Her om dagen fikk jeg innbydelse til bollefest. Jeg har noen venner som hver romjul arrangerer bollefest. Man baker hveteboller hvori sjokoladebiter og alle hygger seg, især barna, som i tillegg tilgodeses med brus og godteri.
Ettersom jeg ikke er så sosssial og jovvvial ‘a meg, takket jeg nei til invitasjonen og sa at jeg allerede hadde latt meg overtale til å kaste glans over en annen privat tilstelning, på den andre siden av byen, i samme tidsrom… hvilket selvsagt var blank løgn; jeg har aldri kastet nevneverdig glans over noe som helst. Men hva gjør vel én hvit løgn i romjula, den forsvinner i den store haugen av de mer kulørte.
Men dette bollekjøret minnet meg på noe. La oss skru tiden tilbake, 30 år og vel så det. .
Jeg hadde en kamerat. La oss kalle ham Karsten. Han var  litt av en skrue og hadde et nokså sjeldent oppheng: Bollemus.

Karsten var en kjekk kar med godt håndlag med jentene, og jentene likte det. Men han lot seg ikke by hva som helst, det skulle være bollemus.
Men som alle vet: Ække lett i en fart å detektere bollemus. Derfor var Karsten stadig på stranda sommerstid, ikke fordi han ville bade, han ville spane etter jenter med bollemus, det er jo mye enklere når jentene går i bikinier og nettopp er oppsteget fra vannet. Av og til måtte jeg være med og hjelpe til, når det var solskinn og mange badelystne.
En solblank dag midt i fellesferien sa jeg omtrent dette:
“Faen, Karsten… kan det være så jævlig nøye, ‘a?? Kan du ikke slappe av litt, det er jo mer til jenter enn bare kjønnsorganer. Kan du ikke se litt helhetlig på det, jenter er jo hår, øyne, lepper, panne, ører, nese, kinn, armer, legger og lår, rumpe og pupper og sånn.. og hjerne.
Da så Karsten på meg som om jeg var et helt nytt og uoppdaget insekt og sa så godt som ingenting.
Sier seg selv at Karsten opplevde mange skuffelser, som den gangen vi var på guttetur på Sørlandet. Vi slo leir på Hamresanden. Karsten insisterte på eget telt. Vi andre gutta forsto hvorfor.
Den andre kvelden på campingen lokket han med seg en overmåte søt og blond Kristiansands-jente inn i teltet sitt. Det knyttet seg spenning til utfallet. Bollemus, eller ei.
Morgenen etter var blondinen borte og Karstens ansiktsuttrykk dystert.
Etterhvert var Karsten lei av å “kaste bort tiden”. Når han traff en dame på by’n, som han ville bli bedre kjent med, gikk han ikke ugjerne rakt på sak:
“Har du bollemus?”
Ikke alle jenter syntes Karstens åpningsreplikk var sjarmerende, og etterhvert fikk vi andre gutta overbevist ham om at han hadde et problem han ikke lenger kunne ignorere.
“Du kan ikke velge kjæreste, samboer og kanskje i siste instans kone etter et så smalt kriterium. Du må skjerpe deg”, sa vi i samstemt kor og noenlunde samme tonehøyde.
Karsten gikk omsider til terapeut med sitt problem. Psykologen hadde trolig vanskeligheter med å holde latteren innvortes, men han tok Karstens tilstand på største alvor. Med stor tålmodighet og faglig kreativitet forsøkte han å bøye og tøye og sluttelig brekke i stykker Karstens tvangstanker.
Det gikk så langt at han tilveieskaffet en bildebok stuvende full av forskjelligartede kvinnelige genitaler, fotografert på nært hold og i farger. Han opererte som en mor, eller far som forsøker lære barnet sitt å lese ved å peke på konsonanter og vokaler og hva slags ord disse kan lage – slik som hatt, fnatt og Kattegat
Karsten var imidlertid er hard nøtt, noen vil si at han hadde ryggrad, var konsekvent og tro mot sin overbevisning. Det måtte vi andre innrømme, men vi sa det aldri til ham. Vi satt vår lit til psykologen. Som til slutt ga opp.
Karsten gikk inn i en depresjon som varte innpå et år, og i denne tiden var han seksuelt avholdende. Han fant ingen mening i livet. Eksistensiell krise og weltschmertz.
I anledning  en gjenforeningsfest – 10 år etter ungdomsskolen – kom han i snakk med en av jentene i klassen, som på ungdomsskolen ikke gjorde mye av seg. Hun var singel, og i løpet av ti år var hun  blitt gild og vakker og ven.
Karsten ble øyeblikkelig betatt, og de snakket om løst og ikke så mye mer. Av samtalen fremgikk at hun hadde bollemus og at det plaget henne. Hun vurderte fettsuging. Da ble Karsten meget forferdet og snakket henne fra det. Påfølgende natt ble det bollemus. Den fikk hun brukt for. I dag er de lykkelig gift og har fire unger…

Annonsørinnhold

Lag mat ute- her er utstyret du trenger

Du er en asosial og meget syk faen, sa en venn av meg for ikke lenge siden. Han var full da han sa det. Sant å si er han full rett som det er og forvalter følgelig sannheten like hyppig.
Men han er en god venn – min eneste  – og det er jo av barn og fulle folk man hører sannheten, det er trolig derfor disse to gruppene ikke slipper til ved stemmeurnene ved lokal- og stortingsvalg. Sannheten gjør jo vondt, og den bringer ikke stort annet enn sorg og nød og sut og savn og gråt og kanskje endog tenners gnidsel.
Men: Noen ganger bringer den avklaring.
Jeg skal ikke røpe hennes identitet, skal ikke antyde hvor hun bor, hva hun drev med og driver med, hvordan hun så ut, bortsett fra at hun hadde prima rumpe og har det sikkert ennå. Glemte jeg intellektuelle pupper? Gjorde visst det, men hun hadde det.

Nåvel, vi var sammen nå og da og litt innimellom, og jeg syntes godt om det arrangementet, men hun ville “ta det litt videre”, som det heter i kvinneromaner. Hun hadde lagt igjen tannbørsten hjemme hos meg – og tanntråd. I tidens fylde la hun igjen ganske mye forskjellig stæsj… skjørt, kjoler, bluser, bukser, skjerf, sko, støvletter, smykker, ski,  BHer str. A, seilbrett, fjellstøvler, knallrød leppestift fra Bobbi Brown, en Katzenjammer-CD, hårspenner, bind, tamponger, truser, stay ups og et par andre ting jeg aldri glemmer…
Hver gang hun snakket om “bli mer sammen” lot jeg som om jeg hadde det veldig travelt, og en gang sa jeg at jeg hadde fått dobbeltsidig ørebetennelse med alvorlige komplikasjoner og følgelig ikke kunne høre noe som helst.
Jeg foreslo å bøte på denne tilstanden ved å melde oss på et kurs i tegnspråk, men hun kunne visst litt av det fra før; hun knyttet neven med unntak av langfingeren og holdt den opp foran meg.
Velvel, til slutt måtte jeg til pers. Det er noen år siden, dette, men jeg var jo tørr bak ørene, og jo tørrere man blir der bak ørene, desto ærligere blir man. Det har jeg lest i et leksikon.
Jeg sa til henne at vennene hennes kjedet vettet av meg og at jeg aldri mer ville tilbringe ett minutt med dem. Denne damen hadde også helt i overkant rare foreldre, så rare at jeg forlengst hadde gitt meg helt over. Jeg sa at jeg aldri under noen omstendigheter ville omgås gamlisene, som dessuten forlengst var skilt og ikke tålte trynet på hverandre.
Det var i det hele tatt mye jeg ikke orket, eksempelvis dra til Sotra i juni, Hellas i juli, Kanariøyene i august, Salzburg i desember og bo på hotell julaften.
Jeg ville ikke slutte å røyke og kjøre fort på motorsykkel, ei heller ville jeg ha marsvin og en gneldrete, liten fillebikkje rekende omkring beina mine. Jeg ville drikke øl når jeg ville og bli nøyaktig så full jeg ønsket.
Hun var ikke dum, denne damen… godt skolert som hun var. Hun sa ikke mye. Hun bare pakket sakene sine og dro. Hun glemte en brukt truse. Noen hevder av det siste man husker av en kvinne, er duftene hennes. Noen dager senere var de borte…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Jeg har en bror. Han er ganske ond. Han innrømmer det, også. Hva mer er: Han er stolt av det. Tid om annen møtes vi i sentrum av byen der vi bor og setter oss på byens bruneste pub. Det gjorde vi forleden, og temperaturen i lokalet sank øyeblikkelig fem grader.
Han vet det ikke, men jeg har alltid et fedd hvitløk i skjortelomma og en liten flakong vievann i jakkelomma når vi treffes. Alle vet jo at hvitløk holder de verste demonene stangen. Vievannet har jeg heldigvis ikke fått bruk for ennå.
Vi drøftet denne ondskapen hans, og jeg foreslo for ham å oppsøke en eksorsist, en skikkelig durkdreven demonjeger i stand til å kjeppjage de aller verste djevlene over stokk og stein, men da ble han grinete og flakkende i blikket, og jeg var redd han skulle dreie hodet 666 grader og spy illeduftende, svartgrønnslimet antimaterie.
Denne ondskapen er ikke av ny dato. Jeg husker én gang, det er lenge siden, over 50 år. Det var sommer og vi var hos mormor på landet. Hun hadde en stor, fin låve i tre etasjer – med glugger.
Synd for meg at dette ikke var i mobiltelefonens tid. Det var såvidt folk hadde fasttelefoner. Ikke tallskive, men sveiv.
Broren min så imidlertid et telekommunikasjonspotensial i låven, eller mer korrekt: Han så fallet, høydeforskjellen.
Han hadde funnet seg en slangebit, med innvendig diameter omlag 50 millimeter. Han hadde tatt mål, avstanden fra en av gluggene og nesten ned til bakken.

Jeg var seks år yngre enn broren min og ante fred og ingen fare da han foreslo at vi skulle “snakke i telefon”. Jeg syntes det var en heidundrende strålende idé. Veldig spennende. Han skulle sitte oppe i låven, i mørket bak gluggen og avgi en svært viktig og fortrolig beskjed gjennom slangen. Jeg skulle sitte på bakken og motta den viktige og kanskje strengt hemmelige meldingen.
Jeg hadde ikke registrert at han på forhånd hadde bragt med seg et litermål med kaldt vann. Ja, dere skjønner sikkert hva som skjedde.
Jeg presset slangeenden mot venstre øre – for å høre godt. Jeg ble jævlig våt i øret, i håret og nesten overalt ellers.
Fly forbanna. Trass i min unge alder var jeg nokså røff, jeg ville ta’n. Men han var raskere, og snart var det kveldsmat.
Uggen stemning rundt bordet, og vi satt ikke ved siden av hverandre. Jeg var taus og pønsket på hevn. I løpet av et par brødskiver med et eller annet hadde jeg utarbeidet en plan. Etter maten lot jeg som om ingenting var hendt og at alt var tipptopp.
Jeg gikk ut, høstet en pen bukett brennesler. Jeg kom meg usett opp i annen etasje. Jeg la brenneslene i en fin haug i fotenden av senga til broren min – under dyna.
Jeg tenkte at det dette blir bra. Veldig bra.
Når han går og legger seg, stikker han nakne føtter og legger rett inn i neslehaugen. Så får han seg en skikkelig lærepenge.
Jeg flirte rått og bredt, gikk ned igjen. Det var tidlig kveld, en god stund til leggetid. Jeg gledet meg.
Etterhvert som kloden dreide og kveldssolen forsvant, avtok også det verste raseriet. I stedet fikk jeg nerver. Jeg tenkte på hvor mye bank jeg måtte regne med. Var det verdt det? Jeg gikk omkring og konsekvensanalyserte. For og imot.
Tilslutt gikk jeg ovenpå, tok tak i brenneslehaugen og pælma den ut vinduet.
Var jeg glad? Nei.
Lettet? Litt.
Angret jeg? Ja.
Angrer jeg? Absolutt!

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Alle snakker om “elefanten i rommet”. Først nå forstår jeg hva de mener. Da jeg våknet for en halv time siden og gikk inn i  stua, så jeg en elefant trampe omkring der. Den hadde lang snabel og var sjokkrosa. Jeg ble så rystet at jeg øyeblikkelig listet meg avsted i skjerpende retning kjøleskapet og åpnet to bokser juleøl fra Aass som jeg bælmet rett ned. Da forsvant den dumme elefanten, gitt.
God jul, forresten. Jeg har rukket mye siden jeg sto opp. I tillegg til å drikke øl, har jeg røkt et par sigaretter, tisset, bæsjet og prompet litt før jeg slo på skriveautomaten min for å sjekke om den har tilvirket en historie
Jada…  på skjermen store, grønne bokstaver: JOLLY GOOD. Det betyr at maskinen har et resultat. På skriveren ligger en illustrasjon, en tegning. Den er ikke så god, men den er det den er.
Jeg leste historien nettopp og syntes ikke den er så aller verst. Bra til å være kokt sammen av en maskin. Her er den:

FIRE HJERTER BORTENFOR

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Han er en ensom mann. Han liker ikke å snakke om det. Gidder ikke ødsle ord til ingen nytte, som han sier. Dessuten er han ikke ensom. Ikke nå.
Klokken er 07.36. Huset er stille. Utenfra høres svalene. De har startet dagen. De har nok å gjøre. De flyr høyt. Unger skal ha mat.
Ovenpå ligger fire pikehjerter. De slår sakte, slik hjerter gjør når hjernen sover og kroppen ikke gjør annet enn hengi seg til tyngdekraften. Tre av hjertene er meget unge – tre, åtte og ni år. Det fjerde er noe eldre og tilhører moren til faren til de tre unge pikene.

Et mirakel… at de er her. Han tenker tilbake, femten år. Da var det andre jenter her, gylne av sol og stappmette av sommerlykke. Bustet morgenhår hvori barnåler og solstrålerester fra dagen før. Latter. Et par brødskiver til frokost. Så var de borte. De hadde det så travelt. Inni granskauen travelt.
Han har vasket opp. Klokken er snart ni. Han savner dem – de der oppe. Han gleder seg til å se V igjen. Hun er tre år og blond som mjødurt. Hun er et dikt. Hun ler det meste av dagen. Hun liker å samtale om bæsj og promp og tåfis. Det gjør han også. Er nok derfor de to har et så godt øye til hverandre, V og han. Dessuten liker de begge vaffelkjeks.
Hun deler med ham. Hun har en hel pose. Gullvafler fra Sætre – perfekt til is og kos. Vaniljesmak. De sitter på trappa. Han drikker kaffe. Hun drikker ananasbrus og synes det er greit at han røyker.
De fire kom kjørende sent en kveld. Vesthimmelen var mørk blå. Ut av en gammel, fransk stasjonsvogn: L og A. På avstand lignet de roterende sakser i et tsjekkisk dukketeater. De slo hjul på låvetrappa, lo og skrålte. L er åtte. A er ni.
Nitimen er begynt. Han savner dem, men det er en søt lengsel… for han vet at de er der. Der oppe. De våkner nok snart, og dagen er solblank. Kanskje denne dagen blir like bra som den i går. Så bra var den at L ikke tok seg tid til å gå på do, men gjorde det hun måtte bak eldhuset. Det duftet visst ikke så godt, og A måtte hente papir til søster’n sin. Hun lo.
H er farmor. Hun ser ikke ut som en farmor, men hun er det. Hun liker å gå omkring barføtt. Knekort skjørt og en løs topp som sklir nedover en skulder, snart den andre. Hun bryr seg døyten om noen ser trusa hennes. Den er stripete, den samme som i går. Han liker damer som ikke gidder skifte truse hele tiden. Hun er dessuten pen.
I går dro de avsted og badet. H og han lå ved siden av hverandre i gresset, i skyggen av en stor furu. Hun pirket ham i leggene med tærne sine. Han likte det. Likte også at hun la en legg over hans legg. Han lot som ingenting, som om det var dagligdags at en kvinne  anretter leggen sin over hans.
L og A var der ute i vannet. På en flytende trampoline. Det kunne se ut til at A hadde organisk kjemi med en jevnaldrende gutt. De snakket ikke mye sammen, knapt et ord i det hele tatt. De bare tok tak i hverandre, dyttet, kastet hverandre i vannet hvori 22 grader. Så enkelt.
Ingenting varer evig. På vei til bilen fant de en død fugl. En ganske liten en. Grønngråaktig. H bøyde seg ned og rørte ved den, klappet den, foldet ut en av vingene. Han likte det…

Kunstig intelligens er i vinden som aldri før. Ikke så underlig, ettersom det aldri før har vært så mye kunstig intelligens i vinden.
Slik fatt er det visstnok at kunstig intelligens er på full fart inn i avis- og bladredaksjoner, så langt er det gått at datamaskiner blir satt til å lage enkle tekster; bare å mate dem med stikkord og gjøre tilgjengelig noen databaser… og vips: Tekster som gir mening, eksempelvis et referat fra en fotballkamp mellom Vålerenga og Godset.
Jeg er en mann som liker å følge med i tiden. Jeg er en meget dynamisk person som hele tiden er på hugget, heeelt i forkant av utviklingen, især den datateknologiske. Jeg er også ganske handy av meg. Ettersom jeg også er litt makelig anlagt, tenkte jeg:
Hvorfor ikke lage en maskin som kan skrive, ikke bare dumme fotballreferater, men noe mer ordentlig. En skrivemaskin som skriver selv, så jeg slipper. Det er nemlig ganske slitsomt å skrive tekster med ansats til mening.
Jeg satte igang. Jeg begynte med laptop’en min og bygget videre i alle himmelretninger. Kjøpte flere monstre av noen stasjonære PCer på finn.no, parallellkoblet dem, trikset og mikset, byttet hovedkort og satte inn gampesvære minnekort og noen helvetes beist av noen prosessorer. En og annen bipolar transistor og litt frekk halvlederskap. Jeg  fikk også klemt inn en ganske avansert skriver som kan tegne/illustrere etter tekstinformasjon.

Etter noen ukers lodding og mekking og skruing var halve stuen fylt opp med datakraft. Jeg måtte tilkalle en elektriker, som i en fart la inn egen kurs – 20 ampère – for å forsyne skrivemaskinen med strøm. Den spiser elektroner som en engelsk setter spiser middagsrester.
For å kjøle ned maskineriet, måtte jeg montere ekstra kjøling. Jeg hadde liggende i garasjen en radiator fra en Ford V8, 1934. Den var ikke helt tett, jeg måtte lodde litt hist og her. Med vannpumpe og mange rør og slanger fikk jeg skrivemaskinen min til å svive som bare faen uten å bli overopphetet. Jeg ble ferdig med jobben sent i går kveld.
I dag er det lille julaften, og jeg undres på om maskinen vil virke. Jeg har gjort noen endringer og justeringer, etterstrammet og modulert en og annen synkopert logarytme. Jeg tør si jeg har spent buen ganske stramt, ambisjonene er store, jeg føler at dagens tilgjengelige datateknologis potensial er bortimot oppfylt og vel så det. Jeg tror jeg har laget tidenes skrivemaskin, eller rettere: Skriveautomat.
Jeg er oppglødd og har nettopp tømt en blomstervase med visne liljer og etterfylt med akevitt,  for å roe meg ned litt. Jeg undres på om automaten vil virke, men først må jeg bestemme meg for hva maskinen skal skrive. Jeg har programmert inn de tre vanlige litterære sjangerne:
Drama, poesi og prosa.
Prosa-knappen er den største, det er nok den jeg vil bruke mest. Jeg trykker på PROSA og får opp en undermeny med uendelig mange valg.
Jeg trykker på LITEN OG RAR HISTORIE og får opp på skjermen et skjema jeg må fylle ut. Stikkord og ordhint. Jeg klør meg i hodet, prøver å finne noen ord. Jeg fyller ut i felter, taster “sommer”, ettersom jeg liker somre. Jeg liker jenter og taster “jenter”. Jeg liker stillhet og taster “stille”. Jeg liker også tak over hodet og skriver “huset”. For å gjøre det litt vrient for maskinen, taster jeg “gullvafler”, “fire”, “promp” og “bæsj”. Ettersom jeg nylig har vært i Praha, skriver jeg “tsjekkisk”.
Jeg dytter ENTER. Maskinen summer et par sekunder og reagerer med røde bokstaver over skjermen: IF YOU DON’T MIND ME SAYING SO,  SIR… ADD A FEW MORE WORDS, PLEASE
Jeg taster inn det første som faller meg inn: “Svale”, “mjødurt”, “solblank”, “bortenfor”, “grågrønnaktig” og”død”.
Taster ENTER og maskinen begynner å suse. Over skjermen ruller: PROCESSING – PROCESSING – PROCESSING.
Skjermen går i svart, og det er meningen. All energi skal medgå til å lage en liten, rar historie. Viftenes turtall øker jevnt og trutt til 1500 omdreininger i minuttet. Det knepper og knirker i minnelagre, vifter snurrer og summer, det lyser og blinker i lamper og vann suser gjennom slanger og rør og det surkler i Ford-radiatoren, slik det gjorde i 1934.
Nå er det ikke mer jeg kan gjøre. Det passer bra, for nå må jeg pynte treet, rigge opp julekrybba og kanskje ta meg en runk… og hvis alt går bra, har jeg en historie i morra tidlig, på selveste julaften.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

En kompis av meg er medlem av FrP og var på partimøte i dag. Han kunne ikke unnlate å overhøre denne passiaren mellom to unge freppere:

– Fært med alle disse selvmordsaksjonene nede i disse muslimske landene. Nå nettopp døde 15 i et selvmordsangrep i Mogadishu. Det går jo nesten ikke en dag uten at noen sprenger hverandre høyt opp i luften der sørpå. Det må da dreie seg om titusener årlig.
– Ja, ikke bra.  Men hva skal man gjøre… de er jo muslimer, og det er vel slik de vil ha det. Det hører liksom med, terror og islam passer sammen som egg og ansjos. Vold og drap er jo islamsk skikk og bruk, det er slik det skal være… akkurat som nordmenn liker å gå på ski og spise ribbe, eller pinnekjøtt til jul.
– Ja jo…
– Dansker liker øl, ler og later som de synes det er hyggelig når vi nordmenn kommer på besøk, og det synes vi er hyggelig, tyskere drikker masse øl og later som de ikke liker å marsjere, men de liker oss nordmenn fordi vi  minner om “gode, gamle dager”,  tiden 1940-45. Svensker liker smørgossar og bobilferie i Norge, og engelskmenn spiser fish and chips, er glad i dronningen sin og går på pub og fotballkamper så snart de ser sitt snitt… og muslimene… ja, de dreper og ække så nøye på det… om det er andre muslimer, eller ei. Hovedsaken synes å være at noen blir kverka, selv om det aldri kommer noe godt ut av det, bare sorg og savn blant etterlatte.
– Ulike kulturer, ulike skikker?
– Nettopp, og nå slåss visst al Shabaab og Al Quaida mot hverandre så filler, blod  og innvoller fyker veggimellom, de dreper hverandre i hopetall. Men det er greit. Er de med på leken, får de tåle steken, de vet jo hva de gjør… og de synes det er greit å dø, for da oppstiger de øyeblikkelig til paradis der de kan hygge seg med 72 dryppende kåte jomfruer.
– Vinn-vinn?
– Nettopp, mange muslimer forsvinner, og jeg har hørt at mange synes det er bra. Muslimene selv er svært positive til døden og tror fullt og fast på at alt er mye bedre der de kommer… ja, det er tale om disse  72 jomfruene. Muslimer er jo besatt av sex.
– Men det er noe som ikke stemmer her.
– Åååå?
– Det er jo tusenvis av muslimer som blir drept hvert år i bombeaksjoner og krig og sånn. Det blir litt av en jobb for de 72 jomfruene, og hvor lenge er de jomfruer av gangen? Ingen kan være jomfru i det uendelige med en slik pågang.
– Hmmmm… det der er litt av en nøtt. Du er jammen skarpsindig, og du har jo alltid vært god i matematikk. Vel, jeg har ikke noe godt svar, teologi er vriene greier,  men ryktene sier at Allah er stor, verdens beste… og innmari flink til alt mulig rart. Jeg vil tro han hele tiden sørger for at det i himmelen til enhver tid finnes 72 jomfruer, det er jo også i Muhammeds interesse. Han var jo – og er nok ennå –  svært glad i småpiker… det vet jo alle.
– Det er sant. Egentlig gennnial religion, den der islamen…
– Jeg vet ikke. Tror jeg fortsetter med å være en helt vanlig frepper, det er tryggere.
– Ååå??
– Hvis jeg endrer politiske meninger og vil gå over til SV, eller Høyre, risikerer jeg ikke at noen skjærer huet ‘a meg…

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

En venn av meg er medlem av SV. I går kveld var han på partimøte i byen der han bor og overhørte denne samtalen mellom to kvinner i høstlig årsklasse:

– Fryktelig det som skjedde i Marokko.
– Ja, og disse guttene..
– Hvilke gutter?
– De som gjorde det. De var nok ikke helt… de var nok litt utenfor og sånn..
– Åååå…
– Ja, den klassiske historien. Utrygge oppvekstforhold, pappaene deres røkte kanskje for mye vannpipe og tygget altfor mye khat og var voldelige, slemme barnehagetanter, mobbeofre på skolen, mye fravær, avbrutt skolegang, dårlige kamerater, begynte tidlig med narkotika… utenforskap, rett og slett.
– Ja, det er sant. De driver med hasjisj og sånn og da blir man ikke helt seg selv.
– Riktig, og det finnes andre stoffer, også… sterkere saker. Ser ikke bort fra at disse guttene ble narret til å kjøpe LSD av en skummel narkopusher i Agadir før de dro på tur i Atlasfjellene. LSD og lignende stoffer gjør jo at man ser litt annerledes på tilværelsen…
– Du mener at man ser sterke farger som snor seg omkring hverandre og overalt, slik som på 70-tallet.. og at man forveksler ting?
– Nettopp, man forveksler saker og ting, slik noen av og til har forvekslet seg selv med en taksvale og tatt feil av 1. og 9. etasje.
– Åååå..
– Ja, for eksempel sauer og kvinner. Sauer er vanligvis hvite, og disse jentene var blonde og lyse i huden. Kan tenkes at disse guttene var på vei hjem etter en laaang fottur i fjellet og hadde gått tom for mat og var så sultne og nedfor at de var nødt til å bruke litt narkotika for å komme i bedre humør. Så da brukte de litt LSD, da – for første gang. Så kom de over disse jentene og trodde de var sauer. Ja, også tenkte de at… ja, ettersom de var sultne som ulver, var det jammen fint å treffe noen sauer, for da kunne de bare…
– Hva??? Tror du virkelig det?
– Men så gikk tiden litt, kanskje en time, og da de hadde tent opp et bål og forberedt maten, begynte rusen å avta… og da gikk det opp for dem hva de hadde gjort.
– Uff og uff og atter uff.
– Nettopp. Rus er rus og ikke å spøke med. Og da de forsto at de hadde gjort noe fryktelig galt, ble de fryktelig redde, fikk skikkelig dårlig samvittighet og ville gjemme seg slik at ingen fant dem.
– Men er det ikke slik at disse guttene hadde svoret troskap til IS, i en propagandavideo?
– Kanskje, men du vet åssen det er… gutter er gutter,  guttestreker er guttestreker og propaganda, ja.. det er jo propaganda.
– Men hvorfor hadde de så mange svære kniver på seg, tror du?
– Muslimer liker å gå med kniv, akkurat som bønder i Hallingdal.
– Ja, nettopp. Så du tror ikke dette har noe med islam å gjøre?
– Selvsagt ikke. Jeg må nesten le. Islam er jo fredens religion. Islam er basert på fred, kjærlighet og toleranse. Det er no’ alle vet. Til og med presidentene Bush og Obama har fastslått det…

Politisk kommentator Frithjof Jacobsen bak betalingsmur. Gudbedre. VG burde vite bedre. Hadde det enda vært tale om André Bjerke, eller Johan Borgen, men de er forlengst borte og begravet.
Jacobsens tittel er 2018 var året da politikken ble personlig, og jeg går ut i fra at Jacobsen i sin tekst ikke kommer utenom sex, og hva er mer personlig enn ens sexliv?
Jeg gidder ikke betale et eller annet beløp for å lese hva Jacobsen har skrevet om norsk politikk i 2018. Jeg gjør det selv – uten vederlag. Det kan ikke være så komplisert; norsk politikk dette året har i all hovedsak handlet om ønsket om sex, tilløp til sex, sex og sexnekt.
Året begynte med Trond Giske, som angivelig ikke kunne unngå å legge labbene sine på småpikepupper og allehånde damerumper i alle aldre, hjemmehørende i AUF og overalt ellers i arbeiderbevegelsen Norge rundt. Men hvor alvorlig var det egentlig? Kilder jeg synes det er artig å lytte til, sier at han ikke fikk ballen i mål nevneverdig mange ganger, og de som eventuelt lot ham score, er så tause at det nesten ikke går an.

Giskes nysgjerrighet på kvinners kjønnsorganer fikk politiske konsekvenser. Han ble 7. januar presset til å avgå som nestleder i Arbeiderpartiet, til stor glede for den andre nestlederen i partiet, Hadia Tajik. Jonas Gahr Støre gledet seg ikke så mye over dette, men til gjengjeld dokumenterte han grundig i tiden fremover at han ikke duger til å lede et parti, og følgelig ikke heller et helt land.
Noen uker etter Giskes avgang, ble Trine Skei Grande viet litt oppmerksomhet. Han som var 17 år i 2008, meddelte offentligheten hvorledes det gikk til at Trine Skei Grande (av noen kalt Grandis) og han havnet i en trøndersk kornåker og hadde samleie. Kulturminister Grande ville ikke snakke om det, statsminister Solberg ville ikke snakke om det, og Grandis skar helt klar – midt i den hardeste metoo-tiden.

Trine Skei Grande er nok ganske kåt, men Kristian Tonning Riise er norsk politikks kåteste, derom hersker liten tvil. Dette året fremgikk det at Tonning Riise ikke gikk av veien for å feie over fulle tenåringsjenter på Unge Høyre-tilstelninger, og etterhvert måtte man sette av et helt lag årvåkne vakter til å holde et skarpt øye med ham, slik at han ikke skulle stikke seg vekk og kaste seg over første og beste Unge Høyre-dame med henblikk på snarlig penetrering både her og der. Mye tyder på at vaktholdet sviktet ved et par anledninger. Tonning Riise måtte avgå som Unge Høyre-leder, men beholdt sin plass på Stortinget, der presidenten nok føler ansvar for å holde øye med ham både sent og tidlig.
Ugjørlig henimot i en slik kavalkade å komme utenom Liv Signe Navarsete. På vårparten ble det kjent at hun i 2016 mottok en SMS fra ei hytte i Sverige. Hun fikk meldingen midt på natta, trolig mens hun lå i sin egen seng – kanskje naken. Meldingen lød: Vi har lyst på fitta di.
Ti rampegutter – hvorav Ola Borten Moe – hadde vært på guttetur i Sverige og Liv Signe ville vite hvem som sendte denne anmodningen. Hele Norge engasjerte seg i saken. Mediene engasjerte seg enda mer… underlig, med tanke på andre hendelser her til lands, som har avledet mediaomtale, eksempelvis Kings Bay-saken i 1962, da man hadde 21 omkomne i en gruveulykke på Svalbard og statsminister Gerhardsen måtte gå. Kings Bay-saken hadde innhold, Navaresetes kjønnsorgan har begrenset offentlig interesse, det er svært perifert for de fleste, få har sett det, færre har kjent på det og enda færre vært inni det.

Ikke desto mindre: Senterpartiet gikk helt i stå, og partiledelsen satte av det meste av tiden til å svare på spørsmål om Navaresetes vulva, kjønnsåpning og flankerende indre og ytre lepper. Til slutt orket ikke partiledelsen mer og overlot saken til politiet, som viste henimot null interesse for Navarsetes sår som aldri gror og følgelig henla hele underlivet hennes.
2018 er også året da alle fikk vite at stortingsrepresentant Ulf Leirstein er litt av en friskus. Noen kaller ham FrPs gruppesexkonge etter at det ble kjent at han hadde invitert til trekant en 15 år gammel gutt og fristet med seg selv og en dame i 30-årene.
Svein H. Ludvigsen (72) er også litt av en rabagast. Han var fylkesmann i Troms da han ifølge tiltalen mot ham ved flere anledninger skal ha elget seg innpå tre unge asylsøkende menn – hvorav én lettere psykisk utviklingshemmet – og skaffet seg sex.
Innimellom har det ikke skjedd så mye i norsk politikk. Eivind Trædal dreit seg ut på Dagsnytt 18 og tisset i buksa.
Jonas Gahr Støre har hele tiden ønsket å være statsminister i stedet for statsministeren.
Følelsesmennesket Trine Skei Grande griner på komitémøter og skjeller ut Abid Raja på telefon fra Madrid, slik at flere hører det og hele Norge får vite det.
Abid Raja sykemelder seg og skaffer seg enda mer oppmerksomhet, som for en stor del må sies å være hans politiske prosjekt.
Finansminister Siv Jensen skjønner ikke at det er dumt å innlate seg med mangemilliardærer når hun i sin stilling forvalter mange milliarder og meget vel kan tenkes å få med mange milliardærer å gjøre.
Per Sandberg bruker feil hode og driter i å varsle rette vedkommende om at han drar på sommerferie til Iran.
KrF-leder Knut Arild Hareide er på det nærmeste eneste politiker som gjør noe politisk dette året, men det går ikke så bra. Han stiller partiet sitt overfor et ultimatum. Han taper, spjærer partiet på midten og sender KrF i fritt fall på meningsmålingene…

Min venn Ralf ringte i går kveld. Ettersom jeg var ferdig med å bake alle syv sorter, med unntak av goro, løftet jeg telefonen:

– Hei, Ralf… er det den karen?
– Forsåvidt korrekt, men ikke helt.
– Auda.. det var dumt. Hva er det som tar deg ut av deg selv?
– Det samme hvert år. Jeg må ut og skaffe juletre.
– Det er da hyggelig. Må jo ha juletre.
– Men må det være gran? Øydis insisterer på vanlig norsk gran, som i fjor og alle årene før.
– Koner bør høres, og gran er tradisjon. Du er endatil i den fortrinnlige stilling at du kan hugge selv. Det bugner jo av gran på eiendommen din.
– Det gjør det enda verre.
– Nå tror jeg tiden er inne for nærmere forklaring og presisering.
Ralf snakket. Jeg var lutter øre. Han skildret det uverdige for begge parter å hugge løs på en stolt, tøff og hardfør ung gran, la den falle i bakken og dra den inn, sette den i vann og overhølje den  med allslags glitter og tant og fjas og elektriske lys attpå… og utpå julekvelden gå rundt den og sløvt synge gamle, sentimentale sanger om Jesus-barnet og hvor deilig jorden er.
– Men dette er kjent stoff. Hva er poenget?
– Skjønner du ikke? Grana er jo en meget maskulin tresort. Bare se på den, tett av grener, helt ned til bakken, mørk og dyster, svær og mektig, den kan bli 50 meter høy. Hvis den får være i fred.
– Jaaa??
– Grana er streit. Ikke noe tull og tøys. Et no nonsense-tre. En gran vil ikke være et utspjåket juletre, det vil vokse seg stort og kanskje sluttelig bli bånnsville i ei hytte på Hardangervidda, eller i det minste innvendig panelbord.
– Men det er jo furu som blir sviller.
– Ikke vær vanskelig, gran er et tøffere tre enn furu. Det kan alle se.
– Så du mener at..
– … jeg mener at folk er respektløse og gjør grana til et fjolletre, fratar den verdighet og stiller den opp til spott og spe i uvant habitat.
– Hva er det du egentlig sier nå, at noen trær er feminine og kanskje homofile, og noen er ikke det.. deriblant grana?
– Du sa det.
– Du store allstyrelse.
– Ja, vi taler om Guds skaperverk.
– Men juletre må vi jo uansett ha.
– Absolutt. Hva med hegg? Den pynter seg med hvite blomster i mai-juni. Senere tilvirker den fine bær over hele seg og er så gild og ven å se til at man blir nesten helt perpleks.
– Hmmm…
– Og rogn… røde og oransje bær til langt ut på høsten, den er ferdig pynta før øksa faller.
– Tja..
– Dessuten er rogna meget bærekraftig rent helsemessig. Bærene er stuvende fulle av gode greier, inneholder mer C-vitaminer enn appelsiner og forhindrer skjørbuk. Likeledes er rognebærspising aller beste medisin mot nyresvikt, luftveisplager, revmatiske lidelser og havesyke. Det er bare å spise utover julekvelden, eller mose bærene og blande ut i akevitten.
– Havesyke?
– Ja, det er har jeg lest et sted, man blir ikke så skuffet og nedfor av bløte pakker…