noregs Mållag som gikk løs på styremedlemmene i Riksmålsforbundet, som var på vei til Frogerseteren for å spise sprengt oksebryst med spisskål og rikskrem med blåbærsaus til dessert og nybakte jødekaker til kaffen og konjakken.
Jeg har vurdert de tre variantene og tror mest på den siste. Noregs Mållags medlemmer er ganske røffe, jobber dagstadig og maurflittig for den endelige løsning:
Utryddelse av både riksmål og bokmål, slik at et rent og ubesudlet nynorsk kan tre frem og samle alle nordmenn til en nyordning der alle er rene, ranke og lykkelige og kollektivt hyller jamvektsregel, palatalisering og a-endelser i massetilstelninger arrangert i Setesdal, der mållagets leder, adjunkt Peder Lofnes Hauge, fra opphøyd podium og bevoktet av det lokale elgjaktslaget, holder flammende taler om den nye ti’a og runder av med skjending av André Bjerkes portrett og rituell brenning av Riksmålsordboken…

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Artig med Fredrik Græsvik … og så lenge Trump er amerikansk president, vil artighetene fortsette. For noen dager siden ble det baluba igjen, etter at Græsvik twitret:Vi vet nå at USAs president ønsker å vrake demokratiet.
Mange reagerte på denne ytringen og tenkte nok at Græsvik aldri skulle vært TV2s korrespondent i USA, kanskje ikke journalist i det hele tatt, men noe helt annet – rørlegger, eller sportskommentator…
Stortingsrepresentant Jon Helgheim reagerte:
Dette er meget spesielt å hevde fra en journalist! Det er fake news.
Da ble Græsvik fly forbanna og twitret at Helgheims mål som politiker er å diskreditere journalister fordi han ikke tåler sannheten.
Helgheim svarte med å be Græsvik dokumentere sin påstand, hvilket Græsvik selvsagt ikke kunne.
Jaja, det er spas og gøy med Græsvik og for drøyt et halvår siden ble jeg litt nedfor; Græsvik hadde fått seg kjæreste, leste jeg et sted. Faen, tenkte jeg … ikke no’ mer rabalder fra den kanten, for det er jo slik at kvinner kan få menn til å roe seg litt ned og endatil glemme hvem som er president i USA … og det var en stund stille fra Græsviks kant.
Men nå er han tilbake, i full vigør, som de sier de som er født før 1930 … jada … men man er jo nysgjerrig – hva er skjedd? Hvorfor er Græsvik blitt helt gærn igjen og like besatt av president Trump som før?

Har kjæresten slått opp … eller hun har ikke slått opp, men det er svær knute på trå’n og hun har implementert sexnekt på ubestemt tid?
Det er jo et kjent faktum at mange menn får vondt i hodet av mangel på sex og blir litt ugne til sinns. Er det også slik fatt med Græsvik? Er det fravær av sex som gjør at han påny blir helt ellevill, kaster omkring seg med udokumenterte påstander og oppfører seg helt annerledes enn journalister bør … vel, hva kan man si, jeg synes ikke mangel på sex er god unnskyldning; han er jo for faen korrespondent i USA, og alle vet at der finnes horer i hopetal, i alle varianter og prisklasser, bare velge og vrake … og i Washington DC er mange av dem godt utdannet og interessert i amerikansk politikk og samfunnsliv … det har jeg ihvertfall lest et sted – kanskje i et leksikon.

Jeg var på vei sørover fra byen der jeg bor. Svært varmt. Etter en snau times kjøring stoppet jeg ved en kolonialforhandler. Derfra fraktet jeg noen poser kaldt øl i bokser. Jeg vred om tenningen og kjørte videre, mot Nøtterøy.
Varmt, som nevnt … og jeg var ikke uberørt av alt det kalde ølet omkring meg. Sant å si var jeg tørst. Bare et par kilometer igjen. Jeg åpnet en boks og tømte halvparten i én slurk. Forfriskende. Jeg la inn høyeste gir og drakk resten.
Veierland lå helt stille på akkurat samme plass som året før, jeg bremset og svingte til venstre, inn i en gårdsplass tilhørende … la oss kalle dem Anne og Terje.
Jeg er nokså måteholden hva alkohol angår og klokka var ikke så mange, men jeg hadde rent glemt at her i egnen er det litt drikkepress sommerstid. Straks Terje fikk blikk på meg, hentet han en pose øl, og vi satte oss til og under en svær eik og beundret dens kolossale bladverk, som solstrålene malte i alle tenkelige nyanser av grønt. Vi pratet om løst og enda mindre fast – og drakk.
Anne, som på det nærmeste er avholdskvinne, syslet med sitt … leste i en bok, vannet blomster eller tørket støv … noe sånt. Solen gikk sin gang og plutselig var den et annet sted enn vi hadde vent oss til.
– Jeg tror sola er raskere nå enn før i ti’a, sa Terje og jeg sa meg ikke uenig.
Kan ikke erindre at jeg tenkte no’ særlig på promillegrensen til sjøs, som jeg ikke kjenner nøyaktig, jeg kan heller ikke huske at Terje snakket så mye om den, men ølposen var tom og Terje er ikke den som hensleper sine dager i lutter lediggang:
– Båttur?
Dette var en av de varmeste dagene i fjor sommer, og vi satt av noen minutter til å drøfte hvorledes unngå dehydrering. Etter ganske kort tids saksbehandling ble vi enige og hentet fra kjøleskapets innerste indre rundelig anslått et snes ølbokser, som straks utviklet dryppende kondens.
Eiendommen til Anne og Terje ligger noe høydemeter over brygga, og det er helt naturlig å sette seg på sykler og hengi seg til skråplanet. Det gjorde vi.
Jeg er ingen sjøens mann, men det er Terje. Jeg ble stående på brygga og myse under en rød caps mens han gjorde “bærekraftige, forberedende båttursysler”. Han hentet opp fra et av båtens hulrom en trekvart full flaske akevitt og to plastbegre.
Terje røyker ikke og tente en sigarett, vred om tenningen og bakket. Moderat gass, lavt turtall. Flatt vann. Båten gikk nesten av seg selv. Vi åpnet hver vår pils.
Resten av denne historien er vanskelig å fortelle, detaljene er borte, men det foreligger minnefragmenter, som montert sammen danner en slags helhet, kanskje en postekspresjonistisk collage med senkubistisk tilsnitt betraktet via et buklet speil i regnvær.
Jeg husker at Terje skjenket akevitt før han ga gass, jeg måtte holde meg fast for ikke å forsvinne over ripa. Jeg husker at båten noen tid etter sto stille, at vi kastet oss i lunkent saltvann og svømte omkring, at mennesker av alle slag var samlet i svære flokker på alle båer og skjær. Jeg husker heten og den brennende ettermiddagssolen … og fargene, som var mette av seg selv og sterkere enn noen gang.
Unge jenter hoppet fra båter og svaberg, bruset opp saltvannet omkring seg – plask … lyden av motorer som startet og stoppet … dregger som ble sluppet – plopp … latter og glade stemmer og den gode åpningslyden fra ølboksene våre som ikke lenge etter var tomme.
Jeg er ikke så glad i ordet idyll, fordi det som oftest inneholder en løgn, eller flere. Idyll er et ord brukt om en tilstand man klamrer seg til, men denne dagen … vel, den var så bra som noen dag kan bli, og idyll rimer på fyll.
Jeg husker ikke så mye av båtturen tilbake, men Terje er stø i maritime omgivelser og la båten i marsjhastighet pålydende 35 knop. Han reduserte gasspådraget da Håøya gjorde seg stor på babord side. Anløp ved brygge uten stygge lyder og skrammer. Il Maestro del Mare.
Sluttfasen i denne fortellingen er vanskelig å redegjøre fyllestgjørende for, men den handler om sykler og stive blikk bak mørke briller. Vi trillet ikke syklene, vi syklet … eller forsøkte … igjen og påny.

I moden ettertid har jeg tenkt at eventuelle vitner kan ha assosiert oss med Buster Keaton og Charlie Chaplin i et tenkt samarbeid om produksjon av en ellevill slapstick om to fulle menn som rider igjen.
Jeg husker såvidt og bare glimtvis at jeg ramlet av sykkelen flere ganger hvorav én gang rett ved et busshjul som rullet … men jeg glemmer aldri Anne, da vi ravet inn i hennes grønne hage omtrent ved Dagsrevyen-tid:
– Gudbedre!!!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det regner og da kommer en nærmere en selv. Man er mer inne enn ute og når man er det og ikke har så lyst til å støvsuge, rydde eller sette igang vaskemaskinen, er det lett å komme i tanker om fortiden … og når man gjør det, er det fort gjort å tenke på kvinner, især de man aldri fikk, og de er sant å si i overveldende flertall.
Jeg har raskerisset opp en av dem etter perforert minne og litt fantasi…

Jeg husker ikke alle sammen, men jeg erindrer noen … for det er jo slik at de kvinnene man ikke fikk, er de man husker best; ganske underlig, man var jo aldri naken under samme dyne som henne, man kjente ikke duften av hennes friske og nytranspirerte armhulenektar, ikke angen av hennes ikke helt nyvaskede hår, kjente ikke den myke og kanskje sommergylne huden mot min, ikke latteren og smilene, ikke at hun steg opp av sengen og gikk naken og usjenert inn på kjøkkenet for å tilvirke sterk morgenkaffe mens hun nynnet på en gammel melodi, ikke at hun kom tilbake igjen med to croissanter bakt dagen før og la seg i sengen og fortalte en morsom historie fra barndommen, som jeg ikke fikk helt med meg fordi jeg var altfor opptatt med å studere hennes forunderlige ynde, som i en haug av dyner og puter i diskré julimorgenlys var helt uvirkelig og ikke til å begripe.
Det er lett å registrere og beskrive en kvinne fra avstand; puppevariantene er uendelig mange … selvbærende store pupper, store pupper best tjent med BH, små og så spisse pupper at man nesten stikker seg, mellomstore pupper med heipådegvorter, eller go’aftenpupper med introverte vorter… noen kvinner er oppsatt med brede hofter under smalt liv, andre har smale hofter under like smal midje og noen er guttaktig over hele seg, men allikevel hyperfeminine, kanskje med raff blondehipster og tånegler lakkert i tre strøk sinoberrødt.
Slik kunne man holdt på i det uendelige … rundt omkring, oppover og etterhvert nedover, men det kan lett bli vulgært, og hvem vil være vulgær … ikke jeg.
Men: Det er de små tingene som gjør forskjellen, de små avvikene, særegenhetene … som kvinnene kanskje selv ikke er klar over. Jeg tenker ikke på de opplagte tingene, slik som en overleppe som på aparte vis smalner av på midten, eller at øynenes synsakser ikke treffer samme punkt, eller at nesen er litt overdimensjonert i forhold til nære omgivelser, eksempelvis munnen … nei, jeg har i tankene kvinnens bevegelser, ikke hvordan hun løper 60-meter’n, men de små bevegelsene, bevegelsene inni bevegelsene … i kvartsekundet før hun begynner å le, i øyeblikket hun skjønner noe hun ikke skjønte rett før, akkurat i det hun hører et uventet spørsmål, hvordan hun løfter kaffekoppen til munnen, hvordan hun blar over i en bok hun ikke kan rive seg løs fra og spiser av en ost hun ikke har smakt før.
Jeg vet sannelig ikke om noen av dere lesere får noe ut av dette, tror kanskje ikke det. Ække så farlig, det er jo sommer og dere har sikkert annet å foreta dere enn å lese en ikke helt ung manns tankevirvel om kvinner, men noen henger kanskje ennå med og vil si: Jajaja, men vær litt mer konkret, er du snill.
Vel, en av de uendelig mange kvinnene jeg ikke fikk heter … ja, la oss kalle henne Bergliot. Hun var en underlig plante i Guds hage, hadde en munn som smilte selv når hun ikke smilte, så store pupper at hun kviet seg for å spille volleyball og hun var definitivt pen … hun var redd for å ta bussen og snakket ofte om at hun aldri ville ha barn.
Jeg var forelsket i henne, no’ helt inn i grønneste granskauen. Jeg fantaserte om henne, slik jeg etter leggetid noen år tidligere fantaserte om Månestråle, men jeg turte ingenting, ikke engang first base, som de sier i Texas. Jeg tror nok jeg satte henne på en pidestall og der sto hun støtt som bare faen. Det ble ikke oss.
Lei meg? Nei, jeg vet at fantasiene løp løpsk og ingenlunde korrelerte med virkeligheten og dessuten: Jern ruster, kobber irrer og sjokolade harskner. Alt oksyderer, elektroner forsvinner … og noen av dere lurer kanskje på om Bergliot fikk barn. Nei, men hun har bikkje.
Det har sluttet å regne, gitt … og Yr melder bedre vær i morra.