Bikkja til Ferd-eier Johan H. Andresen og hans kone Kristin forsvant sist lørdag. Først trodde man at noen hadde rappet den, formodentlig av noen som inderlig ønsket seg en grand danois, eller ville kreve løsepenger av Andresen-familien, som jo har nok gryn. Andresens utlovet belønning pålydende 10 000 kroner til den som kunne bidra til oppklaring av hundemysteriet. Himmel og litt av jorden ble satt i bevegelse for å finne bikkja. Facebook ble benyttet, og mange samlet seg til manngard i håp om finne Tzar, som bikkja heter. Men det var da, og nå er bikkja funnet død. Den ble fem år gammel. Sporene slutter ved ei brygge og dødsårsaken er drukning, hvilket er litt rart … jeg har ikke hørt om bikkjer som ikke kan svømme. Hmmm … kan det være no’ muffens her, eller verre: Ugler i mosen? Har noen slått Tzar i bakhodet og kastet ham i sjøen, og hva er i så fall motivet? Sjalusidrap begått av en pitbull i affekt? Eller er det tale om en gjeng bad ass-bikkjer som krevde tilbake 20 kjøttbein og et dusin pinner som Tzar hadde ikke hadde gjort opp for … og så kom situasjonen litt ut av kontroll? Eller selvmord? Kanskje litt søkt, men om man resonnerer videre: J. H. Andersen har nettopp foreslått legalisering av cannabis. Hvorfor? Fordi kona og han i mange år har røkt hasj og marihuana i alle ledige stunder og vil gjøre denne sysselen lovlig? Hva med Tzar … har han vært et offer for passiv hasjrøyking helt siden han var liten valp?
Alle vet at cannabis kan utløse psykiske problemer. Kan det være at Tzars enkle hjerne ble helt forvirret av dagstadig opphold i tjukk hasjdis. Utviklet han tunge depresjoner og en lei psykose som igjen utløste selvmordstanker? Vel, det var bare noen tanker. Uansett … la oss lyse fred over Tzars minne.
Gitte ringte i går kveld. Når hun ringer, løfter jeg telefonen: – Næmen, Gitte … så hyggelig. – Jeg er ganske oppgitt, vil du høre? – Er paven katolikk? – Ååå … hvordan gikk det? Gitte redegjorde kort … toget til Oslo, av på Nationaltheatret og stilte seg opp utenfor Burns. Daten hennes dukket opp på motorsykkel, med ekstra skinnjakke og hjelm. – Jeg var ikke akkurat kledd for motorsykkeltur, jeg hadde kort skjørt, trangtynn topp og sandaler … men jeg hoppet bakpå. Har ikke sittet på en motorsykkel siden tenårene, da broren min og jeg veltet i en glatt sving. Vel, jeg var litt redd, lukket øynene og ettersom han ikke så aller verst ut, syntes jeg det var greit å holde omkring ham. – God start. – Forsåvidt. Vi kjørte et stykke, ut av byen, vet ikke riktig hvor. Vi hadde på forhånd avtalt en skogstur. – Åjavelja… – Han ville vise meg et skogsområde han er så gla’ i. – En staut friluftsmann … det er jo bra. – Pratmaker, også. Jeg bød meg frem hele tiden. Skjørtet var kort og så gjennomsiktig at han må ha sett at jeg ikke hadde truse på, og BHen-var mer symbolsk enn bærekraftig. Jeg var altså ikke særlig utfordrende kledd. Det hadde vært enkelt for ham og lite bryderi å stikke hånda oppunder skjørtet og videre oppover, og i skogen er det mange usjenerte pletter med mykt underlag. – Du og du… – Men han bare bablet og bablet og bablet, og ved én anledning stoppet han og var helt fascinert av et ekorn som løp over stien og hoppet opp i en grantre og ned igjen og opp i et annet grantre. – En naturelsker, det er jo bra. – Joda, men jeg er da også natur, for svingende. Alt ved meg er helt naturlig, men tror du han prøvde seg, selv om jeg bød meg frem som den aller verste av alle tøyter? – Jeg er lutter øre. – Ved en anledning bøyde jeg meg ned og plukket et par blomster og skjørtekanten bak hevet seg ganske merkbart, innsynet må ha vært mer enn godt. – Kanskje han er nærsynt og hadde glemt brillene hjemme. – Nei, han hadde briller, den dusten. Jeg skjønner meg ikke på mannfolk nå om dagen, og du vet at jeg ikke går av veien for sex på første date. – I know. – A little less conversation, a little more action… – Elvis var en klok mann. – Noen ganger undres jeg på hva som skal til for at disse gutta skal ta hintet. Må vi stakkars piker suge tak i dem og tre kjønnsleppene ned over nesa deres…
Nettavisen har denne tittelen: – Menn burde læres opp til å onanere etter at de har pusset tennene. Ettersom jeg ikke har småpenger i baklomma, er jeg henvist til antagelser om sakens innhold og hvem som har skrevet den … jeg gjetter på Siv Gamnes. Hun er sykepleier, sexolog, refleksolog og hypnoterapeut … altså en sprenglærd dame, men er hun fullt ut orientert om menns onanivaner? Har hun gjort forskning, inngående og kvalitative feltstudier?
Vel, jeg her en kamerat som alltid spiser sjokolade mens han onanerer … og det kan gå med en hel pose twist, eller den aller største melkesjokoladen fra Freia før han er ferdig, kanskje rett før leggetid … og da må han jo pusse tennene etterpå, hvertfall i teorien. Gamnes tar flere hundre kilometers avstand fra menns impulsonani og mener alle menn bør planlegge litt og pusse tennene før de gir seg i kast med eget kjønnsorgan, men hva med unge menn … de onanerer jo flere ganger daglig, noen gjør det på jobb og der har man vanligvis ikke tannbørste, og hvem kan med hånden på hjertet si at de aldri har onanert mens de har kjørt bil … og hvor mange har tannbørste i hanskerommet? Onani er et meget viktig samfunnsanliggende og bør kanskje bli et eget politikkområde med dertilhørende reguleringer, på lik linje med klimapolitikk, for det angår jo oss alle – i større eller mindre grad. Det er nok derfor Nettavisen skriver om det, avisen har et samfunnsoppdrag og Gamnes (antagelse, min anm.) videreformidler det. Som sykepleier føler hun sikkert et ansvar for menn som selv ikke tar ansvar for sin egen tannhelse (hun regner trolig med at kvinnene er flinkere med planlegging av sin onani). Hun har nok i tankene det verst tenkelige eksempelet: En ung mann som henimot sengetid tilfeldigvis kommer over litt porno på nettet og gir seg til å onanere kraftig til det spruter i takplatene, for sekundet etter sovne på sofaen – uten forutgående tannpuss … hvilket gir Karius og Baktus carte blanche i åtte timer … og når den unge mannen våkner, hva har han da? To nye hull i tennene sine.
Masse hurlumhei og ståk og ståhei på Sørlandet. Pølsetilvirkningsforetaket Jens Eide AS har nemlig produsert halalpølser som ikke er halal; noen fattet mistanke og sendte pølsene til Mattilsynet i Agder. Resultat: 30 – 60 prosent svin. Det er tale om ti, tolv pakker galt merket, og sørlandsmuslimer som har spist disse pølsene, er svært fortvilet og vet hverken ut eller inn. Noen av dem er nedsunket i tung depresjon forårsaket av frykt for å bli henvist til helvete når de dør. Akmal Ali i Muslimsk Råd Agder: “Svin er forbudt. Vi ser på det som veldig alvorlig å få inn i kroppen. De som har spist pølsene i god tro, tror jeg ikke blir holdt ansvarlig av Gud. Men når de vet det er svinekjøtt, så blir de holdt ansvarlig.” Det Ali formodentlig sier er at de som har spist disse svinepølsene i god tro, kan håpe at Allah ser til dem i nåde og lar dem komme til den islamske himmelen, men uten privilegiet å daglig nyte de 72 jomfruene som byr seg skamløst frem fra grytidlig morra til langt over midnatt.
Men de svinepelsene som har spist disse pølsene, vel vitende om innholdet… ja, de kan bare drite i å drømme om 72 dryppende kåte jomfruer, for de blir sendt direkte til helvete, og det muslimske helvete (jahannam) er nok myyye verre enn det helvetet vi kristne frykter. Egentlig litt rart: Å spise litt svinekjøtt er så alvorlig at det går nesten ikke an, alle imamer blir helt hysteriske og Allah blir hoppende forbanna … men knivstikking, bilbrenning, ran på åpen gate, halshugging, steining, selvmordsbombing, kone- og datterdrap, tvangsgifte og skamfering av småpikers kjønnsorganer … det er grei skuring og i tråd med islamsk skikk og bruk. God helg, forresten … insha’ Allah.
Her om dagen støtte to biler sammen i Ulvenveien i Oslo. Ut av kjøretøyene hoppet en hel haug eksistenser. Masseslagsmål. Slagvåpen og kniver. Tre personer bragt til sykehus etter stikkskader, minst to ble anholdt av politiet. Ingen avis skrev noe om hvem som var involvert. Vel, så er man henvist til gjetninger og noen har hevdet at det var sisteårsstudenter ved Institutt for Teoretisk Astrofysikk som barket sammen i masseslagsmål etter sterke uenigheter om baneberegning av himmellegemer på bevegelige helligdager. Noen rykter går ut på det oppsto fraksjonsdannelse i Human-Etisk Forbund og at de involverte etter et opprivende møte glemte å være humane og gikk løs på hverandre med kniver og stålrør med sikte på “å rydde opp litt i egne rekker”. Andre forlydender antyder at målstriden fra 50-tallet har blusset opp igjen og at det var representantar frå den militære avdelinga i Noregs Mållag som gikk løs på styremedlemmene i Riksmålsforbundet, som var på vei til Frogerseteren for å spise sprengt oksebryst med spisskål og rikskrem med blåbærsaus til dessert og nybakte jødekaker til kaffen og konjakken. Jeg har vurdert de tre variantene og tror mest på den siste. Noregs Mållags medlemmer er ganske røffe, jobber dagstadig og maurflittig for den endelige løsning: Utryddelse av både riksmål og bokmål, slik at et rent og ubesudlet nynorsk kan tre frem og samle alle nordmenn til en nyordning der alle er rene, ranke og lykkelige og kollektivt hyller jamvektsregel, palatalisering og a-endelser i massetilstelninger arrangert i Setesdal, der mållagets leder, adjunkt Peder Lofnes Hauge, fra opphøyd podium og bevoktet av det lokale elgjaktslaget, holder flammende taler om den nye ti’a og runder av med skjending av André Bjerkes portrett og rituell brenning av Riksmålsordboken…
Artig med Fredrik Græsvik … og så lenge Trump er amerikansk president, vil artighetene fortsette. For noen dager siden ble det baluba igjen, etter at Græsvik twitret:Vi vet nå at USAs president ønsker å vrake demokratiet. Mange reagerte på denne ytringen og tenkte nok at Græsvik aldri skulle vært TV2s korrespondent i USA, kanskje ikke journalist i det hele tatt, men noe helt annet – rørlegger, eller sportskommentator… Stortingsrepresentant Jon Helgheim reagerte: Dette er meget spesielt å hevde fra en journalist! Det er fake news. Da ble Græsvik fly forbanna og twitret at Helgheims mål som politiker er å diskreditere journalister fordi han ikke tåler sannheten. Helgheim svarte med å be Græsvik dokumentere sin påstand, hvilket Græsvik selvsagt ikke kunne. Jaja, det er spas og gøy med Græsvik og for drøyt et halvår siden ble jeg litt nedfor; Græsvik hadde fått seg kjæreste, leste jeg et sted. Faen, tenkte jeg … ikke no’ mer rabalder fra den kanten, for det er jo slik at kvinner kan få menn til å roe seg litt ned og endatil glemme hvem som er president i USA … og det var en stund stille fra Græsviks kant. Men nå er han tilbake, i full vigør, som de sier de som er født før 1930 … jada … men man er jo nysgjerrig – hva er skjedd? Hvorfor er Græsvik blitt helt gærn igjen og like besatt av president Trump som før?
Har kjæresten slått opp … eller hun har ikke slått opp, men det er svær knute på trå’n og hun har implementert sexnekt på ubestemt tid? Det er jo et kjent faktum at mange menn får vondt i hodet av mangel på sex og blir litt ugne til sinns. Er det også slik fatt med Græsvik? Er det fravær av sex som gjør at han påny blir helt ellevill, kaster omkring seg med udokumenterte påstander og oppfører seg helt annerledes enn journalister bør … vel, hva kan man si, jeg synes ikke mangel på sex er god unnskyldning; han er jo for faen korrespondent i USA, og alle vet at der finnes horer i hopetal, i alle varianter og prisklasser, bare velge og vrake … og i Washington DC er mange av dem godt utdannet og interessert i amerikansk politikk og samfunnsliv … det har jeg ihvertfall lest et sted – kanskje i et leksikon.
Jeg var på vei sørover fra byen der jeg bor. Svært varmt. Etter en snau times kjøring stoppet jeg ved en kolonialforhandler. Derfra fraktet jeg noen poser kaldt øl i bokser. Jeg vred om tenningen og kjørte videre, mot Nøtterøy. Varmt, som nevnt … og jeg var ikke uberørt av alt det kalde ølet omkring meg. Sant å si var jeg tørst. Bare et par kilometer igjen. Jeg åpnet en boks og tømte halvparten i én slurk. Forfriskende. Jeg la inn høyeste gir og drakk resten. Veierland lå helt stille på akkurat samme plass som året før, jeg bremset og svingte til venstre, inn i en gårdsplass tilhørende … la oss kalle dem Anne og Terje. Jeg er nokså måteholden hva alkohol angår og klokka var ikke så mange, men jeg hadde rent glemt at her i egnen er det litt drikkepress sommerstid. Straks Terje fikk blikk på meg, hentet han en pose øl, og vi satte oss til og under en svær eik og beundret dens kolossale bladverk, som solstrålene malte i alle tenkelige nyanser av grønt. Vi pratet om løst og enda mindre fast – og drakk. Anne, som på det nærmeste er avholdskvinne, syslet med sitt … leste i en bok, vannet blomster eller tørket støv … noe sånt. Solen gikk sin gang og plutselig var den et annet sted enn vi hadde vent oss til. – Jeg tror sola er raskere nå enn før i ti’a, sa Terje og jeg sa meg ikke uenig. Kan ikke erindre at jeg tenkte no’ særlig på promillegrensen til sjøs, som jeg ikke kjenner nøyaktig, jeg kan heller ikke huske at Terje snakket så mye om den, men ølposen var tom og Terje er ikke den som hensleper sine dager i lutter lediggang: – Båttur? Dette var en av de varmeste dagene i fjor sommer, og vi satt av noen minutter til å drøfte hvorledes unngå dehydrering. Etter ganske kort tids saksbehandling ble vi enige og hentet fra kjøleskapets innerste indre rundelig anslått et snes ølbokser, som straks utviklet dryppende kondens. Eiendommen til Anne og Terje ligger noe høydemeter over brygga, og det er helt naturlig å sette seg på sykler og hengi seg til skråplanet. Det gjorde vi. Jeg er ingen sjøens mann, men det er Terje. Jeg ble stående på brygga og myse under en rød caps mens han gjorde “bærekraftige, forberedende båttursysler”. Han hentet opp fra et av båtens hulrom en trekvart full flaske akevitt og to plastbegre. Terje røyker ikke og tente en sigarett, vred om tenningen og bakket. Moderat gass, lavt turtall. Flatt vann. Båten gikk nesten av seg selv. Vi åpnet hver vår pils. Resten av denne historien er vanskelig å fortelle, detaljene er borte, men det foreligger minnefragmenter, som montert sammen danner en slags helhet, kanskje en postekspresjonistisk collage med senkubistisk tilsnitt betraktet via et buklet speil i regnvær. Jeg husker at Terje skjenket akevitt før han ga gass, jeg måtte holde meg fast for ikke å forsvinne over ripa. Jeg husker at båten noen tid etter sto stille, at vi kastet oss i lunkent saltvann og svømte omkring, at mennesker av alle slag var samlet i svære flokker på alle båer og skjær. Jeg husker heten og den brennende ettermiddagssolen … og fargene, som var mette av seg selv og sterkere enn noen gang. Unge jenter hoppet fra båter og svaberg, bruset opp saltvannet omkring seg – plask … lyden av motorer som startet og stoppet … dregger som ble sluppet – plopp … latter og glade stemmer og den gode åpningslyden fra ølboksene våre som ikke lenge etter var tomme. Jeg er ikke så glad i ordet idyll, fordi det som oftest inneholder en løgn, eller flere. Idyll er et ord brukt om en tilstand man klamrer seg til, men denne dagen … vel, den var så bra som noen dag kan bli, og idyll rimer på fyll. Jeg husker ikke så mye av båtturen tilbake, men Terje er stø i maritime omgivelser og la båten i marsjhastighet pålydende 35 knop. Han reduserte gasspådraget da Håøya gjorde seg stor på babord side. Anløp ved brygge uten stygge lyder og skrammer. Il Maestro del Mare. Sluttfasen i denne fortellingen er vanskelig å redegjøre fyllestgjørende for, men den handler om sykler og stive blikk bak mørke briller. Vi trillet ikke syklene, vi syklet … eller forsøkte … igjen og påny.
I moden ettertid har jeg tenkt at eventuelle vitner kan ha assosiert oss med Buster Keaton og Charlie Chaplin i et tenkt samarbeid om produksjon av en ellevill slapstick om to fulle menn som rider igjen. Jeg husker såvidt og bare glimtvis at jeg ramlet av sykkelen flere ganger hvorav én gang rett ved et busshjul som rullet … men jeg glemmer aldri Anne, da vi ravet inn i hennes grønne hage omtrent ved Dagsrevyen-tid: – Gudbedre!!!
Det regner og da kommer en nærmere en selv. Man er mer inne enn ute og når man er det og ikke har så lyst til å støvsuge, rydde eller sette igang vaskemaskinen, er det lett å komme i tanker om fortiden … og når man gjør det, er det fort gjort å tenke på kvinner, især de man aldri fikk, og de er sant å si i overveldende flertall. Jeg har raskerisset opp en av dem etter perforert minne og litt fantasi…
Jeg husker ikke alle sammen, men jeg erindrer noen … for det er jo slik at de kvinnene man ikke fikk, er de man husker best; ganske underlig, man var jo aldri naken under samme dyne som henne, man kjente ikke duften av hennes friske og nytranspirerte armhulenektar, ikke angen av hennes ikke helt nyvaskede hår, kjente ikke den myke og kanskje sommergylne huden mot min, ikke latteren og smilene, ikke at hun steg opp av sengen og gikk naken og usjenert inn på kjøkkenet for å tilvirke sterk morgenkaffe mens hun nynnet på en gammel melodi, ikke at hun kom tilbake igjen med to croissanter bakt dagen før og la seg i sengen og fortalte en morsom historie fra barndommen, som jeg ikke fikk helt med meg fordi jeg var altfor opptatt med å studere hennes forunderlige ynde, som i en haug av dyner og puter i diskré julimorgenlys var helt uvirkelig og ikke til å begripe. Det er lett å registrere og beskrive en kvinne fra avstand; puppevariantene er uendelig mange … selvbærende store pupper, store pupper best tjent med BH, små og så spisse pupper at man nesten stikker seg, mellomstore pupper med heipådegvorter, eller go’aftenpupper med introverte vorter… noen kvinner er oppsatt med brede hofter under smalt liv, andre har smale hofter under like smal midje og noen er guttaktig over hele seg, men allikevel hyperfeminine, kanskje med raff blondehipster og tånegler lakkert i tre strøk sinoberrødt. Slik kunne man holdt på i det uendelige … rundt omkring, oppover og etterhvert nedover, men det kan lett bli vulgært, og hvem vil være vulgær … ikke jeg. Men: Det er de små tingene som gjør forskjellen, de små avvikene, særegenhetene … som kvinnene kanskje selv ikke er klar over. Jeg tenker ikke på de opplagte tingene, slik som en overleppe som på aparte vis smalner av på midten, eller at øynenes synsakser ikke treffer samme punkt, eller at nesen er litt overdimensjonert i forhold til nære omgivelser, eksempelvis munnen … nei, jeg har i tankene kvinnens bevegelser, ikke hvordan hun løper 60-meter’n, men de små bevegelsene, bevegelsene inni bevegelsene … i kvartsekundet før hun begynner å le, i øyeblikket hun skjønner noe hun ikke skjønte rett før, akkurat i det hun hører et uventet spørsmål, hvordan hun løfter kaffekoppen til munnen, hvordan hun blar over i en bok hun ikke kan rive seg løs fra og spiser av en ost hun ikke har smakt før. Jeg vet sannelig ikke om noen av dere lesere får noe ut av dette, tror kanskje ikke det. Ække så farlig, det er jo sommer og dere har sikkert annet å foreta dere enn å lese en ikke helt ung manns tankevirvel om kvinner, men noen henger kanskje ennå med og vil si: Jajaja, men vær litt mer konkret, er du snill. Vel, en av de uendelig mange kvinnene jeg ikke fikk heter … ja, la oss kalle henne Bergliot. Hun var en underlig plante i Guds hage, hadde en munn som smilte selv når hun ikke smilte, så store pupper at hun kviet seg for å spille volleyball og hun var definitivt pen … hun var redd for å ta bussen og snakket ofte om at hun aldri ville ha barn. Jeg var forelsket i henne, no’ helt inn i grønneste granskauen. Jeg fantaserte om henne, slik jeg etter leggetid noen år tidligere fantaserte om Månestråle, men jeg turte ingenting, ikke engang first base, som de sier i Texas. Jeg tror nok jeg satte henne på en pidestall og der sto hun støtt som bare faen. Det ble ikke oss. Lei meg? Nei, jeg vet at fantasiene løp løpsk og ingenlunde korrelerte med virkeligheten og dessuten: Jern ruster, kobber irrer og sjokolade harskner. Alt oksyderer, elektroner forsvinner … og noen av dere lurer kanskje på om Bergliot fikk barn. Nei, men hun har bikkje. Det har sluttet å regne, gitt … og Yr melder bedre vær i morra.
Sommer er tid for ettertanke. Jeg pleier kjøre E-134 tid om annen, det tar flere timer og jeg får god tid til å tenke over livet. Hver gang jeg gjør det, får jeg vondt i hodet, taper litt konsentrasjon og begge beina blir litt tunge, hvorav det høyre som hviler på gasspedalen. Jeg registrerte bare halvveis noen i veikanten som veivet med et eller annet, og jeg tenkte at det er sikkert en tysk bobilturist som er så gla’ for å være i Norge igjen at vedkommende ikke kan la være å gi uttrykk for det med en hilsen han lærte av bestefaren sin, som var her i landet i 1940. Straks etter så jeg masse blått lys som blinket som en diskolampe, og jeg tenkte at nå er politiet på utrykning etter innringing om brutalt og blodomsprutende øksedrap i Tuddal, eller en lei incestaffære i Svartdal. Men sett slikt … politibilen bak ville ikke kjøre forbi og jeg skjønte etterhvert at det var meg politiet ville snakke med. Vel, jeg er en sosial kar som liker å slå av en prat. Jeg aktiverte venstre blinklys og kjørte til side. Politibilen bak stanset og ut steg en ganske kraftig politimann. Han lignet litt på sånne politimenn det finnes mange av på landsbygda i Alabama og som spiser do nuts rett som det er og kanskje enda hyppigere. Han knakket på vinduet. Jeg sveivet ned og sa: – God kveld, konstabel … hva kan jeg hjelpe deg med? Politibetjenter liker ikke denne arkaiske tittelen noe særlig, hvilket denne karen signaliserte ved øyebrynsløft og skjerpet blikk. Før han rakk å be om vogn- og førerkort: – Hyggeli’ med en samtalepartner … jeg satt akkurat og tenkte litt over dette med rett og galt og etikk og sånne greier. Ja, det finnes jo flere varianter, selv er jeg etterhvert blitt tilhenger av dydsetikk. Dere hadde sikkert noe om det på politiskolen, i kriminologi. – Ehhh… – Hvilken etikk foretrekker du? – Altså, dette er ikke… – Jeg har levd noen år og når man har gjort det, finner man ut hva som som passer for en. Jeg drikker eksempelvis aldri overgjæret øl ved fullmåne, spiser aldri lunsj før frokost og jeg tror at ens moral modnes over tid og utledes av personlig utvikling, altså en mer karakterbestemt etikk enn… ja, du er kanskje konsekvensetiker. Mange er det… – Ja, det er sant. Dokumentasjon er viktig… vet du at da Warren-kommisjonen skulle undersøke omstendighetene omkring drapet på president Kennedy… – Hør her, du har brutt fartsgrensen og stoppet ikke da vi vinket deg inn borti her. Hvorfor stoppet du ikke? – Vinket dere? Og jeg vinket ikke tilbake … vel, som sagt … jeg satt i egne tanker, men fulgte årvåkent med på veien, i tilfelle det skulle komme en rev løpende ut foran bilen. Jeg kjørte på en rev for noen år siden, du vil ikke tro hvordan den skrek og bar seg. Har du hørt en rev skrike i dødsangst … ikke hyggelig. Ryggen var brukket, og jeg måtte slå den ihjel med en stokk jeg fant i veikanten. Kunne ikke bare stå der og vente på viltnemda. Svært ubehagelig opplevelse, må jeg si. Jeg hadde hvit skjorte på. Måtte kaste den etterpå. Jeg la merke til at politibetjenten begynte å bli gretten. Han rettet seg opp og heiste beltet som var påhengt en masse politiutstyr. Ut av jakkelommen hentet han en sånn dings som måler promille. Han stakk et rør inn i den. – Blås, sa han. Jeg blåste så hardt jeg kunne så lenge at jeg gikk tom for luft. Jeg slapp munnstykket, snappet etter den milde kveldsluften, gjorde noen rykk med hodet, spyttet i frontruten og utbrøt: – Fittefittefitteifaenihelveteinnigranskauen… Jeg lot som om jeg kom til meg selv og forklarte: – Beklager konstabel, men det er denne touretten som hjemsøker meg fra tid til annen, vanligvis i stressituasjoner… – Hææ?? – Tourettes. Et syndrom som arter seg ved ufrivillige bevegelser og gjentatte fremsigelser av tabuord. – Bruker du.. – Fisseslikkerknektenspisseludderfissemormorknalderkaffenklar. – Hææ?? – Sorry, min oldemor var fra Odense, noen ganger kommer det på dansk, jeg vet ikke om jeg skal oversette.. – Bruker du medikamenter, spurte betjenten og ristet litt på alkometeret, som om det hadde hengt seg opp, tatt parti for meg og ikke ville sladre. – Beklager, konstabel… neida, ingen medikamenter, mitt tilfelle er ganske mildt og for det meste situasjonsbetinget, sa jeg og plasserte en saftig spyttklyse på frontruta. Betjenten hadde rygget litt tilbake og så ut som han godt kunne tenkt seg opphold et annet sted, men ansiktet hans hadde fått et mildere drag, henimot forsonlig, og jeg syntes jeg registrerte tilløp til et lite smil. – Men du … vognkort og førerkort. Jeg rotet litt her og litt der før jeg fant begge deler i hanskerommet. – Takk, skal vi se … ja, i orden, dette. Ikke helt ny, denne bilen din. – Snart 60 år. – Du ble målt til 94 i 80-sone. Det er 3.400 kroner, det … men jeg vet ikke, denne bilen din … det kan være noe med kalibreringen av utstyret vårt. Jeg tror vi sier 2.100 kroner, sa han og skrev ut bot. – Men du.. – Ja, konstabel? – Jeg tok idéhistorie før politihøyskolen, med gode karakterer … og tørk av frontvinduet før du kjører videre.
Sist lørdag var jeg på handletur i byen der jeg bor. Jeg misliker å handle, jeg utsetter og utsetter … sluttelig sitter jeg der med en uendelig lang liste over ulike saker og ting, alt fra Ridderost og Kviteseidsmør til skruer i ulike fasonger, med forskjellige gjengestigninger, nytt sagblad til sirkelsaga og kanskje nye bremseskiver til motorsykkelen min hvis de er på lager og er av den rette sorten.
Antibac-flasker i hver eneste butikkinngang, alle er redde for korona, ikke jeg … hvis jeg får Covid-19 og dør av det, er det bare tale om naturlig utvalg og alle vet at den som drukner ei, skal dø av noe annet. Men ved en innskytelse debuterte jeg og sprutet litt anitbac i hendene ved inngangen til en matbutikk. Det luktet vodka. Du store allstyrende, tenkte jeg … dette er jo rent brennevin, tyktflytende, men allikevel børst. Jeg gned lanker og alt fordampet som fornuft i russetiden. Neste butikk var en jernvarehandel. Jeg spanet omkring, ingens blikk i min retning. Jeg sprutet ikke i hendene, men i munnen. Sterkt som faen, men jeg fikk det i meg, og jeg kom i tanker om forgangne dagers gutteturer der alle hadde husket brennevin, men ikke blandevann. Shopping er dønn kjedelig, jeg tenkte at jeg kan jo ruse meg litt, så går alt lettere og fortere, og ettersom butikkene tilbyr gratis drink ved inngangen, ja … ikke mange utesteder gjør det. Jeg hadde som nevnt lang handleliste, mange butikker å besøke. Sportsforretningen hadde en stor flaske antibac ved inngangen. Jeg så mitt snitt, åpnet munnen og sprutet tre ganger. Etterhånden begynte jeg å kjenne det, ble i godt humør … så oppløftet at jeg ikke tok bryet med å se omkring meg ved inngangen til en blomsterbutikk. En dame i senhøstlig årsklasse stirret på meg da jeg åpnet kjeften på vidt gap og sprøytet fire ganger. Hun måpte, slapp haken fem centimeter og prøvde å si noe, uten å få det til. Jeg gliste på fyllikmanér og raaapte lenge (bøøørphhh). Hvis det hadde regnet den dagen, hadde hun sikkert hatt en paraply med hvilken hun hadde prylt nakken og ryggskinnet mitt. Flaks at det var oppholdsvær. Jeg var innom flere butikker og til slutt hadde jeg mange handleposer i klypene og ganske drøy promille. Jeg droppet polet, jeg var full nok. Ingen erindring om hvor jeg hadde parkert bilen min, og jeg hadde ikke no’ særlig lyst til å prøve å finne den, men jeg fant drosjeholdeplassen…
