I helt unge år var jeg inne på tanken om å bli seriemorder. Jeg var omlag ti år gammel og hadde kommet over noe lesestoff om denne litt .. ja, ikke så konvensjonelle sysselen. Noen år tidligere, før fylte sju, var jeg med på slakting av både sauer og griser på mormors gård. Jeg likte avlivningsprosessen. Far brukte skytemaske, som han satt på sauens hode … et lite slag med hammeren. Pang. Vanligvis ramlet sauen overende, men ikke alltid. Ammunisjonen var av typen short rifle, den var gammel og hadde nok mistet litt av piffen. En av sauene ramlet ikke, den bare sto der mens blodet rant fra et hull i issen. Far ladet påny, skrudde til bakstykket. Hammer. Pang. Ingenting skjedde. Sauen bare sto der, med to hull i hodet, hvorfra tynne bekker av blod. Den var ikke engang svimmel. Den brekte, som om ingenting av betydning var skjedd. Far var ikke opprådd. En tung klubbe, grovt tilvirket av asketre … han hevet den og banket til. Sauen gikk ned og reiste seg aldri mer. Griseslakting var enda artigere. Røff jobb. Grisene hylte og ante uråd, ikke lett å få dem ut av fjøset og ut på tunet. De roet seg litt ved synet og duften av matrester i et trau. Hodet ned, noen jafs og et slafs. En grovkalibret revolver. Et hardt og brutalt smell. Alle fuglene fløy avsted mellom trærne. Oppsparkede gresstuster alle vegne, roterende fontene av mørkt blod. Sekundene tikker og blir flere. Det tar tid for en nyskutt gris å falle til ro. En skjerpet tollekniv åpner halsen. Ubegripelig mye blod i en gris. Blod på gress. Rødt og grønt. Fin fargekombinasjon, minner om julepynt. Vel, jeg likte overgangen.

Janzon hadde satt seg bakover på stolen sin. Han pleier vanligvis sitte fremoverlent og studere PC-skjermen sin.
– Overgangen?
– Ja, fra liv til død.
Janzon avbrillet nesen sin og ga seg til å suge på en av stengene.
– Du var ti år sier, du .. da du leste om disse seriemorderne.
– Ja, på den tiden var jeg med far og hugg ved. Jeg ble fort flink. Kløyvde bjerkekubber så flisene føk. Jeg likte lyden av trefibre om brast og fablet om at bjerkekubben ikke var bjerkekubbe, men et menneskehode, og at økseeggen delte hodet fra isse til luftrør…
– Hensynsfullt av deg at du ikke tok det videre .. at du lot det være med vedhugst, mener jeg.
– Men det er det som er saken. Jeg vurderer sterkt å realisere denne gamle drømmen.
– Er ikke det litt dumt … du har holdt deg i skinnet så lenge, du kan vel holde ut litt til.
– Til jeg ikke er i stand til å løfte en øks?
– Ja, det er det jeg mener. Det der med serieøksedrap ville jeg ha droppet. Denslags utleder ikke annet enn ståk og ståhei og en masse ubehageligheter, og du må sitte lenge i fengsel. Uansett. .. blodprøvene dine er fine, ingen grunn til bekymring. Hvordan går det forresten med albuen din?
– Bra. Helt prima, doktor.
– Brillefint… skal vi si at jeg setter opp … ja, du er jo så frisk … en time om et års tid?

Sola har snudd, det stunder til lysere tider. Neida, bare kødda, sola står dønn stille, den … men det går mot lysere tider, det gjør det. En kan nesten si at det er sommer. Vi sier det, og sommer .. ja, det er reprisetid, det.
Det passer bra, for da kan jeg by på en reprise fra sommeren 2019 og samtidig være aktuell som bare faen. Ja, vi snakker om det gåtfulla folket i partiet Rødt, som har 6,3 prosents oppslutning og Joakim Møllersen – som sitter i partiets politbyrå og i går kveld ikke gikk av veien for å drite seg ut på Debatten.

SÅ FINT SKJEGG, ATTE…
Ettersom jeg synes skjegg er så sabla stilig, hadde jeg tenkt å skrive litt om Rødts partileder Bjørnar Moxnes og hans fabelaktig flotte skjegg. Men det går ikke, facebook er tydelig i sin retningslinje:
Vi tillater ikke innhold som uttrykker støtte for eller gir ros til grupper, ledere eller personer involvert i organisert hat.
For uomtvistelig er det at Bjørnar Moxnes og hans partifeller i Rødt representerer en ideologi som siden den russiske revolusjon i 1917 har tatt livet av så mange millioner mennesker at selv ikke den skarpeste regnesentral strekker til.

Mao ligger helt på topp. Hvor mange han avlivet, vet ingen. Stalin ligger på annenplass, Pol Pot kverka cirka en fjerdedel av egen befolkning på 70-tallet, østtyske myndigheter muret inn egne innbyggere og syntes det var helt greit å drepe de som ville flykte til Vesten.
Verdens kjekkeste revolusjonsrabulist, Che Guevara, skjøt egenhendig meningsmotstandere i Havana.. og Gud vet hva vår egen Pål Steigan – verdens dølleste revolusjonsromantiker – og hans AKP(ml)-kamerater hadde fått seg til å gjøre om de hadde fått sjansen og noen pistoler.
Felles for alle i denne gjengen var forakt og hat rettet mot de som ikke var enige med dem. Man skulle tro Moxnes og hans kommunistkumpaner ville se hen til denne historien, lære av den, dernest avvikle Rødt og melde seg inn i mer demokratisk anlagte partier, eller lokale sjakklubber og hageblomstforeninger.
I stedet hyller de Karl Marx, som døde for 140 år siden, de dyrker troen på massenes ufrihet, individets absolutte ubetydelighet, sensur, vold og drap… som ved realisering heller før enn siden ender med at likene hoper seg opp i tusentall, og noen får ordre om å starte opp svære gravemaskiner og lage dype, rektangulære hull i bakken.
Det er synd og trist som faen, for jeg skulle gjerne skrevet et positivt og rosende innlegg om Moxnes og hans fine skjegg, men facebook-folka er jo så inni gamperæva kjipe…

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå må alle som synes det er gøy å skrive om Durek Verrett passe seg litt. Han har nemlig skaffet seg verge og beskytter – stjerneadvokat John Christian Elden, som sier dette til VG:
“Det blir generelt som juridisk rådgiver opp mot norsk lov og vurderinger av angrep rettet mot han og hans personlige forhold.”

I sakens anledning skriver Verrett på insta at det er viktig å ha sterke personer i livet «som verner deg fra de som ønsker å skade deg».
Det var som faen. Durek og Märtha kommer til å saumfare alle ytringer fremsatt i alle kanaler, på jakt etter saker og ting som kan oppfattes krenkende … og Elden .. ja, han er faen meg skummel.
Plutselig anmeldelse i postkassa, forhør hos politiet… kanskje tiltale etter straffelovens paragraf 185 eller no’ i den stilen… nei, jeg tør ikke mer.
Jeg tør ikke antyde noe om at Verrett er en ussel svindler som selger totusenfirehundrekrones plastbiter som angivelig skal kunne helbrede alt fra havesyke til kreft i bukspyttkjertelen.
Tør ikke skrive litt artig om Dureks ganske utleverende skildringer om hvordan han råknuller sin kjæreste i timevis flere ganger daglig, uten hverken å komme eller gå.
Tør ikke lenger gjøre meg skjemtsom ved å taste lett og ledig om hvordan han staker opp kvinnelige kjønnsorganer og fjerner skjedeavleiringer hos kvinner som har hatt altfor mye sex med altfor mange menn over altfor mange år… neineinei, og jeg kommer ikke til skrive noe som kan oppfattes rasistisk; Durek Verret mener jo at hele Norge er befolket av hardkokte rasister. Nei, jeg våger ikke, tør ikke antydningsvis ytre noe i retning av at sjamanen ikke er rekti’ navla… det er helt sikkert.

Nei, jeg tør ikke… tør ikke skrive mer om sjaman Durek, jeg .. han er jo klin kokos og helt uberegnelig .. og Elden .. ja, han er faen meg helt rå og kunne med bravur og briljans ha forsvart hvem det skal være – endatil faen sjæl…

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i dag tidlig:
– Hørt om hendelsen på Sandvika stasjon i går kveld? En gjeng ungdommer angrep noen andre ungdommer og en ung gutt ble knivstukket og måtte på sykehus?
– Ja, det er ille.
– Sikkert noen oppblåste, bortskjemte pappagutter, tenker jeg.

– Sandvika ligger i Bærum, ikke sant … og hvem bor i Bærum?
– Ehhh..
– Da jeg var ung, var jeg sammen med en sånn type. Han bodde i et svært, smakløst hus med en far som aldri var hjemme, men hadde gjort seg rik på import og salg av varer ingen trengte. Moren gikk hjemme hele dagen i morgenkåpen, drakk gin av kjøkkenglass og onanerte til Cupido. Ikke rart at sønnen ble helt skakkjørt, tenker jeg.
– Ååå?
– Han var bortskjemt, klysete … og voldelig. Jeg husker ikke hvor mange blåveiser han ga meg. En gang løp han etter meg og ville drepe meg med en sånn sabel foreldre hadde kjøpt på Mallorca.
– Verste jeg har hørt.
– Jeg slapp fra det med livet, men det gjorde ikke naboens katt.
– Ååå??
– En sommerkveld fanget han naboens langhårede katt, helte bensin på den og tente på. Jeg har aldri sett en katt løpe så fort, men den kom ikke så langt før den ble til en askehaug, på en måte.
– Men..
– Jeg tenker at denne gjengen med pappagutter hadde tatt toget fra Oslo, uten å kjøpe billett. Noen andre gutter så det og sladret til konduktøren, som utstedte saftige gebyrer…
– Ååå..
– Etter at konduktøren gikk til neste vogn, ville de ekle guttene ha hevn og gikk løs på guttene som varslet.
– Men det er..
– Ja, nettopp … det er helt forferdelig, men sånn er det i Bærum og omegn..

Jeg har en venn som er medlem av SV. Han har lenge vurdert å melde seg ut av partiet. Han har tenkt intensivt på det etter at han overhørte denne samtalen mellom to partifeller på en partitilstelning i går kveld:
– Fæle tilstander på skolene i Romerike, tenker jeg … elever som tenner opp fyrverkeri inne og er truende og voldelige mot lærerne sine.
– Ja, det dreier seg visst om en liten gruppe elever.
– Hva slags elever, tror du? De er jo helt gærne.
– Jeg har tenkt grundig gjennom det..
– Ja??
– Det er nok snakk om elever med foreldre som driver med import og salg av fyrverkeri, tenker jeg.

– Svikt i salget før nyttårsaften. Selgerne måtte ta med hjem det de ikke fikk solgt og oppbevarte fyrverkeriet på steder lett tilgjengelige for ungene deres, tenker jeg.
– Ååå??
– Så har disse jævelungene tatt med seg fyrverkeriet på skolen og antent det innendørs – for å tøffe seg for jentene, tenker jeg.
– Men volden?
– Noen lærere er blitt sinte, og disse ungene har reagert med aggresjon. Dette er nok bortskjemte pappagutter som er vant til få det som de vil… og så har de vært voldelige, på en måte.
– Ååå … trodde kanskje det var innvandrerungdom, jeg.
– Nei nei, innvandrere selger kebab, ikke fyrverkeri…

Aktor i straffesaken mot komiker Kristian Valen går inn for ett års ubetinget fengsel. Ja, det er no’ greier med ikke helt lovlig våpenbesittelse, litt personlig vri på etterlevelse av våpenloven og noen gram sånn dærre narkotika…

Valen er en friskus og en gammel kjenning av politiet. Det har vært litt av hvert i årenes løp, men egentlig bare smårusk. I 2007 skjøt han dusjen sin i filler med maskinpistol, litt klabb og babb med politibetjenter av og til og kanskje noen linjer i nesa ved enkelte anledninger … guttestreker i den store sammenhengen, ingenting sett hen til hva politiet selv driver med.
Valen er våpenentusiast og har samlet på skytevåpen siden han var gutt. Bare han selv vet hvor mange skytere han har og har hatt, men han er våpenkyndig og har aldri skutt og drept noen, og han har ikke for vane å avfyre vådeskudd – til forskjell fra politiet.
Fra tid til annen skyter politibetjenter og dreper mennesker, i situasjoner der politiet selv ikke kan sies å ha vært i nevneverdig fare… slik som i adventstiden i fjor: Hans Arne Nystad (49) satt i sin hjullaster, høyt over bakken og en politibetjent fyrte av minst femten skudd som perforerte venstre sidevindu.
Tragisk.
Imidlertid finnes komiske sider ved politiets våpenhåndtering. Politiet ble bevæpnet i november 2014, og i følge Dagsavisen fyrte politiet av 86 vådeskudd i tiden frem til november i fjor.
Unn Alma Skatvold i Politiets Fellesforbund:
– Ikke til å unngå, men vi vil hele tiden øve på at det skal være færrest mulig.
Vi har nullvisjoner for mye rart i Norge, men politiet innkalkulerer vådeskudd tid om annen, men de skal altså øve på å unngå det. Jada.
Kristian Valen må kanskje sitte ett år bak lås og slå, men politibetjenter kan slappe av: Spesialenheten for politisaker har henlagt 96 prosent av alle saker de siste årene. Saker der politiet har avfyrt skudd: 100 prosent.
Alle vådeskuddene? De utleder ikke annet enn pinlige avisoppslag.

Det sies at menn må gjøre tre ting før de dør: Skrive en bok, plante et tre og bli far til en gutt.
Vel, jeg har ingen sønn, men etter hva jeg har erfart, skal jeg bli morfar – til en gutt. Tidlig i juni. Jeg gleder meg, jeg gjør det. Gleder meg som bare faen. Kan nesten ikke vente.

Ikke slik å forstå at jeg var misfornøyd med å bli far til døtre, ingenlunde … men jeg har alltid vært gla’ i ball – især fotball.
Jeg la opp et treningsprogram. Når jentene kom hjem fra barnehagen, var det rett ut i hagen og spille fotball. De virket ikke så interessert, de ville heller spille SimCity.
Jeg resonnerte som så at det bare gjaldt å tenne en gnist, gi dem mestringsfølelse. Jeg underviste dem i helt grunnleggende ferdigheter … innsidepasninger, utsidepasninger, halvt liggende vristpasniger, harde vristskudd, skudd- og pasningsfinte, no look-pasninger, overstegs- og Cruijff-finte…
Sant å si fulgte de ikke så godt med, en av dem begynte å plukke blomster, den andre ville leke med hageslangen, men barn er kunnskapsglupske, tenkte jeg og redegjorde kort om Fitts’ lov og sammenhengen mellom ballhastighet og presisjon, og det beklagelige faktum at ballens hastighet reduseres til 83 prosent av makshastighet når hovedfokuset er presisjon.
For å illustrere og kursivere denne kunnskapen viste jeg dem noen videosnutter med David Beckham og Roberto Carlos, men de virket underlig likegyldige, henimot apatiske.
Vel, til slutt ga jeg opp.
Da de begynte på skolen, meldte jeg dem inn i Riksmålsforbundet. Jeg tenkte at ettersom de er så pratsomme, er det best at de lærer seg å snakke ordentlig og skrive normativt – snøggast råd.
De fikk velkomstbrev i posten, vedlagt Riksmålsordlisten. Etterhvert kom Riksmålsforbundets tidsskrift Ordet i posten. Riktignok er ikke Ordet rikt illustrert, men jeg ble litt paff da jentene ignorerte hele trykksaken og heller ville ut og leke med venninnene sine.
En septemberdag noen år senere spurte jeg jentene om de hadde vært på epleslang. De så forvirret på meg, dernest på hverandre og spurte hva jeg bablet om. Jeg forklarte og tilbød meg å bli med, lære dem opp. De himlet med gluggene og løp ut for å leke med venninner.
Nåvel, det var den gangen, men snart blir det andre boller, eller mer nøyaktig: En dattersønn.

I de senere år er det blitt svært populært på venstre flanke å sammenligne meningsmotstandere med Adolf Hitler, eller benevne dem med samlebetegnelsen nazister, som straks henleder tankene til Tyskland i tiden 1933-45.
Jeg husker ikke alle tilfellene, men jeg glemmer aldri lokalpolitiker Eirik Nilsen (SV) som for noen år siden sendte Jon Helgheim (FrP) en privat facebookmelding der han sammenlignet FrP-politikeren med Hitler og anførte at Helgheim har null verdi som menneske, hvilket utleder at Eirik Nilsen trolig er mye mer lik Hitler enn Helgheim og de fleste andre.
Ei heller lett å glemme AP-politiker Gjermund O. Bjørndahl som i 2017 sammenlignet Sylvi Listhaug med propagandaminister Joseph Goebbels, som ikke var nevneverdig hyggeligere enn sjefen sin og sammen med kona Magda drepte sine seks barn før de 1. mai 1945 begikk selvmord.
Islam Nets leder, Fahad Qureshi, har også hørt om Adolf Hitler. Bare få dager etter Shabana Rehmans utfoldet han seg ganske fritt i en lukket Facebook-gruppe og omtalte Rehman som en fiende av menneskeheten og nevnte  Hitler i samme slengen, for å anskueliggjøre hvor ille hun var.

Artig at Qureshi bruker Hitler som referanse for laveste valør av menneskelig verdi. Han er jaggu dristig, som muslim bør man være forsiktig med Hitler-paralleller. Alle noenlunde opplyste mennesker vet at Hitler var muslimenes venn under krigen, de hadde felles interesse: Kverke så mange jøder som mulig på kortest mulig tid.
Derfor lot det seg lekende lett gjøre å rekruttere muslimer til tjeneste i SS. Stormuftien av Jerusalem, Amin al-Husseini, var pådriver i dette forehavendet.

Han var dessuten kompis med Hitler, og SS-sjef Heinrich Himmler – som aldri kunne få avlivet jøder fort nok – var vilt begeistret for disse nazimuslimene. Han uttalte at islam var ”en praktisk og attraktiv religion for soldater”, fordi den lovet sine troende ”å komme til himmelen om de kjemper og blir drept i strid”.
Fristende å ytre at nazister og muslimer er brødre i ånden, så da gjør jeg det.
Vel vel, synd at noen føler seg kallet til å skjende Shabana Rehmans minne. Qureshi bør skjerpe seg, men det gjør han selvsagt ikke … slikt inngår ikke i Islam Nets kjernevirksomhet.

Minnesmerke over Shabana Rehman, sentralt plassert i Oslo. God idé, eller ikke?
Shabana Rehman var jo ikke særlig populær blant muslimer. Kort tid etter hennes død fant Islam Net-leder Fahad Qureshi – mørkets yppersteprest – det passende å skrive en nokså nedsettende, sekspunkts biografi over Rehman. Et utdrag:
Hun hånet Allahs Sendebud Muhammed (fred være med ham) og hans kone Aisha RA.

Minnesmerke kan være så mangt, men la oss tenke oss en statue av Shabana Rehman, plassert på landets paradegate – Karl Johan.
Ingen grunn til å tilkalle en fintfølende kunstner som liker å lage spinkle, hule konstruksjoner i bronse. Nei, dette er jobb for røffere typer. Her er snakk om å tilvirke noe som ikke bare tåler tidens tann og regn og ruskevær, men også angrep fra åndsformørkede muslimer, som det er en del av i Norge – eksempelvis Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain.
Man må nok tilkalle en gjeng ingeniører, metallurger og geologer, som sammen med en religionshistoriker kan klekke ut hva som står seg best mot angrep fra forrykte muslimer. Hvilke materialer? Bronse, støpejern, syrefast stål, betong, granitt, kvartsitt … statuen må tåle en kraftig eksplosjon. Muslimene fant ikke opp kruttet, ei heller dynamitt, men de bruker det titt og ofte.
Før minnesmerket settes på plass bør det fraktes til Forsvarets skytefelt i Rena leir og utsettes for AG3-byger, eksplosjoner, artilleriild og påkjørsel med store kjøretøy.
Jeg tror det ender med en massiv granittkoloss, grunnflate 4×4 meter – høyde 5 meter. Med tetthet 2,6 gram/kubikkcm vil hele greia veie 208 tonn. Øverst, fem meter over bakken, innhugget: Shabana Rehman 1976-2022
Denne burde tåle det meste av islamistiske angrep, men kanskje det er like bra å kalle opp en gate etter henne. Tror kanskje det – Shabana Rehmans gate

Shabana Rehman skal begraves på statens bekostning. Det er godt. Hun var mye, deriblant kompromissløs forkjemper for det kjæreste vi har i dette landet – ytringsfriheten. Bra dame.
I Arbeiderpartiet er det tradisjon for “å snakke sammen”, og man kan ikke utelukke at kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen grytidlig i går tastet nummeret til statsminister Støre:
– Hei, Jonas .. godt nyttår. Håper du får en fin feiring, men du … hva synes du, bør vi ikke hedre Shabana Rehman, bekoste begravelsen hennes?

– Hvorfor ikke, det er mange der ute som synes det.
– Jeg opplever at det kanskje kan oppfattes litt… ja, det kan skape…
– … skape hva?
– Hun var som hun var, og ikke alle muslimer likte henne. Hun var opptatt av frihet, kvinners og homofiles rettigheter, ytringsfrihet og alt annet som muslimer misliker. Hun var assimilert, en av oss.
– Ehh… men…
– … hvilket år begynner i morgen?
– Ehh… 2023.
– Nettopp. Valgår. 11. september er det kommunestyre- og fylkestingsvalg. Trenger jeg si mer?
– Du kan godt utdype.
– Det er veldig mange muslimer i Norge, flesteparten av dem stemmer på oss. Med de meningsmålingene vi har, har vi ikke råd til å fornærme muslimene. De vil oppfatte en slik begravelse som en alvorlig krenkelse. De vil tolke det som at vi ikke liker islam og muslimer .. som kan utarte, til opptøyer og kanskje et par selvmordsaksjoner på Eidsvolls plass. Mellom oss … muslimer er ikke som oss, mange av dem er helt gærne, ingen vet hva de kan finne på.
– Ehh…
– Vi må tenke fremover, Anette .. vi må holde muslimene blide. Det er stortingsvalg i 2025. Du vil vel bli gjenvalgt?
– Eh, jo..
– Ja, da sier vi det slik. Godt nyttår, Anette. Snakkes mandag.
Støre legger på, men innser raskt slumset tankeløshet. Han kommer i tanker han har tenkt mange ganger før:
Egentlig driter jeg i lokalvalget til høsten, jeg blir sittende som statsminister til 2025, og da gidder jeg uansett ikke mer… jeg vil jo videre .. ut i Europa. Jeg har en sterk CV … faen, jeg kan bli nesten hva det skal være, kanskje endog generalsekretær i FN .. fet villa i Georgetown, tjener og gartner, privatsjåfør og et lite krypinn på Manhattan med utsikt til Central Park… ferdig med drittjobben som partileder og slipper tenke på den kødden Giske, slipper disse enerverende meningsmålingene, slipper maset fra AUF, slipper å drikke kaffe med uinteressante mennesker, slipper å dra på kjedelige bedriftsbesøk med ukledelig plasthjelm på hodet…
Han griper telefonen og finner Trettebergstuens nummer:
– Anette.
– Ja, hei … det er Jonas. Glem det jeg sa i sted, jeg var ikke meg selv. Ja, du ringte jo så tidlig, var så vidt våken, hadde ikke drukket morgenkaffen … vel, uansett, jeg har tenkt litt, og noen ganger er det viktig å gjøre det som er rett og riktig, uansett følger … og dette er selvsagt en slik anledning. Jeg går helhjertet inn for å dekke kostnadene til Shabanas begravelse.
– Så flott .. du er en knupp, Jonas.
– Så så … (diskré, faderlig latter)
– Kan jeg ringe VG og informere?
– Gjør det, Anette.
– Du er super. Godt nyttår, Jonas.
– Godt nyttår, Anette.