Hvis man har lyst til å bryte loven og gjøre masse ugagn… ja, kanskje voldta noen og slippe unna med det, eller slå i stykker nesa til en forsvarsløs arrestant – attpåtil få lønn og pensjonspoeng – ja, da er Politihøgskolen en god begynnelse og ansettelse i politiet en naturlig fortsettelse. Spesialenheten for politisaker (organet som etterforsker saker hvori mistanker om straffbare handlinger utført av polititjenestepersoner) har nemlig en henleggelsesprosent som må sies å være helt fabelaktig.
Av fjorårets 1264 saker fikk 65 reaksjon (forelegg, tiltaler og påtaleunnlatelser). Det betyr at 95 prosent av sakene ble henlagt, 59 prosent gikk rett i papirsøpla – uten etterforskning. I tre av siste fem år er henleggelsesprosenten 96. Kanskje ikke så underlig; etterforskerne i Spesialenheten er jo stort sett politifolk, og alle har hørt om sultne bukker som blir satt til å passe på havresekker.
Sånn sett ikke til å undres over at Agder politidistrikt og Arne Pedersen, som ledet etterforskningen i Baneheia-saken, ble frifunnet – intet straffbart forhold bevist – i anledning gjenopptagelsessak i tiden 2017-19.
Spesialenheten tror – eller hevder å tro – på Pedersens påstand om at han ikke hadde kjennskap til at hans samboer og politiadvokat i 2009 henla en anmeldelse mot Jan Helge Andersen, for en voldtekt som skal ha vært begått før drapene i Baneheia. Hertil kan anføres at det va’kke meg er den mest vanlige ytringen blant lovbrytere.
Arne Pedersen gikk av med pensjon i 2016 og er ikke lenger en direkte trussel mot norsk rettssikkerhet, men han prøver seg – han gjør det.

I april i år blandet han seg inn i Oslo-politiets Baneheia-etterforskning og sendte et 35 sider langt brev til Oslo statsadvokatembeter, hvori sterk henstilling om ny tiltale mot Viggo Kristiansen og ny dom, i tråd med hans eget etterforskningsresultat for 21 år siden: Skyldig, som bare faen.
Ikke pent å snakke stygt om folk, men tid om annen foreligger skjellig grunn til unntak … jeg tror nok vi kan si at Arne Pedersen er litt av kødd.

Må si jeg er sjokkert over alle avisoppslagene om TV2-folk. Det er jo bare puling og drekking og spying og slåssing og allehånde umoral til langt på natt og vel så det.

Jeg har selv vært journalist, og den gangen var det andre boller – og brus.
Ja, vi drakk for det meste brus på julebord og andre festlige tilstelninger. En og annen drakk kanskje et lite glass øl, eller noen slurker hvitvin fra stettglass, men det var det … og ingen tafset på damene. Nei, vi menn var høviske og damene gikk i lave sko og var ikledd kjoler til under knærne … og uansett kjolelengde, gjaldt alltid regelen damen har rangen, unntatt i trappeoppgangen.
Ingen menn ble observert med fingrene oppunder skjørt, ingen lot som de uheldigvis mistet en utent sigarett oppi sidedamens utringning og ville hente den selv. Ingen måtte på toalettet og spy, ingen gikk seg en tur på utsiden og tente seg en tjall før desserten, eller pudret nesa henimot midnatt.
Nei, den gangen var det stil over journalister. Ikkeno’ banning og grovsnakk. Vi menn hadde press i buksa og samtalte saklig om faglige utfordringer, med tydelig diksjon. Vi hygget oss med selskapsleker og munter sang og ingen våknet dagen etter i et badekar i en toroms på Tåsen med alle klærne på, håret til alle kanter, skrubbsår i panna og slipset bak fram … ei heller bråvåknet noen og undret seg over hvor de var og hvordan det hadde seg at de lå naken i en dobbeltseng i et fremmed soveværelse – med lummer luft mettet av kjønnsdufter…

.. men for sikkerhets skyld utvidet han med pumpehagle. VG har en sak om Sindre Finnes – Erna Solbergs hengivne ektemann – som kjente en frykt så omseggripende at han gikk til innkjøp av en pumpehagle.
Han hadde tenkt ut skrekkscenarier og ville beskytte familien sin. Mer vet jeg ikke. Dette er en plussak, og jeg har ikke småpenger i lomma. Man er henvist til gjetninger og spekulasjoner, men jeg antar at beskyttelsestrangen utfoldet seg under konas statsministertid, da familien bodde i Inkognitogaten 18.
Kanskje var Sindre redd for at noen fæle terrorister skulle ringe på statsministerboligens ytterdør og lage ugreie. Sant å si var det usemje om sikkerheten omkring statsministerboligen, og Sindre var nok av dem som mente den var altfor dårlig.
Men Sindre Finnes … med pumpehagle kaliber 12, fylt opp med fem skudd i magasinet og ett i kammeret? Rede til å rive hue av slemme terrorister som vil innenfor og kverke kona hans. Kabomm-kabomm-kabomm .. og svære, trykksterke fontener av blod plaskende i takplatene…

Jeg må le… ja, jeg må det. Ikke lett å forestille seg Sindre Finnes som bad ass, noe i nærheten av Dirty Harry (Go ahead, make my day), men det kan jo tenkes at han nå, i trygg ettertid – i VG – vil tøffe seg litt, slik som da Michael Jackson sang You Know I’m Bad, I’m Bad (Bad Bad-Really, Really Bad) You Know I’m Bad, I’m Bad…

Tidlig 90-tallet lurte alle på hvem som drepte Laura Palmer. Hun ble funnet avsjelet ved bredden av en innsjø nær grensen til Canada. Etterforskningen trakk i langdrag, etterhvert mistet mange interessen og ga faen i hvem som forårsaket Laura Palmers død.

Men det er forskjell på Twin Peaks og Geiranger. Sensommeren 1996 lurte alle på hvem som voldtok og drepte Trude Espås, som lå død i elleve dager før hun ble funnet, sirlig tildekket av bergarter i alle størrelser.
Sist sett i live 8. august. Mylder av mennesker i Geiranger den dagen. Flere tusen turister fra over 30 land.
Komplisert sak, men politiet gyver løs. Etter en haug vitneavhør publiserer politiet tegning av en mann med stripet t-skjorte og shorts. Dette kan være mannen, men han er aldri identifisert.
Ingen anholdelse. Ingen siktelse. Ingen tiltale.
I forrige uke utga forfatter Linda Klakken boken JAKTEN – på sporet av mannen som drepte Trude Espås. Den er basert på fem års besettelse av mysteriet i Geiranger. Nitidig studium av politiets etterforskningsarbeid. Eliminasjon. Litt matematikk. Som tidligere nettpokerspiller er hun kjent med sannsynlighetsvurderinger. Hun etterforsker saken selv og får underveis innspill av tidligere Kripos-etterforsker Asbjørn Hansen.
Hun påviser brister i politiets arbeid, eliminerer mannen i shorts og sannsynliggjør en annen gjerningsperson, som av tre ulike vitner er sett sammen med Trude like ved funnstedet. Han har langbukse på og ser helt annerledes ut enn shortsmannen. Han er godt beskrevet, og Klakken tror han kan finnes blant de 14400 fotografiene i saken.
Klakken lanserer altså noe nytt i saken, en alternativ gjerningsmann – Buksemannen.
Så skulle man tro at politiet i Møre og Romsdal ville bli gla’ for nytt innspill i saken, men politiadvokat Yngve Skovly er ikke så entusiastisk:
– Vi er blitt gjort kjent med noe av innholdet i boka, men etter det vi er kjent med, tilfører dette ikke etterforskningen noe vesentlig nytt.
Oversatt til vanlig norsk: Ikke kom her og tro at du kan noe om politiarbeid. Vi vet best.
Underlig at Skovly er så avvisende. Han er jo bransjen og må vite at noen drapsetterforskere knapt ser seg i stand til å lokalisere egen anusåpning. Eksemplene er mange … Birgitte Tengs-saken er så skandaløs at det nesten ikke går an. Viggo Kristiansen har trolig sittet 21 år i fengsel uten å ha drept noen i Baneheia. Fritz Moen satt 18 og et halvt år i fengsel for to drap han ikke begikk og Per Kristian Liland ble urettmessig dømt for to drap i 1969, ble frifunnet i 1994 og fikk 3,47 millioner kroner i erstatning og 10 mill i oppreisning.
Fæle saker, men det var ikke politiet som ettergikk eget arbeid, søkte sannhet og rettet opp urettferdighet. Det var andre … og nå kan det tenkes at forfatter og tidligere spillegale Linda Klakken er den som setter politiet på rett kurs i jakten på Trude Espås’ drapsmann.

Jeg kaller ham mister Berg, ettersom jeg ikke kjenner hans virkelige navn. Jeg har inntrykk av at han liker seg best i skyggene, hvorfra han observerer og noterer seg menneskers gjøren og laden. Jeg aner ikke hvem han følger med på, men jeg vet at jeg er av en viss interesse.
Jada, jeg forstår at dette kan virke underlig; ingen har grunn til å interessere seg nevneverdig for meg, en ganske ordinær mann bosatt i en norsk by av middels størrelse. Ingen avstikkende trekk som skulle avlede noens oppmerksomhet.
Ikke desto mindre: Mr. Berg dukker tid om annen opp i mitt liv, som et flyktig gespenst.
Ja, du leser rett. Spøkelsesaktig, simpelthen. Jeg skal ikke gå i detaljer, for de finnes ikke. Her er tale om subtile, ørsmå manøvre, som luftbevegelser utenfor den mest inntrykksømme værstasjons måleområde.
Mange vil nok tro at jeg har gått fra forstanden, at jeg innbiller meg ting og bør oppsøke fastlegen, med tanke på utredning og kanskje omhåndtagelse i en psykiatrisk avdeling med spesialkompetanse schizofreni og svære skap stuvende fulle av allehånde antipsykotika.
Jeg har vært inne på tanken selv, vurderte å ringe fastlegekontoret for timeavtale, men slo det fra meg for to dager siden, da mr. Berg tok kontakt. Denne gangen via mobiltelefon. Ukjent nummer, ukjent stemme. Han presenterte seg ikke, men jeg skjønte at det måtte være mr. Berg. Ingen annen.
Han var knapp, konsis og konkret. Han ville ha bøker, åtte eksemplarer av

Sant å si ble jeg nokså overrasket, jeg stusset over antallet. Åtte bøker. Hva skal en mann med åtte kliss like bøker? Jeg spurte ikke.
Samtalen var kort. Vi avtalte møtested. Klokken 20.00 på østligste del av parkeringsplassen ved østenden av et kjøpesenter beliggende 15 kilometer øst for byen jeg bor i.
Jeg ankommer ti minutter før. Skrur av tenningen. Slukker frontlampene. Lite aktivitet, parkeringsplassen er nesten tom. En og annen bil kjører avsted. Luften er mørk og tynget av vannmolekyler. Noen av dem slår seg til på frontglasset. Jeg kan ikke telle bilene som står parkert utenfor kjøpesenteret.
Jeg holder øye med innkjørselen og tenker at det er greit at jeg har medbragt morfars gamle Webley. Den ligger på setet siden av meg, under en jakke … man vet jo aldri; verden er ikke så hyggelig som før og ikke alle…
Plutselig lyst. Veldig lyst. To frontlys midt i mot. Jeg registrerer såvidt en mørk Mercedes av nyere modell. Motoren slukner, men ikke frontlysene. En mann stiger ut og nærmer seg. Mørk frakk, oppbrettet krage.
Jeg sender en tanke i retning Webleyen, men slår det fra meg. Jeg åpner døren og stiger ut.
– Mister Berg?
– Hææ??
– Eehh…
– Berg? Jeg heter Ole Petter, jeg. Aldri hett Berg. Jeg kjenner ingen som heter Berg … eller, jo, en av barndomskameratene mine het Berg, men han døde i overdose på 80-tallet en gang. Ble funnet i  Vaterlandsparken en februarmorgen, stiv som en frossen oppdrettslaks. Jaja, du forveksler meg nok med en annen. Har du bøkene?
Jeg samlet meg, åpnet bakdøren og hentet frem de åtte bøkene.
– Fett. Dette blir bra. Jeg skal selvsagt ha én. Resten blir julegaver til familie og bekjente. Kjenner jeg deg og dem rett, kommer de til å sette julemarsipanen i halsen, men det er jaggu til pass for dem.
– Ehhh… javel.
Han lo muntert og tok frem en rull sedler.
– Du tar kontanter?
– Jada.
Jeg tok imot sedlene og telte ikke. Han rakte meg en neve. Jeg tok imot den.
– Hyggelig handel, det må jeg si, sa han.
– Like måte.
– Jeg får komme meg hjemover. Kona koker fårikål, skjønner du. Hun blir ikke blid om jeg kommer for sent. Vel vel, ha det bra…
Han kjørte avsted. Jeg forsøkte å lese registreringsnummeret, men skiltlyset virket ikke…

Min eneste venninne i hele verden ringte i går kveld. Ettersom jeg nettopp hadde spist kjøttkaker, poteter og fleinsoppstuing, var jeg i så godt lune at jeg løftet telefonen på første klemt.
– Gitte, så hyggelig. Lenge siden.
Gitte er ikke av den sorten som kaster bort tid med snikksnakk når noe opptar henne:
– Hva synes du om at regjeringen vil totalforby homofile å konvertere til heterofili? Anette Trettebergstuen synes homofile skal få fortsette med å være homofile. Det synes jeg også.

– Og hvordan håndheve en slik lov? Hvordan skal politiet få nyss om homofile menn og kvinner som oppsøker eksempelvis en leder i en eller annen pinsemenighet i utkanten av Flekkefjord og ber om råd med henblikk på et liv i henhold til 3. Mosebok 18-22?
– Si det.
– Ingen velger seksuell legning. Homofile er født homofile.
– Jeg lytter ennå.
– Å endre på det er som å dytte tannkrem tilbake i tuben, men hvis noen plages veldig med å være homo, tror de kan “kureres” og oppsøker hjelp med sikte på heterotilværelse …vel, så bør det også være helt i orden, på samme måte som det er greit at kvinner setter plaster på puppene sine i håp om å bli kvitt brystkreft.
– Enig.
– Men om man absolutt vil forby konvertering, hvorfor ikke starte med islam?
– Ååå..
– Det er da uendelig mye bedre at noen homofile prøver å bli heterofile enn at etniske nordmenn oppdratt i kristne hjem blir muslimer.
– Joa..
– Tenk deg meg, du kjenner meg. Jeg har jo alltid vært ei gla’jente … liker å pynte meg, rød leppestift, korte skjørt, høye hæler, raffinert undertøy og sløret soveromsblikk. Tenk om jeg hadde konvertert til islam, ikledd meg heldekkende klær og niqab … og lagt på meg 30 kilo?
– Gud forby.

Ettersom vi lever i en tid der personlige følelser og virkelighetsoppfatning trumfer fakta og grimme realiteter, sier vi at det ennå er sommer … og sommer er jo reprisetid. Slik er det. De som nekter for det, er onde og dumme.
Vel vel, uomtvistelig er også at regjeringen i juni i år sendte avsted forslag om totalforbud mot alle tilløp til konverteringsterapi, også benevnt homoterapi. Forslaget er ute til høring og fristen er like om hjørnet – 10.oktober.
Teksten nedenfor er fra desember 2019 og antyder hvordan det kan gå hvis et slikt totalforbud vedtas i Stortinget.

FRA HOMO TIL HETERO
Regjeringspartiene Høyre, FrP og Venstre har varslet Stortinget om igangsettelse av utredning med sikte på forbud mot konverteringsterapi, eller homoterapi som noen kaller det. Kristelig Folkeparti reserverer seg.
Jeg forstår KrFs innsigelser. Ikke godt å si hvor omseggripende homokonverteringsbransjen er i dag, men et forbud kan medføre at denne virksomheten går under jorda, som det heter … eller mer presist: Flytter ut i grissgrendte strøk, langt unna Anette Trettebergstuen og nærmeste lensmannskontor.
Man kan lett tenke seg et hemmelig, landsomfattende nettverk av homojegere med svært godt utviklede homoradarer som tråler by og land, fjorder og daler, vidder og fjellområder på jakt etter klienter … unge, sårbare homofile menn, ikke helt fortrolige med egen seksualitet.
Spesialutdannede konverteringsagenter forespeiler klientene et streit liv med kone, unger, Volvo stasjonsvogn, grilling i hagen, taco på fredager og et realt knull henimot midnatt – når ungene sover. Mange unge homofile vil nok være tiltrukket av et slikt trygt liv.
Man kan videre tenke seg at flere dusin homofile menn blir fraktet i svære, lukkede lastebiler til homokonverteringsleire beliggende langt utenfor tettbygd strøk, kanskje til en nedlagt bondegård med traktor på låven. La oss si at en av klientene ser slik ut:

Det første de må gjøre ved ankomst, er å strippe av seg alle fjolleklærne, inkludert rosa boxere og for små T-skjorter med dyp V-utringing. Dernest utlevering av skikkelige mannfolkutstyr, slik som rutete tømmerhoggerskjorte og vernestøvler.
Det pedagogiske opplegget er basert på en miks av erfaringslæring (learning by doing) og eksponeringsterapi. Man kan tenke seg en vanlig dag slik:
05.30: Revelje
06.00: Frokost – tre speilegg og en neve bacon, tomatbønner og et kjøkkenglass bourbon.
06.30: Klasserom – grunnleggende mannsteori. Hvordan oppføre seg som et skikkelig mannfolk. Avsluttes med utdrag fra Clint Eastwoods Sudden Impact.
07.00: Oppstilling. Sjekk av antrekk. Detektering av spor etter deodorant, hudkremer og nesespray.
07.15: Alle drikker to bokser bayerøl på styrten.
07.16: Praktisk opplæring i motorsagbruk.
07.17: Trefelling og kløyving. Stabling av ved.
12.00: Lunsj – trippel cheeseburger, masse pommes frites og to bokser pils.
12.30: Klasserom – praktisk mannstilnærming ved eksempelbruk … Trond-Viggo Torgersen versus Espen Lie, Erlend Elias versus Børge Ousland. Avsluttes med utvalgte snutter fra Terminator II.
13.00: Opplæring i traktorkjøring i både edru og beruset tilstand.
13.15: Norskopplæring i klasserom. Terping på røff språkbruk og tøffe banneord.
13.30: Samlingsstund på tunet. Alle gutta drekker øl, spikker fenalår og røyker sterke sigaretter. Blondinevitser og grovsnakk.
14.30: Arrangerte slåsskamper uten hansker. Utslagningsprinsipp. Vinneren får en halv flaske hjemmebrent og ekstra sigarettrasjon.
16.00: Middag – tilberedes etter slakting av gris. Flesk og duppe og poteter. Ikke grønnsaker. Øl og akevitt.
17.30: Middagshvil.
17.32: Klasserom med tavle – hvordan sjekke damer i en fei og feie over dem uten å bruke bakluka.
18.30: Motorsykkelkjøring uten førerkort på svingete landevei.
19.30: Hard eksponeringsterapi. Et snes innleide horer nesten uten klær sprader omkring og dytter godsakene sine opp i trynet på gutta. Ereksjon belønnes med ekstra sigaretter og en sekspakning pils.
21.30: Kveldsmat. Pytt i panne, speilegg, kokte griselabber og whisky uten is.
22.00: Hard pengepoker. All-in.
23.00: Kosestund med øl, potetgull og film – Quentin Tarantinos Reservoir Dogs.
00.39: Øl, potetgull og evaluering av filmen.
01.00 Natta…
Etter tre uker i denne tralten tar kanskje ovennevnte klient seg slik ut:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Philip Manshaus besøkte en moské, for å forvisse seg om hvor onde muslimer er. Han ville drepe dem. Den norske stat hadde tatt inn en hel haug muslimer, slik at alle kunne se hvor grusomme de er … og hvor nødvendig det er å drepe dem.
Ganske drøye linjer. Mener jeg dette? Klart jeg gjør, jeg synes vi skal kverke så mange muslimer som mulig … neida, bare tulla. Joda, tulla ikke … jo, selvsagt tuller jeg. Bare kødda.
Linjene ovenfor er en variant av imam Noor Ahmad Noors facebookinnlegg i fjor høst:
“Hiltlar forlot noen jeush slik at folk vet hvor ond denne nasjonen er! Hvorfor drepte han dem? Hitler hadde forlatt noen jøder slik at verden kunne se hvilken grusom nasjon dette er. Og hvorfor det er nødvendig å drepe dem.”

Min versjon – publisert på facebook – hadde nok utløst baluba og lurveleven, jeg hadde ganske sikkert blitt uthengt til spott og spe overalt og kanskje blitt forsideoppslag i VG og Dagbladet og en hel haug andre aviser.
Public enemy no.1.
Jeg hadde blitt tiltalt, etter straffelovens paragraf 185. Dømt? Utvilsomt. Kan godt tenkes at retten hadde gjort anvendelse av paragrafens maksimale straffepotensial, hvilket betyr at jeg hadde måttet henslepe tre år i spjeldet..
Noor A. Noor var imam i Minhaj-ul-Quran-moskeen i Drammen. Der bor også Hans-Christian Holm, som anmeldte imamen. Men sett slikt, anmeldelsen ble henlagt, gitt. Det skjedde 20. mai år. Begrunnelse: Noors oppfordring til drap på jøder er tråd med ytringsfriheten.
Det er altså helt i orden å oppfordre til drap på jøder, omtrent slik som Vidkun Quisling og hans NS-venner gjorde for mange år siden.
Hvem er politiadvokaten som henla saken? Man er henvist til gjetninger, men kanskje hun, eller han, er muslim … og alle vet at muslimer flest anser jøder som skadedyr og vil drepe så mange som mulig av dem. Hertil skal nevnes at angjeldende politiadvokat har sluttet i jobben.
Paragraf 185 har som mål å beskytte minoriteter i Norge. Islam og muslimer er ikke nevnt i lovteksten, men alle som i løpet av 30 sekunder kan regne ut hvor gamle de er, skjønner at det handler om muslimer, som må sies å utgjøre en særskilt befolkningsgruppe med høysensitivt følelsesliv. Dessuten er noen muslimer livsfarlige; best å behandle dem med hansker tilvirket av fineste silke.
Nåvel, henleggelsen av anmeldelsen mot imam Noor utløste reaksjoner, så mange og så sterke at politiet følte seg presset til å se på saken påny. Noen i Politidirektoratet vil snakke sammen, og hva sier riksadvokat Maurud? Mange telefonsamtaler og e-poster. Nytte-/kostanalyser. Langvarig utredning og etterforskning, med tanke på manns minne – som er cirka 14 dager. Henleggelse påny, oppunder jul – i stillhet?
Eller ser politiet intet annet alternativ enn det minst ønskelige: Tiltale.
I så fall er imam Noor Ahmad Noor første muslim som kan bli domfelt etter en paragraf som er skreddersydd for vern av muslimer.
Dette blir faen meg spennende.

Svart natt og mørke gater, dype skygger og et slips. Historien heter Slipset i Istanbul og er en av 15 fortellinger i boken jeg har skrevet og utgitt på eget forlag.
De som vil, kan kjøpe den.

Den veier 120 gram på kjøkkenvekta mi, inneholder 132 sider og måler 11X17,7 centimeter … hvilket gjør den fortrinnlig for en liten reise, eller som adspredelse i situasjoner der tiden går uutholdelig sakte. Fin julegave? Jeg tror det.
Er den oppmerksomhet verdt? Litterære kvaliteter? Ja, ellers ville jeg aldri latt den trykke. Noen få har lest den, deriblant døtrene mine. De er tause… det tar jeg som et godt tegn.
Boken koster kroner 200,-. Eventuelle fraktomkostninger legges til. Ta kontakt. 99 38 46 99, eller på annen måte.

… sitter jeg på do og bæsjer og leser Vårt Land, ikke fordi Vårt Land er en slik enestående god avis som daglig serverer en overdådig buffé av raffe reportasjer og innsiktsfulle lederartikler … nei, fordi Vårt Lands redaksjonelle stoff stundom igangsetter en overfladisk, men tilstrekkelig rytmisk og lavfrekvent latter som utløser muskelsammentrekninger som forplanter seg nedover og driver ut den mest gjenstridige bæsj.

Tre dager siden. Lederartikkel. Tittel:
Regjeringen må komme på banen for muslimske barn
Synd å si at jeg ikke ble nysgjerrig. Jeg ga meg til å lese og pådro meg akutt hakeslepp. Saken er den at muslimske trossamfunn hist og her har sendt brev til barne- og familieminister Kjersti Toppe, hvori klager på SIAN, som angivelig skremmer vettet av små muslimbarn på vei til moskeen – som kanskje er finansiert at Det muslimske brorskapet, eller annen skummel muslimsk organisasjon.
Muslimske foreldre uttrykker i brevet frykt for at barna skal oppleve SIAN stå i nærheten av en moské og brenne Koranen. En trussel mot tros- og religionsfriheten, skriver Vårt Land.
Noe skurrer: Hvori stikker frykten? Muslimske foreldre sender ikke små barn alene til moskeen, det burde de ihvertfall ikke gjøre. Med foreldre er små barn trygge på vei til imamen, og SIANs modus operandi er ikke vold. De bruker ytringsfriheten sin og brenner Koranen, hvilket er lovlig.
Hva gjelder litt større muslimbarn av hankjønn på vei til moskeen, er det absolutt ingen grunn til bekymring; de kan nok forsvare seg – med kniver og macheter – og noen ganger trykker de også på avtrekkere… og sexfikserte pappaer vokter jentene som det var gullet i Fort Knox.
Muslimer i Norge har den aller største frihet til å tro på hva de vil, og det gjør de. Slik jeg ser det, har Vårt Land med denne lederen driti på draget, som man sier i halvmøblerte hjem i Hokksund og omegn. Avisen har neppe realitetsundersøkt innholdet i brevet til Toppe… og hvor mange ganger har SIAN brent Koranen utenfor en moské? Jeg vet ikke, men mitt inntrykk er at de pleier stille seg opp på torg i byer, eller andre tettbygde pletter – etter tillatelse fra den stedlige politimyndigheten.
Vårt Land har nok ikke heller gjort seg tanker om hvor muslimske barn har det best. Jeg har lest et sted at muslimbarn er tryggest når de ikke er hjemme.
Alle vet at muslimer mener at Allah og Muhammed står over alt annet, inkludert Norges lover hvori paragrafen om ytringsfrihet. Mange muslimer vil gjøre islamkritikk straffbart, slik det er i land de kommer fra… og noen av dem vil nok helst også ha litt røffe straffeutmålinger, eksempelvis hodeavkapping – som jo er en muslimsk skikk.
Vi lever i en urolig tid, mye er usikkert. Det er krig i Ukraina. Det er energikrise. Klimaet er ikke som før, og det stunder til høst og vinter og noen lurer sikkert på hvordan de skal ha råd til både mat og varme. Man får tro regjeringen er opptatt av disse sakene, men Vårt Land mener regjeringen prioriteter helt galt:
“Regjeringen bør derfor ha foreldrenes og trossamfunnenes bekymring øverst på sin politiske dagsorden.”